Erlend Svardal Bøe (H) [09:03:02] (ordfører for saken): Først vil jeg si tusen takk til komiteen for godt samarbeid i arbeidet med folkehelsemeldingen. Det har vært et stort og omfattende arbeid, og vi har fått mange skriftlige og muntlige høringsinnspill. Jeg regner med at partiene vil legge fram sine forslag og synspunkt i løpet av debatten.

Folkehelsen i Norge er jevnt over god. Høyere levealder og økt livskvalitet er to gode indikatorer på det. Selv om folkehelsen jevnt over er god, er det fortsatt utfordringer vi må ta tak i og løse. Sykdomsbildet i Norge er dominert av ikke-smittsomme sykdommer som hjerte- og karsykdom, kreft, kols, rus, psykiske lidelser og demens. Ikke-smittsomme sykdommer er en viktig årsak til tapte leveår for begge kjønn i Norge, men mange ikke-smittsomme sykdommer kan også forebygges og reduseres.

Høyre mener det skal være enkelt å ta gode valg for egen helse og livsstil. Hver enkelt av oss skal ha størst mulig frihet til og ansvar for å forme sitt eget liv, og det er viktig at vi fører en folkehelsepolitikk som i størst mulig grad bygger på positive virkemidler, med belønning og stimulering. Høyre mener det er særlig viktig å sikre barn og unges og sårbare gruppers rett til å leve i helsefremmende omgivelser. Gode levekår, god helse, livskvalitet og trivsel henger sammen.

Ensomhet er en stor folkehelseutfordring som vi dessverre har sett øke hos særlig unge og eldre i samfunnet vårt. Ensomhet kan være vondt, og det kan føre til redusert livskvalitet og psykisk uhelse. Etter koronapandemien, da mange ble mer ensomme og isolerte, er ensomhet et av de viktigste områdene vi må følge opp.

I fjor fikk Høyre flertall på Stortinget, sammen med Fremskrittspartiet, SV, Venstre, Kristelig Folkeparti, Pasientfokus og Rødt, for å gjøre mer for å forebygge og redusere ensomhet. Et av tiltakene var å få på plass en nasjonal handlingsplan mot ensomhet som skulle ha konkrete tiltak og være mer forpliktende. Dessverre følger ikke regjeringen opp det på en tilstrekkelig måte i folkehelsemeldingen, men de sier at de vil vurdere en nasjonal handlingsplan i 2025. Det er skuffende og viser at ensomhet er en folkehelseutfordring som kanskje ikke tas nok på alvor.

Rådet for psykisk helse, som består av en rekke organisasjoner innen psykisk helse, har uttalt at regjeringen ikke viser handlekraft ved kun å vurdere en handlingsplan. Derfor håper jeg at flertallet her i salen i dag, som også utgjorde flertallet for forslagene i fjor, støtter forslaget om at regjeringen skal følge opp arbeidet med ensomhet og ikke bare vurdere det.

Høyre mener at regjeringen kunne vært mer offensiv i folkehelsemeldingen når det gjelder arbeidet med fysisk aktivitet. Norge har satt seg klare mål fram mot 2025 og 2030 når det gjelder utvikling av ikke-smittsomme sykdommer, men det vi ser, er at Norge sliter med å nå målet om å få ned graden av fysisk inaktivitet og å stoppe økningen i andelen med fedme og diabetes. Det er en utvikling som kan føre til redusert livskvalitet for den enkelte og store utgifter for samfunnet. Fysisk aktivitet fremmer god helse, gir overskudd og er et viktig og veldokumentert virkemiddel i forebygging og behandling av flere diagnoser og tilstander, bl.a. depresjon, høyt blodtrykk og diabetes type 2.

Høyre mener at fysisk aktivitet må foreskrives på samme måte som vi foreskriver medisin. Derfor vil Høyre forsterke ordningen med grønn resept ved å se på nye oppfordringsmodeller, som f.eks. mer veiledning når det gjelder fysisk aktivitet og kosthold. Det vil kunne gi fastlegene flere henvisningsmuligheter og sørge for at den enkelte får en ny og bedre livsstil.

Vaksiner er et viktig tiltak for å beskytte befolkningen mot spredning av smittsomme sykdommer, men også for å ta ned belastningen i helse- og omsorgstjenesten og i arbeidslivet. Høyre er opptatt av at flere skal gjennomføre vaksinering for å sikre bedre helse i befolkningen. Solberg-regjeringen satte det på dagsordenen i 2018 ved å legge fram en utredning om å innføre et voksenvaksinasjonsprogram. Regjeringen varslet at det ville komme et voksenvaksinasjonsprogram i folkehelsemeldingen, men heller ikke her har regjeringen levert. De har kun sagt at det skal arbeides med.

Høyre mener at vi må gjøre mer i vaksinasjonsarbeidet. Derfor foreslår vi å få på plass et voksenvaksinasjonsprogram, stille krav til helsepersonell om å ha relevante vaksiner og be regjeringen se på hvordan apotekenes rolle i vaksinasjonsarbeidet kan styrkes for å få opp vaksinasjonsgraden.

Helt til slutt vil jeg si at Høyre støtter mange av tiltakene i folkehelsemeldingen, som også er en direkte oppfølging av Solberg-regjeringens arbeid, bl.a. på tobakksområdet. Røyking er den viktigste enkeltårsaken til sykdom og tidlig død i Norge, og Høyre mener vi må arbeide med å få ned tobakksbruken.

Med det tar jeg opp de forslagene Høyre er med på, og ønsker en god debatt.

Cecilie Myrseth (A) [09:15:42]: Folkehelsen i Norge har vært gjennom litt av en reise de siste 200 årene. Vi er friskere og lever lenger enn generasjonene før oss. Det er resultatet av rett utvikling på mange områder: bedre samfunnsforhold og levekår, medisinske gjennombrudd og gode folkehelsetiltak.

For Arbeiderpartiet handler folkehelsepolitikken om at vi i fellesskap skal ta ansvar for helseutfordringene i samfunnet, ikke legge ansvaret på den enkelte alene, samt sikre at alle har muligheten til å holde seg friske og leve et godt og langt liv uavhengig av hvor og hva man kommer fra. Da må vi redusere sosiale forskjeller. Det er for oss målet med alt folkehelsearbeid.

Vi har flere utfordringer som må løses for å gjøre den norske folkehelsen bedre. Folk med kort utdanning lever i snitt fem til seks år kortere enn dem med lang utdanning. Det er 14 års forskjell i levealder mellom de 1 pst. rikeste og de 1 pst. fattigste i Norge. Det er grunnleggende urettferdig. Vi som politikere må tørre å ta grep og vise samfunnsansvar.

Vi må ikke glemme at det viktigste vi kan gjøre for folkehelsen, er å ha et samfunn med små forskjeller, uavhengig av hvor vi bor og hvor mye vi tjener, der ungene våre har like muligheter til å lykkes, og å ha gode skoler og barnehager der alle møtes, et arbeidsliv som inkluderer og sikrer de ansatte ordentlige forhold, og kultur- og idrettstilbud der alle unger kan delta, uavhengig av hvor mye foreldrene tjener.

I Norge skal alle være trygge på at fellesskapet stiller opp når du trenger det. I motsetning til Høyres vektlegging av den enkeltes ansvar tar vi nå folkehelsepolitikken i en mer rettferdig retning som legger vekt på gode løsninger som vi får til i fellesskap. Det koster oss også mindre å forebygge enn å behandle, både for den enkelte og for fellesskapet. Forebygging er også viktig for å sikre en bærekraftig helsetjeneste som sikrer at alle får hjelp når de trenger det.

Vi lever i en tid da vi påvirkes mer av omgivelsene våre. Det påvirker også helsen vår gjennom vaner og valg som vi tar. Vi har større utfordringer med overvekt, fedme, psykisk uhelse og ikke-smittsomme sykdommer. Dette dominerer sykdomsbildet. Hva vi spiser og drikker, hvor mye vi beveger oss, hvordan vi sover, relasjoner, stress og tobakk – alt påvirker helsen vår, både fysisk og psykisk. Det er ikke tilfeldig hvem som rammes hardest av kroniske sykdommer. Vi må gjøre det lettere for alle å kunne ta sunne og gode valg som fremmer god helse, og som gjør det enklere for oss å holde oss friske og leve et godt liv uten hjelp fra helsetjenesten.

Vi oppnår ikke det med å bruke pekefingeren og moralisere over folks vaner og liv, og heller ikke gjennom å late som at folk tar de kloke valgene bare de får nok informasjon. Det er ikke slik det fungerer. Skal vi lykkes med forebygging og å få til gode vaner, må samfunnet være på banen, særlig på vegne av barn og unge. Vi må spille mer på lag med familiene og foreldrene som ber om at vi tar grep for å beskytte bedre mot det som truer ungenes helse.

I tillegg til mange gode tiltak som regjeringen har foreslått, som bl.a. ny tobakksstrategi med mål om en tobakksfri generasjon og sterkere vern for ungene mot passiv røyking, har vi også i Stortinget lyttet til behovet for flere grep. Ett av dem handler om energidrikk. Inntaket av energidrikk har skutt til værs, og de yngste ungene får stadig i seg mer. Energidrikk er ikke ment for unger og bør heller ikke selges til barn. Vi vet at det er skadelig. Derfor er det riktig å innføre en aldersgrense på 16 år. Det handler om å lytte til bekymrede foreldre, fagfolk og forbrukere.

Stadig flere unger rammes av overvekt, og mengden reklame barn og unge utsettes for, påvirker kostholdet deres. Derfor er det riktig å gjøre noe med det ved å innføre et forbud mot markedsføring av usunn mat og drikke som er rettet mot barn og unge under 18 år.

Barn og unge utsettes også for en aggressiv og ulovlig markedsføring med mål om å få dem til å ville endre på utseendet sitt: fillers, botox og før- og etterbilder på populære kanaler som TikTok og Instagram. Det bidrar til kroppspress, og det handler om psykisk helse. Det avdekkes lovbrudd på lovbrudd, men få sanksjoneres. Det er bra at et flertall er med på at det er riktig å øke bruken av overtredelsesgebyr og sanksjoner for å stoppe den uetiske praksisen.

For at folkehelsen skal fortsette den gode reisen også i tiden som ligger framfor oss, må vi ta dagens utfordringer innover oss og ta grep som gjør noe med dem. Jeg er sikker på at tiltakene og retningen som meldingen og forslagene legger opp til, i tillegg til regjeringens generelle mål om å utjevne sosiale forskjeller, vil bidra positivt til folkehelsen.

Arbeiderpartiet støtter forslagene nr. 2 og 7, da det er i tråd med arbeid som allerede gjøres av regjeringen.

Hans Inge Myrvold (Sp) [09:27:03]: Etter dagens debatt bør det ikkje vera nokon tvil: Folkehelsemeldinga gjev oss eit godt fagleg og kvalitetsmessig grunnlag for å fremja viktig folkehelsepolitikk. Som ein viktig faktor fokuserer denne folkehelsemeldinga ekstra på utjamning av sosiale helseskilnader, og regjeringa har levert ei særs viktig og riktig folkehelsemelding til Stortinget. Meldinga inneheld ei rekkje tiltakspunkt i det vidare prioriterte arbeidet.

Eg vil i innlegget mitt trekkja fram nokre element som eg meiner har stor verdi for det vidare arbeidet med å styrkja folkehelsa. Etter ti år med folkehelseloven, som vart lagt fram av Stoltenberg-regjeringa i 2012, vil no Senterpartiet og Arbeidarpartiet starta ein gjennomgang av lova med det føremålet at ein skal styrkja folkehelsearbeidet. Desse åra har gjeve oss verdifull erfaring og kunnskap på ei rekkje område.

Det er ingen tvil om at det er kommunane og lokalsamfunna i heile landet som har den avgjerande og definerande krafta i folkehelsearbeidet. Difor har me innretta fleire målretta tiltak for å byggja opp under eit aktivt folkehelsearbeid i kommunane. La meg nemna nokre.

Eitt av tiltaka er områdesatsing i byar med særlege levekårsutfordringar. Målet med ordninga er at fleire skal verta økonomisk sjølvstendige og aktive deltakarar i sitt lokalsamfunn gjennom aktivitet og meistring. Ordninga byggjer på dei prinsippa som er presenterte i folkehelsemeldinga, om eit større og meir aktivt samarbeid mellom lokale, regionale og statlege aktørar for å nå målsetjinga i prosjekta.

Om ei veke legg regjeringa fram sin opptrappingsplan for psykisk helse. Over 60 pst. av kommunane har meldt attende til Helsedirektoratet at dette er den største folkehelseutfordringa. Vår opptrappingsplan vil ha særleg merksemd på dei breie, førebyggjande tiltaka og på styrking av lågterskeltilbod i kommunane, med klåre målsetjingar som vil gje resultat.

Vidare vil eg òg nemna at me har sikra full momskompensasjon til dei mange frivillige laga og organisasjonane som kvar einaste dag fremjar folkehelsearbeid. Organisasjonane er gullet i folkehelsearbeidet og saman med kommunane dei viktigaste folkehelseaktørane. Momskompensasjon gjev organisasjonane naudsynt handlingsrom til aktivitet, leik og meistring i sine respektive lokalsamfunn.

For å omsetja dei beste folkehelsetiltaka i handling vil me oppretta eit folkehelsepolitisk råd. Her vil ein kunna fremja gode tiltak på tvers av sektorar og nivå i det offentlege, noko som igjen vil gje endå betre politisk retning i vårt folkehelsearbeid.

Det er òg tiltak me på Stortinget kan bidra med. Dette handlar mykje om lov- og forskriftsregulering. Eg vil visa til vår oppmoding til regjeringa om å forskriftsfesta forbod mot marknadsføring av usunn mat og drikke overfor barn under 18 år. Barn og unge lever i dag i ei digital verd, der mange aktørar har stor påverknadskraft gjennom marknadsføring. Ein skal ikkje utsetja barn og unge for denne typen reklame. Den siste tida har me sett fleire tilfelle av reklame for usunn mat retta nettopp mot denne målgruppa. Slik kan me ikkje ha det, og me må bidra til at det no vert sett ein stoppar for det. Det er difor avgjerande at Stortinget vedtek dette.

Eg er òg nøgd med at eit fleirtal støttar Senterpartiet og Arbeidarpartiet i å innføra aldersgrenseregulering av energidrikk. I dag finst det ikkje ei slik regulering, berre enkelte aktørar som handterer ei normert aldersgrense. Det at me i dag ber om ei slik innføring, vil potensielt sikra mange mot unødvendig og for stort inntak av slik drikke. Det har vore ein eksplosiv vekst i konsumet, og auken er størst hjå barn og ungdom mellom 10 og 15 år. Dette tiltaket vil avgrensa konsum og fleire helseplager.

Mykje meir skulle ha vore sagt i saka – det kan godt henda eg teiknar meg igjen i det vidare ordskiftet. Folkehelsemeldinga og folkehelsearbeidet er ikkje lettvektarar i helsepolitikken. Summen av tiltaka frå regjeringa og vedtaka i denne salen i dag gjer meg trygg på at dei førebyggjande tiltaka for å motverka sosial ulikskap vert handterte på ein god måte.

Bård Hoksrud (FrP) [09:39:28]: Folkehelse handler om utrolig mye, mens veldig mye i denne folkehelsemeldingen handler om alt man skal forby, og alt man ikke liker, og et stort ønske fra en del organisasjoner som tror at bare man kommer med et forbud, har man løst problemet. Det er å stikke hodet i sanden og håpe at det går over.

Hva er god folkehelse? Det vil være svært forskjellig fra person til person. For noen er trening god folkehelse, men for en annen person kan det oppleves som det stikk motsatte. Jeg mener at god folkehelse handler om at folk skal ha det godt med seg selv og ikke bli sykelig opptatt av alltid å handle riktig og i tråd med det helseministeren og en del andre formyndere vil pålegge en, som mener at det er slik man skal leve sitt liv.

I denne meldingen står det vanvittig mange fine ord, og det er mange visjoner, men det er få konkrete forslag. I meldingen er ordet «vurdert» nevnt hele 85 ganger. Det sier vel det meste. Samtidig er det faktisk konkrete forslag der. De konkrete forslagene handler stort sett om forbud og påbud og et ønske om å styre folks liv. Fremskrittspartiet er imot den overformynderpolitikken vi ser fra venstresiden. Nå skal man forby nettsalg av snus, forby markedsføring av usunne varer for barn og unge, innføre aldersgrense på kjøp av energidrikker, forby røyking på enkelte steder – men man kan ikke bare forby alt man ikke liker. Dette er slik man løser ting i diktaturer, men ikke hos frihetselskende mennesker i demokratier som Norge.

Vi er imot å lovfeste ting som for de aller fleste bare er sunn fornuft. Det må være grenser for politikken og for hvor inngripende den skal være. Jeg mener folkehelse handler om så mye mer enn mye av det som er nevnt i denne meldingen. Det handler om at folk skal føle seg inkludert og involvert, ikke utenfor og ekskludert, og at man ikke skal bli sett ned på fordi man enten er litt annerledes eller kanskje gjør noe som ikke alle andre liker.

Det handler ikke minst om den enkeltes psykiske helse, for hvis man har behov for hjelp, skal man få det. Da hjelper det fint lite for folkehelsen at det har blitt enda vanskeligere å få hjelp under denne regjeringen, og at køen av barn og unge som venter på hjelp, har økt med 44 pst. Det betyr at det nå er mer enn 5 000 barn som venter på hjelp i psykiatrien.

Noe annet det skrives mye om i denne meldingen, er mat. Jeg er helt enig i at det aller beste er et sunt og balansert kosthold. Det innebærer også at det skal være lov til å kose seg. Er det noe som er usunt, er det hele tiden å gå rundt og tenke på om det man spiser, er sunt nok, eller å telle kalorier. Det kan føre til at man utvikler spiseforstyrrelser, enten det er en overspisingslidelse eller f.eks. anoreksi.

Vi ser dessverre en veldig stor økning i antallet unge som utvikler spiseforstyrrelser. Det bekymrer meg veldig, og etter å ha snakket med mammaer og pappaer som opplever dette, blir jeg ganske frustrert og forbannet på deres vegne. Samtidig som utfordringene øker i stort tempo, ser vi at flere av dem som driver med både rådgivning og behandling av spiseforstyrrelser, får sine bevilgninger kuttet med dagens regjering. Ventelistene øker, færre får hjelp – dette er jeg skikkelig bekymret for.

Jeg tror også at en stor del av en god folkehelse er å få velge selv, enten det gjelder hvem som skal komme hjem til deg når man trenger hjemmetjeneste, hvilket sykehjem man skal bo på når man har behov for en sykehjemsplass, eller hvor man skal motta behandling. For meg er det viktig med valgfrihet, men det er ikke dagens regjering opptatt av. Vi vil gjeninnføre og sikre ordningen med fritt brukervalg og la flere aktører få levere tjenester i eldreomsorgen og i andre helsetjenester.

Vi har en stor oppgave foran oss når det gjelder å redusere ensomhet i Norge, kanskje spesielt hos de eldre. Vi vet dessverre at altfor mange sitter alene og ikke får nok aktivitet. Ensomhet er et folkehelseproblem. Derfor er det viktig å jobbe for at alle skal få et godt tilbud, og at folk ikke blir sittende alene uten noen sosial kontakt.

Til slutt vil jeg peke på at det gikk litt fort i svingene i innspurten, og at vi ved en inkurie ikke er med i merknaden om Statens barnehus i Finnmark. Den merknaden skulle vi selvfølgelig ha vært med i.

Jeg tar opp resten av forslagene Fremskrittspartiet er med på i denne saken.

Jeg skjønner at det er utfordrende å svare ja eller nei på spørsmål – men vi får se om jeg kan klare det, hvis jeg får et konkret ja-eller-nei-spørsmål.

Til slutt vil jeg si at det er lov å være blid – det er bra for folkehelsen.

Marian Hussein (SV) [09:51:49]: Først vil jeg gjerne takke komiteen for et godt arbeid og samarbeid i en hektisk tid, og saksordføreren for å lose oss godt gjennom denne meldingen.

Et samfunn med små forskjeller og tilgang på universelle velferdsgoder er den beste måten å tilrettelegge for god folkehelse på. Helse er ikke bare fravær av sjukdom, men også en tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære.

Vi lever i en tid der det offentlige helsevesenet trues av framveksten av private helsetjenester. Flere og flere med høy inntekt i Norge kjøper seg forbi køene i lite tilgjengelige offentlige helsetjenester. En sterk offentlig helse- og omsorgstjeneste styrt og finansiert av fellesskapet er avgjørende for å håndtere økende sosiale og geografiske forskjeller og for å hindre en todeling av helsetjenesten. For å skape et samfunn der alle mennesker har lik tilgang på kvalitetsbaserte helsetjenester, må vi regulere det private helsemarkedet, som er tilgjengelig for de få og ikke for de mange.

Vi lever også i en dyrtid. Veldig mange mennesker synes det er vanskelig å ta de gode valgene fordi prosessert mat er billigere enn sunn mat. Det er også mekanismer vi er nødt til å se på og regulere mye mer. Det kan ikke være sånn at det skal straffe seg å være fattig i Norge.

God folkehelse handler ikke bare om tilgangen til helsetjenester, det handler også om å gjøre noe med sosiale faktorer som påvirker helsen til enkeltpersoner og grupper i samfunnet. Vi må sikre økonomisk trygghet og gode sosiale ordninger, rimelige boliger, trygge arbeidsforhold, god utdanning og sosial støtte. Ved å skape et samfunn der disse grunnleggende behovene blir møtt, reduserer vi også ulikheten og fremmer en bedre helse for alle.

Hvilket kjønn man har, styrer også hvordan man blir møtt av helsevesenet, og hvordan livet utvikler seg. Økonomisk selvstendighet er viktig og har stor betydning for kvinners helse. Samtidig har kvinner et arbeidsliv som er preget av mer midlertidighet, mer deltid, lavere lønn og dermed også lavere pensjon, samt høyere sjukefravær og annet fravær. 86 pst. av minstepensjonistene i Norge er kvinner. Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet gir i tillegg en stor likelønnsutfordring, hvor det arbeidet kvinner typisk utfører, systematisk lønnes lavere enn det arbeidet menn typisk utfører. På kvinners arbeidsplasser er man mer utsatt for vold, trusler om vold og belastningsskader. Langt flere kvinner enn menn blir uføre i løpet av livet, og langt færre kvinner enn menn får innvilget yrkesskade.

I rapporten til kvinnehelseutvalget, «Den store forskjellen: Om kvinners helse og betydning av kjønn for helse», vises det til at vi trenger mer kunnskap om arbeidshelse og kjønn. Derfor har jeg i dag fremmet et forslag om å sette ned et hurtigarbeidende utvalg som ser på arbeidshelsen i kjønnsperspektiv.

Både nasjonale og internasjonale studier viser at det er store forskjeller i helsen og dødeligheten mellom minoritetsgrupper og majoritetsbefolkningen. Innvandrere i Norge rapporterer oftere helseplager enn majoritetsbefolkningen. Koronapandemien viste også at denne gruppen var særlig utsatt. Folkehelsemeldingens relativt tynne omtale og tiltak for å forbedre denne gruppens helse viser at vi trenger mer arbeid, og illustrerer også en blindsone hos myndighetene. Derfor har jeg i dag fremmet et forslag om at regjeringen i arbeidet med handlingsplanen mot rasisme og diskriminering også vurderer å legge fram tiltak som reduserer rasismens virkning på helse.

