Stortinget - Møte tirsdag den 6. desember 2022

Dato: 06.12.2022
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 96 S (2022–2023), jf. Dokument 8:257 S (2021–2022))

Søk

Innhold

Sak nr. 16 [13:08:49]

Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Sveinung Stensland og Ingunn Foss om gjennomgang av ordningen med statlig finansiert prøveløslatelse og alternativer til denne (Innst. 96 S (2022–2023), jf. Dokument 8:257 S (2021–2022))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [] (ordfører for saken): Representantforslaget om gjennomgang av ordningen med statlig finansiert prøveløslatelse og alternativer til denne er fremmet av Høyre og er et resultat av TV 2s kartlegging som viste at siden etableringen av ordningen med statlig finansiert prøveløslatelse har det blitt brukt over 1 mrd. kr på å tilbakeføre 41 forvaringsdømte personer til samfunnet. Ordningen ble etablert i 1993, og siden den gang har den ikke blitt evaluert, selv om det var forutsatt av justiskomiteen ved behandlingen av saken. Representantforslaget tar til orde for en slik evaluering og at det vurderes alternativer til dagens ordning.

Jeg går nå over til å snakke om SVs syn på saken. Det er behov for å gjennomføre en bred evaluering av ordningen med statlig finansiert prøveløslatelse, og det bør utredes alternativer til ordningen. Rettspsykiater Randi Rosenqvist tar til orde for en bredere evaluering enn det forslagsstillerne legger opp til, som også omfatter de tilregnelige psykisk utviklingshemmede med alvorlig adferdsavvik. Rosenqvist er av den formening at situasjonen for de tre gruppene særreaksjonsdømte uten ytterligere rehabiliteringspotensial bør evalueres samlet.

Tiden er moden for å vurdere forvaringsinstituttet som helhet. Det er nå 20 år siden særreaksjonen ble innført. I løpet av disse årene har man høstet en mengde erfaringer, men noen systematisk gjennomgang av ordningen har ikke funnet sted. Derfor er det positivt at en samlet komité nå er enig om at dette skal evalueres, og at man skal utrede alternativer. Vi i SV ønsker å konkretisere dette i større grad ved at en alternativ ordning med statlig prøveløslatelse må ha noen makstak og dessuten minimumskrav til kvaliteten.

Norge ratifiserte konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, CRPD, i 2013. Det framgår av CRPD artikkel 13 at personer med nedsatt funksjonsevne skal ha en effektiv tilgang til rettssystemet på lik linje med andre. Dette innebærer bl.a. å tilrettelegge prosedyrer i alle ledd av saksgangen og å gi tilstrekkelig opplæring til dem som arbeider innenfor rettspleien, herunder politi, påtalemakt, domstol og fengselsansatte. I dag er det kun personer med nedsatt funksjonsevne som er offer for lovbrudd som har rett til tilrettelagte avhør etter straffeprosessloven § 293.

Nordlandsforskning på oppdrag fra Bufdir avga i 2018 rapporten «Rettssikkerhet – likeverd og likeverdig behandling. Mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser i møte med strafferettspleien». Rapporten belyser rettssituasjonen for personer med kognitive funksjonsnedsettelser i møte med norsk strafferettspleie, enten som fornærmet, vitne, mistenkt, siktet eller tiltalt. Rapporten viser at personer med kognitive funksjonsnedsettelser bare i begrenset grad blir systematisk fulgt opp i møte med politi og rettsvesen. De mekanismene som strafferettspleien har i dag for å følge opp personer med kognitive funksjonsnedsettelser, består som regel av skjønnsutøvelsen til enkeltutøvere og i liten grad av systematiske rutiner. Rapporten viser i tillegg at ansatte mangler opplæring og kompetanse til å kunne fange opp flere med kognitive funksjonsnedsettelser.

I Meld. St. 8 for 2022–2023 anslås det at om lag 10 pst. av innsatte i fengsel har kognitive vansker. Det er et presserende behov for å styrke rettssikkerheten til personer med kognitive funksjonsnedsettelser, og det er behov for tiltak som kan muliggjøre identifikasjon av personer med kognitive vansker på et så tidlig stadium som mulig i saksgangen, fordi det er av stor betydning for håndtering og videre oppfølging. Det er også et behov for å styrke den grunnleggende kompetansen.

