Å bidra til at alle
barn får en god start i livet, er det viktigste samfunnet kan gjøre.
Barn som skal utforske og veiledes i lek og læring og som skal vokse og
utvikle seg sammen med andre, trenger å ha stabile voksne rundt
seg som har kompetanse om barn og forståelse for barns behov. At
alle barn blir sett hver dag, og at de får omsorg og oppmuntring,
er viktig for en god kvalitetsbarnehage. Barnehagene er første skritt
på veien til livslang læring. Barnehagen er et pedagogisk tilbud
og en del av det norske utdanningssystemet. For forslagsstillerne
har dette vært en viktig begrunnelse for å lovfeste retten til barnehageplass
for alle, legge til rette for et likeverdig tilbud av høy kvalitet,
sikre god offentlig finansiering og redusere foreldrebetalingen.
Det er 6 087 barnehager
i Norge, og det ble brukt til sammen 48 mrd. kroner på barnehage
i 2015. Av totalkostnadene gikk 26,5 mrd. kroner til kommunale barnehager
og 21,6 mrd. kroner til private barnehager. Kostnadene inkluderer
kommunale tilskudd, foreldrebetaling, øremerkede tilskudd og andre
omkostninger (Utdanningsdirektoratet (Udir), Barnehagespeilet 2016).
I en sektor der 54 prosent av barnehagene er private og blir finansiert
av offentlige tilskudd og foreldrebetaling, har Stortinget vært
opptatt av at disse pengene skal komme barna i barnehagen til gode.
Tilskudd og vilkårene for disse reguleres av barnehageloven med
forskrifter.
I barnehageloven
§ 14 a første ledd står det at
«Offentlige tilskudd
og foreldrebetaling skal komme barna i barnehagen til gode. Barnehagen
kan ha et rimelig årsresultat. Dette innebærer at følgende vilkår
må være oppfylt:
-
barnehagen kan bare
belastes kostnader som direkte vedrører godkjent drift av barnehagen,
-
barnehagen kan ikke
overfor eier eller eiers nærstående eller selskap i samme konsern
som eier foreta transaksjoner og belastes kostnader på vilkår eller
med beløp som avviker fra eller overstiger det som ville vært fastsatt
mellom uavhengige parter, og
-
barnehagen kan ikke
ha vesentlig lavere personalkostnad per heltidsplass enn det som
er vanlig i tilsvarende kommunale barnehager.»
Et barn i barnehage
koster i snitt 143 600 kroner per år. Det brukes i gjennomsnitt
15 prosent mer per barn i kommunale barnehager enn i private barnehager.
En betydelig del av denne forskjellen skyldes at kommunale barnehager
har flere barn med behov for særskilt tilrettelegging. Nær 5 000
barn får spesialpedagogisk hjelp i kommunale barnehager,
mot ca. 3 000 barn i de private. Den resterende forskjellen skyldes
at kommunale barnehager har bedre bemanning og høyere personalkostnader
per årsverk enn private barnehager (kilde: Udir). En viktig grunn
til høyere personalkostnader i kommunale barnehager er at kommunalt
ansatte har bedre pensjonsordninger enn ansatte i private barnehager.
Dette bekreftes også i rapport fra Telemarksforskning, som blant
annet så på kostnadsforskjeller i barnehagesektoren (TF-rapport
243 fra 2008), og som var en del av forarbeidene til innlemming
av barnehagetilskuddet i det kommunale inntektssystemet.
Skattebetalernes
penger er ment å gå til viktige velferdsgoder, som for eksempel
barnehage. Lovverket må derfor utformes slik at det hindrer at offentlige
tilskudd og foreldrebetaling går til profitt for private tilbydere
av slike tjenester. En kommersialisering innebærer en motivasjon
for eier til å få mest mulig profitt, noe som kan gjøres på flere
måter i barnehagene: øke arbeidsmengde ved for eksempel flere barn
per ansatt, utvide åpningstid uten å sette inn flere ansatte, bruke
relativt mindre faglært arbeidskraft eller kutte antall ansatte
slik at arbeidsbyrden øker for dem som er igjen. Et annet alternativ
er å unngå å sette inn vikar ved fravær. Dette bidrar til å svekke mulighetene
for et bedre og mer likeverdig barnehagetilbud, og det rammer barna,
foreldrene og de ansatte. Fra forskningen vet man nemlig at bemanning og
kompetanse er mest avgjørende for kvalitet i barnehagen.