I går la sannhets- og forsoningskommisjonen fram en rapport der det bl.a. sto at mange samer, kvener og skogfinner opplevde at den norske velferdsstaten var tuftet på en likhetsideologi som ikke ga rom for kulturelle ulikheter. Avslutningsvis vil jeg si at jeg er veldig glad for at vi fikk på plass SAMINOR 3-finansieringen.

Med det tar jeg opp resten av forslagene SV er med på.

Marie Sneve Martinussen (R) [10:01:22]: Takk til helsekomiteen for et godt arbeid med en viktig sak. Det er veldig fint å få lov til å være innbytter i denne debatten. I finanskomiteen, der jeg sitter, diskuterer vi veldig mye ulikheten i Norge i kroner og øre, og det er viktig nok, men det dere har jobbet med i denne saken, handler om ulikhet rett inn på selve livet, som kanskje er enda viktigere.

Det for meg mest alvorlige i folkehelsemeldingen er at den slår fast at vi har økende sosiale helseforskjeller i Norge – ikke bare at de er store, men at de øker. I en tid der jeg tror vi alle håper at vi går i riktig retning, går vi egentlig i feil retning. Meldingen slår også fast at folk med lengre utdanning i snitt lever fem til seks år lenger enn folk med lav utdanning. Det er rett og slett dødens klasseskille på alle mulige måter. Det er også 14 års forskjell i levealder mellom den rikeste prosenten og den fattigste prosenten i Norge.

På en måte er folk som har lav inntekt og lav utdanning i Norge, utsatt for i hvert fall fire trusler på en gang. På den ene siden har man mer krevende livsvilkår, man har dårligere økonomi, og det er krevende i seg selv. Man lever også kortere, det tas år fra livet ditt. For det tredje får man flere sykdommer og er mer utsatt for uhelse i de årene man lever, og for det fjerde vet vi at man møtes på en dårligere måte i helsevesenet enn dem som har mye ressurser og god økonomi.

Rødt er veldig bekymret for at det skal komme en femte stein til byrden, nemlig et todelt helsevesen som vil gjøre forskjellene mellom folk enda større. Derfor er det for Rødt åpenbart at lav økonomisk ulikhet og universelle helsetjenester er det viktigste grunnlaget også for folkehelsen. På en måte kan man snakke om høna og egget: Har man dårlig helse fordi man har dårlig økonomi, eller dårlig økonomi fordi man har dårlig helse? Man kan finne en løsning for både høna og egget, og i finanskomiteen er vi opptatt av en skattepolitikk for å få ned de økonomiske forskjellene. Jeg tenker at en undersøkelse som kom denne uken, sier det veldig tydelig: Én av åtte i Norge føler på indre uro ganske ofte på grunn av økonomien. Det klart at det påvirker, spesielt den psykiske helsen til folk.

Det jeg tenkte å fokusere på nå, er så klart det som tar tak i den andre enden – ikke skattepolitikken, men å gjøre noe med helsetjenestene for folk. Det første jeg vil legge vekt på, er egenandeler. Egenandeler er en økonomisk byrde for folk til vanlig, men i den priskrisen vi har nå, når vi vet at mange ikke har råd til både å holde huset varmt og å sette mat på bordet, er det klart at egenandelen for å gå til legen er en økonomisk byrde. Det er jo det første skrittet for å kunne få hjelp av det offentlige helsevesenet at man har råd og mulighet til å gå til legen. Derfor fremmer vi et forslag om lavere egenandelstak og ikke minst å utvide grensen for gratis helsetjenester fra 16 til 18 års alder. Spesielt når vi har denne fraværsgrensen, er det faktisk ganske urettferdig at 16–17-åringer er nødt til å betale en egenandel hver gang de er litt syke og ikke kan gå på skolen.

Det andre jeg vil fokusere på, er kosthold, som dere allerede har diskutert en del. Det er helt klart at kosthold og økonomi henger sammen. Det er mye billigere med den maten som er dårlig for en, og det er også sånn at foreldre som jobber hardt, jobber mye og har uforutsigbar arbeidstid, ikke har tid til å stå hjemme og lage falafel fra grunnen eller fermentere noen egne greier. Det er det middelklassen og overklassen som har råd til. Derfor er det viktig å se på også kosthold i et klasseperspektiv, når vi vet at kosthold har så mye å si for folks helse, og derfor fremmer vi et forslag om at økonomi ikke skal være til hinder for muligheten til et sunt kosthold, og, som et av virkemidlene, å kutte ut momsen på norskprodusert frukt og grønt.

Arbeidshelse er veldig viktig. Når det er så stor sammenheng mellom utdanningsnivå og helse, handler det åpenbart om hva slags jobber man har med de ulike utdanningsnivåene, og hvordan de jobbene sliter på både den fysiske og psykiske helsen. Derfor er vi også med på et forslag om arbeidshelse.

Jeg må slutte der livet starter, på fødeavdelingen. Helsepolitikken kan ikke gjøre noe med at noen fødes med mye penger i banken og noen med lite, det får vi prøve å ta ansvar for i finanskomiteen. Det helsepolitikken derimot kan gjøre noe med, er hvordan man møtes på fødeavdelingen. Vi vet at spesielt ammeveiledning nå er noe som er blitt et marked, der folk kjøper seg tjenester for å få god ammeveiledning. Vi har derfor fremmet et forslag om at det skal bli et bedre tilbud på de offentlige helseinstitusjonene.

Da fremmer jeg forslaget Rødt har sammen med Pasientfokus.

Alfred Jens Bjørlo (V) [10:06:41]: Først av alt må eg på vegner av Venstre, som ikkje sit i helsekomiteen, få nytte høvet og takke både statsråden, departementet og helsekomiteen for eit veldig godt arbeid med denne saka – for det er det. Saka viser at det er brei semje om linjene i folkehelsepolitikken, og òg at det er ein tydeleg grøn tråd frå Solberg-regjeringas arbeid med folkehelse til arbeidet denne regjeringa driv.

Eg vil trekkje fram fire særleg viktige poeng, sett frå Venstres side, i det overordna arbeidet med folkehelse, som er temaet i dag. For det første: Det aller viktigaste vi kan gjere for ei god folkehelse i landet over tid, er å gje alle barn den beste starten på livet – alle barn. Det handlar om dei første leveåra. Venstre har bl.a. sett på dagsordenen ei sak om dei første 1 000 dagane i eit barns liv, svangerskapet og dei to første leveåra. At vi greier å ha gode tilbod og stille opp for familiane i den perioden, er ekstremt viktig for helsa vidare gjennom livet.

Det same gjeld skulen, det å ha ein god skule med godt støtteapparat rundt barna våre, god skulehelseteneste og alt som høyrer med rundt det å gje ungane våre ein trygg og god barnehage- og skulekvardag. Vi veit kor viktig dette er, og vi kjem til å få ei ny påminning om det seinare i dag når det blir lagt fram ein rapport om nedstenginga av norsk skule som blei gjort under pandemien, og kor inngripande eit slikt tiltak faktisk er i barn sitt liv. Det å nekte dei retten til å gå på skule handlar ikkje berre om læring, men det handlar òg om psykisk helse og om det store, store bildet. Der trur eg vi alle har fått oss ein vekkjar som har vore heilt nødvendig.

Det andre eg vil trekkje fram, er at vi må ha eit arbeidsliv med plass til alle. Vi må jamne ut sosiale skilnader. Det handlar ikkje om å gjere alt gratis for alle. Vi kjem til å gå inn i tider der vi er nøydde til å prioritere strengare i samfunnet, der vi må prioritere bruk av ressursane samfunnet har. Då er vi nøydde til å sørgje for at vi prioriterer desse ressursane slik at vi løftar dei svakaste. Det handlar om gratis SFO og barnehage, målretting av barnetrygd og så vidare i ei mengd av tiltak – at vi prioriterer slik at vi faktisk jamnar ut sosiale skilnader og løftar dei som har minst.

Punkt tre som er viktig, er at vi greier å mobilisere heile samfunnet i folkehelsearbeidet – også frivilligheita og heile mangfaldet av lag, organisasjonar og frivillige krefter i Noreg. Det er eit område der denne regjeringa, etter mitt syn, har gått på nokre smellar i sitt arbeid. Vi må stille opp for frivilligheita og unngå at frivilligheita opplever at rammevilkåra deira blir dårlegare eller så usikre at ein ikkje tør å satse vidare. Det må vi hindre: Vi må gje frivilligheita stabile, gode rammevilkår.

Det fjerde som etter Venstres syn er ekstremt viktig, er at folkehelsearbeidet handlar om dei store linjene og at vi klarar å setje det i samanheng med andre politikkområde, og at det ikkje berre blir symbolpolitikk. Eg merkar meg at det i nokre av replikkvekslingane har vore veldig mykje snakk om energidrikke.

Eg sit sjølv i næringskomiteen og har brukt morgonen i dag på høyring om jordbruksoppgjeret. Der fekk vi opplyst at av ei samla ramme på no snart 30 mrd. kr i jordbruksoppgjeret blir berre 2,6 pst. brukte på frukt- og grøntsektoren. Omtrent alt av midlar blir brukt på kjøt og mjølk, og det ser ikkje ut til å vere nokon interesse i dagens regjeringsparti for å gjere noko med det. Dei store linjene i politikken handlar også om folkehelse og om klima, men ein vel å seie at jordbrukspolitikken ligg på eit område, og så styrer vi med folkehelse på eit anna område. Slik kan vi ikkje ha det. Vi må sjå politikkområde i samanheng.

Venstre sit ikkje i komiteen, så vi er ikkje med i tilrådinga. Vi kjem til å støtte ei rad av mindretalsframlegga som ligg føre i dokumentet. Vi støttar framlegg nr. 1–11, 13–15, 17–19, 20–23, 27 og 30–32. Vi støttar også dei lause framlegga nr. 41, 44, 45 og 46, slik det ligg an no – viss ikkje eg har rota med notata mine. Vi støttar også tilrådinga på alle punkt unnateke III og IV. Profilen i det handlar om nettopp det eg har snakka om; det handlar om psykisk helse og rus, om frivilligheit og om det å styrkje tilbodet til barn og unge. Dei framlegga prioriterer vi, og då trur eg det skal bli eit bra dokument.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [10:12:13]: Miljøpartiet De Grønne sitter ikke i helse- og omsorgskomiteen og har derfor ikke vært med i behandlingen av denne meldingen. Jeg vil takke saksordføreren og komiteen for arbeidet. Det er noen momenter vi har lyst til å kommentere spesielt.

Folkehelsemeldingen viser at klimaendringer påvirker helsen til mennesker over hele verden, inkludert Norge. Økt eksponering for ekstremvær og påvirkning av de fysiske, naturlige og sosiale systemene påvirker folkehelsen. Det er de neste få årene som vil avgjøre om vi klarer å stanse klimakrisen. Skal vi ha noen som helst sjanse til å gjøre det, må vi handle mye raskere enn det det politiske flertallet her har vært villig til så langt. Miljøpartiet de Grønne mener at de viktigste grepene vi kan gjøre i Norge, er å fase ut oljevirksomheten, elektrifisere transporten og skifte til fornybar energi og fornybart råstoff i industrien.

Videre har folkehelsemeldingen tatt for seg hvordan hets og diskriminering truer folkehelsen. Det er stor grunn til bekymring når det gjelder omfanget av hatytringer og hets mot skeive, mot samer, mot nasjonale minoriteter og mot funksjonshindrede, for å nevne noen. I denne sammenheng viser jeg derfor til Miljøpartiet De Grønnes representantforslag om et tryggere offentlig ytringsrom, som behandles etter sommeren. Jeg håper at de av mine stortingskollegaer som har ytret bekymring for hets og diskriminering i forbindelse med årets folkehelsemelding, også vil være med på å støtte forslagene våre om tiltak som kan gjøres for å redusere hets og den påvirkningen det har på dem som rammes.

Folkehelsemeldingen viser til at det er viktig at regjeringen fortsetter å ha en strategi for seksuell helse, og at særlig seksualitetsundervisningen i skolen må styrkes. Vi i Miljøpartiet de Grønne mener at bedre seksualitetsundervisning er helt essensielt for å jobbe oss bort fra stigma og tabu og mot en helhetlig og trygg ramme som bedrer folkehelsen, og som gjør seksuell utfoldelse tryggere. Derfor ønsker vi et løft i seksualitetsundervisningen i hele utdanningsløpet, fra barnehage til voksenopplæring.

Jeg vil også nevne at det virker som regjeringen sliter litt med å følge opp NOU-en om brukerstyrt personlig assistanse, BPA, «Selvstyrt er velstyrt». Her har heldigvis komiteens flertall vært på ballen og innstilt på en stortingsmelding om ordningen med brukerstyrt personlig assistanse basert på NOU-en. Dette støtter vi i Miljøpartiet de Grønne fordi selvbestemmelse og god livskvalitet ikke bare handler om tilbudet en møter i helsetjenesten, men også om å kunne styre hverdagen slik en selv vil og delta i sosiale fellesskap på lik linje med andre.

Det siste jeg ønsker å løfte, gjelder kostholdsråd. Folkehelsemeldingen viser at et usunt kosthold er en av de viktigste årsakene til sykdom og tidlig død, og en viktig årsak til sosiale helseforskjeller i Norge. Dette kommer i tillegg til at frukt og grønnsaker har blitt markant dyrere det siste året. Dessverre ryker sunn mat ofte fort når flere og flere familier sliter på grunn av høy prisvekst. Stortinget bør gripe sjansen til å gjøre gode valg rimeligere og hjelpe folk som sliter med høye matvarepriser. Å fjerne momsen på frukt og grønt er bra både for folkehelsen og for miljøet.

Miljøpartiet De Grønne fremmer derfor her, og tar opp, et løst forslag om at regjeringen må kutte momsen på alt av frukt og grønt. Subsidiært støtter vi forslaget til Rødt og Pasientfokus.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [10:16:12]: En god helse er viktig for den enkelte, men det er også viktig for samfunnet at vi legger til rette for at flest mulig kan ta valg som gir en god eller, hvis mulig, en bedre helse. Det er noen valg hver enkelt kan gjøre, men rammene valgene tas i, har stor påvirkning. Vi sitter mer rolig enn før, iallfall de fleste av oss. Derfor mener vi tilrettelegging for aktivitet er utrolig viktig, gjennom både skolen og hvordan vi planlegger lokalsamfunnene våre, og hvordan vi gjør det mulig for alle å være med i fritidsaktiviteter. Er det turveier nok lokalt? Har vi lekeplasser og parker tilgjengelig? Er det belysning der, sånn at vi kan bruke dette gjennom hele året og gjennom døgnet? Dette er viktig folkehelse.

I tillegg er sukker en stor utfordring, mye fordi det er i det meste av det vi spiser. Derfor er det sånn at Kristelig Folkeparti jevnlig har foreslått en sukkeravgift. Det gjorde vi også i vårt alternative statsbudsjett for i år. Det er viktig at skatter og avgifter bidrar til å gjøre det lettere å ta sunne valg.

Fedmeforebygging er viktig, men fedme er dessverre også for mange forbundet med mye skam. Vi mener at det særlig er behov for å styrke behandlingstilbudet til dem med stor fedme, sånn at konklusjonen ikke automatisk blir «spring mer», «fysisk aktivitet». Det er psykiske utfordringer, og det må tilpasses individuelt. Derfor foreslår vi i dag at regjeringen bes om å komme med en egen plan for fedmeforebygging i løpet av neste vår – dette fordi vi ønsker å hjelpe og ikke fremme skam, men gjøre det mulig å snakke om disse utfordringene.

Til slutt vil jeg gi en stemmeforklaring fra Kristelig Folkeparti. Kristelig Folkeparti vil stemme for forslaget om å forby salg av energidrikk til unger under 16 år. Vi vil også stemme for et forbud mot markedsføring av usunne mat- og drikkevarer til dem under 18 år – dette fordi vi vet at det fungerer, og vi vil ivareta ungene våre ved å hjelpe dem til å ta bedre valg.

Avslutningsvis vil jeg ta opp Kristelig Folkepartis forslag i saken.

Irene Ojala (PF) [10:19:46]: Folkehelsepolitikk er viktig for den enkelte og en forutsetning for et bærekraftig velferdssamfunn. Jeg synes folkehelsemeldingen har mange gode momenter om det. Meldingen går så langt som til FNs bærekraftsmål, som slår fast at god helse er en grunnleggende forutsetning for at menneskene skal nå det fulle potensialet sitt, og for å bidra til utvikling i samfunnet.

Vi snakker om å styrke den sosiale bærekraften, og det må også gjelde i Finnmark. I går var jeg med da sannhets- og forsoningskommisjonen la fram sin rapport. Rapporten skal brukes som grunnlag for et oppgjør med fornorskingspolitikken og urett staten har påført samer, kvener, norskfinner og skogfinner. Helt personlig synes jeg det var en svært spesiell dag. Det rapporten inneholder, angår folk i store deler av Norge, men Finnmark, vårt flerkulturelle fylke, er i en særstilling. Jeg traff en nordfra som bor i Oslo, og hun sa til meg:

Jeg er kven på farssiden. Jeg er same på morssiden. Når du er kven, er du ikke same. Når du er same, er du ikke kven. Det er vanskelig for folk her i sør å forstå at jeg er begge deler. Det er min kvenske og min samiske arv. Den samiske arven er kjent og akseptert i dag. Min kvenske arv blir underkjent, og for enkelte er jeg kun same. Jeg er så lei usynliggjøringen som mine foreldre var utsatt for, og at den også gjelder meg i dag, i møte med at jeg er kven.

Høres det vanskelig ut? Ja, det er forståelig, men det betyr altså at en kven også kan være same – og dermed urfolk.

I innstillingen vi i dag behandler, er det mange gode refleksjoner rundt samisk helse. Det synes jeg er veldig fint, men det er også viktig at de problemene fornorskingen har påført befolkningen i nord, gjelder den kvenske, samiske og finske norsk-flerkulturelle befolkningen i Finnmark.

Sannhets- og forsoningskommisjonen viser i sin rapport under punkt 12.3 til virkningen fornorskingen har hatt for samers og kveners livsvilkår og helse. De viser til at helse er lite undersøkt, særlig virkningen fornorskingen har hatt, og har, i et langtidsperspektiv. Rapporten peker på fravær av etnisk fokus. Helse- og omsorgsdepartementet forklarer den manglende kunnskapen om helsetilstanden og helsetjenestebehovet for nasjonale minoriteter med at det ikke er anledning til å registrere pasienters etnisitet, og da er det vanskelig å finne ut hvem som tilhører en nasjonal minoritet.

En annen årsak til mangelen på forskning på helse i Finnmark kan være at velferdsutviklingen etter annen verdenskrig skjedde parallelt med en omfattende nasjonal standardisering. Både boligform, utdanning, kosthold og helsestell var preget av myndighetenes likhetsidealer. Det er mange som synes at likhet er bra, det synes jeg også, men det står videre i rapporten:

«Men velferdsstatens likhetsideal gjorde også at det ble lite rom for forskjellighet, det være seg økonomisk eller etnisk. Det medførte en manglende interesse for å ta særskilte etniske hensyn.»

Institutt for samfunnsmedisin ved Universitetet i Tromsø utarbeidet i 1989 en rapport sammen med fagpersoner hos fylkeshelsesjefen i Finnmark. Rapporten fikk navnet «Helse og ulikhet. Vi trenger et handlingsprogram for Finnmark». Rapportens konklusjon var basert på det forskerne observerte av helseforskjeller mellom de som bodde i Finnmark, og de som bodde i andre deler av landet. Vi burde kanskje hatt en ny sånn rapport, men i statsbudsjettet for 2023 fikk SAMINOR iallfall bevilget 20 mill. kr til undersøkelse om folks helse i over 40 kommuner i Finnmark, Troms, Nordland og Trøndelag. De regner med at rundt 80 000 personer vil delta. Det synes vi er fint.

Det er mange kunnskapshull knyttet til diskriminering, psykiske helseplager og vold i nære relasjoner som vi trenger kunnskap om. Det er også viktig å finne ut hva fornorskingen har gjort med folk i Finnmark i et langtidsperspektiv. Den arven vi finnmarkinger bærer med oss, uansett hvem vi er under, gjør at Finnmark faktisk ikke kan likestilles med andre deler av Norge når det gjelder helse.

Rapporten kommisjonen la fram i går, er sterk lesning. Vi i helsekomiteen må etter hvert ta vår del av ansvaret for å rette opp urett fornorskingspolitikken har påført det flerkulturelle nord. Saken er denne: Tilliten mellom staten på den ene siden og samer, kvener, norskfinner og skogfinner på den andre siden er brutt, og det er derfor statens ansvar å bygge tillit. Statens ansvar er å rette opp urett mot hver folkegruppe. Så må vi i Finnmark være kloke i samarbeidet, sånn at dette blir en god politikk, og sånn at vi kan leve i fred framover. Da trenger vi kloke politikere, og vi trenger også å være kloke selv. Det håper jeg at vi i komiteen kan bidra til framover.

Statsråd Ingvild Kjerkol [10:25:07]: Regjeringens mål med folkehelsepolitikken er å utjevne sosiale helseforskjeller mellom folk. Løsningene ligger i en bred og koordinert strategi hvor vi tydelig prioriterer tidlig innsats og kunnskapsbaserte tiltak som treffer hele befolkningen. Tiltakene skal ha størst effekt for dem som trenger det mest, men samtidig skal de være bra for oss alle.

I år legger vi fram historisk mye helsepolitikk på ett år. Folkehelsemeldingen kommer først, fordi det er folkehelse i alt vi gjør, og fordi folkehelsearbeidet er en bærebjelke for å kunne gjøre vår felles helsetjeneste god og bærekraftig. Det slår også helsepersonellkommisjonen fast.

En god folkehelsepolitikk bidrar til at flere kan leve lenger med høy livskvalitet og god helse, samtidig som vi setter den offentlige helsetjenesten i stand til fortsatt å yte i verdensklasse.

I løpet av 2023 skal jeg legge fram regjeringens helse- og omsorgspolitikk. Nå i juni kommer både opptrappingsplanen for psykisk helse og vår helhetlige eldrereform. Mange av forslagene i innstillingen vil også bli besvart i disse arbeidene.

I folkehelsemeldingen ligger en lang rekke saker med stor betydning for å utjevne de sosiale helseforskjellene. Jeg vil nevne noen.

Røyking er den enkeltfaktoren som i størst grad fører til sykdom og for tidlig død i Norge, og som kunne vært forebygget. Vi som politikere har plikt til å beskytte befolkningen, særlig barn og unge, mot avhengighetsskapende og helsefarlige produkter. Vi har lagt fram en nasjonal tobakksstrategi med mål om å skape en tobakksfri generasjon, bedre beskyttelse mot passiv røyking, redusert tilgjengelighet til tobakks- og nikotinprodukter og mål om å gi alle som ønsker det, gratis hjelp til røykeslutt. Det vil bidra til å bringe oss ett skritt nærmere et samfunn uten tobakksskader.

