Kristelig Folkepartis utgangspunkt for alkoholpolitikken er at
ethvert menneske har uendelig verdi, og samfunnet har plikt til
å stille opp i solidaritet med og omsorg for dem som sliter med
rus og deres pårørende. Det er etter Kristelig Folkepartis syn et
politisk ansvar å drive aktivt forebyggende arbeid. En solidarisk
alkoholpolitikk handler om å redusere alkoholrelaterte skader og
alkoholmisbruk. Alkoholmisbruk har store kostnader både for enkeltmennesker,
samfunn og arbeidsliv. Mange barn vokser opp i familier med rusproblemer.
Disse familiene må få spesiell hjelp.
Forslagsstillerne viser til at Kristelig Folkeparti, Venstre
og regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet i samarbeidsavtalen
er enige om at hovedlinjene i norsk alkoholpolitikk ligger fast.
Norsk alkoholpolitikk har over lang tid vært restriktiv, og Norge har
som en konsekvens av dette et lavere alkoholkonsum og færre skader
enn andre europeiske land. De senere årene har omfanget av rusmiddelbruk
blant ungdom gått markant ned. Ungdata viser at denne trenden fortsatte
i 2013. Enda færre har vært beruset på alkohol enn i årene før.
De siste 10–15 årene har det imidlertid vært en betydelig økning
i det totale alkoholkonsumet i Norge. En nasjonal målsetting om reduksjon
i alkoholforbruket har lenge preget alkoholpolitikken. For å oppnå
dette, mener forslagsstillerne at eksisterende virkemidler må videreføres,
og at en rekke nye virkemidler også må tas i bruk. Forslagsstillerne
mener det er viktig med et helhetlig blikk på alkoholpolitikken,
og fremmer derfor et representantforslag om alkoholpolitikk som
favner vidt.
Skadelig bruk av rusmidler er en av de største risikofaktorene
for sykdom og for tidlig død. Risikoen for sykdom, helseplager,
skader og sosiale problemer stiger med økt bruk av rusmidler. Alkohol
er i omfang det rusmidlet som forårsaker mest skade. I 2010 ble
det registrert 414 dødsfall som direkte følge av et langvarig og
høyt alkoholinntak. Av alle dødsfall som helt eller delvis skyldes
alkohol, utgjør disse en mindre del. Samme år var det 248 dødsfall
som skyldtes bruk av narkotika.
Det er anslått at mellom 50 000 og 150 000 barn lever sammen
med foreldre med et risikofylt alkoholkonsum. For hver person som
er alkoholavhengig, er det i gjennomsnitt tre personer som sliter
med reaksjoner og symptomer direkte knyttet til den alkoholavhengiges
atferd og problemer. Alkoholmisbruk rammer også gjennom for eksempel
omsorgssvikt, voldsskader, trafikkskader, fosterskader og utrygghet for
personer rundt den som drikker. Rusmiddelavhengige er overrepresentert
i grupper med kort utdanning og lav inntekt, og rusproblemer fører
til at mange faller ut av arbeidslivet.
Store deler av skadeomfanget ved rusmisbruk er knyttet til flertallet
som har et relativt lavt forbruk, og dette underbygger behovet for
videreføring av de svært virksomme universelle og regulatoriske
virkemidlene. Det er godt dokumentert at en restriktiv rusmiddelpolitikk
har god effekt. Misbruk påfører enkeltpersoner og samfunnet store
skader og kostnader, og man vet hva som reduserer skadeomfanget.
Bruk av rusmidler medfører helserisiko og ofte også skadelige
konsekvenser for andre personer enn brukerne, og for samfunnet generelt.
Derfor er det viktig å begrense forbruket, og derfor er det viktig med
forebygging. Det rusforebyggende arbeidet må omfatte et bredt spekter
av innsatsområder, særlig når det gjelder tidlig innsats og befolkningsrettede tiltak.
Det er godt dokumentert at slik forebygging virker. Dette er et
sosialpolitisk ansvar på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer.
Markedsmekanismer som tilbud og etterspørsel, pris og tilgjengelighet,
gjelder også for rusmidler. Rusmidler har imidlertid et avhengighetspotensial som
er både pris- og etterspørselsdrivende, og aktørene er opptatt av
fortjeneste og benytter sine midler for å øke etterspørsel og forbruk.
