Når mennesker er syke eller lider, er det samfunnets plikt å
ta i bruk den beste kunnskapen som er tilgjengelig for å hjelpe.
Det er samfunnets oppgave å sikre at flest mulig får leve trygge
og gode liv, og bidra til at hver enkelt får realisere så mye som
mulig av sitt potensial som samfunnsborger. For å oppnå dette må
tjenesteytere etablere et samarbeid med hver enkelt som trenger
hjelp og støtte.
I Norge føres en rusmiddelpolitikk som på mange måter er vellykket.
En restriktiv alkoholpolitikk og forbud mot narkotika bidrar til
lavere konsum og at færre rekrutteres til avhengighet. En god forebyggende
innsats er det viktigste man kan gjøre for å begrense skadene rusmidler
påfører enkeltmennesker og samfunn. Behandling og rusomsorg holder
ofte høy kvalitet i Norge. Det er likevel åpenbare utfordringer når
det gjelder samhandling mellom behandlingsnivåene, og kapasitet
både i første- og andrelinjetjenestene. Kommunene mangler tilbud
om boliger og meningsfylt aktivitet til denne gruppen. Det viktigste
for å hjelpe flere mennesker ut av rusmiddelavhengighet er å investere
mer i ulike former for behandlingstilbud slik at ventetiden for
behandling går ned, samt å forbedre samarbeidet mellom kommunene
og spesialisthelsetjenesten, mellom helsetjenester og sosialfaglige
tjenester og mellom rusbehandling og psykiatri i helsevesenet. Forslagsstillerne
har tidligere foreslått, og vil på nytt foreslå, en opptrappingsplan for
mer ressurser til rusfeltet og et nasjonalt løft for bedre ettervern.
Det er også sider ved rusmiddelpolitikken som krever noe annet
enn økte ressurser og bedre organisering. For å redusere det høye
antallet overdosedødsfall i Norge, begrense rekrutteringen til de
tyngste rusmiljøene og sikre en mer verdig hverdag for mennesker
med de største avhengighetsproblemene, må det tenkes nytt. Forslagsstillerne
ønsker en kunnskapsbasert tilnærming til hvilke behandlingsmetoder
som aksepteres, ikke politisk overstyring av fagfolk. Forslagsstillerne
mener det trengs en ytterligere vending bort fra straff som reaksjon
mot rusmiddelavhengige, til fordel for behandling og hjelp. I tillegg ønsker
forslagsstillerne ønsker nye tiltak gjennomført for å hindre unødvendig
sykdom og skade blant rusmiddelavhengige.
I rusdebatten blir faglige diskusjoner lett politisert. Eksperter
vil teste ny behandling for å få tungt rusmiddelavhengige mennesker
bort fra et liv på gaten. Selv om ingen ønsker at mennesker skal
leve med rusmiddelavhengighet, deler frivillige organisasjoner ut
utstyr for narkotikabruk, fordi det hindrer lidelse og sykdom.
I den senere tid sett helse- og omsorgsminister Bent Høie avvist
forsøk på å utvide behandlingsmetodene, og en mye omtalt søknad
fra Helse Bergen HF ble ikke en gang realitetsbehandlet. Det virker
å være viktigere for regjeringen Solberg å bevare et prinsipp mot
bruk av heroin enn å sikre at alle rusmiddelavhengige gis den behandlingen
som kan hjelpe dem best. Slik overprøves fagfolk på et rent politisk
grunnlag.
Stoltenberg-utvalget leverte i utredningen Rapport om narkotika
faglig solide, men for noen politisk utfordrende, forslag til en
mer vellykket narkotikapolitikk. Viktige deler av utvalgets anbefalinger
er fortsatt ikke fulgt opp. Årsaken er politisk begrunnet motstand.
Bruk av ulovlige rusmidler er ikke begrenset til noen ganske
få i samfunnet. Mange i befolkningen har erfaring med prøving eller
bruk av ulovlige rusmidler. I løpet av et år vil mellom 78 000 og
120 000 menn og mellom 42 000 og 73 000 kvinner ha brukt et ulovlig
rusmiddel. De fleste utvikler heldigvis ikke avhengighet, men for
de tusener som gjør det, er det behov for en fordomsfri politikk
som hjelper og behandler i stedet for straffer og fordømmer.
Forslagsstillerne ønsker et brudd med vanebasert politikk. Ikke
på noe annet felt innen medisinen enn rusomsorg ville en statsråd
eller politiske partier gå inn for å bestemme at et legemiddel ikke
er moralsk eller politisk akseptabelt. I rusmiddelpolitikken har det
vært motsatt, og det er stor politisk debatt rundt spørsmål som
i utgangspunktet er rent medisinskfaglige.
