Trond Helleland (H): Jeg foreslår Ingjerd Schou.

Trond Helleland (H): Jeg foreslår Ingunn Foss.

Komiteen hadde innstilt til Stortinget å gjøre følgende

vedtak:

Arbeids- og sosialkomiteen skal ha 12 medlemmer.

Helse- og omsorgskomiteen skal ha 14 medlemmer.

Justiskomiteen skal ha 12 medlemmer.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen skal ha 10 medlemmer.

Jonas Gahr Støre (A) [10:06:42]: Det er blitt en slags tradisjon at når vi runder et årsskifte, kommer det en ny regjering fra Erna Solberg. Slik var det i 2018 og i 2019, og sånn er det også i 2020, etter at Fremskrittspartiet – med egne ord – er sluppet ut av fengsel. Jeg synes det er på sin plass å gratulere både Siv Jensen og Fremskrittspartiet med at soningen er over – og velkommen til samarbeid i denne sal!

Det er likevel en forskjell på 2020-versjonen og de andre av denne stolleken. Regjeringen skal nå styre videre med Fremskrittspartiets støtte, men Fremskrittspartiet går i opposisjon i Stortinget og er ikke lenger bundet av Granavolden-erklæringen.

Det er et talende uttrykk, mener jeg, for det borgerlige prosjektets sammenbrudd at et parti velger å gå ut av regjering for å få større gjennomslag. Og omtalen av regjeringsansvar som en fengselstilværelse sier noe om Fremskrittspartiets syn på politisk ansvar.

Så var redegjørelsen til statsministeren på tirsdag veldig kort, og til tross for alt det som har skjedd, skal alt fortsette som før. Men det er jo et grunnleggende svekket prosjekt vi skal forholde oss til, med klare tegn til mer spill og mer useriøsitet. Et muntert innslag i den sammenheng var KrFKristelig Folkeparti-leder Ropstad, som i helgen advarte Arbeiderpartiet mot å «rotte seg sammen med Frp». Jeg vet ikke hva slags dyrehage regjeringen er, men det må jo være et plutselig innfall av erfaringen Kristelig Folkeparti har hatt i seks år med samarbeid. Jeg kan berolige ham med at vi har ikke har planer om å gå den dyreveien.

Mer alvorlig er det at dette flertallet, slik det nå avtegner seg med splid og intern opposisjon, er dårlig rustet til å møte de store utfordringene vi står foran på 2020-tallet, for det første den altomfattende utfordringen med klimaendringene. Vi har flom, tørke, branner, skred, uvær. Vi skal halvere utslippene på et knapt tiår og sette verden på en ny, bærekraftig kurs. Norge har en rolle. Det krever veldig mye av Norge, et oljeavhengig land. Arbeidsplasser vil forsvinne, nye næringsmuligheter vil gå tapt – om vi ikke handler med retning og kraft.

For det andre har vi en oppgave med å sørge for at velferdsstaten stiller opp for alle, uansett hvor du bor, hvor mye penger du har, og hvilken bakgrunn du har. Mange opplever at den velferdsstaten ikke er der slik den skal. Vi har hatt ambulansetjenestene i lufta, vi har sykehustilbud som bygges ned, fortvilte pasienter som ikke får kontakt med fastlegen, unge mennesker med utfordringer som stanger hodet i veggen hos Nav og blir parkert på uførepensjon. Og ikke minst: Vi blir flere eldre, og pilene peker i gal retning inn på 2020-tallet. Vi har for liten kapasitet til å ta dem imot, og vi har for få fagfolk til å gjøre det på en skikkelig måte.

For det tredje trenger vi å sikre gode, trygge jobber for alle. De fleste nordmenn har det godt på jobb, men vi ser altfor mange eksempler på useriøse aktører som herjer i deler av arbeidslivet, med press på lønn, press på arbeidsvilkår, uverdige forhold på byggeplasser, på hoteller, på restauranter. Det er et dårlig utgangspunkt for å lykkes med det vi må lykkes med: å styrke arbeidslinjen, få flere utenfor arbeid inn i arbeid, styrke produktiviteten og utvikle ny industri og snu en trend hvor Norge nå er på vei mot underskudd i balansen på handelen med utlandet.

I møte med disse utfordringene trenger vi en politikk som bygger på det beste ved Norge, hvor vi går sammen om å løse de store oppgavene, og hvor vi i fellesskap sørger for små forskjeller og muligheter for alle. For å møte klimautfordringene trenger vi en aktiv stat, en aktiv næringspolitikk, en styringsvilje og en mer rettferdig klimapolitikk som ikke sender regningen for det grønne skiftet til vanlige folk. Det må være en politikk som aktivt spiller på lag med bedrifter og virksomheter som kutter utslipp, og støtter nye virksomheter som går nye veier med ny teknologi og lave utslipp. Vi må bruke kjente virkemidler, men vi må også ha mot til å utvikle nye, slik Norge har gjort ved tidligere korsveier.

