Eigil Knutsen (A) [10:06:18]: Sannheten er at den viktigste årsaken til økende ulikhet i Norge er at de rikeste blir rikere, og at de drar fra oss andre. Likevel, for finansieringen av velferden er det rett at man må få flere i jobb. Men så viser jo tallene at regjeringen ikke klarer å gjøre noe med kjernen av problemet. Antall unge som havner utenfor jobb, øker hvert år under høyreregjeringen. Arbeidslivet trenger disse unge folkene desperat, og det koster samfunnet enorme summer at de står utenfor. Økonomer kaller problemet «elefanten i handlingsrommet», kanskje fordi problemet har blitt så stort. Antallet unge uføre er doblet. Da vil jeg spørre finansministeren helt tydelig her i dag om han er fornøyd med regjeringens resultater de siste åtte årene for å øke sysselsettingen blant unge.

Statsråd Jan Tore Sanner [10:07:07]: Svaret på det er nei. Det er urovekkende at man har en stor andel ungdom som er helt eller delvis utenfor arbeidsmarkedet.

Så er jeg glad for at representanten nå går til årsaken til problemet, for ofte handler debatten om ulikhet mer om symbolene enn den reelle årsaken, og den reelle årsaken er bl.a. at altfor mange unge mennesker har droppet ut av videregående skole. En av de viktigste satsingene regjeringen har, er at flere ungdommer skal få fagbrev, flere skal ha muligheten til å studere. Der ser vi nå at pilene går i riktig retning. Det er færre som dropper ut, flere som fullfører, og også under denne krisen har vi iverksatt ekstraordinære tiltak for at flere ungdommer skal få kompetanse.

Jeg tror vi må erkjenne at dette ikke er gjort over natten. Det er ikke gjort over natten å få ned andelen unge som går på uføretrygd. Men en langsiktig satsing på kompetanse, bl.a., kan bidra til at flere kommer i jobb.

Eigil Knutsen (A) [10:08:16]: Nei, det er ikke gjort over natta, men nå har det snart gått åtte år, og nå har jo regjeringen også hatt en krise med kraftfulle krisetiltak som de kunne benyttet til å prøve å redusere forskjellene.

I ett år har regjeringen blitt utfordret gang på gang om å utforme krisetiltak som sikrer arbeidsplassene på en rettferdig måte uten at fellesskapets penger går i lommene til eierne. I begynnelsen sa regjeringen at krav mot utbytte, bonuser og lederlønninger ikke kom til å være nødvendig fordi bedriftene kom til å slite sånn at det ikke var aktuelt. Men nå trenger vi ikke lenger å forholde oss til antakelser. Flere store selskaper har permittert eller sagt opp ansatte samtidig som de får koronastøtte fra fellesskapet. Spørsmålet mitt er: Hvorfor vil finansministeren fremdeles ikke stramme inn med krav knyttet til å betale utbytter eller gå til oppsigelser, som krav i kriseordningene?

Statsråd Jan Tore Sanner [10:09:05]: La meg være helt tydelig: De som permitterte arbeidstakere, og hvor bedriften ser ut til å ha gått svært godt, og så tar store utbytter, bør betale pengene tilbake. Det vet vi at en del av dem som tok ut permitteringer, har gjort, og vi vet også at det er flere av de bedriftene som fikk kompensasjon, og som allikevel har gjort det bra, som har betalt tilbake. Det står det stor respekt av.

Så er spørsmålet om vi hadde løst dette problemet ved å innføre et forbud mot å ta utbytte. Jeg tror ikke det. For hvor lenge skulle det vare? Mener representanten at det skal vare til juli, august, september, oktober? Hvis man legger et midlertidig forbud mot å ta utbytte, skyver man bare på det, og så kan man ta utbytte når det er over.

Det er også slik at en del småbedriftseiere trenger utbytte for å kunne leve – det er deres inntekt. Det er det de trenger også for å betale sine skatter.

Cecilie Myrseth (A) [10:10:32]: Det som også har vært utfordrende og heller ikke helt rettferdig, handler om kompensasjonsordningen til bedriftene. Det er mange vi har hatt mål om å berge, som ikke har fått den støtten de trenger for å overleve.

Et godt eksempel på det er gründer Inge Johnsen, som driver Lian Restaurant i Trondheim. Etter 16 år må han nå legge ut livsverket sitt for salg. Det handler om at pandemien og mangelen på målrettede tiltak har ført til at det nå er stopp for han.

Dette eksemplet er dessverre bare ett av mange, og Arbeiderpartiet har mange ganger tatt til orde for at man må få på plass et ekstra tilskudd for disse bedriftene, altså en omsetningsbasert ordning.

Mitt spørsmål er: Når vil regjeringen sørge for at man får på plass ordninger som sikrer bedrifter som denne restauranten, og vurdere tiltak som Arbeiderpartiet har fremmet flere ganger?

Statsråd Jan Tore Sanner [10:11:44]: Det har vært et godt samarbeid i Stortinget mellom alle partier om de ordningene som vi har fått på plass. Regjeringen har også vært tydelig på at hvis man skal ha en søknadsbasert automatisert tilskuddsordning, er det ikke slik at man kan treffe helt på millimeteren. Det betyr at noen faller utenfor. Det er også bakgrunnen for at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet i to omganger nå har blitt enige om betydelige midler som går via kommunene, for kommunene kan ta høyde for forskjellene mellom bedriftene og kan også se hvem som blir sterkest rammet. Før jul ble vi enige om 250 mill. kr, og nå i den siste pakken nesten 2 mrd. kr, ca. 1,8 mrd. kr, som fordeles ut via kommunene.

Jeg ser at mange av de kommunene som har fått de pengene, betaler dem raskt ut – og de pengene treffer, og da blir det også mer rettferdig.

Cecilie Myrseth (A) [10:12:49]: Utfordringen er jo at man i altfor liten grad har vært villig til å lytte. Man er enda heller ikke villig til å justere ordningen slik at den skal bli bedre, mer treffsikker. Derfor ser vi gang på gang eksempler på altfor mange bedrifter som faller mellom to stoler, fordi man ikke gjør nødvendige justeringer. Vårt forslag om en omsetningsbasert ordning er ett sånt. Vi har også hatt forslag om egne tiltak for gründere, fordi man ser at dette er bedrifter, særlig oppstartsbedrifter, som har gjort akkurat det vi har bedt dem om å gjøre, enten det er grønn omstilling eller hva det skulle være – og så faller de mellom to stoler. Problemet er at regjeringen har det samme standardiserte svaret hver gang, og det er: Vi har så bra ordninger at vi ikke kan gjøre justeringer, for det vil være krevende.

Så jeg spør igjen: Når vil regjeringen være villig til å gjøre nødvendige justeringer ut fra de konkrete forslagene som er fremmet her i Stortinget, som også næringen selv sier ville ha truffet bedre?

Statsråd Jan Tore Sanner [10:13:52]: Med all respekt – det har vært store justeringer og tilpasninger i løpet av denne krisen og også iverksatt en rekke ulike ordninger. Det som er problemet med Arbeiderpartiet, er at Arbeiderpartiet snur kappen etter vinden. I perioder der mange ønsker mer penger, ønsker Arbeiderpartiet høyere tak, mer romslige ordninger. Er det noen oppslag om at noen har fått for mye, ønsker Arbeiderpartiet å stramme inn. Er det noe næringslivet nå trenger, er det en konsistent politikk. Vi har fått på plass gode ordninger, og vi ser at Norge er blant de land i verden som har klart seg best.