Den forebyggende innsatsen må derfor ha virkemidler som tar sikte
på å redusere både tilgjengelighet og etterspørsel. Streng regulering
er påkrevd for å begrense skadene som rusmidler kan forårsake. Å
begrense tilgjengeligheten til rusmidler har vist seg å være det
mest effektive forebyggende virkemiddelet. Tilgjengelighet begrenses
gjennom en restriktiv alkoholpolitikk. Virkemidler som reduserer
etterspørselen, handler om forebygging, behandling, rehabilitering
og skadereduksjon.
Det er avgjørende at befolkningen slutter opp om begrunnelsen
for pris- og tilgjengelighetsvirkemidlene. Den solidariske rusmiddelpolitikken
begrunnes med behovet for å beskytte dem som er mest utsatt. Den
restriktive rusmiddelpolitikken er først og fremst begrunnet med
hensynet til skader og problemer forårsaket av det store flertall,
som ikke er storforbrukere. Det er viktig at totalforbruket går
ned. Studier viser for øvrig at forbruket faller også blant dem
som drikker mest, når totalforbruket går ned. Men viktigst er altså
redusert totalforbruk hos flertallet. Rusrelaterte problemer er
ikke bare knyttet til storforbrukere. Det går ingen klar grense
mellom bruk og misbruk, mellom skadelig og ikke-skadelig alkoholbruk.
Det er den store gruppen med moderat forbruk av rusmidler, først
og fremst alkohol, som forårsaker mest skade og sykdom, og som påfører samfunnet
de største kostnadene. En rekke av de skadene som følger av alkohol,
rammer flertallet som drikker en gang iblant. Og det er grovt sett
slik at de mest effektive virkemidlene er de minst populære, mens
de mindre effektive virkemidlene er mest populære.
Forslagsstillerne vil understreke betydningen av kunnskapsbasert
tilnærming også i alkoholpolitikken, og viser til at det finnes
mer og sikrere kunnskap om virkemidlenes effekt når det gjelder
reduksjon av alkoholbruk og -skader enn når det gjelder narkotikabruk
og narkotikarelaterte skader.
Det er bred enighet om at hovedvirkemidlene i norsk alkoholpolitikk
er effektive og skal ligge fast. Rammene for de regulatoriske virkemidlene
fastsettes i alkoholloven, og kommunene har frihet til og ansvar
for å utforme alkoholpolitikken lokalt.
De viktigste virkemidlene for å begrense tilgjengelighet av alkohol
i Norge er bevillingssystemet, vinmonopolordningen, reklameforbudet,
aldersgrenser og avgiftspolitikken. Reguleringen avhenger av skadepotensialet,
som igjen avhenger av blant annet alkoholinnhold, drikkemønsteret
knyttet til en drikk, målgruppen, samt produktets størrelse og utforming.
I alkohollovgivningen må ulike hensyn balanseres. Alkoholbruk
følges av en rekke skadevirkninger, samtidig er alkohol en lovlig
vare. Samfunnet har derfor et ansvar for å begrense og regulere
omsetningen, og folkehelsehensyn står mot sterke næringsinteresser.
I tillegg må hensynet til den private sfæren balanseres mot behovet
for offentlig styring av samfunnet. Samtidig må alkoholpolitikken
tilpasses lokale forhold.
Kommunene har ansvar for å utforme en lokalt tilpasset alkoholpolitikk.
Det innebærer blant annet at kommunene behandler bevillingssøknader,
fastsetter salgs- og skjenketider og har ansvar for kontroller og
sanksjoner. Undersøkelser viser at kommunene ikke tar ut potensialet
i virkemidlene i alkoholloven. Servering av alkohol til mindreårige
og åpenbart berusede personer er utbredt. En del kommuner bryter
loven ved ikke å gjennomføre det antall kontroller som loven krever.
Få overtredelser avdekkes, og det er kun et fåtall av de avdekkede
overtredelsene som fører til inndragning av bevillingen.
Det må arbeides videre for å sikre ansvarlig alkoholhåndtering
i kommunene, herunder at beruselsesnivået senkes og aldersgrensene
sikres.