Det er en rekke gode forslag, og jeg er glad for at vi får bred støtte i Stortinget til det som blir løftet fram i denne saken. Jeg skulle ønske at vi gikk enda lenger på flere av områdene. Med det tar jeg opp SVs forslag i saken.

Presidenten []: Representanten Andreas Sjalg Unneland har tatt opp de forslagene han refererte til.

Maria Aasen-Svensrud (A) []: Undertegnede har over tid undret seg over hvordan ordningen med statlig finansiert prøveløslatelse har utviklet seg. Det er en ordning man kan anta begynte som en særordning for enkelte som krevde særlig oppfølging, og som ikke passet inn i kriminalomsorgens ordinære rammer.

Ordningen ser ut til å ha blitt til det som kanskje kan betegnes som en sekkepost. Tjenestetilbudet finansieres over statlige midler og utøves kommunalt med bl.a. private aktører. En gjennomgang er opplagt på sin plass. Det bør vurderes hvilken rolle kriminalomsorgen og friomsorgen bør ha, hvilken rolle helsevesenet bør spille, og om det for enkelte av de domfelte trengs særskilte tilbud som er satt bedre i system enn i dag.

Den enkelte domfeltes rettssikkerhet må vurderes. Sikkerheten for samfunnet må det selvsagt også ses hen til, og arbeidsforholdene til ansatte som utøver tjenesten, må gjennomgås. Vi bør også se hen til folks generelle rettsoppfatning. Det virker kanskje ikke helt naturlig å ha en ordning der folk er prøveløslatt i årevis.

Her er det mye å ta tak i, og jeg er glad for at regjeringen er i gang med dette arbeidet, og at kriminalomsorgen også ønsker det selv. Arbeiderpartiet og Senterpartiet kan derfor stille seg bak komiteens tilråding.

Sveinung Stensland (H) []: Siden denne ordningen sist ble debattert i Stortinget, har det vært elleve justisministre i dette landet, fra fem forskjellige partier, og fire forskjellige statsministre. Så det ville være helt urimelig å peke nese til dagens justisminister i denne sammenheng, men jeg er glad for at et samlet storting er enige om at tiden nå er moden for å ta tak i dette sakskomplekset. Derfor er det svært gledelig, som forrige taler var inne på, at også regjeringspartiene stiller seg bak dette forslaget. Det er alltid gøy å foreslå ting og få med seg absolutt hele Stortinget på det. La oss håpe det blir en vane.

Dette gjelder personer som i utgangspunktet kanskje er for syke til å sone, og som er for farlige til å være fri. Ikke alle det gjelder, forstår engang hvorfor de må sone, eller hva de har gjort. Dette er personer som må tas vare på, enten av hensyn til seg selv eller – ikke minst – av hensyn til samfunnsvernet. Jeg har spekulert litt på hvorfor dette har fått gli ut så lenge og fått holde på så lenge, og svaret er vel at det egentlig gjelder ganske få. Det koster veldig mye, men likevel er det ikke bra nok, og det har bare fått lov til å fortsette.

Det er to aktører jeg vil trekke fram i denne sammenheng. Den ene er psykiater Randi Rosenqvist, som virkelig har stått på for denne gruppen. Den andre er TV 2, som har gjort et fremragende journalistisk arbeid for å få belyst denne saken.

For mange av disse må man sy et godt tilbud der både kommune, spesialisthelsetjeneste og ikke minst kriminalomsorgen må være involvert. Da er vi tilbake til den sektorstyrte staten, der disse forskjellige aktørene ikke alltid jobber så godt på tvers.

