Bakgrunn
Norge har en kristen
og humanistisk arv. Denne arven tar vi med oss i møte med dagens
mangfoldige samfunn.
Trosfrihet er en
menneskerett. Samtidig står friheten til å tro og utøve
sin religion side om side med friheten til å ikke tro og til å konvertere,
frafalle eller kritisere religion.
Religion er ikke
bare en privatsak for den enkelte. Det er også et offentlig anliggende
når det gjelder økonomisk støtte fra det offentlige, når tros- og
livssynssamfunnene bidrar til velferden i samfunnet gjennom frivillige
fellesskap, eller når noen utsettes for tvang eller undertrykking
i religionens navn.
For mange mennesker
utgjør tros- og livssynssamfunnene viktige fellesskap. De har betydning
for tilhørighet og identitet og kan være et ankerfeste for frivillig engasjement
i lokalsamfunnet.
Når tros- og livssynssamfunnene
kan være så viktige for enkeltmenneskene, er innsyn til og utsyn
fra disse samfunnene like viktig for storsamfunnet. På de fleste andre
områder av samfunnet stiller man krav til demokrati, åpenhet og
representasjon. Nå er det på tide å gjøre det samme overfor tros-
og livssynssamfunnene. Kravene som stilles, skal ivareta trosfriheten
og ikke gripe inn i tros- og livssynssamfunnenes teologi.