Til Stortinget
Norsk kulturråd forvalter Norsk kulturfond og andre statlige
støtteordninger på kulturområdet. Norsk kulturråd er pådriver for
nye kunst- og kulturprosjekt, og er et rådgivende organ for staten
i kulturspørsmål. Rådet har rundt 100 ansatte og har det administrative
ansvaret for Norsk kulturfond. Rådet er oppnevnt av Kulturdepartementet
og utnevner selv tilhørende fagutvalg. Norsk kulturråd har også
sekretariatsansvar for Statens kunstnerstipend, Fond for lyd og
bilde og Den kulturelle skolesekken. I tillegg har Kulturrådet en
egen forsknings- og utviklingsavdeling og en internasjonal seksjon
som blant annet er nasjonalt kontaktpunkt for EUs kulturprogram
og har en nøkkelrolle i fordelingen av EØS-midler innenfor kulturfeltet
i perioden 2009–2014.
Fra 2011 er det tidligere ansvaret for ABMs (arkiv, bibliotek
og museumskompetanse, og oppgaver på museums- og arkivfeltet overført
til Kulturrådet. Det blir gitt særskilte utviklingsmidler til arkiv/museum
og samarbeidstiltak mellom forvaltningsområdene, faglige nettverk
og digitale satsinger for ABM-feltet. Totalt forvalter rådet 54
forskjellige støtteordninger, fordelt på ulike sjangre og kategorier.
I Norge ble 46 pst. av samlet kulturfinansiering bevilget over
Kultur- og kirkedepartementets budsjett i 2009, fylkeskommunenes
andel av utgifter til kulturformål var 6 pst. og kommunenes andel
knapt 48 pst. I rene tall innebærer dette at de statlige utgiftene
til kultur var 7,5 mrd. kroner over budsjettet til Kultur- og kirkedepartementet
(kr 1 540 per innbygger), fylkeskommunenes netto driftsutgifter
til kulturformål var på 1 mrd. (kr 210 per innbygger), mens kommunene
hadde netto driftsutgifter til kultur på 7,7 mrd. kroner (kr 1 584
per innbygger). I sum gir dette offentlige kulturutgifter på kr 3 384
per innbygger i 2009.
For å sammenligne er finansieringsansvaret for kultur i Sverige
delt mellom staten, landsting og kommuner. Av samlet offentlig finansiering
i 2009 bidro staten med 45 pst., landstingene med 14 pst. og kommunene
med de resterende 41 pst. Fra og med 2011 blir det innført en ny
finansieringsmodell for statlig støtte til regional kulturvirksomhet
i Sverige, som forutsetter at kommuner og landsting skal få økt innflytelse
for fordeling av statlige tilskudd, samtidig som staten skal ha
et overgripende strategisk ansvar for den nasjonale kulturpolitikken.
I Danmark er det stat og kommune som bidrar til de offentlige
kulturbevilgningene. I 2008 fordelte de samlede offentlige bevilgninger
til kultur seg med 58 pst. på kommuner og 42 pst. på staten. Hovedprinsippet
for oppgavefordelingen mellom stat og kommuner er at staten har
ansvaret for det som stiller særlige krav om en nasjonal innsats,
mens kommunene tar seg av de kulturelle oppgavene som berører det
lokale kulturtilbudet og som det er lokalt engasjement om. Staten
bærer hovedansvaret for den offentlige støtten til den skapende
kunsten, arkivene, utdannelsesinstitusjonene og det internasjonale
kultursamarbeidet, mens kommunene har ansvaret for folkebibliotekene,
kultur- og idrettsanlegg, i tillegg til flere utgifter definert
i kategorien «andre kulturelle formål».
I Finland har sentrale myndigheter og kommuner hovedansvaret
for finansieringen. Fordelingen mellom de to nivåene anslås til
om lag 50/50 (sett bort fra arkiv, vitenskapelige bibliotek og utdanning).
Kulturrådet har de senere år fått økt makt og innflytelse over
norsk kulturliv, bl.a. vist gjennom den nylige overføringen av ansvaret
for ABM. Samtidig som ansvaret har økt, har antallet rådsmedlemmer gått
ned. Da medlemmene utnevnes av Kulturdepartementet kan det gis inntrykk
av en nærhet mellom politikk og kultur som er negativ med hensyn
til behovet for et fritt og uhildet kulturliv. Konsekvensen av de
senere års endringer er at en stadig større andel av statens midler
forvaltes av en håndfull personer, som i tillegg har svært nære
bånd til enkelte deler av norsk kulturliv.
