André N. Skjelstad (V) [10:06:27] (ordfører for saken): Vi legger fram denne innstillingen fra komiteen, hvor det er fremmet forslag om innføring av nullutslippssoner. Bakteppet er, som et flertall er enig i, at utslippene må ned med minst 55 pst. innen 2030 sammenlignet med nivået som var i 1990. Flertallet mener det er ulike tiltak lokalt som kan bidra til den måloppnåelsen, og lokale klimatiltak vil også ha positive virkninger for nærmiljøet.

Hensikten med å ha kommunale nullutslippssoner er å redusere klimautslipp fra veitrafikk lokalt, i tillegg til å bidra til en raskere omstilling av bilparken. Jeg vil understreke at det er kommunene selv som eventuelt kan etablere lokale nullutslippssoner. Det vil også styrke det kommunale selvstyre.

Ellers fremmer Venstre et forslag sammen med Sosialistisk Venstreparti der vi

«ber regjeringen så raskt som mulig legge frem et lovforslag for Stortinget som gir kommunene myndighet til å etablere nullutslippssoner der de ønsker det, hvor kommunene får rom til lokalt å definere hvor, hvordan og hvem som omfattes av en slik ordning».

Jeg tar opp det forslaget.

Marte Mjøs Persen (A) [10:08:04]: Vi behandler i dag et representantforslag fra SV om innføring av nullutslippssoner, og kommunenes anledning til å opprette slike. Nullutslippssoner kan være et av flere viktige tiltak for å redusere klimagassutslipp, luftforurensing og støy i byene våre, både innenfor og utenfor selve nullutslippssonen. I tillegg kan det bidra til en viktig og nødvendig omstilling av kjøretøyparken til nullutslippskjøretøy.

Arbeiderpartiet er for å gi kommunene selvråderetten til å innføre dette, og for å gi dem verktøy til å oppnå klimamål ved å redusere utslipp fra veitrafikken. Derfor er det bra at statsråd Nygård har gitt Statens vegvesen i oppdrag å sette i gang et slikt lov- og forskriftsarbeid. Det er bra at det er flere partier som støtter dette, og at vi er enige om at det er kommunene selv som skal bestemme om dette er et virkemiddel de ønsker å sette i virkning.

Jeg har lyst til å sende en takk til SV, som gjør at vi kan diskutere dette i dag. Vi kommer ikke til å stemme for forslaget, all den tid statsråden allerede har startet arbeidet. Takk til statsråden som har tatt tak i og startet arbeidet som av flere byer har vært etterspurt over lang tid.

Liv Kari Eskeland (H) [10:09:38]: Takk til forslagsstillarane som har reist debatten – ein debatt som spesielt storbyane har etterspurt og ønskt velkomen.

For Høgre er det viktig at dette er eit ønske som er kome frå storbyane, og at dei no får lov til å vera med på å utforma bypolitikken til beste for innbyggjarar og næringsliv. Det vil vera kommunane sjølve som eventuelt vil kunna etablera lokale nullutsleppssoner, noko som vil bidra til å styrkja det kommunale sjølvstyret. Me kan merka oss at Senterpartiet snakkar varmt for lokalt sjølvstyre i enkelte saker, men har liten tillit til lokalpolitikarar i andre, og meiner at Stortinget veit best.

Høgre har merka seg at regjeringa vil gje Statens vegvesen i oppdrag å utarbeida og senda på høyring et forslag til lov og forskrift som gjev kommunane myndigheit til å etablera nullutsleppssoner. Det er i tråd med intensjonen i framlegget frå SV, og prosessen er såleis sett i gong. Me vil difor – når høyringsinnspela kjem inn – kunna ta stilling til dei problemstillingane næringsliv og storbyar ser, og justera kursen deretter.

Sjølv om dette isolert sett vil vera små utsleppskutt, vil det bidra til å fremja overgangen til nullutsleppsløysingar. Spesielt bør dette vera eit verkemiddel for å fremja nullutslepp i vare- og næringstransporten, der elektrifiseringa ikkje er komen like langt som for personbilar.

Me ser fram til å lesa høyringsinnspela som etterkvart kjem inn, og vil følgja prosessen nøye. Me ser difor ingen grunn til å gå inn i nokon av dei forslaga som vert lagde fram her i dag.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:11:43] (leiar i komiteen): Omstillinga i den norske bilparken i retning av nullutsleppskøyretøy har skjedd raskt. Om ein ser på nybilsalet og dei siste tala for det, viser dei at bortimot alle nye bilar som vert selde i Noreg i dag, er nullutsleppskøyretøy. Det betyr for det første at dei sterke verkemidla ein har brukt i politikken, har vore effektfulle. Dernest bør ein òg tenkje gjennom kva type verkemiddel ein brukar framover, og kva som er hensiktsmessig. Senterpartiet er tydeleg på at vi skal ha ein nasjonal politikk, vi skal ha nasjonale verkemiddel, men spørsmålet er i kva samanhengar kommunane skal ha moglegheit til å innføre særskilde tiltak som vil kunne ha stor konsekvens for enkelte bilistar med visse typar køyretøy.

Eg registrerer at det i debatten allereie er vist til ønsket om å redusere både luftforureining og støy. Senterpartiet er heilt einig i at det er viktig å bidra til å redusere lokale konsekvensar av både biltrafikk og annan type aktivitet i samfunnet. Kommunane har i dag betydelege moglegheiter for å bidra til akkurat det. Ein kan redusere hastigheita, noko som vert gjort, eksempelvis gjennom eigne fartsgrenser vinterstid på visse strekningar. Ein kan òg ha andre tiltak for å regulere trafikken. Men det vi snakkar om i denne samanhengen, er at ein eventuelt skal ha særskilde reglar for køyretøy etter kva slags type drivstoff eller drivlinjer dei har.

For dei som har råd til å kjøpe seg ein ekstra bil, og ha to eller tre bilar, er ikkje dette noko problem. Det er jo det ein ofte har sett når ein innfører særskilde privilegium for elbil: ikkje at ein har fått færre køyretøy, men at dei som har råd til det, kjøper seg ein elbil på toppen av dei bilane dei har frå før. Men mange har ikkje råd til det. For mange som kanskje bur i Oslo eller i ein annan storby, og som køyrer lite, er det heller ikkje hensiktsmessig å kjøpe seg ein ny bil. Ein brukar heller den bilen ein har så lenge det er behov for det.

Så dette er eit tiltak som ikkje er målretta, og som i tillegg vil vere betydeleg inngripande for mange privatpersonar.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:14:44]: Eg vil ta opp det forslaget som Senterpartiet er med på.

Frank Edvard Sve (FrP) [10:14:56]: Forslaget om nullutsleppssoner er berre så grenselaust greinlaust som det går an å bli. Det er altså ein dårleg symbolpolitikk som verkeleg ikkje er gangbar i det heile teke.

Det er som er utgangspunktet, er at det ikkje er 30 pst. av bilparken i Noreg som er el per i dag. Det er langt mindre. Av nybilkjøpa er det rettnok rundt 90 pst., men det gjeld dei som har råd til å kjøpe seg ny elbil. Det store fleirtalet i landet her har altså eldre bilar som går på diesel eller bensin, og dei skal altså verte fjerna frå nullutsleppssonene i byane og skal ikkje få lov til å køyre inn i områda. Kva gjer ein då? Jo ein forskjellsbehandlar vanlege folk som ikkje har råd til å kjøpe seg elbil. Ein skal hindre dei tilgang til byane, mens ein skal premiere dei rikingane som har råd til å kjøpe seg ny elbil. Det går ikkje an å forstå at det er mogleg. Er det sosial politikk? Nei.

Når det gjeld tungbil og vareleveransar, kva er situasjonen der? Situasjonen er at det ikkje er realistisk for næringslivet å kjøpe elbil når det gjeld korkje varebilar eller tyngre bilar. I dag er det over dobbelt så dyrt å kjøpe ein lastebil eller distribusjonsbil med el kontra diesel – som har så reine Euro 6-motorar at dei faktisk reinsar lufta. Ein kunne ha tenkt seg at ein f.eks. kunne ha elsøppelbilar i byane. Ja, det kan ein, men dei er òg dobbelt så dyre som vanlege dieselsøppelbilar. Det er ikkje mogleg for næringslivet å få det til, samtidig som elvarebilar og distribusjonsbilar ikkje har halvparten av drivlengda kontra vanlege elbilar. Dei har mykje mindre rekkjevidde, og det er ikkje mogleg for næringslivet å ha dei bilane i drift.

Ein ønskjer her å innføre ein forskjellspolitikk. Ein ønskjer å innføre å skvise vanlege folk ut av byane, og det er heilt ubegripeleg å forstå at Høgre ønskjer å gå inn for noko sånt. Eg skal i alle fall love at med eit sterkt Framstegspartiet i ei ny regjering skal vi skrote denne høyringa så fort som det går an å skrote ho, når det kjem inn ei ny regjering. Det er altså forskjellsbehandling av folk, det å hindre vanlege folk i å kunne ferdast i byane, og at det er rikingane som kan kjøpe nye elbilar, som skal kunne ferdast i området. Det er ein politikk som Framstegspartiet definitivt ikkje kan vere med på.