Det vi er enige om, er tre forslag. Det ene kom i forbindelse med behandlingen av saken, men det vi fremmet, var en bred evaluering av ordningen med statlig finansiert prøveløslatelse, som også Kriminalomsorgen selv har tatt til orde for, men også at en skal ta en bred evaluering av særreaksjonene forvaring, dom til tvungent psykisk helsevern og dom til tvungen omsorg og vurdere om disse reaksjonene er hensiktsmessige. Dette er et viktig skritt og viktige grep for å få en bedre kriminalomsorg og ikke minst et bedre samfunnsvern. Vi har hatt litt for mange saker der folk som helt åpenbart skulle vært bedre ivaretatt, gjør helt forferdelige ting – og der samfunnet skulle vært bedre beskyttet mot dem som er utøvere av vold. Det er ingen andre enn samfunnet samlet sett som kan ta tak i dette, og jeg opplever at dagens vedtak er en god start i så henseende.

Per-Willy Amundsen (FrP) [] (komiteens leder): Fremskrittspartiet støtter også innstillingen. Det er en enstemmig komité som gjør det. Det er rett og slett fordi det er helt naturlig å se nærmere på alternativer til de ordningene som finnes i dag. Jeg opplevde at forrige taler, representanten Stensland, var inne på litt av problemstillingen, for det er en mangefasettert problemstilling vi snakker om her. Det er ikke bare de som dette representantforslaget spesifikt omhandler, men det er altså en bredere problemstilling som ligger i skjæringspunktet mellom helse og justis. Jeg avslører ingen hemmelighet ved å si at evnen til samarbeid mellom helse og justis kanskje ikke nødvendigvis har vært den beste på dette området. Det er kanskje også en del av forklaringen på at vi er i den situasjonen vi er i.

Det har også historiske røtter. Det handler om nedbygging av institusjonene. Tidligere hadde vi institusjoner som kunne håndtere personer som havnet i disse og mange andre kategorier, mens vi i dag har en situasjon hvor folk går løs fordi det ikke finnes noe alternativt tilbud fra verken justis- eller helsesektoren. Så har man etablert et alternativ som omfatter noen veldig få, men som er ekstremt kostbart – det er ingen god løsning.

Fremskrittspartiet støtter innstillingen, men vi gjør det sekundært. Primært ønsker vi å hente tilbake i hvert fall en del av de gamle institusjonene som gjorde oss bedre i stand til å håndtere samfunnsvernet. For igjen er det – og dette er også relevant med tanke på en sak vi diskuterte tidligere i dag – den enkeltes rettigheter som problematiseres og som får den største oppmerksomheten, mens hensynet til samfunnsvernet havner bakerst i køen. Det er viktig at man har en helhetlig håndtering av farlige personer, både de som havner i en helsekategori, som gjør at de ikke kan være i fengsel, og alle disse alternativene som skisseres opp. Det blir interessant å lytte til hva som måtte komme av forslag når det en dag legges fram. Problemet er nok at man har gått for langt i retning av den andre grøften og egentlig har skapt et problem for samfunnet som vi prøver å løse på dertil uhensiktsmessige måter, og som også er svært dyre. Men Fremskrittspartiet stiller seg bak tilrådingen.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: Det at domfelte, herunder forvaringsdømte, får god oppfølging fra både kriminalomsorgen og helse- og omsorgstjenestene er viktig for en mest mulig vellykket tilbakeføring til samfunnet. Hovedmålet med all straffegjennomføring er nettopp at domfelte kan komme tilbake til samfunnet og leve et godt liv.

Mer kunnskap er alltid bra. Det er viktig for at vi skal kunne føre en god politikk. Derfor er vi veldig positive til en gjennomgang av ordningen for å finne ut om den faktisk fungerer, og om ting kan gjøres for at den skal fungere enda bedre. Ordningen har fått fungere i 20 år, og da er det naturlig å gjennomgå den. Det er viktig å understreke at hensynet til samfunnsvernet ikke må få gå på bekostning av de frihetsberøvedes rettssikkerhet og verdighet. Med en helhetlig gjennomgang vil man kunne se på nye løsninger og alternativer, noe f.eks. psykiater Rosenqvist har tatt til orde for.