Det er grunn til å stille spørsmål ved det demokratiske aspektet
i den utviklingen Kulturrådet har hatt. Dette inntrykket forsterkes
gjennom den manglende åpenhet til de innvilgninger og avslag som
gis av rådet. Det vil derfor være i kulturens interesse å foreta grep
som sørger for at det blir mindre makt, både ressursmessig og definisjonsmessig,
til Kulturrådet og Kulturdepartementet.
Til tross for regjeringens økning i budsjetter til kunst og kultur,
er det ikke nok til alle som søker om støtte. 90 pst. av søknadene
innvilges ikke, og for dem som får avslag er behovet stort for å
vite begrunnelsen og få innsyn. Med innsyn i vurderingskriterier,
innsyn i hvem som deltar i søknadsbehandlingen, innsyn i organisasjonenes
tildeling til egne medlemmer osv. vil søkerne lettere kunne etterprøve
og eventuelt utfordre myndighetsutøvelsen til Kulturrådet. Dette
vil kunne virke positivt ved å bidra til å skjerpe aktørenes årvåkenhet
overfor tendenser til uheldig praksis.
Norsk kulturråd må også få på plass en digital søknadsportal,
som gir muligheter for innsyn, samt at søknadene kan offentliggjøres
slik at alle kan få vite hvem de konkurrerer med. Det er i kulturens
interesse å iverksette tiltak som sørger for mer åpenhet og transparents
når det gjelder de tildelinger, avslag og vurderinger som gjøres
i forbindelse med søknadsprosessen.
I St.meld. nr. 48 (2002–2003) om Kulturpolitikk fram mot 2014
redegjøres det i kap. 5 om kulturpolitikken internasjonalt og i
andre land.
Om Norden heter det her bl.a. i pkt. 5.31:
«I nokre av dei nordiske kulturråda kan ein dessutan spora
ein viss grad av korporativ innverknad, til skilnad frå det britiske
Arts Council. Det inneber til dømes at kunstnarorganisasjonar gjennom
å delta i avgjerdsforum har direkte innverknad på korleis økonomiske
ressursar skal fordelast.»
Tilskuddsforvaltningen i Norge ble utredet av det såkalte Løken-utvalgethttp://www.regjeringen.no/upload/KKD/Kultur/Sluttrapport_Lokenutvalg_juni2008.pdf i
2008. Også i denne sammenheng pekes det på det såkalte armlengdes-avstand-prinsippet:
«I Norge (og Norden for øvrig) er elementer av armlengdes avstand-prinsippet
anvendt i praksis lenge før begrepet kom i bruk. Organisatorisk
kom dette til uttrykk ved Norsk Kulturråd, som fra opprettelsen har
hatt en relativ autonomi i sitt forhold til vedkommende departement
når det gjelder tilskuddstildelinger. På samme måte som i Storbritannia
er forståelsen at parlament og regjering skal stå for de overordnede
målene, samt å tilrettelegge infrastruktur, finansiere og fordele
ressurser mellom ulike kunstområder»,
heter det i innstillingen.
Kunstrådene i Danmark var tidligere organisert separat i Statens
Teaterråd, Statens Musikkråd m.m. med selvstendige styrer og egne
administrasjoner, men i forbindelse med kunstreformen i 2003 ble
Statens Kunstråd opprettet som en paraplyinstans for billedkunstudvalget,
det internationale billedkunstudvalg, litteraturudvalget, musikudvalget
og scenekunstudvalget. Med reformen likner kulturstøttestrukturen
i Danmark strukturene i de øvrige nordiske landene.
Hovedproblemet med dagens finansieringsmodell er at for mye makt
tillegges en liten gruppe mennesker, som utnevnes av ledelsen i
et departement. Dette innebærer at kulturen settes i rammer som
ikke nødvendigvis er til det beste for verken enkeltkunstnere eller
kulturlivet som helhet. Kulturens vesen er grunnleggende kreativt
og mangfoldig. Det å presse kulturlivet inn i rammer som er definert
av en håndfull mennesker er derfor lite hensiktsmessig.