For å sørge for at velferdsstaten virkelig kan stille opp med både folk og kvalitet for dem som trenger det, uansett hvor de bor, trenger vi en bedre kommuneøkonomi, en bedre sykehusøkonomi, flere fastleger og et nei til privatisering, og vi må ha en styring av offentlig sektor hvor vi går fra detaljert målstyring til tillit og ikke mistillit.

Det haster med en storrengjøring i arbeidslivet: folk som passer på at reglene følges, bruke offentlig innkjøpsmakt til å stille krav om ordnede forhold, slik som kommuner gjør nå – Oslo, Skien og andre – øke organisasjonsgraden og sørge for å styrke arbeidstakernes rettigheter.

På disse områdene – og flere til – vil Arbeiderpartiet fremme forslag i Stortinget og være aktive for å se om det er mulig å skaffe flertall. Vi vil stemme for det vi er for, og mot det vi er mot.

Vi legger i dag fram seks forslag som vil bidra til mindre ulikhet og mer rettferdighet, forslag vi har oppfattet at det er flertall for blant partiene på Stortinget – medregnet Fremskrittspartiet – og der dette flertallet nå kan gjøre en forskjell.

Dersom sammenbruddet til Erna Solbergs flertallsregjering åpner for at det er flertall i denne sal for en ny kurs enn den politikken vi har sett siden 2013, er det bra. Det er lov å håpe. Men jJeg er imidlertid ikke særlig håpefull., for

For situasjonen i norsk politikk har jo ikke endret seg grunnleggende selv om Fremskrittspartiet er satt fri. Det er borgerlig flertall i Stortinget. Det er dette borgerlige flertallet – delvis i opposisjon til seg selv – som styrer videre.

Så vil jeg understreke at det ligger til Arbeiderpartiet å bidra til gode løsninger for landet. Vi skal møte regjeringen som et konstruktivt opposisjonsparti. Men det er også viktig å si at våre erfaringer med forlik med de ulike regjeringene Solberg – enten de har vært flertall eller mindretall – er ikke gode. Og fFolks erfaringer med resultatene av denne politikken er heller ikke gode.

Derfor er hovedsaken framover å bidra til et skifte – ikke av statsråder, men av politikk og de verdiene den bygger på. For fFasiten etter seks år med denne politikken er:

• En velferdsstat som trekker seg tilbake – mer sentralisering, økt privatisering og skattekutt som betales av kutt til noen av de svakeste i samfunnet. Forskjellene øker. Statsministeren sa at vi skal bevare samfunnet som et samfunn med små forskjeller. Det er en god intensjon, men forskjellene øker.

• Utslipp av klimagasser står på stedet hvil, vi bygger ikke ny industri, og grønne forslag nulles ut av grå seire til Fremskrittspartiet, for de skal med – nå som før.

• Og vVi ser for stor passivitet i møte med et arbeidsliv som ikke er opptil norske standarder. Det gjøres ingenting for å øke organisasjonsgraden, det kuttes i fradrag, man anerkjenner det uorganiserte, lytter ikke til partene når ny politikk innføres, lar useriøsitet og sosial dumping bre seg i vårt arbeidsliv.

Redegjørelsen på tirsdag avklarte at

• denne regjeringen styrer videre på Granavolden-erklæringen

• den har ikke flertall

• den støtter seg til Fremskrittspartiet, som er i opposisjon

Statsministeren ramset opp fine overskrifter, men det var ingen nye satsinger, ingen nye prosjekter, ingen ny retning.

Derfor er konklusjonen klar: Skal vi virkelig gjøre en forskjell i folks liv, trengs et nytt flertall i Stortinget, som tar parti for vanlige folk i alle deler av landet. Det må et skifte til, og derfor vil Arbeiderpartiet jobbe for et nytt flertall i denne sal etter stortingsvalget i september 2021.

Jeg tar opp de forslagene som jeg har fremmet på vegne av Arbeiderpartiet.