Mona Fagerås (SV) [10:17:51]: Nå sitter det mange ungdommer på galleriet, og transport- og kommunikasjonskomiteen viser seg ikke fra sin beste side. Det som er trist og ubegripelig, er at flertallet stemmer imot denne saken.

Trafikk i de store byene skaper støv, støy og store klimagassutslipp. I Oslo utgjør veitrafikken eksempelvis mer enn 50 pst. av utslippene. Mange kommuner ønsker å bidra til å nå klimamålene og bekjempe lokal forurensning. Flere har bedt om at myndighetene skal gjøre det mulig for dem å innføre nullutslippssoner, men forhindres fra å gjøre det, slik dagens regelverk er innrettet.

Formålet med nullutslippssoner er å redusere klimagassutslipp og luftforurensning i byene, noe som kan bidra til lavere utslipp og bedre folkehelse. Nullutslippssoner kan være et godt virkemiddel i så måte, og kommunene er best egnet til å definere hvor og hvordan nullutslippssonene bør innrettes. Dette bør ikke være noe staten hindrer dem i å gjøre.

Så er det fint å observere at flere aktører i næringslivet også har tatt til orde for innføring av nullutslippssoner, da det er et virkemiddel som gjør at også de kan bidra til å fremme overgangen til nullutslippsløsninger i varetransporten.

Selv om salget av personbiler nærmer seg 100 pst. elektrisk, ligger vi langt bak målene vi har satt oss for elektriske varebiler og lastebiler. Nullutslippssoner for varetransporten kan bidra positivt. I arbeidet med lovforslaget bør det også legges til grunn at kommunene kan definere soner som bare gjelder varetransporten, dersom de ønsker det.

Så hører jeg fra representanten Gjelsvik at nullutslippssonene kan slå ut negativt ut for enkelte grupper. Nullutslippssoner som gjelder personbiler i områder som mangler et godt og rimelig kollektivtransporttilbud, vil være mindre aktuelt. I enkelte byer kan være mest aktuelt å innføre en nullutslippssone som kun gjelder vare- og nyttetransporten. Det er kommunene selv som er best egnet til å vurdere hva slags type nullutslippssone som best balanserer de lokale hensynene.

Vi i SV har tiltro til at kommunene i dialog med berørte aktører vil finne gode løsninger, og vi undrer oss over at partier som på andre saksområder tar til orde for lokalt selvstyre, ikke ønsker det når det gjelder et tiltak som flere kommuner ønsker.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [10:21:17]: Trafikken i de store byene våre skaper støy og støv, og det er åpenbart sånn at det står for en stor andel av klimagassutslippene. Transportsektoren må ta sin del av utslippskuttene, og det må flere virkemidler på plass. Kommunene, og jeg vil si særlig bykommunene, har en helt sentral rolle i det arbeidet.

Forslagsstillerne ber regjeringen så raskt som mulig legge fram et lovforslag som gir kommunene myndighet til å etablere nullutslippssoner der de ønsker det. Det er viktig for regjeringen at kommunene har tilstrekkelig med virkemidler for å kunne drive en ambisiøs klimapolitikk. Bykommuner har allerede i dag en relativt velfylt verktøykasse av virkemidler, med muligheter for fleksible takstsystemer i bompengepakker, så her er det også mer å gå på for byene.

Likevel vet jeg at nullutslippssoner er et verktøy byene ønsker seg. I en nullutslippssone vil tilgangen til et avgrenset område bli reservert for kjøretøy uten utslipp, det vil si kjøretøy som enten er elektriske eller går på hydrogen, eventuelt også biogass. Dette kan bidra til ytterligere utslippsreduksjoner i transportsektoren ved å fremme overgang til nullutslippsløsninger. Jeg vil si det særlig er et potensiale innenfor vare- og næringstransporten.

For snart tre år siden gjennomførte Statens vegvesen et utredningsarbeid som konkluderte med at det må et lov- og forskriftsarbeid til for at kommuner vil kunne få etablere og håndheve en helhetlig ordning med nullutslippssoner. Så langt har man ikke gått videre med et slikt arbeid, men det er viktig for regjeringen å lytte til byene. Jeg har derfor gitt Statens vegvesen i oppdrag å igangsette et lov- og forskriftsarbeid som skal gi kommunene mulighet til å opprette og håndheve nullutslippssoner. Da vil det være opp til hver enkelt kommune om de ønsker å innføre nullutslippssoner. En sone må være tilpasset lokale forhold og kan ha ulik utforming basert på lokale prioriteringer.

Det er formelle krav til et lov- og forskriftsarbeid, så dette vil ta litt tid, men Statens vegvesen er allerede i gang med arbeidet. Jeg tar sikte på at et lov- og forskriftsforslag kan sendes på offentlig høring så raskt som mulig.

Jeg er glad for at komiteen slutter seg til regjeringens vurderinger. Jeg vil komme tilbake til Stortinget når det foreligger et konkret forslag til lovendringer i denne saken.

Marte Mjøs Persen (A) [10:33:28]: Det er alltid et spørsmål hvor mye oppmerksomhet en skal gi innlegg som er lite nyanserte, til dels kunnskapsløse og harmdirrende, men når det gjelder nullutslippssoner, er det – som også representanten Fagerås har vært inne på – aktuelt f.eks. å innføre dette som en totrinnsrakett i flere byer. Det betyr at det ikke vil ramme vanlige personbiler, men det vil være et tiltak for å få ned utslippene fra varetransport.

Jeg vil videre si at jeg synes det er litt rart å legge til grunn at det er en menneskerett å ferdes i kjernen av bysentrum med forurensende biler. Mange byer har allerede i dag innført nullutslippssoner. Vi har vedtatt å holde gater og torg frie for ferdsel med bil, der det bare er anledning til å gå eller sykle, og det synes folk er en god ting.

Når det gjelder luftforurensing, er det svært skadelig for personer med astma. Hvem er det som har førsteretten? Barn som f.eks. har astma eller er utsatt for luftveisinfeksjoner, skades mye mer av luftforurensing fra biltrafikken enn det voksne gjør. Jeg tenker at det da er riktig av bypolitikerne også å vurdere hvilken rett de skal ha til å ferdes i det sentrale bysentrum.

Når det gjelder næringslivet, er de i stor grad positive. Vi har mange aktører innenfor varebilsegmentet, de som leverer varer til butikker i bykjernene, som allerede har ambisiøse mål hva gjelder nullutslippskjøretøy. Dette vil være en anledning til også å bistå i det å gi fart på den omstillingen av bilparken som er helt nødvendig.

Retten til å ferdes trygt og retten for små barn og andre som lider av luftforurensing, til å ferdes uten å bli skadet i luftveiene, setter vi veldig høyt. Det er byene selv som er de rette til å avgjøre hvilke soner dette skal gjelde.

Eirik Lae Solberg (H) [10:36:18]: Jeg er veldig glad for at samferdselsministeren varsler at han vil gi et sånt oppdrag til Statens vegvesen. I mange av byene våre er det en betydelig utfordring med dårlig luft. Trafikken kan også gjøre det vanskelig å få til gode byområder og gode bylivsområder.

Jeg håper at det vil være en viss fleksibilitet når byene skal innføre dette, og det opplevde jeg at samferdselsministerens innlegg gikk i retning av. Jeg kan som byrådsleder i Oslo fortelle at vi ikke er interessert i et totalforbud i hele byen. Vi ønsker fleksibilitet til å innføre dette i kanskje ett område av byen, kanskje to. For eksempel vil nok området innenfor Ring 1 være aktuelt med tanke på å innføre et sånt forbud. Det er heller ikke slik at vi ønsker å forby alle typer kjøretøy. I praksis er det ikke behov for å innføre en nullutslippssone for personbiler. Godt over 90 pst. av de som ferdes i dette området uansett, er elbiler.

Vi ønsker også en fleksibilitet i hva slags reaksjoner det skal være for den som bryter dette. Det er vanskelig å se for seg at man skulle hatt et totalforbud mot å kjøre inn i et område, det ville åpenbart gi håndhevingsutfordringer, men hvis noen velger å kjøre inn og parkere eller åpenbart blir observert der, kunne man f.eks. ha en avgift man betaler hvis man velger å benytte dette området.

Det har vi gode erfaringer med, f.eks. når det gjelder piggdekkavgiften vi har i Oslo. Det finnes vel andre byer som har tilsvarende. Da bruker vi virkemidler som gjør at vi får bedre byluft, men uten at det skaper enorme problemer for f.eks. varetransporten. De som først og fremst leverer varer i Oslo sentrum, vil nok helt sikkert tilpasse seg dette. Hvis det er noen som en sjelden gang er innom, kan det kanskje hende at de velger å betale avgiften en stund før de går over til mer miljøvennlig transport.

