Dagens
fastlegeordning – en suksess, men behov for utvikling
Fastlegeordningen
ble innført i 2001 og er en ordning som har vist seg å fungere godt.
Det skaper en kontinuitet mellom pasient og behandler.
Om lag 95 prosent
av fastlegene er privatpraktiserende, mens de resterende 5 prosent
er ansatt i kommunen. Fastlegene kan pålegges inntil 7,5 timer per
uke til annet allmennlegearbeid som skolelege, helsestasjonslege
eller sykehjemslege. Det opprettes en avtale mellom kommuner og
fastleger, og innholdet i disse varierer betydelig.
Litt over en tredjedel
av fastlegene er over 55 år, og om lag halvparten av alle fastleger
er spesialister i allmennmedisin.
Det er en økende
andel kvinner blant leger generelt og dette er også tilfelle blant
fastlegene.
Fastlegene arbeider
i gjennomsnitt minst 46 timer per uke, og da kommer legevakt i tillegg.
Lange arbeidsdager kan være problematisk for familier med to yrkesaktive
personer, særlig i etableringsfasen. En vet at mange unge leger
prioriterer fritid fremfor høy lønn.
En PhD-studie fra
Universitetet i Tromsø viser at jobbtilfredshet, muligheter for
faglig utvikling, personlig autonomi og kontroll over egen arbeidstid
i større grad enn økonomiske insentiver kan være viktig for å sikre
at unge fastleger fortsetter i yrket.
En fersk rapport
fra Nasjonalt senter for distriktsmedisin viser også at turnustjenesten
primært fungerer som en rekruttering til sykehus og sentrale områder.
Alle de ovennevnte
faktorene kan tenkes å påvirke rekrutteringen. Ifølge fagpersonene
selv ligger imidlertid den viktigste faktoren i en spennende jobb samt
muligheter for å utføre denne på en god måte.
Riksrevisjonens evaluering
av samhandlingsreformen har påpekt at kommunene ikke har vært tilstrekkelig
forberedt på de økte oppgavene de har fått innen samhandling. Det
er grunn til å justere fastlegeordningen slik at den er tilpasset
de nye kravene til samhandling. Fastlegene har ansvaret for en bestemt gruppe
pasienter, og i dag er normalstørrelsen på en slik liste ca. 1 500
pasienter. Ifølge legene selv er dette tallet for høyt, og listestørrelsen
bør reduseres til ca. 1 200 pasienter sett i lys av at det nå stilles
betydelig større krav til samhandling med ulike aktører både innad
i kommunen og i spesialisthelsetjenesten. En slik reduksjon vil
skape rom for flere fastleger gjennom oppretting av 0-lister.
I samhandlingsreformen
ble det vist til et behov for 2 000 flere legeårsverk i kommunene
fra 2009 til 2015. I kontrast til dette ble det en økning på under 1 000
legeårsverk i den perioden, mens økningen i antall fastleger var
i overkant av 500 (kilde: Statistisk sentralbyrå (SSB)).
Ifølge forskrift
om fastlegeordningen i kommunene har kommunene ansvar for å gi befolkningen
et forsvarlig allmennlegetilbud. For å kunne utføre denne oppgaven
på en god måte må kommunene ha tilgang til styringsdata fra allmennlegene.
Direktorat for e-helse er i gang med å lage et kommunalt pasient-
og brukerregister som vil kunne gi noe styringsdata. Disse dataene
bør vurderes å gjøres tilgjengelige på kommunalt nivå, for eksempel
gjennom å aktivere § 29 i forskrift for fastlegeordningen.
I tillegg må allmennlegetjenestene
ses i sammenheng med det øvrige helsetilbudet i kommunene, og disse
virksomhetene må ha en faglig ledelse. Bare leger har utdannelsen
og kompetansen til å drive medisinsk utredning, diagnostikk og behandling
gjennom forståelse for det komplekse i menneskers sykdom.
For at kommunene
skal bevare fastlegenes rolle som generalister er det viktig at
de har en variert praksis. En god fordeling av oppgaver mellom helsepersonell
er nødvendig, samtidig som oppgaveglidning skaper andre utfordringer
i helsetjenesten. Det er ikke en bærekraftig løsning i lengden dersom
det medfører at fastlegenes pasientpopulasjon konsentreres til enkelte
pasientgrupper. Avgjørende for rekruttering er opplevelsen av en
spennende og variert arbeidshverdag i yrket. For kommunene og spesialisthelsetjenesten
er det også nødvendig at fastlegenes rolle som generalister bevares.