Så vet jeg, for jeg lytter til bedrifter, jeg lytter til arbeidstakere, at det er mange som sliter. Det er mange som har sett at livsverket deres har falt i grus. De ordningene vi har, har reddet mange arbeidsplasser, men vi må erkjenne at i en så dyp krise som vi nå er i, som er den største krisen i moderne tid, er det også noen bedrifter som ikke klarer seg.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:15:02]: Det er mange arbeidsfolk og bedrifter rundt omkring i Norge som er hardt rammet av pandemien. Inge Johnsen, som det ble referert til her i stad, har selv pekt på overfor TV 2 at det hadde vært behov for både mer forutsigbarhet i de virkemidlene som kommer, mer fleksibelt ved at staten kan dekke mer av permitteringskostnadene, noe Senterpartiet har tatt til orde for, og redusert moms, som Senterpartiet også har tatt til orde for. Det statsråden må ta inn over seg, er at det er bedriftsledere rundt om i Norge som nå står i fare for å miste livsverket sitt. Noen gir opp. En kan snakke om de ordningene som er etablert, men virkeligheten rundt om i Norge er at virksomheter som gikk bra fram til pandemien satte inn, nå må gi opp fordi ordningene ikke er gode nok. Hvorfor har ikke regjeringen vært villig til eksempelvis å være med på forslaget om redusert momssats, avlaste permitteringskostnadene mer og andre tiltak som kunne ha reddet bedrifter fra å gå konkurs?

Statsråd Jan Tore Sanner [10:16:13]: Jeg registrerer at nå er det flere representanter som ønsker gunstigere ordninger. For et par uker siden var lyden en annen. Da ønsket man å stramme inn. Jeg mener vi har hatt et godt samarbeid mellom regjering og storting, og mellom partiene i Stortinget, og at vi har funnet gode ordninger. Jeg mener at Senterpartiet har kommet opp med flere gode forslag. Arbeiderpartiet har gjort det samme, og samlet sett har man funnet ordninger som jeg mener treffer rimelig bra.

Så må vi også erkjenne at i en krise som dette er det bedrifter som vil gå konkurs, selv om det er færre konkurser både i 2020 og så langt i 2021 enn det det har vært før. Mange har utsatt skatt og har av den grunn heller ikke fått konkursbegjæringer. Vi vurderer de økonomiske ordningene hele veien, og jeg har sagt fra krisen startet, at de økonomiske virkemidlene kommer til å vare så lenge krisen varer, men de må også tilpasses smitteverntiltakene, for vi kan ikke ha økonomiske tiltak og smitteverntiltak som trekker i stikk motsatt retning.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [10:17:36]: Representanten Knutsen startet sitt spørsmål med å referere til Exit, og jeg kan anbefale Stortinget å ta en titt på den serien hvis man vil kjenne litt på sin indre sosialist, for det gir det i alle fall stor grunn til, tror jeg, når man ser det forbruket og den rikdommen som er der. Vi feirer nå – om man kan kalle det feiring – ettårsjubileum for at pandemien traff Norge, og nedstengingen. Det er også et år siden regjeringen la fram sin første krisepakke. Der var det bare tiltak for bedrifter. Det var utsatt betaling av formuesskatt. Siden har regjeringen også kuttet i formuesskatten både i revidert og i statsbudsjettet. Likevel har ikke det noen konsekvenser eller påvirkning på økonomien eller arbeidsløsheten, som også en studie fra London School of Economics viste rett før jul.

Mitt spørsmål til Sanner er: Hvordan tror Sanner at krisepakkene og konsekvensene av dem ville sett ut hvis regjeringen hadde fått gjennomslag for sin krisepolitikk for et år siden?

Statsråd Jan Tore Sanner [10:18:46]: Bare for å friske opp hukommelsen noe: Den krisepakken vi la frem den uken da Norge stengte ned, ble laget før beslutningen om at Norge skulle stenges ned, ble tatt. Det tar litt tid fra man starter arbeidet med noen tiltak, og til de legges frem for Stortinget. Så den første krisepakken – og det sa vi på pressekonferansen også – ble laget før beslutningen om nedstenging ble tatt. Vi varslet samme dag at det ville komme nye tiltak fordi det var nødvendig. Den helgen da alle partiene satt på Stortinget og forhandlet om tiltakspakken, satt statsministeren og jeg og diskuterte en ny pakke på 100 mrd. kr.

Vi kan nå si at de tiltakene som er iverksatt både på smitte og på den økonomiske siden, har bidratt til at Norge er blant de land i verden som har klart seg best. Jeg mener en viktig grunn til det også er at det har vært et godt samarbeid mellom storting og regjering og mellom partiene i Stortinget. Sammen har vi klart det.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [10:19:54]: Jeg er fortsatt litt nysgjerrig, for finansministeren viser til at de satt og diskuterte en krisepakke 2. Det var bankpakken som ble diskutert da – lånegarantier for bankene for nettopp å kunne støtte opp under bedriftene. Fra regjeringens side kom det for et år siden ingen initiativer til hvordan man skulle sikre inntekter til arbeidsfolk. Akkurat i dag er det 200 000 mennesker som søker arbeid. Mange av dem går langtidsledig. Mange kjenner virkelig at det strammer privatøkonomisk, man sliter med å få det til å gå rundt. Den situasjonen ville vært langt mer dramatisk hadde det ikke vært for opposisjonen, som faktisk fikk gjennom bl.a. økt dagpengesats. Av andre tiltak for arbeidsfolk lå det ingenting i krisepakken som kom for et år siden. Krisepakken etter det var bankpakken for næringslivet. Det har vi stått samlet om, men jeg tror finansministeren bør kunne være enig med meg i at forskjellene i Norge ville økt langt mer dramatisk om det først og fremst var utsatt formuesskatt og kutt i formuesskatten som var krisepolitikken.

Statsråd Jan Tore Sanner [10:21:03]: Jeg bare merker meg at når det kommer forslag fra regjeringen, sier SV at det står vi samlet om, men når det er alle partiene i Stortinget, er det opposisjonen. Sannheten er jo at det var opposisjonen og regjeringspartiene som forhandlet og ble enig. Når regjeringspartiene i Stortinget er enig, betyr det også at regjeringen er enig. Da vi jobbet med en bank- og obligasjonspakke på 100 mrd. kr, var ikke det for å redde bankene. Det var for å redde arbeidsplassene. Det er slik at i den krisen vi er i nå, er det ikke bankene som er problemet, bankene er en del av løsningen. Da vi fikk på plass statsgaranterte lån med 90 pst., var ikke det for å redde banken, det var for å redde bedriften, for å redde arbeidsplassene. Vi ser også at med de ordningene samlet sett er det vel nå om lag 20 mrd. kr som er blitt benyttet av de statsgaranterte lånene og obligasjonene, og det har bidratt til at man har hatt et bedre og mer velfungerende finansielt system, som er viktig for bedrifter og arbeidsplasser.