Bruk av heroin i behandling for å gi tryggere og mer stabile
liv, med mindre kriminalitet og mindre fare for død og skade, vil
kunne ha nytte for en liten, men svært utsatt gruppe rusmiddelavhengige.
Fra flere hold hevdes det at dette kan gi noen av de sykeste rusmiddelavhengige
økt verdighet og bedre helse, og bidra til færre dødsfall. Forsøk
fra andre land viser gode resultater. Det er heller ikke grunnlag
for å påstå at heroin brukt som medikament øker rekruttering til rusmiddelavhengighet.
Tvert imot tyder erfaringene fra eksempelvis Sveits på at rekrutteringen
til tunge rusmiljøer kan gå ned.
Det er ulike synspunkt i ulike fagmiljøer på hva som er riktig
og god behandling for rusmiddelavhengige. For nye behandlingsmetoder
der fagmiljøene har ulike synspunkter og vurderinger kan det være fornuftig
å ta i bruk forsøksordninger. Forslagstillerne tar ikke stilling
til hvilken behandlingsform som er best i de ulike tilfellene, men
vil ta et oppgjør med at det er politiske snarere enn faglige vurderinger som
skal avgjøre adgang til for eksempel heroinassistert behandling.
1. Stortinget ber regjeringen sikre
forsvarlig og faglig fundert behandling av søknader om forsøksordninger
og nye behandlingsformer i rushelsetjenesten.
2. Stortinget ber regjeringen sikre at nødvendig regelverk
og tillatelser kommer på plass slik at de medikamentene som er nødvendige
for å sikre alle rusmiddelavhengige en fullgod behandling, blir
tilgjengelig, også heroin der det gir best resultat.
3. Stortinget ber regjeringen sette ned et utvalg som får
i oppgave å gjennomgå og dokumentere effekten av dagens narkotikapolitikk.
Rusmiddelavhengighet har for lenge blitt betraktet mer som kriminalitet
enn som sykdom. Det er avgjørende for å gi fullgod omsorg at samfunnet
slutter å behandle rusmiddelavhengige som kriminelle. I 2011 ble
det idømt reaksjoner for 15 000 narkotikalovbrudd. Dette krever
store ressurser som kunne vært brukt til hjelp og behandling.
I 2002 foreslo flertallet i straffelovkommisjonen å avkriminalisere
besittelse av brukerdoser, men dette ble avvist. Det er nødvendig
å gå fra å bruke rettsapparat og rene straffereaksjoner for besittelse
av brukerdoser, til heller å styrke oppfølging og behandling av
de som trenger det.
Narkotikaprogram med domstolskontroll har vist gode resultater.
Under dagens regelverk er dette et program som er et godt alternativ
til straff. Samtidig er det etisk utfordrende å dømme folk til behandling. Mange
høyt motiverte mennesker med rusproblemer står i kø for å få behandling.
Ressursene bør rettes inn mot dem som faktisk ønsker behandling.
Under dagens lovverk er narkotikaprogram med domstolskontroll likevel
et bedre alternativ enn ren straff, og programmet bør derfor få
nasjonal utvidelse så lenge det er straffbart med brukerdoser av
de fleste rusmidler. Da er det avgjørende at programmet er et reelt
alternativ over hele landet.
Oppfølgingsprogrammet «Tidlig ute» i Bergen er et annet eksempel
på at behandling heller enn straff gir gode resultater. Unge under
23 år som blir tatt for narkotikarelatert kriminalitet, får tilbud
om behandling i stedet for straff. Resultatene er svært lovende. Omleggingen
av dette arbeidet har ikke medført økte kostnader for noen av de
samarbeidende partene.
Det er stor bredde i rusbehandlingen i Norge, og forslagsstillerne
mener det må satses både på behandling basert på rusfrihet og på
tiltak som bygger på behandling med medikamenter. Det er viktig
at det er stor bredde i tiltakene, fordi mennesker som trenger rusbehandling,
har forskjellige behov. Forslagsstillerne mener det er fornuftig
med en helhetlig gjennomgang av det faktiske behandlingstilbudet,
med mål om å sikre stort mangfold i behandling og dokumentere innhold,
kvalitet og resultater av de ulike behandlingsformene. Både offentlige
og private tilbud trengs, og forslagsstillerne har tidligere foreslått
bedre og mer forutsigbare rammevilkår for ideelle aktører gjennom
å fjerne bruken av anbud i rusomsorgen.
Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) er en viktig del av
norsk rusmiddelpolitikk. For mange har LAR, betydd et nytt liv og
en mer verdig hverdag. Det er imidlertid viktig at de som får behandling gjennom
LAR også får god oppfølging, og muligheter til å komme seg ut av
programmet om de er friske eller motiverte nok til å klare det.