Kostholdspolitikk er viktig, og i Norge har vi over tid har hatt en positiv utvikling for et bedre kosthold. Likevel er jeg bekymret for de sosiale forskjellene mellom folk, særlig blant unge. Derfor peker våre tiltak i en tydelig retning for et sterkere vern av barn og unge mot markedsføring av usunn mat og drikke, og for å redusere bruk av energidrikk. Jeg er glad for at et flertall i komiteen så tydelig støtter opp om og forsterker dette. For å lykkes enda bedre setter vi ned et hurtigarbeidende ekspertutvalg som skal peke på flere effektive virkemidler på kostholdsområdet, også økonomiske virkemidler. Sånn bedrer vi folkehelsen.

Psykisk helse og livskvalitet er en viktig del av folkehelsen, og vi må lykkes bedre med å forebygge psykiske plager, særlig blant barn og unge. Målet er høy livskvalitet i hele befolkningen og å redusere andelen i befolkningen med lav livskvalitet. Gjennom å gjøre noe aktivt, gjøre noe sammen med andre og gjøre noe meningsfullt kan vi klare det. Vi setter derfor i gang en ny kunnskapsbasert folkehelsekampanje som skal bedre vår psykiske folkehelse.

Vi kan ikke vedta bedre folkehelse, men gjennom politiske beslutninger kan vi legge et best mulig grunnlag. Det krever systematisk arbeid over tid, både nasjonalt og lokalt. Derfor skal vi revidere folkehelseloven, presisere krav til det nasjonale folkehelsearbeidet som bidrar til utjevning av sosiale helseforskjeller, og styrke samordningen med plan- og styringssystemene til kommunene. Sånn treffer vi, både med konkrete tiltak og gjennom planleggingen av gode samfunn å leve i.

Folkehelsepolitikken handler om hele samfunnet, og regjeringen peker ut en viktig retning som skal gi trygghet og muligheter for flere – i et samfunn hvor forskjellene blir mindre og fellesskapet større.

Marte Eide Klovning (A) [10:44:33]: I kommunene våre gjøres det daglig en stor innsats for å nå målene om en folkehelsepolitikk som forebygger sykdommer, skaper god helse og trivsel i befolkningen og utjevner sosiale helseforskjeller. Folkehelseloven er et viktig virkemiddel, og etter å ha virket i ti år er erfaringene at loven har fungert godt. Med loven fikk vi en ramme for kommunenes folkehelsearbeid, sånn at kommunene i større grad ble gitt verktøy for å sette folkehelsearbeidet i system.

Samtidig må vi ha i mente at kommunene i landet vårt er forskjellige. For de aller minste, som den kommunen jeg er ordfører i til vanlig, Utsira, fungerer f.eks. kravet om statistikk dårlig. De fleste tall blir så små at det ikke er lov å nevne dem. Da blir statistikken negativ av personvernhensyn. Så selv om Utsira kommune har «folkehelse i alt vi gjør» som arbeidsmotto, og selv om alle vedtak i kommunestyret skal vurderes opp mot folkehelsen, har vi utfordringer med å lage en offentlig folkehelseoversikt som skal ligge til grunn for folkehelsearbeidet.

At regjeringen nå vil se på aspekter ved loven som kan gjøre den bedre, er bra. Kommunene er nærmest innbyggerne, og det er kommunene som best kjenner lokale forhold og vet hvor skoen trykker aller mest, uavhengig av folkehelsestatistikk.

Det er viktig at styrkingen av det kommunale folkehelsearbeidet resulterer i virkningsfulle folkehelsetiltak. Derfor er det positivt at det skal nedsettes et utvalg for prioritering av folkehelsetiltak, sånn at politikere og byråkrater i kommunene kan få veiledning og støtte i valg av tiltak for å være sikre på at de treffer.

Arbeiderpartiet er også glad for regjeringens forslag om å gjøre folkehelseprogrammet til et varig program, men skal kommunene våre lykkes med å nå målene med folkehelsepolitikken, må vi spille på lag med frivilligheten. I 2018 vant Karmøy kommune i Rogaland frivillighetsprisen, fordi de arbeider målbevisst for å støtte opp om og legge til rette for frivilligheten. De fokuserer på prosjekter som skaper aktiviteter for barn og unge i lavinntektsfamilier, noe som igjen bidrar positivt til å utjevne sosiale helseforskjeller.

Regjeringens forslag om å opprette et folkehelsepolitisk råd for å fremme innovasjon og bredere samarbeid mellom kommuner, frivillig sektor og næringslivet vil være et viktig og verdifullt bidrag til nettopp å styrke samarbeidet med frivilligheten.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:47:41] (komiteens leder): Først vil jeg kort komme inn på noe som ble diskutert i replikkordskiftet i sted – obligatorisk vaksinering. Jeg synes det er litt rart at helseministeren ikke erkjenner at Arbeiderpartiet i 2019 fremmet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innføre obligatorisk vaksine for barnehageansatte.»

Det var en MMR-vaksine det ble vist til i merknaden. Arbeiderpartiet skrev at

«det er svært alvorlig at barn utsettes for smitterisiko (...) fordi voksenpersoner ansatt i det offentlige nekter å vaksinere seg».

Det er litt forskjell på liv og lære her, for å være helt ærlig.

Jeg har behov for å snakke mer om antibiotikaresistens. Det er en av de største truslene mot folkehelsen. Det er ikke et hypotetisk problem. Det rammer allerede i dag svært mange mennesker, og mange dør i verden og i Europa. I Norge har vi vært svært flinke. Jeg er veldig stolt av det arbeidet vår regjering gjorde på dette området. Målene i den nasjonale strategien ble oppnådd, men vi hadde også et veldig sterkt internasjonalt engasjement. Det er viktig fordi antibiotikaresistens er en global og stor helseutfordring. Det sier både Verdens helseorganisasjon og EUparlamentet, som senest i går vedtok en ny resolusjon om dette. Der ber de alle nasjoner om å ha nasjonale strategier som skal oppdateres minst annethvert år.

Erna Solberg tok i sitt innlegg i FNs hovedforsamling opp antibiotikaresistens. Hun stilte fire krav til verdens helseministre knyttet til antibiotikaresistens. Da helseministeren for kort tid siden talte til Verdens helseorganisasjon i anledning dens 75-årsjubileum, nevnte hun ikke antibiotikaresistens med ett ord. Det er så enormt stor forskjell på det Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjorde da de var i opposisjon, og det de gjør nå. Da forsøkte de høylytt å sparke inn åpne dører og lage et slags bilde av at det måtte gjøres mye mer, både i Norge og internasjonalt, når det gjaldt antibiotikaresistens. Det vi ser nå, etter to år i regjering, er at man ikke engang har klart å få på plass den nasjonale strategien som ble startet opp under vår regjering, som utløp i 2020, men som på grunn av koronapandemien selvfølgelig fikk utsettelser. Nå er vi to år inn i denne regjeringsperioden, og vi har ennå ikke en nasjonal strategi. Det er rett og slett pinlig dårlig. Det må man gjøre noe med, og jeg forventer at det kommer på plass snarlig.

Lavrans Kierulf (FrP) [10:50:55]: Denne regjeringen har gang på gang vist at den elsker å bestemme. Dette gjøres med stadig flere påbud og forbud og lover og regler. Det bærer også denne folkehelsemeldingen preg av.

Det foreslås f.eks. nå å innføre et forbud mot nettsalg av snus. Forslaget kommer uten at noen av dem som rammes, har blitt informert eller involvert, og helt uten å undersøke hvilke konsekvenser det vil få. For flere små produsenter i Norge vil et slikt forbud bety kroken på døren fordi de ikke er store nok til å kunne selge sine produkter i de store butikkene. Jeg synes det er bekymringsfullt at når man kommer med et slikt forslag, som i praksis vil fungere som et næringsforbud for en del norske aktører, vil man ikke engang la dem som rammes, komme for å fortelle hva et slikt forbud vil bety for dem. Det vitner om en arroganse fra helsekomiteens side som jeg synes er problematisk. Skal vi nekte folk å gjøre jobben sin, må vi i det minste kunne se dem i øynene og forsvare beslutningene som tas.

Jeg syntes derfor det var litt gøy da statsråd Ola Borten Moe reiste til Trøndelag for å besøke Snusbonden, som er en liten gård som produserer norsk snus. Han skrøt av arbeidet deres, samtidig som hans partifeller og regjeringspartnere ville frata dem muligheten til å fortsette produksjonen ved å nekte dem å selge produktene sine. Når vi vet at bare 2 pst. av omsetningen av tobakksvarer skjer på nett, er det et tydelig tegn på at dette ikke er annet enn symbolpolitikk, som ikke har noe å si for folkehelsen.

Jeg håper virkelig at forslaget om å forby nettsalg av snus blir nedstemt. Det er det eneste fornuftige å gjøre i den saken.

Vi kan alle i utgangspunktet være enig i at tobakksbruk ikke er bra, men skal man først bruke tobakk, er snus et mye bedre alternativ enn røyk. Dersom regjeringen skal kunne påstå at de jobber for en bedre folkehelse, må de være mer opptatt av skadereduserende produkter. Derfor er det også helt uforståelig at det i Norge ikke er tillatt med såkalt tobakksfri snus. Igjen er det en håpløs regel, for nei, det er ikke bra å være nikotinavhengig, men dersom vi skal få folk som ellers ville røkt eller brukt vanlig snus, til å snuse tobakksfritt, er det et godt tiltak for folkehelsen.

Jeg savner litt mer fornuft i disse debattene. Alt kan ikke handle om forbud og påbud, men om hvordan vi som politikere kan legge til rette for at folk skal kunne ta gode og fornuftige valg. Da må vi også tåle at folk tar valg som vi politikere ikke nødvendigvis alltid liker.

Even A. Røed (A) [10:53:50]: De sosiale helseforskjellene øker. Vi ser at avhengig av bosted, jobb, utdanning eller inntekt varierer helsen. At denne forskjellen forverrer seg, er bekymringsfullt og noe vi er nødt til å ta tak i.

Det handler om å gi folk frihet til å gjøre sunne valg. Det handler om å gjøre omgivelsene våre sunnere, ikke fordi vi skal ha det kjipt, men fordi vi vil gi alle forutsetninger for å ha god helse.

God helse er faktisk ikke kjipt, men veldig, veldig bra. Noe av det som påvirker helsen vår mest, er tobakksbruk. Det er viktig å redusere tobakksbruken i samfunnet og spesielt røyking. Men det må gjøres på riktige og kloke måter.

Denne folkehelsemeldingen tar grep først der det er viktigst: overfor barn og unge. Vi forbyr røyking på lekeplasser, idrettsanlegg og i bil med barn – vi styrker barns frihet fra passiv røyking. Det er nødvendig. FHI sier, selv om de påpeker at det er usikkerhet i tallene, at så mye som 11 pst. av norske barn kan være utsatt for passiv røyking. Det er for mange.

Det er forstemmende at enkelte partier i denne salen er mer opptatt av voksnes frihet til å ta seg en røyk akkurat der de vil, enn av barns frihet fra passiv røyking. Det er mange år siden fotballtrenere byttet ut røyken med tyggegummi på sidelinjen i eliteserien. Nå er det på tide at vi gjør det samme der barn og unge leker, trener og blir transportert.

Folkehelsearbeid handler først og fremst om å gi folk mer frihet, og frihet er noe Arbeiderpartiet alltid har vært opptatt av. Skal vi oppnå det, er det noen ganger sånn at noen få må få noe mindre frihet. Mer frihet til alle krever at vi som politikere tør å ta ansvar og fjerner mulighetene til at noen få kan påvirke de manges helse på en negativ måte.

Det er ikke overraskende at Fremskrittspartiet står på tobakksbransjens side og ikke på barnas side, ei heller at Høyre står på bryggerienes og godteriprodusentenes side og ikke på barna og foreldrenes side. Disse partienes forståelse av frihet er nemlig frihet for de få. Det er for meg en underlig frihetsforståelse.

Denne folkehelsemeldingen peker i retning av mindre sosiale helseforskjeller gjennom å fokusere på fellesskapsløsninger. Det skal være fellesskapets ansvar å sikre sunne omgivelser; det er ikke et ansvar som hviler på den enkelte. Det vil gi oss mer frihet, bedre helse og med det bedre forutsetninger for å leve et godt liv.

Sandra Bruflot (H) [10:56:39]: Et av de beste eksemplene på bra folkehelsearbeid har jeg fra min hjemkommune. På Ringeriksbadet er det folkehelse for alle mellom to måneder og 110 år, helt uten å bruke forbud, påbud og reguleringer. Der er det babysvømming for de aller minste, barnehagene våre bruker badet, og det er svømmekurs for barn flere ganger i uken, men også fysioterapi. Frivillighetssentralen kjører seniorer og andre til Ringeriksbadet, slik at de kan stå i varmebassenget, myke opp kroppen og få skånsom trening og bevegelse. Badet brukes til opptrening og rehabilitering av folk som har hatt ulykker og alvorlige sykdommer. Dette kommer i tillegg til den lovpålagte skolesvømmingen for barna i regionen.

Dette er viktig for folkehelsearbeidet. I tillegg ligger svømmehallen i en region med vann på alle kanter. Fjorden gir veldig mye glede, men gjør det også ekstra viktig å være trygg i vannet.

Ringeriksbadet er også en av veldig mange norske svømmehaller som er i en evig skvis med skattemyndighetene på grunn av regelverket rundt momskompensasjon. Svømmehallen er kommunal. Den drives ikke på kommersiell basis, i konkurranse med andre. Den er ikke et badeland. Den går i underskudd og skal ikke gå i pluss, og den er avhengig av støtte fra kommunestyrene for å gå i null. Likevel er det en evig runddans rundt regelverket for momskompensasjon. At regelverket ikke er tydeliggjort, gjør at svømmehallene våre bruker tid og ressurser på advokater og rettssaker i stedet for på utvikling, fordi deler av badet også er åpent for publikum.

Frykten for at regelverket blir tolket strengt, gjør at flere vurderer å stenge for alt annet enn den lovpålagte skolesvømmingen. Da blir svømmehallene våre stående der, og kommunene vil bruke mye penger på alle de faste utgiftene uten at de kan brukes til andre ting. Det tror jeg det er ganske mange som skjønner at er urimelig, og at det aldri var meningen at det skulle være slik.

Derfor er det veldig gledelig at samtlige partier, med unntak av Senterpartiet og Arbeiderpartiet, støtter at regelverket klargjør at svømmehaller som drives av kommuner, herunder interkommunale selskap, på ikke-kommersiell basis, er berettiget kompensasjon for merverdiavgift.

Regjeringspartiene har tidligere vært opptatt av å fylle landets svømmehaller med vann, og de har vært opptatt av distriktene. Så sent som i forrige innlegg ble det snakket om hvem sin side man står på i debatten om folkehelse. Man kan jo da vurdere om man skal være på lag med kommunene våre og de som vil bruke landets svømmehaller.

Camilla Maria Brekke (A) [10:59:37]: Å oppleve mestring, trivsel og fravær av sykdom i barndommen gir en god start på livet. Mulighet til å delta på fritidsaktiviteter, spise næringsrik mat, vokse opp i et trygt hjem, kunne være seg selv, sove nok om natten og ha tilgang på helsetjenester, enten det er for psykiske eller fysiske plager, skaper god folkehelse.

Vi har et ansvar for å bidra til å utjevne sosiale forskjeller og skape en god oppvekst for barn og unge i hele landet. Da må vi ta inn over oss at oppvekstvilkårene også er påvirket av ulikheter i helse. Barnehager og skoler spiller en viktig rolle i å gi kunnskap om hvordan man kan forebygge sykdommer, og hva god psykisk helse er. Det bidrar til bedre livskvalitet og en større mulighet til å mestre livet.

De fleste i befolkningen kjenner til helserådene om fysisk helse, enten det er fysisk aktivitet eller røyking, men rådene om psykisk helse er det færre som kjenner til. En tredjedel av befolkningen synes det er vanskelig å finne informasjon om psykisk helse. Vi vet at psykiske lidelser bidrar til betydelig helsetap. Det er på høy tid å ta grep for å motvirke dette. Vi må gi gode helseråd som når ut, og som bidrar til tilgjengelige verktøy, så det blir lettere å mestre livet uavhengig av alder.

Regjeringen foreslår en pilot for en folkehelsekampanje, ABC for god psykisk helse – «Act, Belong, Commit». Med andre ord: Gjør noe aktivt, gjør noe sammen og gjør noe meningsfylt. Det er enkelt, men likevel så viktig. Forebyggingstiltakene som foreslås i folkehelsemeldingen, i tillegg til opptrappingsplanen for psykisk helse som kommer i juni, der kommunenes lavterskeltilbud står sentralt, vil kunne bidra til at flere opplever mestring og mening i livet og dermed forebygge psykisk uhelse.

Jeg er glad for at regjeringen tar oss unge på alvor ved å gi søvn en større plass i folkehelsearbeidet framover. Hver tredje student i Norge oppfyller kravet til innsovningsdiagnose, og én av tre barn og unge opplever søvnutfordringer.

En god oppvekst varer hele livet, og en god psykisk helse gjør at livet kan være lettere å leve. For regjeringen er psykisk helse en av de aller viktigste satsingene. Jeg håper dette vil bidra til at flere får muligheten til å leve et godt liv.

Kathrine Kleveland (Sp) [11:02:26]: Jeg er glad for at skolemat er en del av løsningen når Senterpartiet og Arbeiderpartiet legger fram en folkehelsemelding om sosial utjevning. Nettopp sosial utjevning er en av grunnene til at jeg har engasjert meg aktivt for skolemat i snart 15 år. I tillegg er skolemåltidet viktig for bedre helse og mindre sosiale forskjeller, og det øker konsentrasjonen gjennom skoledagen. Skolemat er smart, og jeg tror at barna blir smarte med skolemat. Mat gir også viktige sosiale møtepunkt. Vi vet at å samles rundt et måltid gir trivsel, forebygger mobbing og gjør integreringen lettere.

Regjeringen slår i folkehelsemeldingen igjen fast sin ambisjon om en gradvis innføring av et daglig, sunt, enkelt skolemåltid, med frihet for skolene til å organisere dette selv. Nå kommer det verktøy og retningslinjer som skal bidra til etablering av skolematordninger. Mange forsøksprosjekter, flere kommuner, mange skoler og engasjerte skolematentusiaster landet rundt har allerede startet. Samtidig vil innrullering i alle kommuner ta tid og koste penger. Derfor må vi starte med å skaffe et kunnskapsgrunnlag, for å oppnå ønsket effekt ved gjennomføringen. Skolemattilbudet må være av god kvalitet, velorganisert og med god deltakelse. Skolemåltidet må være sunt og variert og ha tilbud om både kjøtt, fisk, korn, frukt og grønt gjennom en uke. Et sunt, enkelt og godt skolemåltid er derfor helsepolitikk, sosialpolitikk og utdanningspolitikk i praksis.

Folkehelsen i Norge er god. Samtidig viser meldingen store helseforskjeller ut fra bosted, økonomi og utdanning. Helsedirektoratet gjennomførte en samfunnsøkonomisk analyse om gratis skolemåltid på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet. Selv om Helsedirektoratet foreløpig mangler gode data om effektene av skolemåltid, og er forsiktig med å konkludere om samfunnsøkonomisk lønnsomhet, ser de likevel gevinstpotensialet som så stort og realistisk at de anbefaler en gradvis innføring av skolemåltid. Skolemåltidet vil koste, men er en investering for framtiden. Med folkehelsemeldingen er vi derfor ett skritt nærmere skolemat.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:05:39]: Det er flott at vi har en Arbeiderparti–Senterparti-regjering som ser helseutfordringer i et større perspektiv. God folkehelse er viktig for å ha det bra. Vi kan ha det bra selv om vi er syke, men vi kan også ha det vondt selv om vi er fysisk friske. Å jobbe for god folkehelse er bra for den enkelte, men også for oss som samfunn. Folkehelse omfatter utrolig mye, og det kommer også godt fram i debatten her i dag.

Folkehelsemeldingen peker ofte på barnehage og skole, og det motiverte meg til å tegne meg i helsekomiteens debatt i dag. I skolen kan mye av det man har med seg av sosioøkonomisk bakgrunn, bli utjevnet, men da må politikken og fagfolkene barna møter, sikre det. Ernæring og trygghet som en del av oppveksten og opplæringen i barnehage og skole gir et grunnlag for videre utvikling av god folkehelse. Det handler om alt fra bonden og norsk matproduksjon, som er sunn og trygg, til at skolen danner og utdanner borgere som vet å gjøre gode valg og spise sunt. Noe av det flotteste jeg ser på skoler, er når elever sitter sammen og koser seg med et måltid. Det er mye hygge og relasjonsbygging i det, og man må være trygg for å kunne lære. Man lærer hverandre bedre å kjenne når man spiser sammen, og dette bidrar til både god fysisk og psykisk helse.

Fysisk aktivitet i skolen er også viktig. Høsten 2017 vedtok Stortinget å innføre én time fysisk aktivitet daglig i skolen, etter et representantforslag fra Senterpartiet. Jeg er glad for at folkehelsemeldingen følger dette opp. Fysisk aktivitet i skolen omfatter kroppsøvingsfaget, timer i fysisk aktivitet på 5. til 7. trinn og fysiske aktiviteter på SFO, men også fysisk aktivitet som et element i læringsarbeidet. Nasjonalt senter for mat, helse og fysisk aktivitet ved Høgskulen på Vestlandet har samlet erfaringer og gode eksempler fra lokalmiljø. Tilpassede løsninger og mer fysisk aktivitet i løpet av skoledagen bør fram i lyset og bli delt for å inspirere andre. Senteret har også nylig lansert en ny digital verktøykasse for arbeidet med fysisk aktivitet i barnehagen. Uteområdene til barnehagene og skolene er viktig. I tillegg vil jeg peke på opplæringsloven, rammeplanen for barnehagen og rammene for barnehager og skoler i stort.

Ved voteringen i dag vil Stortinget behandle innstillingen til ny opplæringslov. Der har en samla komité bl.a. gått inn for at man skal ha økt fleksibilitet i bruken av timer i grunnskolen og alternative opplæringsarenaer. Dette er bra for fysisk aktivitet og mat i skolen og ikke minst for folkehelsen.

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [11:08:47]: Forskjellene i landet vårt er store, også når det gjelder helse. Det er dessverre stor sammenheng mellom folkehelse og levekår. Har man dårlig økonomi, er det mindre mulighet til å ta de sunne valgene.

I Hurdalsplattformen understreker vi viktigheten av å utjevne økonomiske og sosiale forskjeller for å fremme den norske folkehelsen. Dette er også kjernen i folkehelsemeldingen. Vi vil ta grep som fremmer helse i hele befolkningen.

Vi vet at folk med lengre utdanning lever i snitt fem–seks år lenger og har bedre helse enn dem som har kortest utdanning. Vi vet at ungdom med foreldre med lav inntekt og utdanning oftere sliter psykisk og oftere faller fra i videregående skole og i arbeidslivet.