Jeg tror ikke man skal dramatisere dette. Dette er et godt virkemiddel som kommunene og byene ønsker seg, og jeg håper at det kan bli en realitet.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:38:31]: Til det siste innlegget: Det framstår her som om ein ser for seg at ulike kommunar i ulike delar av sin kommune skal kunne innføre veldig mange forskjellige typar verkemiddel for å redusere luftforureininga. Til det vil eg for det første seie at kommunane i dag har eit betydeleg handlingsrom når det gjeld tiltak for å regulere trafikken, om det er visse område ein ønskjer å avgrense trafikken i, og for det som går på å setje ned fartsgrenser.

Det vert vist til luftforureining. Noko av det som gjev mest luftforureining i trafikken i dag, er svevestøv. Det er viktig å bidra til å redusere det, og ein nemner piggdekkavgift og sånt noko, men det er jo ikkje det ein snakkar om når det gjeld nullutsleppssoner. Då er det ikkje snakk om at ein i så fall framleis skal kunne køyre der med diesel- og bensinbil eller varebilar. Då skal det vere eit forbod mot det. Det statsråden seier i sitt svar, er jo at den typen køyretøy skal ein ikkje kunne bruke der – ikkje at ein skal kunne regulere ved bruk av f.eks. avgifter, slik ein gjer med piggdekkavgift i dag, og som har bidratt til å redusere luftforureininga i ein by som Oslo.

Ein skal hugse på at det i den andre enden her er både privatpersonar og næringsdrivande som skal forhalde seg til dette. Dersom næringsdrivande som driv næringsaktivitet, ikkje berre innad i ein kommune, men på tvers av ulike kommunar skal forhalde seg til eit vell av forskjellige forbodsreguleringar og variantar av det, vert det krevjande. Det vert fordyrande.

Når det gjeld omstilling av varebilsegmentet, må ein ha nokre generelle nasjonale verkemiddel som bidrar positivt til den omstillinga. Det er trass alt snakk om eit langstrakt land der det er store behov for å knyte landet saman og å kunne bruke dei same køyretøya i ulike område. Då må vi ikkje gjere det sånn at ein må ha visse typar drivstoff eller drivlinjer for å kunne køyre i visse område i ein by.

Eirik Lae Solberg (H) [10:41:21]: Representantens Gjelsviks innlegg bar preg av en manglende tillit til at man i kommunene klarer å finne gode løsninger på dette. I byen jeg lever i, har vi tett dialog med nabokommunene om ulike virkemidler. Det hadde man i sin tid da man innførte piggdekkavgiften, som har betydd mye for luftkvaliteten i Oslo. Det har man hatt når man har innført bompenger, og vi vil selvfølgelig også ha det hvis man innfører en nullutslippssone.

Det er ikke snakk om veldig mange slags forskjellige typer virkemidler når det gjelder nullutslippssone. Vi ser egentlig for oss at det er snakk om én, kanskje to typer kjøretøy, et geografisk område, og så er det et virkemiddel, enten et gebyr eller en avgift, som i praksis vil måtte regulere dette. Jeg legger til grunn at samferdselsministeren vil gi kommunene den fleksibiliteten de ønsker å ha, når man innfører dette virkemiddelet på et eller annet tidspunkt.

André N. Skjelstad (V) [10:43:14] (ordfører for saken): Saken det handler om, er en utbedring av området på nordsiden av Oslo sentralstasjon, Vaterland og Grønland.

Komiteen har merket seg at forslagsstillerne peker på at Nylandsveien med tilførselsramper og rundkjøring ligger som et lokk over et byområde preget av store sosiale problemer og levekårsutfordringer, og videre at Nylandsveien og Nylandsbrua utgjør barrierer for god utvikling av nærområdet, selv etter at tidligere planer om et motorveinett ikke ble realisert.

Forslagsstillerne viser også til et samarbeid om reguleringsplan mellom Oslo kommune og Statens vegvesen, og mener det er behov for en tydelig bestilling fra Samferdselsdepartementet for å sikre oppfølging av denne. Komiteen visere videre til statsrådens svarbrev av 26. februar 2025, der statsråden understreker Nylandsbruas betydning for Oslo S-området, Ring 1 og Oslo bussterminal, samt dens rolle for kollektivtransport, nødetater og næringstrafikk.

I seg selv er det en tydeliggjøring av behovet. Venstre er medforslagsstiller, sammen med flere, og vi ber regjeringen ta initiativ til at Statens vegvesen legger fram en framdriftsplan som sikrer at Oslo bystyres ønske om å rive hele eller deler av Nylandsbrua kan realiseres.

Jeg tar opp forslaget på vegne av flere.

Frode Jacobsen (A) [10:45:17]: I min barndom og ungdom her i denne byen var det fullstendig utenkelig at man skulle kunne bade i sjøen i Bjørvika, for ved Akerselvas utløp lå Nylands mekaniske verksted, det var en enorm trafikkmaskin som sperret for ferdsel, og tilgjengeligheten var minimal. Sånn ca. midt på 1980-tallet lanserte mine partifeller i Gamle Oslo Arbeiderparti tanken om å bygge den nye operaen i Bjørvika. Motstanden var stor og kom fra alle kanter, men det ble jobbet aktivt og målrettet. 15. juni 1999 fattet Stortinget sitt historiske vedtak – den nye operaen skulle ligge i Bjørvika. Trafikkmaskinen ble borte, ingen savner den, og Operatunnelen ble et faktum. Det mange trodde var helt umulig, ble mulig.

Dette har forandret byen, og sjøen er tilgjengelig for alle. Bjørvika har blitt et område som er til glede for hele Norge, med den nasjonale Operaen, det nye Munchmuseet og et flott hovedbibliotek. Store byutviklingsgrep i Oslo og andre byer starter ofte med luftige visjoner, en haug med motforestillinger og mange argumenter om at det ikke er mulig å få til.

I arbeidet med å åpne byen, gjøre framkommeligheten for folk enklere, byen tryggere og mer trivelig må vi hele tiden lete etter neste steg. Å fjerne Nylandsbrua er neste viktige steg. Som medlem av Oslo bystyre i mange år er det en sak jeg har vært opptatt av lenge. Derfor er jeg glad for at det er startet et arbeid som ikke lar seg stoppe. Det er inngått avtaler, og samarbeidet mellom ulike relevante aktører er i gang – dette lar seg ikke stoppe. Jeg er glad for engasjementet, og entusiasmen synes å være ganske godt fordelt, også i et bredt partispekter.

For Arbeiderpartiet er det særlig to ting som er viktig i denne saken. Det ene er å rive deler av broen som vil tilgjengeliggjøre området for en helhetlig byutvikling på Grønland og Vaterland. Det andre er å få til økt aktivitet i området som ville være trygghetsskapende og kriminalitetsforebyggende. Særlig området under broen har vært et hinder for positiv utvikling, og dagens midlertidige situasjon er ikke god. Det er et arbeid på gang med tomter i nærheten som vil bidra positivt til å gjøre området på Grønland og Vaterland tryggere og triveligere.

Arbeiderpartiet er tilfreds med arbeidet som er i gang og glad for at statsråden vil komme tilbake til Stortinget med en nærmere tidsplan når viktige spørsmål har blitt mer avklart, slik statsråden skriver i sitt brev til Stortinget. For det er mange humper i veien, også denne veien, knyttet til løsninger for Bussterminalen, betydningen for avviklingen av trafikken rundt Oslo S og økonomien. Arealplanlegging handler om å kartlegge, klarlegge og avveie ulike hensyn opp mot hverandre.

Denne ballen ruller, det vil ta tid, og det er bare å glede seg til den dagen kommer da Nylandsbrua også vil være historie.

Eirik Lae Solberg (H) [10:48:30]: I fjor gjennomførte Oslo politidistrikt for første gang en egen trygghetsundersøkelse. Den viser at Oslo i all hovedsak er en trygg by, men dessverre ikke for alle, ikke overalt og ikke hele tiden. Grundig analysearbeid gjorde at politiet identifiserte sju områder i Oslo som har fått status som prioriterte områder. Et av dem er Grønland, som er området vi snakker om nå. At et område kjent for store utfordringer med kriminalitet, ligger bare et steinkast fra landets største politistasjon, må for øvrig være et paradoks for de representantene i denne sal som mener at det er antallet polititjenestesteder og ikke antallet politifolk som er viktigst for å redusere kriminaliteten.

Mye ligger allerede til rette for at Grønland skal kunne bli et populært sted å bo og oppholde seg. Her renner Akerselva, med Vaterlandsparken på den ene siden. På den andre siden har man Grønland torg, med sitt mangfoldige byliv. Men her går også Nylandsbrua, som er en etterlevning etter det som én gang var Norges mest trafikkerte veikryss, nemlig Bispelokket. Ved å rive Nylandsbrua vil områdets blå-grønne profil, med park, elv og grøntområder, for alvor komme til sin rett. Det vil gjøre Grønland tryggere og triveligere, fordi broen i dag utgjør et møkkete tak som inviterer til lyssky virksomhet, for å sitere Aftenposten.

Skiftende politiske flertall i Oslo bystyre har ønsket at staten skal engasjere seg i Nylandsbrua, uten at noe har skjedd. Den 1. februar i år ble det imidlertid enighet om at Statens vegvesen og Oslo kommune skal samarbeide om en behovsanalyse, med vurderinger av mulige alternativer. Den skal være ferdig innen 1. oktober i år.