Fra mange hold reises det kritikk mot rehabiliteringsdelen av LAR,
med krav om at denne må bli bedre. For eksempel får flertallet av
LAR-pasientene ingen individuell plan i dag. Det er derfor på tide
med en gjennomgang av denne delen av LAR.
Trygge liv krever trygge steder å bo. For rusmiddelavhengige
er dette særlig viktig. Stabilitet i livet gir bedre muligheter
både før og etter behandling. Gjennom å styrke arbeidet med å gi
rusmiddelavhengige trygge boliger i normale bomiljøer styrker man muligheten
til friskere, og kanskje rusfrie, liv.
Kun bolig er ikke tilstrekkelig, det må følge med god oppfølging
i hverdagen. Kommunene har et sterkt ansvar, men også staten må
legge til rette med ressurser og kompetanse. Særlig avgjørende er
kombinasjonen av et trygt sted å bo, enkelt tilgjengelige støttefunksjoner
og meningsfylt aktivitet.
4. Stortinget ber regjeringen fremme
forslag om å erstatte bøter og fengsel som straffereaksjon for bruk
og besittelse av brukerdoser med reaksjoner som har bedre helse
og rehabilitering som mål.
5. Stortinget ber regjeringen gjøre narkotikaprogrammet
med domstolskontroll permanent og landsdekkende.
6. Stortinget ber regjeringen gjennomgå Legemiddelassistert
rehabilitering (LAR) for å sikre at rehabiliteringsdelen av LAR
blir ivaretatt på en fullgod måte for alle som deltar i programmet.
7. Stortinget ber regjeringen gå gjennom tilgjengelige behandlingstilbud
for å undersøke om mangfoldet i tilbud er stort nok.
8. Stortinget ber regjeringen sikre at bosted med oppfølging
skal defineres som en del av behandlingsopplegget for rusmiddelavhengige,
og at rusmiddelavhengige får botilbud i varige boliger.
Mange rusmiddelavhengige opplever alvorlig sykdom og skade som
følge av bruk av rusmidler. Det er samfunnet og helsevesenets ansvar
å sikre best mulig helse og sosiale forhold for rusmiddelavhengige.
Likevel vil ikke det offentlige kunne fylle alle de rollene som
er nødvendig i dette arbeidet. Samarbeid med frivillige organisasjoner
er avgjørende for at så mange som mulig gis tilbud som reduserer
sykdom og skade.
Grunnleggende skadebegrensende tiltak er fortsatt kontroversielle.
Sprøyteromsordningen i Oslo har fått bestå over tid, men har sterke
begrensninger i driften. Til tross for at faren for overdosedødsfall drastisk
reduseres hvis heroin røykes i stedet for å injiseres i blodet,
har regjeringen Solberg sagt nei til opprettelse av røykerom ved
sprøyterommet i Oslo. Forslagsstillerne mener at brukerrom må etableres flere
steder i landet, og de må få større frihet til å utforme sine tilbud.
Det er også en oppgave for fellesskapet å bidra direkte til at
de som bruker narkotika utsettes for minst mulig skade. Det innebærer
utdeling av brukerutstyr, råd og veiledning rundt bruk og prioritering
av gatenære tiltak for rusmiddelavhengige.
Terskelen for å oppsøke helsehjelp må være så lav som mulig.
Rusavhengige er en gruppe som er særlig sårbar ved bruk av egenandeler
i helsevesenet. Egenandeler på poliklinisk rusbehandling kan hindre
disse pasientene i å oppsøke behandling, og bør derfor fjernes.
Dette er også i tråd med anbefalingen regjeringen Solberg nylig
mottok fra Prioriteringsutvalget.
9. Stortinget ber regjeringen avvikle
alle egenandeler for behandling av narkotikaavhengighet.
10. Stortinget ber regjeringen legge frem forslag for å
sikre at det etableres brukerrom i alle større byer, samt utvide
åpningstidene ved slike tilbud og sørge for tilstrekkelig helsepersonell.
11. Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om å legge
til rette for at rusmiddelavhengige kan røyke heroin i det som i
dag kalles sprøyterom.
12. Stortinget ber regjeringen sikre at rusmiddelavhengige
får informasjon om at det er mindre skadelig å røyke heroin enn
å injisere, og at det tilrettelegges for dette gjennom eksempelvis
utdeling av brukerutstyr og nødvendig veiledning.
13. Stortinget ber regjeringen bidra til å finansiere lavterskel,
frivillig hjelpearbeid i rusmiljøene, for eksempel utdeling av trygt
brukerutstyr og askorbinsyre.
14. Stortinget ber regjeringen sikre langsiktig støtte til
gatenære rustiltak som skaper trygghet og bedre helse for rusmiddelavhengige.