Jeg representerer Østfold på Stortinget. I Østfold har vi flere kommuner med store levekårsutfordringer, kommuner som scorer dårligere enn landsgjennomsnittet når det gjelder både utdanningsnivå, sysselsetting, inntekt og helse. Gamle Østfold fylkeskommune og kommunene i Østfold har gjennom flere tiår jobbet godt med folkehelseutfordringene, bl.a. gjennom det regionale folkehelsepartnerskapet Østfoldhelsa. Senterpartiet vil sette folkehelsearbeidet og arbeidet med å redusere forskjeller i levekår høyt på dagsordenen når Østfold nå reetableres.

Det er likevel kommunene som er tettest på, og som har det største ansvaret og den største muligheten til å gjøre en forskjell gjennom å legge til rette for god og tidlig innsats for dem som av ulike årsaker faller utenfor. Kommuner med stor ulikhet i helse har gjennomgående høyere kommunale utgiftsbehov. Da er det et paradoks at disse kommunene også har betydelig lavere inntekter enn andre kommuner.

For å lykkes med forebyggende tiltak må kommuner og fylkeskommuner med store sosiale utfordringer og ulikheter i levekår sikres tilstrekkelig økonomi til å sette i verk de tiltakene som trengs, og som vi vet virker. Det har ikke kommuner som Fredrikstad og Sarpsborg i dag. Jeg ber derfor om at vi alle legger oss folkehelsemeldingen på minne når vi neste år skal behandle inntektssystemet for kommunene. Dette misforholdet mellom tjenestebehov og inntektsnivå må rettes opp ved å utjevne skattene mer enn i dag og sikre at sosiale ulikheter i utdanning og helse hensyntas i de kostnadsutjevningene.

Kari-Anne Jønnes (H) [11:11:19]: Dagens barn og unge er vår felles framtid og den viktigste ressursen vi rår over. Derfor er det å bidra til god fysisk og psykisk helse hos barn og unge gjennom å skape trygge og aktiviserende oppvekst- og opplæringsarenaer så viktig.

Det store flertallet av norske barn og unge har god fysisk og psykisk helse og trives svært godt i både barnehage, skole og utdanning, men det er for mange som opplever psykiske utfordringer, ensomhet, mobbing eller har lav faglig og sosial mestringsfølelse.

Den siste tiden har mange barn og unge reist debatter om stress og press, om krav og usikkerhet og om sosiale medier. Skolen er den eneste arenaen som samler alle barn og unge, på tvers av bakgrunn og opprinnelse og uavhengig av ferdigheter og interesser. Derfor er det veldig bra at Høyre i regjering sikret fornyelsen av læreplanverket i skolen, noe som legger bedre til rette for variert undervisning, og introduserte folkehelse og livsmestring som nytt tverrfaglig tema i læreplanene. Dette gir rom for mer variert undervisning, mer praktiske og aktiviserende læringsformer og en særlig satsing på å bidra til robust psykisk helse og god fysisk helse.

Livet er ikke bare oppturer, og noe av det vi som samfunn må bidra til, er å ruste dagens barn og unge til å håndtere nedturene på en god måte. Vi mennesker er sårbare, og jo yngre vi er, jo mer sårbare er vi.

Per Fugelli sa: «Er du glad i livet, så er du glad i barn.» Alle i denne salen ønsker å bidra til et bedre samfunn. Da er noe av det viktigste vi kan bidra til, å sikre at de barna vi alle er glad i, får en god framtid. Å investere i dagens barn og unge lønner seg alltid, både gjennom en aktiv barnehage- og skolehverdag, der alle får føle mestring og læringsglede, og over i tilværelsen som ung voksen, fersk arbeidstager eller student.

Det er grunn til å ta signalene fra barn og unge på alvor, og vi skal anerkjenne at de føler både stress og press, men vi hjelper dem ikke ved å fjerne stresset og presset. Vår oppgave er å lære dem å håndtere livet. Det er ikke slik at når man er ferdig på skolen, blir stresset borte. Folkehelse og livsmestring som tverrfaglig tema i skolen er viktig som grunnlag for god fysisk og psykisk helse gjennom hele livet. Det er en god investering i vår felles framtid.

Folkehelse er bredt og sammensatt. Alle har en helse, både fysisk og psykisk, gjennom hele livet. Det å bidra til åpenhet om livets oppturer og nedturer og gi barn og unge innsikt i både hva livet er på sitt beste og hvor vanskelig det kan være innimellom, og gi dem verktøyene de trenger, er viktig, og det kan vi alle bidra til.

Statsråd Ingvild Kjerkol [11:14:38]: Jeg vil takke for en god debatt og bruke taletiden min på å si litt om ny strategi for å bekjempe antibiotikaresistens. Helse- og omsorgsdepartementet, i samarbeid med Nærings- og fiskeridepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Utenriksdepartementet og Klima- og miljødepartementet, starter arbeidet med en ny strategi mot det vi kaller antimikrobiell resistens, ofte forkortet til AMR. Den gjeldende strategien ble forlenget fordi det var pandemi, og man hadde ikke ressurser til å starte arbeidet med å avlaste den med en ny.

Antimikrobiell resistens er en økende helsetrussel, og i mange land påvirker det allerede behandlingen av infeksjonssykdommer. I Norge har vi et godt utgangspunkt for å håndtere dette, med både lav medisinbruk i matproduksjon og riktig bruk av antibiotika i vår tjeneste, men vi har behov for å gjøre mer. Det er også stort behov for internasjonalt forpliktende samarbeid. Derfor deltok jeg på flere arrangement under Verdens helseforsamling i WHO i Genève for bare få uker siden.

Vi tar opp spørsmålet om mer forpliktende internasjonalt samarbeid mot antibiotikaresistens ved hver eneste anledning. Det er også noe EUs helseministre diskuterer når de samles, og Norge inviteres til de uformelle møtene.

Vi mener dette må møtes tverrsektorielt. Derfor har landbruks- og matministeren og jeg et felles engasjement for dette. Vi tilnærmer oss problemstillingen under parolen «One Health», fordi det henger sammen.

Helt til slutt vil jeg bare minne om et forslag Arbeiderpartiet fremmet i 2019. Det handlet om obligatorisk innkalling til MMR-vaksinen ved 15 måneder og 11–12 år. Det var et forslag om en forskriftsendring for å sikre hjemmel for kommuner som ønsket å gjennomføre et sånt prøveprosjekt. Hvordan to representanter fra Høyre i denne debatten har fått det til å handle om tvangsvaksinering av barnehagelærere, må nesten Høyre-representantene svare for selv.

Erlend Svardal Bøe (H) [11:17:38]: Da er debatten begynt å komme på hell. Noen ønsker litt mer Bamsemums, og andre vil ha litt mindre Bamsemums, men jeg tror alle er helt enige om at vi ønsker å gå i retning av en god folkehelse. Så har vi litt ulike veier til hvordan vi skal oppnå bedre folkehelse, men det er viktig å huske på at vi jevnt over i landet vårt har fått bedre folkehelse ved at levealderen har gått opp, og ved at livskvaliteten også har gått opp.

Jeg vil bruke den siste taletiden min på å ta for meg noen av de forslagene som Høyre har fremmet. Vi har fremmet forslag om at en skal sette i gang en stortingsmelding om BPA. Jeg hadde virkelig håpet at regjeringspartiene skulle være med på det forslaget, når det er skapt usikkerhet i veldig mange av organisasjonene rundt hvorvidt regjeringen vil følge opp den utredningen som ble lagt fram i desember 2021. BPA er en utrolig viktig sak, fordi det handler om likeverd, likestilling og samfunnsdeltakelse for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Jeg er veldig glad for at Arbeiderpartiet og Senterpartiet også har varslet støtte til Høyres forslag om å fortsette å styrke modellutviklingsprogrammet for klinisk ernæringsfysiolog som en ressurs for omsorgstjenestene. Når vi har en rapport som kom høsten 2021 som viser at halvparten av dem som bor på sykehjem, er underernært eller står i fare for det, viser det at vi fortsatt har en stor utfordring i landet vårt når det gjelder ernæring. Derfor er også kliniske ernæringsfysiologer en viktig satsing ute i kommunene.

Jeg er også glad for at både SV, Rødt og Kristelig Folkeparti støtter forslaget vårt om faktisk å få på plass et voksenvaksinasjonsprogram. Det er en sak som flertallet på Stortinget var enige om i forrige uke, og jeg er utålmodig etter å få det på plass. Det handler nettopp om at vaksiner bidrar til å beskytte befolkningen vår mot smittsomme sykdommer, og det handler om å sette disse tingene i system. Jeg tror det er veldig få som er klar over at det foreligger anbefalinger om vaksinasjonspåfyll hvert tiende år, og det kan bidra til å ta ned belastningen i arbeidslivet vårt, men også i helse- og omsorgstjenesten vår, som er under stor belastning.

Det siste forslaget, som jeg håper å få flertall for – og jeg håper også SV vil støtte det – handler om å få til en utredning av nye oppfølgingsmodeller til grønn resept-ordningen, med å få til mer veiledning i fysisk aktivitet og kosthold. Veldig mange av de menneskene som sliter med inaktivitet, overvekt og fedme, er mennesker som er desperate etter å vite hvor en skal få veiledning, og hvor en skal få hjelp. Hvis en kunne ha styrket og breddet ut ordningen med grønn resept, tror jeg det hadde hjulpet veldig mange, men det ville også ha bidratt til at vi når de målene vi har på ikke-smittsomme sykdommer når det gjelder inaktivitet, fedme og overvekt.

Så takk for en god debatt, og så skal jeg ikke tegne meg flere ganger, hvis det ikke er noen som tirrer oss mer.

Cecilie Myrseth (A) [11:20:54]: Det er vanskelig å vite hva som tirrer representanten, om det er tobakk, eller om det er energidrikk, eller om det er grønn resept.

Det er kanskje slik at man ikke kritiserer Fremskrittspartiets tobakkspolitikk så veldig hardt fordi man ikke har så høye forventninger til at de skal ha så mange tiltak. Det var en representant fra Fremskrittspartiet her som kom opp og sa at dere andre «elsker å bestemme». Jeg er usikker på hva politikk handler om, om man ikke ønsker å bestemme og endre og gjøre en forskjell. Men det jeg lurer på, er: Tror Fremskrittspartiet oppriktig, innerst inne, at tobakk er farlig? Tror man på at det er klokt å gjøre tiltak for å begrense bruken? Tror man på at det er farlig for unger å utsettes for passiv røyking? Eller tenker man at det er greit å bare kjøre på – at når man kjører bil, eller står i busskuret, eller står på sidelinjen og heier på ungene sine som spiller fotballkamp eller er på trening, så er det greit å stå der med sneipen i munnen og røyke? Det er det Fremskrittspartiet tenker er greit.

Så bruker man tid på å si at man ikke vil snakke med en industri. Men vi har jo noen internasjonale forpliktelser, når det handler om at man ikke skal la helsepolitikken påvirkes av tobakkslobbyen. Det er en grunn til at det kun er Fremskrittspartiet som står her på Stortinget og smiler sammen med dem, og det er ikke noe man burde gjøre. Det handler ikke om moralisme. Det handler om hva som er riktig, og hva som er galt.

Folkehelse handler om å fremme helse, det handler om å forebygge, men for Fremskrittspartiet virker det som at det handler om å reparere. Jeg tror det hadde vært klokt å fokusere mer på å tenke på at man burde ha en folkehelsepolitikk som handler om å beskytte barn og unge mot voksne og industrien og markedets valg og ønsker. Det er det som er folkehelsepolitikk: å ta vare på barn og unge, å ta et samfunnsansvar for at man skal kunne leve et godt, fritt og sunt liv i dette landet. Det handler ikke om pekefinger eller moralisme. Man kan gjøre hva man vil – man kan til og med spise akkurat hva man vil, selv om man innfører et markedsføringsforbud mot usunn mat og drikke for barn og unge. Det er ingen varer som er blitt forbudt, selv om man skulle tro det når man hører debatten. Det er heller ikke slik at man ikke kan kjøpe eller drikke energidrikker lenger, selv om man sier at det er farlig for barn, og at barn under 16 år derfor ikke burde ha anledning til å kjøpe det.

Det er kanskje på tide å kalle en spade for en spade – det er iallfall et begrep som Fremskrittspartiet kjenner: Man tenker at folkehelsepolitikk ikke er viktig.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:24:00]: I en melding som inneholder veldig mange viktige drøftelser og tiltak når det gjelder folkehelsen i det brede, er det kanskje rart å ta ordet til en sånn avsluttende kommentar og igjen snakke om Arbeiderpartiets vaksinepolitikk. Likevel: Statsråden står her og nærmest latterliggjør at, eller lurer på hvorfor, Høyre henger seg opp i at Arbeiderpartiet faktisk fremmet et forslag, forslag 36, i Innst. 369 S for 2018–2019 om folkehelsemeldingen, hvor det står: «Stortinget ber regjeringen innføre obligatorisk vaksine for barnehageansatte.» Altså, man må faktisk forholde seg til det man har gjort tidligere, i opposisjon, ganske kort tid før valget.

Vi får kritikk for at vi etter koronapandemien, som viste hvor alvorlig det er at smitte kan bre seg – f.eks. på sykehjem, med svært sårbare eldre, og i hjemmetjenesten – både har programfestet og i dag foreslått at det bør være et krav at helsepersonell som jobber pasientnært, er vaksinert. Så sa altså Arbeiderpartiet i opposisjon, men vedkjenner seg det ikke nå, at det var svært alvorlig at barn utsettes for smitterisiko hvis voksenpersoner nekter å vaksinere seg. Partiet brukte de ordene i merknaden og fremmet altså det forslaget jeg har redegjort for flere ganger: «ber regjeringen innføre obligatorisk vaksine for barnehageansatte». Det kan godt hende Arbeiderpartiet har ombestemt seg nå, men man kan ikke late som om man bare for noen få år siden ikke mente det.

Vi står trygt på det forslaget vi har. Vi mener det er svært viktig for pasientsikkerheten, og er det noe vi har sett etter 2019, da Arbeiderpartiet mente det var viktig med obligatorisk vaksine for alle barnehageansatte, er det vel at helsepersonell bør ha det. Jeg er enig med statsråden i at helsepersonell er utrolig flinke til å vaksinere seg, men det var en utfordring at det var uvaksinert helsepersonell. Det var en pasientrisiko. Det er det vi prøver å gjøre noe med med dette forslaget.

Ellers mener jeg debatten i dag har vist at folkehelse er et bredt og viktig tema som favner veldig mange politikkområder, men som egentlig også favner veldig mange områder av folks liv – områder vi kan gjøre mye for her på Stortinget, men som folk først og fremst ønsker å ta, og tar, ansvar for selv i eget liv.

Bård Hoksrud (FrP) [11:27:01]: Tobakk er farlig. Derfor vil Fremskrittspartiet åpne for snus uten tobakk, men det sier flertallet nei til. Det er fantastisk flott, da er man for folkehelse. Man sørger for at folk bruker det som er mest skadelig, istedenfor å la dem få det som er mye mindre skadelig.

Representanten Myrseth var utrolig provosert over at vi kunne stå med tobakksindustrien oppe på et møterom her. Det er en lovlig vare. Jeg tror ikke Ola Borten Moe heller var veldig sur da han besøkte Snusbonden og kanskje ble tatt bilde av med dem. Jeg tror kanskje han var ganske glad og positiv. Det syns jeg i hvert fall ville vært bra. Dette er noen som prøver å få til noe. De skaper en næring her med mye mindre helseskadelige konsekvenser hvis man klarer å få folk som bruker noe helt annet som er mye mer helseskadelig, til å bruke det som er mye mindre helseskadelig.

Når noen er opptatt av at vi skal prøve å gjøre det som er bra, få ned bruken uten at man skal gjøre det med forbud, påbud, lover og alt det der, sier andre at nei, de er ikke opptatt av dette. Jo, vi er opptatt av det. Det er det dette handler om. La oss sørge for å ha de beste tingene. Det er det man burde gjort.

Det er morsomt å høre på denne debatten her. Det er mange som sier at nå blir det en time fysisk fostring. Jeg har fortsatt ikke sett at det er en time fysisk fostring i skolen over hele landet. Det er noen som gjør noe av det, men fortsatt er vi langt unna det vi vedtok i 2017. Denne regjeringen kom med forslag, og Fremskrittspartiet støttet det i 2017. Ja, det er riktig at Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ikke var like positive, men Fremskrittspartiet var positiv til det. Vi mener at fysisk fostring i skolen er kjempebra.

For bare noen dager siden fikk jeg en telefon fra ROS, som driver i Troms og Finnmark. De har nesten 900 besøk hvert eneste år, folk som tar kontakt. Dette er det eneste lavterskeltilbudet som finnes i Nord-Norge når det gjelder personer som sliter med spiseforstyrrelser. Det er altså denne regjeringen i ferd med å legge ned, med Cecilie Myrseth i førersetet, som helsepolitisk talsperson for Arbeiderpartiet i denne salen. Nå ligger forslaget her om å sørge for å opprettholde og videreføre ROS. Det betyr noe for mange med spiseforstyrrelser, det er viktig folkehelse. Man kan godt diskutere hvem som har bra og dårlig folkehelse, men det er jammen mange rare forslag fra denne regjeringen som definitivt ikke er i folkehelseperspektivets opplegg.

Det samme gjelder Norske Kvinners Sanitetsforening. Jeg har vært og besøkt pårørende rundt omkring. Jeg var i Skien og besøkte pårørende. De var kjempefrustrert over det regjeringen holder på med. Sørg for at de får pengene sine, sånn at vi kan gi et skikkelig lavterskeltilbud til pårørende som gjør en fantastisk innsats for de rusmisbrukerne de er foreldre eller pårørende til. Det må fortsette. Slutt å legge ned sånne viktige tilbud! Det er folkehelse.

Even A. Røed (A) [11:31:01] (ordfører for saken): I proposisjonen foreslås det en endring i forskriftshjemmelen knyttet til nasjonal kjernejournal i pasientjournalloven § 13. Endringene skal klargjøre at flere opplysningstyper kan inkluderes i nasjonal kjernejournal. Hensikten med endringene er å gjøre laboratorie- og radiologisvar lettere tilgjengelig for helsepersonell og innbyggere.

Komiteens tilråding er enstemmig, og komiteen mener at endringene vil gjøre prøvesvar – i første omgang laboratorie- og radiologisvar – lettere og raskere tilgjengelig for både helsepersonell og innbyggere.

Flere av høringsinstansene har påpekt at en forbedring av informasjonsutvekslingen mellom de ulike nivåene i helsetjenestene er en forutsetning for å kunne tilby helhetlige og bedre koordinerte tjenester av høy kvalitet til pasienter og brukere.

Endringene vil øke både pasientsikkerheten og pasienttilfredsheten ved at en ikke trenger å vente lenger enn høyst nødvendig før prøvesvar foreligger. Reservasjonsretten enkeltpersoner har med hensyn til tilgjengeliggjøring av helseopplysninger i kjernejournalen, skal også gjelde både prøve- og laboratoriesvar.

Jeg vil påpeke at komiteen støtter høringsinnspillet som påpeker at rekvirenten eller behandlende lege bør ha muligheten til å vurdere resultater og ved behov ta kontakt med pasienten før tilgjengeliggjøring av prøveresultatene til pasienten. Det er viktig for at man unngår situasjoner der pasienter blir sittende igjen med prøvesvar de ikke forstår. Det kan skape unødvendig engstelse og uro.

Denne forskriftsendringen er et steg i riktig retning og kan bidra til at informasjon lettere deles mellom helsepersonell og helsetilbud. Alle er i denne saken opptatt av at kjernejournalen fortsatt utvikles til det beste for helsepersonell og innbyggere.

Alfred Jens Bjørlo (V) [11:33:04]: Det er ein samla komité som støttar denne lovendringa, og det gjer også Venstre. Vi har likevel eit framlegg i denne saka, og bakgrunnen for det er dei innspela som er komne frå Datatilsynet i prosessen. Omsynet til personvern er viktig og må alltid varetakast. Denne lovheimelen er positiv, det er eit viktig steg framover, men summen av mange enkeltvedtak som blir gjorde i ulike sektorar i ei ny og digital tid, veit vi likevel set personvernet under press. Difor er det viktig at vi er nøye med måten dette blir gjort på, og med korleis vi varetek personvernet.

Det Datatilsynet har sagt i innspel til denne lovendringa, er følgjande:

«For å sikre at Stortinget får tilstrekkelig innsikt i de totale personvernkonsekvensene av forslaget, bør departementet legge frem en personvernkonsekvensvurdering før Stortinget fatter lovvedtak.

Alternativet er at vurderingen av personvernkonsekvenser først gjøres av den dataansvarlige før behandlingen igangsettes. I disse tilfellene, vil ikke det fulle inngrepet i personvernet være utredet eller presentert for Stortinget.»

Der vi står i denne saka i dag, når vi no er klare for å vedta dette, er det beste vi kan gjere – og etter Venstres syn bør gjere – å vedta følgjande framlegg i tillegg til å vedta lova i dag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at dersom forskriftshjemmelen tas i bruk vil det i hvert enkelt tilfelle gjøres en personvernkonsekvensvurdering i forbindelse med utarbeidelsen av den enkelte forskrift, og komme tilbake til Stortinget med en lovendring som ivaretar dette.»

Slik lyder framlegg nr. 1, frå Venstre, som eg med dette vil ta opp.

Statsråd Ingvild Kjerkol [11:35:15]: Jeg vil starte med å takke helse- og omsorgskomiteen for et godt arbeid og en god og viktig innstilling.

Vi påpeker i Hurdalsplattformen at digitalisering gir store muligheter til å utvikle helse- og omsorgstjenestene våre til det beste for pasienter, helsepersonell og innbyggere.

For å kunne gi best mulig helsehjelp er det en forutsetning at nødvendige opplysninger følger pasientene gjennom hele pasientforløpet og lagres på en trygg måte. Digitale løsninger skal understøtte en helhetlig samhandling mellom helsepersonell og styrke pasientenes mulighet til å ta aktivt del i eget behandlingsopplegg.

Jeg er glad for at det er bred enighet om å inkludere pasientens prøvesvar i nasjonal kjernejournal. Konkret gjelder lovforslaget en endring i forskriftshjemmelen knyttet til nasjonal kjernejournal i pasientjournalloven § 13. Endringen skal klargjøre at flere opplysningstyper kan inkluderes i nasjonal kjernejournal, bl.a. prøvesvar.

Hensikten med forslaget er i første omgang å gjøre laboratorie- og radiologisvar lettere tilgjengelig for helsepersonell og innbyggere. Prøvesvar skal kunne sammenstilles og sammenlignes visuelt i grafer o.l. med tilsvarende undersøkelser utført tidligere i andre deler av helsetjenesten. På den måten vil mistenkelige funn raskere kunne avklares eller trender i prøvesvarene som tyder på sykdom, eller som kan være til hjelp i videre diagnostikk og behandling, kunne oppdages.

Jeg mener tiltaket vil være ressursbesparende og bidra til bedre helsehjelp. Det vil bidra til å gi raskere utredninger og redusere belastningen for pasienten, og unødvendige undersøkelser vil kunne unngås.