Forslagsstillerne viser til at regjeringen har sendt på høring
forslag om endringer i alkoholloven rundt varigheten av kommunale
salgs- og skjenkebevillinger mv. Forslagsstillerne mener fireårsregelen
sikrer alkoholpolitisk bevissthet og ansvar i kommunestyrene og
vil advare mot en fjerning av denne.
Forslagsstillerne viser til Prop. 58 L (2014–2015) Endringer
i alkoholloven. Proposisjonen inneholder forslag til endringer i
alkoholloven som innebærer innføring av normerte regler for inndragning
av bevilling, samt endringer som tydeliggjør kommunenes ansvar for
å reagere ved brudd på bevillingsvilkårene, og sikrer likebehandling
av bevillingshavere. Forslagsstillerne viser til at det er kommuner
som i dag har sine lokale varianter av prikksystemet som fungerer
godt alkoholpolitisk og for næringen. Forslagsstillerne vil understreke
at eventuelle lovendringer ikke må forhindre at godt fungerende
systemer for ansvarlig alkoholhåndtering videreføres. Eventuelle
lovendringer bør etter forslagsstillernes syn ikke medføre liberaliseringer
av lokal skjenkepolitikk.
Kommunene er gitt ansvaret for å fastsette salgs- og skjenketider
i sin kommune innenfor maksimaltidene som er fastsatt i lov. Forskning
fra Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) på effekten
av endringer i skjenketider har vist at reduserte skjenketider er
et effektivt virkemiddel for å redusere vold. Kristiansand kommune
viser også til positive erfaringer med dette virkemidlet. Forslagsstillerne
ønsker en nasjonal reduksjon av skjenketidene fra kl. 03.00 til
kl. 02.00, i tråd med råd fra politi og fagfolk.
I forskrift til lov om omsetning av alkoholholdig drikk m.v.
defineres bevillingsgebyrene som minimumssatser. Forslagsstillerne
mener det bør utredes hvorvidt gebyret bør endres fra minimumssats
til en sats som kommunen, dersom kommunen finner det hensiktsmessig,
kan øke. Dersom kommunene får adgang til å øke gebyret, kan kommunene
om ønskelig dra nytte av avansen ved omsetning av alkoholholdige
drikkevarer, og eventuelt velge å styrke de kommunale budsjettene
og dekke noen av utgiftene utskjenket alkohol belaster kommunen
med.
Vinmonopolet er et av de viktigste alkoholpolitiske virkemidlene
Norge har. Vinmonopolet har eksistert i 93 år i 2015 og bidrar til
begrenset omsetning av alkohol. Ordningen innebærer fravær av privatøkonomiske
interesser som motiverende for salg, samt at omsetningen skjer i
kontrollerte former. Det finnes omfattende dokumentasjon for at
ordningen er et effektivt virkemiddel for å forebygge alkoholrelaterte skader
og problemer.
Vinmonopolordningen er under stadig press, og ordningen er avhengig
av folkelig oppslutning og legitimitet for å overleve. Det er viktig
å holde fast ved at Vinmonopolets formål er å bidra til begrenset
tilgjengelighet til alkoholholdig drikk, og at andre hensyn ikke
kan gå foran dette.
Ifølge Vinmonopolet er det grunn til å stille spørsmål ved om
det er et reelt monopol i dag, med den store og økende omsetningen
via taxfree-butikkene. I tillegg utredes gårdssalg, og ESA har åpnet
sak mot norske myndigheter for å fjerne separasjonskravet i forbindelse
med privatimport. Legger man til en stor og stadig økende grensehandel,
er det liten tvil om at Vinmonopolet blir en stadig mindre relevant
salgskanal for kundene. Derved utfordres også Vinmonopolets mulighet
for å fylle den tiltenkte samfunnsoppgaven. Legitimiteten til Vinmonopolet
og til vinmonopolordningen kan utfordres når kundene handler på taxfree
i stedet for hos Vinmonopolet.
Ifølge Vinmonopolets egne tall, oppleves en sterk salgssvikt
etter at taxfree-kvotene økte siste gang. Landet er salgsmessig
delt i to etter 1. juli 2014. Fylkene nær grensen eller som har
stor fergetrafikk opplever nedgang i salg.
Forslagsstillerne mener regjeringen bør evaluere effektene av
den siste kvoteøkningen. Regjeringen bør se på hvordan kvoteøkningen
påvirker Vinmonopolets salg og den totale alkoholomsetningen, og
vurdere hvordan kvoten påvirker Vinmonopolet, som er et av de viktigste
alkoholpolitiske virkemidlene norske myndigheter har.