Et første viktig skritt for å finne en god løsning for Vaterland, Grønland og Oslo S-området er dermed tatt. Forhåpentligvis er det begynnelsen på slutten for Nylandsbrua. Samtidig er jeg urolig for at den lille framdriften vi nå har fått, lett kan stanse opp hvis ikke Stortinget og regjeringen er tydelige på hva resultatet skal være. Statens vegvesen må, i samråd med kommunen og utbyggerne i området, lage en framdriftsplan som sikrer riving av hele eller deler av Nylandsbrua. Bidrag fra utbyggerne må stå for en viktig del av finansieringen.

Jeg vil spesielt oppfordre representantene fra Arbeiderpartiet – representanten Frode Jakobsen hadde nettopp et utmerket innlegg om viktigheten av å fjerne hele eller deler av broen – om å stemme for det forslaget som Høyre står inne i. Det vil være helt i tråd med det Arbeiderpartiet i Oslo lenge har lovet innbyggerne i denne byen, som representanten Jacobsen akkurat redegjorde for. Hvis de stemmer imot, blir det litt som øvelsen «tilløp uten hopp». Vi trenger å få et flertall som tydelig angir en retning for hva som skal være resultatet.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:51:36] (leiar i komiteen): Det er særdeles viktig at ein òg frå staten si side, i samarbeid med kommunane, bidreg til ei positiv byutvikling i ulike delar av f.eks. Oslo, som vi snakkar om her, men òg i andre byar. Det å bidra til ei positiv byutvikling i området rundt Oslo S, Vaterland og Grønland er viktig i så måte.

I den delen av byen har det skjedd viktige grep over tid, som òg representanten Jakobsen viste til. Det at ein fekk vedtak om operaen i Bjørvika i si tid, noko som bl.a. dåverande kulturminister Anne Enger Lahnstein, frå Senterpartiet, var ein viktig bidragsytar til å lande, har ikkje berre bidrege til at ein har ein flott opera der, men òg bidrege til at ein har fått ei heilt anna utvikling i området rundt Bjørvika og fått heilt andre transportløysingar og vegsystem enn ein hadde tidlegare. Det er sjølvsagt viktig å sjå på korleis ein kan bidra framover òg.

Vi i Senterpartiet har veldig stor forståing for det som Oslo bystyre og andre har teke til orde for, om behovet for fjerne delar av eller heile Nylandsbrua for å bidra til byutvikling. Dei utfordringane som òg andre her har snakka om, bl.a. knytt til kriminalitet og eit byrom som ikkje er slik som ein ønskjer å ha det, er gode grunnar for å ta grep.

Eg synest det er positivt at ein har kome til ein prosess der Statens vegvesen og Oslo kommune, ved bymiljøetaten, har signert ein avtale om å sjå på kva slags moglegheiter det er for utvikling av byområdet og byromma i det området vi no snakkar om.

Eg vil vise til det både statsråden og Statens vegvesen har peikt på når det gjeld den viktige rolla vegsystemet i området har. Ein er tett på både Oslo S og Bussterminalen, og det er òg viktig for å binde saman vegsystemet når det gjeld både kollektivtransport og vegtransport. Så når det gjeld kva slags løysingar ein landar på, i kva slags rekkefølgje ting skal gjerast, er det viktig at ein utgreier det grundig, at det er god dialog, og at ein sørgjer for å teke vare på framkommelegheit og beredskap òg når ein ser på ulike løysingar.

Eg tek opp forslaget Senterpartiet er ein del av.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [10:54:41]: Det er en sak med flere tiårs historie vi behandler i dag. I 20 år har det vært et politisk ønske om å rive Nylandsbrua, som er et kroneksempel på en feilet, bilbasert byplanlegging. Oslo bystyre vedtok i 2012 å jobbe for å bygge om og ned veisystemet og åpne Akerselva. Offentlig arealplanlegging begynner først nå i 2025. Statens vegvesen har nå inngått et forpliktende samarbeid med Oslo kommune. Her har altså Vegvesenet forpliktet seg til det samarbeidet etter at dette forslaget ble fremmet, noe som viser betydningen av et samlet politisk press fra både kommune og stat.

Det er kanskje lett for både Stortinget, Statens vegvesen og andre statlige etater å se på både bussterminalen, Oslo Sentralstasjon og veinettet rundt som først og fremst et samferdselsknutepunkt, og det er kanskje sånn mange andre folk i landet også opplever det, men dette området er tross alt så mye mer. Det er på mange måter Oslo bys hjerte. Her bor det masse folk, her lever og leker barn, her drives det næringsvirksomhet, og her samles folk fra hele byen. Dagens situasjon er rett og slett ikke god, som også representanten Jacobsen fra Arbeiderpartiet sa.

I Oslo jobber vi nå sammen for å få en bedre og tryggere by, på tvers av partiene. SV og Høyre er ikke alltid enige om hva det innebærer i praksis, men her er hele Oslo enig. Nylandsbrua må bort så Grønland og områdene rundt kan utvikles videre. Derfor vil jeg også slutte meg til representanten Lae Solberg – også byrådsleder i Oslo – sin oppfordring til Arbeiderpartiet om å stemme for vårt forslag, for planprosesser tar tid, men de kan altså ta evig lang tid dersom ikke den reelle viljen for å finne løsninger er til stede. Storting og regjering må gi klar beskjed til Statens vegvesen om at Nylandsbrua skal fjernes. Grønland og hele hovedstadens hjerte kan bare fortsette å utvikles dersom staten og kommunen jobber på lag og sikrer god framdrift sammen.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [10:57:28]: Nylandsbrua er en sentral del av veisystemet knyttet til Oslo S-området og en viktig forbindelse for Ring 1 over sporområdene på Oslo S, med tilkobling til Oslo bussterminal. Nylandsbrua sikrer i dag framkommelig trasé for nødetater, kollektivtransport og næringstransport i sentrum. I tillegg er Ring 1 omkjøringsvei for E18 Operatunnelen. Deler av broen er riksvei, deler av broen er kommunal vei.

Området rundt Nylandsbrua, Oslo S og bussterminalen er Norges største knutepunkt. Det er viktig at stasjonen henger godt sammen med byen, og at den har forbindelse i flere retninger for kollektivreisende, gående og syklende. Det er derfor viktig at tiltak ikke begrenser kapasitet for togene og dermed også togtilbudet. Det er også et knutepunkt for kollektiv og viktig i beredskapssammenheng.

Jeg er enig i at det er behov for en helhetlig løsning for området rundt Oslo Sentralstasjons nordside og Nylandsbrua. Som flere her sikkert kjenner bedre til enn meg, er det gjennomført mange utredninger om utviklingen av byområdet og gatesystemet rundt Oslo S. Statens vegvesen har nå inngått en avtale med Oslo kommune om å se på muligheten for å utvikle byrommene samt statlig og kommunalt veinett på østsiden av Oslo S. Andre berørte interesser skal selvfølgelig også involveres. Arbeidet er satt i gang og skal være ferdig til høsten.

Jeg vil måtte komme tilbake til Stortinget med en framdriftsplan for iverksetting av tiltak når partene har kommet fram til gode løsninger som ivaretar partenes interesser i området. Jeg merker meg at flertallet i komiteen støtter det.

I påvente av en helhetlig løsning mener jeg at gjennomføring av enkelte mindre tiltak vil kunne bidra til å gi området et lite løft på kort sikt. Derfor har jeg bedt Statens vegvesen om innenfor riksveidelen å se nærmere på slike mindre strakstiltak, og også iverksette slike tiltak. Jeg har også bedt Statens vegvesen om å avklare med Oslo kommune om kommunen vil vurdere lignende tiltak.

Statens vegvesen opplyser at de har satt i gang arbeid. Det innebærer belysning, maling, oppgradering av trapp og generell opprydding. Det jobbes også med å få på plass en kostnadsvurdering av de tiltakene som skal utføres. Når det er avklart hvilke slike tiltak Statens vegvesen skal gjennomføre, og hvordan, vil de gå i dialog med bymiljøetaten i Oslo kommune.

Marius Arion Nilsen (FrP) [11:24:10] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke for det gode samarbeidet i komiteen. Dette er en av veldig mange saker vi har i energi- og miljøkomiteen, og den er blitt bra gjennomgått, som alle andre saker.

Det er et representantforslag fra Senterpartiet om Statkraft og mer vannkraftutbygging vi her i dag skal behandle, og det omhandler nasjonal kontroll over vannkraften, og senere andre naturressurser, som er en viktig del av historien om det moderne Norge. Konsesjonslovene som ble innført på 1900-tallet, har vært avgjørende for å sikre nasjonal kontroll over naturressursene, og lovene ble utformet for å hindre utenlandsk dominans og sikre at ressursene skulle komme det norske folk til gode, bl.a. gjennom krav om hjemfall.