Trond Helleland (H) [10:28:03]: Regjeringen har gått fra å være en flertallsregjering til igjen å bli en mindretallsregjering. Men utgangspunktet på Stortinget er det samme – flertallet utgjøres av de fire ikke-sosialistiske partiene Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet. Vi har hatt et godt samarbeid i seks og et halvt år, både i mindretallsregjering og i flertallsregjering, og ikke minst har vi hatt et godt samarbeid i Stortinget hele denne tiden – og lenge før det. Høyre er takknemlig for samarbeidet med Fremskrittspartiet i regjering og ser nå fram til et godt og konstruktivt samarbeid her på Stortinget.

Regjeringen har i flere år vist at den kan styre landet trygt med en mindretallsregjering. Det skal vi fortsette med de neste årene. Vår politikk har gitt Norge god økonomisk vekst. Vi har den laveste arbeidsledigheten på ti år, og det er skapt nye arbeidsplasser i by og bygd – jobber som skaper velferd for flere og bidrar til å skape et bærekraftig velferdssamfunn.

Solberg-regjeringen arvet en skole med høyt frafall og middelmådige resultater. Siden den gang har mye skjedd. Elevene lærer mer, de er mer til stede, og flere fullfører. Rekordmange lærlinger får læreplass.

Norsk samferdselspolitikk har opplevd et vanvittig taktskifte. Budsjettene har økt med 80 pst. – reelt – og det har aldri blitt bygd så mye motorvei som i 2019, samtidig som store jernbaneutbygginger er i gang. Det er bra for trafikksikkerheten, og ikke minst er det bra for distriktene.

Samtidig er klimagassutslippene på sitt laveste siden 1995. Ingen regjering før oss har klart å kutte tilsvarende, og vi skal kutte enda mer og raskere i årene som kommer.

Vi fikk oljekrisen og flyktningkrisen i fanget på vår vakt. Vi fikk Norge trygt gjennom begge krisene. En viktig grunn til det er at vi i fellesskap klarte å komme fram til gode forlik. Kanskje er det noe av det som best kjennetegner den norske politiske tradisjonen: evne og vilje til å lande brede forlik på tvers av partigrensene til det beste for Norge. Først og fremst har de fire regjeringspartiene, både i og utenfor regjering, blitt enige om en retning for landet – en retning for et grønnere, mer moderne og tryggere Norge. Men også på tvers av blokkene har vi kommet fram til gode løsninger sammen. Særlig når landet rammes av store kriser, er det viktig at enigheten er bred, og at vi står sammen om løsningene. Dette gir stabilitet for landet, og jeg vil trekke det fram som noe av det beste ved den norske parlamentarismen.

Granavolden-plattformen vil ligge til grunn for regjeringens videre arbeid. De fire ikke-sosialistiske partiene ble i fjor enige om en retning for landet. Den retningen ligger fast, og regjeringen er allerede godt i gang med å følge opp politikken vi har stått sammen om. Vår jobb framover er å sikre et bærekraftig velferdssamfunn, ikke bare for neste år, men for tiårene som kommer. I årene som kommer, vil ikke dette være en bare enkel oppgave. Vi vet at utfordringene er mange:

• Flere eldre og færre oljejobber vil sette velferden under press.

• Ny teknologi vil gi uante muligheter, men også kreve ny og annen kompetanse hos arbeidstakerne.

• Temperaturen på kloden stiger, og vi må kutte utslippene raskere.

• Tryggheten vår trues av nye former for kriminalitet, og politi og forsvar må moderniseres.

Disse utfordringene må vi gripe tak i før de blir for store. Derfor setter regjeringen i gang flere store satsinger. Vi skal gjennomføre en kompetansereform i arbeidslivet for at ingen skal oppleve å gå ut på dato i norsk arbeidsliv. Flere skal også kunne stå i jobb lenger. Vi må kunne lære hele livet. Det er i og for seg et privilegium å få gjøre det.

Men det er også et stort problem at mange blir stående helt utenfor arbeidslivet. Det er et problem for velferdsstaten, og det er et problem for den enkelte som gjør det. Alle ønsker å klare seg selv, være en del av fellesskapet og bidra til samfunnet. Vi må sørge for at ingen blir stående utenfor, og vi må finne løsninger som gjør at de som ikke er 100 pst. arbeidsføre, likevel kan bidra.

Norsk arbeidsliv skal være inkluderende. Vi skal ha et samfunn der det er muligheter for alle. For å oppnå det må vi starte i skolen. Skolen er vårt viktigste verktøy i kampen mot sosiale forskjeller. En god skole løfter eleven og gir muligheter, men det er bare hvis skolen er god. Er den ikke det, forsterkes de forskjellene det må være vårt mål å utjevne.

