Sylvi Listhaug (FrP) [10:05:55]: Mellom Stortingets behandling av Innst. 199 L for 2024–2025 og annen gangs lovbehandling i dag er det reist flere spørsmål i offentligheten om hvilke fullmakter Stortinget er i ferd med å gi regjeringen.

La meg understreke at vi definitivt er innforstått med og enig i at regjeringen må ha fullmakter dersom det blir krig eller rikets sikkerhet er truet, men vi tar på det største alvor de kritiske innvendingene som er kommet, og påstanden om at lovforslaget bl.a. gir regjeringen en fullmakt til å fravike Stortingets lover, også overfor sivilbefolkningen, når Stortinget er samlet, er en av disse.

Professor Benedikte Moltumyr Høgberg ved Universitetet i Oslo skriver i en kronikk publisert i Nettavisen 17. april at fullmaktene går lenger enn det vi noen gang har sett i Norge. Hun hevder at fullmaktene det legges opp til, kan være i strid med Grunnloven. Også flere andre jurister har vært svært kritiske til maktoverføringen det legges opp til.

I beredskapsloven av 1950 har regjeringen en slags stående Elverumsfullmakt. Der har regjeringen fullmakt bare dersom det er såkalt «fare ved opphold». Denne enkle formuleringen sikrer at regjeringen bare har fullmakt dersom Stortinget som lovgivende myndighet ikke kan samles fort nok. Fordi denne formuleringen ikke finnes i regjeringens forslag til sivilbeskyttelseslov, reises det nå flere spørsmål i offentligheten rundt lovforslaget.

Det er reist spørsmål rundt at det er regjeringen selv, og ikke Stortinget, som får myndighet til å beslutte når rikets sikkerhet er truet, også når Stortinget er samlet og kunne hatt mulighet til å overprøve regjeringen. Dette er noe helt nytt i forslag til norsk lov. Det er reist spørsmål ved hvorfor den nedre terskelen for å definere når rikets sikkerhet er truet, er diffus, og at det dermed er helt opp til regjeringens tolkning. Det er også reist spørsmål ved at regjeringens fullmakter vil vare så lenge regjeringen vil, og at Stortinget i praksis ikke vil ha mulighet til å oppheve dem. En eventuell framtidig statsminister uten demokratiske hensikter kan i så fall, satt på spissen, sette folkestyret ut av spill.

Dette er noen av de mange helt grunnleggende spørsmålene som nå stilles i offentligheten om en lov som ligger til annen gangs behandling i Stortinget.

Det kan ikke herske noen tvil om at Stortinget fortsatt må ha en rolle å spille, og det er Stortingets jobb å kontrollere regjeringen. Derfor må det ligge inne gode kontrollmekanismer som både sikrer regjeringen den helt nødvendige handlefriheten i krise, og som samtidig sørger for at Stortinget kan utøve sin kontroll så snart det blir mulig, også når det virkelig gjelder.

Fremskrittspartiets stortingsgruppe mener at flere av spørsmålene som er reist etter første gang behandling av lovforslaget, må tas på alvor, og ser at det er behov for justeringer av loven. Vi kan ikke stemme for den slik den foreligger i innstilingen. Derfor vil Fremskrittspartiet be om at annen gang lovbehandling av Innst. 199 L for 2024–2025 utsettes.

Jeg er glad for at det i løpet av gårsdagen, etter at Fremskrittspartiet tilkjennega offentlig at vi ønsker en utsettelse av annen gangs behandling, ble signalisert støtte fra et flertall av partiene for en slik framgangsmåte. Vi mener at Stortinget må ta seg tid til å få besvart relevante spørsmål og gjøre nødvendige endringer som ivaretar Stortingets rolle på en bedre måte enn den innstillingen som skulle blitt behandlet i dag.

Hadia Tajik (A) [10:10:25]: Eit minimum for en beredskapsheimel som skal stå seg i krise og krig, er at heimelen òg står seg godt i fredstid. Mange av motførestillingane som har kome til bordet, er godt kjende. Dei har kome til uttrykk òg tidlegare i prosessen. Når Arbeidarpartiet likevel støtter ei utsetjing, er det fordi beredskapsheimlar av denne typen, er avhengige av sterk legitimitet fordi dei potensielt kan vera svært inngripande.

Når nokon opplever at det har oppstått spørsmål som ikkje er svara ut, meiner me at det er betre å bruka meir tid på behandlinga av lova viss det kan bidra til å sikra eit breiare fleirtal. Arbeidarpartiet kjem difor til å støtta ei utsetjing av andre gongs behandling av sivilbeskyttelseslova.

Marit Arnstad (Sp) [10:11:31]: Senterpartiet støtter at denne saken blir utsatt. Vi er tilhengere av at det kan innføres en bestemmelse som gir hjemmel om arbeidsplikt i krigssituasjoner, men når det skapes uro om enkelte formuleringer i bestemmelsen, er det klokt å gå en runde til rundt det som skaper usikkerhet.

Denne typen hjemler berører forholdet til enkeltmennesker, og det berører forholdet mellom storting og regjering. For at denne typen bestemmelse skal ha legitimitet, er det viktig at det er et bredt og samlende flertall i Stortinget bak bestemmelsen. Dersom en utsettelse kan bidra til justeringer som igjen gir grunnlag for et bredt og samlende flertall, vil det være positivt.

Peter Frølich (H) [10:12:32]: Høyre støtter denne loven. Den vil gjøre Norge tryggere og sette oss i stand til å forsvare landet vårt dersom det kommer et ytre angrep. Samtidig vil den gjøre rettstilstanden mer forutsigbar for alle involverte. Det viktigste, som vi klart og tydelig må slå fast, er at den demokratiske og parlamentariske kontrollen fortsatt vil være helt krystallklar og urokkelig. Terskelen for å bruke denne loven er skyhøy. Det har også blitt sagt av justiskomiteen. Så det innebærer ingen forskyvning av lovgivningsmakten, og Stortinget kan fortsatt tilbakekalle fullmakter, holde regjeringer til ansvar og eventuelt avsette dem.

Den 9. april 1940 laget Stortinget krisefullmakter i all hast. Det var på ingen måte optimalt. I etterkrigstiden var det et lappeteppe av ulike regler med krisebestemmelser, både uskrevne og skrevne. Det er ikke optimalt. Under koronapandemien var en av lærdommene at man bør lage kriselover i rolige tider, og det er det som er gjort i forbindelse med denne saken.

Noen har påstått at dette har vært et hastverksarbeid osv., men det er har jo vært det motsatte. Dette er en lov som denne regjeringen har jobbet med i mange år. Det har vært en grundig høringsrunde fra regjeringens side og en grundig proposisjon. Det har også vært en grundig høring i justiskomiteen. Alle partier i denne salen har hatt det til behandling i sine grupper, og så har det vært en debatt i denne salen. Så jeg tror ikke det er noe å si på selve behandlingen.

Høyre har også hatt en veldig grundig behandling av dette, hvor vi har tatt rettssikkerhet og sterke kontrollmekanismer særlig på alvor. Tunge juridiske fagmiljøer sier også rett ut at det ikke er fare for misbruk av denne loven, og at den er både nødvendig og en kraftig forbedring av det som er dagens situasjon.

Så Høyre har ingen ubesvarte spørsmål i denne saken, men når det har dukket opp uklarhet, og når noen partier er usikre på spørsmål og lurer på hva de har stemt over – de har lest påstander på Facebook, i media eller andre steder – kan man selvfølgelig ta seg tid slik at disse partiene får avklart det det lurer på, og slik at de får de svarene. Når det handler om en lov som skal beskytte oss alle om krise eller krig rammer, kan vi ta oss tid til det. Det er viktig med en bred oppslutning om denne viktige loven.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:15:12]: Først og fremst er eg glad for at fleirtalet i salen har snudd, og at ein er villig til å sjå på denne loven på nytt. Det pandemien viste oss – dei av oss her i salen som var med på det – var at det ikkje er noko hinder for gode og raske avgjerder at ein har eit levande demokrati og at Stortinget er involvert. Den gongen føreslo også regjeringa ein lov som ville ha gitt regjeringa ganske omfattande fullmakter til å setje Stortinget til side og innføre lover på eigen kjøl, noko som blei stoppa av Stortinget. Ettertida viste at det ikkje var nødvendig. Det var faktisk ein styrke for eit demokrati at det ligg legitimitet og tillit bak avgjerdene – også for regjeringa.

Dette rører eigentleg ved kjernen av ein diskusjon som har vore i Stortinget over lengre tid, og som eg trur det er veldig nødvendig at vi tar skikkeleg denne gangen, og at det blir breiast mogleg samling om ei slik kriselovgiving.

SV støttar sjølvsagt at vi ikkje fattar eit vedtak i denne saka i dag. Vi håpar også at vi kan sikre både at Stortinget blir involvert, og ikkje minst at domstolskontrollen blir vidareført. For i dette lovforslaget ligg det også at domstolskontrollen skal svekkjast – altså at Stortinget skal bli sett til side, sjølv når ein møtast, og at domstolskontrollen skal svekkjast. Så det er fleire ting å ta tak i for at dette skal bli ein lov som har brei legitimitet i det norske samfunnet, og som kan samle Stortinget.

Marie Sneve Martinussen (R) [10:17:08]: Rødt har fra starten vært imot dette lovforslaget og stemte derfor mot det da det først var oppe til behandling, og vi stemte også for å sende forslaget tilbake til regjeringen. Det er fordi Rødt mener at forslaget til en ny sivilbeskyttelseslov går altfor langt i å utvide regjeringens mulighet til bruk av fullmakter som den ønsker å gi til seg selv. Stortingets rolle er jo å hindre maktmisbruk fra regjeringens side og sikre at tilliten til både regjeringen og Stortinget ivaretas i befolkningen. Dette forslaget vil derimot svekke den parlamentariske kontrollen som Stortinget har over regjeringen.

Demokratiet er ikke en naturlov. Vi ser hvordan demokratiet angripes, og hvordan maktmisbruk fra utøvende makt – som nå i USA – utfordrer maktfordelingsprinsippet. Vi har dessverre ingen garanti for at dette ikke kan skje i Norge i framtiden, og derfor må vi forskanse oss her og nå. Derfor la Rødt inn en lovanmerkning til dagens behandling med forslag om å ikke bifalle lovvedtaket, men også om å innføre en sikkerhetsventil for å ivareta den folkevalgte kontrollen, nemlig at forskriften som er gitt med hjemmel i denne loven, etter vedtak fra Kongen i statsråd, umiddelbart skal meddeles Stortinget skriftlig, og at dersom stortingsrepresentanter som til sammen utgjør en tredjedel av Stortingets medlemmer, ikke kan støtte en sånn forskrift, plikter Kongen straks å oppheve de aktuelle bestemmelsene og eventuelt gjennomføre en ny stortingsbehandling, hvis nødvendig. Dette forslaget håper vi at justiskomiteen tar med seg videre i arbeidet, når vi nå skal få en ny behandling i komiteen. Det er viktig at flertallet ikke bare utsetter tidspunktet for vedtaket, men også faktisk gjør de nødvendige endringene, og jeg mener at forslagene fra Rødt bør vurderes. Det er ikke for sent å snu, for nå ser det ut til at parti etter parti har fått kalde føtter og har snudd i tolvte time, både Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti.

Innvendingene mot forslaget har jo ligget der hele tiden, men jeg er glad for at denne loven ikke blir banket igjennom i dag. Rødt støtter derfor utsettelsesforslaget, og så håper jeg at vi kan få både en god prosess og en bredere debatt om trygg og forsvarlig styring i kriser, konflikt eller krig i framtiden.

Sveinung Rotevatn (V) [10:19:42]: La meg starte med å seie at eg synest det er gledeleg at det fleirtalet i denne salen som skulle banke dette gjennom i dag, i tolvte time drar i nødbremsen. Det er eg glad for.

Det vert sagt i starten av runden at det har kome fram ei rekkje spørsmål i offentlegheita, som ein må få svar på. Eg vil seie at alle dei spørsmåla som er reiste i offentlegheita – gode spørsmål – er også gjevne att i innstillinga i sak og da ho vart behandla, meir eller mindre ordrett, av Venstre og SV. Det valde Stortinget å ikkje ta omsyn til, heller ikkje dei mange alternative forslaga som vi fremja. Eg er glad for at det iallfall har vorte meir offentleg merksemd enn det har vore før. Det vert tydelegvis følt meir maktpåliggjande enn før å ta omsyn til motførestillingane, så Stortinget vel å ta ein pustepause. Det er klokt.

Til behandlinga vil eg seie at det som var ein av dei vanlegaste tilbakemeldingane i komitébehandlinga, var at heile saka burde verte send tilbake til regjering for ein ny runde. Det har ein tid til. Komiteen ønskte ikkje å gjere det, så då sende ein ei rekkje konkrete lovendringsforslag som vart fremja i prosessen, bl.a. frå Venstre, som går an å ta inn, som vil gjere dette systemet litt likare det vi har i dag, med litt fleire garantiar rundt demokratiet vårt.

Når representanten Frølich og Høgre seier at det ikkje skjer nokon maktoverføring her, er det feil. Det er ei maktoverføring når ein endrar tilstanden og seier at regjeringa sjølv, òg når Stortinget er samla, skal kunne utløyse desse fullmaktene for eiga maskin. Ja, ein vil alltid kunne kontrollere, som det vart sagt frå Høgre, men kontroll skjer i etterkant. Dette er viktig, og eg håpar no at Stortinget tek omsyn til dei kloke innvendingane som har kome, både i offentlegheita og i behandlinga i Stortinget, og at vi kan ta oss tid til å gjere dette ordentleg, med breiast mogleg fleirtal.

Med det vil eg varsle at Venstre støtter at vi utset behandlinga, og at komiteen tek ein ny runde.

Une Bastholm (MDG) [10:22:06]: Jeg skal ikke trekke ut møtet mer. Det er tydelig at det er et flertall for å utsette andregangsbehandlingen. Miljøpartiet De Grønne stemte mot også ved første gangs behandling. Vi mener det er en farlig lov, sånn den er formulert nå. Vi hadde også støttet å sende det tilbake til regjeringen for et arbeid, sånn at en får tilsvarende enighet, bredt flertall, som vi har nå for å utsette andre gangs behandling, for en lov som er så inngripende i demokratiet vårt. Det er sunt for demokratiet at Stortinget nå trekker pusten.

Tuva Moflag (A) [10:24:25] (komiteens leder og ordfører for sak nr. 3): I natt ble Kyiv rammet av et kombinert drone- og rakettangrep. Ni personer har blitt drept og rundt 70 personer skadet i angrepet. Mens vi våkner til alvorlige nyheter, våkner ukrainere til en brutal virkelighet. Noen våkner ikke i det hele tatt.

Det er egentlig uvirkelig at det har gått over tre år siden Russlands invasjon av Ukraina – tre år med frykt, flukt og tap av menneskeliv, men også tre år med mot, kraft og kamp for frihet og selvstendighet. Ukrainerne kjemper en kamp for seg selv og sitt eget land, men de kjemper også en kamp for Europa og verdiene vi deler. De kjemper for oss.

Det er snart tre år siden jeg mistet faren min. Han vokste opp i Nord-Norge under 2. verdenskrig og var elleve år da Norge ble fritt igjen. Han fortalte så levende om opplevelsene fra et okkupert Norge, men også om euforien over å kunne heise det norske flagget på frigjøringsdagen. På slutten av livet sitt var han fortvilet over utviklingen i verden. Han påpekte at verdens ledere har så mange krevende oppgaver og alvorlige problemer som må løses, og likevel bruker de sitt lederskap til å skape enda større problemer.

Dette kapittelet i verdenshistorien har dessverre ikke blitt noe lystigere på disse tre årene som har gått. En dramatisk vending i Det hvite hus' holdning til både Ukraina og Europa legger et større ansvar på oss. Det ansvaret tar vi både gjennom en betydelig økning i støtten til Ukraina og gjennom å styrke vårt eget forsvar.

Både internt i Norge og i andre land er det delte meninger om og forventninger til hva Norge skal bidra med av støtte til Ukraina. Jeg er glad for at et samlet storting stiller seg bak en betydelig økning i støtten. Med vedtaket i dag vil Norge bidra med 85 mrd. kr i støtte til Ukraina i 2025. Den ekstraordinære støtten skal gå uavkortet til internasjonale initiativer og kjøp fra ukrainsk forsvarsindustri. Tiltakene skal bidra til å dekke Ukrainas høyest prioriterte militære behov, slik som droner, luftvern og artilleriammunisjon. Vi skal også bidra til oppbyggingen av en ukrainsk brigade i samarbeid med de andre nordiske og baltiske landene.

Støtten til Ukraina og styrkingen av forsvaret, handler om trygghet for framtida. Derfor mener jeg det også er viktig at vi legger handlingsregelen til grunn. De siste årene har krisene kommet tettere og krevd mye av oss. Uro i verdensøkonomien gjør at vi også må være forberedt på store svingninger i verdien på oljefondet. I dag er verdien 2 000 mrd. kr lavere enn før jul. Verdier som stiger raskt, kan også falle raskt. Derfor er det er viktig å holde fast ved prinsippet om trygg økonomisk styring også i urolige tider.

Jeg vil avslutte med å understreke verdien av at vi står samlet når det virkelig gjelder. Takk til komiteen og hele Stortinget for samarbeidet. Med det anbefaler jeg innstillingen i sak nr. 3.

Helge Orten (H) [10:27:54]: På vegne av saksordføreren i behandlingen av Prop. 107 S for 2024–2025vil jeg begynne med å takke både komiteen og Stortinget for et godt og raskt samarbeid.

At et samlet Storting står bak den økte støtten til Ukraina, er et sterkt signal både til det ukrainske folk, til våre allierte og til Putin. Det viser at Norge tar ansvar i en tid der Europas sikkerhet er truet.

Proposisjonen fra regjeringa er en direkte oppfølging av enigheten mellom partiene på Stortinget 6. mars om å øke den militære støtten med 50 mrd. kr i 2025. Når Stortinget nå bevilger disse pengene, bringer det Nansen-programmets ramme opp til 85 mrd. kr i år, og totalt 204,5 mrd. kr i perioden 2023–2030.

Den økte støtten går uavkortet til militær bistand med vekt på luftvern, artilleriammunisjon, droner og maritim kapasitet. Vi bidrar også til oppbygging av en ukrainsk brigade sammen med nordiske og baltiske land. Disse tiltakene styrker Ukrainas evne til å forsvare seg og stå imot en stadig mer brutal russisk aggresjon.

Dette er ikke bare solidaritet med Ukraina, det er en investering i Europas og Norges sikkerhet. Russlands krig er klare brudd på folkeretten og en trussel mot det regelbaserte systemet som vår frihet og velferd bygger på.

Det har vært forskjellige politiske forslag underveis, som partiene sikkert vil redegjøre for i debatten. I regjeringas budsjettforslag for 2025 var støtten opprinnelig bare 15 mrd. kr. Høyre og andre opposisjonspartier presset støtten opp. Vi foreslo allerede i vårt alternative budsjett for 2025 å øke støtten til Ukraina med 30 mrd. kr – til 45 mrd. kr. Det er bra at regjeringa ble med på deler av denne økningen, og at Stortinget kunne samle seg om en støtte allerede i desember. Nå har partiene blitt enige om en ansvarlig og forutsigbar støtte på et høyt nivå. Det gir Ukraina økt forutsigbarhet i en svært krevende situasjon.

Endringer i situasjonen kan skje fort. Jeg vil derfor oppfordre regjeringa til å gi Stortinget grundig informasjon og oppdaterte vurderinger av støttenivået og innretning allerede i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 15. mai.

At Stortinget står samlet om å støtte Ukraina, er et uttrykk for hvem vi er. Det handler om verdier, om rett og om ansvar. Vedtaket Stortinget fatter i dag, viser en viktig side av Norge som en prinsippfast og pålitelig partner i Europa.

Geir Pollestad (Sp) [10:30:59]: Det er ikkje kvar dag Stortinget løyver 50 mrd. kr til eit formål, men så er det òg svært viktig å støtte opp om Ukrainas kamp. Nivået på støtta, som me vedtar i dag, er eit klart signal både til Ukraina, Europa, USA og Russland om at Noreg er villig til å gjera meir for Ukraina og for europeisk sikkerheit.

Senterpartiet har i heile prosessen, både då me var i regjering i denne perioden, og no i opposisjon, vore opptekne av at me skal ha eit høgt nivå på støtta, og at det er ein fordel at Stortinget er mest mogleg samla om støtta til Ukraina. Så då er det berre gleda seg over den breie einigheita som er i dag.

Eg takkar komiteen og saksordføraren for samarbeidet. Eg sluttar meg òg til dei to føregåande innlegga, òg til oppfordringa til regjeringa om å halda Stortinget oppdatert om situasjonen og eventuelle behov for nye vurderingar og nye tiltak.

Roy Steffensen (FrP) [10:32:27]: Fremskrittspartiet har alltid sagt at det hviler et betydelig ansvar på landene i nærområdene når det er krig og katastrofer rundt om i verden. Derfor er det helt naturlig at Norge tar på seg betydelige forpliktelser, både med å ta imot flyktninger og med å sende våpen, utstyr, materiell og ikke minst penger, når det nå herjer en krig i vårt nærområde. For krigen i Ukraina handler ikke bare om Ukraina; den handler om retten til frihet og til å få leve i fred, om respekten for internasjonale grenser og om et lands kamp mot en hensynsløs aggressor, som bærer det fulle og hele ansvaret for en brutal og ulovlig invasjon. Den handler om at Europa skal være fritt og selvstendig, og at autoritære statsledere ikke skal få bestemme og ta seg til rette.

Norge har finansielle muskler til å bidra, og i dag diskuterer vi en økt støttepakke på totalt 85 mrd. kr. Det er et stort og viktig bidrag, når et fritt og demokratisk land i Europa kjemper for sin overlevelse, og støtten vil være viktig både for å styrke forsvarsevnen til Ukraina, det vil forbedre forhandlingsposisjon deres, og det er et viktig bidrag inn mot en fredsplan.

Det er et samlet storting som også i dag er med på å øke støtten til Ukraina, og jeg synes det er et viktig signal som blir sendt om at dette er noe som hele det politiske landskapet står bak.

Det er også flott å se den omsorgen, aktiviteten og giverviljen som finnes også privat, både hos næringslivet, hjelpeorganisasjoner og andre som både samler inn, sender materiell og attpåtil selv kjører nærmest skytteltrafikk for å hjelpe. Dette viser at det er en stor vilje og interesse rundt om i landet for å hjelpe Ukraina på mange forskjellige måter.

Her på Stortinget kan vi hjelpe også i form av andre tiltak. I representantforslaget fra Venstre er det også fremmet et forslag om å fjerne toll på jordbruksvarer fra Ukraina for å støtte landets økonomi og bidra til økt handel mellom disse landene. Fremskrittspartiet har tidligere vært med på tilsvarende forslag og er naturligvis med på samme forslag igjen. Det hadde vært et viktig signal om vi i dag kunne samlet oss og fått flertall også for dette forslaget.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [10:34:59]: Russlands fullskalainvasjon av Ukraina 24. februar 2022 vil bli stående som en av århundrets mest betydningsfulle datoer. Med den folkerettsstridige invasjonen viste ikke Putin-regimet bare forakt for menneskeliv, at de var villig til å drepe for å nå sine stormaktsambisjoner, men de viste hele verden at med rå militærmakt er man villig til å sette til side folkeretten for å forme verden i sitt bilde.

Fullskala invasjonskrig kom tilbake på det europeiske kontinentet på en måte vi ikke har sett i dette århundret. Det kan ikke aksepteres. Derfor er støtten til Ukrainas frihetskamp helt avgjørende for Europa og hele den verdensstyrte ordens framtid, fordi den handler om de helt grunnleggende prinsippene som vi mener skal styre verden – ikke den sterkestes rett, men folkerett.

Da er det skremmende at vår såkalt nærmeste allierte og leder for den frie verden, USA, ikke er i nærheten av å leve opp til de ordene. Trump-administrasjonen har stilt seg i spissen for demontering av internasjonal rett og internasjonalt samarbeid, gjentar russisk propaganda om krigen i Ukraina, går til angrep på demokrati og ytringsfrihet, truer allierte med militær maktbruk og heier fram den ytre autoritære høyresiden i Europa.

Ukrainerne slåss for sin overlevelse som stat og nasjon. Norsk støtte til det ukrainske folket er solid på Stortinget og blant folk, og den enigheten som er her på Stortinget, er et sterkt uttrykk for det. SV mener at vi må øke støtten til Ukraina, og jeg er glad for at Stortinget nå gjør det. Krigen har vart i mer enn tre år, og det er slitsomt og krevende. Men det er ikke vi i Norge som betaler den høyeste prisen. Vi har ikke lov til å bli trette, vi skal være tydelige på at vi skal bidra til Ukraina, og vi kan gjøre mer. Det er vår tydelige oppfordring til regjeringen – SV og Stortinget er alltid beredt til å stille opp mer for Ukraina.