Komiteen vil påpeke at Statkraft er et aksjeselskap som er 100 pst. eid av staten gjennom Nærings- og fiskeridepartementet og er et såkalt kategori 1-selskap, noe som innebærer at de styrer etter mål om høyest mulig avkastning over tid innenfor bærekraftige rammer. Kjernevirksomheten i Statkraft dreier seg om vannkraft, og samtidig har selskapet utvidet til å inkludere andre energiformer som vindkraft, solkraft og fjernvarme. Videre har de utvidet sitt virke med tilstedeværelse i over 20 land. Dette vil jeg komme inn på i mitt senere innlegg.

Forslagene fra Senterpartiet får ikke flertall. Det er forslag som spenner fra å omklassifisere Statkraft fra et kategori 1-selskap til et kategori 2-selskap, til mindre omfattende forslag som går ut på å flytte saksbehandlingen av småkraft ut til regionkontorer, og flere forslag som handler direkte om eierskapsutøvelsen overfor Statkraft.

Flertallet i komiteen påpeker at flere av forslagene her vil bryte med vedtatte eierskapsprinsipper, og slik forslagene foreligger i dag, er det ingen som får flertall. Snarere er det et stort flertall som står inne i innstillingen om å avvise vedtaket.

Med dette ønsker jeg debatten velkommen og tar opp de forslagene Fremskrittspartiet er med på.

Linda Monsen Merkesdal (A) [11:26:45]: Småkraft spelar ei viktig rolle i den norske kraftmiksen og bidreg med om lag 12 TWh årleg. For Arbeidarpartiet er det ei klar prioritering å sikra stabile og føreseielege rammevilkår for småkraftprodusentane. Dette er avgjerande for at me skal kunna vidareutvikla bransjen, oppretthalda eit sterkt kompetansemiljø og sikra trygg og rimeleg straum til både folk og næringsliv.

Vi står overfor ei tid der behovet for rimeleg, stabil og føreseieleg kraftforsyning er større enn nokon gong. For Arbeidarpartiet er det difor eit mål med utbygging og oppgradering av kraftproduksjon, og at det skjer på ein rask og smidig måte. Me meiner at kraftressursane er eit fellesgode som skal koma heile samfunnet til gode, og me har ansvar for å sikra at dei blir forvalta på ein måte som styrkjar både velferda og den norske konkurransekrafta.

Statkraft er ein hjørnestein i norsk kraftforsyning, med om lag ein tredjedel av den totale kraftproduksjonen. Selskapet er Noregs største produsent av både vass- og vindkraft og har dei siste åra levert betydelege verdiar til staten gjennom skatt og utbytte på rundt 140 mrd. kr dei siste fem åra. Regjeringa Støre har vore tydeleg på at statens eigarskap i Statkraft skal sikra langsiktig verdiskaping og berekraftig utvikling.

Forslagsstillarane ønskjer bl.a. å gi staten ei meir aktiv rolle i Statkrafts operative avgjerder, men bryt ikkje det med prinsippet om god eigarstyring? Det er eit prinsipp som skal understreka skiljet mellom eigarens og styrets ansvar – eit breitt anlagt verkemiddel som skal styrkja heile kraftsektoren framfor å gje særskilde pålegg til enkeltaktørar, noko som igjen kan skapa uføreseielegheit.

Arbeidarpartiet står fast på ein sterk, offentleg forankra kraftsektor bygd på ryddige rammer og trygg og ansvarleg politikk. Det er heilt avgjerande for å sikra kraft til både folk og industri i åra som kjem.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [11:29:18]: Senterpartiet har alltid ment at nasjonal kontroll over vannkraften, og senere andre naturressurser, har vært selve ryggraden i Norges ressursforvaltning og industrielle utvikling.

Det var vannkraften som bygde Norge – kraften som gjorde det mulig å etablere industri, bosetting og arbeidsplasser i hele landet. Mellom 1945 og 1990 ble det bygd over 400 store vannkraftverk her i landet. Det sikret ikke bare stabil strømforsyning, det ga verdiskaping og utvikling i lokalsamfunn over hele Norge.

I dag er om lag 90 pst. av vannkraften offentlig eid, og Statkraft alene står for en tredjedel av produksjonen. Dette er et statseid selskap med et særskilt ansvar. Derfor er det på høy tid at vi stiller spørsmålet: Er Statkraft fortsatt rigget for å tjene det norske samfunnets interesse? Statkraft er i dag et aksjeselskap heleid av den norske stat, men kjernevirksomheten, som er norsk vannkraft, er blitt skjøvet i bakgrunnen til fordel for ambisiøse satsinger i utlandet. Samtidig står det norske kraftsystemet overfor store, store behov for ny produksjon og flere effektoppgraderinger.

Senterpartiet mener det må gis et tydelig signal om at Statkraft igjen skal ha norsk vannkraft som sin førsteprioritet. Det betyr bl.a. at regjeringen må instruere Statkraft om å sette ambisiøse mål for utbygging og oppgradering. I dag er Statkraft plassert i kategori 1 i statens eierskapsmodell, altså med mål om høyest mulig avkastning, men Statkraft bør også være et verktøy for å sikre rimelig og forutsigbar energi til folk og næringsliv i Norge. Derfor foreslår vi å flytte Statkraft til kategori 2, der også sektorpolitiske hensyn veier tungt.

Vannkraft krever store investeringer og har lang avkastningshorisont. Da kan vi ikke møte disse prosjektene med samme økonomiske krav som for kortsiktige investeringer. Senterpartiet mener at avkastningskravet for norsk vannkraft må ned, og at Statkraft ikke skal prioritere nye utenlandsinvesteringer før alle lønnsomme norske prosjekter er vurdert og gitt tilstrekkelig kapital.

Vi må også sørge for at gitte konsesjoner faktisk brukes. I dag ser vi at mange konsesjoner blir liggende ubenyttet i årevis. Det kan vi ikke akseptere i en tid med både kraftmangel og høy pris. Vi foreslår derfor kortere utbyggingsfrister og at teknisk-økonomiske rapporter skal overleveres myndighetene dersom fristen utløper. Det vil spare tid og penger og redusere risikoen for andre aktører som ønsker å bygge ut.

Norge har behov for rimelig, trygg og stabil strøm. Det er helt nødvendig å ta grep nå for å svare på behovet for mer kraftproduksjon i Norge. Nå må vi bruke Statkraft mer aktivt til å bygge landet videre.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [11:32:26]: Ja, det vil hun.

Sofie Marhaug (R) [11:32:46]: I dette representantforslaget fra Senterpartiet mener Rødt den ene halvparten er veldig bra og den andre veldig dårlig. For å begynne med det som er bra, og som vi er med på å foreslå i innstillingen: Det er veldig bra at Senterpartiet vil ta større demokratisk kontroll over Statkraft og bruke Statkraft mer samfunnsmessig og ikke bare ut fra rent kommersielle interesser. Det er bra og nødvendig. Kraftproduksjon og -distribusjon er helt grunnleggende infrastruktur og beredskap. Dette dreier seg ikke om en hvilken som helst vare.

For å ta et ekte eksempel: Å produsere og eksportere over evne, slik Statkraft gjorde vinteren 2021–2022, går på bekostning av forsyningssikkerheten vår. Da hadde vi trengt sterkere demokratisk styring og kontroll over dette statseide selskapet. Det er bakgrunnen for at Rødt er med på forslagene nr. 3 og 4.

Så til den halvparten av representantforslaget som er dårlig. Det er fordi Senterpartiet vil bruke Statkraft til å presse på for økt kraftutbygging. Det skremmer meg. Hadde disse forslagene bare handlet om oppgradering av eksisterende kraftverk, kunne vi støttet dem, men de handler om helt ny kraftproduksjon. Da vet jeg at det er to alternativer som er nærliggende. Det er enten å gå løs på vernede vassdrag, eller å bygge ut enda mer naturødeleggende vindindustri. Det er feil medisin i en tid der naturen bygges ned bit for bit.

Heller ikke såkalt småkraft – som ikke kan magasineres – er riktig medisin. Småkraft er også bit for bit-nedbygging, og det er ikke engang særlig effektiv bit for bit-nedbygging. NRK har beregnet at de store kraftverkene leverer fem ganger så mye strøm som de små for hver kilometer elv som legges i rør. I tillegg vet vi, fra avsløringer i Dagens Næringsliv, at for 250 av norske småkraftverk kan eierskapet spores tilbake til skatteparadiser. De er ikke offentlig eid. Vi selger som regel et lite stykke Norge når vi åpner opp for flere småkraftverk.

Dette er grunnen til at Rødt fremmer flere forslag i denne saken, for å stramme inn og regulere småkraft bedre. Når det ifølge Miljødirektoratet er slik at 55–60 pst. av den inngrepsfrie naturen i Norge har blitt bygget ned på grunn av kraftutbygging de siste fem årene, er det egentlig på overtid å sette ned foten. Med dette er Rødts forslag i saken fremmet.

Ola Elvestuen (V) [11:36:00]: Venstre støtter ingen av forslagene i denne saken. Vi er selvfølgelig for – og stolte over – den utviklingen vi har hatt av norsk vannkraft gjennom mange, mange år, og dette er også noe vi skal være stolte av framover, men jeg ser ingen grunn til å gå inn i de endringene som Senterpartiet foreslår i denne saken. Jeg ser ingen grunn til å begynne med den detaljstyringen av Statkraft som man her legger opp til.