Inkludering av laboratorie- og radiologisvar i kjernejournalen forutsetter også enkelte endringer i kjernejournalforskriften. Helse- og omsorgskomiteen framhever i innstillingen enkelte utfordringer som det er viktig at vi tar tak i i forskriftsarbeidet. Dette er utfordringer vi er kjent med og vil følge opp.

Jeg er opptatt av at kjernejournalen fortsatt utvikles til det beste for helsepersonell og innbyggere. Som komiteen påpeker, vil dette forslaget bidra til at informasjon lettere deles mellom helsepersonell og helsetilbud.

Bård Hoksrud (FrP) [11:38:10]: Jeg skal ikke bruke mye tid. Jeg synes Venstre har et godt innspill til saken, så vi kommer til å støtte deres forslag.

Irene Ojala (PF) [11:39:32] (ordfører for saken): Som sakens ordfører vil jeg takke komiteen for samarbeidet og gi en kort oversikt over komiteens behandling av saken.

Representanter fra Rødt har fremmet dette forslaget om at helsepersonell som er utdannet utenfor EØS og bosatt i Norge, skal få autorisasjon uten kostnader mot at de inngår arbeidsavtaler med bindingstid i offentlig helsetjeneste. Komiteen har ikke avholdt høring, men vi har mottatt helse- og omsorgsministerens uttalelse om forslaget.

Det er ulike synspunkter i saken. Jeg regner med at komitémedlemmene gjør rede for sine respektive syn der det er uenighet. Jeg skal si litt om hvor det er enighet.

Hele komiteen er enig med forslagsstillerne i at det bør legges til rette for at helsepersonell som er utdannet utenfor EØS og bosatt i Norge, kan arbeide og bruke sin kompetanse i helsetjenesten her. Norge trenger folk med kompetanse til og ønske om å arbeide i helse- og omsorgssektoren. Samtidig må vi øke egen utdanningskapasitet, slik at vi ikke fortsetter å være avhengig av utenlandsk utdanningskapasitet. For å øke tilbudet av studieplasser må det også bli flere praksisplasser.

En samlet komité understreker betydningen av at godkjenningsordningene sikrer nødvendig kompetanse og kvalitet i helse- og omsorgstjenesten, slik at pasientsikkerheten alltid ivaretas.

Det fremmes to mindretallsforslag i innstillingen. Rødt, SV og Pasientfokus fremmer et forslag der vi peker på det pågående arbeidet i Helsedirektoratet, og at det der bør komme forslag til hvordan utdanningen kan gjøres kostnadsfri mot en bindingstid i offentlig helsetjeneste. Et annet mindretall, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus, mener regjeringen bør få på plass et hurtigløp for helsepersonell som har tatt utdanning utenfor EØS, og som er bosatt i Norge.

Komiteens flertall rår Stortinget til ikke å vedta Dokument 8:180 S for 2022–2023.

Jeg tar opp de to nevnte forslagene.

Cecilie Myrseth (A) [11:41:44]: Vi har store utfordringer knyttet til mangel på helsepersonell, og vi må anerkjenne de utfordringene som personell utdannet utenfor EØS-området kan oppleve gjennom dagens autorisasjonsordninger. Historien om Galyna, som har flyktet fra krigen i hjemlandet sitt, Ukraina, og som har kommet hit og ønsker å utføre sin legeprofesjon, gjør selvfølgelig også inntrykk på oss. Vi trenger folk med helsefaglig kompetanse i Norge, og behovet for det er særlig stort i distriktene, hvor helsepersonellmangelen er veldig prekær.

Jeg vil minne om at formålet med godkjenningsordningene som vi har i dag, er å verne om pasientsikkerheten. Det er derfor avgjørende at godkjenningsordningene nettopp sikrer at helsepersonellet som jobber i helse- og omsorgstjenestene våre, har den nødvendige kunnskapen. Det betyr ikke at ordningene ikke kan gjøres bedre. Jeg er glad for at det allerede er satt i gang et arbeid i Helsedirektoratet der mulige forbedringer i systemet for godkjenning skal vurderes. Helsedirektoratet skal se på hvordan ordningene kan forenkles, og hvordan de nordiske landene har løst det. Det arbeidet vil være ferdig til vinteren.

Helsepersonellkommisjonen har uttalt at det bør være et mål at personer med utdanning fra land utenfor EØS kan få sin medbrakte kompetanse godkjent i det norske arbeidsmarkedet. Det vil følges opp i Nasjonal helse- og samhandlingsplan.

Arbeiderpartiet mener at både det arbeidet som er igangsatt i direktoratet, helsepersonellkommisjonens anbefalinger og relevante høringsinnspill i denne sammenhengen må ses på samlet, slik regjeringen legger opp til. Vi mener det er den riktige veien å gå for å sikre helhet og sammenheng i de tiltakene vi gjennomfører for å klare å utdanne og rekruttere nok personell, og beholde det helsepersonellet vi har, i tjenesten. Derfor mener vi at det er uklokt å stemme over uferdige enkeltforslag, som det som foreligger nå.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:44:00] (komiteens leder): Jeg skal være kort. Jeg vil bare si at vi i Høyre har merket oss at det er igangsatt et arbeid for dette i Helsedirektoratet, som forrige taler også nevnte. Det er viktig at vi raskere kan ta i bruk de ressursene vi trenger i norsk helsetjeneste, også helsepersonell som er utdannet og har arbeidet – sikkert i mange år – i land utenfor EØS, men vi er, som regjeringspartiene og flere andre, opptatt av at dette bør gjøres på en helhetlig og grundig måte. Vi viser til det i våre merknader og vil derfor ikke støtte de forslagene som er fremmet nå, men ser frem til at først Helsedirektoratet og deretter regjeringen kommer frem med forslag til nye tiltak og måter å gjøre det på, slik at man tidligere kan godkjenne utdanning også fra utenfor EØS.

Hans Inge Myrvold (Sp) [11:45:21]: Det er, som fleire framhevar frå talarstolen, ei stor utfordring med mangel på helsepersonell og med misforholdet mellom tala på helsepersonell og innbyggjarar og forventningar til helsetenesta, som vil auka i åra som kjem.

Me treng alle som vil jobba i tenesta og som har kompetanse til å jobba i tenesta. Det er difor bra at komiteen er samd om at helsepersonell utdanna i land utanfor EØS kan få autorisasjon og arbeida i Noreg. Samstundes er det ein grunn til at me har autorisasjonsordningar og godkjenningsordningar. Me i denne salen har eit ansvar for å sikra naudsynt kompetanse og kvalitet i helse- og omsorgstenesta. Pasienttryggleik må vera i sentrum.

Eg er oppteken av at dei som kjem til Noreg for å arbeida, bu og leva, skal få bruka kompetansen sin i arbeidslivet. Det er difor svært bra at Helsedirektoratet har fått i oppdrag å kartleggja nettopp kva for helsefaglege yrkesgrupper som har behov for tilbod om kompletterande utdanning for personar med utdanning utanfor EØS. Dette må sjølvsagt skje i samarbeid med universitets- og høgskulesektoren.

Med bakgrunn i dette og arbeidet regjeringa gjer, vil det sjølvsagt ikkje vera grunnlag for Senterpartiet til å støtta det framsette representantforslaget.

Bård Hoksrud (FrP) [11:47:27]: Jeg tror vi kan slå fast med en gang at alle er enige om at pasientsikkerheten er det aller, aller viktigste, og at det må man ivareta på en god måte, men det må jo kunne gå an å gjøre ting på en litt mer effektiv og smartere måte. Det er det dette handler om, og det er det jeg opplever at dette forslaget handler om.

Jeg hører noen si at Helsedirektoratet har satt i gang, og at man nå skal se på dette. Ja, det er kjempebra, men vi sliter altså fortsatt med at folk som har tatt utdannelsen sin i EU, har problemer med å få den godkjent og få den lille ekstrakompetansen som de må ha som påfyll, f.eks. psykologstudentene som har tatt utdannelsen sin i Ungarn. Det er det ikke tvil om. Jeg har kjempestor forståelse for at forslagsstillerne kommer med dette forslaget, for det handler om at man er utålmodig. Det er ikke minst jeg når jeg får tilbakemeldinger fra folk som f.eks. Trondheim Private Omsorgstjenester, som hadde 17 ukrainske sykepleiere, ferdig utdannet og med norskkunnskap, som satt i flere måneder i 2022 og ikke fikk lov til å begynne å jobbe. St. Olavs hospital skrek etter sykepleiere, og kommunene skrek etter kompetansen og å få folk i jobb. En av kommunene trengte til og med en ALS-sykepleier, og en av de 17 kvinnene hadde faktisk den kompetansen, og så klarer ikke myndighetene å sørge for å få på plass godkjenninger som gjør at man kan begynne å jobbe i dette landet. Da er det ikke rart at man begynner å stille spørsmål og faktisk fremmer forslag.

Jeg har hørt representanter fra regjeringspartiene som er så fornøyd med at det er ting i gang. Ja, det er bra at det er ting i gang, men det må gå fortere! Vi trenger å få fortgang, sånn at vi får de folkene inn i disse jobbene. Nå har helsepersonellkommisjonen kommet og fortalt hvilke utfordringer vi står overfor. Da må vi i hvert fall sørge for at vi kan ta i bruk den ressursen som er der, på raskest og best mulig måte for dem det gjelder, og for å ivareta pasientene og sikkerheten og tryggheten til dem som skal få denne hjelpen. Det er fullt mulig, men det handler om at man må få ut fingeren, få opp handlingsviljen og faktisk gjennomføre.

Det er den samme diskusjonen vi har hatt om norske leger som har utdannet seg i Danmark og tatt praksisen der, og som ikke får lov til å begynne å jobbe i Norge – eller: De får lov til å jobbe her i et år, og så må de reise tilbake til Danmark igjen hvis de ikke tar LIS1 i Norge, som det er mange som står og venter på fordi denne regjeringen sørger for at det ikke ble så mange LIS1-plasser som man egentlig hadde lagt opp til.

Det er bare én ting å si: Vi er med på og støtter forslag nr. 1. Vi må komme i gang, sånn at vi får disse folkene ferdig utdannet, at man får på plass det løpet som gjør at sykepleiere som trenger noe ekstra eller faglig påfyll, får det kjapt og kan gå ut og jobbe. Det er bra for samfunnet, det er bra for den enkelte, og det er bra for alle.

Marie Sneve Martinussen (R) [11:50:37]: Norge står i en så alvorlig mangel på helsepersonell at selv de store byene har problemer med å rekruttere tilstrekkelig personell til å drive forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Helseforetakene og kommunene brukte i 2022 over én milliard kroner hver på innleie av vikarer. Samtidig er det et stort antall sykepleiere, leger, farmasøyter, jordmødre, bioingeniører og andre grupper med helsepersonell som bor i Norge og som ikke får brukt kompetansen sin fordi utdanningen deres er tatt i land som er utenfor EØS, og fordi veien til å få den godkjent er både veldig lang og veldig kostbar.

Selvfølgelig er det nødvendig å sikre at helsepersonell som skal jobbe i Norge, har kompetanse tilpasset norsk helsevesen. Det er ikke det dette forslaget handler om, men at løpet til norsk autorisasjon i dag er så byråkratisk, komplisert og dyrt at vi går glipp av kompetanse og kapasitet som vi sårt trenger.

Det kommer en rapport i løpet av året som skal se på forenklinger av prosessen fram mot autorisasjon for helsearbeidere med utdanning fra land utenfor EØS. Det er nødvendig, men de økonomiske barrierene må det også gjøres noe med. Så langt har kursene og prøvene som leder til autorisasjon, i all hovedsak vært drevet til selvkost. I Sverige, derimot, er veien til autorisasjon gratis utover en avgift på 870 kr. Eksempelvis koster fagprøven for leger nesten 50 000 kr, og kurs i legemiddelhåndtering koster 25 000 kr. For leger vil bare kurs- og prøveavgifter beløpe seg til mer enn 100 000 kr. Mange av de menneskene det gjelder, er kommet til Norge og ikke kommet seg i arbeid – det er vel det som er hele problemet her – og da kan en sånn kostnad være en helt uoverstigelig barriere.

Samtidig bruker kommunene og sykehusene mye penger på kommersielle vikarbyråer som tar en hårreisende sum for tjenestene sine. Vikarbyråene tar så mye som 50 000 kr per uke for en lege, og det vil si at på to uker kunne det finansiert en hel autorisasjon. Vi mener at vi heller bør bruke pengene på folk som har bosatt seg i Norge, og som skal bo her framover, og at å legge til rette for å bruke den kunnskapen og kompetansen de har, vil være lønnsomt fra dag én. Det er lønnsomt for samfunnet og lønnsomt for personene det gjelder.

Det forslaget som Rødt er med på i innstillingen, handler om at man i det pågående arbeidet, som flere har vært innom, skal inkludere forslag til hvordan utdanningen kan gjøres kostnadsfri ved bindingstid i det offentlige helsevesenet. Det forslaget som min kollega, representanten Aydar, har lagt fram til behandling i komiteenes arbeid, mener jeg ikke er særlig radikalt.

Alfred Jens Bjørlo (V) [11:53:46]: Eg vil takke Raudt for å ha teke dette initiativet og fått denne saka på dagsordenen. Det er behov for å snu norsk politikk frå å vere ein politikk der vi nær sagt skal beskytte oss mot at for mange frå land utanfor Europa/EØS kjem til Noreg for å søkje lykka, som det heiter, til å bli ein politikk der vi faktisk må strekkje oss for å vere eit godt land og ta imot fleire. Vi kjem til å trenge fleire folk, fleire hender, i både offentleg sektor og privat næringsliv, og det er noko vi må både ønskje velkomen og leggje til rette for på ulike måtar. Det er ei politikkendring som må kome, og Venstre har vore oppteke av det i ulike samanhengar. Denne gongen gjeld det helsepersonell, sjølvsagt med eit visst bakteppe, men den generelle problemstillinga som blir teken opp, er viktig og blir berre viktigare og viktigare i framtida.

Venstre er glad for at regjeringa no varslar at ho er i gang med eit løp om dette, at det er på gang eit arbeid som skal sikre at vi får på plass ein heilskapleg politikk for å ta imot helsepersonell frå utanfor EØS-området, og at det skal vere ferdig etter sommaren. Likevel kan ikkje Venstre sjå noka motsetning mellom det regjeringa varslar her og det å støtte framlegg nr. 1, frå Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Pasientfokus, som er å understreke at det er viktig å få på plass ikkje berre eit system for å ta imot dei med utdanningar frå utanfor EØS, og leggje til rette for at dei skal få kome inn og bli godkjende i Noreg, men at det òg kan skje i hurtigløp, slik at dette går raskt. Vi understrekar at det må vere ein del av det systemet som kjem. Dette er eit innspel til regjeringa sitt arbeid, som eg ikkje kan sjå noko problem med at vi vedtek på Stortinget i dag, så eg vil med dette varsle at Venstre kjem til å støtte framlegg nr. 1, frå Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Pasientfokus.

Statsråd Ingvild Kjerkol [11:56:13]: Det er viktig at helsepersonell som har utdanning fra andre land og som er bosatt i Norge, får muligheten til å benytte sin kompetanse. Likevel, ut fra et kvalitets- og pasientsikkerhetsperspektiv er det viktig at vi er trygge på at helsepersonellet holder et godt faglig nivå.

Formålet med autorisasjonsordningene er først og fremst å ivareta pasientenes sikkerhet, og å gi trygghet for at helsepersonell med en tittel har bestemte kvalifikasjoner. De ordningene som etableres for å gi autorisasjon i Norge, må sikre at søkere har disse nødvendige kvalifikasjonene.

Jeg ga i årets tildelingsbrev Helsedirektoratet i oppdrag å vurdere de ulike virkemidlene for at helsepersonell med utdanning fra land utenfor EØS kan bruke sin kompetanse her i landet.

Ett tema er fagprøver. En del av søkerne med jevngod utdanning må gjennomføre en fagprøve. Helsedirektoratet skal vurdere endringer i avtaler de har med universitets- og høyskolesektoren om fagprøvene, inkludert mulighet til forberedelser, behov for flere prøvesteder og flere prøveforsøk.

Et annet tema er kompletterende utdanning. For noen av helsepersonellgruppene som har en utdanning som ikke blir vurdert som jevngod med norsk utdanning, kan kompletterende utdanning være aktuelt. Helsedirektoratet skal foreta en helhetlig kartlegging av hvilke helsefaglige yrkesgrupper som har behov for kompletterende utdanning, og hvordan behovet best kan løses i samarbeid med universitets- og høyskolesektoren.

Representantene Aydar og Bae Nyholt foreslår et kostnadsfritt kvalifiseringsløp til norsk autorisasjon. Det vil gi økte utgifter og må dermed vurderes i budsjettsammenheng.

Representantenes forslag har gode intensjoner, men er smalere enn det brede oppdraget som allerede er gitt til Helsedirektoratet. Det vil også kreve en god del ekstra utredninger og planlegging. Helsedirektoratet skal levere på oppdraget i oktober. Arbeidet vil være basert på den erfaringen og det kunnskapsgrunnlaget som direktoratet har som søknadsbehandler, i tillegg til erfaringer fra andre nordiske land med tilsvarende utfordringer.

Jeg vil følge opp utredningen når vi får den. Jeg mener derfor det ikke er hensiktsmessig å gå videre med representantenes forslag.

Henning Wold (H) [12:01:36]: Jeg vil først takke komiteen for et godt samarbeid. Tilrådingene for endringer i postloven fremmes av en samlet komité.

Prop. 4 LS for 2023–2023 ble trukket tilbake av regjeringen fordi det var uenighet rundt forståelsen av hvem som i dag er omfattet av tilbyderbegrepet i postloven. I Prop. 81 LS for 2022–2023 er de øvrige endringene, som altså ikke dreier seg om tilbyderbegrepet, fremmet på nytt.

I Prop. 81 LS for 2022–2023 foreslår regjeringen å legge til rette for å ta EUs pakkepostforordning inn i EØS-avtalen og i norsk rett. Som del av implementeringen av pakkepostforordningen foreslås det å endre vektgrensen for lettgods i § 4 nr. 3, fra inntil 20 kg til inntil 31,5 kg.

Videre foreslås det å oppheve bestemmelsen om brukerklagenemnd for postsaker og endring av klagemyndighet. Endringen innebærer at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, Nkom, vil behandle postklager fra forbrukere der tjenesten ikke har grunnlag i kjøpsavtale, samt alle postklager fra juridiske personer, altså bedrifter.

I tillegg skal Nkom behandle postklager fra gårdeiere og postkasseeiere om misbruk av sonenøkler. Nkom skal fremdeles behandle tvister mellom tilbydere av posttjenestene og tvister mellom eier av postboksanlegg og tilbyder av posttjeneste.

Det foreslås også å overføre deler av ansvaret for forvaltning av det offentlige postnummersystemet fra Posten Norge AS til Nkom. Departementet foreslår en ansvarsfordeling av forvaltningen mellom Nkom og tilbyder med leveringsplikt, som per i dag er Posten.

Til sist foreslås det å endre bestemmelsen om krav til politiattest, slik at det ikke lenger gjelder et krav om at tilbyder må innhente ordinær politiattest ved tilbud om stilling som medfører behandling av postsendinger. I stedet foreslås det at tilbyderen kan innhente ordinær politiattest dersom tilbyderen selv vurderer det som hensiktsmessig.

Høyre er glad for at regjeringen bestemte seg for å gå en ny runde på endringene rundt tilbyderbegrepet som lå i Prop. 4 LS for 2022–2023. Vi vil understreke at implementeringen av pakkepostforordningen etter denne tilrådingen ikke skal tas til inntekt for en utvidelse av postlovens virkeområde for øvrig. Det har også en enstemmig komité stilt seg bak, og det er en enstemmig komité som støtter proposisjonen.

I Prop. 102 L for 2022–2023 er det foreslått en endring om å innhente opplysninger som er omfattet av taushetsplikt i folkeregisteret. Årsaken er at leveringspliktige tilbydere av posttjenester har behov for informasjon fra folkeregisteret om klientadresser i den lovpålagte driften av et adresseregister. Forslaget har ikke vært på høring. Departementet mener at det kun er Posten Norge lovhjemmelen har virkning for. Det er også en samlet komité som stiller seg bak denne proposisjonen.

Mona Fagerås (SV) [12:05:40] (ordfører for saken): Det er for så vidt en samlet komité som mener det er viktig å satse på bedre og billigere kollektivtransport. Flere kollektivreiser er et viktig klimatiltak for å få kuttet de utslippene som trengs i transportsektoren. Med en for så vidt samlet komité har det for så vidt vært greit å være saksordfører i denne saken. Derfor går jeg rett over på SVs utgangspunkt i denne saken.

Bedre kollektivtransport vil gi bedre byer å bo i, og billigere kollektivtransport har også god fordelingsprofil. Også SV er bekymret for den kraftige reduksjonen i antall kollektivreisende. Antall reisende er nå på vei opp igjen, men man er likevel langt fra de tallene man hadde før pandemien. Derfor mener vi i SV det er på tide med et krafttak for kollektivtransporten.

Det er særlig tre forslag i denne saken jeg vil framheve. For det første: Jernbanedirektoratet anbefaler at det gjøres videre vurderinger av hvordan vi kan utvikle nye produkter for å stimulere til økt kollektivbruk utenfor eget fylke blant ungdom, og vi støtter denne anbefalingen. Vi tror at et nasjonalt reisekort vil gjøre kollektivreiser enklere for den enkelte. Vi kan se til både Østerrike og Tyskland, som har innført et nasjonalt reisekort for innbyggerne som gir dem mulighet til å reise i hele landet med både buss og tog.

Videre: Studenter er en gruppe med stram økonomi. Det er derfor viktig for mobiliteten til denne gruppen at det er god rabatt på kollektivtilbudet til alle studenter.

Til slutt: I fjor var det 40 000 timer med forsinkelse på jernbanen. Jernbanen har ikke opplevd så mye forsinkelser på 13 år. Det er et stort behov for å øke vedlikeholdet av jernbanen i Norge, og god beredskap på jernbanen er avgjørende for publikums tillit til jernbanen. Gjennom det siste året har det oppstått hendelser på jernbanen der reisende ikke har opplevd beredskapen i sektoren som god nok.

Jeg tar dermed opp de forslagene SV står bak.

Jone Blikra (A) [12:08:41]: Hele komiteen er opptatt av et best mulig kollektivtilbud. Mange av de forslagene som er fremmet, er til dels innenfor fylkeskommunalt ansvar og til dels noe som vil bli besvart i Nasjonal transportplan.

Jeg vil framheve en felles merknad som vi har sammen med Høyre, Senterpartiet, SV og Venstre om ekspressbussituasjonen. Det er viktig at ekspressbussene blir en del av det kollektivtilbudet vi har i de ulike regionene, og jeg er glad for at regjeringen har signalisert at man ønsker å tilrettelegge for akkurat det. Jeg ønsker å ta et eksempel fra egen region, hvor byvekstavtaler har sørget for at vi får gode billettpriser innenfor området som er omfattet av avtalen. For 430 kr i måneden kan man kjøre buss så mye man vil. Er man derimot utenfor området og må kjøre ekspressbuss for å komme dit i helgene fordi det ikke er skolebuss, koster det 1 000 kr tur-retur for å komme til det området som har tilbud. Det viser at ekspressbusstilbudet må forbedres, og ekspressbusstilbudet er en viktig del av et felles kollektivtilbud. Vi kan ikke ha en situasjon hvor man får en tidobling av billettprisen fordi man er utenfor en grense.