Jeg tar opp SVs forslag.

Marie Sneve Martinussen (R) [10:37:41]: Nyhetene fra Ukraina i natt taler for seg selv om hvor viktig dagens vedtak i Stortinget er. Når vi også vet at vår statsminister og finansminister er på vei inn i et møte med en president som ikke ser forskjellen på okkupasjon og frihet, er dette et vedtak Stortinget skal og må gjøre, og som jeg er glad for at vi gjør nettopp i dag.

Støtten Norge gir til Ukraina gjennom Nansen-programmet, har ulike elementer. Det er viktig for Rødt at vi fortsetter å holde de ulike elementene inne. Det gjelder både den militære støtten, som dagens økning skal gå til, og den sivile støtten, for også hverdagslivet skal fungere i Ukraina. Ungene skal kunne gå på skole og dermed ha bomberom som gjør at det er trygt å være på skole, og arbeidsfolk skal kunne gjøre jobben sin og ha rettigheter i arbeidslivet, for Ukraina skal bli et land det er godt å leve i når det blir fritt igjen.

Det er også viktig at den militære støtten ikke er en motsetning til diplomatisk innsats for fred, som det også er en del av Nansen-programmet at Norge skal bidra til. Det har ikke blitt mindre viktig når vi ser andre aktører i fredsarbeidet som ikke helt forstår forskjellen mellom okkupasjon og frihet.

Da er det viktig at Stortinget står helt samlet i denne saken. Det er viktig for å få tillit fra befolkningen på at det er riktig å bruke så mye penger til Ukraina. Da har det noe å si at alle velgerne som er representert her inne på Stortinget, har fått være med og si sitt, og det er også viktig for å skape legitimitet til å bruke så mye penger på støtte til Ukraina. Det er mye penger, og det er mange her i Norge som har gode grunner til å ønske seg mer penger til ting her hjemme – til velferden, til familienes økonomi. Da er det viktig at Stortinget står samlet i å gi denne støtten til Ukraina, men det betyr også at vi må ha en prosess som gjør det mulig for Stortinget å stå samlet. Jeg vil takke regjeringen, som har holdt Stortinget oppdatert og tatt initiativ til forhandlinger i forkant av at regjeringen kom med sitt eget forslag, og jeg vil takke komiteen, som i sin veldig raske behandling også var lydhør for justeringer som var viktige for å få alle med på vedtaket.

Det håper jeg at vi kan fortsette med framover, for jeg tror at bevilgninger til Ukraina ikke er noe vi skal konkurrere i offentligheten om å ha det høyeste tallet på, men vi skal være sikre på at vi gir det «riktige» tallet, slik at det er mulig for norske myndigheter å forvalte det. Vi skal også være sikre på at det kommer helt fram til det det skal gå til, selv om korrupsjon er en utfordring, noe jeg vet at regjeringen tar på stort alvor.

Sveinung Rotevatn (V) [10:40:48]: Sjølv om det har vore nokre månader med diskusjon og spekulasjon om korleis krigen i Ukraina kan verte avslutta, og ulike forslag verserer, er det verdt å slå fast at krigen pågår – og han pågår for fullt, som saksordførar godt beskreiv i starten av debatten. Vår jobb og vår rolle er framleis å stå ved ukrainarane så lenge som det er nødvendig.

Det har sidan krigen starta ikkje vore nokon tvil om at Noreg er eit land som fullt og heilt støttar opp om ukrainarane sin fridomskamp. Samtidig har det frå start heller ikkje vore nokon tvil om at Noreg konsekvent ikkje har lege i front for å gje støtte til ukrainarane, verken når det gjeld våpen eller pengar. Vi har heile vegen lege bak, og vi har heile tida vore eit land som har plassert oss sånn midt på treet i størrelse på støtta vi gjev. Det er andre land som har gått fremst.

Det vert lagt merke til, særleg når ein tek i betraktning at Noreg i den same perioden har hatt ekstraordinært høge gassinntekter av prisauken på grunn av krigen, og at vi er det einaste landet som har moglegheit til å bidra med betydelege midlar utan å ta opp lån. Nabolanda våre bidreg med betydelege midlar og tek opp lån og gjer reelle budsjettkutt. Danmark gjer det, Sverige gjer det, dei baltiske landa gjer det. Så kvifor Noreg heile vegen har lege litt etter, er framleis for meg eit uavklart spørsmål, og vi får nok ikkje svar på det i dag heller.

Når alt det er sagt, er det svært gledeleg at vi i dag får full backing i Stortinget på å løfte støtta til Ukraina, ikkje berre litt, men betydeleg. Dette har skjedd i fleire omgangar. Det verdt å minne om at det opphavlege budsjettforslaget for i år frå regjeringa, var på 15 mrd. kr til Ukrainas fridomskamp. Så vart det forhandlingar i Stortinget etter initiativ frå opposisjonen, og det vart jekka opp til 35 mrd. kr. No, etter nytt press frå opposisjonen og nye forhandlingar, kjem vi opp i 85 mrd. kr. Då begynner det å likne på noko i den forstand at Noreg bidreg betydeleg, og ikkje berre litt. Eg vil også seie, at vi no er oppe på eit nivå i støtta som mange tidlegare har meint var urealistisk, eller som tenk-på-eit-tal. No er vi altså der, og det er grunnleggjande gledeleg.

Vidare vil eg seie at i tillegg til den reine pengestøtta, er det andre ting vi kan gjere for Ukraina, som i måten vi brukar pengane på. Vi behandlar også eit forslag frå Venstre i dag med tre konkrete endringar som går på toll, på vilkår for næringsaktørar og på å kanalisere noko støtte gjennom effektive norske aktørar på bakken. Det håpar eg også at Stortinget vil støtte opp om i behandlinga i dag – og ikkje berre pengesummen, sjølv om det er hovudvedtaket. Det tek Noreg eit betydelege steg framover som støttande nasjon, men det viktigaste er at det tek Ukraina framover i krigsinnsatsen.

Med det tek eg opp forslag nr. 3.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [10:44:22]: I dag vakna me nok ein gong opp til grufulle nyheiter frå Ukraina. Minst ni personar er drepne og over 70 er skadde etter massive angrep frå Putins Russland. Bustadblokker står i flammar, barn har vorte lemlesta. Når eit demokrati kjempar for å overleva, er det ikkje berre noko som handlar om utanrikspolitikk; det er òg ein verdikamp me alle er ein del av. Vår støtte er ikkje berre økonomisk; ho er òg moralsk, ideologisk og historisk forankra.

Miljøpartiet Dei Grøne støttar denne auken av støtta, men me òg tenkja lenger. Når Trump no står saman med Putin og forsøkjer å tvinga Ukraina i kne, som me har sett dei siste dagane, er det rystande og ekstremt farleg. Kva slags Europa vil me vakna opp til om 10, 20 eller 50 år? Det me gjer no, formar framtida for ikkje berre Ukraina, men òg for heile Europa og oss sjølve. Difor skulle Miljøpartiet Dei Grøne gjerne ha sett at støtta var endå høgare. Samtidig vil eg understreka kor viktig og verdifullt det er at alle partia i Stortinget no står samla om denne innsatsen. Det sender eit sterkt signal til både Ukraina, Putin og vår eigne borgarar om at når demokratiet er truga, stiller me opp saman.

Noreg er i ein ekstremt privilegert situasjon, noko som sett oss i stand til å hjelpa Ukraina så det monnar. Me kan ikkje ta det for gjeve at det alltid vil vera slik. Viss demokratiet forvitrar, i Ukraina eller her heime, hjelper det lite kor store fond me eig. Fridom, tryggleik og menneskerettar er verdiar som ikkje kan målast i krone og øre, men dei må forsvarast, elles vert dei borte.

Korleis kan me best utløysa både private og offentlege investeringar i Ukraina? Dei treng investeringar både i rein energi og til sikring av vannforsyning i landbrukssektoren. Det er bred einigheit i næringslivet, Verdsbanken og blant ekspertar på bistand om at garantiar er eit av dei mest effektive verktøya for å utløysa store investeringar i land og prosjekt som vert oppfatta som risikable. Det er mogleg for Noreg å gjera meir her og å handla smartare.

Noreg har allereie ei statsgarantiordning – la oss tilpassa ho til behova til Ukraina og utvida ordninga. Me har næringslivsordningar, men la oss tilpassa og utvida dei. Det er behova til Ukraina som må vera det styrande. Norsk næringsliv må oppmuntrast og hjelpast til å delta, men ordningane må innrettast etter behova til Ukraina, ikkje etter behova til norske bedrifter aleine.

Denne saka handlar i botn om det same som miljøsaka: å ta ansvar for framtida og å gjera det rette òg når det kostar. Me støttar Ukraina av same grunn som me kjempar for natur og klima – fordi me trur på rettferd, på solidaritet, på å beskytta menneskeliv, og på at eit betre samfunn er mogleg viss me vel det og handlar deretter. Det handlar om kva slags verd me etterlet til dei som kjem etter oss.

Med det vil eg ta opp forslaga til Miljøpartiet Dei Grøne i sak nr. 3.

Statsråd Tonje Brenna [10:47:28]: Russlands fullskalainvasjon av Ukraina er et tidsskille for Europa. Krigen er en alvorlig trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Nattens voldsomme angrep er bare én av flere bekreftelser vi har fått den siste tiden på krigens enorme menneskelige lidelser og materielle ødeleggelser.

Norges sikkerhet, velstand og handlefrihet er tuftet på respekt for folkeretten i en regelstyrt verden. Russlands krigføring truer våre nasjonale interesser. Et samlet politisk Norge står sammen med våre allierte i støtten til det ukrainske folkets forsvarskamp.

Vi behandler i dag regjeringens forslag om å øke den militære støtten til Ukraina med 50 mrd. kr i 2025. Jeg er glad for at vi har kommet til enighet med alle partiene på Stortinget om denne ekstraordinære tilleggspakken. Det viser at vi, på tvers av politiske skillelinjer, står samlet i forsvaret av våre grunnleggende samfunnsverdier når det virkelig gjelder.

Med dette forslaget øker den militære støtten til 72,5 mrd. kr i 2025. Den samlede rammen for sivil og militær støtte til Ukraina gjennom Nansen-programmet blir 85 mrd. kr i år og 205 mrd. kr i perioden 2023–2030. Det er et kraftfullt bidrag til ukrainsk og europeisk sikkerhet i en kritisk tid.

Den økte støtten skal gå uavkortet til internasjonale initiativer og kjøp fra ukrainsk forsvarsindustri. Midlene skal bidra til å møte Ukrainas prioriterte behov, som luftvern, artilleriammunisjon, droner og maritime kapasiteter. Norge vil også bidra til oppbyggingen av en ukrainsk brigade i samarbeid med de andre nordiske og baltiske landene.

Målet med den økte militære støtten er å styrke Ukrainas evne til å stå imot det russiske presset og forbedre landets forhandlingsposisjon. Samtidig skal midlene bidra til å støtte en mulig fredsplan, i tett samarbeid med andre europeiske allierte. Bruken av midlene vil være fleksibel og målrettet.

Støtten gis under krevende forhold. Regjeringen vil i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett redegjøre for Stortinget om arbeidet med risikohåndtering knyttet til Ukraina-støtten.

Den betydelige økningen i Nansen-programmet i 2025 er begrunnet med den helt ekstraordinære situasjonen med krig i Europa. Økningen på 50 mrd. kr vil innebære en midlertidig økning i bruken av fondsmidler og må ses i sammenheng med fundamentale norske sikkerhetsinteresser. Den foreslåtte økningen innebærer ingen endringer i det finanspolitiske rammeverket og er i samsvar med handlingsregelen for bruk av fondsmidler. Det finanspolitiske rammeverket har stått seg i over 20 år og har tjent Norge godt. Det er derfor viktig å holde fast ved prinsippet om trygg og ansvarlig økonomisk styring også i urolige tider.

Anette Trettebergstuen (A) [10:51:15] (ordfører for saken): Vi behandler i dag regjeringens forslag om at tvisten mellom Parat/YS på den ene siden, arbeidstakersiden, og NHO Luftfart/NHO på arbeidsgiversiden i forbindelse med tariffrevisjonen 2025 av overenskomsten for redningsmenn i Bristow Norway skal avgjøres av Rikslønnsnemnda. Det er i den forbindelse viktig for komiteen å minne om at det er partene som selv har ansvaret for å komme til enighet i lønnsoppgjørene, at det er uheldig når konflikter ikke løses ved forhandlingsbordet, og at slike løsninger kun skal brukes med forsiktighet og kun når hensynet til liv og helse gjør det nødvendig, slik som i denne saken.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [10:52:55] (ordfører for saka): Seksuell trakassering er kanskje ein av dei største likestillingskampane vi framleis står overfor, sjølv om seksuell trakassering fekk stor merksemd i det offentlege ordskiftet då metoo-kampanjen starta. Då var det mange som stod fram og delte historiene sine. Det var modige stemmer som stod i bresjen for å ta eit oppgjer med ein trakasseringskultur som hadde føregått altfor lenge.

Seksuell trakassering er ikkje eit isolert fenomen. Det rammar menneske på alle samfunnsarenaer, anten det er i arbeidslivet, i skulen, på nettet, innanfor kulturen eller idretten. Det er eit likestillingsproblem som skapar ei rekkje negative konsekvensar, ikkje berre for den enkelte, men òg for arbeidsmiljøet, læringsmiljøet og samfunnet som heilskap.

Når me ser på kva seksuell trakassering er, må vi òg forstå at det tek mange former, frå ord til handlingar som er plagsame og krenkjande. Mange av dei som opplever slik trakassering, beskriv det som audmjukande og nedverdigande.

I dette arbeidet vil eg takke komiteen for det samarbeidet vi har hatt, der vi har fått behandla dette på ein grundig og god måte og følgt opp det som førre storting gav ei bestilling på: ei eiga stortingsmelding på området.

Arbeidet for å motverke seksuell trakassering handlar òg om å arbeide i det breie, som ein systematisk må gjere når fokuset ikkje er det største i den offentlege ordskiftet. Men når vi likevel ser at kvinner, unge, skeive, personar med funksjonsnedsettingar, og etniske minoritetar er spesielt utsette, er det vårt ansvar å byggje ein kultur der trakassering er uakseptabelt, men der det òg skal vere enkelt og trygt å seie ifrå. Dette har jo inga enkel løysing, men vi må òg forstå at for å få bukt med seksuell trakassering må vi som samfunn bryte med dei haldningane som ligg bak og gjev grobotn til trakassering. Det er difor det er nødvendig med eit omfattande likestillingsarbeid i etterkant av stortingsmeldinga, òg fordi det handlar om moglegheita til å leve eit godt og fritt liv.

Turid Kristensen (H) [10:55:52]: Det er veldig bra at regjeringen følger opp forslaget som ble fremmet av en enstemmig familie- og kulturkomité i behandlingen av et representantforslag fra SV, og at regjeringen nå har lagt fram en stortingsmelding for å ta et oppgjør med seksuell trakassering. Seksuell trakassering hindrer menneskers frihet og livsutfoldelse, og det har store konsekvenser både for den enkelte, for arbeidsplassen og for samfunnet.

Som det pekes på i meldingen, er det ingen samfunnsarenaer som er trakasseringsfrie. Det er en klar utfordring at for mange oppfatter seksuell trakassering som bare de mest alvorlige tilfellene, noe som kan føre til at verken de som opplever det, eller de som observerer denne trakasseringen, sier ifra. Da blir det veldig vanskelig å ta et oppgjør med dette. Det blir vanskeligere å få slutt på et alvorlig problem med alvorlige konsekvenser, og det blir vanskeligere å få endret dårlige kulturer på de arenaene hvor dette bagatelliseres og skyves under teppet – noe de som rammes, bare må finne seg i. Metoo-kampanjen førte til en klart tiltrengt oppvask på mange arenaer, men det må gjøres mer.

Meldingen gir en god oversikt over eksisterende kunnskap på området, men det er også åpenbart at ulike kartlegginger gir til dels svært varierende svar på omfanget av seksuell trakassering. Høyre er derfor enig i at det er behov for mer kunnskap og en mer helhetlig forskning. Selv om denne meldingen er svært velkommen, er den også preget av mange vage tiltak og tiltak som i stor grad handler om å følge opp eksisterende politikk og satsinger. Selv om det kreves økt kunnskap på en del områder for å kunne legge fram bedre og mer treffsikre tiltak, burde det være mulig å få noe mer konkret enn det regjeringen har lagt opp til på noen områder.

Høyre og Venstre peker i innstillingen på at det er behov for å styrke støtten i arbeidet mot seksuell trakassering i arbeidslivet, og et konkret tiltak ville kunne være å utarbeide en nasjonal standard for forebygging av seksuell trakassering, som hele arbeidslivsfeltet kan se til. Det er synd at vårt forslag om dette ikke ligger an til å få flertall i salen her i dag. Det samme gjelder dessverre forslaget om å knytte sanksjoner til brudd på vernebestemmelsen i likestillingsloven. Sanksjoner ved brudd ville ha styrket rettsvernet og bidratt til at vernebestemmelsen ville kunne fungert bedre etter intensjonen.

Avslutningsvis er jeg glad for at en samlet komité trekker fram det viktige og gode prosjektet til Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner, Trygg!, som er et prosjekt som bidrar til å skape trygge og gode arenaer for barn og unge i organisasjonslivet, og at komiteen foreslår at regjeringen skal jobbe for en forutsigbar finansiering av dette prosjektet. Det er behov for å styrke arbeidet både i sivil sektor og i det offentlige for å få slutt på seksuell trakassering. Denne stortingsmeldingen er et steg på veien, men jeg håper at mer kunnskap vil kunne bidra til ytterligere steg på veien og flere og mer konkrete tiltak.

Jeg tar opp forslagene Høyre er med på.

Per Olav Tyldum (Sp) [10:59:08]: Stortinget har fått seg forelagt en stortingsmelding med tiltak som skal bidra til å forebygge seksuell trakassering i det norske samfunnet. I sin innledning til meldingen skriver regjeringen at de ønsker å ta et oppgjør. Det tror jeg kan støttes av alle i salen. Meldingen gir kunnskap om seksuell trakassering på tvers av samfunnsområder og gir en oversikt over regelverk, aktører og virkemidler for å forebygge. Senterpartiet mener, i likhet med regjeringen og en samlet komité, at tiden er overmoden for å samle kraft og intensivere innsatsen på alle samfunnsområder for å forhindre seksuell trakassering og årsakene til det.

Av flere gode tiltak vil jeg løfte fram Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoners prosjekt Trygg!. Prosjektet har som mål å skape trygge og gode arenaer for barn og unge i organisasjonslivet og bidra til opplæring og grensesetting. Over 100 barne- og ungdomsorganisasjoner får tett oppfølging gjennom Trygg!. Senterpartiet er glad for at organisasjonen støttes i et flertallsforslag i saken.

Senterpartiet mener det er bra at det også bli lagt fram en lov om behandling av personopplysninger for å forebygge, avdekke og reagere mot seksuelle overgrep og seksuell trakassering og vold, men det framstår litt underlig at den bare skal gjelde for idretten, særlig når en samlet frivillighet, idretten inkludert, mener at en sånn lov trengs for alle frivillige organisasjoner.

Senterpartiet registrerer at det har vært et godt engasjement fra høringsaktørene, men samtidig ulike forventninger til prosessen. Det viser et oppriktig og godt engasjement, som jeg mener er bra for alle som bryr seg om et slikt viktig tema.

Senterpartiet mener at seksuell trakassering er et alvorlig samfunnsproblem som krever forsterkede tiltak. Omfanget og konsekvensene av seksuell trakassering på både individ- og samfunnsnivå er godt dokumentert. Det er behov for tiltak som fungerer bedre, og det er nødvendig med forebyggende arbeid basert på kompetanse og et solid eierskap til utfordringsbildet.

Naomi Ichihara Røkkum (V) [11:01:49]: Metoo-kampanjen var avgjørende for å endre hvordan vi som samfunn ser på og jobber mot seksuell trakassering. Dette er ikke bare isolerte hendelser som rammer enkeltindivider. Det er et kulturelt og strukturelt samfunnsproblem, og det handler om maktmisbruk. For å få bukt med problemet må vi iverksette tiltak som røsker opp i destruktive mønstre. Vi må gi enkeltindivider solid vern mot trakassering.

Venstre synes det er bra at det nå kommer en stortingsmelding om seksuell trakassering, fordi det setter økt politisk søkelys. Seksuell trakassering kan gi enorme konsekvenser for dem som utsettes for det.

Men jeg skulle ønske at regjeringen var mer ambisiøs. At dette fortsatt er et så stort samfunnsproblem, nesten ti år etter at metoo startet, vitner om at allerede igangsatte tiltak ikke er tilstrekkelige. Da blir det for svakt å flikke litt på eksisterende tiltak. Det må kraftigere skyts til, og det må følge penger med tiltakene.

I dag sier diskrimineringslovverket tydelig at arbeidsgivere og ledere av ulike virksomheter har et ansvar for å forebygge og hindre seksuell trakassering. Men hvis arbeidsgivere svikter i denne forebyggingen, får det ikke store konsekvenser. Bestemmelsen er nemlig unntatt likestillings- og diskrimineringslovens bestemmelse om oppreisning. Dette mener vi i Venstre er altfor svakt og må endres. For at vernebestemmelsen skal fungere etter intensjonen, må svikt i forebyggingen få følbare konsekvenser. Derfor må det knyttes sanksjoner til brudd på denne plikten.

For å lykkes i forebyggingen mener Venstre også at den i større grad enn i dag må konkretiseres. Det er en rekke gode initiativer på dette feltet, som f.eks. kampanjen Sett strek, som markerer nulltoleranse for seksuell trakassering på arbeidsplassen. Men altfor mye av det gode arbeidet drives av sivilsamfunnet, ikke av det offentlige.

Derfor mener Venstre at det er behov for å lage en nasjonal standard for forebygging av seksuell trakassering, som hele arbeidslivsfeltet kan se til. For å sikre at en slik standard vil fungere i praksis, er det etter Venstres syn viktig at aktørene i arbeidslivet kobles tett på utarbeidelsen av en slik standard.

Vi i Venstre mener at det er viktig å starte tidlig med systematisk, holdningsskapende arbeid. Her spiller skolen og aktører som Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner, LNU, en sentral rolle. Barn og unge som har kunnskap om grensesetting, vil også ta med sine holdninger og forventninger inn i arbeidslivet, mer enn tidligere generasjoner. Jeg mener også vi har god grunn til å se nærmere på Kvinnehelseutvalgets forslag om at alderstilpasset seksualundervisning bør bli obligatorisk i alle lærerutdanninger.

Jeg viser til Venstres forslag i saken.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [11:04:57]: De siste årene har modige jenter og kvinner stått fram og delt sine erfaringer om seksuell trakassering. Noe av det viktigste vi gjør i dag, er å anerkjenne det vi er blitt fortalt. Seksuell trakassering er et problem. Uansett om vi liker å tro at vårt arbeidsliv er gjennomsyret og ryddig, skjer det også her, og det skjer i alle deler av samfunnet vårt.

Likestilling kommer ikke av seg selv. Det krever at vi jobber systematisk på alle samfunnsområder. For Arbeiderpartiet er likestilling en sentral del av frihetskampen. Vi vil ha et samfunn der alle trygt kan delta i fellesskapene, der ingen opplever at seksuell trakassering gjør at de presses ut – ut av jobben, ut av studiemiljøet, ut av idrettslaget eller ut av vennegjengen. Seksuell trakassering har for høye kostnader både for enkeltmennesker og for samfunnet.

Lovverket er tydelig. Seksuell trakassering er forbudt. Likevel skjer det. Framover må vi ha to tanker i hodet samtidig. Vi trenger tiltak for å forebygge, og vi må ha et godt likestillingsarbeid som tar tak i bakenforliggende årsaker til at seksuell trakassering skjer. Derfor må vi ha et reelt lavterskeltilbud med tilgang til effektive sanksjoner. Da er det f.eks. avgjørende at de som ønsker veiledning eller å ta saken sin videre, kjenner til de tilbudene som finnes. Regjeringen gjennomgår nå håndhevingsapparatet i dialog med sivilsamfunn om hvor de opplever at skoen trykker.

Denne regjeringen har etablert en landsdekkende struktur for likestillingsarbeidet gjennom opprettelsen av et femte likestillingssenter. Vi har styrket likestillingssentrene med nesten 75 pst. og tilskuddsordningene til familie- og likestillingspolitiske tiltak med over 138 pst. Det gir mye likestilling i praksis.