Statkraft har i dag en målsetting innenfor kategori 1, med mål om høyest mulig avkastning, og de bidrar også med store inntekter til staten fra både skatt og utbytte. Vi mener at de forslagene som Senterpartiet her foreslår, for det første ville være et brudd på alle statens styringsprinsipper, med den rollefordelingen vi trenger å ha mellom eier, styre og ledelsen i selskapet. Det gir også en veldig stor uforutsigbarhet når dette kommer inn som et Dokument 8-forslag fra siden, og er ikke noe som vi ønsker å gå inn på.

Dette er et statseid selskap som bygger ut ny fornybar energi, bidrar til næringsutvikling og er et grunnlag for klimagassreduksjoner og en samfunnsutvikling, så fra Venstres side kommer vi ikke til å gå inn på noen av disse forslagene. Statkraft har en rolle. De må selvfølgelig, som øvrige selskaper, jobbe innenfor lover og regler og de målsettinger som staten setter. De jobber jo nå innenfor både vannkraft, vindkraftutbygging, solenergi og fjernvarme. De gjør det i Norge, men har også en internasjonal rolle som er vesentlig. Det er vel den største eieren av vindkraft, bl.a. i Tyskland, så vidt jeg vet, og bidrar også der internasjonalt.

Så fra vår side kommer vi ikke til å gå inn på noen av de forslagene som er i denne saken, og mener at dette ikke burde vært levert.

Lars Haltbrekken (SV) [11:38:39]: Ny fornybar kraftproduksjon er svært viktig for å få kuttet utslipp av klimagasser. Noe av det viktigste og raskeste vi kan gjøre, er å oppgradere de vannkraftverkene som vi allerede har. Vi ser at det skjer en del steder nå, men det er fortsatt mulig å hente ut flere terawattimer på å utnytte de allerede utbygde vannkraftverkene bedre.

Vi mener også at man i visse tilfeller kan utvide noen av de eksisterende vannkraftverkene, der det ivaretar viktige miljøhensyn.

Så er vi med på et forslag om å være mer restriktive på utbygging av småkraft. Vi har sett at summen av de mange småkraftutbyggingene kan bli alvorlig for naturen. Vi har også sett at de utredningene som gjøres i forbindelse med den type utbygginger i mange tilfeller kan være mangelfulle. Jeg har selv erfaring fra den tiden jeg var leder av Naturvernforbundet, og vi fikk laget noen tilleggsutredninger til diverse småkraftutbygginger. Disse tilleggsutredningene viste at det var større og flere naturverdier i og langs vassdragene hvor det skulle bygges ut, enn det utbyggerne selv hadde lagt til grunn. Med de tilleggsopplysningene, eller tilleggsutredningene, ble da også flere av utbyggingene stoppet som en konsekvens av det. Men oppgradering – og i visse tilfeller også utvidelse – er noe vi mener Statkraft bør ta et større ansvar for.

Statsråd Cecilie Myrseth [11:40:58]: Takk for at vi får nok en debatt om det viktige selskapet Statkraft her i salen. Da begynner jeg med å vise til brevet til komiteen, hvor både mine og energiministerens vurderinger av de konkrete forslagene ligger.

Nasjonal kontroll over vannkraften er godt ivaretatt gjennom både regulering og eierskap. Det er viktig for regjeringen å bidra til tiltak som kan legge til rette for både lavere priser, forutsigbarhet og ikke minst økt kraftproduksjon, og regjeringen har i flere runder kommunisert forslag knyttet til det. For oss er det viktig med brede virkemidler som kan gi gode effekter, omfatter mange og gir god ressursutnyttelse, heller enn særskilte føringer for enkeltaktører.

Statkraft er Norges største kraftselskap og Europas største fornybarprodusent, og i den siste femårsperioden har de bidratt med 140 mrd. kr til statskassen gjennom utbytte og skatt. Den norske vannkraften er kjernen i Statkrafts virksomhet, og staten er eier i Statkraft for å eie norske vannkraftressurser og opprettholde et ledende energiselskap med hovedkontorfunksjoner i Norge. Statens mål som eier av Statkraft er høyest mulig avkastning over tid, innenfor bærekraftige rammer, og Statkraft har annonsert omfattende planer for investeringer i Norge, bl.a. for vedlikehold og oppgraderinger. Selskapet er også den viktigste kraftleverandøren til norsk industri.

Rammen for statens eierpolitikk framgår av eierskapsmeldingen som ble lagt fram da også Senterpartiet var i regjering, og den fikk bred politisk tilslutning. Det er styrene som har ansvaret for selskapets drift, og statlig eierskap skal ikke urettmessig medføre andre konkurransevilkår. Hensyn som ikke er begrunnet ut fra statens mål som eier, skal fremmes ved bruk av andre virkemidler enn statlig eierskap. Videre setter også EØS-avtalen, statsstøtte og selskapsretten rammer for hvordan både staten som eier og selskapet kan agere.

Forslagene til vedtak som omhandler Statkraft, vil medføre vesentlige brudd på rollefordelingen som følger av selskapslovgivningen og statens eierprinsipper. Forslagene bygger heller ikke opp under statens mål som eier. I tillegg innebærer forslagene også et grunnleggende brudd på den modellen vi har i dag for omsetning av kraft, for da måtte en enkeltaktør i så fall agere på en helt særskilt måte på instruks fra staten i et konkurranseutsatt marked, med de konsekvensene det har.

Det er også bakgrunnen for at min klare vurdering er at Stortinget ikke bør be regjeringen gjennomføre disse forslagene.

Marius Arion Nilsen (FrP) [11:53:17]: Fremskrittspartiet deler flere av bekymringene om statens heleide kraftselskap, Statkraft, men vi mener at løsningene som presenteres her, ikke er presise og ikke er riktige. Vi ønsker å ivareta eierskapsstyringen, men vi ønsker gjerne et styringsmandat som dreies litt, for selv om utenlandsinvesteringene har bidratt med omtrent 140 mrd. kr gjennom skatt og utbytte til den norske stat de siste fem årene, mener vi, og registrerer vi også, at fokuset på norske hjemlige forhold er blitt mindre.

Tilgang på rikelig med ren og rimelig kraft skal fortsatt være et norsk konkurransefortrinn, og der er Statkraft instrumentell. Vi ønsker mer vannkraftutbygging, og vi deler intensjonen i flere forslag. Vi ser gjerne at Statkraft bruker penger på det kontra å jakte grønne satsinger, som i stor grad er ulønnsomme og subsidiekrevende, og som i stort monn kollapser.

Det som også er litt bekymringsfullt, er å se hvordan Statkraft har organisert seg. Med en omorganisering i konsernledelsen med konsernområder de siste årene, gikk det fra å ha Norge som et eget forretningsområde til å ha forretningsområdene verden, Europa og Norden. Det viser litt av prioriteringene i selskapet når man tar ut det som egentlig skulle vært hovedmarkedet som et eget område.

Like bekymringsfullt er det som jeg tok opp også i replikkrunden min med statsråden, med at lønnsutgiftene er gått til himmels. Man har mer enn en dobling av antall ansatte, man har nesten en tredobling av lønnsutgiftene, og så har man nesten ingen økning i kraftproduksjonen, spesielt målt mot den ekstreme økningen man her ser. Det stiller vi store spørsmål ved.

Det er også en del positive toner å få fra selskapet. Ny Statkraft-sjef Birgitte Vartdal har satt bremsene på for flere planer, redusert aktiviteten på havvind og hydrogen, og redusert på flere områder der det er store kostnader forbundet, og der man også ser at naboland og andre aktører setter bremsene på. Fremskrittspartiet heier på at man har forretningsmessige vurderinger og begrunnelser for investeringene man tar. Det kan ikke bare være på lykke og fromme i forhold til ukritiske grønne satsinger uten skikkelig forretningscase og uten skikkelig gjennomtenkte planer for det.

Når det er sagt, støtter Fremskrittspartiet kun to av forslagene her i dag. Vi ønsker en fortgang i småkraftverk. Det treffer ikke Statkraft direkte, men vi ønsker å se på om en kan flytte Norges konsesjonsbehandling av småkraft til regionale kontorer. Vi støtter også at teknisk-økonomiske rapporter overgis til andre kraftprodusenter for fortgang.

Marit Arnstad (Sp) [11:56:42]: Senterpartiet er en stor tilhenger av et aktivt eierskap i de statseide selskapene. Det er selskaper som er eid av fellesskapet, forvalter fellesskapets ressurser og skal bidra til å oppnå viktige målsettinger for samfunnet. Statkraft er ikke noe unntak. Selskapet baserer sin virksomhet på våre felles ressurser, de utnytter våre vann- og vindressurser og høster grunnrente av det. Selskapet skal drives effektivt, og overskuddet skal tilbakeføres til det norske folk.