Jeg vil snakke litt om forslagene Venstre har i denne saken. Personer med kognitiv funksjonsnedsettelse har rett til tilrettelegging i møte med rettsapparatet vårt, men det er mange som ikke får det i dag. Venstre mener at alle personer med funksjonsnedsettelse må få den tilretteleggingen de har krav på, også om de er mistenkt eller siktet i en sak. Mennesker med kognitiv funksjonsnedsettelse har ofte utfordringer knyttet til språk, hukommelse, problemløsning og det å bearbeide informasjon eller ta til seg ny kunnskap. Det gjør at man rett og slett ikke stiller på lik linje med alle andre i møte med rettsapparatet. Derfor er vi nødt til – også fordi vi er forpliktet til det – å tilrettelegge bedre for disse menneskene, sånn at de får en rettferdig behandling.

CRPD artikkel 13 sier at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal ha en effektiv tilgang til rettssystemet på lik linje med alle andre. Det innebærer bl.a. at vi må tilrettelegge prosedyrer i alle ledd av saksgangen. Det betyr at vi må gi tilstrekkelig opplæring til dem som arbeider innenfor rettspleien. Både politiet, påtalemakten, domstolene og fengselsansatte skal ha kompetanse som gjør dem i stand til å oppdage at en person har en kognitiv funksjonsnedsettelse, for deretter å kunne tilrettelegge for denne personens særskilte behov. I dag er det både juridiske og praktiske skjær i sjøen for å få til tilrettelegging for alle i møte med rettsapparatet. For eksempel er det bare personer med kognitiv funksjonsnedsettelse som har vært offer for eller vitne til et lovbrudd, som har krav på tilrettelagte avhør. Det bør også gjelde for dem som er mistenkt eller siktet i en sak. Derfor foreslår vi å utvide retten til tilrettelagte avhør til også å gjelde mistenkte og siktede. Det vil styrke rettssikkerheten for dem, og det vil bidra til at vi endelig følger opp det vi forpliktet oss til å gjøre allerede tilbake i 2013, da vi ratifiserte CRPD.

En av utfordringene går ut på at man ikke klarer å identifisere personer med kognitive funksjonsnedsettelser. Allerede i 2018 kom det en rapport fra Nordlandsforskning som sa at mennesker med kognitiv funksjonsnedsettelse bare i begrenset grad blir systematisk fulgt opp i møte med politi og rettsvesen. I dag vil det typisk avhenge av om personene man møter i de forskjellige instansene, har kompetanse på området eller ikke, og dermed kan plukke opp personene som har behov for å bli fanget opp.

Da jeg selv jobbet som advokat, hadde jeg klienter med dokumentert kognitiv funksjonsnedsettelse som ikke hadde blitt fanget opp, og som hadde gått gjennom avhør og andre prosedyrer komplett uten tilrettelegging. Det fører til en svært risikabel og uverdig behandling, noe som i de verste tilfellene igjen kan føre til uriktige dommer. Sånn kan det ikke være. Det er et presserende behov for å styrke rettssikkerheten til mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser.

Venstre foreslår derfor å heve kvaliteten på undersøkelsene som politiet gjør for å skaffe opplysninger om siktedes personlighet, livsforhold og framtidsmuligheter til bruk for avgjørelse i saken. Dette må standardiseres, f.eks. ved å inkludere kontrollspørsmål som danner grunnlag for å se hvordan man kan fange opp personer med kognitiv funksjonsnedsettelse. Det er behov for å styrke rettssikkerheten på dette området, og det vil Venstres forslag i denne saken være med og legge til rette for.

Statsråd Emilie Mehl []: Både for fengselsstraff og for forvaring skal det skje gradvis overgang til full frihet. Det skal skje innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer som er betryggende for samfunnet, og som forebygger ny kriminalitet.

Norsk straffegjennomføring bygger på rettighetsprinsippet, som innebærer at innsatte har krav på de samme rettighetene i og utenfor kriminalomsorgens institusjoner. Det gjelder bl.a. kommunale helse- og omsorgstjenester og spesialisthelsetjenester. Noen domfelte har av ulike årsaker et stort omsorgsbehov. Tett oppfølging av prøveløslatte forvaringsdømte i form av individuell tilrettelegging, behandling og kontroll er nødvendig, og det krever ressurser.