Forslagsstillerne viser i denne sammenheng til Dokument 8:83
S (2013–2014) fra stortingsrepresentantene Olaug V. Bollestad, Hans
Olav Syversen, Kjersti Toppe og Trygve Slagsvold Vedum om å la Vinmonopolet
overta taxfree-ordningen. Representantforslaget inneholdt forslag
om å la Vinmonopolet overta taxfree-salget på norske flyplasser,
samt forslag om en gjennomgang av taxfree-ordningen i et sosialpolitisk
perspektiv. Stortingsflertallet vedtok i denne sammenheng:
«Stortinget ber regjeringen legge fram en helhetlig utredning
om taxfree-ordningen i inneværende stortingsperiode, inkludert en
gjennomgang av de sosialpolitiske perspektivene.»
I den politiske plattformen for regjeringen Solberg fra oktober
2013 ble det nedfelt at regjeringen vil «åpne for produktprøver
og begrenset alkoholsalg direkte fra nisjeprodusenter og om nødvendig
jobbe for å endre EU-lovgivningen på feltet». Forslagsstillerne
mener gårdsutsalg vil bidra til å svekke Vinmonopolets rolle. Forslagsstillerne
mener det heller må tilrettelegges for at småskalaprodusenter får
innpass hos Vinmonopolet om de ønsker dette og om de oppfyller gitte
kriterier.
Prisvirkemidler er de mest effektive for å redusere alkoholforbruket,
i tillegg til virkemidler som begrenser tilgjengeligheten. For å
redusere forbruket, og dermed skadevirkninger, har Norge et høyt
avgiftsnivå på alkoholholdig drikk.
Forskning viser at det er nær sammenheng mellom pris og konsum,
og at særlig sårbare grupper som ungdom, eldre og alkoholavhengige
drikker mindre når prisene går opp og omvendt. Det er dokumentert at
økte priser fører til nedgang i høyt konsum og alkoholskader. Alkohol
har de siste årene blitt relativt billigere for forbrukerne fordi
kjøpekraften har økt betydelig, og dette har medført en økning i
alkoholforbruket.
Bruken av alkoholavgifter må videreføres som et sentralt etterspørselsreduserende
tiltak, og det er fornuftig å opprettholde ordningen hvor avgiftsnivået
er knyttet til alkoholinnholdet.
Mens alkoholsalget allerede er grundig regulert i for eksempel
matbutikker, er det et kjent fenomen at utesteder dumper priser
på alkoholenheter for å tiltrekke seg flere kunder og dermed øke
salget. Dette bidrar til et økt alkoholforbruk og utfordrer særlig sårbare
grupper. Alkoholloven § 8-12 fastslår at det ikke er lov for innehaver
av salgsbevilling å gi spesielle rabattilbud ved omsetning av alkoholholdig drikk.
Det er ikke noe tilsvarende forbud for innehaver av skjenkebevilling.
Det er derfor tillatt å skjenke alkoholholdig drikk med rabatt for
eksempel i form av «Happy Hour» og lignende på skjenkesteder. Forslagsstillerne
mener alkoholloven bør endres slik at det ikke blir mulig å dumpe
prisene på utesteder.
Forslagsstillerne viser til behandlingen av Innst. 164 S (2014–2015)
17. februar 2015, jf. Dokument 8: 29 S (2014–2015), hvor et
mindretall bestående av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti fremmet forslag om og stemte for å
be regjeringen innen utgangen av 2015 fremme en sak for Stortinget
om å innføre krav om innholdsmerking av alkoholholdig drikk. Kristelig
Folkeparti fremmet i samme innstilling et forslag om å innføre en
merkeordning for alkoholholdig drikk med helseadvarsler om alkoholbruk
under graviditet og i forbindelse med kjøring.
Norge har et strengt, medienøytralt og omfattende forbud mot
alkoholreklame. Reklameforbudet er en viktig del av den helhetlige
virkemiddelpakken som skal begrense forbruk og skadene som følger
av alkoholbruk. Forbudet har både en etterspørselsreduserende begrunnelse
ved å hindre påvirkning som fører til økt etterspørsel, og det har
en holdningsskapende begrunnelse som handler om å opprettholde en
forståelse i befolkningen for at alkohol er annerledes enn andre
handelsvarer, og at det derfor er behov for særskilt regulering.