Arbeidsgivere har et stort ansvar for å forebygge. Arbeidslivets parter etterlyser tiltak som bidrar til mer kompetanse i det praktiske arbeidet med seksuell trakassering. Det skal vi bidra med. Vi samler kunnskap om hvilke verktøy som eksisterer, og hvordan de fungerer. Fafo er godt i gang med et forskningsprosjekt om dette.

Jeg er stolt av å representere Arbeiderpartiet og være en del av en regjering som fører en offensiv likestillingspolitikk. Vårt mål er at alle skal ha frihet og mulighet til å leve et godt og trygt liv, og et samfunn der ingen holdes utenfor, undertrykkes, diskrimineres eller trakasseres.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [11:08:08]: For snart fire år siden inntok vi regjeringskontorene, og regjeringens ambisjon har vært krystallklar fra start: Vi vil forsterke og fornye likestillingsinnsatsen. Det er på høy tid.

Likestilling handler om og angår oss alle, uansett hvem vi er, uansett kjønn. Det handler om samfunnet vårt og livene vi lever. Nå – og i årene som kommer.

Regjeringens hovedmål er å sikre et samfunn der alle fritt, trygt og på like fot kan delta og bidra i fellesskapene våre. Ingen skal komme skjevt ut fra start, holdes utenfor, undertrykkes eller diskrimineres på grunn av den de er. Alle må være frie. Vi er ikke i mål. Fortsatt ser vi strukturer og kjønnsrollemønstre som skaper skjevheter og urett. Vi er også i en tid der vi ser økende polarisering og tilbakeslag mot likestilling i mange land.

Likestillingen har ikke gått for langt, slik enkelte vil ha det til, tvert imot, vi trenger å fornye innsatsen og trappe kraftig opp. Denne regjeringen har vært offensive fra start, og vi er allerede kommet langt.

De siste tre årene har vi gjennomført en heltidssatsing. Vi har kuttet maksprisen på barnehageplasser til et historisk lavt nivå, og vi har skjerpet kravene om kjønnsbalanse i styrer til mellomstore og store selskaper. Vi har styrket likestillingssentrene med 12 mill. kr siden vi overtok regjeringsmakten.

Tilskuddsordningen «Familie- og likestillingspolitiske tiltak» er styrket med 9,8 mill. kr. I tillegg kommer støtten til Norges kvinnelobby, som vi har tatt inn på statsbudsjettet. Før jul lanserte vi den første likestillingsstrategien noen gang fra en norsk regjering. Strategien har seks hovedmål som samler den nasjonale innsatsen for å løse viktige utfordringer på likestillingsfeltet for kvinner og menn. Og her gjør vi noe nytt: Vi følger utviklingen på strategiens mål gjennom årlige målinger. Det gir oss en tydelig pekepinn om hvor vi må vurdere å trappe opp innsatsen. Vi har utformet et indikatorsett som følger utviklingen, og tiltak kan settes inn ved behov for å sikre riktig kurs.

Vi leverte samtidig den viktige meldingen til Stortinget om seksuell trakassering, som vi nå nettopp har debattert. Og vi går lenger: Da regjeringen satte ned mannsutvalget, var det med en erkjennelse av at gutter og menn har andre likestillingsutfordringer enn jenter og kvinner. Dette er en debatt vi ønsket å løfte. Vi følger opp mannsutvalget med en egen melding til Stortinget om gutter og menns likestillingsutfordringer. Norge har alltid vært i front når det gjelder likestilling. Det er klart at vi også skal være i front når det gjelder likestillingens neste steg.

Nå skal vi bl.a. etablere strukturer for samarbeid på tvers av departementer i oppfølging av likestillingsstrategien og gjøre en gjennomgang av tilskuddsordningene på likestillingsfeltet med sikte på å etablere mer treffsikre ordninger, og vi har allerede bidratt til at det er etablert et femte likestillingssenter i region vest. Med dette senteret er alle regionene dekket.

Det er viktig at de som utsettes for diskriminering, trakassering og gjengjeldelse har tilgang til et godt håndhevingsapparat med effektive sanksjoner. Det er derfor gledelig at en ny rapport viser at dagens håndhevingsapparat fungerer i tråd med intensjonene. Men det er et problem at så mange ikke vet om at det finnes et reelt og kostnadsfritt alternativt til domstolsbehandling, og vi ønsker derfor å gjøre tilbudet bedre kjent. Vi ønsker også å styrke rettssikkerheten ytterligere og vil derfor opprette et meglingstilbud.

I Norge har likestillingsarbeidet tjent på at vi har et godt trepartssamarbeid mellom staten og arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene. Dette driver oss framover. Det samme gjør den gode dialogen med sivilsamfunnet, og det er helt klart at støtten til dem er verdt investeringen.

Det er et mål for regjeringen å gjøre arbeidslivet mer likestilt gjennom å bedre kjønnsbalansen i utdanning. Menn og kvinner velger ulike utdanningsløp og ender opp i ulike deler av arbeidslivet. Et likestilt arbeidsmarked er et mer produktivt arbeidsmarked og skaper bedre forutsetninger for å kunne gi gode tjenester.

Kunnskapsdepartementet la i fjor fram stortingsmeldingen «En mer praktisk skole. Bedre læring, motivasjon og trivsel på 5.–10. trinn». Her viser vi hvordan skolen skal bli mer praktisk og variert, slik at elevenes motivasjon styrkes og de lærer mer. Vi vil gi elevene et bedre grunnlag for å velge de utdanningene de selv ønsker.

Søkertallene til videregående opplæring for 2025 viser at gutter fremdeles velger yrkesfag i større grad enn jenter, men det er en øking av jenter som søker yrkesfag, først og fremst helse- og oppvekstfag. Søkertallene til videregående skole følger tydelige kjønnsmønstre. I 7 av 15 program står det ene kjønnet for 80 pst. eller mer av søkerne. Dette har vært en stabil tendens i mange år.

Vi vet at gutter i mindre grad fullfører videregående opplæring enn jenter. Sammenligner man derimot gutter og jenter med like karakterer fra 10. trinn, er fullføringsgraden omtrent den samme. Den nye opplæringsloven, som trådte i kraft i august i fjor, gir alle rett til videregående opplæring fram til de har oppnådd studie- eller yrkeskompetanse. Den nye fullføringsretten vil kunne føre til at flere, både gutter og jenter, fullfører.

Karriereveiledning kan forebygge og motvirke frafall og stimulere til gode utdannings- og yrkesvalg. God veiledning er viktig og kan bidra til at ungdom ser hvilke muligheter de har, inkludert muligheten til å velge utradisjonelt. Som oppfølging av fullføringsreformen har Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse nå utviklet kompetansestandarder for karriereveiledning i skolen. I tillegg gir mitt departement bl.a. støtte til Likestillingssenteret på Hamar, som holder kurs for å styrke rådgivere og karriereveilederes kompetanse for å motvirke kjønnsdelte utdannings- og yrkesvalg.

Norge er blant landene i Europa som har høyest andel kvinner i høyere utdanning. I 2024 var fordelingen blant dem som fikk studieplass ca. 60 pst. kvinner og 40 pst. menn, slik den har vært i et par tiår. Utfordringen er at flertallet kvinner og menn søker seg til ulike studieområder, noe som gir svært skjev kjønnsbalanse på enkelte studier.

For lærerutdanningene har andelen menn holdt seg relativt stabil. I 2024 var andelen menn 31 pst. Etter at grunnskolelærerutdanningene ble masterutdanninger, har andelen mannlige studenter økt. Det er fortsatt slik at en mindre andel menn ønsker å jobbe i barnehage og med de yngste elevene.

Kunnskapsdepartementet finansierer et nasjonalt prosjekt for rekruttering til lærerutdanning og -yrke. Mangfoldig rekruttering er sentralt i dette arbeidet. Det foregår også et godt arbeid lokalt ved mange institusjoner. Oslomet har igangsatt prosjektet «Hvor er mine brødre», som har som mål å få flere med flerkulturell bakgrunn til å se mulighetene innen høyere utdanning, særlig innen omsorg, som barnehagelærere, lærere og barnevernspedagoger.

Andelen menn innenfor helsefag var på omtrent 21 pst. i 2024, lik som de to foregående årene. Kunnskapsdepartementet skal bidra i prosjektet «Gutter til helsefag». Prosjektet ble i 2024 utvidet til et regionalt prosjekt i de tre nordligste fylkene for å rekruttere flere gutter til helse- og omsorgssektoren. Formålet skal oppnås gjennom å synliggjøre rollemodeller for gutter. Prosjektet skal på sikt utvikles til å bli et nasjonalt og flerårig tiltak.

Andelen kvinner samlet i naturvitenskaplige og teknologiske fag er 36 pst, men i opptak til ingeniørutdanningen er andelen kvinner kun 23 pst. Nasjonalt senter for realfagsrekruttering bidrar til å samle, øke og spre kunnskap om tiltak som kan styrke rekrutteringen til realfaglige og teknologiske utdanninger. De har bl.a. vekt på rekruttering av jenter.

I stortingsmeldingen om opptak til høyere utdanning foreslo regjeringen å innføre kjønnsnøytrale kvoter på utdanninger med stor kjønnsubalanse. Kjønnsnøytrale kvoter vil sørge for et visst minimum av begge kjønn på utdanninger med nok søkere av begge kjønn. Kunnskapsdepartementet jobber med ny opptaksforskrift, der det åpnes for kjønnsnøytrale kvoter.

Målet om kjønnsbalanse i høyere utdanninger gjelder også de faglig ansatte, og her har det skjedd en gledelig utvikling: Andelen kvinner i de faglige toppstillingene har steget fra 27 pst. i 2013 til 37 pst. i 2023. Og av nye professorer ved universiteter og høyskoler er nesten halvparten kvinner. Samtidig slår kjønnsbalansen ulikt ut for ulike fagfelt: Blant nye professorer var andelen kvinner 43 pst. i humaniora, 50 pst. i samfunnsvitenskap og 17 pst. i teknologi.

Uten økonomisk selvstendighet er vi ikke frie til å ta selvstendige valg, og mange vil heller ikke være frie til å kunne gå fra skadelige og voldelige forhold. Norge har vært et foregangsland når det gjelder lik deltakelse for kvinner og menn i arbeidslivet. Likevel er arbeidsmarkedet i Norge fortsatt kjønnsdelt. Dette er tett koblet til forhold ved utdanning og arbeidsliv som bidrar til å opprettholde kjønnsforskjellene. Det inkluderer faktorer som arbeidstidsordninger, lønnsforskjeller og karrieremuligheter.

Høy sysselsetting er avgjørende for å sikre bærekraften i velferdssamfunnet. Sysselsetting er også viktig for å hindre lavinntekt og redusere inntektsulikhet. Veksten i sysselsetting blant kvinner har vært en viktig forutsetning for den økonomiske utviklingen siden 1970-tallet. Arbeidstid er en av de gjenværende kjønnsforskjellene i arbeidslivet. Selv om andelen kvinner som jobber deltid har gått ned de siste årene, jobber fremdeles mer enn hver tredje kvinne deltid – over dobbelt så mange som menn. Omfanget er særlig stort i kvinnedominerte yrker uten krav til høyere utdanning. Heltidsandelen øker med utdanningsnivå, og når stadig flere unge kvinner med lengre utdanning kommer inn i arbeidslivet og erstatter eldre med kortere utdanning, er det grunn til å tro at heltidsandelen vil fortsette å øke.

Regjeringen har satt i gang en heltidssatsing over tre år med forsøksprosjekter for å redusere bruken av deltid og øke heltidsandelen. Det ble bevilget 15 mill. kr i 2023, 2024 og 2025 til gjennomføring av prosjektene og til følgeforskning.

Innvandrerkvinner har lavere sysselsetting enn både kvinner i majoritetsbefolkningen og innvandrermenn. Økt sysselsetting blant innvandrerkvinner bidrar til bl.a. å bekjempe fattigdom i barnefamilier og fremme likestilling. Derfor satser vi videre på Jobbsjansen, som i en årrekke har levert gode resultat og er et effektivt tiltak for sysselsetting av innvandrerkvinner. Det er et individuelt tilpasset program som styrker deltakernes kvalifikasjoner for å øke muligheten for fast arbeid. Vi har økt tilskuddet til Jobbsjansen med 68 mill. kr i år. Det gir en ytterligere styrking av ordningen utover økningen som ble gitt i revidert nasjonalbudsjett 2024.

I maritim næring er det stor variasjon i kjønnsbalanse mellom bedrifter, stillinger og segmenter. Kjønnsbalanse til sjøs er spesielt krevende å oppnå. Regjeringens likestillingsstrategi for maritim næring ble lagt fram i juni 2023, med innsatser på bl.a. rekruttering og rollemodeller, arbeidsmiljø og et arbeidsliv fritt for trakassering. Den 4. mars i år signerte regjeringen en samarbeidserklæring med maritime aktører og arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner. Erklæringen inneholder konkrete forpliktelser som skal bidra til økt likestilling i næringen. Partene skal møtes årlig for å vurdere måloppnåelse og effekter av igangsatte initiativ.

Fiskeri er en annen sektor med lav andel kvinner. Andelen kvinnelige heltids- og deltidsfiskere har vært konstant lav, på 2,5–4 pst. Samarbeidsavtalen mellom Sjøfartsdirektoratet, flere fiskeriorganisasjoner og Likestillingsombudet om trakassering og uønsket adferd i fiskeriene er et eksempel på noe som kan gi endring i en sektor der kvinner kan være ekstra utsatt. Avtalen innebærer opplæring og kompetanseheving hos bl.a. ledere og verneombud, med hensikt å lage rutiner for å håndtere varsel og ellers få bukt med slik uønsket adferd.

Kvinner har høyere sykefravær enn menn. Partene i arbeidslivet og regjeringen ble i februar enige om en ny og forsterket avtale om redusert sykefravær og frafall i arbeidslivet, IA-avtale. Bedre oppfølging av sykmeldte arbeidstakere og forsterking av den forebyggende arbeidsmiljøinnsatsen er blant grepene det ble enighet om. I avtalen inngår det også at det skal igangsettes en bred kunnskapsinnhenting om årsakene til utvikling i sykefraværet og behovet for nye tiltak.

Regjeringen satte ned et utvalg som har sett særlig på kvinnearbeidshelse og kvinners vilkår for deltakelse i arbeidslivet, i tråd med kvinnehelseutvalgets forslag. Utvalget leverte rapporten sin 1. april, og den gir et helhetlig kunnskapsgrunnlag om kvinners arbeidshelse. Utvalget foreslår tiltak for å bedre kvinners arbeidshelse og styrke kvinners tilknytning til arbeidslivet. Regjeringen vil følge opp rapporten.

Fremdeles er det lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. I rapporten «Ulik lønn for likt arbeid? Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn, 2015–2022», som Institutt for samfunnsforskning har utført for oss, får vi god innsikt i kjønnsforskjeller i lønn. Studien viser en gjennomsnittlig forskjell i timelønn på rundt 13 pst. i denne perioden.

En hovedårsak til kjønnsforskjeller i lønn er at kvinner og menn jobber i ulike deler av arbeidsmarkedet med ulikt lønnsnivå. Men når forskerne sammenligner kvinner og menn som utfører samme arbeid – altså jobber i samme sektor, næring og yrke, har like lang utdanning og erfaring og samme hel- eller deltidstilknytning – finner de en lønnsforskjell på 8 pst. Ser de i tillegg på like kvinner og menn med samme arbeidsgiver, er forskjellen på 6 pst.

Vi markerte kvinnedagen forrige måned. Jeg synes det er helt uakseptabelt at kvinner og menn som har samme jobb, samme erfaring og samme kompetanse, ender opp med ulik lønn. Derfor skal vi følge opp dette forskningsprosjektet, og vi skal også innhente kunnskap om forskjeller mellom kvinner og menn i inntekt og andre økonomiske ressurser, som f.eks. formue, eierskap og aksjer.

La meg understreke at lønn selvfølgelig ikke bestemmes av regjeringen, så partene i arbeidslivet har også et stort ansvar for å hindre lønnsdiskriminering og lønnsforskjeller. I Norge følger vi norsk lov, og her er vi så heldige at vi har et lovkrav som både pålegger virksomheter en plikt til aktivt å fremme likestilling og en plikt til å rapportere om aktivitetene. Aktivitets- og redegjørelsesplikten, eller ARP. Plikten gjelder arbeidsgivere, både offentlige og private, og den gjelder i offentlig sektors myndighetsutøvelse. Aktivitetsplikten har vært en del av diskrimineringslovgivningen lenge, men for at det skulle bli noe mer enn symbolpolitikk måtte vi legge på en plikt til å rapportere.

Vi finansierer nå et forskningsprosjekt ved CORE – Senter for likestillingsforskning om offentlige myndigheters og arbeidsgiveres aktivitets- og redegjørelsesplikt, og en OECD-analyse av hvordan offentlig sektor i Norge jobber med å inkludere likestillingsperspektiv i virksomheten.

Likestilling i arbeidslivet er også avhengig av politikk på andre områder. Barnehage er en forutsetning for foreldres deltakelse i arbeidslivet. Selv om andelen barn som går i barnehage er høy, ønsker regjeringen å redusere økonomiske barrierer og reduserte den maksimale foreldreavgiften fra 3 000 til 2 000 kr per måned fra august i fjor.

Andelen barn med SFO-plass har økt i alle fylker siden 2020. Hovedårsaken til dette er innføringen av flere rabattordninger, bl.a. 12 timer gratis SFO for alle barn til og med tredje klasse.

For at norsk næringsliv skal kunne møte omstillingsbehovene vi står overfor, må vi utnytte den samlede kompetansen i samfunnet. Derfor har vi innført krav om at maksimalt 60 pst. av styremedlemmene i mellomstore og store selskaper kan ha samme kjønn. Styret har ansvar for forvaltningen av selskapene, og etter regjeringens syn er det viktig at kvinners kompetanse også utnyttes i arbeidet med strategi, budsjetter og organisering av virksomhet.

Andelen kvinnelige styremedlemmer i aksjeselskaper var 20 pst. i 2024. Videre var 17,5 pst. av administrerende direktører i de 200 største virksomhetene kvinner. Hvis den nåværende endringstakten holder seg konstant, vil det ta 26 år før det er like mange kvinner som menn blant administrerende direktører. 26 år – dette er for dårlig, og vi må få opp tempoet!

Ser vi på kjønnsbalansen i statlig sektor, ser vi at likestillingsarbeidet som har pågått gjennom mange år, har gitt gode resultater. I 2024 var 45 pst. av de øverste lederne i direktoratene kvinner. Blant departementsrådene var det 59 pst. kvinner. Videre var det 49 pst. kvinner blant ekspedisjonssjefene i departementene, og ved utenriksstasjonene var 45 pst. av stasjonssjefene kvinner. Om vi ser på alle statlige lederstillinger under ett, var flertallet kvinner, nemlig 53 pst. Vi vil fortsette å følge med på utviklingen og rapportere på dette i statsbudsjettet.

Staten som eier har tydelige forventninger til selskapene med statlig eierandel når det gjelder mangfold, likestilling og inkludering. Staten forventer at selskapene har tydelige mål og tiltak for å fremme og utløse verdien av økt mangfold, likestilling og inkludering i alle deler av organisasjonen. Statens eierrapport for 2023 viste at andelen kvinner blant administrerende direktører i selskaper med statlig eierandel var 42 pst. Gjennomsnittlig andel kvinner i de samme selskapene var henholdsvis 43 pst. i konsernledelsen og 37 pst. på nivået under konsernledelsen. Andelen kvinnelige styreledere i selskaper med statlig eierandel var per 31. mars 2024 36 pst., og gjennomsnittlig andel kvinner blant eiervalgte styremedlemmer var 46 pst.

Blant gründere er andelen kvinner fortsatt lav, og regjeringen har et mål om en jevnere fordeling. Kvinner søker i mindre grad enn menn støtte fra ordninger som retter seg mot innovative og vekstorienterte oppstartsbedrifter, og samlet sett etableres kun hvert tredje foretak av kvinner.

I oppdragsbrevet til Innovasjon Norge i år er 7,5 mill. kr øremerket styrking av arbeidet for å stimulere til økt gründerskap blant kvinner. Innovasjon Norge har i 2025 også fått i oppdrag å se nærmere på andelen kvinnerettede prosjekter i sin portefølje og foreslå tiltak for hvordan kvinnerettede prosjekter kan prioriteres i virkemiddelapparatet dersom kvaliteten i to prosjekter ellers er lik.

Denne regjeringen har som mål å legge til rette for likestilt foreldreskap. Dette innebærer at begge foreldre i utgangspunktet har samme rett og plikt til å gi barnet omsorg, både gjennom å tilbringe tid med barnet og ta del i avgjørelser om barnet. Tredelingen av foreldrepengene gir mor mulighet til å være hjemme etter fødsel for amming og omsorg, samtidig som den sikrer at også far får tid hjemme med barnet. Regjeringen har videreført tredelingen fordi den bidrar til økt likestilling, både i hjemmet og i arbeidslivet ved at begge foreldrene tar permisjon.

Vi har nylig lagt fram forslag til ny barnelov, på bakgrunn av utredningen NOU 2020: 14 Ny barnelov og høringsnotat om likestilt foreldreskap og felles omsorg etter samlivsbrudd.

Mange mødre tar ulønnet permisjon etter foreldrepengeperioden. For å gjøre ordningen mer fleksibel og brukervennlig, samt redusere behovet for ulønnet permisjon, har regjeringen forlenget foreldrepengeperioden ved 80 pst. utbetaling. Dette sikrer at den samlede utbetalingen blir lik for både 100 pst. og 80 pst. inntektsdekning.

For å sikre at far får mer tid sammen med barnet og bidra til et mer likestilt foreldreskap, har regjeringen også prioritert å styrke fars selvstendige rett til permisjon, uavhengig av mors aktivitet. Far kan nå få opptil 10 uker med foreldrepenger, selv om mor ikke oppfyller aktivitetskravet.

Vold i nære relasjoner, voldtekt, seksuell trakassering og netthets er et hinder for å nå målet om et likestilt samfunn. Selv om både kvinner og menn utsettes for vold i nære relasjoner, er kvinner mer utsatt for alvorlig og gjentatt vold, inkludert seksuell vold.

Vold i nære relasjoner er ikke bare et spørsmål om likestilling, men også om alvorlig kriminalitet og et betydelig samfunns- og folkehelseproblem. I ytterste konsekvens fører volden til tap av liv. Dette må vi bidra til å forhindre, og derfor satte regjeringen ned en permanent partnerdrapskommisjon i september i fjor. Kommisjonen skal gjennomgå alle partnerdrapssaker og komme med anbefalinger til tiltak som kan bidra til å forebygge alvorlig partnervold og partnerdrap.

Opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner ble vedtatt i Stortinget i mai i fjor og regjeringen er godt i gang med gjennomføringen. Politiets arbeid står sentralt i opptrappingsplanen. Oslo-politiet har hatt gode resultater ved å jobbe etter RISK-modellen, hvor politispesialister og sosial- og helsefaglig ansatte arbeider sammen i team for å forebygge ny vold. Regjeringen vil etablere RISK i alle politidistrikt og har startet opp med Nordland, Sør-Vest politidistrikt og Sør-Øst-politidistrikt.

Regjeringen har også lagt til rette for at omvendt voldsalarm nå brukes mer aktivt. En lovendring trådte i kraft i april 2024, og dette forebyggende tiltaket kan nå ilegges raskere og i flere tilfeller enn før. Endringen har resultert i en meget stor økning i bruken av omvendt voldsalarm og er et viktig tiltak for å flytte byrden fra den utsatte til utøveren.

Krisesentertilbudet er en viktig kommunal tjeneste for alle som er utsatt for vold i nære relasjoner. Tilbudet gir både støtte og beskyttelse og har også en viktig funksjon i å forebygge partnerdrap og gjentakelse av vold. Regjeringen har nettopp lagt fram en proposisjon om endringer i krisesenterloven for Stortinget. Her foreslår vi bl.a. en ny bestemmelse om ivaretakelse av samiske rettigheter i krisesentertilbudet.

Voldtekt er en grov integritetskrenkende kriminalitet og et alvorlig likestillingsproblem. Kvinner er i langt større grad enn menn utsatt for voldtekt, og voldtekt utøves nesten utelukkende av menn. Studier viser at én av fem kvinner i Norge har vært utsatt for voldtekt, mens tallene for menn er tre av hundre. Voldtektsutvalget, som har utredet problemstillinger knyttet til forebygging av voldtekt, støttetjenester for voldtektsutsatte og straffeforfølging av voldtektssaker, leverte sin rapport i mars 2024, og den følges opp av Justis- og beredskapsdepartementet.