Sylvi Listhaug (FrP) [10:26:09]: Da er vi uenige om det. Men det er ikke noe nytt at pessimisme er knyttet til framtiden. Helt siden 1980-tallet har vi hørt at oljealderen snart er slutt. Siden den gang har vi hatt en eventyrlig utvikling på norsk sokkel. Statfjordfeltet, som skulle vært stengt ned, har fortsatt produksjonen i flere år til. «De store funnene på norsk sokkel er over», har vi hørt før. I 2011 fant man gigantfeltet Johan Sverdrup, som i løpet av 16 måneders drift nedbetalte investeringene på 83 mrd. kr.

Verden kommer til å trenge olje og gass i all overskuelig framtid. Stenger vi ned eller lar andre få lov til å produsere olje, sender vi den produksjonen til Russland og sjeikene i Midtøsten. Dette kan i verste fall bety større utslipp. For Norge betyr det at både landet og befolkningen blir fattigere.

Oljenæringens framtid og muligheter er et politisk valg. Halvparten av våre ressurser er ikke oppdaget. Hvorfor avskriver regjeringen oljenæringen? Er finansministeren enig i at det er et politisk valg om man vil legge til rette for letevirksomhet i nye og gamle områder og utnytte ressursene på sokkelen?

Statsråd Jan Tore Sanner [10:27:14]: La meg starte der representanten startet. Jeg er ikke pessimist. Jeg er optimist. Jeg er optimist fordi jeg har tro på Norge. Jeg har tro på arbeidskraften, jeg har tro på at vi skal klare å få det til.

Men vi kan ikke stikke hodet i sanden og late som om utfordringene ikke er der. Det er en realitet at det blir færre i yrkesaktiv alder. Det er en realitet at oljeinntektene går ned. Det handler ikke om å avskrive olje- og gassvirksomheten. Nei, vi viser tvert imot at vi både kan nå Paris-målene og lete etter olje og gass på norsk sokkel fordi olje- og gassproduksjonen kommer til å gå ned mot 2050. Vi viser tvert imot at dette går i hop. Vi må se økonomi, olje- og gassvirksomhet og klima i sammenheng. Vi viser, tross de usikre scenarioene som er, at dette går i hop, og jeg har tro på at vi skal klare det.

Sylvi Listhaug (FrP) [10:28:15]: Mens regjeringen mener at kjernen i velferdsmodellen vår, eldreomsorg, helse og pensjoner, er problemet, har regjeringen tydeligvis ikke noe problem med hvilke kostnader Norge har forbundet med innvandring og integrering. Norge brukte over 15 mrd. kr på innvandring og integrering i 2020 – bare på budsjettposter direkte knyttet til dette. Regjeringen påstår i meldingen at innvandring er lønnsomt. Det er mildt sagt å føre folket bak lyset. I så fall antar regjeringen i sin melding at innvandringen framover vil komme fra land som ligner på Norge. Dette har ingen støtte i SSBs befolkningsprognose, som viser at 85 pst. av innvandringen vil komme fra land utenfor Europa og med en bakgrunn som gjør integrering krevende. I perioden 2010–2019 medførte 203 000 ikke-vestlige innvandrere som var kommet til Norge, en utgift på over 2 300 mrd. kr, i et litt større perspektiv.

Regjeringen sier at pensjon er problemet, og gir pensjonistene dårlig samvittighet. Hvorfor er ikke utgifter til innvandring og integrering også et problem?

Statsråd Jan Tore Sanner [10:29:22]: Jeg skjønner ikke hvorfor representanten gjentar på inn- og utpust at regjeringen skulle mene at pensjon og pensjonister er et problem. Det er feil. Jeg er like stolt av den jobben de har gjort gjennom sitt yrkesaktive liv og bygget opp velferdssamfunnet vårt.

Når det gjelder innvandring, er det langt mer nyansert enn det representanten presenterer. Det vi skriver, er at innvandrere fra Afrika, Asia, Latin-Amerika og Øst-Europa utenfor EU mottar ganske mye mer økonomisk enn de bidrar med gjennom livsløpet, mens innvandrere fra land som ligner mer på Norge, som USA, Canada, Australia, New Zealand og EU-landene bidrar mer i form av skatter enn det de mottar i overføringer.

Ja, vi har noen utfordringer når det gjelder integrering, men vi ser også at integreringspolitikken virker. Det som særlig virker, er utdanning. Vi ser at norskfødte med innvandrerbakgrunn gjør en imponerende sosial reise i utdanningssystemet vårt. De deltar i høyere utdanning, og døtrene har en langt høyere yrkesdeltakelse enn sine foreldre.

Sylvi Listhaug (FrP) [10:30:28]: Bare noen setter ordet «klima» på en idé eller et produkt, ser det ut til at offentlige penger sitter løst. Norge har allerede krasjlandet på Mongstad og brukt mange milliarder kroner på det. Nå er vi snart i gang med Langskip.

Hvis CO₂-fangst og lagring er lønnsomt og noe hele verden etterspør, hvorfor tar ikke Shell, Total og Equinor, oljeselskapene selv, risikoen, men vil skyve en stor del av regningen over på norske skattebetalere? Dette er selskaper med masse kapital. Hvorfor skal norske skattebetalere finansiere elektrifisering av sokkelen, som vil gi dyrere strøm for folk flest og industrien på land? 50 mrd. kr kommer pengesluket til å koste. På verdens klima har det ingen dokumentert effekt, og Norge har heller ingen egen atmosfære.

Fremskrittspartiet er bekymret for at mange aktører nå er på jakt etter å stikke sugerøret inn i statskassa og hente ut penger til symbolske klimatiltak. Regjeringen og Høyre foreslår en ekstrem CO₂-avgift, som vil ramme knallhardt. Hvorfor skal vi kutte i pensjoner og gi eldre og syke økte egenandeler, mens vi kaster milliarder etter symbolske klimatiltak uten dokumentert effekt?

Statsråd Jan Tore Sanner [10:31:34]: La meg først si at jeg er glad for at vi har en alliert i at det ikke skal være altfor store sugerør inn i statskassen. Vi skal passe på skattebetalernes penger.

Jeg er også helt enig i at vi skal stille krav også til klimatiltakene. Vi skal ha en kostnadseffektiv klimapolitikk, og vi må også se på resultatene av den.

Når det gjelder CCS, som handler om å ta vare på CO₂, mener jeg at det er et viktig prosjekt. Vi kjenner jo også fra andre prosjekter at på store, nye teknologiske prosjekter er det ofte behov for en kombinasjon av statlig og privat kapital.

Ja, staten bidrar med betydelige beløp i CCS-prosjekter, men jeg mener at det er en nødvendig og riktig investering. Klimakrisen er en av våre største utfordringer. Da må vi også være villige til å bruke penger på det. Men vi skal – og der er jeg enig med Fremskrittspartiet – stille krav om resultater.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:33:04]: Oppfølgingsspørsmålet er til bistandsministeren.

De siste fire årene har Norge brukt ca. 150 mrd. kr på bistand. Perspektivene i den fremlagte meldingen er en årlig økning på 0,8 pst., dvs. at vi skal bruke 200 mrd. kr de neste fire årene – på topp av alle OECD-land og langt mer enn FNs målsetting. Norge bruker nær 6 mrd. kr på NGO-er. I Danmark bruker de 2,5 mrd. kr og i Sverige 2 mrd. kr, så vi bruker altså tre ganger så mye som de andre landene.