Trond Helleland (H) [12:10:29]: De debattene vi har fra nå av og ut dagen, er egentlig debatter som vil være mer interessante om et år, når vi skal diskutere Nasjonal transportplan. De er likevel greie som en oppvarmingsøvelse, og det å styrke kollektivtrafikken, som Miljøpartiet De Grønne har lagt til rette for i dette forslaget, er jo noe som – som flere har sagt – alle egentlig er positive til, med litt ulike innfallsvinkler.

For Høyre er det viktig at vi fortsetter arbeidet med byvekstavtalene. Vi ønsker at arbeidet med både Tromsø, Nedre Glomma og Kristiansand-regionen blir forsert, og vi støtter intensjonen om at disse avtalene ikke skal gå på bekostning av rammene i eksisterende byvekstavtaler. Vi er også positive til å stimulere til kollektiv, sykkel og gange andre steder i landet, og vi viser til tilskuddsordningen for mindre byområder som et viktig bidrag her.

I NTP-en som vi er inne i nå, er det lagt til grunn en ny fireårig tilskuddsordning på totalt 600 mill. kr tidlig i planperioden for å styrke satsing på kollektivtransport, sykling og gange i mindre byområder. Det er viktig at denne ordningen også får lov til å vokse fram, for som Jone Blikra nettopp var inne på: Det er mindre byer og mindre tettsteder som også har behov for gode kollektivløsninger, og særlig det å komme seg fram mellom regionene er viktig. Vi har derfor vært med på et forslag som allerede er fremmet av representanten Fagerås, om å følge opp ambisjonen om å styrke satsingen på kollektivtransport, sykkel og gange i mindre byområder.

Også dette med universell utforming er viktig, og vi ser nå at det er en utfordring med de nye fjerntogene. Det er jo slik at plattformhøydene er ulike, men vi lever i 2023, så en skulle tro at det var mulig å finne løsninger som gjør at også folk i rullestol kan komme seg på de nye togene som bestilles.

Ekspressbussene er viktige, og det er riktig at de har vært drevet – og skal drives, egentlig – uten offentlige tilskudd. Spørsmålet er hva slags tilskudd fylkeskommunene og andre kan bidra til for å gi også folk i mindre, tettbygde strøk gode tilbud for å kunne ta ekspressbussene, som erstatter tog i mange deler av landet.

Vi ønsker naturligvis å ta den diskusjonen om pris på kollektivtilbud og hvordan den skal være i tiden som kommer, men det er altså 800 millioner kollektivreiser i Norge hvert år. Hvis det skulle ha vært gratis – jeg har ikke gjort regnestykket ordentlig, men la oss si at det er 20 kr i snitt – er det et støttebehov på 16–17 mrd. kr. De pengene har vi ikke nå, og jeg tviler på at vi får dem, men vi må finne gode løsninger for at folk skal få gode tilbud.

Geir Inge Lien (Sp) [12:13:48]: Vi brukar milliardar på kollektivtrafikken i Noreg i dag, og det er bra. Det er i stort fylkeskommunane som er ansvarlege for kollektivtransporten. Der det er behov for grensekryssande kollektivtransport, er òg fylkeskommunane gode på det nødvendige samarbeidet på tvers av fylkesgrensene.

Eit nasjonalt reisekort vil vere ei overprøving av fylkeskommunen si rolle. Det er fylkeskommunane som best veit kor det er grunnlag og behov for kollektivsatsingar. Senterpartiet meiner det er betre å styrkje dei fylkeskommunale rammene, slik at ein gjennom dei politiske prioriteringane kan få målretta kollektivtilbod og takstar som speglar att kostnadane knytt til dette.

For at det kollektive tilbodet skal fungere, meiner vi i Senterpartiet det er viktig at vi har nok yrkessjåførar i Noreg. Det er òg viktig for oss at dei har gode arbeidsvilkår, og at det yrket vert attraktivt. Derfor har regjeringa sett i verk og i gang ei rekkje tiltak, som handlingsplan mot sosial dumping i transportsektoren, fleire læreplassar og styrking av tilgangen på yrkessjåførar.

Irekna her ligg det òg at vi treng sjåførar til ekspressbussar. Senterpartiet meiner ekspressbussar er ein svært viktig del av kollektivtilbodet i Noreg, spesielt der det ikkje går tog. Regjeringa har varsla at det i 2024 vil kome tiltak som gjev dei betre rammer.

Eg synest det er flott at Høgre no signaliserer gjennom merknadane sine i saka at dei vil ha ei storstilt satsing på billigare kollektivtransport og anerkjenner at fly, ferjer og kystrutene kan vere ein del av den typen kollektivtransportsatsing. Det er derfor litt rart at dei ikkje støttar oss i prinsippet om gratis ferje. Ferje er ikkje berre ein del av kollektivtilbodet, men òg ein del av vegen.

Det er òg interessant at vi no har brukt ein god del tid og ressursar på å reversere ei drosjereform frå førre regjering. Senterpartiet meiner drosjenæringa òg er ein viktig del av kollektivtilbodet i landet no og framover.

I 2024 vil regjeringa i forbindelse med ny NTP komme tilbake med forslag til tiltak som skal dekkje behova i samfunnet for både nærings- og privat transport. Irekna kjem òg kollektivtransporten.

André N. Skjelstad (V) [12:16:48]: Det er litt som representanten Helleland sa: Dette er et lite forspill for NTP-en, men allikevel gir det oss en mulighet til å komme med noen betraktninger rundt det.

Bypakker rundt de store byene er viktig, men det er også viktig rundt de mindre byene. Ikke minst er kollektivtilbudet et fylkeskommunalt ansvar i hovedtrekk, og det gjør at vi er nødt til å ha ganske store runder på dette neste år. Det er også som representanten Lien var inne på: Det er klart at vi har en utfordring framover med å se på yrkesføreropplæringen, for skal vi ha et godt kollektivtilbud, er vi også helt avhengige av å ha noen til å føre de bussene. Det er også sånn at dette landet er oppdelt i mange soner, der noen bor litt tettere, f.eks. rundt Oslo og sørpå. Fly, båter og ikke minst ferjer er også en del av transportårene i distriktene. Derfor vil også det være viktig når vi kommer tilbake til dette neste år, når vi skal se på dette på en helhetlig måte i forbindelse med Nasjonal transportplan.

For Venstres del har vi en tydelig og stolt historie, ikke minst når det gjelder hva vi har fått til rundt kollektivtransport i Oslo, og det hadde vært fullt mulig for flere å se litt nærmere på det som var suksessen da. Uansett: Vi fremmer – sammen med SV og flere – noen forslag. Vi kommer ikke til å støtte Miljøpartiet De Grønnes løse forslag, som er lagt ut her i dag, for vi har i grunnen et ganske tilsvarende forslag sammen med Sosialistisk Venstreparti, som vi mener er bedre og mer treffsikkert enn det Miljøpartiet De Grønne har.

For øvrig tar jeg opp det forslaget som Venstre står alene om.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [12:19:07]: Klima- og naturkrisen krever at vi tenker nytt i alle deler av politikken, og transport er ikke et unntak. Billigere kollektiv bidrar til å kutte utslipp. Det er også bra for dem som ikke har råd til bil, dem som må pendle og ofte betaler mer enn dem som kjører bil på den samme strekningen, og for alle dem som nå kjenner på at det er trangt i lommeboken.

Det sier seg selv at billigere kollektiv langt fra er nok når Norge skal kutte 55 pst. av alle utslipp innen 2030, ifølge regjeringen. Men det betyr ikke at det ikke er et viktig tiltak. Når alt blir dyrere, må noe bli billigere, og i den tiden vi lever i, bør de tingene som blir billigere, være de tingene som også bidrar til at vi får bedre folkehelse, eller at vi kutter utslipp.

Det at det også finnes andre typer tiltak, kan ikke stoppe oss fra å gjennomføre tiltak som er bra både for lommeboken og for miljøet, men når vi diskuterer klimatiltak, er svaret ofte at enten er tiltakene for upopulære, eller så er det for dyrt. I dag fikk en norsk klima- og miljøminister overlevert enda en rapport som viser at vi kan nå klimamålene, men at det krever at regjeringen gjennomfører tiltak nå. Så spørsmålet er vel: Hva har regjeringen tenkt å gjøre?

Det som er sikkert, er at det trengs sterkere politikk. Det er derfor synd at flertallet i transportkomiteen velger å stemme ned en rekke ambisiøse og effektive forslag fra Miljøpartiet De Grønne, f.eks. nasjonalt månedskort til 499 kr – hvor man kan reise så mye man vil i hele Norge, også i eget fylke, for under en 500-lapp i måneden – eller å kutte moms på frukt og grønnsaker, som vi fremmer i forbindelse med folkehelsemeldingen i dag. Billigere kollektivtransport er populær politikk. Miljøpartiet De Grønne har fått mer enn 16 000 underskrifter fra folk som vil ha et nasjonalt månedskort, så det blir lettere å velge trikk, buss og tog istedenfor fly og bil.

Miljøpartiet De Grønne har også foreslått en rekke andre tiltak som gir færre forsinkelser, mer punktlighet og bedre vedlikehold og flere ekspressbusser over hele landet. Det er god og rettferdig miljøpolitikk i praksis som er bra for lommeboken, og som får ned utslippene raskt. Stavanger og Oslo viser vei ved å satse på kollektiv og å kutte prisene, men det kan ikke være opp til byene eller fylkene alene.

Jeg kunne forstått at regjeringen, Høyre og Fremskrittspartiet stemte ned forslagene våre i dag om de hadde hatt noen egne forslag for å kutte utslipp fra transport og gjøre det enklere å velge kollektiv, men det har de jo ikke. Derfor har jeg lyst å spørre dem: Hvordan vil de da få bort utslippene fra transport? Hvordan vil de gjøre det enklere for folk flest å leve bærekraftig i hverdagen? Vi har ikke tid til at disse partiene holder flere festtaler om klimapolitikk når de stemmer ned klimatiltak dagen etterpå.

Med det tar jeg opp Miljøpartiet De Grønnes forslag.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:22:29]: Et godt kollektivtilbud er viktig for denne regjeringen, enten det er med buss, bane, båt eller andre transportmidler. Det viktigste er å jobbe for et effektivt og helhetlig transportsystem der de mest attraktive transportformene også er de mest bærekraftige. Derfor er det også viktig å snakke om sykling og gange når vi snakker om bærekraftig mobilitet.

Jeg er opptatt av et godt mobilitetstilbud fordi jeg mener det er en viktig del av løsningen på flere av de utfordringene vi skal løse i samfunnet. Det gjelder innenfor både klima, miljø og bypolitikk, der vi er avhengig av et godt mobilitetstilbud for å nå nullvekstmålet, unngå unødig trengsel i trafikken og skape gode bymiljøer.

Ikke minst er jeg opptatt av mobilitetstilbudet fordi folk i hele landet er avhengig av det. De er avhengig av det for å dra på jobben, for å dra på skole, om de skal til legen eller andre aktiviteter. Mobilitet handler også om velferd og forskjeller.

Jeg er derfor glad for gode forslag fra andre partier, i dette tilfellet fra representantene i Miljøpartiet De Grønne, som har mange forslag. Det er ikke anledning til å gå gjennom de 20 omfattende forslagene på tre minutter, men jeg skal forsøke å oppsummere kort.

For flere av forslagene fra representantene ligger løsningen innenfor rammene av eksisterende strukturer og prosesser. Det er ikke riktig at det ikke finnes politikk på dette området. Vi har f.eks. byvekstavtalene, som er regjeringens viktigste tiltak i bypolitikken, eller arbeidet med Nasjonal transportplan, som flere har vært inne på. De viktigste prioriteringene må tas der, og der er reduksjon av vedlikeholdsetterslepet på jernbanen et viktig tema og et viktig tiltak for en nødvendig økning av driftsstabiliteten og punktligheten på jernbanen.

Andre forslag innebærer imidlertid å utfordre den eksisterende ansvarsdelingen i sektorene, som forslaget om nasjonalt reisekort. I den sammenheng er det også viktig å huske på at det er flere ting enn billettprisene som påvirker kollektiv- og bilandelene. Et attraktivt kollektivtilbud må også ha høy frekvens og god flatedekning, slik at man kan reise når man vil, dit man vil. Det avhenger ikke minst også av arealpolitikken og samarbeid mellom transportformene, slik at reisene blir mest mulig sømløse.

Den nåværende økonomiske situasjonen gir heller ikke handlingsrom for alle de gode forslagene. Da er det særlig viktig at vi først prioriterer de forslagene som er mest treffsikre, slik at det samlede mobilitetstilbudet kan løse de utfordringene og behovene vi ønsker at det skal løse, både for samfunnet og for menneskene som benytter seg av det.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [12:35:34] (ordfører for saken): Denne saken er et forslag fra Fremskrittspartiet om en stadfestelse av at utbygging av offentlige veier er et statlig ansvar, at veiene skal bygges uten bompenger, og at ingen bompenger kan brukes til andre samferdselstiltak.

Jeg vil takke komiteen for samarbeidet i saken. Senterpartiet er enig i at det er det offentlige som skal ha ansvaret for utbygging av offentlige veier, men det er også så langt vi kan strekke oss i å være så kategoriske som forslagsstillerne ønsker å være. Vi ønsker ikke å forby bruk av bompenger til andre formål som bedrer framkommeligheten for alle som bor i byen. Om folk kan sykle eller ta buss til jobb, vil det bli færre biler på veiene, noe som igjen gir dem som faktisk trenger bilene, bedre plass. Samtidig er det viktig at man utviser moderasjon i bruken av bompenger, slik at bompengene ikke blir en urimelig belastning for den enkelte.

Jeg merker meg at Fremskrittspartiet ikke sier noe om hvordan dette skal finansieres, og det er vel kjernen i saken. Byvekstavtalene er allerede en målrettet sentralisering av midlene i Norge, men effekten er at midlene går til konkrete tiltak som bedrer framkommeligheten på en måte som er bra for miljøet og sparer dyrket mark. De reduserer også behovet for motorveiprosjekter som vil legge beslag på enda mer penger.

En statlig fullfinansiering av alle veiprosjekter i Norge vil kunne virke svært sentraliserende, da bompengene er med på å avlaste samferdselsbudsjett og tillater flere større utbygginger i hele landet. Det er naturlig at der det bor flest folk, blir det mest behov for nye veiinvesteringer. En ukritisk fullfinansiering vil gjøre det enda vanskeligere å realisere kritiske prosjekter rundt i landet, som Sørfoldtunnelene, vedlikehold av havner og farleder og Kløfta ved Alta.

Med dette forslaget ville det blitt enda vanskeligere å sikre god samferdsel i hele landet, og derfor stemmer Senterpartiet imot forslaget.

Trond Helleland (H) [12:38:32]: Det blir variasjoner over samme tema. Dette går da på bompenger som et ledd i å finansiere veiprosjekter og ulike andre prosjekter, og det er Fremskrittspartiet imot, det vet vi. Vi er ikke imot. Vi ønsker å bruke bompenger som virkemiddel for å få bedre vei i Norge, for å få bedre sykkelveier, kollektivtrafikk og byutvikling, men det må gjøres en helhetlig vurdering, og tiltak som bidrar til økt bruk av kollektivtransport, sykkel og gange, må også bidra til økt framkommelighet for bilistene. Derimot er vi av den oppfatning at det må vises moderasjon i bruken av bompenger, slik at det ikke blir en urimelig belastning for den enkelte.

Regjeringen Solberg tok tak i dette, og det ble bevilget rekordmye til vei og byområder. Utbyggingen av norske veier har aldri tidligere vært så omfattende som den var i de åtte årene Erna Solberg var statsminister og Fremskrittspartiet stort sett hadde samferdselsministeren. Samtidig klarte vi å få etterslepet på riksvei ned fra 2015, for første gang på flere tiår. Solberg-regjeringen gjennomførte også flere tiltak for å redusere bompengeandelen, slik at bompengeandelen gikk ned, mens veiinvesteringene gikk opp. Under regjeringen Stoltenberg var bompengeandelen på 40 pst. I 2019 hadde regjeringen Solberg redusert denne andelen til 28 pst. Jeg vet at i bl.a. representanten Sves hjemfylke ble så å si alle bomstasjoner fjernet før tiden, fordi det var en bevisst politikk å fjerne bomstasjoner og redusere bompengeandelen når det var mulig.

Vi ønsker altså økt satsing på samferdsel. Det må først og fremst skje gjennom en offensiv satsing på tiltak som får utslippene ned, flyten i trafikken opp, bompengeandelen ned og livskvaliteten opp.

Frank Edvard Sve (FrP) [12:40:58]: Bompengar har ikkje vorte unntaket, bompengar har vorte regelen. Det er det som er det store problemet som skjer no, at dette berre auser utover, det vert berre meir og meir bompengar. Belastinga på vanlege folk og næringslivet er no vorten formidabel. Ein har eit prinsipp der det altså ikkje er brukarane som på ein måte skal betale for seg, ein brukar bilisten og næringslivet til å betale for kollektivtransport og gåande/syklande når det gjeld gangfelt osv. Her har det gått heilt utover alle støvelskaft.

I går var underteikna og Morten Stordalen i Trøndelag. Vi var inne på eit prosjekt på E6 nord for Trondheim, der det er eit digert byggeri. Det er vegar i hytt og pine, og det er midt i ein byggeplass. Der skal altså innbyggjarane i området betale bompengar. Prosjektet er utsett, men dei betalar bompengar på noko dei ikkje får. Til alt overmål gjeld bompengane på det prosjektet eit prosjekt som allereie er bygd, og allereie er ferdig, men som finansierer eit bygg på E6 aust i Trondheim. Det er eit grelt døme på korleis bompengar vert brukte til å finansiere statlege prosjekt som innbyggjarane eigentleg ikkje har noko med. Innbyggjarane vert plaga med noko dei ikkje får nytte av, for dei finansierer noko heilt anna. Det verkar ekstremt urettferdig for brukarane.

Underteikna har stilt spørsmål til statsråden. Statsråden har bl.a. svart at det ikkje er noko krav om å imøtegå ulempene til innbyggjarane. Eg skal ikkje gå meir inn på svaret, men problemet er rett og slett at bompengar er vorte eit så stort problem for innbyggjarane og næringslivet at det går utover alle støvelskaft.

Det er ikkje sånn at vi ikkje ønskjer eit betre kollektivtilbod. Vi ønskjer det i heile Noreg, men staten burde ha teke eit større ansvar for det. Finansiering er ikkje det store problemet. Staten veltar seg i pengar. Ein hadde over 1 000 mrd. kr i overskot i fjor. Det er ikkje eit problem. Det høyrest ut som vi er nøydde til å ta inn så mykje på ekstra straumutgifter fordi staten må ha meir pengar; ein må ha til å betale offentleg velferd. Det er ikkje pengar som er problemet. Problemet er at ein gjer dei grepa som staten burde ha teke ansvar for, gjennom å bruke bompengar, som er eit verktøy som har gått langt, langt, langt utover det som var grunnlaget.

Eg veit at posisjonen heilt sikkert kjem til å seie at ja, men då de var i regjering, vart det bompengar sånn og sånn. Eg synest Trond Helleland svara veldig godt på det. Vi har gjort alt vi kan for å få bompengeandelen ned, men det er prinsippet: Staten bør ta eit større ansvar for å finansiere kollektivtilbodet, og staten bør også lage eit spleiselag med fylka og staten for å finansiere statleg kollektivdrift i langt større grad, i staden for at det er bompengar og bilistane som skal gjere det.

Då tek eg også opp forslaga våre.

Mona Fagerås (SV) [12:44:13]: I dag har vi en ordning der regjeringen har inngått en avtale med de store byene om at all transportvekst skal tas med kollektiv, sykkel og gange – ikke privatbilisme. Dette kalles nullvekstmålet. I dag er det likevel sånn at de byene som faktisk klarer å redusere biltrafikken, taper penger. For hva skjer når biltrafikken går ned? Jo, man får mindre bompengeinntekter, paradoksalt nok, og med mindre bompengeinntekter får byene mindre penger til å finansiere kollektivtransporten.

Akkurat dette skjedde i Bergen i 2016. De innførte en rushtidsavgift som var kjempeeffektiv. Bilkøene ble halvert over natten, men det førte til at byen tapte så mye inntekter at man ikke lenger kunne finansiere Bybanen til Fyllingsdalen. Løsningen ble å sette opp flere bomstasjoner for å finansiere Bybanen, og resultatet ble tidenes største bompengeopprør i 2019.

Alt dette kunne vært unngått om man hadde gitt mer støtte til kollektivprosjekter. Derfor mener SV at regjeringen må gjøre det de har lovet i Hurdalsplattformen, nemlig å sørge for at støtten til de store kollektivprosjektene skal økes til minst 70 pst. Dette har de altså lovet, men det ser ut til at det vil bli utsatt til 2030. Det mener SV er en elendig idé, for vi trenger mer kollektivtransport for å nå klimamålene i 2030. Så vårt budskap er: Nå må vi få mer penger til kollektivprosjekter. Byene taper penger på å satse på kollektivtransport. Det er på tide at alle er med på klimadugnaden.

Regjeringen har snakket om kollektivtransport, men nå er det nok prat. Det er på tide å realisere både klima- og kollektivløfter. Nå håper vi at regjeringen gjør det som de allerede har lovet, og øker til 70 pst. – at de tar 70 pst. av regningen for store kollektivprosjekter.

André N. Skjelstad (V) [12:46:55]: Jeg har forståelse for det representantene fra Fremskrittspartiet fremmer som en sak. Der vi nok går i litt forskjellige retninger, er i hvordan vi løser det med fylkesveiene. Det er godt kjent at da Stoltenberg II-regjeringen overførte de tidligere riksveiene til fylkene, ble ikke etterslepet akkurat mindre av det. I den perioden satt jeg bl.a. på fylkestinget i det gamle Nord-Trøndelag. Vi brukte ganske mye av de midlene vi hadde tilgjengelig på grunn av at vi eide et kraftverk – faktisk opptil 200 mill. kr årlig – for å komme i land med etterslepet av riksveiene som var overført fra bl.a. den rød-grønne regjeringen den gangen. Ikke noe av etterslepet rundt omkring i landet har blitt mindre av den grunn.

Jeg tror at en er nødt til å ha flere tanker i hodet samtidig. En av de tankene en er nødt til å se på, er bl.a. hvordan en løser dette med at når det er bompenger som er grepene mange plasser, må en ha lengre nedbetalingstid på de veiene enn det en har i de mer sentraliserte områdene i landet, nettopp for å komme i land med etterslepet, for etterslepet er stort. Mange av veiene har det ikke vært gjort noe med på mange, mange tiår, og på enkelte av veiene som er i mitt område, har det vel faktisk knapt vært gjort noe siden tyskerne anla dem under krigen.