Det viktigste i skolen er læreren. Siden 2013 har over 27 000 lærere fått etter- og videreutdanning. Vi har innført mastergrad for lærere, økt inntakskravene og stilt kompetansekrav. Regjeringen fortsetter lærerløftet, og vi vil øke antallet lærerspesialister med 3 000 innen fire år. Vi vil også innføre obligatorisk engelsk i Vg2 og Vg3 og én ekstra realfagstime i uka.

Til våren legges perspektivmeldingen fram. Perspektivmeldingen har lang tradisjon i norsk politikk. Den peker på framtidens utfordringer og hvilke valg vi må ta framover for å skape et bærekraftig velferdssamfunn. Vanligvis legges den fram i slutten av stortingsperioden, men regjeringen framskynder den med et år. Dette blir et viktig arbeid, fordi den norske velferdsmodellen er under press. Vi må finne nye inntektskilder som skaper trygghet for velferden til våre barn og barnebarn, og vi må skape nye jobber som erstatter dem som teknologien fører til ikke lenger trengs.

Norge skal være et trygt land å bo i. Regjeringen arbeider nå med en ny langtidsplan for Forsvaret. Vi har fra før av styrket satsingen på Forsvaret betydelig. Da vi tok over, brukte Norge 1,4 pst. av BNP på forsvar. Nå er vi på 1,8 pst. Riktignok er det lagt inn noe mer i de bevilgningene, men det har vært en betydelig styrking. I langtidsplanen skal vi se på hvordan vi kan styrke Forsvaret videre for å sikre tryggheten til våre innbyggere.

I 2019 var årets nyord «klimabrøl». Vi som satt her, hørte godt disse brølene utenfra, og det gjorde inntrykk. Nå var det også oss i denne salen klimabrølet var rettet mot. Mange er bekymret for framtiden og for planeten. Vi må kutte utslippene raskere enn i dag. Det haster med å få på plass grønne løsninger. Regjeringen skal utarbeide en plan for reduksjon av klimagassutslipp. Det faglige grunnlaget legges fram om kort tid. Høyres stortingsgruppe gleder seg til å lese forslagene. Vi skal lage en plan for å kutte utslippene, ikke utviklingen.

Det er fra før av varslet at vi fra 2021 får et årlig utslippsbudsjett, for å sikre at vi når forpliktelsen fra Parisavtalen. Norge har de beste forutsetninger for å lykkes med det grønne skiftet, utvikle framtidens klimaløsninger og skape nye, grønne jobber. Vi bygger nå verdens største flytende havvindpark, verdens mest miljøvennlige industrianlegg for aluminiumsproduksjon og verdens mest miljøvennlige skipsflåte. 80 lav- og nullutslippsferger er nå under bygging, og innen 2022 vil mer enn en tredjedel av landets bilferger har elektrisk framdrift.

Det som skiller oss fra venstresiden, er at vi vil gjennomføre det grønne skiftet i samarbeid med næringslivet. Vi ser nå hvordan selskaper som Equinor og Statkraft går foran. I mitt hjemfylke, Buskerud, bygger nå Statkraft et nytt anlegg for andregenerasjons biodrivstoff. Equinor har på sin side varslet en plan for nullutslipp på norsk sokkel. Dette er initiativ Høyre applauderer.

Alle disse utfordringene skal regjeringen finne gode løsninger på, og nå som vi er en mindretallsregjering, betyr det flere diskusjoner her i Stortinget. Flertallet i Stortinget ligger imidlertid fast. Partiene som har samarbeidet i seks år, og som har vunnet to valg sammen, har flertall i denne sal. Det er derfor naturlig at vi først går til Fremskrittspartiet for å skaffe flertall for våre saker. Så vil diskusjonene med Fremskrittspartiet avgjøre om vi i enkeltsaker kan samarbeide også med andre partier. Dette er også tradisjon i norsk politikk og ikke noe nytt for Høyre.

Høyre vil fortsatt være Høyre. Vår visjon er fortsatt å skape muligheter for alle. Vi vil kjempe for våre saker: en skole som løfter elevene, friheten til å velge behandling og behandlingssted for pasientene, en ansvarlig økonomisk politikk og trygghet for norske innbyggere. Da har vi størst styring på politikken i regjering. Det er der vi får mest gjennomslag for Høyres politikk, og det er tross alt politiske gjennomslag vi er her for.

Siv Jensen (FrP) [10:50:42]: Jeg er utrolig stolt over mye av det Fremskrittspartiet har gjennomført i regjering gjennom seks og et halvt år. Som nest største parti i regjering ble vi gjenvalgt i 2017, med nesten samme oppslutning som da vi gikk inn i regjering i 2013. Vi gikk i regjering fordi vi ville gjennomføre politikken vår, og det har vi også gjort. For Fremskrittspartiet har regjeringsdeltagelse alltid vært et virkemiddel og ikke et mål i seg selv.