I all industri setter man krav om mål og en strategi for å nå dem, ellers får det konsekvenser. I bistandsindustrien har man ingen mål, ingen måleparametre og ingen strategi. Det stilles ingen krav, og det får heller ingen konsekvenser. Allikevel fortsetter regjeringen å pøse inn penger i denne sektoren.

Mener ministeren at dette er en klok prioritering for bruk av skattebetalernes penger?

Statsråd Dag-Inge Ulstein [10:33:58]: Den situasjonen verden står overfor nå, har ført mer enn 100 millioner flere mennesker inn i fattigdom. Rapporter som har kommet bare de siste dagene, bl.a. fra Uganda, viser at det er 14 ganger større sannsynlighet for dødelighet for barn og tidlig graviditet for jenter mellom 14 og 19 år. Det er en dobling av antall mennesker som lever med sult på en måte som gjør at de står i fare for å dø.

Norges bidrag bl.a. på det globale helsefeltet har vært med og reddet liv i tiår. Jeg lurer på om representanten vet hva NGO står for. Det er nettopp de organisasjonene som til tross for en pandemi har stått i frontlinjen og jobbet for å redde liv og forebygge pandemien, og vært med på å bygge kapasitet i de landene der de ikke har denne kapasiteten.

Jeg er utrolig stolt av det som dette stortinget har vært med på å beslutte, som gjør at vi når fram, og er med på å bygge opp kapasitet for å motvirke de dramatiske konsekvensene pandemien har. Dette er kun om pandemien – det er mange andre felt vi også kan være veldig stolte av.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:35:04]: Jeg takker for det naive svaret fra ministeren.

Hovedmottakerne av norsk bistand er land i Afrika sør for Sahara. Bistanden har ingen relevante måleparametre, befolkningsveksten er enorm, fattigdommen øker, antall folk som sulter, øker, korrupsjonen øker, undertrykkelsen av kvinner fortsetter, og flyktningstrømmen øker. Avhengigheten av bistand øker også. Land vi ga bistand til på 1970-tallet, gir vi fremdeles bistand til nå, 50 år senere.

Når alle måleparametre for suksess slår feil, må man bytte strategi, ikke sprøyte enda mer penger inn og bruke som en slags unnskyldning hvor mange man redder, når problemene blir større og større og vokser og vokser. Det er åpenbart at man har valgt gal strategi – istedenfor å gjøre landet uavhengig av bistand, skape arbeidsplasser og skape økonomisk vekst. Det er måten å gjøre det på, ikke sprøyte inn enda mer penger.

Mener bistandsministeren at det fremdeles er en god måte å bruke skattebetalernes penger på, når resultatet ikke er at vi redder noen mennesker her og der, men at det store makrobildet er at det faktisk blir verre i Afrika?

Statsråd Dag-Inge Ulstein [10:36:09]: Nå er det slik at utviklingssamarbeidet og mange av bistandsorganisasjonene har enorme krav til dokumentasjon og oppfølging. Vi la i høst fram resultatportalen, som både Fremskrittspartiet og andre parti har vært med og tilrettelagt for, som viser nettopp de gode resultatene i land sør for Sahara og i partnerlandene våre i Asia og Latin-Amerika.

Jeg ønsker egentlig bare å vise til at her er det mye som blir sagt, som ikke stemmer. Det er veldig mange tydelige måleparametre, og det er gode resultat, og det ligger veldig strenge krav og føringer nettopp til resultat i de investeringene vi følger. Jeg er utrolig trygg på at dersom representanten hadde tatt seg litt mer tid til å gå inn og se på bl.a. resultatportalen, ville han også ha oppdaget det.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:41:20]: Her snakker finansministeren seg bevisst eller ubevisst bort når det gjelder befolkningsutviklingen i de tre nordligste fylkene. Det tallet jeg brukte, var 7 746 netto utflytting fra de tre nordligste fylkene, altså som har flyttet ut fra de tre nordligste fylkene. Befolkningstallet har gått ned med ca. 4 000. Så det er ikke riktig det som Jan Tore Sanner sier, at det er på grunn av innvandring at en har hatt denne utviklingen. Netto utflytting av landsdelen er på 7 746 personer.

Så sier Brandtzæg-utvalget at noe av problemet er at private bedrifter går godt, men det offentlige sentraliserer. Det er det offentlige som har blitt den store driveren av sentraliseringen av Norge. Der har dagens regjering vært hovedutfordringen. Mener finansminister Sanner at Brandtzæg-utvalget tar feil når de konkluderer med at det er det offentlige som er den store sentraliseringsmotoren, ikke det private?

Statsråd Jan Tore Sanner [10:42:19]: Jeg har som statsråd bidratt til å flytte statlige arbeidsplasser til Nord-Norge. Når man snakker om det offentlige, handler ikke det bare om staten, det handler om kommune og fylke. Hvem er det som sitter med makten i mange av kommunene, og også i de to fylkene vi har i Nord-Norge? Jo, det er Senterpartiet, så her må også Senterpartiet ta et ansvar for å sørge for også desentralisering i de kommunene og de fylkene man har ansvaret for.

Jeg mener vi har en felles utfordring her. Jeg ønsker ikke at dette skal være en pingpong-politikk. Jeg tror vi er enige om det grunnleggende, nemlig at det skal være mulig å bo i hele landet vårt, at vi skal legge til rette for gode offentlige tjenester der folk bor, at vi skal legge til rette for vekst i privat næringsliv, slik at folk har en jobb å gå til, og at vi legger til rette for en god kunnskapspolitikk, slik at bedrifter får den kompetansen de trenger.

Når det gjelder desentralisering, ja, så må staten flytte arbeidsplasser når det er grunnlag for det, men det er også viktig at kommuner og fylker tar et ansvar.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:43:26]: Hvis en ser på statlige arbeidsplasser, har antallet statlige arbeidsplasser gått opp under dagens regjering, men hvis en ser på fordelingen, ser en at det er en voldsom skjevfordeling av hvor de arbeidsplassene har blitt lagt. 261 norske kommuner, ifølge et svar fra Finansdepartementet i forbindelse med budsjettet, har mistet statlige arbeidsplasser under dagens regjering – 261. Så kan en begynne å se på hvor de ligger. Det er klassiske distriktskommuner og småbyer rundt omkring i hele Norge – som har mistet politiet, mistet Nav, mistet skatteetat. De har mistet ulike viktige statlige arbeidsplasser, og det siste, som kommer nå, er tingretter. Staten har sentralisert massivt: 261 kommuner.

Så ser vi at man i Oslo begynner å få mer og mer pressproblemer, med en befolkningsvekst på 12 420, hvis vi går ett år tilbake i tid, og man forventer at det kan bli en befolkningsvekst på 100 000 til 200 000 framover. Ser finansministeren noen problemer med at en skal klumpe stadig flere folk rundt Oslo, at det skaper pressproblemer og utfordringer for å ha et godt og velfungerende boligmarked?

Statsråd Jan Tore Sanner [10:44:31]: Det er selvsagt en utfordring med presset på boligmarkedet i Oslo. Vi har svært høye boligpriser og ikke minst boligprisvekst i Oslo, men det er ikke slik at regjeringen flytter statlige arbeidsplasser til Oslo. Vi må også skille mellom statlige arbeidsplasser, for statlige arbeidsplasser er politi, det er universiteter og høyskoler, og så er det det som går på administrasjon, med direktorater og departementer. Der tror jeg nok at representanten, hvis han går inn i tallene, vil se at denne regjeringen har flyttet arbeidsplasser ut i landet, og at Senterpartiet ikke har spesielt mye å skryte av med sin historikk på det området.

Sandra Borch (Sp) [10:45:31]: Tallene fra Statistisk sentralbyrå om befolkningsnedgangen i Nord-Norge er dramatiske for oss som bor der, som er glad i Nord-Norge, og som har troen på landsdelen. Det virker ikke som om regjeringen akkurat har troen på Nord-Norge, for tallene om fraflytting er en direkte konsekvens av en villet sentraliseringspolitikk fra Høyre og Fremskrittspartiet. De siste årene har de store politiske debattene i Nord-Norge omhandlet tvang, nedlegging og sentralisering. SSB sier selv i sin rapport at dette er en direkte konsekvens av sentraliseringspolitikk.

Nå har jo statsråden lagt fram en perspektivmelding som skal beskrive framtidsutsiktene for landet vårt – ikke ett eneste ord om Nord-Norge. Vi har også en nordområdemelding som skal behandles. Bare festtaler! Så min utfordring til finansministeren er: Hvilke politiske grep vil han gjøre for å bidra til nettopp arbeidsplasser og at man får tilflytting til Nord-Norge?

Statsråd Jan Tore Sanner [10:46:44]: Det aller viktigste vi kan gjøre, er å legge til rette for privat verdiskaping, og det gjør vi. Nord-Norge er en av de landsdelene våre som har hatt sterkest vekst, også under denne regjeringen. Har folk en jobb å gå til, er det et viktig grunnlag for bosetting.

Det andre som er viktig, er utdanning, at vi har både gode barnehager og gode skoler, at flere fullfører videregående skole, at vi satser på høyere utdanning, at vi satser på desentralisert høyere utdanning, og at vi gir muligheter for folk til også å fylle på sin kompetanse gjennom arbeidslivet. Det er viktige forutsetninger for bosetting og for verdiskaping lokalt.

Så er det viktig at vi har gode offentlige tjenester. Der stiller staten opp, og der er det viktig at kommuner og fylker, hvor også Senterpartiet er godt representert, bidrar til gode tjenester nær folk, slik at folk har gode velferdstjenester, har en jobb å gå til, og ikke minst at vi har et utdanningssystem som sørger for god kompetanse.

Stein Erik Lauvås (A) [10:47:57]: Regjeringens eget demografiutvalg peker på utfordringer rundt at eldre blir igjen i bygda, mens de unge flytter til byen. Nå viser også tallene at det er befolkningsnedgang i Distrikts-Norge.

Mange av de løsningene som demografiutvalget peker på, har Arbeiderpartiet fremmet forslag om her i Stortinget og har blitt nedstemt på her i Stortinget av regjeringspartiene, bl.a. desentralisert utdanning, sterkere kommuneøkonomi, raskere bredbåndsutbygging – det er noen av mange eksempler. Så mitt spørsmål til statsråden er: Hvorfor følger ikke regjeringen opp sitt eget utvalg og gir Distrikts-Norge de mulighetene som regjeringens eget utvalg veldig tydelig peker på som viktige?

Statsråd Jan Tore Sanner [10:48:56]: Det er jo interessant med de tre punktene som representanten nevner, nemlig desentralisert utdanning, satsing på bredbånd og god kommuneøkonomi. Det er regjeringens politikk, det.

Så kan det godt tenkes at Arbeiderpartiet har fremmet noen forslag i Stortinget. Det kan til og med tenkes at Arbeiderpartiet har enda flere penger å bruke. Men jeg er helt enig i at desentralisert utdanning er viktig. Det er viktig at den læreren som ikke har fullført sin lærerutdanning, har mulighet til å kombinere jobben med å fullføre lærerutdanningen, eller at en sykepleier skal kunne videreutdanne seg, eller at den som ikke har fullført videregående skole, får muligheten til å gjøre det. Vi er enige om at bredbåndsatsing er viktig. Der må man ha kombinasjon av primært markedstenkning og også statlige tiltak. Det har vi bidratt med. Og vi har hatt en god kommuneøkonomi under denne regjeringen. Det ser vi bl.a. på utviklingen av antall kommuner som er på ROBEK, og det ser man også på resultatene til kommunene. Jeg er helt enig i at dette er tre viktige tiltak.

Det med at man har en sentralisering over tid: Det har man hatt uavhengig av hvem som har sittet i regjering.

Stein Erik Lauvås (A) [10:50:08]: Denne regjeringen legger ned desentraliserte utdanningstilbud, og kommuneøkonomien er altså den dårligste på 16 år.

Demografiutvalget som regjeringen selv nedsatte som en løsning på utfordringen knyttet til fraflytting fra distriktene, peker altså på at kommunene må gis en sterkere økonomi. De har fulgt med på hvilken økonomi regjeringen har gitt kommunene den siste tiden, men de mener det må gis en sterkere økonomi og et større spillerom fordi likeverdige forhold krever ulike tiltak.

Arbeiderpartiet foreslo å bruke om lag 3,5 mrd. kr mer på kommunene og fylkeskommunene i 2021, men ble altså nedstemt på dette. Utvalgets leder, Victor Norman, har selv sagt at forutsetningen for å styrke distriktene er at kommunene må få rom til å gi bolyst, men da må kommuneøkonomien gi rom for det. De peker tydelig på at det er behov for en styrket kommuneøkonomi.

Når har regjeringen tenkt å lytte til sitt eget utvalg? Eller er kutt i formuesskatten fremdeles viktigere enn å bygge Distrikts-Norge?

Statsråd Jan Tore Sanner [10:51:15]: Jeg tror jeg har stått på denne talerstolen ganske mange ganger hvor representanter fra Arbeiderpartiet har advart mot å lytte til utvalg, men her finner representanten noen formuleringer i en utvalgsinnstilling som han er enig i, og det er helt greit. Jeg tror at uansett hva regjeringen hadde foreslått i kommuneøkonomien, hadde Arbeiderpartiet foreslått 3 mrd. kr ekstra.

Jeg mener vi har en god kommuneøkonomi i Norge. Ja, kommunepolitikerne må snu og vende på hver eneste krone, og jeg tror de må snu og vende på flere kroner fremover, for handlingsrommet i budsjettene kommer til å bli mindre i årene som kommer. Det kan representanten lese ut av perspektivmeldingen. Det betyr at både stat og kommune må effektivisere. Vi må sørge for at vi bruker skattebetalernes penger på en fornuftig måte, at vi sørger for å få mer igjen for de pengene vi har til disposisjon, samtidig som vi også sørger for at kommunene får dekket sine kostnader til pensjoner og til demografi, og at man har et rom som gjør at man kan styrke også tjenestene fremover.

Eirik Sivertsen (A) [10:52:30]: Jeg syns statsråden har ganske mange kloke refleksjoner om utfordringene i Distrikts-Norge. Jeg deler mange av de perspektivene som er der, og jeg er også enig i at vi har en felles utfordring, men det er litt å si om virkelighetsbeskrivelsen og noe om virkemidlene.

En av de bekymringene jeg har, som jeg syns i altfor liten grad kommer fram i debatten, også om min egen landsdel, Nord-Norge, er at den største delen av nasjonalformuen faktisk er verdien av folks framtidige arbeid. Det er arbeid vi utfører med hender og hode – og i stadig større grad med hodet og i mindre grad med hendene. Når vi beskriver Nord-Norge som ressursenes landsdel, snakker vi veldig ofte implisitt om mineraler, skog, fisk osv., men i altfor liten grad om folket.

Det er en utfordring når vi tapper landsdelen for det som er den viktigste ressursen. Hvis vi da er enige om at vi har en utfordring også i tidsperspektivet – det er riktig at sentraliseringen har foregått siden vi oppfant konseptet by, men det er i økende grad, og det begynner å bli kritisk for Nord-Norge – hvilket kraftfullt grep er det statsråden ser at vi kan iverksette spesielt for de områdene som er presset, som Innlandet og kanskje da i særlig grad Nord-Norge?

Statsråd Jan Tore Sanner [10:53:40]: Jeg var veldig glad for å høre at vi er enige om virkelighetsoppfatningen. La meg understreke det. Vi viser ofte til oljen som den største verdien, men det er arbeidskraften som er den største verdien vår. Jeg tror det er fire ganger større verdi enn hele oljefondet og all oljen som fortsatt ligger i bakken, så det å sørge for at vi legger til rette for arbeidskraften, er viktig for hele landet vårt.

Jeg tror det aller viktigste er at vi satser på skolen, at vi sørger for at vi har gode barnehager, at elevene fullfører videregående skole. Jeg vet at Trysil kommune samarbeider med bedriftene lokalt for at deres ungdommer skal få lærlingeplass. Sørger man for at ungdommen fullfører, får lærlingeplass, får jobb i bedriften, er det også større sjanse for at man blir. Jeg tror satsing på kompetanse i alle nivåer er den langsiktige og gode satsingen for Innlandet, for Nord-Norge, ja, for hele Norge.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:54:59]: Historien om Nord-Norge har vært at vi i Norge som nasjon har ment at det er viktig at vi skal ha vekst og utvikling i den viktige delen av landet vårt. Staten har lokalisert arbeidsplasser dit, gjort kraftfulle grep, man hadde oppbyggingen etter annen verdenskrig, man så det som et samfunnsbyggingsprosjekt, et nasjonsbyggingsprosjekt.

Når vi ser de kraftfulle tallene vi nå får, med nesten 8 000 mennesker som har flyttet ut av den nordnorske landsdelen i løpet av to år, hadde jeg trodd og forventet at regjeringen hadde noen grep, noen tiltak, men i alle de rundene som har vært i spørretimen nå, har det bare vært ett grep, og det er private bedrifter. Private bedrifter er kjempeviktige, vi må satse på dem, men det kan ikke være sånn at staten skal forlate viktige deler av Norge.

Da utfordrer jeg igjen: Når man ser de dramatiske tallene man nå ser, har regjeringen noen grep i det hele tatt, et eneste nytt tiltak, eller skal man bare sitte og se på og håpe at det går greit?

Statsråd Jan Tore Sanner [10:56:02]: Vedum skryter ofte av at han er flink til å lytte til folk. Han kunne kanskje lyttet til hva jeg også sa. Jeg har ikke bare snakket om private bedrifter, selv om jeg mener at det er viktig. Jeg har sagt at noe av det aller viktigste er at vi satser på utdanning, at man har gode barnehager, at man sørger for at ungdommene våre fullfører videregående skole, at de som velger yrkesfag – jeg håper at enda flere gjør det – også får en lærlingeplass i den kommunen de bor, at de får en jobb i den kommunen de bor. Det er en viktig og langsiktig satsing på Nord-Norge, men også på andre landsdeler i landet vårt.

Det å satse på desentralisert utdanning, så man ikke trenger å reise til Tromsø, Bergen eller til Oslo for å studere, er viktig for at flere blir boende. Det at man sørger for en god kommuneøkonomi, er viktig for gode velferdstjenester. Jeg har selv flyttet statlige arbeidsplasser til Nord-Norge, til Narvik, på integreringsfeltet. Der valgte vi Narvik, vi flyttet arbeidsplasser dit. Vi har flyttet arbeidsplasser til Tromsø. Det er flere andre områder i nord vi har flyttet statlige arbeidsplasser til for å bygge opp kompetansemiljøene i Nord-Norge.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [11:01:27]: Jeg takker for svaret, men jeg fikk likevel ikke et svar på mitt konkrete spørsmål om å gi økte dagpenger til folk som er permitterte, og som er arbeidsløse nå. Økt kompetanse betaler ikke regningene i dag. At smitteverntiltakene kan reduseres inn mot sommeren, betaler ikke regningene i dag. Jeg tror ærlig talt ikke det er så lett å få økt kompetanse hvis man ikke spiser nok, og det må vi ta på alvor her i landet.

Vi vet også at forskjellene øker i dag fordi koronapandemien nettopp treffer så skjevt, som Sanner er inne på. Midt i det største økonomiske tilbakeslaget siden den andre verdenskrigen setter vi altså norgesrekord i antallet milliardærer. Den norske kyprosbeboeren John Fredriksen, som topper listen, er verdt mer enn alle regjeringens koronakrisepakker. Det er ekstremt skjevfordelt. Samtidig ser vi at antallet unger som vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt, fattige barnefamilier, øker. Det er blitt 20 000 flere unger som lever i fattige barnefamilier under Erna Solberg. Det er nå 111 000, og det blir flere.

Hva vil regjeringen gjøre for å omfordele og rette opp i disse økonomiske skjevhetene?

Statsråd Jan Tore Sanner [11:02:41]: Det aller viktigste er å sørge for at folk har en jobb å gå til. Alle de tiltakene som er iverksatt under denne krisen, handler om at vi må få smitten ned, at vi må stoppe pandemien, og at vi skal kompensere både arbeidstakere og bedrifter. Regjering og storting i fellesskap har gjennom denne krisen blitt enige om forlengelse av ulike ordninger og også mer romslige ordninger. Jeg mener at det har vært en riktig prioritering – at vi nå sørger for at de som mister jobben, og de som blir permittert, også har en trygghet.

Vi iverksetter også en rekke andre tiltak nettopp målrettet mot de familiene som sliter mest, gjennom gratis kjernetid i barnehagen, lavere foreldrebetaling i SFO og at barnetrygden er økt med 8 200 kr siden 2019. Det betyr mye for mange familier.

Eirik Faret Sakariassen (SV) [11:04:03]: Me har over 200 000 arbeidslause i Noreg. Korleis brukar regjeringa koronapandemien til ikkje berre å gje økonomisk sikring, men òg skapa arbeidsplassar som gjer Noreg mindre avhengig av olje i framtida? Og er balansen mellom dei to forholda god nok?

Statsråd Jan Tore Sanner [11:04:31]: Dette mener jeg er et veldig godt spørsmål. Det å håndtere den krisen vi står i, handler selvfølgelig om å håndtere krisen, men det jeg opplever at representanten spør om, er at vi også må se lenger frem. Vi må sørge for at vi har flere bein å stå på, at vi har et sterkt, mangfoldig næringsliv, og at vi legger til rette både for det grønne skiftet, for digitalisering og for nyskaping.

Jeg må si at jeg ble glad da jeg så forsiden av Dagens Næringsliv i dag, hvor hele forsiden er «Gründerboom» i Norge. Det viser hvilken kraft som er ute blant folk. Regjering og storting har stilt opp med bedre ordninger gjennom Innovasjon Norge, og det har sikkert vært viktig. Men så mange starter egne bedrifter – man ser at det ikke er sikkert at ens egen arbeidsplass kommer tilbake, og ønsker nå å satse på nytt. Jeg tror kanskje de tiltakene vi har stilt opp med, har bidratt til å skape noe større trygghet, men jeg er veldig imponert over dem som nå bruker denne krisen til å skape arbeidsplasser, både for seg selv og for andre.

Nina Sandberg (A) [11:09:54]: Jeg takker statsråden for svaret.

Vi var inne på tidligere i dag at de to siste årene har Nord-Norge mistet 4 000 innbyggere. Det trengs politisk styring for å snu den trenden. De regjeringsoppnevnte utvalgene må følges opp.

Statsråden nevner digitalisert utdanning og de mulighetene det gir, men distriktsnæringsutvalget var inne på og understreket betydningen av utdanning for bostedspreferanse, og anbefaler en mer desentralisert studiestruktur. De sier at det trengs insentiver for at lærestedene skal etablere flere tilbud tilpasset lokale behov, og foreslår at finansieringen skal stimulere til det.

Snart skal Stortinget behandle styringsmeldingen, og jeg ser fram til en bred debatt om regjeringens forslag der. Arbeiderpartiet kjempet jo for at finansieringssystemet for universiteter og høyskoler skulle gjennomgås som en del av denne meldingen. Da lurer jeg på: Hva er de konkrete og nye styringsvirkemidlene regjeringen vil ta i bruk for å fremme en mer desentralisert utdanning?

Statsråd Henrik Asheim [11:11:01]: Nå kommer jo den meldingen snart, og jeg ser også frem til den diskusjonen. Jeg kan også si at jeg søker ganske brede flertall i denne meldingen, og jeg håper vi kan få til et godt og konstruktivt samarbeid over blokkstreken for å finne tiltak og måter å styre universitets- og høyskolesektoren på på lang sikt.

Vi har en del styringsmekanismer allerede. Noe av det som er blitt trukket frem av sektoren – men også av oss, for så vidt – som vellykket, er utviklingsavtalene. Vi ser at slik vi har styrt universitetene og høyskolene nå, har det vært litt sånn én måte å styre på, men veldig ulike institusjoner. Vi må utvikle dem på en måte som gjør at vi kan tilpasse styringen og utviklingsavtalene til ikke bare institusjonenes preg og hva de er gode på – det er én ting – men også hvilken region de ligger i, og hva som er behovene fremover. Det kommer til å være ett av de viktige verktøyene vi kommer til å peke på.

Cecilie Myrseth (A) [11:12:10]: Det har vært snakket om Nord-Norge i dag, og de tallene vi har fått om befolkningen, er dramatiske. Nord-Norge trenger så mye mer enn ord og situasjonsbeskrivelser. Det tror jeg de aller fleste er ganske lei av. Her må man levere konkrete tiltak og politikk, men initiativene uteblir dessverre. Det har vi ikke minst sett i regjeringens nordområdemelding.

Desentralisert utdanning er veldig viktig. Derfor ønsker Arbeiderpartiet et stort løft på nettopp det. Måten man tar utdanning på, endrer seg. Man tar kortere utdanning, og man gjør det gjerne borte fra de vanlige campusene. Man vil gjøre det der man bor med sin familie.

Universitetet i Tromsø spiller en uvurderlig rolle for Nord-Norge, for Norge, og det har vært et av de viktigste tiltakene for å få til nødvendig arbeidskraft i landsdelen. Men utfordringen er at det å tilby desentralisert utdanning er dyrere. Hvordan skal regjeringen sørge for at et universitet som Tromsø – og andre – får nødvendig økonomi for å kunne tilby desentralisert utdanning?

Statsråd Henrik Asheim [11:13:19]: Jeg er veldig enig i beskrivelsen fra representanten om universitetet i Tromsø, som en veldig viktig del av utdanningstilbudet i Nord-Norge. Jeg vil også nevne Nord universitet, som har mange campuser rundt omkring. Det er viktig å minne om at Norge har nesten 60 campuser bare på universitetene og høyskolene, og i tillegg et svært desentralisert fagskoletilbud.

De utvalgene som det vises til, viser til at utdanning er veldig viktig, og at den skal være desentralisert, men også at man må ha et arbeidsmarked som gjør at det er mulig ikke bare å få én jobb i familien, men to. De viser at det er veldig viktig å bygge landet sammen med samferdselsprosjekter. Det er mange ting som skal til for å opprettholde en desentralisert bosetting i Norge.

Jeg mener på den ene siden at det å tilby desentralisert utdanning koster, helt åpenbart, og derfor må man se på det i finansieringssystemet. Men jeg mener også at når det gjelder de store, frie rammene universitetene og høyskolene har fra før, bør man se på hvilke muligheter man har innenfor de rammene til også å tilby og gjøre tilgjengelig den utdanningen som allerede er utviklet for andre studenter, til dem som ønsker å ta det desentralisert eller fleksibelt.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:14:27]: Skal retten til utdanning og livslang læring være reell, må folk kunne ta utdanning nær der de bor i hele landet. Demografiutvalget og distriktsnæringsutvalget peker på behovet for mer desentralisering av høyere utdanning. Senterpartiet har etterlyst en reell desentralisering lenge. I stedet erfarer vi en regjering som abdiserer og godkjenner nedlegging av studiesteder med lange tradisjoner, som Nesna og Sandnessjøen. I stedet driver regjeringen en skinndesentralisering ved å omdefinere desentraliserte utdanninger til fjerndistribusjon. Nord universitet, USN, UiT og Høgskolen i Innlandet hadde samlet sett 1 700 færre studenter på fleksible tilbud i 2019 sammenlignet med 2015.

Spørsmålet er: Hva legger egentlig regjeringen i begrepet desentralisert utdanning? Og skal en strategi avgjøre at kun de store sentrale utdanningsinstitusjonene skal distribuere høyere utdanning på bekostning av en geografisk spredning av utdanningsinstitusjoner og lokale studiesenter?

Statsråd Henrik Asheim [11:15:31]: Det vi legger i desentralisert utdanning, er at mennesker som bor over hele landet, enten skal kunne få påfyll på kompetansen sin eller ta en grunnutdanning der hvor de bor. Det betyr igjen at man på den ene siden selvfølgelig skal opprettholde en desentralisert struktur på læresteder. Som jeg svarte på et tidligere spørsmål: Vi har nesten 60 fysiske campuser rundt om i landet, og vi har studiesentre. Men jeg mener vi må tenke større enn som så. Vi har svært mange offentlige lokaler rundt omkring som også kan brukes til denne typen samlingsbasert undervisning, som enten kommunene, fylkene eller staten rår over. Det er mange måter å tenke på.