Omtale av alkohol i norske medier tilsvarer annonseverdier på
flere millioner kroner. Mye av omtalen er ensidig positiv, salgsorientert
og gjør utstrakt bruk av reklamens virkemidler på redaksjonell plass. Slik
informasjon påvirker handlingsmønstre og holdninger til alkoholholdige
drikkevarer. Reklameforbudet er viktig for å motarbeide inntrykket
av at alkoholholdig drikk er en alminnelig vare som det er uproblematisk
å forbruke så lenge den ikke «misbrukes» og fører til avhengighet.
For å motvirke slik holdningspåvirkning er det viktig også å redusere forbruksdrivende
informasjon om alkoholprodukter. Grensesnittet mellom reklameforbudet
og produktinformasjon er et utfordrende område. Forslagsstillerne ønsker
at Helse- og omsorgsdepartementet i samråd med Helsedirektoratet
og relevante aktører arbeider med å vurdere hvordan myndighetene
i større grad enn i dag kan definere og reagere på alkoholinformasjon
som øker forbruk og skadene som følger av alkoholbruk.
I tillegg til det registrerte alkoholforbruket som foregår innenfor
det norske bevillingssystemet, kommer taxfree-salg, grensehandel,
smugling og hjemmeprodusert alkohol.
Smugling og hjemmebrent antas å utgjøre en svært liten del av
alkoholkonsumet, men oppmerksomhet og kontroll er likevel viktig,
spesielt fordi disse metodene innebærer fravær av kontroll over produksjon
og innhold, noe som medfører risiko for helsefarlige produkter.
Det er stor usikkerhet når det gjelder omfang og utvikling av
grensehandel. Det er bred enighet om at problematikken rundt grensehandel
isolert sett ikke kan legitimere lavere nasjonale alkoholavgifter
og dermed lavere priser og ytterligere forbruksøkning.
Innsats i mange sektorer er nødvendig for å redusere rusmiddelrelaterte
skader. Det er viktig at ulike sektorer og forvaltningsnivåer, frivillige,
ideelle og private organisasjoner og virksomheter bidrar i forebyggingsarbeidet.
Det er viktig at oppdatert kunnskap om risikofaktorer legges
til grunn for rusmiddelpolitikken. Alkohol utgjør som kjent den
tredje største risikofaktoren for dårlig helse og tidlig død. Myndighetene
har et ansvar for å opplyse befolkningen om forebyggende og helsefremmende
tiltak. Opplysningsarbeidet kan gjøres gjennom medier og frivillige
organisasjoner og gjennom offentlig informasjonsarbeid.
Det er viktig at skolehelsetjenesten og pedagogisk-psykologisk
tjeneste er godt utbygd og dekker behov for spesiell oppfølging
av barn og unge.
Norge har lang tradisjon med offentlige og frivillige programmer
for å påvirke folks holdninger til rusmidler. Forebygging skjer
på mange arenaer hvor barn og unge oppholder seg. Det er en god
forutsetning for godt forebyggingsarbeid å legge til rette for deltakelse
og innflytelse for alle barn og unge. Møteplasser og fritidsarenaer
der barn og unge møtes, skal være rusmiddelfrie og trygge. Frivillige
og ideelle organisasjoner spiller en viktig rolle som tilrettelegger for
aktiv fritid, fysisk aktivitet, meningsbrytning og involvering.
Det er viktig fortsatt å stimulere til rusfrie og gode fritidstilbud,
samt sørge for gode vilkår for frivilligheten. Det er avgjørende
at offentlige tilskuddsordninger bidrar til og legger til rette
for et høyt frivillig engasjement.
Det er store omkostninger knyttet til alkohol i arbeidslivet.
Arbeidslivet er helsefremmende for de aller fleste, og det er viktig
å hindre at rusproblemer fører til utstøting fra arbeidslivet. Arbeidslivet
er en viktig arena for rusmiddelforebyggende arbeid, og arbeidsplassen
er et sted der en på et tidlig stadium kan oppdage problematisk
rusmiddelbruk. Forslagsstillerne mener arbeidslivets parter bør
oppfordres til å arbeide aktivt med holdninger til alkohol i arbeidslivet,
til å fremme verdien av alkoholfrie arenaer og understreke behovet
for valgfrihet i arbeidssammenheng.