Selskaper som skaper store verdier på vegne av samfunnet, må også tåle debatt, og eierskapsprinsipper kan ikke bare være en unnskyldning for å holde ting på armlengdes avstand. Denne serviliteten og formalismen omkring eierskapsprinsipper er noe helt annerledes enn jeg har møtt i politikken de siste 30 årene. I mange sammenhenger har Arbeiderpartiet og Senterpartiet stått sammen og diskutert spørsmål om aktivt eierskap i de statlige selskapene, men i dag er det slik at den serviliteten og formalismen gjør alle pene ord fra Arbeiderpartiet om aktivt eierskap til ganske hule utsagn.

Riksrevisjonens rapport fra november i fjor, om bonusordninger i selskaper med statlige eierandeler, viste at Statkraft har de høyeste bonuskostnadene til ledende ansatte av alle de statseide selskapene i perioden 2015–2023. Det var ingen sammenheng mellom selskapets avkastning og bonusene til ledelsen i den perioden, og den gjennomsnittlige årlige opptjente godtgjørelsen for ledende ansatte i Statkraft er langt over nivåene i Petoro og Gassco. Sjøl om statsråden mener at det eneste viktige eierformålet for staten er høyest mulig avkastning, burde en slik utvikling bekymre Arbeiderpartiet og statsråden, for det tapper selskapet for det overskuddet som skal gå tilbake til samfunnet.

Jeg må si at det er grunnlag for å spørre hva Arbeiderpartiet faktisk mener med aktivt eierskap og lønnsmoderasjon i de statseide selskapene. Etter alle solemerker er Arbeiderpartiets aktive styring bare en videreføring av et passivt eierskap, og det handler altså kun om å fraskrive seg ansvaret her i salen og samtidig si at det eneste målet er høyest mulig avkastning. Det er ingen vilje til systemdebatt om hvorvidt det er noe man kan gjøre for å forbedre eller endre systemet knyttet til statsselskapene. Når Arbeiderpartiets landsmøte nå igjen har vedtatt at de vil forsterke moderasjonslinja, er det iallfall et vedtak som det ikke er grunn til å ha stor tiltro til.

Jeg vil bare slå fast at det å kunne ha en debatt om Statkrafts rolle er verken uansvarlig eller utidig, det er helt legitimt, og det er helt nødvendig for ressurser som samfunnet og staten eier i fellesskap.

Himanshu Gulati (FrP) [12:00:29] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg takke komiteen for samarbeidet.

Dette er en proposisjon som adresserer de økte tilfellene av vold og uro som vi har sett i norske klasserom. Proposisjonen foreslår å innføre lovregler om ansattes adgang til å bruke fysisk inngripen dersom det er for å avverge at noen blir utsatt for psykiske krenkelser, slik som mobbing, trusler og trakassering, eller dersom noen ødelegger eller vesentlig forstyrrer opplæringen for andre elever.

Komiteen står samlet bak de tiltakene som foreslås i proposisjonen. Så er det også noen andre forslag som får flertall, som handler om kompetansehevingstiltak og utarbeidelse av veileder. Jeg vil i den sammenheng, på vegne av Fremskrittspartiet, orientere om at Fremskrittspartiet også vil stemme for innstillingens punkt B I. Vi hadde ikke gått inn i dette i komiteen, da vi trodde at B II ivaretok det som står i B I, men vi ser at de er litt ulike, så jeg melder om at vi støtter begge deler.

Så vil jeg på vegne av Fremskrittspartiet uttrykke stor bekymring for den situasjonen som vi har sett de siste årene, med økt vold og trusler. En av fire lærere i grunnskolen sier nå at de er utsatt for vold og trusler. Vi har over 100 meldinger om avvik hver eneste skoledag, og vi hører en del bekymringsfulle historier fra hele landet. Vi mener at dette har krevd tiltak. Vi har fremmet en rekke tiltak de siste årene, som alle har blitt nedstemt, med unntak av ønsket om mer statistikk. Vi mener at vi ikke har sett nok handlekraft når det gjelder nødvendige tiltak.

Det er bra at denne proposisjonen kommer. Det også bra at det kom en proposisjon som ga lærerne mulighet til å gripe inn i farlige situasjoner, men det er etter vår mening nødvendig med en rekke andre tiltak for å hindre at de kommer i disse farlige situasjonene. Både skole–hjem-samarbeid, det å gi lærerne mer myndighet til å være sjef i klasserommet, det å innføre bl.a. innsatsteam på sterkt belastede skoler, og det å ha faste rutiner på hvordan vi reagerer på ulike hendelser, er ting som hadde gitt effekt. Vi ser også at noen steder i landet har de klart å snu trenden fra økning til nedgang. Jeg vil trekke fram bl.a. Bergen, hvor noen av de tiltakene som jeg nå har nevnt, er blitt innført og har snudd trenden.

Fremskrittspartiet har en rekke forslag, men jeg kommer til å ta et eget innlegg hvor jeg redegjør for disse og fremmer disse.

Øystein Mathisen (A) [12:03:36]: Arbeiderpartiet fører en skolepolitikk for en trygg og god skolehverdag for alle barn og unge. Derfor har vi lagt fram disse endringene i opplæringsloven og privatskoleloven som gir skolene bedre verktøy og rutiner for å beskytte elevene mot mobbing, trusler og trakassering. Det handler om å sikre et godt læringsmiljø, der både elever og ansatte føler seg trygge – hver eneste skoledag.

Endringene vi har foreslått, åpner for at ansatte – som siste utvei – kan bruke fysisk inngripen for å beskytte elever mot psykiske krenkelser og vesentlige forstyrrelser som forhindrer et godt skole- og læringsmiljø. Vi mener dette er nødvendig i noen situasjoner, men det må alltid skje under strenge vilkår og med klare rammer. Fysisk inngripen skal være siste utvei, og det må gjennomføres på en måte som ivaretar elevenes rettssikkerhet. Vi har tillit til at lærere og andre yrkesgrupper i skolen kan praktisere dette på en god måte.

Skolen må alltid være et sted der elevene føler trygghet for hvordan de blir møtt av voksne. Derfor legger vi stor vekt på at ansatte må ha nødvendig kompetanse, gode rutiner og tilgang på veiledning i krevende situasjoner. Det er avgjørende for at tiltakene som tas i bruk, er faglig forsvarlige og står i forhold til situasjonen.

Disse endringene er viktige for å klargjøre hva som er ansattes muligheter i svært vanskelige situasjoner i skolen. Mange har følt på en utrygghet for akkurat dette. Det har vi nå ryddet opp i. Vi har kommet med to lovendringer, som vi har fått på plass: et tydelig regelverk med fokus på forebygging, dokumentasjon og meldeplikt i ettertid. Dette gir skolene et bedre grunnlag for å skape trygge rammer for alle sammen i skolesituasjonen.

Nå er det viktig at regelverket følges tett opp. Vi må evaluere hvordan dette fungerer i praksis, og sørge for at hensikten med lovendringen – at elevene skal være trygge, og at lærerne skal ha et godt arbeidsmiljø, og at vi skal få et bedre læringsmiljø – faktisk oppnås.

For Arbeiderpartiet er en trygg skole en forutsetning for at vi skal ha elever som lærer, og som trives i fellesskap. Dette er vårt ansvar, og det skal vi sikre.

Margret Hagerup (H) [12:06:11]: Mange som jobber i skolen, beskriver det som givende, men også utfordrende. Ingen dager er like. Elevene kommer med ulike talenter, ulik bakgrunn og ulike faglige og sosiale forutsetninger. Skolen skal bidra til at elevene kan mestre livet og arbeidslivet, og spiller en viktig rolle i å utjevne forskjeller. Skolen skal være en trygg arena for læring.

De fleste lærere møter daglig elever de har et godt og nært forhold til. De blir også viktige forbilder for mange av elevene sine. Likevel vet vi at mange lærere møter frustrerte, grenseløse og utagerende elever. Flere melder om slag, trusler og lugging, som også kan føre til sykemeldinger.

Det er viktig med et lovverk som rammer inn dette. Opplæringsloven skal balansere flere hensyn. På den ene siden står elevens rett til en trygg skolehverdag uten krenkelser, på den andre siden står barns rett til personlig integritet og vern mot unødvendig maktbruk.

Det rettslige grunnlaget for bruk av tvang og makt i skolen har vært uklart. En utredning fra Universitetet i Tromsø i 2018 pekte på at lovgiver har to valg: enten late som at tvang ikke skjer, eller underlegge tvangen effektiv kontroll.

Høyre mener det er riktig at lovverket nå tydeliggjøres ytterligere, gjennom utvidelse av adgangen til fysisk inngripen ved psykiske krenkelser og vesentlige forstyrrelser av opplæringen. Tydeliggjøringen av bestemmelsen skal sikre alle elever en trygg læringssituasjon, hvor utagerende atferd fra enkeltelever kan avverges før situasjonen eskalerer.

Barn er en særlig sårbar gruppe som har krav på spesiell beskyttelse. Fysisk maktbruk kan være traumatisk og påvirke barnets utvikling på sikt, noe som krever særlig aktsomhet. Samtidig ser vi at psykiske krenkelser kan ha stort skadepotensial for barn og unge som utsettes for dette. I avveiningen mener vi at hensynet til barnet som utsettes for psykiske krenkelser, veier tungt.