Det andre er at den tilbakemeldingen jeg får fra studentene jeg har snakket med når vi har hatt disse høringsrundene, er at de etterlyser den fleksibiliteten som gjør at de kan kombinere utdanning med det å ha jobb og andre forpliktelser, f.eks. barn som skal hentes i barnehage, osv., og at man kanskje også ønsker å bruke noe lengre tid på å ta denne utdanningen enn det man normalt ville gjort. Det er det vi må legge til rette for. Derfor har vi ganske store rammer innenfor sektoren som bør brukes bedre. Vi må sørge for at vi har lokaler, og så må vi sørge for at de som ønsker å ta utdanning, får det tilgjengelig der hvor de bor.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [11:16:45]: Som på mange andre områder i politikken er det på tide å gå fra prat til praksis, for her er det altså en stor kløft mellom det som statsråden forsøker å framstille at han er for, og den manglende innsatsen i praktisk politikk. Det er to ting som må på plass hvis vi skal få utdanning desentralt. Det ene er finansieringen. Det andre er studietilbudet. Hva gjelder finansering, er det alltid kommunene og fylkeskommunene som må drive med småbeløp her og der for å sikre det tilbudet som også høyreregjeringen påstår skal bli bedre. Derfor må grunnfinansiering på plass.

Så er det tilbudet av utdanningene. Da Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet gikk sammen om bedre tilpassing av utdanninger i Norge til det som arbeidslivet og næringslivet trenger, ble Høyre sinte, og det ble også f.eks. enkelte professorer på Blindern. Er det ikke på tide å få finansiering og utdanningstilbud desentralt på plass?

Statsråd Henrik Asheim [11:17:52]: Jeg ble ikke så sint, men jeg var uenig i det vedtaket. Det var rett og slett bare fordi den parameteren man da foreslo, var å si at hvilken jobb man fikk når man var ferdig utdannet, skulle avgjøre hvilken finansiering utdanningsinstitusjonen skulle få. De skulle altså få finansiering for noe de ikke rår så mye over som det de gjør på kvalitet i utdanningen.

Så er det altså slik at vi allerede har gjort mye. Vi har opprettet disse bransjeprogrammene som gjør at bransjene selv kan utvikle utdanningstilbud, partene seg imellom, som er relevante for dem som er organisert i dem. Vi har utlyst store midler til nettopp å tilby desentraliserte og fleksible utdanninger, men det er gjort som konkurransemidler. Det betyr altså at institusjonene konkurrerer seg imellom om å lage det beste tilbudet, og det har fått frem mange veldig spennende tilbud. Når jeg har vært på høringer rundt om i landet, har jeg snakket med studenter som benytter seg av disse tilbudene, og det er mange som gjør det. Nå må vi tenke større enn som så. Vi må tenke: Hvordan kan vi nå bruke teknologien, men også det vi vet om pedagogikk for dette – som ikke er et norsk fenomen, det er et europeisk fenomen at dette skjer – for å sørge for at flere kan ta utdanning der hvor de bor?

Nils Kristen Sandtrøen (A) [11:18:57]: Om ikke Høyre ble sinte, var det i hvert fall ganske mange hissige innlegg som Arbeiderpartiet så i landets aviser etter at vi hadde gjort den forbedringen. Det er vi veldig glad for, og vi forventer at det følges opp.

Når det gjelder konkurranse, er jo økonomien i det å tilby utdanninger veldig svak. Dette minner vel egentlig om økonomien i f.eks. orienteringssporten. Man får veldig lite igjen for å drive med å levere tilbud desentralt, og derfor blir det for få tilbud. Det er da vi krever at det må bli et ansvar for utdanningsinstitusjonene, både universiteter og høyskoler, å levere det. Det kan ikke være på frivillig basis, og at noen har interesse av å gjøre det av og til. Det må settes i system. Det er det jeg, og jeg tror flere talere med meg på denne talerstolen, har savnet fra statsråden nå. Det er mange fine ord, men ingen konkret retning med tanke på politisk endring. Kommer det politisk endring?

Statsråd Henrik Asheim [11:19:58]: Ja, den kommer i en strategi som vi holder på med akkurat nå, og som kommer til å peke veien videre. Men i den strategien må vi også samle inn og få en oversikt over alt det som har blitt gjort. Jeg tror vi må se det i en større helhet, og så tenke videre på hvordan vi skal gjøre det.

Så er det helt riktig at deler av finansieringssystemet, som f.eks. å belønne institusjoner for studiepoengproduksjon, kan være vridende vekk fra det som er kortere utdanninger. Det er jeg helt enig i. Det må vi se på, og derfor kommer vi med både en styringsmelding og en større gjennomgang av hele finansieringssystemet.

Det andre er: I tillegg til det må vi ikke si at bare fordi noen skal gjøre noe som tilpasser seg den retningen verden går i, må de ha mer betalt for det. Det må også være slik at en offentlig del av samfunnet vårt, altså høyskoler og universiteter, som får 40 mrd. kr – store beløp – i frie inntekter, må tilpasse tilbudene de gir, til behovet i befolkningen, som betalte skatt for de pengene de har fått. Jeg mener at de rammene de allerede har, må brukes bedre på det som man trenger for fremtiden.

Roy Steffensen (FrP) [11:25:02]: Jeg skjønner på svaret at regjeringen vil føre en politikk som legger opp til økt kunnskaps- og forskningssamarbeid med Russland og Kina, og at utspillet fra Elvenes ikke beskriver regjeringens politikk. Det er beklagelig, først og fremst fordi jeg mener det er en gal politikk, men det er også urovekkende at det største regjeringspartiet taler med to tunger i sikkerhetspolitiske spørsmål.

Noe annet som er urovekkende, er at det sikkerhetspolitiske aspektet og målet om økt samarbeid, sett opp mot PSTs trusselvurdering, ikke ble ofret omtale i et eneste kapittel i stortingsmeldingen om studentmobilitet. Riktignok ble det nevnt som en del av en leddsetning på side 90, men ikke i et eneste kapittel, underkapittel eller et eget avsnitt var problemstillingen drøftet.

Mener statsråden at oppmerksomheten og kunnskapen om sikkerhetstrusler er tilstrekkelig innen akademia, eller er det et behov for skjerpet innsats mot fiendtlig aktivitet på våre universiteter og høyskoler?

Statsråd Henrik Asheim [11:26:02]: Først kan jeg bare si at jeg opplever vel egentlig at representanten Elvenes løfter den samme bekymringen som jeg løfter med de tiltakene vi har, og som også representanten løfter, nemlig at vi heller ikke skal være naive eller ha et forskningssamarbeid eller utdanningssamarbeid som gjør at vi deler informasjon vi ikke skal dele.

Så spør representanten helt konkret om jeg mener at det er godt nok slik det er i dag. Nei, det mener jeg ikke. Det er grunnen til at vi under min tid som forsknings- og høyere utdanningsminister har etablert dette rundebordet for Kina-samarbeid. Det er grunnen til at vi i Panorama-strategien kommer til å si at vi skal ha felles retningslinjer for hva det betyr akademisk å samarbeide også med land som har både viktig informasjon og kunnskap vi ønsker å dele med hverandre, men også kanskje interesser som ikke tjener Norge. Det er grunnen til at vi også har dette egne apparatet sammen med Nasjonal sikkerhetsmyndighet.

Vi kommer til å ha oppmerksomhet på dette. Jeg setter pris på at representanten Steffensen løfter det, for det er noe vi hele tiden må ha oppmerksomhet på, og det kommer vi til å ha.

Roy Steffensen (FrP) [11:27:01]: Har jeg flere oppfølgingsspørsmål?