Vi er stolt av at arveavgiften – eller dødsskatten, som den ofte ble kalt – er historie, at vi har redusert skatter og avgifter med over 25 mrd. kr, selv om vi selvfølgelig mener at det er rom for flere særlig avgiftslettelser fremover, og at vi reduserte avkortningen i pensjon for gifte og samboende pensjonister. Vi er stolt av at vi har økt samferdselsbudsjettet med over 80 pst., at vi håndterte den største migrasjonskrisen i Norge i nyere historie og fikk strammet inn innvandringspolitikken og iverksatt tiltak som vi tidligere har stått helt alene om, og at vi førte landet raskt gjennom det dramatiske oljeprisfallet med kraftfulle og treffsikre tiltak. Vi er stolt av at vi har revolusjonert transportsektoren med Nye Veier, så Statens vegvesens er monopol brutt og vi bygger veier raskere og billigere enn før, og at togstrekninger er utsatt for konkurranse, som betyr flere avganger og bedre togtilbud.

De fire første årene var vi en del av en populær regjering, selv om det selvsagt også var tøffe tak da, både internt i regjeringen og som følge av forhandlinger i Stortinget, men gjennom de siste par årene har begeistringen blitt gradvis mer og mer borte. Over tid har det blitt en politikk preget av for mange grå kompromiss og en politikk uten retning.

Fremskrittspartiet kunne stått i både negative saker og noen grå kompromiss hvis gjennomslagene hadde vært større. Da saken med en terrormistenkt IS-kvinne kom, skapte det en ny utfordring. Fremskrittspartiet har hele tiden vært villig til å hente hjem uskyldige barn, men for oss gikk grensen ved også aktivt å skulle hente hjem denne kvinnen.

Nå finner Fremskrittspartiet seg til rette som opposisjonsparti i Stortinget, og det er vårt partiprogram som er utgangspunktet for vårt arbeid i Stortinget. Det kommer mange viktige saker fremover som vi kommer til å ha klare og tydelige standpunkt til. Fremskrittspartiet klargjorde også at vi ikke så noen grunn til å peke på en annen statsminister enn Erna Solberg, og jeg merker meg at statsministeren legger Granavolden-plattformen til grunn for regjeringens arbeid.

Selv om Fremskrittspartiet som sagt legger vårt partiprogram til grunn for vårt arbeid i Stortinget, er det punkter i Granavolden-plattformen som jeg forventer at statsministeren vil ha et særlig fokus på å følge opp. La meg nevne noen saker: det å øke den alminnelige aldersgrensen i staten til 72 år, det å overføre flere utenlandske statsborgere som begår kriminalitet, til soning i hjemlandet, ytterligere innstramninger på innvandringsområdet, en fortsatt satsing på lavere skatter og avgifter og ikke minst videre nedtrapping av formuesskatten på arbeidende kapital, selvsagt ikke øke veibruksavgiften på bensin og diesel, sikre fritt brukervalg i hjemmetjenesten, videreutvikle tilskuddsordningen til kjøkken i sykehjem, sikre prøveprosjektet med statlig finansiering av eldreomsorgen, få litt fart på arbeidet med forenklinger i plan- og byggesaker, som Fremskrittspartiet har jobbet for lenge, dobling av infrastrukturfondet, reduksjon i bompengebelastningen og ikke minst en videre opptrapping av bevilgningene til det norske Forsvaret.

Så blir det selvfølgelig opp til regjeringen å legge frem politiske saker som det er grunnlag for å finne frem til løsninger på sammen med Fremskrittspartiet. Vi vil være konstruktive og ryddige, men vi vil selvsagt ha gjennomslag for egen politikk.

En statsminister Støre fremstår ikke som et særlig attraktivt alternativ for Fremskrittspartiet. Det betyr høyere skatter og avgifter, det betyr mindre valgfrihet for folk flest, det betyr mer stat, mindre privat, og det betyr mer vingling. Men det er også opp til regjeringen Solberg å være et reelt alternativ til en Støre-ledet allianse. Hvis regjeringen i store og viktige saker finner det mer aktuelt å samarbeide til venstre i politikken, er det et retningsvalg som Fremskrittspartiet vil merke seg.

La meg helt avslutningsvis bemerke denne representantbonanzaen til de andre opposisjonspartiene. Dette bærer kun preg av politisk spill. Fremskrittspartiet lar seg ikke styre av dette. Vi vil ta våre valg og fremme våre egne forslag fremover når tiden er inne for det. