Stortingsmelding nr. 42 (2004–2005) slår fast at norsk politi
skal være lokalt forankret. Stortinget sluttet seg enstemmig til
hovedlinjene i denne meldingen, jf. Innst. S. nr. 145 (2005–2006).
Stortinget viste ved behandlingen til de ti grunnprinsippene som politiutvalget
i sin tid definerte for politiet; politiet skal avspeile samfunnets
idealer; politiet skal ha et sivilt preg; Norge skal ha et enhetspoliti;
politiet skal være desentralisert; polititjenestemannen skal være en
generalist; politiet skal virke i samspill med publikum; politiet
skal være integrert i lokalsamfunnet; politiet skal ha bred rekruttering;
politiet skal prioritere mellom sine oppgaver, og politiet skal
være underlagt effektiv kontroll fra samfunnets side, har siden
i stor grad vært lagt til grunn for utviklingen av politiet og formingen
av politirollen. Stortinget la til grunn at disse grunnprinsippene
fortsatt skulle være allmenngyldige og førende for politiets arbeid
og rolle. Nærpolitimodellen er under press. Politiet er for dårlig
bemannet. Et tilstedeværende politi er helt avgjørende for å oppnå
trygge lokalsamfunn. Politidekningen eksempelvis i Oslo i dag er
vesentlig dårligere enn for 20 år siden. Oslo kommune gikk til det
drastiske skritt i 2008 å leie inn vektere for å fjerne problemene
med narkotikaselgere langs Akerselva og nedre Grünerløkka. Resultatet
var at narkotikasalget gikk ned og trivselen opp. Slik skapes de
trygge lokalsamfunnene i praksis. Dette er oppgaver som ligger til
politiet, og som et tilstrekkelig finansiert og bemannet politi
kan og skal håndtere. Forslagsstillerne godtar ikke at fraværet
av politi skaper lovtomme rom. Regjeringen garanterte for 1 100
nye årsverk ved fremleggelsen av budsjettet for 2010, men situasjonen
er at svært mange politidistrikt før sommeren 2010 varslet om oppsigelser
og at de ikke har anledning til å ansette nyutdannede. Sett i lys
av befolkningsøkningen er politiet svekket de senere årene. For
at etaten ikke skal svekkes ytterligere, må politiets bemanning
og kompetanse følge befolknings- og samfunnsutviklingen. En styrking
av politiets grunnbemanning er en forutsetning for å opprettholde
den vedtatte desentraliserte politistrukturen, et lokalt forankret
politi og en akseptabel responstid. Uten tilstrekkelige midler vil
politiets evne til å slå tilbake mot kriminalitet bli gradvis svekket.
Over tid medfører dette en situasjon hvor vi ikke er i stand til
å møte utfordringene kriminalitetsutviklingen stiller oss overfor.
Forslagsstillerne ser på målsettingene i politiets bemanningsrapport
«Politiet mot 2020» som forsiktige minimumsmål. Norges geografi
og demografi og hensynet til nærhet og responstid tilsier at politidekningen
bør være høyere enn i land som er mindre i utstrekning. Politiet
må til enhver tid ha det utstyret som gjør at oppdragene kan løses
med nødvendig grad av hurtighet, presisjon og sikkerhet. Dette omfatter
nødvendig kommunikasjonsutstyr, IKT-utstyr, kjøretøy, helikopter
mv. Forslagsstillerne er videre kritiske til det faktum at man mangler
evne i etaten til å sette opp vaktlister som gjør politiet i stand
til å møte det konkrete trusselbildet, grunnet manglende planleggingsverktøy.
Høyres representanter har tidligere foreslått at det utarbeides
en bredt anlagt politistudie, som kartlegger norsk politis mannskaps-
og ressursbehov, jf. Dokument nr. 8:92 (2007–2008) – representantforslag fra
stortingsrepresentantene Erna Solberg, Elisabeth Aspaker, Linda
C. Hofstad Helleland og André Oktay Dahl om en politistudie for
å kunne definere og bygge en større politistyrke i kampen mot kriminalitet
i nærmiljøet, på nasjonalt plan og på tvers av landegrenser, jf.