Regjeringen har nylig foreslått endringer i straffelovens kapittel om seksuallovbrudd, som gjør det klart at seksuell omgang uten samtykke er forbudt. Endringen vil bidra til å styrke den seksuelle selvbestemmelsesretten og markere samfunnets holdning og klare forventning om at all seksuell omgang skal være frivillig.

Regjeringen har mål om å få slutt på seksuell trakassering på alle samfunnsarenaer. Det er fortsatt et problem at så mange blir utsatt for seksuell trakassering, og vi vet at kvinner, og særlig unge kvinner, er mest utsatt. Meldingen vi la fram for Stortinget i desember var en grundig kartlegging av forekomst på ulike arenaer i samfunnet, en gjennomgang av lovverk og hjelpeapparat, samt en vei videre for arbeidet med en rekke tiltak.

Mange LHBT+-personer lever gode liv i Norge. Samtidig vet vi at skeive som gruppe har dårligere livskvalitet og psykisk helse enn resten av befolkningen. Mange skeive opplever betydelige levekårsutfordringer, særlig bifile og transpersoner. Fortsatt er det slik at mange skeive opplever fordommer, diskriminering og hatkriminalitet.

Alle har rett til å være den de er og elske den de vil – uten å risikere å bli diskriminert eller hetset. For å komme dit, trengs det konkret politisk handling. Derfor har regjeringen en egen handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold som skal bidra til å øke livskvaliteten til skeive, sikre skeives rettigheter og bidra til større aksept for kjønns- og seksualitetsmangfold.

Av de 49 tiltakene i planen kan jeg nevne at vi har økt tilskuddsordningen for LHBT+-organisasjoner med ca. 15 mill. kr, vi har opprettet en tilskuddsordning som skal bidra til god psykisk helse og livskvalitet og mer likeverdige helse- og omsorgstjenester for grupper av befolkningen som bryter med normer for kjønn og seksualitet, og vi har igangsatt arbeidet med å opprette en digital «regnbueportal». Vi har også igangsatt flere forskningsprosjekter.

Regjeringen startet i 2024 arbeidet med en nasjonal veileder for kjønnsmangfold. Veilederen skal gi informasjon som kan gi mer innsikt og forståelse og bidra til anerkjennelse av kjønnsmangfold og ikke-binære i offentlige tjenester, og denne kommer før sommeren. Veilederen kan føre til bedre levekår og livskvalitet og et mer effektivt diskrimineringsvern for ikke-binære og transpersoner. Med dette følger regjeringen opp et av de foreslåtte tiltakene i utredningen fra Bufdir om en tredje juridisk kjønnskategori. Utredningen fastslår at en fullverdig innføring av en tredje juridisk kjønnskategori, som innebærer endring i Folkeregisteret, eventuelt vil være mulig først i 2032.

Rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion skaper utrygghet for mange mennesker i det norske samfunnet. For å sikre et likestilt og mangfoldig samfunn som er trygt for alle, er det viktig og nødvendig med en aktiv og helhetlig innsats for å motvirke rasisme. Regjeringen følger opp «Handlingsplanen mot rasisme og diskriminering – ny innsats», som ble lagt fram i november 2023.

De siste månedene har vi lagt fram ytterligere tre handlingsplaner: Handlingsplan mot antisemittisme, Handlingsplan mot muslimfiendtlighet og Handlingsplan mot hets og diskriminering av samer. Alle disse gjelder ut 2030. Samlet utgjør disse handlingsplanene regjeringens fornyede og forsterkede innsats mot rasisme og diskriminering. De tre siste har tiltak med vekt på å skape dialog og et velfungerende demokrati, gi kunnskap og kompetanse til tjenester og befolkning og å skape trygghet og sikkerhet for utsatte grupper.

Regjeringen har økt tilskuddsordningen om tiltak mot rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer, og vi har økt støtten til Stopp hatprat.

Fornorskingspolitikken rettet mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner var et mørkt kapittel i norsk historie. Det varte lenge og var inngripende, og videre forsoning tar tid. Regjeringen jobber nå med oppfølging etter Stortingets behandling av sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. Dette er en langsiktig prosess, men regjeringen er i gang og har f.eks. startet arbeidet med en ny handlingsplan for å styrke kvensk språk og planlegger utredning av et nasjonalt kompetansesenter om fornorsking og urett. Kvenske/norskfinske og skogfinske organisasjoner skal involveres i arbeidet, og det skal være konsultasjoner med Sametinget.

De fleste som bor i Norge, lever trygge og frie liv, men ikke alle. Vi vet at noen jenter og gutter ikke får velge hva de skal bli, ikke får velge hvem de skal gifte seg med, og vi vet at noen blir etterlatt i utlandet mot sin vilje. Regjeringens mål er at alle skal ha frihet til å være den de er, uten å bli utsatt for press, trusler, tvang eller vold. Det er dette kampen mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold handler om. Kompetanseteamet, et nasjonalt tverretatlig team som bistår tjenesteapparatet i saker om negativ sosial kontroll og æresmotivert vold, hadde en økning i henvendelser på 23 pst. i 2024 sammenlignet med 2023. Vi kan også høre på nyhetene i dag at andelen unge mennesker som er redde for å bli sendt ut av landet mot sin vilje og gifte, har økt med 80 pst. Dette kan skyldes at flere kjenner til tjenesten, men økningen er fortsatt bekymringsfull og vi vet at det er mørketall. Både kvinner og menn kan bli utsatt, men omtrent tre av fire saker til Kompetanseteamet gjelder jenter og kvinner.

Vi intensiverer innsatsen og har styrket flere av tjenestene som bidrar til forebygging, kompetanseheving og rådgivning, og i vår lanseres en ny handlingsplan mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold.

Lovverket er en viktig del av innsatsen. I juni 2024 ble NOU 2024: 13 Lov og frihet lagt fram. Dette er en helhetlig utredning av problemstillinger i saker om negativ sosial kontroll, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og psykisk vold. Her foreslås endringer i lov og regelverk for å sikre bedre rettsvern av utsatte, og vi jobber nå med å følge opp denne viktige utredningen.

Regjeringens helse- og omsorgspolitikk skal bidra til å forebygge sykdom og skape et helsefremmende samfunn for alle. Skal vi sikre at alle i Norge, uavhengig av kjønn, har likeverdig tilgang til god helse, god livskvalitet og gode helsetjenester, må vi ha kunnskap om hva kjønnsforskjellene består av, og årsakene til disse.

Vi har landet en ny og historisk abortlov som ble vedtatt av Stortinget i desember og trer i kraft 1. juni i år. Den nye loven utvider retten til selvbestemt abort fra 12 til 18 uker og gir samme grense for fosterantallsreduksjoner. Kvinner får rett til veiledning, informasjon og oppfølging. Abortnemndene reformeres med nye krav til sammensetning og ledelse, og flertallet av medlemmene skal være kvinner.

Regjeringen la fram en kvinnehelsestrategi i oktober i fjor, og implementeringen er i gang. Det overordnede målet er å bidra til at betydningen av kjønn blir vektlagt i politikkutformingen, og at kvinners helse og kjønnsperspektivet blir ivaretatt av helsemyndighetene og i helse- og omsorgstjenesten. Det er viktig at forskning på kvinnehelse tas i bruk og gjøres kjent for allmennheten og for fagpersoner. I fjor ble det bevilget 5 mill. kr for å etablere en digital kvinnehelseportal for formidling av kunnskap om kvinnehelse. Det er avsatt 3 mill. kr fra 2025 til drift av kvinnehelseportalen og forskning på minoritetskvinners helse.

Kvinnehelseutvalget anbefalte å innarbeide kjønnsperspektivet i faglige råd til helse- og omsorgstjenestene, og det følges opp i Helsedirektoratet. Kvinner rapporterer høyere sykelighet, psykiske helseplager og muskel- og skjelettsykdommer. Menn har høyere dødelighet fra rusbruk, ulykker, selvmord og kreft.

Kreft i prostata er den vanligste kreftformen blant menn i Norge. Årlig får om lag 5 000 personer denne diagnosen. Et av målene i den nye kreftstrategien er å innføre et screeningprogram for prostatakreft i løpet av tiårsperioden. Før det kan igangsettes screening, er det behov for å ha et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag.

Regjeringen har det siste året lagt fram bl.a. en forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet og en stortingsmelding om folkehelse og levekår i den samiske befolkningen som tar høyde for menn og kvinners ulikheter. I revisjon av folkehelseloven foreslås det at kommuner kan vurdere diskrimineringsaspekter når de utformer tiltak.

Livskvalitet og psykisk helse varierer med kjønn. I 2025 vil det legges fram en livskvalitetsstrategi, og kampanjen «ABC for god psykisk helse» er styrket. Vi styrker også tilgangen til lavterskel psykisk helsetilbud i kommunene slik at flere kan få rask og god hjelp.

Norge er et sterkt demokrati med høy deltakelse og tillit. Samtidig viser valgforskningen at deltakelse og tillit ikke er jevnt fordelt. Blant annet er det klare kjønnsforskjeller i valgdeltakelse, særlig i de yngre aldersgruppene. Yngre menn stemmer i mindre grad enn kvinner. Også innvandrerbakgrunn og utdanningsnivå har betydning for valgdeltakelse. Valgdirektoratet skal gjennomføre ulike informasjonstiltak før valget i september, slik at velgerne er godt informert om når, hvor og hvordan de kan stemme. I tillegg til den vanlige informasjonen som rettes mot alle, blir det laget informasjonsmateriell på ulike språk og særskilt informasjon til velgere med innvandrerbakgrunn, og det vil gjennomføres informasjonstiltak mot grupper med særskilte informasjonsbehov.

Funksjonsnivå skal ikke være et hinder for å delta i demokratiet. I ny valglov, som trådte i kraft i fjor, er kravene til universell utforming av valglokaler skjerpet. Det er presisert i lovteksten at velgerne skal kunne ta seg inn uten hjelp. Det bidrar både til å senke terskelen for å stemme og til at det skjer i verdige rammer.

Det er viktigere enn noen gang at vi i Norge går foran som et godt eksempel på menneskerettighetsfeltet gjennom at vi skaper og tilrettelegger for et samfunn med like rettigheter og muligheter for alle. Regjeringen kunngjorde i februar i år at CRPD, som er FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, skal inkorporeres i menneskerettsloven. Nå jobber vi på høygir for å legge fram et lovforslag. Med inkorporering av CRPD i menneskerettsloven gir vi det sterkeste signalet vi kan gi: Menneskerettighetene til personer med funksjonsnedsettelser plasseres sammen med de andre menneskerettighetene som vi mener er mest grunnleggende. Det er her de hører hjemme.

Ytringsfrihetskommisjonen slo fast at det i det store og hele står bra til med det offentlige ordskiftet i Norge. Dette er et resultat av bevisste politiske prioriteringer over lang tid. Det er også stadig nye utfordringer i dette landskapet, bl.a. knyttet til den teknologiske utviklingen. I løpet av året vil regjeringen legge fram en ytringsfrihetsstrategi som vil legge føringer for arbeidet med å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.

Verden rundt oss viser også at det er viktig at befolkningen er motstandsdyktige mot uønsket informasjonspåvirkning. Regjeringen vil legge fram en strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon før sommeren.

I år er det 30 år siden Beijing-plattformen og handlingsplanen for kvinners rettigheter ble vedtatt. Presset og motstanden mot kvinners rettigheter, skeives rettigheter og retten til å bestemme over egen kropp er større enn noensinne. Konfliktlinjene er spesielt skarpe rundt trygg abort, seksualitetsundervisning, seksuell orientering og kjønnsidentitet. Arbeidet mot kjønnsbasert vold er også kontroversielt i mange land. I denne situasjonen er jeg glad for å kunne si at Norge står støtt i å fremme kvinners rettigheter og likestilling, både politisk og finansielt. Støtte til kvinners rett til å bestemme over egen kropp er en av hovedprioriteringene i utviklingspolitikken.

Temaet for årets kvinnekommisjon i New York var 30-årsmarkeringen av nettopp Beijing-erklæringen. Dessverre kan vi ikke bare feire framgang. Årets sesjon ble arrangert med et alvorlig bakteppe, der organiserte krefter og land fortsetter å motarbeide kvinners rettigheter, LHBT+-personers rettigheter og likestilling, mangfold og inkludering.

Norge er invitert med som gjesteland i G20 under formannskapet til Sør-Afrika i år. Igjen vil Norge få muligheten til å påvirke og bidra til likestillingsarbeidet i G20-landene. Vi kan forvente et enda hardere forhandlingsklima i år enn i fjor, men desto viktigere er det at Norge har fått muligheten til å ha gjestelandsrollen ett år til. Vi skal bruke rollen vår godt.

Regjeringen lanserte i fjor en ny humanitær strategi. Der slår vi fast at kjønnsperspektivet skal legges til grunn for all humanitær innsats.

Hovedmålsettingen med Norges innsats for kvinner, fred og sikkerhet er å bidra til bærekraftig fred og sikkerhet, både nasjonalt, regionalt og globalt. Norge leder «Women, Peace and Security Focal Points Network» sammen med Japan i 2025. Dette forumet er en viktig plattform for å fremme agendaen i år, hvor vi markerer at det er 25 år siden FNs sikkerhetsrådresolusjon 1325 ble vedtatt. Vi har bidratt med støtte til nasjonale handlingsplaner, støtte til kvinneledede organisasjoner i fredsarbeid og humanitær innsats, og da særlig støtten til kvinnelige menneskerettighetsforkjempere.

Ved siden av utenriksdepartementet har både Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet egne planer for gjennomføring av handlingsplanen for kvinner, fred og sikkerhet.

I Norden står vi sammen for et viktig verdigrunnlag, på tvers av regjeringer. I fjor lanserte vi et nytt samarbeidsprogram for likestilling og LHBT+-personers rettigheter, og jeg ser fram til å jobbe med dette framover. Vi undertegnet også erklæringen «Pushing for progress», som forplikter de nordiske landene, i samarbeid med blant andre Gates Foundation, til å fortsette å presse på for økt likestilling og like rettigheter. Det er viktig for oss å stå sammen med likesinnede og få flere til å se gevinstene av likestilling, inkludering og mangfold.

Norge medvirker dessuten til politikk og regelutvikling for rettigheter, likestilling og ikke-diskriminering innen rammen av EU og EØS-samarbeidet og i regi av Europarådet. Europaarbeidet er også med på å styrke diskrimineringsvernet i Norge.

Vi har likestillingsutfordringer å jobbe videre med, både her i Norge og internasjonalt. Vi må fortsette å være offensive. Vi må våge – og ikke gi oss. At alle får stille på like fot, at alle får mulighet til å leve som de vil, trygt og fritt, er det som er likestilling. Det er klart det er verdt å kjempe videre for – med forsterket og fornyet innsats. Som dere hører, er vi godt i gang, og regjeringen vil fortsette å være ambisiøse på likestilingsfeltet. Likestillingen har ikke gått for langt. Vi må gå lenger – for alle.

Torstein Tvedt Solberg (A) [11:47:37] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for arbeidet med saka. Jeg er glad for at det er et så godt som samlet storting som avviser Fremskrittspartiets forslag – utenom Fremskrittspartiet selv.

For meg er NRK Dagsrevyen. Jeg tror ikke jeg er alene om at når det er en krise eller en hendelse, skrur jeg på NRK Nyheter. NRK er også Lykkeland – et høykvalitetsdrama som forteller viktig norsk historie. NRK er P1, som jeg skrur på hver morgen sammen med kaffetrakteren, og som løfter fram norsk musikk. NRK er Fantorangen, NRK Super, eller som treåringen min nå er opptatt av, Kokosbananas. Nå når jeg har fått barn, har jeg fått innblikk i det fantastiske arkivet med både lyd og bilder som er tilpasset alle aldre. NRK er også Klart eg kan – på nynorsk – eller alt det flotte NRK Sápmi har. NRK er NRK Rogaland for meg, eller alle de andre lokale kontorene rundt omkring i hele landet som sikrer at alle deler av landet er dekket, og at alle deler av landet vårt blir hørt.

Alt dette som NRK er, er Fremskrittspartiet imot. I beste fall er det uklart hva av dette de er for.

La meg også si: Jeg er ingen NRK-fantast, NRK er ikke perfekt – NRK må fornyes og forbedres. Det jeg her prøver å beskrive, er NRKs unike rolle i Norge som allmennkringkaster, NRKs avgjørende samlende rolle for landet vårt, og NRKs unike og viktige oppdrag som ikke bare er å tjene penger, men som er å ivareta og formidle norsk språk og kultur, og ivareta demokratiet vårt. Alt dette – det kulturpolitiske, det språkpolitiske, det mediepolitiske, men også det sikkerhetspolitiske – virker helt glemt av Fremskrittspartiet.

Dette forslaget som nå er fremmet, framstår for meg som et gammelt oppheng på liberalisering – litt misforstått liberalisering, spør en meg – der en også prøver å kutte i budsjettet for å kunne gi mer skattelette til de rikeste. Etter komitébehandlingen er det fortsatt ganske uklart hva Fremskrittspartiet egentlig mener skal stå igjen. For hva mener egentlig Fremskrittspartiet er de kulturpolitiske målene som det vises til i forslagene? Hva er det av det NRK gjør i dag, som skal bort, og hva skal beholdes? Når Fremskrittspartiet snakker om at det samfunnsnyttige skal beholdes, er det kun råderetten til tv i krisetid, eller er NRK også viktig for en åpen og opplyst samtale, som Grunnloven sier?

Det er heller ikke svart på fra Fremskrittspartiet hva en mener om mediemangfoldet og hvilket mediemangfold Fremskrittspartiet egentlig ønsker seg. Jeg håper Fremskrittspartiet i hvert fall vil svare på det nå i denne debatten og er litt tydeligere på hva Fremskrittspartiet egentlig mener i denne saka.

Turid Kristensen (H) [11:50:51]: Tilfanget av desinformasjon øker drastisk, og vi forholder oss til en stadig mer fragmentert digital offentlighet. I denne situasjonen er åpne demokratier som Norge, der ytringsfriheten står sterkt, spesielt utsatt. Derfor er redaktørstyrte medier og en sterk allmennkringkaster som NRK viktig.

I Etterretningstjenestens åpne trusselvurdering kan vi lese at norsk offentlighet utsettes for påvirkningsforsøk, bl.a. fra Russland. Hensikten er åpenbart å manipulere det offentlige ordskiftet og spre usikkerhet og mistillit. Framover vil nok dessverre omfanget av falske nyheter og påvirkningsforsøk øke. «Deepfake»-teknologien gjør det allerede veldig vanskelig å skille falske og ekte filmer. Det er lett å se for seg hvordan denne teknologien kan brukes til å ramme den grunnleggende tilliten i det norske samfunnet, spesielt i en uoversiktlig krisesituasjon.

Å forby løgn er dessverre umulig, men det er mulig å ruste oss bedre mot desinformasjon og påvirkning. I dette arbeidet spiller NRK en nøkkelrolle. Allmennkringkasterens nyhetsdekning nyter stor tillit i brede lag av befolkningen. Ved kriser har NRK ansvaret for å kringkaste myndighetenes beredskapsmeldinger og annen viktig informasjon.

Mediepolitikken er et avgjørende verktøy for å sikre en åpen og opplyst samtale, slik det også er nedfelt i Grunnloven. Gjennom å legge til rette for god nyhetsproduksjon og redaktørstyrte medier over hele landet sikrer vi at alle grupper i samfunnet har et godt medietilbud. Dette gir oss muligheten til å orientere oss, ta valg og ytre oss. Samtidig ivaretas hensynet til opplysning og nyhetsformidling, tilbudet til barn og unge og bevaring av vårt språk og vår historie.

Høyre anerkjenner behovet for effektiv drift og sunn konkurranse i mediemarkedet. Svaret på utfordringen blir da å modernisere NRK innenfor dagens struktur, ikke å splitte opp og selge selskapet som har tjent oss godt i snart 100 år. NRK bør fortsatt være et offentlig eid allmennkringkastingsselskap med et tydelig samfunnsoppdrag.

Vi anerkjenner likevel at NRK har en dominerende rolle i medielandskapet. Derfor er det viktig å videreføre ordningen med en kommersiell allmennkringkaster som et supplement til NRK, samtidig som vi må påse at NRK ikke svekker aktivitetsgrunnlaget til medier som henter inntekter i markedet.

Ytringsfriheten er fundamental for demokratiet og må beskyttes kontinuerlig. Derfor er det viktigere enn noen gang å opprettholde mediemangfoldet og sørge for gode og forutsigbare rammevilkår for mediene. Ytringsfrihetskommisjonen ga oss verdifull innsikt, og Høyre vil alltid være med på å sikre målrettede tiltak for å styrke ytringsfriheten og utvidelsen av ytringsrommet.

Per Olav Tyldum (Sp) [11:54:13]: I en urolig tid er det viktig å holde fast ved de institusjonene som samler oss som folk og nasjon. Norsk rikskringkasting er en slik institusjon. NRK har et tydelig oppdrag om å speile Norge, hegne om vårt språk og løfte vår kultur. Ni av ti nordmenn bruker NRK daglig; det er det leirbålet vi som nasjon samler oss rundt, på godt og vondt.

Å svekke NRK betyr at kommersielle medier i større grad avgjør hva som produseres og sendes, ofte på jakt etter klikk. Forslagsstilleren har heller ikke hensyntatt NRKs viktige beredskapsfunksjon og vil foreslå å sette den funksjonen ut på anbud.

Å gå løs på NRK vil svekke demokratiet. NRK har en rolle i å informere befolkningen og fremme debatt. NRK gir stemme til nye aktører og motarbeider ekkokamre i sosiale medier. Fremskrittspartiet går til angrep på noe av det mest grunnleggende i det norske samfunnet – det som binder oss sammen som nasjon. Det er ikke bare et angrep på NRK, men på vår kultur og våre felles verdier. Å splitte opp NRK og selge det vil ha vidtrekkende konsekvenser for mediemangfoldet.

La meg spørre sånn: Hvem skal kunne kjøpe NRK? De eneste er store internasjonale aktører, vil jeg tro. Det vil ikke bare svekke NRK, men skape et mediemarked i Norge hvor store utenlandske selskap får mer makt. Det vil også kunne ramme de andre medieaktørene, som fra før av sliter med konkurranse fra internasjonale giganter.

En undersøkelse fra 2022 viser at 85 pst. av befolkningen har stor tillit til NRK. Det er ikke tilfeldig, og det er viktig i en tid med økende desinformasjon. NRK er en bærende institusjon for tillit i samfunnet vårt og bidrar til mediemangfold gjennom samarbeid med regionale og lokale aktører. Bevilgningene er nok ikke så store som allmennkringkasteren selv måtte ønske, men det er tilstrekkelig for å opprettholde og utvikle et viktig samfunnsoppdrag.

For meg virker forslaget krevende å forstå. Hvilke konsekvenser ville det ha fått for folk flest og for oss som land? Det er klart at Fremskrittspartiet i sin higen etter å la markedet få fritt spillerom ikke tar de reelle utfordringene med mediemangfold og demokrati på alvor.

Senterpartiet vil fortsatt jobbe for tiltak som samler oss som folk og nasjon, og et solid NRK er en viktig del av dette.

Silje Hjemdal (FrP) [11:57:30]: Det er ingen overraskelse at Fremskrittspartiet ved flere anledninger har stilt spørsmål om hvilken rolle NRK skal ha i framtiden som tidligere stor monopolist i Norge. Å skulle finansiere en statskanal med 7,5 mrd. kr i året mener vi det er riktig å stille spørsmål ved. Det har vi gjort ved flere anledninger, og vi har også foreslått kutt. Heller ikke der har de andre partiene vært villig til å lytte, selv om jeg hører under debatten nå at noen klarer å strekke seg til at man kanskje skal modernisere NRK. For meg og Fremskrittspartiet er det i hvert fall en prinsipiell sak at skattebetalerne bør slippe å finansiere NRK, nettopp fordi vi mener det kan være med på å øke mangfoldet i mediebransjen.

Vi mener det forslaget vi debatterer i dag, er viktig av flere grunner, for både konkurransen og mangfoldet i mediebransjen hemmes av at markedet i dag i stor grad domineres av et veldig stort NRK. De har en helt særegen posisjon, ved siden av å få statlige milliardinntekter som skjermer dem mot svingninger som andre aktører er nødt til å ta inn over seg. Det gir selvfølgelig store konkurransefortrinn i forhold til de andre aktørene. Det synes Fremskrittspartiet det er vanskelig å sitte stille og se på.

