EU-rettens prinsipp om likebehandling og forbud mot diskriminering
etter nasjonalitet innebærer på velferdsområdet
(jf. Rådsforordning EØF 1408/71) radikale
forbedringer i rettighetene for EU/EØS-borgere
- både utenlandske og norske - som bor og arbeider utenfor
hjemlandet.
I en 6 måneders arbeidssøkerperiode har EØS-borgere
ikke rettigheter til velferdsytelser fra vertslandet. For de som
finner arbeid og dermed innlemmes i Folketrygden, vil forbudet mot.
forskjellsbehandling av arbeidstakere fra EØS-land mht.
sosiale rettigheter, samt EØS-regler for sammenlegging
av opptjente rettigheter i andre EØS-land, gi tilgang til velferdsytelser
på lik linje med nordmenn. Dette omfatter blant annet ledighetstrygd,
sykepenger, attføring og rehabilitering, barnetrygd og
kontantstøtte, fødsels- og adopsjonspenger, uføre-
og alderspensjon, samt sosialstøtte, bostøtte
og studiestøtte. Kravene til hvor lenge man må ha
arbeidet i Norge for å få rett til trygd og stønad
er gjennomgående ganske lave. Men beregningsreglene for
sammenlegging av rettigheter fra andre land gjør at nye
EØS-borgere med kort opptjeningstid i Norge nok ofte vil
ende opp som minstepensjonister. EØS-arbeidstakere vil
normalt også ha rett til å hente familie man har
forsørgeransvar for til Norge. Enkelte ytelser, så som
kontantstøtte og barnetrygd (inntil 1 år), kan
også eksporteres til hjemlandet.
Arbeidsmarkedet er altså inngangsporten til den norske
velferdsstaten. For enkelte kan det være en drivkraft for å søke
arbeid her. I en rapport utarbeidet av en interdepartemental arbeidsgruppe
framholdes at det er rimelig å forvente en økning
i velferdsmotivert innvandring av arbeidssøkere. Siden
tildeling av velferdsytelser i stor grad er basert på tillit
til at den informasjon som gis er korrekt og kontrollkapasiteten
er begrenset - spesielt i forhold til søkeres forhold i
andre land - kan man heller ikke utelukke en viss økning
i misbruk av slike ordninger.
At sjenerøse og i stor grad skattefinansierte velferdsordninger
i nordiske og andre europeiske land kan være attraktive
for nye EØS-borgere, er en felles utfordring. Svaret på denne
utfordringen er ikke at hvert land for seg forsøker å gjøre
ordningene utilgjengelige for innvandrere. Det vil være
i strid med prinsippene for likebehandling i EU/EØS,
og kan utløse en negativ konkurranse mellom landene om å stramme
til i velferdspolitikken som rammer de svakeste uansett nasjonalitet.
Det forhindrer ikke at man bør se på om enkelte
velferdsordninger er utformet på en måte som kan
oppmuntre til strategiske tilpasninger (såkalt "velferdsturisme")
som kan gi utilsiktete eller urimelige gevinster for enkelte arbeidstakergrupper.