Innst. S. nr. 266 (2007–2008). For å kunne dimensjonere fremtidens
politistyrke må man ha god kunnskap om fremtidens kriminalitetsutfordringer.
Politidirektoratet og ulike politidistrikt har utarbeidet en rekke
rapporter om trusselbildet, kriminalitetsutviklingen, bemanningssituasjonen
og internasjonale tendenser i kriminalitetsbildet. Dette er isolert
sett gode utgangspunkter for å samle kunnskap. En studie av hvilken
bemanning og ressurssituasjon norsk politi må ha for å møte det
totale trusselbildet, finnes imidlertid ikke. Forslagsstillerne
mener at en fremtidig dimensjonering av politistyrken må bygge på
en grundig analyse av det trusselbildet samfunnet og politiet står
overfor, både på kortere og lengre sikt, og ønsker derfor en mer
omfattende politistudie etter mønster av forsvarsstudien. Dette
er noe helt annet enn Politidirektoratets bemanningsstudie ved at
en slik politistudie har et langt bredere perspektiv og ser politiets
totale oppgaver i sammenheng med andre aktørers oppgaver og ansvar.
En slik studie bør videre ha et 20–25 års perspektiv for å sikre
god planlegging. Sentrale utviklingstrekk innen grenseoverskridende
kriminalitet, terrortrusler i Norges interesseområder, politiets
oppgaver og sider ved kriminalitets- og samfunnsutviklingen i Norge
vil legge viktige premisser for størrelsen på det norske politikorpset
de neste tiårene og det totale ressursbehovet. Kunnskap og analyse
i et langsiktig perspektiv er viktig både av hensyn til investeringer,
metodeutvikling, organisering, mannskapssituasjonen og politiets
evne til å løse pålagte oppgaver. En politistudie må omfatte en
gjennomgang av Politiets sikkerhetstjenestes (PST) organisering,
arbeidsoppgaver og ressurstildeling knyttet opp mot utviklingstrekkene på
de områder PST har ansvar for. Samarbeid med Sivilforsvaret og tilgang
på relevant forsvarsmateriell er sentralt for at politiet skal kunne
løse sine oppgaver på en effektiv og betryggende måte. Det er også
samfunnsøkonomisk gode grunner til at man bør se slike ressurser
i sammenheng. Forslagsstillerne mener en politistudie må sette fokus
på hvordan dette samarbeidspotensialet kan realiseres til samfunnets
beste. Videre peker forslagsstillerne på behovet for å koordinere
politiets arbeid langt bedre med Tollvesenets innsatsområder. Forholdet
mellom politiets oppgaver og ansvar og helsevesenet er heller ikke
tilstrekkelig avklart. Politiet blir benyttet, til dels i stor grad,
ved transporter i saker om psykisk helsevern. For å beskytte liv
og helse er det nødvendig med politi tilstedeværende ved slike transporter.
Det vil kunne frigjøre politikraft til andre oppgaver å organisere
dette annerledes.
Utarbeidelsen av en bredt anlagt politistudie vil derfor vise
hvilke rammebetingelser som er nødvendige for politiet i det kommende
tiåret. Politistudien bør deretter danne grunnlaget for en langtidsplan
for politiet. Slik vil muligheten for forutsigbarhet og stabilitet
i politiets planlegging sikres over tid. Riksrevisjonens knusende
rapporter fra 2009 og våren 2010 demonstrerte at en slik politistudie
har vært og fortsatt er tvingende nødvendig. Riksrevisjonen avdekket
manglende koordinering av arbeidet mot organisert kriminalitet,
manglende styring av sektoren fra Justisdepartementets og Politidirektoratets
side, manglende strategi for seniortiltak, manglende strategi for
økt og effektiv bruk av sivilt ansatte, manglende koordinering
av arbeidet for å øke kontrollen med den private sikkerhetsindustrien
og manglende koordinering av ulike offentlige instanser som avdekker
økonomisk kriminalitet/ID-tyveri/organisert kriminalitet. Forslagsstillerne
viser i denne sammenheng til representantforslag fra henholdsvis
stortingsrepresentantene André Oktay Dahl, Anders B. Werp, Ingjerd
Schou, Linda C. Hofstad Helleland, Elisabeth Aspaker og Michael
Tetzschner om nasjonal strategi for økt og bedre bruk av sivil kompetanse
i politiet mv., og representantforslag fra Anders B. Werp, André
Oktay Dahl, Ingjerd Schou, Michael Tetzschner og Arve Kambe om strategi
og tiltak for å bekjempe organisert kriminalitet.
