Bakgrunn

Unger skal ikke bo på sykehjem. Det er ikke en boform som er egnet for barn. Dette har det vært bred politisk enighet om i mange år. Likevel er det slik at enkelte kommuner plasserer barn i sykehjem i strid med barnets rettigheter og barnets beste og i strid med foreldrenes ønske.

Barn har rett til familieliv og trygghet. De har rett til å få leve sammen med foreldrene sine. Ved å plassere barn i institusjoner som sykehjem, i strid med foreldrenes ønske, tar man fra unger med alvorlig sykdom eller funksjonsnedsettelser retten til å bli behandlet med den verdighet og selvstendighet de har krav på.

Eksempler i senere tid har vært Klepp kommune, som har hatt egne avdelinger for utviklingshemmede i sykehjem, og nylig Hattfjelldal kommune, som legger en fire år gammel gutt inn på sykehjem hver eneste kveld.

Det skal ikke være slik. Utgangspunktet for tildeling av tjenester etter helselovgivningen er at bosted ikke skal ha betydning. Dette er viktig, særlig for alvorlig syke eller folk med utviklingshemming, det handler om retten til frie og selvstendige liv. Retten til et verdig omsorgstilbud og et likeverdig tilbud er klart slått fast i lovverket som regulerer helse- og omsorgstjenester i kommunene. Retten til å bo der man ønsker, er del av menneskerettighetene. Det er tydelig at nasjonal politisk enighet ikke er nok til å sikre disse ungene rettighetene de har.

Retten til nødvendige helse- og omsorgstjenester skal være uavhengig av diagnose og bosted. Kun i helt spesielle tilfeller kan kommunen stille vilkår om at et menneske må bo et spesielt sted for å kunne få tjenester. Tjenestene skal tilpasses brukeren, ikke omvendt. Når det er snakk om barn som har et foreldrehjem, bør det være innlysende at det ikke kan være fritt frem for kommunene å ta barnet ut av hjemmet sitt for å plassere det på sykehjem.

Nå er det på tide at et samlet politisk Norge setter foten ettertrykkelig ned for denne typen praksis.