Den delen av Kulturrådets ansvarsområder som har direkte nasjonale
interesser, som store kulturinstitusjoner, museum, arkiv, bibliotek
og lignende, bør overføres til Stortinget og finansieres direkte gjennom
statsbudsjettet. Dette vil bidra til å sikre forutsigbare rammevilkår,
som ivaretar de nasjonale interessene kulturarven innebærer. I denne
forbindelse må det utarbeides en oversikt over vedlikeholdsetterslep,
samt en langsiktig og forpliktende plan for hvordan disse utfordringene
møtes på en forsvarlig og hensiktsmessig måte.
Næringslivet finansierer en svært liten andel av kulturlivet
i Norge, sammenlignet med en rekke andre land. Gjennom å tilrettelegge
for skatteincentiver for private gaver og stipender til kulturaktører
vil man både sørge for et større mangfold, og ikke minst muligheter
for ukjente kunstutøvere. Ulike skatteincentiver må utredes med
sikte på å stimulere til økt interesse for private næringslivsaktører
og privatpersoner, til å delta i finansieringen av kulturlivet.
Det er tidligere blitt redegjort for den uheldige maktkonsentrasjon
som tillegges Kulturrådet. De oppgaver som ikke har direkte nasjonale
interesser må så langt det lar seg gjøre, tillegges kommunene. Dette
vil sikre at de offentlige kulturmidlene fordeles bedre og bredere,
både hva gjelder geografi, ulike kunstsjangre og ulike aktører.
Dersom kunstmidler desentraliseres vil man få en større såkornseffekt, gjennom
at de enkelte kommunestyrer vil satse på egne kunsttalenter. En
slik demokratiseringsprosess vil bringe kulturen nærmere folket.
Dette vil i tillegg stimulere lokalt næringsliv, slik at et offentlig/privat samarbeid
lettere kommer på plass, noe som vil gagne kulturlivet som helhet.
Det vil derfor være i kulturens interesse å endre finansieringsstrukturen
på en måte som sørger for desentralisering, såkornsmentalitet og
incentiver som stimulerer til privat deltagelse.
Det vil fortsatt være enkelte oppgaver som må tillegges en sentral,
uavhengig aktør. En hovedoppgave vil være å koordinere kulturlivets
interesser i samarbeid med andre aktører, som Stortinget, Kulturdepartementet,
kommuner og næringsliv. Kulturrådets sammensetning må i fremtiden
ha en uavhengig og fri rolle. Dette innebærer at oppnevningen ikke
må skje direkte av Kulturdepartementet, men av aktørene selv. Kulturrådet
bør nedlegges i sin nåværende form, og erstattes med et uavhengig
og bredt sammensatt «Råd for et levende kulturliv», hvis hovedoppgave
skal være fordeling av de offentlige midler som ikke er overlatt
til Stortinget og kommunene, samt ha en koordinerende rolle overfor
de samfunnsaktører som er relevante. Dette nye rådet bør samtidig
fungere som et korrektiv til de politiske prosesser som til enhver
tid berører norsk kulturliv. I så måte bør organet være en naturlig
høringsinstans for både Stortinget og kommunene.
Forslagsstillerne mener at et slikt råd bør settes sammen med
ti representanter, hvorav:
Seks personer oppnevnes av kulturens
egne instanser, fordelt på ulike kulturuttrykk.
To personer oppnevnes av næringslivet gjennom NHO.
To personer oppnevnes av kommunene gjennom KS.
Rådet konstituerer selv leder og nestleder.
Det foretas en 50/50 utskiftning hvert år, og man kan ikke gjenoppnevnes
for mer enn to perioder (2 x 2 år). Innføringen av et slikt råd,
med mindre direkte makt enn dagens kulturråd, vil gi en mer demokratisk,
dynamisk og mindre politisk tilnærming enn status per i dag.
På denne bakgrunn fremmes derfor følgende
forslag:
I
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en nedleggelse av
Norsk kulturråd, og underliggende enheter, i sin nåværende form.
I stedet opprettes Råd for et levende kulturliv, basert på intensjonene
i Dokument 8:37 S (2011–2012).
II
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag til lovendringer
for å sikre bedre transparens i tildelinger og avslag fra Norsk
kulturråd/Råd for et levende kulturliv.
III
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet
for 2013 om å innrette kulturfinansieringen etter prinsippet om
at sentrale tiltak finansieres utelukkende over statsbudsjettet,
mens Norsk kulturråd/Råd for et levende kulturliv skal stimulere til
bred kulturell deltakelse gjennom såkornsmentalitet og oppstartsincentiver.
8. desember 2011