Politiets måloppnåelse og ressursutnyttelse blir i all hovedsak
vurdert ut fra oppklaringsprosent og saksbehandlingstid. Dette er
isolert sett viktig, men medfører en for snever tilnærming til kriminalitetsbekjempelse.
Bekjempelse av internasjonal organisert kriminalitet, forebyggende
arbeid og politiets tilstedeværelse i nærmiljøene blir i for liten
grad vektlagt. Samtidig har Riksrevisjonen påpekt at det fra ledelsen
i politiet ikke kan vises til hvordan ressursøkningene de siste
15 årene har ført til bedre kriminalitetsbekjempelse og mer synlig
politi. Behovet for en kritisk gjennomgang av hvordan politiet måles
og bruker ressurser er derfor stort. Forslagsstillerne viser videre
til at Politidirektoratet mangler det faglige armslaget som trengs
for en god og effektiv styring, ved at Justisdepartementet og politisk
ledelse i for stor grad detaljstyrer og hindrer nødvendige prioriteringer.
Forslagsstillerne ønsker derfor en kritisk gjennomgang av ansvars-
og oppgavefordelingen mellom departementet, Politidirektoratet og
politidistriktene. Det fremstår som noe av et paradoks at regjeringen
i sin budsjettproposisjon for 2010 på detaljnivå styrer en økning
på henholdsvis to og fire tjenestemenn til ulike politidistrikt
med spesifikke arbeidsoppgaver, samtidig som det overlates til Politidirektoratet
å avgjøre hvordan en omdisponering på anslagsvis 180 mill. kroner
til den sårt tiltrengte IKT-satsingen i politiet, som kunne ha gått
til politidistriktenes driftsbudsjetter, skal gjennomføres. Forslagsstillerne
er av den oppfatning at det er under enhver kritikk at Stortinget
ikke ble informert om uttrekket på 180 mill. kroner fra politidistriktenes
budsjetter da budsjettet ble behandlet, noe som gjør at bemanningssituasjonen
i norsk politi er mer krevende enn noen gang.
I denne situasjonen har justisminister Knut Storberget lagt frem
tanker om den såkalte «resultatreformen». Forslagsstillerne er svært
opptatt av at denne underlegges en grundig og helhetlig vurdering
og at Stortinget behandler denne i pakt med hva som lå til grunn
for premissene som ble lagt ved behandlingen av politirollemeldingen.
Driftsanalysen for politiet som nylig ble gjennomført, viste at
hovedutfordringen for norsk politi er at det er for få politifolk
sammenliknet med antallet innbyggere. Den samme analysen viser at
det er større avstand mellom oppgaver og totalressurser enn for
6–7 år siden. Resultatet av dette kan fryktes å bli et «fjernpoliti»
fremfor et nærpoliti, slik Stortinget forutsatte ved behandlingen
av politirollemeldingen. Det er viktig med åpenhet om de prosessene
som nå pågår om organiseringen internt i politiet, og mellom administrativ
ledelse i politiet og politisk ledelse i departementet. Forslagsstillerne
advarer mot å reformere politiet stykkevis og delt uten forankring
i Stortinget og den tverrpolitiske enigheten som lå til grunn.
Forslagsstillerne er åpne for en strukturdebatt. Forslagsstillerne
vil derfor være åpne for å vurdere organiseringen av politiet og
lensmannsetaten på nytt. Men forslagsstillerne stiller den helt
klare forutsetning at eventuelle endringer skal bidra til å bringe mer
politikraft ut til befolkningen, ikke mindre. Forslagsstillerne
registrerer at man i Politi-Norge mangler en norm for bemanning/minimumsbemanning
i hvert enkelt politidistrikt. Det er en betydelig utfordring at
vaktlister ikke kan sammenlignes med det som på forhånd er definert
som det reelle behovet for politikraft på hvert enkelt sted til
enhver tid. Slike svar ville kunne gis gjennom en bredt anlagt politistudie.