Forskning og stadige
medieoppslag viser at lovens innramming av det offentlige tilskuddet
ikke er tilstrekkelig for å hindre private barnehageeiere i å ta ut
forholdsvis store beløp i profitt. På denne bakgrunn varslet det
rød-grønne byrådet i Oslo i 2016 at de vil føre økt kontroll med
de private barnehagene i Oslo. Det finnes ikke en nasjonal oversikt
over hvorvidt dagens lovverk fungerer i tråd med Stortingets intensjon
om at offentlige tilskudd og foreldrebetaling skal komme barna til
gode. Derfor er det vanskelig å få et samlet bilde av hvor mange
kommuner som har gjort det samme, og eventuelt hva som er resultatet
av slike kontroller. Det er grunn til å tro at det er krevende for
kommunene, som barnehagemyndighet, å bruke loven for å etterprøve
lovligheten i slike saker. Dette kan dessverre også være en årsak
til at kommuner vegrer seg for å gå inn i slike saker.
Fylkesmannen i Rogaland
hadde en gjennomgang av barnehageloven med forskrifter på kommunesamlingen
i 2015 og gjorde rede for følgende erfaringer:
«I Rogaland har vi
imidlertid hatt to omfattende saker: Time 2010 og Klepp 2012. Begge
sakene gjaldt barnehager i et stort konsern, Espira. Den første
saken var med i grunnlaget for Nrk Brennpunkt i november 2012. Tilsynsbestemmelsen
i barnehageloven § 16 er svært generelt formulert og tilpasset tilsyn
med barnehagelovens kvalitetskrav. Den er ikke tilpasset kommunenes
behov for å føre kontroll med det kommunale tilskuddet og foreldrebetalingen».
«I våre saker har
vi opplevd at en lang rekke tjenester og ytelser var fakturert samlet
fra morselskap til barnehagen som datterselskap. Oppgaver som vanligvis
ligger til styrer, regnskapshonorar, revisjonshonorar og kurs for
ansatte var fakturert som en sum per måned / kvartal. Det var det
nesten umulig å kunne fastslå om disse tjenestene var fastsatt ut
fra markedsmessige vilkår. Det var nemlig ingen slike «samletjenester»
i markedet å kunne sammenligne med. Dette gjorde det vanskelig å
vurdere barnehagens dokumentasjon, og det kan lett bli ord mot ord. Kommunen
mener at tjeneste er satt for høyt i pris, mens barnehagen (konsernet)
mener at prisene er markedsmessig korrekte».
«Det er komplisert
både med vurdering av nærstående og konsern. Et konsern kan være
oppsplittet i en rekke eierselskaper og datterselskaper som kan tilsløre
de reelle eierforholdene. En slik vurdering krever at kommunen har
oversikt over hvem som er eiere og nærstående til de private barnehagene
i kommunen. Det kan være krevende. Vi har opplevd å måtte trenge
inn i et villniss av eiere og nærstående, og det var svært krevende
å vurdere hvem som egentlig eide hva.»
Fra 1. august 2016
er Fylkesmannen tilsynsorganet for barnehagene. Et nasjonalt tilsynsorgan
er derfor for første gang etablert for barnehagene. Dette legger
et godt grunnlag for å gjennomføre systematiske tilsyn med barnehagene
i hele landet og få etablert en nasjonal oversikt som kartlegger
hvordan offentlige midler blir brukt i henhold til lovverket. Kunnskapsgrunnlaget
som foreligger, tilsier likevel at det er grunn til bekymring for
om lovens intensjon blir ivaretatt. Forslagsstillerne mener at dette
er uholdbart, og at regjeringen i større grad må sikre at pengene
kommer barna i barnehagen til gode, og ikke blir til profitt for
private barnehageeiere. Den svenske utredningen «Ordning och reda
i välfärden» (SOU 2016:78) gir en grundig dokumentasjon av konsekvensene
ved en kommersialisert velferd og inneholder interessante forslag
som kan ha overføringsverdi for Norge. I tillegg bør det sikres
ved lov at ansatte i private barnehager skal ha rett til samme lønns-
og arbeidsvilkår, herunder pensjonsvilkår, som ansatte i offentlige
barnehager.