Vi mener at mesteparten av de midlene NRK får – 7,5 mrd. kr i år, og vi kan spørre oss hva det trolig blir neste år – vil kunne brukes på andre samfunnsnyttige oppgaver og mer prekære oppgaver som må løses. Jeg kan nevne at vi har et forsvar som skal opprustes, men ikke minst at vi har stadig økende helsekøer i dette landet. Da er vi nødt til å ta en prinsipiell debatt om hvor vi skal bruke pengene.

Vi mener det er en liten del av NRKs virksomhet som oppfyller de ulike samfunnsnyttige funksjonene, og det som må ha offentlig støtte for ikke å forsvinne, mener vi skal konkurranseutsettes. Jeg er helt sikker på at mange andre aktører kan produsere dette innholdet på en vel så god måte, og kanskje også til en mye rimeligere pris for skattebetalerne. Samtidig vil jeg understreke at Fremskrittspartiet ønsker å splitte opp NRK i flere selskaper ved et nedsalg, for å unngå at det eventuelt blir én stor aktør som dominerer.

Med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.

Hege Bae Nyholt (R) [12:00:50]: I Grunnloven § 100 står det:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

NRK er en av de institusjonene i Norge som bidrar til å holde denne loven i hevd. NRK er viktig for demokratiske, sosiale og kulturelle prinsipper i vårt samfunn. NRK spiller en sentral rolle i å fremme og bevare norsk kultur og identitet. Gjennom tv- og radioprogrammer samt nettsaker og annen dekning skaper NRK en plattform for mange deler av det norske fellesskapet som ellers kan bli marginalisert i møte med et marked hvor det er pengene som styrer hva som skal produseres. NRK er avgjørende for å formidle språk, kulturuttrykk, kunnskap, lokaljournalistikk, nyheter og annet. Tro meg – snart fire år som pendler har gitt meg muligheten til å dypdykke i NRKs poddarkiv, og det er gull.

Å splitte NRK vil svekke den frie og uavhengige pressen i Norge. Det vil svekke redaktørstyrte medier som sådan i en tid som ellers er usikker, og i en tid hvor våre unge får sine nyheter fra sosiale medier framfor de redaktørstyrte. Åtte år på rad har Reportere uten grenser kåret Norge til verdens mest pressefrie land. Den tilliten til redaktørstyrte medier som er her i landet, er så høy, og den kommer ikke av seg selv. Slik tillit kan ikke kjøpes for penger. Redaktørstyrte medier spiller en avgjørende rolle i å styrke befolkningens motstandskraft mot desinformasjon. Det er viktig med tanke på den situasjonen vi lever i, både geopolitisk og nasjonalt.

Fremskrittspartiet legger fram et premiss om at økonomisk konkurranse og plass i markedet automatisk vil forbedre tilbudet og stoffet NRK lager. Rødt er uenig i selve premisset. NRKs mandat og samfunnsoppdrag er nedfelt i vedtektene og forvaltes og kontrolleres av Kulturdepartementet og Medietilsynet. Fri konkurranse vil ikke styrke dybde- eller breddeinnholdet i mediene, men snarere sørge for at markedskreftene vil stå fritt til å svekke og marginalisere ulike medieformer og ulikt innhold. I Norge som i andre land ser vi hvordan de økonomiske kreftene rår, også i medielandskapet. NRK er viktig å bevare som NRK.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [12:03:47]: Selv om mye har skjedd i mediemarkedet, er ikke behovet for NRK mindre i dag – tvert imot. For det vi betaler for NRK, får hele befolkningen, uavhengig av størrelsen på lommeboken, åpen tilgang til nyheter, aktualitet, dokumentar, sport, kultur og underholdning.

Samtidig har NRK et viktig beredskapsoppdrag, slik at styresmaktene kan nå ut ved nasjonale kriser. Jeg mener at vi får mye igjen for pengene, og at Norge ville blitt fattigere uten et sterkt NRK.

Samtidig er det viktig å sikre at en sterk allmennkringkaster ikke fortrenger det kommersielle markedet på en slik måte at det totale tilbudet til publikum blir svekket. Som en del av sitt oppdrag har NRK derfor et selvstendig ansvar for å bidra til det norske mediemangfoldet.

Departementet følger utviklingen i mediemarkedet tett, og gjennom flere konkurranseanalyser vurderes NRKs bidrag til mediemangfoldet. Den siste rapporten, fra 2021, bekreftet at Norge fremdeles kjennetegnes av en god infrastruktur av medier på ulike geografiske nivåer – lokalt, regionalt og nasjonalt. Rapporten konkluderer med at det ikke er noen risiko for at tilbudet fra NRK skal ha negative effekter på tilbudet fra kommersielle aktører på kort eller mellomlang sikt. I forbindelse med arbeidet med det fireårige styringssignalet for mediepolitikken har jeg nylig bestilt en ny konkurranseanalyse, som skal leveres våren 2026.

Forslaget fra representantene er et dårlig forslag. Det understrekes av at ingen av de skriftlige innspillene til komiteens behandling støtter det. Ikke en gang den kommersielle mediesektoren, som forslagsstillerne ønsker å beskytte, er enige i forslaget. Det er illustrerende at Schibsted i sitt skriftlige høringsinnspill skriver at selv om de er enige i deler av premissene for forslaget, er de dypt uenige i konklusjonene. Å selge ned og privatisere NRK mener jeg kan skade mediemangfoldet og dermed også vår mulighet til å demme opp mot antidemokratiske krefter, konspirasjoner og desinformasjon.

I dagens sikkerhetssituasjon mener jeg det er viktigere enn noen gang å hegne om de redaktørstyrte mediene. Før sommeren skal regjeringen legge fram en strategi for å øke befolkningens motstandskraft mot desinformasjon. Et viktig budskap i strategien er at mediemangfoldet er en forutsetning for demokrati og ytringsfrihet, og dermed avgjørende for å sikre befolkningens motstandskraft.

Jeg er glad for at partiene, bortsett fra Fremskrittspartiet, står samlet om å ikke vedta dette forslaget. Samtidig forsikrer jeg om at regjeringen vil fortsette å følge medieutviklingen tett. Vi skal lytte både til den kommersielle bransjen og til allmennkringkasterne for å finne den gode balansen for et fortsatt godt mediemangfold i Norge.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [12:15:34]: Det vi er vitne til i saka vi behandlar i dag, er Framstegpartiet sine gjentekne angrep på norske og våre felles verdiar. Denne gongen dreier det seg om NRK, som har til føremål å oppfylle noko så viktig som demokratiske, sosiale og kulturelle behov i samfunnet, ta vare på ytringsfridomen og medverke til at alle i Noreg får tilstrekkeleg informasjon til aktivt å kunne delta i demokratiske prosessar. I sitt strev etter å setje i verk konkurranse på alle område i samfunnet, har Framstegspartiet kome til at tida er inne til at Noreg bør kvitte seg med det ein ser som ein urimeleg forfordelt norsk rikskringkastar, ved å selje og setje heile eller delar av NRK på børsen. I staden for å vere stolt over at Noreg blir kåra til å vera blant verdas aller beste mediesamfunn, vel Framstegspartiet å vilje demontere det heile.

NRK har utvilsamt ei særskilt rolle. Forslagsstillarane frå Framstegspartiet påstår i sitt forslag at denne rolla blir opplevd som «sterkt urimelig av mange skattebetalere som ikke benytter seg av NRKs produkter». Litt underleg, men av dei såkalla mange misfornøgde skattebetalarane har ikkje ein einaste ein valt å late seg inspirere av Framstegspartiet sitt forslag til å late si stemme bli høyrd når vi behandlar saka i Stortinget. Det er derimot tre innbyggjarar som på ulikt vis innstendig ber Stortinget hindre at Framstegspartiet får gjennomslag. Dei får stort sett følgje av betydningsfulle og innsiktsfulle organisasjonar og forbund på presseområdet, og det gjeld òg NRK sine konkurrentar. Eg viser dermed til høyringsinnspela.

Med aukande uro, falske nyheiter og desinformasjon treng vårt samfunn samlande og truverdige nyheits- og informasjonskjelder. Vi treng redaktørstyrte media. Kva det betyr, trur eg alle såg under pandemien.

Spørsmålsbunken er eigentleg utømmeleg. La meg berre nemne nokre. At NRK skal delta i ein kommersiell marknad, vil det måtte føre til dramatiske og uføreseielege endringar og meir reklame? Kva vil kunne skje med TV 2 viss NRK blir ein konkurrent om reklamekronene? Kva vil eit nedsal eller sal bety for programprodusentar? Kva med norsk språk og felles referansar i eit langstrakt og tynt folkesett land?

Som sagt: Med dei trusselvurderingane vi ser i ei aukande polarisert verd, og med desinformasjon som trussel, er det heilt avgjerande å styrkje opp om dei redaktørstyrte media, der NRK har ei heilt sentral rolle.

Torstein Tvedt Solberg (A) [12:18:45]: Fremskrittspartiet sier i sitt innlegg at en må tørre å stille spørsmål. Det er jeg for så vidt enig i. Jeg tror NRKs rolle er det vi diskuterer mest i mediepolitikken. Derfor vil jeg utfordre Fremskrittspartiet tilbake: Hvis det er så viktig å tørre å stille spørsmål, må en også våge å gi tydeligere svar. Etter denne debatten er det bare mer uklart for meg hvilket medielandskap Fremskrittspartiet egentlig ønsker seg.

I innlegget til Fremskrittspartiet framheves det at det er mediemangfoldet som er hovedbegrunnelsen for dette forslaget. Alle rapporter vi har fått, høringen, nyere rapporter, bekrefter at det ville være dårlig for mediemangfoldet om Fremskrittspartiet får gjennomslag for sitt forslag. En grundig rapport fra 2009, som regjeringen fikk da, viser at for radiobransjen vil dette være dårlig nytt. Det vil bli mer monopol med Fremskrittspartiets forslag. For tv-bransjen vil et reklamefinansiert NRK ødelegge spesielt for bergenske TV 2, som Bergensrepresentanter burde være opptatt av, og ødelegge for andre tv-kanaler. For film-, drama- og programprodusenter vil det bli mer usikkerhet og et svekket marked, og det vil være dårlig nytt. Ikke minst for folk – eller skattebetalere, som Fremskrittspartiet kaller dem – vil det bli et dårligere programtilbud, og det vil bli bortfall av regionkontorene. Det vil bli dårlig for folk. Dette bekrefter det som denne rapporten og høringen viser, og nyere rapporter peker på det samme.

Om mediemangfoldet var så viktig for Fremskrittspartiet, er dette dårlige forslag. Det er derfor de ikke får flertall. Jeg synes det er urovekkende at Fremskrittspartiet ikke på en bedre måte klarer å svare på hva slags mediemangfold de vil ha. Det virker som det kun er et budsjettspørsmål, at dette egentlig er en budsjettdebatt der det handler om å svare for hvorfor en gjør disse kuttene. Spesielt urovekkende er det at Fremskrittspartiet i sitt innlegg ikke snakket noe om det sikkerhetspolitiske, det beredskapsmessige og ytringsfriheten. Jeg håper at Hjemdal i sitt neste innlegg svarer på dette, hvorfor det ikke får en større plass, og hvordan en skulle løst dette om Fremskrittspartiet hadde fått gjennomslag for sin politikk. Jeg ser ikke at vi har fått svar på det.

Silje Hjemdal (FrP) [12:21:26]: Om det er ett parti som i denne salen har stått sterkt i debattene om ytringsfrihet og vært kompromissløs i debattene ute, er det vel nettopp Fremskrittspartiet. Å si at det er en forutsetning for ytringsfrihet og pressefrihet å bevilge 7,5 mrd. kr i året til én enkeltaktør, er en ganske drøy påstand, og jeg skulle gjerne, dersom man hadde kuttet i bevilgningene til NRK, sett beviset på at det ville betydd at man ikke hadde pressefrihet eller ytringsfrihet i Norge. Det er snarere slik at vi har gjort det bra på den internasjonale kåringen for pressefrihet gjennom veldig mange år uten at NRK nødvendigvis har fått 7,5 mrd. kr.

Fremskrittspartiet er selvsagt opptatt av mediemangfoldet, og det er også derfor vi fremmer dette forslaget. Vi mener at NRK har fått en altfor stor og dominerende rolle, slik situasjonen er i dag. De er skjermet fra konkurranse fordi de får disse pengene over statsbudsjettet, mens andre dyktige, gode mediehus og aktører må tilpasse seg markedet og den situasjonen som er ute.

Ingen er uenig i at medier har en viktig rolle i beredskapsøyemed. Ingen har tatt til orde for noe annet enn det – snarere tvert imot. I forslaget viser vi til at det selvfølgelig er noe man også skal ivareta i framtiden, men vi skisserer ikke akkurat hvordan det skal være, så vi sier at vi er nødt til å få en sak om dette. Der er det selvfølgelig naturlig at man tar med seg også disse vurderingene.

Det er en merkelig oppkonstruert debatt der man prøver å anklage Fremskrittspartiet for å gå til angrep på og ikke ville ivareta beredskapsperspektivet. Er det noe parti i dette landet som har presset på når det gjelder både beredskapsperspektivene, langtidsplanen for Forsvaret og politiet, for å nevne noe, er det kanskje nettopp Fremskrittspartiet. Jeg hadde håpet at vi kunne ha en prinsipiell debatt om at man er uenig, men slippe nok en debatt der særlig Arbeiderpartiet skal angripe politiske motstandere og skyve falske anklager foran seg. Det er nettopp det man her tar til orde for, og det synes jeg er litt uverdig i denne debatten.

Torstein Tvedt Solberg (A) [12:24:45]: Det jeg i hvert fall har fått oppklart nå, er at det som er mest oppkonstruert her, er Fremskrittspartiets syn på hvordan NRKs rolle egentlig er. Det er egentlig spesielt å høre Fremskrittspartiets representant synes det er rart å få spørsmål og motargumenter når en fremmer et forslag for Stortinget. Jeg tar forslaget på ramme alvor. Jeg er interessert i å forstå hvordan Fremskrittspartiet mener mediemangfoldet og landet vårt hadde sett ut hvis dette forslaget får flertall. Det nekter Fremskrittspartiet å være med i en debatt om og synes det er rart at jeg stiller de spørsmålene.

Det som også var oppklarende, er at Fremskrittspartiet helt klart tar for gitt den unike rollen Norge har, mediemangfoldet vårt, den tilliten vi har. En tenker at en bare kan selge NRK, når alle rapporter og alle som har gått grundig inn i disse spørsmålene, peker på at den veien Fremskrittspartiet vil gå, er feil.

Denne debatten viser en gang for alle at det å selge NRK vil være et enormt eksperiment. Det er noe kun Fremskrittspartiet vil. Det vil påvirke ytringsfriheten i landet vårt. Det vil påvirke beredskapen og samholdet vårt, og det vil ha negative konsekvenser for det mediepolitiske mangfoldet. Det er det som er til diskusjon. Det er det Fremskrittspartiet vil. Det er det jeg er glad for at et så godt som samlet storting nå sier imot. Vi tar forslaget på alvor. Vi lytter til rapportene og de innspillene som har kommet, og derfor sier vi nei til det. Jeg håper den motstanden fortsatt vil stå sterkt, og samtidig at Fremskrittspartiet framover i større grad vil tydeliggjøre hva de egentlig står for, og hvordan de egentlig mener denne medievirkeligheten skulle sett ut.

Silje Hjemdal (FrP) [12:27:04]: Det er ok å få debatt i salen. Det synes jeg er kjempegøy. Det gjør meg ingen ting at Fremskrittspartiet står alene, og det gjør ingen ting at folk stiller spørsmål. Det jeg reagerer på, er hvordan man av og til tillegger representanter eller partier intensjoner som de på ingen som helst måte har. For meg er det veldig viktig å understreke at også Fremskrittspartiet selvfølgelig er en sterk forsvarer av ytringsfrihet, pressefrihet og et mediemangfold. Så kan vi være uenige om hva som er de beste virkemidlene for det, og det er en god debatt. Som frisk bergenser må jeg likevel få lov å si at man ikke nødvendigvis aksepterer alle påstandene som kommer fra denne talerstolen, og da må det være lov å svare litt friskt tilbake.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:29:01] (leiar for komiteen og ordførar for saka): Eg vil takke både komiteen og statsråden for samarbeidet og arbeidet med saka.

Dei konkrete forslaga som vert fremja i representantforslaget, er to. Det eine er å be regjeringa

«iverksette en uavhengig evaluering av jernbanereformen, med særlig oppmerksomhet på hvilke konsekvenser selskapsstrukturen og organiseringen av sektoren har for blant annet drift og vedlikehold, beredskap, infrastruktur og de ansattes arbeidsforhold».

Det andre er å be regjeringa

«gjennomgå selskapsstrukturen i og organiseringen av jernbanesektoren og identifisere tiltak som kan redusere sårbarheter og styrke insentivene til at aktørene i sektoren handler til det beste for jernbanesystemet samlet sett».

Desse forslaga ligg ikkje an til å få fleirtal. Dei har ikkje fleirtal bak seg i innstillinga, og i komiteen er det berre SV og Senterpartiets medlemer som har gått inn på dei forslaga.

Samtidig er det eit fleirtal i komiteen som peikar på store problem knytte til norsk jernbane. Det er det god grunn til. Det er bekymringar knytte til situasjonen for togpassasjerane, med forseinkingar, uvisse om avgangar og òg fulle tog. Eit fleirtal i komiteen viser òg til den rapporten som Riksrevisjonen la fram, og som Stortinget behandla tidlegare i år, om arbeidet med å redusere forseinkingar og innstillingar på jernbanen. Òg i den rapporten vert det peika på at det er ting knytte til organiseringa av jernbanen å ta tak i.

Det er difor – òg frå Senterpartiets side, for å gå over til det – litt overraskande, må eg seie, at ein ikkje er villig til å gå inn på å sjå på ytterlegare nye tiltak for å få norsk jernbane til å fungere betre. Det er gjort viktige grep dei seinare åra, for det første når det gjeld å auke midla til drift og vedlikehald – ei tydeleg prioritering av å ta betre vare på det ein har. Det er òg gjort visse organisatoriske tiltak, bl.a. har ein stoppa konkurranseutsetjing på visse område, og Spordrift er teke tilbake igjen i Bane NOR. Samtidig peikar Riksrevisjonen på at det framleis, bl.a. knytt til fleire aktørar i sektoren, manglar tydelege insentiv til å handle til beste for jernbanesystemet samla sett.

Difor meiner vi, til liks med forslagsstillarane frå SV, at det er grunn til å ha ein gjennomgang av korleis vi kan få jernbanen til å fungere betre. Det tilbodet som togpassasjerane i dag møter, er ikkje godt nok. Vi må ha nye tiltak, både når det gjeld midlar og når det gjeld organisering.

Med det vil eg òg ta opp dei forslaga som Senterpartiet er med på.

Jone Blikra (A) [12:32:21]: Det er legitimt å stille spørsmålet: Hvorfor skulle Arbeiderpartiet være imot en uavhengig evaluering av jernbanereformen? La det være soleklart at det at Arbeiderpartiet ikke støtter forslaget om en evaluering, betyr ikke at vi på noen måte oppfatter jernbanereformen som nødvendig eller at den hadde riktig fokus. Derfor var Arbeiderpartiet imot Høyre og Fremskrittspartiets ideologisk motiverte jernbanereform. Så fort statsråd Nygård kom inn i kontorene i Samferdselsdepartementet, startet arbeidet med å dempe de negative effektene av reformen. Konkurranseutsetting av persontogtrafikken på Østlandet ble stanset sammen med konkurransene om drift og vedlikehold av jernbaneinfrastrukturen.

Hurdalsplattformen er soleklar på behovet for en grundig gjennomgang av organisering og selskapsstruktur. En gjennomgang er gjennomført og har gitt saklig grunnlag for ytterligere endringer. Riksrevisjonen har også i sine rapporter gitt klare tilbakemeldinger om behovet for samordnet styring og har en forventning om bedre samordnet ledelse og struktur.

Det bør være åpenbart for alle at den største utfordringen for norsk jernbane i dag er den mangeårige mangelen på prioritering av drift og vedlikehold. Det togpassasjerene nå opplever som den store utfordringen ved togtilbudet, er en direkte og udiskuterbar konsekvens av at å ta vare på det vi har, ikke har vært styrende for bevilgende myndigheter bakover i tid. Det har regjeringen nå tatt på alvor. «Vi skal ta betre vare på det vi har» var overskriften på regjeringens forslag til nasjonal transportplan.

Vi i Arbeiderpartiet er klar over hva som må gjøres for å få norsk jernbanepolitikk på sporet igjen. Vi må sørge for at jernbaneorganisasjonen nå får mulighet til å tilpasse seg de endringene som allerede er gjort og vedtatt. Vi må gi jernbanefamilien mulighet til å jobbe med det mest prekære, nemlig å få ferdigstilt påbegynte prosjekter og gjennomføre og utføre vedtatt satsing på drift og vedlikehold. Det er viktigere enn å bruke ressurser på flere evalueringer. Vi vet også hva som er høyresidens svar, om de mot alle solemerker skulle komme til makten igjen, nemlig å videreføre jernbanereformen med det samme ideologiske tankesettet om at konkurranseutsetting og privatisering vil løse alle problemer.

Vi i Arbeiderpartiet trenger ingen flere evalueringer for å kunne si allerede nå: Høyre og Fremskrittspartiets jernbanepolitikk er det siste norsk jernbane trenger nå.

Trond Helleland (H) [12:35:14]: Det var litt av en salve fra representanten Blikra. Jeg synes på en måte at et parti som har gjort alt for å stoppe omstillingen av norsk jernbane, som har gitt følgende resultater, nemlig dårligere punktlighet og færre tog tilgjengelig enn på lang, lang tid, burde ligge litt lavt. Men det gjør ikke representanten Blikra.

Hvis en skal se på tallene: Da Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti var i regjering eller forhandlet om budsjetter, var punktligheten i 2019–2021, før pandemien slo inn, på 89,1 pst., 92,7 pst. og 90,3 pst. Nå er den på 86 pst. Vi får samtidig melding om at der det er punktlighet, mangler det togsett, der tog er bestilt og forsinket og kommer neste år.

Hovedpoenget vårt er at jernbanereformen var helt nødvendig. Det var et system som trengte å forbedre seg, og mye ble gjort for å få til det. Så kom LO og Jernbaneforbundet og påla Arbeiderpartiet å stoppe all konkurranseutsetting. Statsråden hadde sendt ut to anbudspakker der det skulle være direktetildeling – det er ikke full anbudsutsetting, men det er litt bedre – der Flytoget skulle ha den ene og Vy den andre. Det ble også stoppet av LO. Nå er vi tilbake der vi har vært i hele denne perioden, nemlig denne hangen til monopol, som dagens regjering, både med og uten Senterpartiet, har stått i spissen for. Det har ikke bidratt til noe positivt. Om du spør togpassasjerene om det har blitt et bedre jernbanetilbud under Arbeiderpartiet, vil svaret være tydelig, og det vil være nei.

Høyre ønsker ingen uavhengig evaluering av jernbanereformen. Vi ønsker rett og slett å si at vi ønsker tog som er i rute, vi ønsker nytt materiell, vi ønsker å ta vare på det vi har, og vi ønsker bedre kvalitet på tjenestene. Det får vi ikke ved å gå tilbake til etterkrigstidens monopol. Det får vi gjennom å la SJ, Go-Ahead, Flytoget og andre operere og levere gode servicetilbud til passasjerene, og så må Bane NOR sørge for at infrastrukturen er i orden. Bane NORs toppsjef gikk av fordi det var for mye detaljstyring fra departementet, så det sier vel litt om hvor vellykket denne jernbanepolitikken har vært.

Morten Stordalen (FrP) [12:38:34]: For Fremskrittspartiet er det uaktuelt å ha noen evaluering av jernbanereformen. Jeg tror den har vært evaluert og gjennomgått ganske godt så langt. Riksrevisjonen påpekte i sin rapport tidligere denne perioden at det var mangel på overordnet styring. Det kan vi være enig i. Det tilligger først og fremst samferdselsministeren. Og så påpekte Riksrevisjonen en annen ting som Fremskrittspartiet er enig i, at det var uavklarte roller mellom Jernbanedirektoratet, Bane NOR og Samferdselsdepartementet. Derfor skal jeg allerede nå signalisere at Fremskrittspartiet vil støtte Senterpartiets forslag, nr. 3, om nedlegging av Jernbanedirektoratet.