Barns holdninger og atferd formes i stor grad i hjemmet. Familien
har en veldig viktig forebyggende rolle, og det foregår mye viktig
læring i familien. En velfungerende og stabil familie vil forebygge
problemer som ellers kan oppstå. Unger som vokser opp i en trygg
familie, har store fordeler framfor dem som ikke gjør det. Norsk
og internasjonal forskning peker på at gode familieforhold fører
til mindre bruk av rusmidler blant ungdom.
Foreldre har stor betydning som forbilder. Ungdom adopterer i
stor grad sine foreldres rusmiddelvaner. Barn og unge som tidlig
og ofte blir konfrontert med voksnes rusmiddelbruk, tenderer mot
å bruke mer rusmidler enn de som er mer skjermet. Konflikter mellom
foreldre etter samlivsbrudd og det å ha foreldre med psykisk lidelse
eller rusproblemer er blant de viktigste risikofaktorene for problemutvikling
hos barn. Barn skal ikke vokse opp i miljøer som er preget av rusmiddelbruk.
I ytterste konsekvens kan rusmiddelbruk være grunn til at foreldre
fratas omsorgsretten.
Familien er en privat sfære som myndighetene skal ha stor respekt
for og være varsomme med å intervenere i. Men myndighetene kan ikke
og skal ikke være likegyldige til hvilke forhold barn vokser opp under
og formes i. I tilfeller der barn utsettes for omsorgssvikt eller
andre former for overgrep av sine foreldre, må fellesskapet gripe
inn.
Barnehagen er en god arena for å fange opp barn som trenger hjelp.
Ansatte i barnehagen har meldeplikt til barnevernet. I samarbeid
med barnevernet har barnehagene en viktig oppgave når det gjelder
å oppdage og hjelpe barn som lider på grunn av rusmiddelbruk i hjemmet.
Barnehagen er også et godt sted for å lære barn å ta ansvar, kommunisere
og etablere relasjoner. Barnehagen kan således bidra til at barn
får et grunnlag som gjør dem robuste i møte med rusmidler senere
i livet. Det er viktig at barn får barnehagetilbud av høy kvalitet,
og at barn med særlige behov identifiseres og følges opp.
Skolen løftes gjerne fram som en velegnet arena for forebygging
og holdningspåvirkning. I likhet med i barnehagen er det viktig
at barne- og ungdomsskolen legger vekt på å «bygge» robuste barn,
motvirke problematferd som disponerer for senere rusmiddelbruk,
og styrke utvikling av sosial kompetanse. Trygge barn med god selvtillit
bør være målet ettersom de er mer robuste til å stå imot ruspress
og er mindre utsatt for problemutvikling. Generelt forebyggende
arbeid innebærer også å få flere elever igjennom videregående opplæring.
Det anslås å være 50 000 til 150 000 barn i Norge som bor sammen
med foreldre med et risikofylt alkoholkonsum. Rusmisbruk hos foreldrene
kan føre til psykiske vansker og følelsesmessige utfordringer hos barna.
Misbruk og avhengighet kan skape problemer i familien og øke risikoen
for at barnet utsettes for en rekke negative livshendelser. Ulike
barn og familier trenger ulike typer og ulikt omfang av hjelp. Alle barn
og unge bør ha et godt liv. Det er et mål å oppdage barn og unge
før de utvikler rusproblemer og gi god hjelp og oppfølging til barn
med rusavhengige foreldre. Foreldrene skal få hjelp med rusavhengigheten
og behandling for de psykiske problemene. Barna skal få god og helhetlig
oppfølging både i barnehage, skole, barnevern, helsevesen og kriminalomsorgen.
Det er viktig å styrke kunnskapen om forebygging av rusmiddelskader
hos barn. Barn født med alkoholskader (Fetal alcohol spectrum disorders, FASD)
er særlig sårbare barn med behov for langsiktig oppfølging. Det
er viktig å styrke arbeidet med å informere om og motivere kvinner
til å være avholdende fra rusmidler under svangerskapet. Det er
viktig i større grad å fange opp gravide med alkoholproblemer.