Det klart at her har vi et etterslep. Vi er alle enige om at vi skal ha et godt kollektivtilbud, også i de store pressområdene. Samtidig må det også være fylkesveier som er framkommelige, for framkommelighet med de kjøretøyene vi har i dag, er vidt forskjellig fra det jeg nettopp pekte på, som tyskerne brukte for omtrent 80 år siden. Dette er en utfordring, og derfor er det mange plasser hvor en er nødt til å se på bomløsninger, men det må være forskjellig når det gjelder innkrevingstiden. Per i dag er det 15 år. Det er altfor kort tid ute i distriktene fordi det ikke er så mye trafikk.

Et eksempel på en mindre trafikkert vei er Skarnsundbrua, som ble anlagt i 1992, og ble nedbetalt før tiden. Det er en mulighet for at sånne ting kan skje, også rundt omkring i distriktene, men jeg tror at vi er nødt til å ha en litt annen type inngang til dette. Det er ikke svart-hvitt. Jeg tror at vi er nødt til å være villige til også å bruke bomløsninger, men på en litt annen måte enn det vi gjør i dag.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:50:07]: Stortinget har gjennom en årrekke og ved ulike politiske flertall besluttet å utbygge riksveinettet gjennom Stortingets behandling av de årlige statsbudsjettene. Det er en lang praksis i Norge med bompenger som supplerende finansiering utover de offentlige bevilgningene. Dette har bidratt til raskere realisering av mange viktige samferdselsprosjekter. Det er et grunnleggende prinsipp at spørsmålet om bompengeinnkreving skal bygge på lokalpolitiske beslutninger og initiativ, og jeg mener det er viktig at lokale myndigheter fortsatt har en mulighet til å bidra til utvikling av riksveinettet gjennom bruk av bompengefinansiering.

Under den forrige regjeringen, der Fremskrittspartiet hadde samferdselsministeren, ble § 27 i veiloven endret ved at det ble en egen bestemmelse for bompengefinansiering i byområdene. Der ble det åpnet for et mer fleksibelt takstsystem med tids- og miljødifferensiering. I byområdene kan de bompengefinansierte bypakkene ha både finansieringsformål og trafikkregulerende formål. Denne utviklingen har skjedd i tråd med byområdenes ønsker, og dette er viktig for de byområdene som har nullvekst som målsetting, bl.a. gjennom ordningen med byvekstavtaler. Jeg mener det er viktig at lokale myndigheter fortsatt skal ha denne muligheten til å bruke bompengeordningen som et virkemiddel for utvikling av byområdene på kort og lang sikt.

Gjennom rammetilskudd til fylkeskommunene og ulike tilskuddsordninger for byområdene gir staten et betydelig statlig bidrag, som kan brukes til investeringer i og drift av kollektivtransport. Staten setter ikke som vilkår at byområdene som får statlig tilskudd, skal ha bompengefinansierte bypakker, men det er imidlertid et faktum at slike bypakker både bidrar med økt finansieringsevne og virker restriktivt mot biltrafikk.

Det ble for flere år siden åpnet for at bompengeinntekter også kan benyttes til drift av kollektivtransport, og det er fortsatt strenge kriterier for den typen bruk. Jeg mener at det er viktig at lokale myndigheter også framover skal kunne innrette bypakkene slik at det er mulig å finansiere investeringer i og drift av kollektivtransport med bompenger, gitt at det oppfyller de kriteriene som er satt.

Så var representanten Sve innom et prosjekt. Jeg antar at det er Ranheim–Værnes han snakker om, men jeg er ikke helt sikker. I så fall er det et prosjekt i regi av Nye veier, og der ble det fremmet en bompengeproposisjon av en regjering der Fremskrittspartiet hadde statsråden. Det prosjektet må han i så fall ta et betydelig medansvar for, for modellen er jo slik at Nye veier beslutter selv, med sitt selskapsstyre, hvordan man skal ha framdrift på prosjektene. Det er det som Stortinget i sin tid har ønsket med det selskapet.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [13:02:28] (ordfører for sak nr. 9): Det har vært en glede å være saksordfører for denne viktige saken om bedre å vedlikeholde fylkesveinettet i landet vårt. Den har også en klar sammenheng med den andre saken som presidenten nå refererte, om å ta vare på veiene våre generelt. Jeg skal snakke for begge to, da min dyktige kollega Kirsti Leirtrø dessverre ikke har mulighet til å være her i dag.

Det som er hovedpoenget, er at vi over år i Norge har bygd opp et stort veinett i landet vårt, og i et land som er så langstrakt som det Norge er, med både fjord og fjell, er det egentlig ganske fascinerende hvordan vi har klart å bygge opp det flotte veinettet både på riksvei og på fylkesvei. Da må vi selvfølgelig ta vare på de verdiene, den veikapitalen vi har. Det handler om at folk skal komme seg på jobb, at familier skal kunne leve hverdagsliv, og ikke minst at industrien og næringslivet skal ha god infrastruktur.

Da må vedlikeholdet være en av våre hovedoppgaver i en moderne transportpolitikk. Derfor er det så gledelig at vi i denne saken har hatt et godt samarbeid i komiteen, og vi har fått samlet oss om noen viktige, viktige prinsipper som vil være med og gi en tydelig retning for transport- og infrastrukturpolitikken framover.

Vi merker oss den klare intensjonen med disse forslagene, om at vedlikehold må prioriteres høyere, og det gis et tydelig signal her fra komiteen om at det arbeidet vil bli en del av den kommende nasjonale transportplanen. Det sikrer et framkommelig og trafikksikkert veinett. For fylkesveienes del vet vi, bl.a. gjennom tall fra Trygg Trafikk, at det dessverre er slik at antallet dødsulykker der er høyere per kjørte kilometer enn på andre deler av veinettet vårt. Det at fylkesveiene nå får et særskilt engasjement for seg, mener vi derfor er viktig også for liv og helse.

Hvis jeg skal tale litt på vegne av regjeringspartiene, er det slik at vi har en tydelig formulering i Hurdalsplattformen. Den dreier seg om nettopp vedlikeholdsprogrammer, så vel på riksvei som at vi skal ha et vedlikeholdsprogram for fylkesveiene som skal utformes i lag med fylkeskommunene. Det er de prinsippene som det er så gledelig at vi får en tilslutning til, og med det vil jeg anbefale tilrådningen som Arbeiderpartiet er en del av, og som også støttes av Høyre, Senterpartiet – naturligvis – og SV og Venstre, så der kan det bli et veldig godt flertall fram mot NTP.

Til slutt: Vi var i Agder, i presidentens hjemfylke. Vi besøkte GE i Lindesnes. Det investeres nå mer i fastlandsindustrien enn noen gang. Vi trenger industriveier, og fylkesveinettet er en del av dem.

Trond Helleland (H) [13:05:51]: Fylkesveiene er viktige hverdagsveier for arbeidstakere og familier og viktige industri- og næringsveier for verdiskaping i hele landet. Vi har altså mer fylkesvei enn man trenger for å kjøre rundt ekvator – det er ca. 44 000 kilometer fylkesvei i Norge. I 2009 var det 27 000 kilometer fylkesvei. Det var ca. 28 000 kilometer riksvei, men regjeringen Stoltenberg syntes det var smart å overføre ca. 18 000 kilometer riksvei til fylkene. Det som ikke var så smart, var at det ikke fulgte noen spesiell ekstra finansiering med dette.

Nå ser vi av regnskapene for fylkeskommunene at Viken har et overskudd på 2 mrd. kr, Vestland har 1,8 mrd. kr, og flere fylker har opp mot 1 mrd. kr. Det er jo også et ansvar for fylkene å ta tak i dette og faktisk prioritere vedlikehold og drift av sine veier, så får vi heller ta diskusjonen om hvorvidt det er en hensiktsmessig inndeling, når vi kommer til NTP.

Det vi er enige om, er at dette er noe som en faktisk må prioritere høyere. Jeg kan jo si at mens jeg satt på plassen min, fikk jeg en tekstmelding fra Viken fylkeskommune som kunne opplyse om at de skulle ha veiarbeid utenfor huset mitt og oppgradere rekkverket i løpet av juni – så det skjer jo noe rundt omkring, og det er bra. Uansett vet vi at fylkesveiene har fått et stort etterslep, og det ble også påpekt ganske kraftig fra Riksrevisjonen så sent som i går at det er et etterslep som er for stort. Det må vi finne en måte å gjøre noe med på.

Vi er enig med et bredt flertall her om at det er viktig faktisk å få en helhetlig og forpliktende plan for å redusere etterslepet på riksveier og fylkesveier, i samarbeid med fylkeskommunene, og at det blir en del av Nasjonal transportplan. Så da har vi ca. ett år igjen før vi skal diskutere NTP, og jeg håper at det ikke blir en NSP – altså en nasjonal spareplan – men at det blir en nasjonal transportplan.

Erling Sande (Sp) [13:08:27] (leiar i komiteen): Vegane våre er jo den viktigaste åra for transport i samfunnet vårt. Vi kjem ikkje nokon stad utan vegar. Dette gjeld ikkje berre for dei fleste av oss ved vanlege aktivitetar – å køyre til jobben, til skule og fritidsaktivitetar osv. – men ikkje minst gjeld det for næringslivet, som er avhengig av leveransar inn og ut av bedriftene. Det gjeld òg betydninga vegane har for beredskapen vår, f.eks. utrykkingskøyretøy som må fram fort. Dårleg vedlikehald av desse vegane påfører kvart år samfunnet vårt store kostnader i form av slitasje på køyretøya våre, på utstyr, forseinkingar i leveransar og mange trafikkulykker.

Satsing på drift og vedlikehald av det vegnettet vi har, fører kanskje ikkje med seg glamorøs snorklipping, kakeeting eller korpsmusikk, men det er minst like viktig. Tek vi ikkje vare på det vi har i dag, aukar kostnadene dersom vi skal ta det igjen som etterslep. Vi veit òg at dei klimaendringane som vi no begynner å sjå konsekvensane av – meir nedbør, fleire ras, meir flaum – tærer på vegnettet vårt og gjer at det er heilt sentralt å satse på vedlikehald og førebygging. Dette er jo heile bakteppet for at Senterpartiet og Arbeidarpartiet har gjeve dette ein spesiell plass i regjeringserklæringa si. Det er bakgrunnen for at ein òg har følgt opp ved å prioritere dette området gjennom budsjettet.

Desse to sakene viser eigentleg at det er ganske brei semje om dette, og at det er utolmod på feltet. Det er gledeleg, for det er eit viktig felt. Så er det sånn at som i så mange andre saker på vårt område kjem ein ingen veg her heller utan midlar, utan satsing, utan kroner. Det er i dei årlege budsjetta dei kronene må kome. Det forpliktar oss alle – litt uavhengig av parti. Samtidig er det også slik at når det gjeld dei vegane som fylka har ansvaret for, vil den fylkeskommunale økonomien vere ganske viktig for i kva grad ein klarer å vedlikehalde vegnettet sitt. Då klarer eg ikkje heilt å la vere å nemne at då vi drøfta det fylkeskommunale budsjettet her i denne salen, la jo både Framstegspartiet og Høgre inn betydelege kutt, milliardkutt, for fylkeskommunane. Det er klart at det blir færre tekstmeldingar til representanten Helleland og oss andre om at det skjer vedlikehaldsarbeid, dersom ikkje fylka har dei økonomiske musklane til å ta vare på infrastrukturen sin.

Frank Edvard Sve (FrP) [13:11:43]: Heilt sidan 2010, då vi fekk katten i sekken frå Senterpartiet og Liv Signe Navarsete som statsråd, samferdselsminister, og ein overførte dei gamle riksvegane til fylka, har vi hatt eit formidabelt vedlikehaldsetterslep i heile Noreg på fylkesvegane, men også på riksvegane.

Når eg høyrer på debatten rundt trafikktrygging og vedlikehald og vi diskuterer det dramatiske fjoråret med 118 drepne i trafikken, dreier alt seg om at ein skal ta det igjen, og ein må ta det i NTP. Det er i NTP det skal skje. Hjelper det for dei som mistar livet sitt i trafikken om nokre månader, nokre veker, eit halvt år? Kvifor er det ingen frå regjeringspartia, og også Høgre, i denne salen som er villige til å ta fatt i dei utfordringane som gjeld å ta igjen vedlikehaldet på 44 000 km med fylkesvegar? Det er heilt riktig som Sandtrøen sa, at det faktisk er fleire dødsulykker og ulykker generelt per meter på fylkesvegane enn på andre vegar. Då burde vi jammen ta fatt i det.

I debatten om så viktige saker kunne eg ha vore freista til å seie at det i mange samanhengar er omtrent like interessant å sjå på måling tørke, men eg skal ikkje seie det. Det er faktisk slik at det er trist når det ikkje er noka framdrift og noko innhald i desse sakene. Alt skal over i NTP.

Eg vil tru på at det kjem veldig mykje i ein tiltakspakke for fylkesvegnettet i NTP, men frå samferdselsministeren vert det signalisert at det vert ein blåmåndag for kommunane. Det stod å lese i aviser at dette kjem til å verte ein nedtur. Ein får ikkje ting igjennom, slik ein trudde. Trur vi då verkeleg at vi får eit slikt mantra om ei kraftig satsing på vedlikehald på fylkesvegnettet? Eg trur ikkje det. Eg trur dessverre det heller vert Helleland som får rett: Det vert ikkje ein NTP, det vert ein sparepakke. Det kan fort verte det, men eg håpar ikkje det, for dette er ei av sakene som vi faktisk er einige om i komiteen. Eg oppfattar det slik at vi er einige.

Dette er ei sak som vi burde kunne sette stempelet vårt på, peise gjennom i komiteen og gje ei bestilling til regjeringa om fortgang før NTP og for å få gjort noko med vegbanar som står for nesten 30 pst. av dødsulykkene – men vi er altså ikkje villige til å gjere det. Vi skubbar det framføre oss. Det er NTP som skal ordne det. NTP skal ordne det, ikkje vi. Det er ikkje vi som skal gjere det, det er NTP.

Vi fremjar framlegget vårt. Eg hadde håpt ein kunne fått det gjort no, og det burde ha vore gjort – av respekt for alle som har vore i ulykker og dødsulykker i trafikken.

Mona Fagerås (SV) [13:15:06]: I går kom Riksrevisjonen med en ganske så nedslående rapport. Dårlige veier og glatt vinterføre medfører rundt 30 dødsulykker i Norge hvert eneste år. Det at veistandard medvirker til så mange dødsulykker hvert år, er uakseptabelt, sier riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.

Nok en gang føler jeg behov for å gjenta mitt budskap fra Stortingets talerstol: Vi er nødt til å vri de store summene bort fra firefelts motorveier og over til å ta vare på de veiene vi har, altså vedlikehold av riks- og fylkesveier. Hvis en hadde nedskalert unødvendige motorveiprosjekter og heller utbedret eksisterende vei og sørget for mer trafikksikre veier, ville en jo fått mye, mye mer igjen for pengene, samtidig som det er det rette å gjøre for miljøet.

Når det brukes så store summer på gigantiske motorveier, betyr det også mindre penger igjen til f.eks. rassikring og til å ta vare på de veiene vi har, som jo er det viktigste for folks hverdag.

Farlige strekninger som kan medføre konflikt mellom myke og harde trafikanter, er viktig å utbedre, og etterslepet på vedlikehold vokser og vokser for hver eneste dag. Desto viktigere er det å ta vare på og utbedre de veiene vi har, framfor å bygge nye motorveier. Det betyr mer penger til flere veier i hele landet som vi er så glad i. Likevel prioriteres altså utbygging av svære og dyre firefelts motorveier med 110 km/t på strekninger der to- og trefeltsvei med midtdeler og 90 km/t hadde vært tilstrekkelig.

Det koster å vedlikeholde, men det er mye dyrere å la være. Jo lenger en venter på vedlikehold – dette vet alle som har et hus – desto større blir regningen. Det er en stor samfunnsøkonomisk gevinst ved å vedlikeholde infrastrukturen.

Det er tverrpolitisk enighet om at det trengs mer penger til vedlikehold, men fortsatt er det lite som skjer. Det trengs en regel som forplikter politikerne til å bruke tilstrekkelige midler hvert år på å redusere vedlikeholdsetterslepet til et fornuftig nivå. Det er på tide at det blir minst like populært å klippe en snor for å ta vare på eksisterende veier som det er for å åpne nye, kostnadsoverskridende veiprosjekter.

Til representanten Helleland: Jeg håper det ikke blir en nasjonal ønskedrømplan.

Jeg tar opp de forslagene SV er med på.

André N. Skjelstad (V) [13:18:22]: Det er bra at vi er enige om noe: at vedlikehold må prioriteres. Det er sånn at mye av det næringslivet vi skal bygge opp framover, vil komme ute i distriktene, gjerne i tilknytning til en fylkesvei. Hvis vi ønsker at de samfunnene skal være levende, tror jeg det er helt nødvendig å tenke nytt om vei, for det er sånn som representanten Sandtrøen sa: Ulykkesstatistikken for fylkesveiene er langt høyere enn for de andre – for det er ikke gul midtstripe, det er smalt, og det er dårlig.

Komiteen var nylig i Agder. Jeg ble i grunnen imponert over fylkesveiene der i forhold til både min del av landet og nordover og Vestlandet. Det må jeg få lov til å si. Hadde det vært så pass gode fylkesveier i resten av landet, tror jeg at jeg skulle vært fornøyd.

Jeg kunne også ønske meg en sånn tekstmelding som representanten Helleland fikk, da hadde jeg blitt veldig glad. Hadde jeg fått en sånn type tekstmelding, om at de hadde gjort noe med tidligere rv. 720, nåværende fv. 720, ja, da skulle jeg virkelig ha notert det i kalenderen. Det finnes en god del av dem.

Heldigvis fikk i hvert fall forrige regjering, med påtrykk fra Venstre, til at vi fikk muligheten til å utrede og planlegge gjennom sams vegadministrasjon. Det er i hvert fall et positivt trekk i dette, for det kan gjøre det enklere å sammenfatte hvordan vi gjør det, og hvordan vi bygger og vedlikeholder fylkesveiene framover.

Det merkverdige når en tenker på dette, og i en litt større sammenheng, er: Hvor mange hull i veiene kunne vi ikke ha fylt igjen hvis vi ikke hadde kjørt regjeringens reverseringspolitikk? Det hadde blitt mange meter med vedlikehold av vei. Hvis vi ikke hadde kjørt det løpet som Senterpartiet dessverre fikk gjennomslag for, da hadde det kanskje gnistret litt av fylkesveiene. Dessverre er det ikke sånn. En er også nødt til å ta inn over seg at Senterpartiet innimellom kommer i regjering og skal reversere, og da blir det ikke så gode fylkesveier som en del av oss hadde håpet.

Så får vi tro at Senterpartiet ser lyset i løpet av perioden og faktisk er med på å prioritere det de gjorde i forbindelse med sin regionreform – de gjorde riksveier om til fylkesveier i 2010. Jeg håper, men jeg er svært usikker med tanke på denne debatten. Vi er enige om at vi gjerne skal vedlikeholde mer, men vi får se hvordan det blir løst. For vår del skal vi i hvert fall heie på det og bidra til at det kommer i mål.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [13:21:32]: Innenfor veipolitikken er det å ta vare på de veiene vi har, noe av det aller viktigste vi kan gjøre. Jeg er glad for at representanter fra Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet har fremmet representantforslag om dette, og at de også mener det er viktig å ta vare på veiene vi har.

Regjeringspartiene har i sin politiske plattform, Hurdalsplattformen, sagt at vi skal utarbeide en helhetlig og forpliktende plan for å redusere vedlikeholdsetterslepet på riksveier og fylkesveier i samarbeid med fylkeskommunene. Jeg er fornøyd med at et stort flertall i transport- og kommunikasjonskomiteen stiller seg bak disse punktene i forslaget til vedtak i sak nr. 10.

Som jeg skriver i mine brev til komiteen i sakene, er vi allerede godt i gang med oppfølgingen av disse punktene, og de vil etter planen inngå i kommende stortingsmelding om Nasjonal transportplan, som regjeringen har besluttet å legge fram våren 2024. At en nesten samlet komité stiller seg bak dette vedtaket, lover godt for videre prioritering av vedlikehold, fornyelse, oppgradering og mindre investeringer i veiinfrastrukturen rundt omkring i det ganske land i årene som kommer. Dette handler om de mange små tiltakene som ikke har egen budsjettomtale, som ikke, som flere var inne på, skaper de store overskriftene, og hvor det kanskje ikke klippes noen snor når de er ferdige, men som i sum er nødvendige for å kunne ta igjen vedlikeholdsetterslep og gi folk en bedre og tryggere vei.

Denne regjeringen har tydelig prioritert drift og vedlikehold – sist ved å øke bevilgningene til drift og vedlikehold med 1,2 mrd. kr i forslaget til revidert statsbudsjett. Det var allerede økt med 1 mrd. kr i det opprinnelige budsjettet. Det er et veldig tydelig signal om at vi må ta vare på veiene vi har.

Med forslaget vil Statens vegvesen kunne utføre betydelig mer vedlikehold i 2023 enn det som i utgangspunktet var planlagt. Samlet sett er vi nært et nivå der vi vil kunne forhindre nytt forfall på norske riksveier i år. Det er det verdt å merke seg.

Jeg er opptatt av at vi må ha et godt kunnskapsgrunnlag for det videre arbeidet fram mot Nasjonal transportplan. Når det gjelder fylkesveinettet, har Samferdselsdepartementet gitt Statens vegvesen i oppdrag å koordinere en kartlegging av tilstanden på fylkesveinettet i samarbeid med fylkeskommunene. Jeg vil understreke betydningen av samarbeid med fylkeskommunene, som etter regionreformen fra 2020 har en egen organisasjon som forvalter fylkesveinettet.

Oppsummert: Det er ikke slik som noen forsøker å hevde, at alt skal skje i forbindelse med NTP. I NTP-en skal det prioriteres, men vi gjør selvfølgelig tiltak hele tiden, som f.eks. den tunge prioriteringen av drift og vedlikehold i revidert nasjonalbudsjett.

Morten Stordalen (FrP) [13:31:36]: Jeg må si jeg er litt skuffet i dag, for alle partier sier egentlig at man er enig, man skal satse på fylkesveinettet. Fremskrittspartiet har et forslag om et statlig vedlikeholdsprogram for fylkesveiene, som de fleste partier egentlig er enig i. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV var nå i alle fall for det i 2019, og Fremskrittspartiet var ikke uvillig til å se på det. Når vi nå har hatt noen trafikkår bak oss, og særlig det forrige året, er det slik andre sier: Fylkesveiene er de farligste veiene å kjøre bil på i dag. Det er også de 44 000 kilometerne med vei i Norge alle snakker om, når vi snakker om dødsulykker.

Når SV snakker om disse unødvendige motorveiene, blir jeg også litt lei meg. Jeg tror ikke de som har kjørt på det man kaller dødsveier – i mitt eget område, gjennom Vestfold, var det «dødsveien» før man fikk firefelts vei – og de som har mistet sine nære og kjære, vil kalle det unødvendig vei, det vi har i dag.