Departementet finansierer ordningen for utslusing av forvaringsdømte som av særlige grunner må oppholde seg på institusjon eller kommunal boenhet. Kriminalomsorgen er ansvarlig for sikkerheten, mens institusjonen eller kommunen er ansvarlig for det faglige innholdet. Det er domstolen som beslutter slik prøveløslatelse, og bare når vilkår om institusjonsopphold er avgjørende for at løslatelse kan skje. Domfelte må ha bedre av løslatelse enn opphold i kriminalomsorgens institusjoner, og det må være utsikter til at vedkommende kan leve et liv i frihet.

Institusjonsordningen var etablert før forvaringsinstituttet ble innført i 2002. Det var et alternativ for sikringsdømte psykisk utviklingshemmede som bodde i hjemkommunen, med omfattende hjelpetilbud og kontroll. Det ble av Mæland-utvalget i 2008 gjennomført en etterkontroll av reglene om strafferettslig utilregnelighet og strafferettslige særreaksjoner. Denne ble fulgt opp i et eget høringsnotat fra departementet i 2008 og 2010. Ingen av disse dokumentene inneholder imidlertid en total gjennomgang av ordningene. Jeg deler derfor komiteens flertalls syn, at ordningen med at forvaringsdømte prøveløslates med vilkår om opphold i institusjon eller kommunal boenhet, må evalueres.

Nylig har regjeringen besluttet å sette ned et utvalg som skal utrede hvordan vi ivaretar innsatte med alvorlige psykiske lidelser eller utviklingshemning som fører til at de vanskelig kan integreres i aktiviteter og fellesskap i fengsel. Målet med arbeidet til det utvalget er å få utredet hvordan vi best mulig kan ivareta den gruppen både under fengselsoppholdet og ved tilbakeføring til samfunnet. Utvalget skal vurdere om det er behov for spesielle oppfølgingstiltak ved løslatelse, og om ordningen med at forvaringsdømte prøveløslates med vilkår om opphold i institusjon eller kommunal boenhet fungerer på en god måte.

En vurdering av modeller for organisering, finansiering, styring og ledelse vil også kunne inngå som en del av utvalgets arbeid. Det er et mandat vi nå har under utarbeidelse, og regjeringen vil offentliggjøre sammensetningen og mandatet så snart dette foreligger. Det er derfor for tidlig å gå nærmere inn på hva slags ulike forslag om konkrete ordninger det kan være aktuelt å se på.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Sveinung Stensland (H) []: Siden jeg var så overstrømmende hyggelig i mitt innlegg, kan jeg legge til at vi kunne ha kommet lenger hvis en bare hadde satt i gang før Stortinget kom fram til dette vedtaket, men nå er vi glad for at vi er der vi er.

Takk for redegjørelsen for hvordan en har tenkt å ta tak i dette. Kan statsråden si noe om tempoet, forventet oppstart, når en vil komme videre? Sånn jeg vurderer det, er det sannsynligvis opptil flere lovverk som må endres på, det må gjøres et forskriftsarbeid, og det blir helt sikkert også budsjettspørsmål oppi dette. Jeg lurer rett og slett på når det kommer i gang, og når en kan forvente å få noen resultater i andre enden.

Statsråd Emilie Mehl []: For Senterpartiet og Arbeiderpartiet er det viktig at vi på mange områder gjør et arbeid for å bedre innsattes eller forvaringsdømtes forhold, særlig for dem som har psykiske lidelser eller utviklingshemming. Det er også derfor vi har jobbet over tid med det, på mange måter.

Når det gjelder akkurat den saken som er bakgrunnen for representantforslaget, var det også noe som ble tatt opp av bl.a. TV 2 i vinter, hvis jeg ikke tar feil, og vi har jobbet grundig med det siden det. Allerede da signaliserte jeg at regjeringen også mente det var klokt å evaluere denne ordningen.

Tidslinjen framover er det for tidlig å si noe om. Jeg ønsker at vi skal gjøre det så raskt som mulig, men dette spørsmålet er omfattende, og det er veldig viktig at vi tenker nøye gjennom hva vi lander på. Når det gjelder det økonomiske, tror jeg det kan bli dyrt uansett hva man ender opp med å gjøre, men vi vil altså komme tilbake til tidslinjen.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 16.

Votering, se voteringskapittel