Når Jone Blikra fra Arbeiderpartiet begynner å snakke om en ideologisk drevet reform, vil jeg ta sterkt avstand fra det. Jeg husker godt den siste perioden før Fremskrittspartiet kom i regjering, 2009–2013. Da var det to Senterparti-samferdselsministre som sto og slo ut med armene på Oslo S. Da var jernbanefamilien samlet. Man hadde ikke materiell den gangen heller, man hadde av en eller annen grunn heller ikke personell, og togkundene var fortvilet. Noe måtte gjøres. Derfor var det helt riktig å innføre en reform. Det interessante er at i debatter senere, etter reformen, under Arendalsuka, sto disse direktørene – som noen har vært så lite begeistret for, men man glemmer at det faktisk var flere direktører før, men de var ikke synlige, for de var gjemt i samme selskapet og pekte på hverandre – og svarte på spørsmålet: Hva har skjedd etter reformen? Da svarte samtlige innenfor jernbanefamilien: Det ble mer fokusert på kundene. Kundene var mer i fokus! Ja, det er kjempebra, det er jo akkurat det det handler om. Tog – altså kollektivtransport – er et konsept som er til for kundene og ikke til for staten i seg selv. Det er viktig. Derfor er det vellykket sånn sett, og det ble et bedre kundetilpasset tilbud.

Da Vy vant anbudskonkurransen på Bergensbanen, ble de spurt på pressekonferansen: Hvordan skal dere klare en så stor prisforskjell? Før betalte staten 200 millioner i året for å kjøre Bergensbanen. Så kom Vy med et tilbud, for de måtte konkurrere. Da skulle de plutselig betale staten 200 millioner. De ble spurt: Hvordan skal dere få til det? Nei, nå skal vi rette oss inn etter kundene, få flere kunder og tilpasse dette som kundene vil ha det. Det er konseptet med togkjøring.

Å si at det er ideologisk drevet – ja vel, det skal jeg leve godt med. Jeg er opptatt av kundene, det er Fremskrittspartiet, og det er de borgerlige partiene. Derfor trenger vi ikke noen uavhengig evaluering av jernbanereformen, men vi kan forbedre den, det er helt riktig. Det vil Fremskrittspartiet ta til orde for og fortsatt jobbe for.

Mona Fagerås (SV) [12:41:33]: Jernbanen skulle bli mer effektiv og økonomisk. 10 år etter at jernbanereformen ble vedtatt, er jernbanen på et kritisk lavt nivå.

Fjoråret var et krevende år, med store utfordringer knyttet til infrastruktur, mangel på materiell og flere alvorlige hendelser. Riksrevisjonen leverte i 2024 en rapport som viste at omfanget av forsinkelser og innstillinger øker, til tross for at bevilgningene til jernbanen er doblet siden 2016. Feil på infrastrukturen koster samfunnet 600 mill. kr i året. Riksrevisjonen trekker fram dårlig samordning som en av årsakene til utfordringene i sektoren og peker på at jernbanesektoren er fragmentert med mange ulike aktører. Riksrevisjonens rapport beskriver dagens situasjon godt. For å følge opp arbeidet til Riksrevisjonen er det på sin plass med en helhetlig evaluering av jernbanereformen. Det vil i en slik evaluering bli viktig å se på bl.a. helhetlig organisering av sektoren, fordeling og bruk av ressurser sett opp mot organisering og måloppnåelse, og gjennomføring av oppdrag gitt fra eier.

Mange av utfordringene i sektoren må ses som en konsekvens av den fragmenteringen av sektoren som har skjedd etter jernbanereformen. Under regjeringen Solberg var oppsplitting, privatisering og konkurranseutsetting ledende i jernbanesektoren. Regjeringen Solberg ønsket mer konkurranse og å tilpasse sektoren til markedet. Reformen har gjort det vanskeligere å plassere ansvar og drive politisk kontroll.

Vi i SV mener at viktig infrastruktur som jernbanen skal eies og driftes av det offentlige, og at kontrollen skal forbli i Norge. Det er en samlet styring av jernbanen som gir best resultater. Vedlikehold, oppgradering og nyinvesteringer i infrastruktur samt en samlet, overordnet styring med ett felles mål for jernbanen er det som er oppskriften på en god jernbane.

Jernbanereformen ble vedtatt i 2016 uten konsekvensanalyser og uten økonomiske beregninger. Likevel har dagens regjering gjort lite for å reversere regjeringen Solbergs reform. Det er på tide å legge en ny plan for framtidens jernbane. Derfor mener vi i SV at det er på høy tid at det blir gjennomført en ordentlig evaluering av reformen.

André N. Skjelstad (V) [12:44:52]: Det kunne nesten høres ut som om representanten Blikra sto på perrongen da det blåste ganske mye. Han landet til slutt på at partiet hans ikke ville gjøre noe med dette allikevel. Det er interessant – en har sittet her i snart fire år, og så viser det seg antakelig at jernbanereformen står seg. Selvfølgelig vil det hele tiden være behov for å vurdere forbedringer, men det må i større grad være fokus på passasjerer og gods, og ikke minst på drift og vedlikehold.

Etter tre og et halvt år i statsrådsstolen og i regjering går det, som representanten Helleland pekte på, ikke akkurat framover her. Ikke minst er hangen til detaljstyring enorm. Hvis en skulle vurdert en annen type organisering, hadde det gått an å se hvordan svenskene har det med et litt annet Trafikverket – det kunne vært et mulighetsrom. Samtidig er det dog slik med Arbeiderpartiet – det er ganske fantastisk at en beskylder den andre siden for å ha en ideologisk inngang. Det synes jeg er ganske spennende. Da vi startet denne perioden, var det helt tydelig en ideologisk inngang mot det som var, fra Arbeiderpartiet.

Jeg mener jernbanereformen står seg. Det er klart at det etter hvert kan være interessant å ha større fokus på hva en skal levere med tanke på passasjerer og gods. Det kan virke som om dagens regjering har sovet litt i timen der.

Det er likevel litt oppløftende at representanten Blikra kanskje kommer seg i hus og ikke nødvendigvis trenger å bruke så sterke ord. Selv om han landet greit til slutt, var det å få tatt ut litt frustrasjon kanskje ikke så verst likevel. Det handler om at de som er der, må få gjøre jobben sin og få jernbanen på skinner igjen. Det sa for så vidt også representanten Blikra, uten at jeg helt klarte å skjønne hva han mente de burde ha gjort annerledes enn det de har gjort i tre og et halvt år.

Det er i hvert fall tydelig for meg at for jernbanens del er det viktig at vi får et regjeringsskifte til høsten.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:48:04]: Jeg er glad for at det er et stort engasjement for jernbane i Stortinget og ikke minst for hvordan vi kan gjøre jernbanetilbudet bedre. I tråd med Hurdalsplattformen har regjeringen, også med Senterpartiet som en del av den, allerede gjort en grundig gjennomgang av organisering, av styring og av selskapsstrukturen i jernbanesektoren. Gjennomgangen viste at rollefordelingen ikke var klar nok og ikke avklart nok, styringslinjene var ikke godt nok koordinert, og det manglet en helhetlig strategi for sektoren. Det er slått fast, det er vi enige om.

Dette har regjeringen tatt tak i. I Nasjonal transportplan la vi fram en jernbanestrategi som staker ut en ambisiøs kurs for utviklingen av jernbanen fram mot 2050. Basert på denne jernbanestrategien har vi innført en gjennomføringsplan for Nasjonal transportplan og et risikostyringssystem for hele sektoren. Gjennomføringsplanen skal rulleres årlig, og den skal være tett knyttet til de årlige statsbudsjettene.

Disse grepene gir et tydeligere bindeledd mellom Nasjonal transportplan, de årlige budsjettene og de konkrete tiltakene som skal gjennomføres for sektoren. Slik sikrer vi at utviklingen av infrastruktur, togmateriell, trafikkavtaler, digitale tjenester, billetteringssystemer og rutetabeller henger bedre sammen, og at utfordringer og risiko løftes opp tidligere enn før.

Regjeringen har også gjort strukturelle grep. Spordrift er tilbakeført til Bane NOR for å sikre en mer helhetlig kontroll over tilstanden i jernbaneinfrastrukturen. Vy og Flytoget er slått sammen, og fra 2028 samles togtrafikken på Østlandet for å gi et bedre reisetilbud. Regjeringen har gjennom regelverksendringer og styringskrav tydeliggjort rolle- og ansvarsfordeling i sektoren. I tillegg har både Jernbanedirektoratet og Bane NOR gjennomført store omorganiseringer, og det har også økt deres evne til å løse kjerneoppgaver og samhandle på en best mulig måte.

Så kommer vi til det som er hovedpoenget, og som flere har vært innom. Det er nemlig sånn at dagens infrastruktur er slitt. Det har vært prioritert for lavt over tid, og det gir dårligere punktlighet. Derfor har vi i NTP varslet en sterk satsing på drift, vedlikehold og fornyelse av jernbaneinfrastrukturen de kommende årene. I tillegg har regjeringen igangsatt et arbeid på tvers i sektoren for å øke punktligheten der tiltak som gir størst effekt for togkundenes hverdag, vil bli prioritert.

Det er ingen grunn til å sette i gang en ny utredning av jernbanesektoren nå, av en reform som ble lansert for over ti år siden. Nå må vi konsentrere oss om å skape et bedre jernbanetilbud til togkundene.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [13:00:31]: Eg vil starte med å rose Framstegspartiet i denne saka, som i dag varslar at dei kjem til å stemme for Senterpartiets forslag om å setje i gang arbeidet med å leggje ned Jernbanedirektoratet. Ein av grunnane til at eg og Senterpartiet vil rose Framstegspartiet for det, er at Framstegspartiet har sett at eit heilt sentralt element i den jernbanereforma som dei sjølv var pådrivarar for, og som dei sjølv satt med ministeren som la fram, der ein iverksette jernbanereforma, var nettopp opprettinga av Jernbanedirektoratet. Så har ein sett at det har vore feilslått og er i dag med på forslaget om å setje i gang arbeidet med å leggje det ned.

Det er to viktige refleksjonar i etterkant av det som har kome fram av Framstegspartiets nye syn på det. Den eine er at det er ein fullstendig sprik mellom det Framstegspartiet argumenterer for, nemleg å leggje med Jernbanedirektoratet, og det Høgre meiner, at alt er såre vel når det gjeld organiseringa av norsk jernbane.

Når Høgre forsøkjer å gje inntrykk av at det er ting som har skjedd i organiseringa av norsk jernbane dei aller siste åra, som gjer at ein har nokre utfordringar i norsk jernbane, kan ein jo sjå på kva som var situasjonen då dei sjølv satt med makta. Dei ga sjølv uttrykk for at jernbanereforma var det som skulle løyse situasjonen for norsk jernbane. Representanten Helleland, altså ikkje representanten Trond Helleland, men representanten Linda Hofstad Helleland, sa endåtil at no skulle tilliten til norsk jernbane kome tilbake. Etter reforma har ein sett aukande problem. Ein har òg sett problem med styringsstrukturen, noko som både Riksrevisjonen og Bane NOR-sjefen Thor Gjermund Eriksen, som gjekk av tidlegare i år, har peikt på. Det er uklare ansvarsforhold, og ein bruker mykje tid på samordning og møteverksemd.

Difor skulle eg ønskt at Arbeidarpartiet og andre parti hadde bidratt til no å stemme for Senterpartiets forslag. Arbeidarpartiet, SV og fleire andre parti i denne salen var jo imot dei grepa som i si tid vart gjorde i jernbanereforma. Hadde dei i dag vore med på forslaget vårt, som Framstegspartiet no har markert støtte til, kunne ein faktisk ha fått fleirtal for å gjere eit viktig grep for opprydding i jernbanereforma.

Morten Stordalen (FrP) [13:03:52]: Jeg vil bare oppklare en ting, som en kommentar til Gjelsvik, og det er: Fremskrittspartiet har ikke nå plutselig kommet på at Jernbanedirektoratet bør legges ned. Det er noe vi fremmet i forbindelse med Nasjonal transportplan og stortingsbehandlingen i 2024. Der gjorde vi det samme, og vi hørte ikke noe fra de andre partiene på det. Så det har vært kjent ganske lenge, egentlig. Det vi legger i det, er nok kanskje med et litt annet fortegn enn hva Senterpartiet og andre partier måtte ha, og det er nettopp at vi skal ha tydeligere ansvarsplassering hos Samferdselsdepartementet. Vi ønsker fortsatt å opprettholde konkurransen, men vi peker altså på det samme som Senterpartiet gjør nå, på direktoratsfunksjonen, nettopp fordi det i flere rapporter og evalueringer har blitt pekt på at det er manglende ansvarsfordeling og kommunikasjon, noe som er krevende, mellom de tre: Jernbanedirektoratet, Bane NOR og Samferdselsdepartementet.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [13:05:18]: Mitt førre innlegg var eigentleg eit forsøk på å gje litt skryt til Framstegspartiet: Frå at ein ved behandlinga av riksrevisjonsrapporten tidlegare i år kom med forslag om å vurdere å leggje ned Jernbanedirektoratet, har ein i behandlinga i salen no i dag, sjølv om ein ikkje gjekk inn på forslaget i komitébehandlinga, varsla at ein går inn for forslaget til Senterpartiet om å setje i gang arbeidet med å leggje ned Jernbanedirektoratet.

Senterpartiet stemmer for at ein skal ha ei evaluering og sjå på organiseringa, men vi meiner òg det er viktig å gjennomføre konkrete tiltak. Eitt av dei viktige tiltaka som har vore påpeikt, er nettopp å klare opp i ansvarsforhold i sektoren og få tydelegare ansvarslinjer. Det følgjer ganske tydeleg av konklusjonar frå Riksrevisjonen, det følgjer ganske tydeleg av den konklusjonen Bane NOR-sjefen trekte då han valde å gå av. Det er difor litt synd, dessverre, at det synet ikkje kan få fleirtal i salen.

Erlend Larsen (H) [13:07:28]: Vanligvis er det saksordføreren som innleder en debatt, men saksordføreren er ikke til stede i salen i dag, så da ble det meg.

Bompengetakstene på Ryfast er særdeles høye, og det er godt forståelig at dette rammer bedriftene hardt. Prisen for reisende på Ryfast har blitt altfor høy. Den samlede belastningen er urimelig og står ikke i stil med det man får igjen. Når bompengebelastningen blir så høy at en vanlig familie ikke har råd til å bruke sambandet til f.eks. pendling, uteblir de store gevinstene som kommer med en utvidet bo- og arbeidsregion.

Det er heller ikke bra at utenlandske bilister ikke betaler bompenger. Dette må løses gjennom bedre innkrevingsordninger.

Vi i Høyre er derfor opptatt av at regjeringen gjenopptar dialogen med garantistene for Ryfast, og at regjeringen snarest kommer tilbake til Stortinget med tiltak som vil redusere bompengebelastningen i prosjektet. Dette er i samsvar med innstillingen fra flertallet i komiteen, som består av Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet. Innstillingen er den samme som da denne saken var til behandling i Stortinget i forrige sesjon, og statsråden skriver i sitt svarbrev til komiteen at han er klar til å redusere passeringstaket dersom garantistene blir enige. Dette virkemidlet var også det statsråden selv trakk fram som et treffsikkert tiltak da Stortinget behandlet en tilsvarende sak i forrige sesjon, og vi etterlyser resultatet av dette.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [13:09:09] (leiar i komiteen): Bompengetakstane i Ryfast er eit tema som over tid har engasjert lokalbefolkning, næringsliv og andre som er avhengige av å bruke tunnelen. Eg vil òg seie at Ryfast er eit viktig prosjekt som Senterpartiet i si tid – førre gong vi sat i regjering, ikkje minst med samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa – la til rette for, gjennom god dialog med lokale partar. Bompengeopplegget har òg vore forankra lokalt. Samtidig, når ein ser konsekvensane av dei høge bompengesatsane, er det viktig å ta innover seg den verkelegheita folk lever i, både lokalbefolkning og næringsliv, og sjå på tiltak for å redusere bompengebelastinga.

Det er nettopp det vi òg ved tidlegare korsvegar har fått fleirtal for i Stortinget. I fjor vedtok Stortinget å be regjeringa ta ein gjennomgang av bompengeprosjektet Ryfast og snarast kome tilbake til Stortinget med tiltak som vil redusere bompengebelastinga for pendlarane.

Eg registrerer at det har vore prosessar knytt til det, men framleis har ein altså ikkje kome i mål, og det er viktig med nye og forsterka tiltak. Det handlar sjølvsagt om at alle partar må prøve å bidra til løysingar. Det må garantistane gjere, altså fylkeskommunen og kommunen, men det må ein òg gjere frå staten si side. Difor meiner eg det eit fleirtal i komiteen har gått inn for – og det eit fleirtal i salen forhåpentlegvis òg kan gå inn for – er veldig viktig, nemleg å be regjeringa ta opp igjen dialogen med garantistane for Ryfast og snarast kome tilbake til Stortinget med tiltak som vil redusere bompengebelastinga i prosjektet.

Ei viktig grunngjeving for og presisering av det er det som ligg i merknadar i komiteen frå Høgre og Senterpartiet, der vi understrekar at fylkeskommunen og næringslivet ikkje er fornøgde med dei tiltaka statsråden så langt har lagt på bordet som forslag til å imøtekome den krevjande situasjonen brukarar av sambandet opplever. Det er ikkje nok å skuve ansvar og kostnadar over på næringsliv, bilistar, fylkeskommune og kommune, som sit med garantiansvar. Difor meiner vi at statsråden ytterlegare må søke å finne gode inngangar saman med garantistane for å redusere dei reelle kostnadane for brukarane. Det handlar sjølvsagt òg om å sjå på bidrag frå staten si side.

Morten Stordalen (FrP) [13:12:34]: Vi behandler et representantforslag fra Rødt som er ganske identisk med det Fremskrittspartiet foreslo i 2024. Uten at dette skal bli en sånn vanlig, normal bompengedebatt, registrerer jeg at det nå er flere som ser denne problemstillingen litt mer nyansert og ser hvor uheldig det er når bompengebelastningen blir uforholdsmessig høy og langt høyere enn det som egentlig var forutsetningen den gangen.

For Fremskrittspartiets del skulle jeg ideelt sett ønsket at man heller hadde fått et statlig bidrag for å få ned takstene. Det har jeg registrert at det ikke er flertall for, men jeg registrerer at det er flertall for, og at man ønsker, at man tar en dialog og reelt ser om man kan klare å komme til en enighet som kan lempe på den bompengebelastningen som er uforholdsmessig høy. Det føler jeg vi som stat skylder innbyggerne i området. Det er ikke sånn at man bygger veier for at det skal bli for dyrt for folk og næringsliv å kjøre. Man gjør det for at det skal bli trygt og effektivt og for å ha gode transportårer. Det er det som ligger i bunnen. Da håper jeg inderlig at også samferdselsministeren gjør alvor av å følge opp og tar den dialogen for å se om man kan gjøre noe som lemper på den byrden de lever med hver dag i det området.

Med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag i saken.

Ingrid Fiskaa (SV) [13:14:18]: Bompengane i Ryfast er for høge. Det trur eg alle er einige om. For dei av oss som hugsar den gamle Tau-ferja, er det altså langt dyrare å køyra gjennom Ryfast no enn det kosta å ta ferja den gongen.

Problemet kunne ha vore føresett, og nokre av oss gjorde det og åtvara om at prisen kunne bli for høg, noko me òg gjer med Rogfast no, som er under bygging. Ein av grunnane til å vera imot Rogfast er at det vil kosta altfor mykje for folk flest å køyra gjennom.

Men no handlar det altså om Ryfast. Problemet gjeld ikkje først og fremst hytteturistar, som meg sjølv, som tek ein helgetur til Ryfylke kanskje eit par gonger i månaden. Problemet er for innbyggjarane i Jørpeland, på Tau og andre plassar, først og fremst i Strand, som er avhengige av å koma seg til Stavanger, til Forus eller til andre plassar på Nord-Jæren på jobb eller i andre nødvendige ærend. Særleg gjeld dette dagpendlarane, men det gjeld òg folk med låge inntekter som skal til tannlege, som skal besøka familie, eller som har andre ærend.

Ein del folk har busett seg i f.eks. Jørpeland ikkje berre fordi det er så vakkert der, men òg fordi bustadprisane er vesentleg lågare der enn i Stavanger og Sandnes. No er dei altså blitt fanga. Store delar av inntekta går til å koma seg på jobb eller til andre nødvendige ærend i byen og der omkring. Bussen går ikkje til alle arbeidsplassar, i alle fall ikkje til tider som passar.

Folk i Strand har venta lenge no, og no er me der at vegen ut sannsynlegvis er ekstraordinære grep for å gjera det billegare for pendlarane og andre som er avhengige av Ryfast. SV støttar at me ser på ulike løysingar. Målet må vera å få ned bompengane. SV støttar difor både tilrådinga og forslaga nr. 1 og 2.

André N. Skjelstad (V) [13:17:04]: Først: Venstre kommer til å støtte flertallstilrådningen fra Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, om å be regjeringen «gjenoppta dialogen med garantistene for Ryfast og snarest komme tilbake til Stortinget med tiltak som vil redusere bompengebelastningen i prosjektet».

Jeg har noen kommentarer rundt dette. Det er ikke så veldig mange måneder siden vi hadde Førdepakken, der vi forlenget nedbetalingstiden. Hvis vi hadde gjort tilsvarende her, ville vi også ha fått ned bompengebelastningen. Det er heller ingen tvil om at det er ganske mange prosjekter som går sin gang, som medfører høy betaling for dem som bruker dem til hverdags. Derfor fremmet da også Venstre for en tid siden at vi burde gå over til at det blir mulighet for 30 års nedbetalingstid på en del prosjekter. Det hadde også vært naturlig i dette tilfellet.

Venstre kommer ikke til å støtte forslagene nr. 2 og 3, fra Rødt, for når en har oppnådd å gjenopprette dialogen med garantistene, mener vi at det vil være en naturlig konsekvens at en del av dette også må kunne tas opp gjennom en sånn dialog.

Med det vil jeg altså si at vi står bak flertallets forslag til innstilling.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [13:19:01]: Felles for alle bompengeprosjekter er at de har en lokalpolitisk forankring. De bygger på et lokalt initiativ og lokale vedtak, med lokalpolitisk tilslutning til bompengeopplegget. Stortinget behandler og vedtar forutsetningene for utbygging, finansiering og bompengeopplegg før oppstart av prosjektene. Det er et kjent system for oss alle sammen, og det gjelder selvfølgelig også for Ryfast.

Finansieringen av Ryfast ble vedtatt av Stortinget i 2012. Den gang var det et sterkt ønske fra lokalbefolkningen om å etablere et ferjefritt veisamband mellom Nord-Jæren og Ryfylke. Det ble derfor vedtatt en finansiering basert på bompenger og lokale tilskudd som lokale myndigheter ga sin tilslutning til. Stortinget er godt kjent med dagens takst- og innkrevingsopplegg for Ryfast.

Stortinget behandlet, som det har vært nevnt her allerede, et representantforslag om bompengebelastningen i Ryfast i juni 2024. Jeg uttrykte da min forståelse for høye bompengetakster, og at dette kan oppleves som et hinder for utvikling av en felles bo- og arbeidsmarkedsregion. Det mener jeg fortsatt.

I vurderingen av tiltak som kan redusere bompengebelastningen, er det viktig å ha med seg at enhver endring utgjør en risiko for prosjektets økonomi. Ikke minst gjelder det for garantistene Stavanger kommune og Rogaland fylkeskommune, som bærer risikoen i bompengelånet. Nettopp derfor har jeg framhevet lavere passeringstak som et treffsikkert tiltak for å redusere bompengebelastningen for pendlere og andre storbrukere av Ryfast, samtidig som jeg mener at det ikke påfører prosjektets økonomi for store ulemper.

En slik løsning kan bare komme på plass dersom garantistene ønsker det og enes om det. Det er det som må til for at jeg eventuelt skal kunne få Statens vegvesen til å utrede nytt takst- og innkrevingsopplegg som grunnlag for nye lokalpolitiske vedtak.

Dersom komiteens tilrådning i dag blir vedtatt, vil jeg følge opp dette og gjenoppta kontakten med garantistene. Jeg vil deretter komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Rammene og prioriteringene for veisektoren er, som vi alle sammen kjenner til, satt og lagt fram gjennom Nasjonal transportplan. Mer statlige midler til Ryfast vil i så fall innebære at vi prioriterer det foran andre tiltak, og at disse tiltakene som da ligger inne i planen, må utsettes. Det har ingen tatt helt konkret til orde for, og derfor er det heller ikke rom for å tilføre Ryfast ytterligere statlige midler, slik som nevnes av noen i debatten.

Jeg stanser foreløpig der, og så blir det sikkert anledning til å utdype i replikkordskiftet.