Det er litt trasig når alle snakker om at vi må vente på NTP, istedenfor å kunne svare og si: Ja, vi er enig med Fremskrittspartiet, ja, vi vil ha et program. Så kan man ikke det, man må vente på NTP. Man trenger bare si: Ja, vi er enig, vi vil komme tilbake til det, istedenfor bare å avvise forslaget, som man egentlig gjør i praksis.

For Fremskrittspartiet er dette viktig. Jeg vil presisere at vi vil subsidiært støtte SVs forslag nr. 1 og 2 i Innst. 374 S for 2022–2023, nettopp fordi vi mener alvor når vi vil satse på fylkesveiene. Vi mener alvor når vi ønsker å få sikrere veier. Jeg tror at de som bruker veiene, ikke er opptatt av hvem som er veieier. Det er kun denne salen og regjeringer som pleier å være opptatt av hvem som eier veien. Den som kjører på veien, eier varen. Jeg kjenner ingen som bryr seg om hvem som eier veien, men jeg kjenner veldig mange som har meninger om veiene som er farlige, som det er en risiko å kjøre på hver dag. Derfor støtter Fremskrittspartiet subsidiært SVs forslag nr. 1 og 2 i Innst. 374 S for 2022–2023, og vi håper på litt mer imøtekommenhet og litt mer velvilje fra Stortinget heretter, hvis man mener noe om disse fylkesveiene.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [13:34:26]: Det er bra å se at vi er i ferd med å utvikle en ny, felles forståelse av hva vi skal prioritere høyere, nemlig vedlikehold, å ta vare på de veiene vi har. Det er slik at VG på lederplass også påpekte det 20. mai, i forbindelse med regjeringen og samferdselsminister Nygårds framlegg av samferdselsdelen av RNB. «Grønt lys for mer veiarbeid», skrev VG, med henvisning til 1 200 mill. kr som Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen har foreslått og ønsker å få tilslutning til når Stortinget skal vedta RNB før vi går fra hverandre før sommeren.

Derfor blir det litt rart å høre på representanten Stordalen fra Fremskrittspartiet, som både syntes ting var trasig, og var lei seg. Kjører man rundt på veiene nå, vil man oppdage at det allerede skjer veldig mye vedlikeholdsarbeid og utbedringer. Selv var jeg i Trysil i går, en kommune som ligger inn mot Sverige. Jeg kjørte til en oppvekstkonferanse. På vei inn igjen til Stortinget opplevde jeg flere ganger å se gule og røde skilt med 50-sone, fordi vi driver med utbedring og vedlikehold. Her skjer det saker og ting hver dag for dem som er ute og reiser i hele landet vårt.

Det er et annet punkt man er i ferd med å få gjennomslag for, opplever jeg, og det er forståelsen for at vi også må tenke på fastlandsindustrien vår og næringslivet rundt om i Fastlands-Norge når vi prioriterer hva vi skal gjøre. I nettopp prioriteringsoppdraget som nå ligger til grunn for den kommende nasjonale transportplanen, konkluderer etatene med at industriens behov for tilkobling har vært lavt prioritert de siste årene. Dagens regjering har et klart mål. Vi har reformen «Hele Norge eksporterer», fastlandseksporten skal opp med 50 pst., og det ser det ut til at vi er i full gang med å lykkes med. Det har aldri i løpet av de ti siste årene vært så høye investeringer i fastlandsindustrien som nå, og da trenger vi å koble infrastruktur og industri tettere sammen.

Oppsummert vil jeg si at det som nå står framfor oss, er en jordnær forståelse av industri, infrastruktur og hva vi skal prioritere. Akkurat som de som har overtatt en gård, skal overlate den i bedre stand til neste generasjon, må i hvert fall vi, som har ansvar for de eksisterende veiene, overlate dem i like god eller bedre stand til neste politiske generasjon.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [13:37:44]: Jeg har sittet og fulgt litt med på debatten, og jeg må si at jeg ble litt forferdet over både Fremskrittspartiet og Høyre, som hevder at de er veldig opptatt av å få til bedre fylkesveier. Da begynner jeg å lure lite grann på hvordan det kan stemme, når man ikke vil styrke fylkeskommunene med penger, slik at de blir satt i stand til å få gjort noe med det. Det er heller tvert imot – man tar ned når det gjelder drift.

Til Venstre har jeg lyst til å si at de kunne også ha tenkt lite grann over dette før man begynte å tvangssammenslå fylker.

Vi hadde i går en framlegging om hvilken effekt regionreformen har hatt for fylkeskommunene og for Vegvesenet, med tanke på hvordan man fikk brukt pengene sine. Den var nedslående. Jeg snakket litt med en kar fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, som sa at det dårlige resultatet ensidig skyldes regionreformen. Han var ikke enig med meg i at det slik sett var feil, han vil jo legge ned hele fylkeskommunen. Det var hans mantra. Jeg ser det slik at hvis man skal få gjort noe med dette, må man gå inn og se på hvorfor det er slik det er. Det er litt rart at ingen spør seg: Hvorfor er det blitt galt? Man bruker mer penger, men man klarer ikke å få mer utført.

Helt til slutt har jeg bare lyst til å si at jeg fikk også en melding på telefonen, og det var om masse unger som skulle på turnstevne, men fergen var innstilt.

Geir Inge Lien (Sp) [13:40:09]: Det er éin ting som er heilt klinkande klart, og det er at fylkesvegar er utruleg viktige for både innbyggjarane, næringslivet og dei som òg ferdast som turistar. Så det er noko vi må satse på, og eg er veldig glad for at regjeringa vår fokuserer på det. Eg må seie at det har kome fram ein del ting i denne debatten som eg vert litt forundra over, bl.a. når det gjeld prinsippet om gratis ferje i Møre og Romsdal. Der har Arbeidarpartiet og Senterpartiet berga prinsippet om gratis ferje. Det ligg i korta: Stortinget gjev føringar, og eg har inntrykk av at fylkeskommunane følgjer opp. Det har dei gjort i denne saka – langs heile kysten.

Vi må ha tiltru til fylkeskommunane, og vi kan ikkje bruke opp pengar som vi skal ha og har på fond. Difor er det viktig at vi i staden – ikkje som Framstegspartiet og Høgre har gjort, kutta 2 mrd. kr – har valt å styrkje fylkeskommunane og gje dei rammer og musklar for å kunne gjere eit godt arbeid vidare framover. Eigenkapitalen er utruleg viktig.

Eg ser for meg at det i framtida vert viktig òg med tanke på entreprenørane langs kysten. Ei satsing på fylkesvegar vil vere med på å bidra til dette moglegheitsrommet. Den kapasiteten som ligg unytta langs kysten og i innlandet, er det no viktig at vi nyttar oss av og ser moglegheiter. Ei satsing på fylkesvegane vil bidra sterkt til at entreprenørane kan få godt arbeid framover.

Det som er viktig, er at vi stolar på lokaldemokratiet på alle nivå – vitet er likt fordelt utover, vi er heilt sikre på det. Styrkjer vi budsjettet til fylka, vil fylka garantert ta jobben med å tette hol, leggje asfalt, byggje ferjekaiar, ordne tunnelar og det som skal til for at både næringsliv og ikkje minst innbyggjarar skal få ein trygg, god og farbar veg. Senterpartiet og Arbeidarpartiet i regjering er opptekne av dette, vi skal jobbe med saka vidare, og så kjem vi tilbake med eit godt budsjett og gode moglegheiter for at fylkeskommunane i framtida kan drive godt vedlikehald på vegane sine.

Heilt til slutt må eg seie at eg reagerer lite grann på kommentaren frå SV, som bestandig snakkar om monstermotorvegar. Eg synest det vert feil å setje dei opp mot kvarandre. Vi må gjere det som er nødvendig rundt om: byggje motorvegar og fylkesvegar og vedlikehalde vegar. Det forundrar meg at den same retorikken aldri kjem når det gjeld tog. Der har det vore eit stort etterslep, og eg lurer på kvifor det aldri kjem spørsmål om miljørekneskap på bygging av store, svære togbaner.

Mona Fagerås (SV) [13:43:28]: For å starte med utfordringen fra representanten Lien: Jeg har bare lyst til å si at hadde pengesekken vært gigantisk, kunne man jo prioritert slik som det ser ut til at Senterpartiet gjør, men det er den jo ikke for noen av oss.

Nylig gikk det et skremmende ras like ved hjemstedet mitt. En dame som gikk på tur med hunden sin, ble svært hardt skadet da store kampesteiner raste ned fjellsiden på Vikten i Lofoten. Samtidig var jeg på befaring i Vaksdal, en av de mest rasutsatte strekningene i hele Norge. De siste 30 årene har det gått 250 ras her, og 43 mennesker har mistet livet på denne dødsveien.

Veiene vi bygger i landet vårt, bestemmes ikke ut fra om de kan redde liv eller hindre ras. Det er innsparte minutter det handler om. Under regjeringen Solberg og Fremskrittspartiets ulike samferdselsministre var det én ting som rådet i samferdselspolitikken: Det skulle bygges rådyre motorveier, helst i 110 km/t, mens livsviktig rassikring og fylkesveiene ble stemoderlig behandlet.

At denne prioriteringen skulle fortsette under en regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, forundrer meg, for med dagens veiprioriteringer skulle man jo tro at Fremskrittspartiet fortsatt styrte. Regjeringen har ikke gjort et eneste forsøk på å bygge billigere eller tryggere, f.eks. ved å gjøre noen av disse firefelts motorveiene mer miljøvennlige. To- og trefeltsveier er fullgode alternativer og ville åpenbart medført mer vei for pengene. Statsråd Nygård bruker altså mange hundre millioner bare på å planlegge miljøfiendtlige motorveier – som ikke engang er vedtatt. Et eksempel er Hordfast, hvor det skal bygges en lang bru og vei gjennom myr og regnskog – for ikke å snakke om at dette vil medføre enorme utslipp.

Ingenting tyder på at regjeringen er i ferd med å snu denne utviklingen, så mens innbyggere i dag lever i reell frykt og fare for ras og skred på veien der de ferdes, der de pendler og kjører unger til barnehage og skole, er det motorveigigantomanien som råder.

I dag styres veimyndighetene etter hvilket prosjekt som gir mest nytte for samfunnet, men det er et alvorlig problem med metodene som brukes for å anslå samfunnsnytte. For hva er det egentlig som tillegges størst verdi? Jo, det er å spare minutter, ikke å sikre og redde menneskeliv.

Jone Blikra (A) [13:46:40]: Etter at jeg kom inn hit til Oslo, inn til Tigerstaden, har jeg lært meg et nytt ord, og det er «narrativ». Jeg tror det betyr at man forvrenger virkeligheten. Når vi er på komitéreise, har representanten Sve og jeg en fast replikkveksling hver gang vi møter på gravemaskiner og dumpere langs veien, hvor jeg sier at her er det full aktivitet, og representanten Sve svarer med glimt i øyet at nei, de er i ferd med å pakke ned. Dette er narrativet for å si at her skjer det ingenting, vi venter ikke.

Statsråden hadde en klar gjennomgang av prioriteringer innenfor budsjettet, der bevilgningene til riksveier ble økt i revidert. Jeg laget en oversikt for Vestfold og Telemark over nye prosjekter som nå kan gjennomføres og startes på grunn av revidert. Jeg måtte ned på skriftstørrelse 11 for å få alt inn på et A4-ark. Så det å komme og si at det ikke skjer noe, og at vi venter, er et narrativ – det nye ordet for meg, i hvert fall.

Vi må fokusere på etterslepet, vi må fokusere på å fortsette arbeidet, for det er mye som skal gjøres, men det er altså ikke korrekt at verken regjeringen eller vi i posisjonen her på Stortinget satser på vedlikehold og drift. Det er ganske spesielt at Maskinentreprenørenes Forbund etter budsjettet som ble lagt fram i fjor, ga blomster til posisjonens representanter som takk for at vi prioriterte drift og vedlikehold, og som takk for at vi sørget for at det var arbeid til deres medlemmer. Det må bety noe. Det betyr at vi ikke venter. Det betyr at det skjer noe.

Morten Stordalen (FrP) [13:48:47]: Når jeg tar ordet nå, er det for å svare opp et angrep fra talerstolen på Fremskrittspartiet og hva vi vil. Når jeg hører Sandtrøen, og nå sist Blikra, fortelle om den store satsingen til regjeringen, som har fått blomster, er det mulig at talepunkter og flak ikke stemmer overens med dagens virkelighet.

Det blir påstått at det liksom ikke er måte på hva det blir bevilget til vedlikehold, og man snakker om 1,2 mrd. kr. I budsjettdokumentet fra departementet står det virkelig 1,044 mrd. kr. Det står videre at det også skal dekke en pågående rettssak som Statens vegvesen har tapt – som staten har tapt – på over 400 mill. kr, så det vil bli maks 644 mill. kr til vedlikehold som er økningen.

Det er også en sannhet at i bygg og anlegg og entreprenørbransjen blir det sagt at det blir det dårligste asfaltåret på over ti år. Man må tilbake til 2012 for å finne et like dårlig år. Det er kostnadsøkninger, og Statens vegvesen har allerede fått en reduksjon på 20 pst. til dette – ergo er det litt spesielt å få blomster. Det er veldig hyggelig at regjeringspartiene får det, men det er altså ikke noen stor, stor satsing, og dersom ikke de 644 mill. kr hadde kommet, ville det vært enda mer kritisk med et så dårlig budsjett som det som i utgangspunktet ligger der.

Frank Edvard Sve (FrP) [13:50:27]: Saka dreiar seg om eit statleg vedlikehaldsprogram for fylkesvegnettet. Det er interessant å diskutere det meste, og det er iallfall veldig, veldig godt å høyre siste innlegg frå Stordalen, som eigentleg set punktum for den debatten.

Når det gjeld vedlikehaldsetterslepet i fylkesvegnettet, er det det vi fokuserer på. Når vi veit at statsråden tidlegare har vore veldig tydeleg på at det vert trongt om midlane framover, kan ein ikkje forvente at det vert ein inntektsfest for verken fylkeskommunane, NTP eller kva det måtte vere. Mitt poeng, og Framstegspartiets poeng, er at ein kan rasjonalisere fylkeskommunane og ta ned drifta, men også sørgje for at pengane som er der, vert brukte til det ein skal bruke dei til. Noko av det eg jobbar mest med i fylkestinget, er å bruke dei pengane som finst, til dei kjerneoppgåvene fylkeskommunen faktisk har. Det er ikkje ei kjerneoppgåve å ha flest mogleg byråkratar.

Vi fekk ei reform vi kan seie mykje om, men Statens vegvesen overførte berre i mitt fylke 133 stillingar til Møre og Romsdal fylke. Rett etterpå kjem altså fylkeskommunedirektøren og seier at nei, vi har ikkje råd til å byggje veg, og ikkje råd til å byggje prosjekt. Eg har stilt spørsmålet ganske mange gonger: Kva gjer dei 133 stillingane når arbeidsoppgåvene er tekne vekk frå utbygging og nye prosjekt?

Her er det noko som ikkje heng heilt i hop, når ein veit at det i vårt eige fylke som sagt er over 900 mill. kr i overskot, og at det i Viken, som eg trur Helleland sa tidlegare, er 2 mrd. kr. Det er enorme inntekter som ligg ute i fylka. Som statsråden var inne på i eit svar eller i innlegget sitt, er det likevel viktig at pengane vert brukte til det ein skal, og då må vi sørgje for at vi får det til. Då kan vi ikkje vere livredde for å rasjonalisere offentleg sektor. Vi kan ikkje vere problematiske og seie at ein ønskjer å gjere slik som fleire frå Senterpartiet har gått fram.

Eg vart politikar for å skape best mogleg tenester til innbyggjarane, ikkje for å ha flest mogleg byråkratar, verken i kommune, fylke eller stat. Eg vil ha flest mogleg tenester ut til innbyggjarane av dei pengane som er stilte til rådigheit, og det må vere det viktigaste. Klarer vi no å verte einige om ein nasjonal tiltakspakke for fylkesvegnettet for å få eit betre vegvedlikehald, sikrar vi også vegane. Det vert færre ulykker og dødsulykker. Det må vere vårt mantra i transportkomiteen, og det håpar eg at vi kan jobbe i lag om vidare. Det er det som må vere det viktigaste no, ikkje kven som eig vegen, og ikkje å diskutere om ein skal ha endå fleire byråkratar på fylkeshuset, for der er det jammen nok byråkratar.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [13:53:31]: Jeg tenkte jeg skulle oppsummere en god debatt. Det er slik Blikra påpekte, at Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen har fått blomster av entreprenørene selv. Det er ikke fordi entreprenørene nødvendigvis sitter på noe mer blomster enn andre, men det er fordi de er virkelig takknemlig for at vi prioriterer vedlikehold og ser anleggsnæringen.

Som man er inne på, kan det kanskje være nyanser innenfor anleggsnæringen. Det er nok et riktig poeng, for Høyre og Fremskrittspartiet prioriterte jo i stor grad store multinasjonale konserner da man skulle tildele kontrakter, bl.a. på den broen i Vestland som har kostet mangfoldige milliarder kroner. Vi har vært dønn tydelig fra første dag med Hurdalserklæringen: Vi skal sørge for at norske entreprenører, mindre og mellomstore selskaper, også kan være med og ta del i de pengene som brukes på infrastrukturen vår. Det er vi jaggu i ferd med å lykkes med.

Til det med fylkeskommunens kjerneoppgaver: Det er et veldig viktig poeng som representanten fra Møre og Romsdal tar opp. Fylkeskommunens kjerneoppgaver er egentlig ganske enkle. Det er videregående skole til ungdommene våre, det er transporten, særlig med fylkesveiene, og det er tannhelse. Utfordringen med Høyres og Fremskrittspartiets politikk i forrige periode var at man hadde en urealistisk politikk som ikke sørget for at det var mulig for fylkeskommunen å ta hånd om de tre oppgavene. Innbyggerne måtte velge enten hull i veiene, hull i tennene eller nedlagte videregående skoler. Nå er vi i ferd med å rette opp dette sånn at det skal bli mindre av hull i veiene framover – sånn som vi gjør det på riksveiene. Der blir det, for å være helt ærlig, et godt asfaltår fordi dette året sannsynligvis kommer til å bidra til at vedlikeholdsetterslepet på riksveier i Norge blir mindre, for første gang i nyere tid. Det er et helt steg fram, det er et nytt steg fram, og noe som vi er veldig glade for.

Tusen takk for en god debatt – men der kom Sve tilbake med en replikk. Jeg kommer ikke til å kommentere mer til ham. Men husk på det: Entreprenørene er glade, og de gir oss blomster.

Frank Edvard Sve (FrP) [13:56:06]: Det er ikkje slik alle plassar i Noreg. Vi hadde eit møte med i hovudsak alle entreprenørane i Møre og Romsdal på bygg og anlegg og transport, og låta der er noko heilt anna enn det Sandtrøen viser til, og det talar for seg sjølv.

Eg har sete snart 20 år i fylkestinget, og eg opplever ikkje det Sandtrøen snakkar om: dei rosenraude greiene i fylkeskommunane og at Framstegspartiet og Høgre gjer det stikk motsette av det som er bra for innbyggjarane og næringslivet i fylka. I mitt eige fylke, Møre og Romsdal, har eg sete skulder ved skulder med Senterpartiet, Høgre og Arbeidarpartiet og andre kandidatar. Vi har bygd Nordøyvegen til 5,5 mrd. kr, som har gått med dundrande overskot, med norske entreprenørar, der milliardbeløp har hamna lokalt.

Så dette er ei historieforteljing som nesten er som å tru på julenissen. Realitetane er noko heilt anna. Eg trur vi gjer det ganske godt i fylkeskommunane, både Framstegspartiet og Høgre, i lag med dei andre partia, så slike utsegner synest eg ikkje noko særleg om.

Geir Inge Lien (Sp) [13:57:19]: Senterpartiet og Arbeidarpartiet er veldig opptekne av fylkesvegar, og vi skal gjere slik at fleire er freista til å gje oss blomar i framtida òg – garantert.

Eg reagerer litt på kor langt Framstegspartiet vil gå. No har dei kutta i rammene med 2,5 mrd. kr i sitt eige alternative statsbudsjett, og så kjem no dette her med å kutte i fylka. Kor mykje skal ein då kutte for å greie å ta etterslepsvedlikehaldet?

I Møre og Romsdal fylke kom det no ein rapport som viser at behovet i samband med etterslepet på fylkesvegane er på 16,8 mrd. kr. Det handlar om tunnelar, det handlar om vegar, det handlar om kaier, og då vert det utruleg mykje kutt dersom ein skal kutte såpass mykje i fylkeskommunane. Det trur eg faktisk ikkje det er rom for. Ergo må Stortinget bidra framover med å tenkje på fylkesvegar, og eg er heilt sikker på at det òg vil vere eit viktig bidrag til dei lokale entreprenørane rundt om i landet vårt, som no byrjar gå tomme for arbeid og treng arbeid. Her må vi vere framoverlente, vi må styrkje fylkeskommunane og ikkje gjere slik som Framstegspartiet har gjort i dei alternative statsbudsjetta sine, der dei kuttar, og det er snakk om at ein skal kutte endå meir.

Eg tenkjer at vi styrer mot rett kurs. Det viktigaste er å styrkje handlingsrommet til fylkeskommunane og lokaldemokratiet der. Dei vil bruke pengane på ein fornuftig måte, og det har dei vist i Møre og Romsdal no med å vidareføre prinsippet om gratis ferjer. Det er veldig bra.

Eg har altså god tru på fylkeskommunen, og så må vi gjere jobben her frå Oslo og Stortinget med å løyve midlar slik at dei kan ta att etterslep på ein fornuftig og god måte.

Trond Helleland (H) [13:59:25]: Det er fredag ettermiddag, og jeg hadde tenkt å la det bli med det, men når representanten Sandtrøen benytter saksordførerprivilegiet sitt til å slenge rundt seg med unøyaktigheter, påstander som overhodet ikke kan dokumenteres, og ideologisk svada, må en faktisk ta ordet. Han hevder at vi ikke har prioritert fylkesveier, og at en måtte velge mellom hull i tennene og hull i veien. Hvis en går inn i Teknisk beregningsutvalgs oversikter over fylkeskommunal økonomi, ser en at den har vært god de siste årene, uavhengig av hvem som har styrt.

Representanten Sandtrøen prøver – for å bruke ordet til Blikra – å skape et narrativ om at nå er det gull og grønne skoger, fordi Sandtrøen har kommet i førersetet. Velgerne ser det ikke helt sånn. Det er valg til høsten. Jeg tror det som har blitt sagt fra både representanten Sve og meg selv når det gjelder fylkeskommunal økonomi, viser at det er et handlingsrom i fylkene. Jeg håper at vi som transportkomité kan bidra til at fylkene også tar det ansvaret de har, og prioriterer vedlikehold av fylkesveier. Det er det denne saken handler om, ikke fortellingen fra representanten Sandtrøen som faller på sin egen urimelighet, og som er stikk i strid med det regjeringen – hans egen regjering – selv har hevdet om utviklingen i kommuneøkonomien de siste årene.