Høyre vil understreke at lærere skal bruke det minst inngripende alternativet, og at ethvert fysisk inngrep skal opphøre så snart situasjonen er under kontroll. Komiteen er tydelig på at lovreguleringer skal være til barnets beste.

Kriteriet «vesentleg forstyrrar opplæringa» kan være krevende å forholde seg til. Vi mener derfor at regjeringen på egnet måte må avklare og tydeliggjøre vilkårene og innholdet i det foreslåtte vesentlighetskravet.

Det er bra at et flertall peker på behovet for kompetanseheving i forbindelse med denne lovendringen, for det er viktig at skolene har gode rutiner og nødvendig opplæring og veiledning i håndtering av krevende situasjoner. Det må en høyere bevissthet til rundt bruk av makt og tvang i skolen, selv om det brukes i relativt begrenset grad i dag.

Høyre vil bidra til et regelverk som både sikrer alle elever en trygg skolehverdag, gir lærerne en tydelig ramme å forholde seg til, og ivaretar sårbare elevers rettssikkerhet og integritet. Det er viktig for både elever og lærere.

Med det tar jeg opp de forslagene Høyre er en del av.

Grete Wold (SV) [12:12:34]: Alle skal ha et trygt og godt klassemiljø. Barn lærer ikke om de ikke er trygge, og lærerne får ikke undervist godt om de ikke har det bra på jobb. For at det skal være mulig, må læreren og laget rundt ha tid og tillit til å følge opp elevene tett og kunne skape gode relasjoner for å forebygge uro og vansker.

For SV er prioriteringen av ressurser og økt handlingsrom for læreren og andre ansatte i skolen det viktigste vi kan gjøre for å sikre gode læringsmiljøer og gode arbeidsforhold. Så ser vi at økende vold og forstyrrelser i skolen oppleves som et problem, og det må vi politisk forholde oss til.

Det er et behov for å tydeliggjøre regelverket. Ingen lærere skal være usikre på hva de kan gjøre for å få kontroll på en situasjon. For å avverge skade må man unntaksvis kunne gripe inn fysisk, og læreren må kunne handle raskt og være sikker på hvilket handlingsrom hen har.

Når det er sagt: Fysisk inngripen må alltid være siste utvei og skal så langt som overhodet mulig unngås. I alle klasserom finner vi sårbare elever som har erfaringer med seg som gjør det fullstendig uforsvarlig å bruke fysisk makt. Det er derfor avgjørende at læreren er trygg i sin rolle, kjenner eleven godt og har god støtte i hvordan hen skal møte den enkelte elev.

Læreren og laget rundt har ansvaret for den enkelte elev, men har også ansvar for de andre i undervisningssituasjonen, og et ansvar for at alle mottar en god og adekvat undervisning. Det er fullt forståelig at dette er krevende, og det er derfor helt avgjørende at en har mulighet for bistand, og gode kolleger rundt seg når det trengs.

For oss er dette en krevende sak. Vi er ikke i klasserommet, i gymsalen eller i skolegården, og vi må derfor lytte til dem som er der – både lærere, miljøarbeidere og elevene selv. Vår jobb er å legge til rette slik at de som står i de krevende situasjonene, har de rammene og den tryggheten de trenger for å gjøre en god jobb. Alle som jobber i skolen, vil at elevene skal trives og lære.

Fysisk inngripen skal ikke erstatte nok lærere, flere yrkesgrupper i skolen og godt universelt utformede skoler som forebygger uønsket atferd. Barns rett til utdanning må ligge til grunn, og det gjelder både det barnet som må flyttes, og de barna som forstyrrer om det ikke gripes inn. De avveiningene er det kun læreren som kan foreta, og alle må derfor ha tilstrekkelig kompetanse, en god veileder og rutiner for videre oppfølging. Da viser jeg til de forslagene som SV er med på å fremme her i dag.

Dette er lovendringer som krever at man følger nøye med, og i samarbeid med partene der ute kreves det evaluering og at man justerer slik at alles rett til en trygg skolehverdag ivaretas i framtidens skole.

Med det tar jeg opp det forslaget SV har sammen med Rødt, og jeg kan nevne at vi ikke støtter det løse forslaget fra Fremskrittspartiet.

Hege Bae Nyholt (R) [12:15:32] (komiteens leder): Jeg har sagt til det kjedsommelige at skolen er vår viktigste fellesarena for barn og unge, men jeg kommer til å si det igjen, fordi det er sant. Hundre tusener av barn møter opp hver dag på store byskoler, på små grendeskoler, på slitte skoler, på nye skoler. Hundre tusen ansatte møter dem i klasserommet, på SFO og i skolegården. Skolen er et sted for både danning og utdannelse, og alle barn har rett på trygge læringsmiljøer. Det er nødvendig både for trivsel og for læring, men dessverre er det ikke alltid sånn.

Rødt mener det er en hovedregel at fysisk inngripen skal unngås, og at det er gjennom nok ansatte og muligheten til å bygge gode relasjoner med elevene man best kan bygge gode læringsmiljøer, uten krenkelse og uro.

Tid og tillit er nøkkelen til å følge opp elever som strever, men det kreves også økt bemanning. I dag har læreren ofte store klasser, mange oppgaver og liten tid til å følge opp de elevene som trenger det. Rødt har gjentatte ganger tatt til orde for å øke bemanningen i skolen, men har ikke hatt stortingsflertallet med seg på det.

Vi vil også understreke at det er barnets beste som skal være det førende prinsippet, men at det må gjelde både for de barna som utagerer, og de øvrige barna i klassen. Barn er avhengige av voksne når maktforholdene er ujevne. Det må vi aldri glemme.

Det er derfor bra at det nå kommer en avklaring knyttet til fysisk inngripen. Lærere og ansatte i skolen har behov for trygghet og støtte i utøvelsen av sitt yrke, slik at de kan utøve jobben sin til det beste for elevene.

Rødt er enig med Utdanningsforbundet om at det er nødvendig å sikre en kompetanseheving i skolen med hensyn til denne endringen. Det trengs veiledere om hvordan forebygge inngripen, og vi ber derfor regjeringen sørge for en grundig strategi for implementering av endring av opplæringsloven, med en utvidelse av adgang til fysisk inngripen.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [12:17:52]: I dag kan ansatte gripe inn for å avverge at en elev krenker noen fysisk eller skader eiendom. Regjeringen foreslår å utvide denne adgangen til to nye situasjoner. Vi foreslår at ansatte skal ha adgang til å gripe inn fysisk hvis det er nødvendig for å avverge at en elev utsetter en person for psykiske krenkelser. Det kan f.eks. være truende oppførsel eller filming. Vi foreslår også at ansatte skal kunne gripe inn fysisk hvis det er nødvendig for å avverge at en elev vesentlig forstyrrer opplæringen til andre elever.

Skolen skal være et sted der elever og ansatte er trygge, der de trives og lærer. Psykisk vold kan være like alvorlig som fysisk vold. For at elever skal trives og lære i klasserommet, er det viktig at enkeltelever ikke får ødelegge undervisningen for resten av klassen. Målet med forslagene er økt trivsel og læring og en trygg skolehverdag for elever og ansatte.

Jeg vil understreke at adgangen til fysisk inngripen er og skal være snever. Dagens regler fastslår at det kun kan gripes inn fysisk når andre tiltak ikke er tilstrekkelige, og at det fysiske inngrepet ikke skal gå lenger enn nødvendig og må stå i rimelig forhold til de interessene som skal ivaretas. Disse rammene vil også gjelde for inngripen mot psykiske krenkelser og vesentlige forstyrrelser av opplæringen. Det samme gjelder regler om forebygging, dokumentasjon og meldeplikt.

Å gripe inn fysisk skal være siste utvei. Ingen lærere ønsker å måtte gripe inn fysisk. Derfor er det så viktig at skolene jobber forebyggende for å hindre at sånne situasjoner oppstår. Samtidig skal både ansatte og elever vite at å gripe inn fysisk er et lovlig virkemiddel i gitte situasjoner.

Dette forslaget er en del av en helt nødvendig opprydding i den ødeleggende usikkerheten Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen skapte for ansatte i skolen da de innførte kapittel 9 A i opplæringsloven i 2017. Arbeiderpartiet i regjering har gitt lærerne tilbake sikkerheten for at grunnløse anklager ikke meldes videre, at de skal ha rett på å bli hørt hvis elever varsler på dem, og at lærere selvsagt skal være trygge på at de skal kunne undervise om kontroversielle temaer. Dette var helt nødvendige lovendringer for å sikre at lærerne får tilbake den autoriteten de skal ha i klasserommet.

Det er også viktig at vi trygger ansatte i skolen for at de skal kunne gripe inn fysisk når det er helt nødvendig for å ivareta tryggheten og sikkerheten. Vi mener forslaget som debatteres i dag, er en viktig styrking av trivsel og rettssikkerhet for elever, lærere og andre ansatte.