Marte Mjøs Persen (A) [13:28:57]: For dem som husker godt, kan det oppleves som at vi har hatt denne debatten før, og det har vi jo strengt tatt hatt, i og med at vi behandlet et ganske likelydende representantforslag i juni i 2024. Som den gang er vi også her i dag ganske enige om at bompengebelastningen i Ryfast er høy, og at innbyggerne som bor der, har høye takster å forholde seg til når de skal pendle og komme seg til og fra arbeid og alle de aktivitetene som de er avhengig av sambandet for å bruke.

Samtidig er det jo også et prinsipielt spørsmål. I denne salen vedtar vi jo mange bompengeprosjekter fra tid til annen, og felles for dem alle sammen er at når Stortinget går inn for dem, er de lokalt forankret, og da har kanskje noen partier vært mot og andre partier vært for, men felles er likevel at det er lokalt forankret. Da blir jo dette også et prinsipielt spørsmål: Når prosjektet er ferdig bygget og står der, hva gjør vi da når den enkelte avgiften blir for stor? For det trenger ikke å gjelde bare dette prosjektet, men det kan også gjelde andre.

I denne saken er det sånn at det er tatt initiativ fra statsrådens side bl.a for å redusere bompengene, altså et passeringstak på antall passeringer, hvor forslaget til statsråden har vært å redusere det fra 40 til 25. Det er et forslag som jeg mener er veldig godt, nettopp fordi det på en veldig god måte vil redusere de månedlige utgiftene til dem som pendler. Men her er det jo avhengig av at man er enig lokalt, altså at garantistene har lyst til å være med på de forslagene som staten har, og i denne sammenhengen forstår jeg at en av garantistene ønsker å være med på det, mens den andre ikke ønsker det. Så det er jo litt av utfordringen her, at vi må greie å spille på lag med de lokale og regionale aktørene, som også har en aksje i å være garantist for prosjektene.

En liten stemmeforklaring: Vi ønsker også å være med på flertallsanbefalingen fra komiteen, og Arbeiderpartiet kommer til å stemme sammen med de partiene som har varslet at de støtter den anbefalingen. Vi mener det er viktig at statsråden – som han riktignok har gjort helt siden juni i fjor – følger opp den dialogen med garantistene for å finne en løsning som kan redusere bompengebelastningen for de reisende på Ryfast-sambandet.

Mímir Kristjánsson (R) [13:32:08]: Da har jeg så vidt rukket å få pusten igjen!

Ryfast er Norges dyreste tunnel. Uten brikke koster turen fra Stavanger til Strandalandet 167 kr hver vei. Innbyggerne i Strand kommune er derfor de innbyggerne i hele Norge som betaler mest i bompenger, 765 kr i måneden i snitt per hode, og for uføre, lavtlønte aleneforsørgere er det en fullstendig uakseptabel belastning for å gjøre noe så grunnleggende som å bruke veien fra sin kommune og til nærmeste store by. Ryfast er en vakker tunnel – hvis folk har kjørt den – men det er ingen som kjører den tunnelen for moro skyld. Du gjør det fordi du må, enten for å jobbe, eller for å komme deg til Stavanger for å dra på sykehus, eller for å bruke byen på andre måter.

Hensikten med å legge ned den gamle Tau-ferjen og bygge verdens til nå lengste undersjøiske tunnel var å knytte Ryfylke og Nord-Jæren sammen, men hvis ingen har råd til å bruke tunnelen, hjelper det jo ingenting hvor lang, dyp, flott eller dyr den tunnelen er. Alle som har kjørt Ryfast, vet at tunnelen er nesten helt tom for biler. Derimot er den full av mopedbiler, fordi det lønner seg for strandbuene å kjøpe mopedbil framfor å betale bompenger. Mens tunnelen er tom, er parkeringsplassen på Solbakk på Strandalandet alltid tjåka full, for dit kommer folk, og så tar de bussen derfra. Dette er en ond spiral: Fordi tunnelen er så dyr, er det nesten ingen som kan bruke den, og fordi nesten ingen bruker den, blir tunnelen enda dyrere og det tar enda lengre tid å betale ned bompengelånet.

I dag er det lys i enden av Norges dyreste tunnel: Etter forslag fra Rødt vedtar vi nå at bompengebelastningen skal ned, og det er et første skritt mot rettferdighet for strandbuene. Det vi dessverre ikke vedtar, er noe konkret. Det kom ingen penger her på bordet i dag, og det må det før eller siden gjøre, for det finnes ingen annen måte å få ned bompengebelastningen i Ryfast på enn at staten stiller med friske midler for å avlaste bilistene. Derfor foreslår Rødt i dag at staten skal etterbetale ferjeavløsningsmidler til Ryfast for hvert eneste år som har gått siden Tau-ferjen ble lagt ned. Det er uholdbart at bilistene i Ryfylke ikke har fått en krone i ferjeavløsningsmidler, selv om et av Norges mest trafikkerte ferjesamband har blitt lagt ned.

I Rødt er vi stolte og glade for at vi i dag får et løfte om å redusere bompengene i Ryfast, men vi er ikke fornøyd, og vi kommer til å bite oss fast i denne saken som en grevling og følge den helt til den andre enden av tunnelen.

Med det tar jeg opp Rødt sine forslag.

Geir Pollestad (Sp) [13:35:19]: Ryfast-prosjektet er eit fantastisk prosjekt, både til å koma seg fram, ingeniørmessig og på alle vis. Det er eit prosjekt som bind Nord-Jæren, Jæren og Ryfylke saman. Senterpartiet var ein pådrivar for Ryfast-prosjektet då det vart vedteke.

For å gå litt tilbake til historia då det vart vedteke, er det sånn at hadde Framstegspartiet fått viljen sin den gongen, hadde det sannsynlegvis ikkje vore noko Ryfast-prosjekt i dag, og me kunne ha spart oss for denne diskusjonen, men ein hadde heller ikkje hatt den fantastiske vegen.

Samferdselsministeren viser til at staten har bidratt med pengar fordi ein la om momssystemet, men det var jo ei reint teknisk endring som skjedde, så det er rett å halda fast på at Ryfast-prosjektet har ein enormt høg bompengeandel i finansieringa. Eg vil òg påpeika en ting eg meiner haltar litt i resonnementet til statsråden. Han peiker på risiko i prosjektet, men høge bomsatsar kan òg vera ein risiko viss dei gjer at for mange lar vera å bruka Ryfast. Det vil då gå ut over sjølve finansieringa og nedbetalinga av bompengar.

Senterpartiet er veldig tydeleg på at bompengesatsane i Ryfast er for høge. Dei må reduserast. Så kan ein, som representanten Mjøs Persen peiker på, snakka om at det er nokre prinsipp som ligg til grunn her, men det er ingen område i politikken der ein har ei meir pragmatisk tilnærming til prinsipp enn i bompengeprosjekt. Der finn ein løysingar viss det er vilje.

Eg meiner det vedtaket som stortinget gjer i dag, viser vilje. Det står rett ut at ein skal koma tilbake til stortinget med tiltak som vil redusera bompengebelastninga i prosjektet. Det er ikkje ei løysing for statsråden å koma tilbake og seia at garantistane ikkje ville. Det står i vedtaket her at ein skal koma tilbake med tiltak, så det forventar eg at skjer.

Så berre eit lite besøk til representanten Kristjánsson, som sa at ingen køyrer gjennom Ryfast for moro skyld: Eg kan fortelja at då Ryfast-prosjektet opna, var me tre generasjonar Pollestad som køyrte til Tau for å kjøpa ei pølse og køyra heim igjen. Det ville ha teke timevis før prosjektet. No var det gjort i ei handvending. Det er eit prosjekt som har endra Rogaland. Når Rogfast òg kjem, får me verkeleg kjenna på effekten av viktige samferdselsprosjekt i Rogaland, men folk må ha råd til å bruka dei.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [13:38:37]: Bare en kort kommentar til forslaget fra Rødt om ferjeavløsningsmidler: Det er viktig å være klar over at det er ikke slik at staten mottar ferjeavløsningsmidler fra fylkeskommunene, for her er det jo slik at det er en fylkeskommunal ferjestrekning som har blitt et statlig riksveiprosjekt. Det er én viktig nyanse.

En annen viktig nyanse er at det er ikke én-til-én. Man henter ikke penger som gikk til ferjetilbud tidligere, over – og går direkte inn i et statlig veiprosjekt. Det regnes ut i det som heter kostnadsnøkler, og det regnes da opp mot utgifter som kommer som følge av å drifte en ny veitunnel. Nå er ikke dette beregnet, men grovt sett vil dette antakelig komme ut i null. Det ville altså ikke være noen effekt, fordi det er økte kostnader ved å drifte en så lang veitunnel, og det ville da sannsynligvis ikke slått ut i noen midler som kunne styrket finansieringen i et slikt prosjekt, hvis det hadde vært tilfellet.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [13:39:58]: Sjølv om eg kan ha stor forståing for argumentasjonen knytt til både om det er moms eller ferjeavløysingsmidlar, eller kva det måtte vere, trur eg det er litt avsporing av debatten. For viss ein først går inn på ei grunngjeving, f.eks. at det er knytt til nokre ferjeavløysingsmidlar som skal tilbake, så må ein plutseleg liksom gå inn og gjere ei vurdering av kva andre samanhengar, kva andre prosjekt, skulle det ha gjeldt?

Eg meiner at det sentrale her er den totale bompengebelastninga for dei som er brukarar av prosjektet. Når vi ser at den belastninga vert for høg, når ein ser at folk – og ikkje berre pendlarar, men òg på enkeltpasseringar – ikkje ser seg råd til å bruke tunnelen, og at den ikkje bind i hop regionen så godt som formålet var, ja, så er det viktig å ta nokre grep for å få satsane ned, for å få bompengebelastninga i prosjektet ned. For dette handlar ikkje berre om, slik Stortinget sa i fjor, at ein skulle sjå på tiltak for å redusere bompengebelastninga for pendlarane. Nei, konkret seier jo Stortinget i vedtaket her – i og med at eg merkar at det er eit breitt fleirtal i salen som gjev støtte til det som ligg i innstillinga – at bompengebelastninga i prosjektet må ned. Ein kan alltids sjå på ulike tiltak i tillegg, om det skulle vere knytt til nedbetalingstid, og om ein fordelar bompengar mellom ulike grupper, men det vil likevel ikkje oppfylle Stortinget sitt vedtak. Stortinget sitt vedtak vil altså vere at bompengebelastninga i prosjektet som sådan må ned. Då må ein altså inn med auka bidrag frå anna hald.

Det er difor det er viktig at statsråden følgjer opp det som vert vedteke i Stortinget i dag, og ser på korleis staten gjennom statlege bidrag kan bidra til nettopp det som Stortinget gjer vedtak om, at ein skal kome med konkrete tiltak for å få bompengebelastninga i prosjektet ned.

Mímir Kristjánsson (R) [13:42:29]: Jeg hører at statsråden ønsker å nyansere litt om ferjeavløsningsmidler, og representanten Gjelsvik, som jeg tror jeg stort sett er enig med i denne saken, prøver også å si at det finnes andre måter å gjøre det på. For Rødt er det helt likegyldig om det gjøres på den andre, tredje eller fjerde måten, men det kan ikke være «vil ikke», «kan ikke», «går ikke» hele tiden. Det må være mulig å finne en eller annen løsning på dette som reduserer bompengebelastningen for bilistene. Rødt er villig til å stemme for en hvilken som helst løsning – som hvilket som helst parti måtte fremme – som vil redusere bilistenes bompengebelastning i Ryfast-sambandet.

Dette er et spørsmål om politisk vilje i denne salen, og som representantene Pollestad og Gjelsvik sier og har helt rett i, er det vedtaket som skal fattes, en bestilling til regjeringen om å komme på banen med egne midler. Hvis regjeringen gjør det, kommer aldri Rogaland fylkeskommune, Strand kommune eller Stavanger kommune til å stille seg i veien for det. Det nytter ikke å skyve de garantistene foran seg, for med én gang denne salen er villig til å bruke penger på å redusere bompengebelastningen i Ryfast, vil ikke det motta noe annet enn enstemmig applaus i hele Rogaland. Så det er ingen andre her enn Stortinget og regjeringen som står i veien for en slik løsning. Derfor er det bra at man får den marsjordren man får i dag. Og som sagt: Vi er villige til å være med på en hvilken som helst løsning som er med på å redusere bompengene.

Representanten Geir Pollestad har forlatt salen, men jeg vil komme med et tips til neste gang familien Pollestad drar til Tau på fornøyelsestur: Jeg vil anbefale ham å spise kebaben, for den er veldig god på Tau. Det er kanskje en god grunn i seg selv til å ta Ryfast-sambandet – forhåpentligvis med en bompengebelastning som er vesentlig lavere enn den er i dag.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [13:44:48]: Eg er sikker på at både eg, Geir Pollestad og andre i Rogaland Senterparti skal kosa oss med kebab i Strand kommune, så det blir bra.

Det er avgjerande at bompengebelastninga i Ryfast blir kraftig redusert, og me har lenge jobba for å få dette på plass. Det er svært viktig at det går an å bu i Ryfylke og samtidig kunna pendla utan at det gjer eit kraftig innhogg i lommeboka. Ryfast er det bompengeprosjektet i Noreg som har dei klart høgaste bompengetakstane. For pendlarar gjev dette eit kraftig innhogg i økonomien, og det vil vera vanskeleg å få det til å svara seg å bu i Ryfylke og jobba f.eks. i Stavanger eller på Forus.

Den gode matjorda rundt Stavanger og på Jæren er pressa. Det er difor avgjerande at befolkningsauken i Rogaland heller skjer i Ryfylke og Dalane enn på Nord-Jæren og Jæren. Då må det vera mogleg å pendla. Når bompengebelastninga blir så høg, får me ikkje ei positiv utvikling og heller ikkje ei utviding av bu- og arbeidsmarknaden i regionen. Det hastar med å få på plass avtalar med andre land, slik at utanlandske køyretøy òg betalar for å bruka Ryfast. Eg forventar at det snarleg kjem ei løysing på plass for å gjera livet lettare for folk i Ryfylke. Men det vedtok Stortinget i fjor òg, og sidan det har me venta i spaning.

Fylkeskommunen og næringslivet er ikkje fornøgde med dei forslaga til tiltak som statsråden så langt har lagt på bordet for å imøtekoma den krevjande situasjonen som brukarane av sambandet opplever. Det er ikkje nok å skyva ansvar og kostnader over på næringsliv, bilistar, fylkeskommunen og kommunane som sit med garantiansvar. Det er difor viktig at statsråden ytterlegare søkjer å finna gode inngangar saman med garantistane for å redusera dei reelle kostnadane for brukarane, og særleg for pendlarane.

Det er viktig at tilskotsordninga for reduserte bompengetakstar utanfor byområda blir vidareført. Ho må òg styrkast.

Me merkar oss at garantistane ikkje ønskjer å redusere passeringstaket, og at statsråden i svarbrevet heller ikkje skisserer andre, alternative løysingar som kunne redusert belastninga for pendlarane. Av omsyn til dei som blir råka, både innbyggjarar, næringsliv og kommunane, må statsråden ta opp att dialogen med dei lokale partane i avtalen for å redusera bompengebelastninga i Ryfast. Det er veldig viktig.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [13:47:36] (ordfører for saken): Meldingen vi behandler i dag, omtaler fiskeriavtalene Norge har inngått med andre land for 2025 og fisket etter avtalene i 2023 og 2024. Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid i behandlingen av saken.

Norge er blant verdens fremste havnasjoner, med rike fiskeressurser. De store mengdene fisk i norske farvann har gitt mat, arbeid og inntekt til det norske kystfolket til alle tider.

Norge er en av verdens største sjømateksportør. I 2024 eksporterte Norge villfanget fisk og fiskeprodukter til en verdi av 44,9 mrd. kr, som er ny eksportrekord. Vi setter stadig nye eksportrekorder. De siste årene har en svak kronekurs bidratt til å øke eksportverdien på den norske sjømaten. Samtidig har volumet gått ned siden rekordåret 2021.

Vi deler rundt 90 pst. av fiskeressursene med andre land, og gjennom gjensidige ressursforvaltningsavtaler søker vi å sikre at høstingen av fiskebestandene er bærekraftig. De er derfor basert på uavhengige vitenskapelige råd om kvoter og forvaltningstiltak og innebærer forpliktende forutsetninger om kvotefordeling, forvaltningstiltak og kontrollsamarbeid.

Norge inngår vanligvis fire typer internasjonale fiskeriavtaler: tosidige avtaler, trepartsavtaler, kyststatsavtaler og avtaler i regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner. Norge inngår tosidige avtaler med Russland, EU, Storbritannia, Færøyene, Island og Grønland. Avtalene med Russland og trepartsavtalen med EU og Storbritannia er de mest omfattende og gjelder felles forvaltning av bestandene vi deler i henholdsvis Barentshavet og Nordsjøen. Den samlede fangstverdien av alle avtalene i 2024 var på om lag 78 mrd. kr, omregnet i norske priser for førstehåndsomsetning, hvorav Norges del var en tredjedel på om lag 24 mrd. kr.

Det må nevnes at Norges holdning til og fordømmelse av Russlands fullskala militærangrep på Ukraina har ført til historisk strenge sanksjoner. Det bilaterale samarbeidet med Russland er nedskalert til et minimum. Samtidig har Norge et ansvar for å forvalte fiskeriressursene i Barentshavet på en måte som sikrer framtidig høsting av ressursene. Norge har derfor valgt å videreføre fiskerisamarbeidet innen forsking, regulering og kontroll fordi dette er bærende elementer for en forsvarlig og bærekraftig forvaltning av de bestandene som blir forvaltet av Norge og Russland, og er av stor betydning, også for andre land. Norge og Russland har avtalt totalkvoter på fellesbestandene i Barentshavet og fordelingen mellom Norge, Russland og avsetning til tredjeland.

Det er tre overordnede mål som ligger til grunn for Norges medvirkning i de ulike forhandlingsprosessene og de internasjonale organisasjonene for ressursforvalting:

• å fremme en bærekraftig forvaltning av de levende marine ressursene, basert på den beste tilgjengelige vitenskapelige kunnskapen og en økosystembasert tilnærming

• å sikre Norge en rettferdig del ved kvotefordeling av felles regulerte bestander

• å sikre tilfredsstillende kontroll og håndheving innenfor de forvaltingsregimene Norge tar del i

Erling Sande (Sp) [13:51:20]: Senterpartiet har behov for å knyte nokre kommentarar til denne saka og mindretalsmerknadene i innstillinga. Fiskeriavtalane er viktige for å sikre ei berekraftig forvaltning av dei marine ressursane i havet. Å sørgje for ei berekraftig utnytting av ressursane våre er noko av det viktigaste vi kan gjere for å oppretthalde levande samfunn langs kysten vår. La det ikkje vere nokon tvil: Senterpartiet ønskjer internasjonale avtalar basert på fagleg kunnskap, og vi ønskjer samarbeid med andre land, med mål om ei berekraftig forvaltning. Det er svært viktig.

Likevel er det på sin plass å påpeike at forhandlingane om desse avtalane ikkje har vore rett fram dei seinaste åra. EU har ved fleire høve utfordra retten Noreg har til å fastsetje kvotar i farvatn som er underlagde norsk suverenitet, sjølv om det ved fleire høve er slått fast at Noreg utan tvil har rett til å fastsetje kvotar i norsk farvatn. Vi er opptekne av og vil presisere det som står i meldinga: «Forståinga er basert på at det er Noreg, og Noreg aleine, som kan fastsetje reguleringar av fisket i fiskevernsona.»

Fisken vår er eigedomen til folket, og det er vår plikt å sørgje for at verdiane frå fiskeria kjem fellesskapen og kystsamfunna til gode. For Senterpartiet er det viktig å verne om den nasjonale kontrollen over ressursane og sikre at fisken blir forvalta til beste for det norske folket. Et norsk EU-medlemskap, slik det no – frå fleire hald – blir teke til orde for, ville svekkje den nasjonale kontrollen over denne viktige naturressursen. Det er vel heller ikkje heilt ukjent i denne salen at Senterpartiet er sterkt imot at Noreg skal bli medlem i EU, og kontroll over fiskeriressursane er eit viktig argument for det standpunktet.

Solveig Vitanza (A) [14:15:12] (ordfører for saken): Jeg vil først, som saksordfører, starte med å takke komiteen for behandlingen av saken. Handelspolitikk er jo en viktig prioritering i disse tider. De siste månedene har vist oss tydelig hvor viktig markedsadgang og regelbasert handelssystem er. Vi ser veldig klart at handelspolitikk nå står veldig høyt oppe på dagsordenen både hos regjeringen, hos næringslivet og også hos forbrukerne. Uforutsigbarhet er sjeldent bra for forholdet mellom stater eller for økonomisk vekst og velstand, og et lite land som Norge er helt avhengig av handel med andre land for å kunne opprettholde vår velstand og velferd. En åpen, regelbasert handel har tjent Norge godt. Regjeringen arbeider derfor intensivt og målrettet for å sikre norske interesser. Nye og oppdaterte handelsavtaler er derfor viktig for å sikre norsk næringsliv markedsadgang og et regelbasert handelssystem.

Jeg er derfor veldig glad for at vi nå behandler en oppdatert frihandelsavtale mellom EFTA-statene og Chile. Hovedmålsettingen med protokollen om endring av frihandelsavtalen har vært å oppnå parallellitet med EU, stimulere til økt samhandel og økonomisk samarbeid mellom EFTA-statene og Chile, samtidig som vi utvikler handelsforholdet mellom partene på en måte som bidrar til bærekraftig utvikling. Chile utgjør det nest viktigste markedet for norsk næringsliv i Sør-Amerika etter Brasil og er en viktig handelspartner for Norge i Latin-Amerika. Forhandlingsresultatene i den endrede frihandelsavtalen mellom Chile og Norge er balansert og legger godt til rette for økt samhandel mellom EFTA-landene og Chile. Avtalen kan gi positive virkninger for norsk næringsliv fordi den vil gi bedre og mer forutsigbar markedsadgang for norsk eksport.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [14:18:42]: Offentlig eierskap til norsk vannkraft har vært en enorm suksesshistorie for Norge. Da Norge ble et selvstendig land i 1905, var det en kjempedebatt i denne sal: Hvem skulle styre, og hvem skulle kontrollere kraften? I starten var det en veldig stor andel utenlandsk eierskap, veldig konflikt, og man valgte allerede 1906 å innføre de første konsesjonslovene. Det ble gjort i flere runder etterpå gjennom lovgivning i både 1906 og 1907. Det var flere revisjoner i 1909, og det var flere revisjoner av konsesjonslovene. Det ble da kalt panikklovene av motstanderne, som syntes det var panisk at man skulle sikre nasjonalt eierskap til norsk vannkraft.

I tillegg til at vi har brukt lovgivning, har vi også brukt statlig eierskap for å sikre vannkraften på norske hender og til fellesskapets gode. Der har det viktige statlige selskapet vært Statkraft. Det har hatt ulike former, men i dag kjenner vi det som Statkraft. Det forvalter enorme verdier på vegne av deg og meg og det norske fellesskapet og gir store verdier tilbake til oss som samfunn.

Når en forvalter så store verdier, følger det også med et veldig stort ansvar. Hovedformålet, selvfølgelig, i sin tid, da vi brukte både lovgivning og eierskap for å sikre vannkraften på norske hender, var at alle skulle nyte godt av det, og det var et formål at det skulle være lave og stabile strømpriser for folk i Norge, for det skaper verdier og trygghet med lave og stabile strømpriser. Så har man hatt en utvikling over tid, og det er det jeg i det videre vil stille noen spørsmål til statsråden om.

Det ene er at Statkraft har jobbet mer og mer internasjonalt, og det har vært mye diskusjon rundt det internasjonale engasjementet. Derfor har jeg et spørsmål til Myrseth: Hvilken årlig avkastning har Statkraft oppnådd av den internasjonale virksomheten når man tar bort trading? Trading er en ting, men hvilken avkastning har Statkraft oppnådd av den internasjonale satsingen? Det er veldig viktig når man har tilgang på en grunnrenteressurs som norsk vannkraft, at de investeringene som gjøres ute, ikke indirekte støttes av grunnrenten fra norske vannkraftressurser.

Det har vært veldig mye usikkerhet og uro rundt lønnsordninger og bonusordninger i Statkraft. Derfor har jeg også et spørsmål til statsråden om opptjente bonuser. Spesielt i 2022 var det veldig høye enkeltutbetalinger av bonuser. Det har vært spekulasjoner i media på at det vært over tresifret beløp for enkeltpersoner. Kan statsråden informere Stortinget om det? Finnes det enkeltpersoner som har fått bonuser på over 100 mill. kr, eller finnes det ikke? La oss håpe at det ikke finnes, for det vil være en veldig rar offentlig pengebruk.

Vi ser at Riksrevisjonen har gått igjennom de ulike statlige selskapenes lønnspolitikk, og man ser at Statkraft ligger veldig høyt oppe på listen, og ligger høyere enn andre offentlige selskaper, som f.eks. Gassco eller andre som driver innenfor kraftsektoren. Vi ser også i Riksrevisjonens rapport at det er en mye høyere årlig gjennomsnittlig lønnsvekst enn i andre statlige selskaper. Synes statsråden at det er bra, eller synes hun det er dårlig? Bør vi styre det på en annen måte?

Vi har også den siste tiden sett at Statkraft ikke synes at lokalene på Lysaker er gode nok, og at de flytter fra Lysaker til Bjørvika. Vi ser også av det som er omtalt i media, at det er mye, mye dyrere lokaler når de flytter fra Lysaker til Bjørvika. Da er altså min utfordring til statsråden: Synes statsråden det er fornuftig å bruke så mye penger og så store ressurser på å flytte fra et kontorlokale rett på utsiden av Oslo til et kontorlokale midt inne i byen? Grunnen til at jeg stiller det spørsmålet, er at noen vil si: Er dette god eierstyring? De vil stille slike konkrete spørsmål. Vi må bare styre det overordnede, er det svaret som statsråden får fra sin eieravdeling. Poenget er at når vi er eierne, må vi stille de kritiske spørsmålene, for i private selskaper stiller eierne kritiske spørsmål. Er det riktig å bruke så mye penger på nye kontorlokaler? Er det riktig at enkeltledere får så store bonuser? Er det riktig at så mange direktører har så høy lønn og har egen bilordning? Tjener det oss som eiere? Er svaret ja, så får statsråden forvare det. Hvis svaret er nei, så må statsråden gjøre noe med det.

Jeg er utrolig opptatt av at vi skal ha et godt offentlig eierskap, og da må vi tørre å stille de kritiske spørsmålene til de viktigste selskapene våre. Statkraft har vi hatt fra slutten av 1800-tallet til i dag, og det er enormt viktig at vi har tillit til det, og det er veldig viktig at vi har kostnaskontroll og at statsråden tør å være sjef.

Statsråd Cecilie Myrseth [14:23:54]: Det er viktig å være sjef, men det er også viktig med god rolleforståelse. Det har vært mye oppmerksomhet på Statkraft i det siste, og det skjønner jeg veldig godt. Det er sunt med diskusjon om de selskapene staten eier. Statkraft er ikke et hvilket som helst selskap. Det er et heleid selskap som er eid av det norske folk, som er den klart største kraftprodusenten i Norge, og som investerer mye i Norge. Statkraft spiller også en viktig rolle i det europeiske fornybarmarkedet.

Det er greit å ha en debatt om Statkrafts formål og utvikling, men jeg hadde håpet at interpellanten, som den siste tiden har kommet med ganske mange utspill, hadde hatt litt større presisjon i både utspillene og sin argumentasjon. Jeg tror f.eks. ikke at karakteristikker som overdådig pengebruk og utsagn om at man er veldig redd for at den typen store selskaper bare eser ut, og at Statkraft må tvinges til å bygge ut mer vannkraft her til lands, bidrar så veldig konstruktivt.

Dagens eierskapsmelding ble lagt fram og vedtatt mens Senterpartiet var i regjering. Interpellanten burde derfor ha de beste forutsetninger for å forstå og kunne rammene av eierskapspolitikken, forstå hvorfor det har vært sånn det er, over lang tid, og også vite at det er styret som har ansvaret for driften av selskapet – enten det gjelder hvor selskapet skal investere, hvor mange ansatte selskapet skal ha, eller hvordan lønnsordningene skal være. Det framgår av selskapslovgivningen og i eierskapsmeldingen.

Så svaret på spørsmålet er egentlig ganske greit: Nei, jeg som statsråd vil ikke ta mer politisk kontroll over ressursbruken og avlønningsordningene i Statkraft. Den kontrollen er det styret i Statkraft som skal utøve, og som utøver.

Som eiere er vi aktive, og vi utfordrer også i tråd med de prinsippene vi har lagt til grunn i eierskapsmeldingen. Det er altså eierskapspolitikk som er vedtatt av Stortinget. Statens mål som eier i Statkraft er høyest mulig avkastning over tid innenfor bærekraftige rammer. Å endre dette målet, som interpellanten har fremmet et representantforslag om, kan sikkert høres forlokkende ut, og kanskje er det noen retoriske poenger der, men jeg mener ikke at det er lurt. Mer kraftproduksjon i Norge eller lavere og mer stabile strømpriser vil det heller ikke gi.

Statkraft driver i konkurranse med andre. Derfor er de plassert i kategori 1, i lag med andre selskaper hvor staten som eier har det samme målet. Å drive i konkurranse med andre innebærer at både eieren og selskapet må forholde seg til noen grunnleggende spilleregler, f.eks. konkurranselovgivningen, EØS-regelverket og i tillegg dette med å ha en god rolleforståelse og rolledeling mellom eier og styre.

Det er rammene som gjelder, uavhengig av hvordan staten velger å kategorisere eierskapet. Selv som et sektorpolitisk selskap i kategori 2, som interpellanten i sitt representantforslag også har foreslått at Statkraft skal være i, kunne ikke Statkraft ha investert i prosjekter som ikke er forventet lønnsomme og ikke er forretningsmessig godt begrunnet.

Statkraft gir også uttrykk for at den norske vannkraftvirksomheten alltid vil ha høy prioritet. Muligheten for større vannkraftutbygging i Norge er imidlertid begrenset. Om det er ønske om å endre på det, må det være mer naturlig å se på regulatoriske forhold som berører alle selskaper, heller enn å endre eierutøvelsen i Statkraft.

Statkraft er trolig Norges nest største selskap målt i verdi. I perioden 2021–2023 har selskapet bidratt med mer enn 96 mrd. kr til statskassen gjennom utbytte og skatt. Denne verdiskapingen kommer ikke av seg selv, og en av grunnene er at vi har laget noen kjøreregler for den statlige eierskapsutøvelsen som er forutsigbare, og som gjør at selskapene kan utvikle seg over tid.

Det er bra at vi har en god debatt, men det er noe med å ta vare på det byggverket vi har, som gjør at selskaper kan utvikle seg innenfor det statlige eierskapet, fordi vi skal ivareta de verdiene og det som er i fellesskapet eie.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [14:28:49]: Til det næringsministeren sier her om at spørsmålene ikke er presise nok: Det var veldig presise spørsmål, men næringsministeren ønsker ikke å svare på dem.

Det er veldig skummelt hvis vi legger oss til en holdning om at så lenge vi skal ha såkalt profesjonelt eierskap – at styret skal ta beslutningene og statsråden bare skal ha en armlengdes avstand – så tør man ikke gå kritisk inn i pengebruken til en så stor pengemaskin som Statkraft er. Det er en enorm pengemaskin, for de forvalter våre vannkraftressurser på vegne av oss. Det er umulig å ikke tjene penger på det sånn kraft har vært nå.

Det ene spørsmålet jeg stilte, var: Har man tjent penger på utenlandsinvesteringene utenom krafttrading? Det må jo statsråden kunne svare på. Når man har så stor tilgang på penger, er det spesielt interessant å se på om det i 2022 var utbetalinger på over 100 mill. kr til enkelttradere. Det må det også være mulig for statsråden å svare på.

Vi ser i Arbeiderpartiets nye program at de skriver at man ønsker moderasjon i lederlønninger. Så ser vi at Statkraft har høyre lønnsutvikling enn andre store selskaper og ligger på rundt 6 mill. kr, og Riksrevisjonen har påpekt det. Da er det selvfølgelig også statsrådens jobb å kunne gå inn og styre. Det kan ikke være sånn at om de tjener voldsomt med penger, skal man ikke ha et kritisk blikk på pengebruken, f.eks. når man skal flytte hovedkontoret.

I den nye erklæringen til den rene Arbeiderparti-regjeringen sa man at man skulle flytte mer ut fra Oslo sentrum og til de ulike bydelene. Det var den nye regjeringens utflyttingspolitikk. Men det vi ser her, er at man flytter det fra Lilleaker til Bjørvika, og at det blir mye dyrere. Hva gjør det for Statkraft? Blir det et bedre selskap av at de gjør det, eller blir det bare mer pengebruk, dyrere og mer dekadent?

Jeg gjentar: Har det vært enkeltbonuser på over 100 mill. kr – ja eller nei? Har man tjent penger på utenlandsinvesteringene hvis man tar bort krafttrading – ja eller nei? Ser statsråden det som et problem når Riksrevisjonen påpeker lønnsnivået på rundt 6 mill. kr, at de har høyere lønnsutvikling enn andre store statlige selskaper – ja eller nei? Og skal statsråden stille noen kritiske spørsmål til Statsbyggs pengebruk når man bruker den typen store, nye offentlige kontorbygg midt i Oslo sentrum?

Statsråd Cecilie Myrseth [14:31:40]: Interpellanten framstiller det som om man ikke har noen form for dialog med selskapene. Det har vi selvfølgelig. Det har vi jevnlig, som vi skal, og alle prinsippene i eierskapsmeldingen følges opp av oss i den dialogen. Det er de forventningene vi har som eier. Men det er viktig å ikke blande. Det er ikke slik at man som statsråd eller fra Stortinget styrer selskapene. Det å gjøre de forretningsmessige vurderingene, er det styrets selskap som gjør. Dette er heller ikke et direktorat hvor man bestemmer alt det som blir lagt til det. Vi som regjering er opptatt av moderasjon, og derfor har man i den nye eierskapspolitikken også lagt til grunn at det skal være en ledende forventning til alle selskap som vi har eierskap i.

Og så vises det f.eks. til noen av disse bonusene som har vært for tradere. Jeg har veldig forståelse for at det ble reagert på de ordningene. Det har vi hatt flere runder om også her i salen, og det har Statkraft selv beklaget og de har gjentatte ganger kommunisert at den tidligere bonusordningen ikke var riktig. Det ble gjort endringer også etter 2022.

Det som er viktig for oss som eier, er at vi har oppfordret selskapet til å vise stor grad av åpenhet rundt sine ordninger. Det gjelder alle typer ordninger som man har i selskapet. Her er det viktig at selskapene også svarer når man får på plass ulike ordninger. Det er viktig, når man har det ansvaret som jeg har, at man er seg sitt ansvar bevisst for hvordan man utøver et best mulig statlig eierskap. Det er ved å sikre størst mulig avkastninger over tid innenfor bærekraftige rammer. Moderasjon er en viktig del av det, og åpenhet er en viktig del av det. Det kommer vi til å følge opp i eierskapsdialogen videre.

Geir Pollestad (Sp) [14:33:59]: Som har vorte sagt: Statkraft er eit spesielt selskap. Dei forvaltar ein naturressurs på vegner av oss alle, så eg meiner det er heilt på sin plass å ha denne typen diskusjonar i Stortinget.

Når statsråden viser til at representanten Vedum har dårleg presisjon i sine utspel, trur eg det er på tide å finna eit speil, for det var lite presisjon i dei svara som me fekk i dag. Det har vorte spurt fleire gonger om det til enkelttilsette i Statkraft har vorte gjeve bonusar på over 100 mill. kr. Det må vere mogleg å svara ja eller nei på det spørsmålet. Eg meiner det er relevant for folk i Noreg å veta om dette skjer, for det er jo dei som eig det. Det er ikkje statsråden som eig dette, heller ikkje regjeringa. Me forvaltar dette på vegner av folk i Noreg, og det gjer at ein må stilla nokre spesielle krav.

Det vart vist til eigarskapsmeldinga – det er greitt – og det vert vist til selskapslovgjevinga. Men selskapslovgjevinga gjeld jo for alle eigarar, og me ser private eigarar som er langt meir aktive som eigarar enn staten er.

Så seier statsråden at ein utøver eit aktivt eigarskap. Eg veit at statsråden har vore statsråd i litt over eitt år – gje oss nokre eksempel på kva slags konkret eigarskapsutøving som har skjedd i desse åra.

Eitt av problema i dette er at det er fort gjort å kvila litt, for selskapet tener jo så mykje pengar. Det betyr ingenting om husleiga doblar seg, og 1 000 tilsette merkast knapt på botnlinja. Viss ein går inn i den logikken, er det farleg, for ei krone for mykje brukt der, er ei krone mindre til fellesskapen. Det gjeld anten overskotet er ei krone eller 100 mrd. kr.

Eg synest difor det som statsministeren svarte på eit spørsmål frå meg om det same temaet i spørjetimen på onsdag, var veldig spesielt. Han sa:

«Det er verdt å minne om (...) at Statkraft bidrar ganske godt til fellesskapet.»

Ja, det er fantastisk bra, men det er jo ikkje ein grunn til at me skal sitta stille og sjå på at det skjer sløsing, og at ein leiger og har lokale som er meir kostbare enn det ein strengt teke treng. Det er ikkje eit argument for å betala ut store bonusar at selskapet tener pengar. Å produsera vasskraft i Noreg, med dei straumprisane som me har i dag, er eit konsept det er mogleg å tena pengar på. Det ligg ei grunnleggjande svakheit i tilnærminga til statsministeren, som eg kanskje opplever at næringsministeren har litt av òg, om at dette selskapet bidreg så bra, og difor er det ikkje så nøye. Jo, det er endå meir nøye då.

Eg håpar at me i den vidare debatten får ei avklaring på konkrete spørsmål, både om det er utbetalt bonusar på over 100 mill. kr til enkeltpersonar i selskapet, og om det er mogleg å gje nokre eksempel på at ein har utøvt eit aktivt eigarskap overfor Statkraft, og kor det i så fall er.

Det er kjempeviktig at Stortinget har løpande diskusjonar om denne typen selskap. Senterpartiet ønskjer å endra klassifiseringa av selskapet fordi me meiner at Statkraft er så sentralt i det arbeidet som no må gjerast for å sikra folk og næringsliv i Noreg meir straum, rimelegare straum og jamnare prisar. Eg håpar me får meir opplysning i saka.

Senterpartiet har den største respekt for både eigarskapsmeldinga og selskapslovgjevinga, men det er fleksibilitet i desse tinga. Det skal kunne høyrast, når desse tinga vert brukte, kva for ein partifarge det er som snakkar om dei. Eg opplever at Arbeidarpartiet – iallfall i stort – har mykje av den same tilnærminga til eit aktivt eigarskap som Senterpartiet, men det er oftare og oftare at me ikkje høyrer det så godt når det vert snakka. Det vert berre formalistisk vist til selskapslovgjevinga og eigarskapsmeldinga utan å sjå på den fleksibiliteten som ligg i både selskapslovgjevinga og eigarskapsmeldinga.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [14:38:48]: Det er sagt veldig mye godt om aktivt eierskap og viktigheten av de statseide selskapene. De forvalter fellesskapets ressurser, og de skal bidra til oppnåelse av viktige målsettinger for samfunnet.

Det er interessant å høre næringsministeren, for det snakkes om moderasjon, og mye tyder jo på at mye av Statkrafts overskudd går til mye annet enn tilbake til fellesskapet. Lønnsmoderasjon skal vi i hvert fall lete lenge etter. Det er billønn til selskapets ledelse og avdelingsdirektører på mellom 185 000 kr og 250 000 kr uten et krav om å eie en bil. Vi er kjent med at det er svært lukrative bonusordninger, og jeg opplever dessverre at næringsministeren ikke vil svare på hvor høye disse er. Det burde være et enkelt spørsmål å svare ut.

Riksrevisjonens rapport om bonusordninger i selskaper med statlig eierandel, fra november i fjor, viste at Statkraft hadde de høyeste bonuskostnadene til ledende ansatte av de statseide selskapene i perioden 2015–2023. Det var ingen sammenheng mellom selskapets avkastning og bonusene til ledelsen i denne perioden. Den gjennomsnittlige årlige opptjente godtgjørelsen for ledende ansatte i Statkraft var langt over nivåene i f.eks. Petoro og Gassco. Jeg lurer på om næringsministeren er fornøyd med det.

Statkraft har siden 2018 hatt en enorm vekst i antall ansatte. De har økt fra 3 000 til nesten 7 000 ansatte i 2024. Lønnskostnadene har på samme tid skutt i været, en økning i lønnskostnader på 33 pst. per ansatt. Det er altså til tross for alle de nyansatte. Dette betyr omtrent 1,5 mill. kr i lønnskostnader per ansatt. Tenker næringsministeren at dette er moderasjon? Det er i hvert fall til salt i grøten og litt til. Investorer og forvalter Ole André Hagen omtalte Statkrafts ekspansjon siden 2018 som en intern imperiebygging. Det er vanskelig å si seg helt uenig, men dette er virkelig bekymringsfullt.

Etter snart fire år med næringsministeren er det grunn til å spørre hva Arbeiderpartiet faktisk mener med et aktivt eierskap og lønnsmoderasjon i de statseide selskapene, for etter alle solemerker er den aktive styringen som vi hører om fra Arbeiderpartiet, bare en videreføring av forrige regjerings passive eierskap. Når Arbeiderpartiets landsmøte igjen vedtok at de vil forsterke moderasjonslinjen for lønnsnivået til lederstillinger i statlig eide selskaper, tror jeg, iallfall etter det vi har sett så langt, at Statkrafts ledelse kan være trygg på at festen ikke er helt over ennå.

Erling Sande (Sp) [14:42:17]: Det er urovekkjande få svar frå næringsministeren i denne saka. Det er heilt openbert at det er ei utfordring for regjeringa dersom det utviklar seg ein form for ekstravaganse i dei heileigde statlege selskapa. Den styringa og dei modellane ein vel for eigarstyring, treng òg å ha legitimitet. La meg formulere det som eit spørsmål: Er det ikkje slik at også Arbeidarpartiet meiner at noko av legitimiteten bak dei styringsmodellane ein har valt, nettopp er at ein då viser at dei signala ein sender ut politisk, blir fanga opp og praktisert av dei selskapa det gjeld? Ser Arbeidarpartiet seg tent med denne utviklinga? Det er eit kjernespørsmål.

Representanten Vedum var innom det som handla om utflytting av arbeidsplassar i statleg sektor, anten det er direkte underlagde etatar, eller for så vidt kvar dei statlege selskapa er lokaliserte. Vi har jo registrert at det har skjedd ei endring etter at Senterpartiet gjekk ut av regjering, der ambisjonen om å spreie statlege verksemder og statlege arbeidsplassar over heile landet no handlar om utflytting frå Oslo sentrum til bydelane. La no det liggje i denne samanhengen. Då blei det òg vist til at ein grunn til å leggje det ut til bydelane, gjerne er at prisane der er lågare, altså at det også kan bety kostnadsreduksjonar å ha ei slik utflytting. I tillegg er det viktig for dei bydelane eller, etter Senterpartiet sitt syn, dei delane av landet som får denne typen arbeidsplassar.

Her skjer altså det motsette. Her skjer det ei flytting inn til det som er blant dei heilt klart høgast prisa områda i denne byen, Bjørvika. Det ligg også andre statlege arbeidsplassar i dette området som er interessante i den samanhengen, men det er jo prisane i dette området som er interessante. Statkraft har ifølgje Finansavisa nekta å opplyse kva dei nye leigekostnadene i Bjørvika vil vere. Avisa viser til ein fersk marknadsrapport frå Malling & Co, der leigeprisane for nybygg er opp mot 5 500 kr per m² i Bjørvika, mens på Lysaker og Lilleaker, der Statkraft er lokalisert i dag, ligg prisane på rundt 3 200 kr. Så eit kjernespørsmål her er: Meiner statsråden det er fornuftig pengebruk av Statkraft om selskapet nesten doblar sine leigekostnader for å flytte inn i nye lokale i Oslo sentrum?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [14:45:23]: Vi har denne interpellasjonen fordi vi har det jeg nesten vil si er kjærlighet til den norske vannkraften og også en veldig stolthet over den norske politiske tradisjonen som fra starten av 1900-tallet – til datidens Høyres store protester – har sikret offentlig eierskap. Gjennom eierskap gjennom konsesjonslovgivning og gjennom direkte eierskap har man sikret at det er nasjonal kontroll over norsk vannkraft. Det er en fantastisk suksess som har gitt store verdier, ikke bare gjennom lave og stabile strømpriser, men også gjennom inntekter til lokalsamfunn og til fellesskap. Derfor stiller vi de kritiske spørsmålene. Hvis man virkelig er venn av Statkraft, må man tørre å stille de kritiske spørsmålene.

Det er fire hovedspørsmål som har gått igjen, og jeg gjentar dem nå så statsråd Myrseth kan svare på dem.

Spørsmål nummer én: Hvilken årlig avkastning har Statkrafts virksomhet utenfor Norge gitt, utenom tradingdelen, hvor det har vært en viktig satsing?

Spørsmål nummer to: Representanten Sande tok også opp kontorflyttingen fra Lilleaker, altså rett utenfor Oslo sentrum, til Bjørvika. Hvis de tallene som oppgis i media er riktige, skaper det store, ekstra kostnader som vil gi mindre grunnlag for utbytte. Synes statsråden det er helt greit at den type kostnader bare skyter i været?

Spørsmål nummer tre: Ifølge Riksrevisjonens rapport ligger ledende stillinger på et lønnsnivå med samlet lønnsgodtgjørelse på rundt 6 mill. kr, og man har hatt høyere prosentvis lønnsvekst i Statkraft enn en del andre selskaper. Er det et styringssignal statsråden synes er helt OK, eller synes hun ikke det er OK? Hvis ikke må hun gå inn og styre.

Det fjerde spørsmålet vi enda ikke har fått svar på, er: Finnes det enkeltpersoner som har fått over 100 mill. kr i bonus? Det må være mulig å svare på det. Er det enkeltpersoner som har fått over 100 mill. kr i bonus på grunn av krafttrading på vegne av den norske stat? Det er det det er – krafttrading på vegne av den norske stat, gjennom Statkraft. Er det enkeltpersoner som har fått over 100 mill. kr i 2022 på det, ja eller nei? Jeg skjønner at Myrseth ble statsråd etter det, så jeg kan ikke stille henne til ansvar, men det er veldig interessant for det norske fellesskapet å vite det. Ja eller nei? I så fall: Hvorfor får vi ikke vite det? Jeg håper selvfølgelig at svaret er nei, og at vi skal få bort den type tradingvirksomhet, for det er ikke formålstjenlig for det norske samfunnet.

Til slutt: Takk for debatten. Alle vi som er for offentlig eierskap, er dem som må være mest kritiske til pengebruk i store statlige selskap.

Statsråd Cecilie Myrseth [14:48:29]: Det er også klokt at det er formelt riktig når man forvalter et eierskap. Når det gjelder en del av de spørsmålene, handler det ikke om at jeg ikke vil svare, eller at jeg bare ikke driver og styrer, men noen av de spørsmålene er det faktisk selskapet selv som er nødt til å svare på. For eksempel er det med lønnsutbetalinger et spørsmål som man må stille til Statkraft. Så har jeg også tidligere sagt, både nå og i tidligere runder her i salen, at det tidligere har vært en ordning som har vært uheldig. Den har også blitt endret for disse traderne. Det tenker jeg er viktig.

Det er interessant å høre på denne debatten, for her er det altså tre tidligere statsråder i samme regjering som la fram denne eierskapspolitikken, som har vært med på å styre eierskapspolitikken fram til for bare noen uker siden, og så er det slik at nå har ting endret seg veldig, nå burde man komme med en helt ny eierskapspolitikk, nå burde man ende på de styringslinjene som man har gitt gjennom eierskapspolitikken i fellesskap, for nå er det blitt helt annen type politikk som styrer. Det er jo ikke riktig. Det tror jeg heller ikke er særlig troverdig i det man kommer med, det bildet man nå prøver å skape.

Det er selvfølgelig viktig å sikre moderasjon. Det er også viktig å sikre konkurransedyktighet for alle våre statlige selskaper. Det er også den beste måten å forvalte det statlige eierskapet på – som er fellesskapets ressurser. Statkraft er et ekstremt viktig selskap for oss, for det norske folk. Derfor er det også viktig at vi har det på statlige hender, at vi har et aktivt statlig eierskap. Det forvalter vi også på den måten som eierskapspolitikken er slått fast på her i denne salen, gjennom eierskapsprinsippene.

Jeg er også veldig glad for at vi har gode debatter rundt det statlige eierskapet. Det skulle bare mangle, med tanke på hvor store verdier man med dette forvalter, hvor mange arbeidsplasser det bidrar til, hvor store verdier det bidrar til – det sikrer både velferd og gode lokalsamfunn rundt i hele landet vårt. Det må likevel være på riktige premisser. Når det framstilles som at man som statsråd er nesten som en styreleder å regne, med tanke på hvilke svar man skal kunne gi her, er det ikke riktig, heller ikke i forhold til den eierskapspolitikken som vi i fellesskap har både utviklet og vedtatt.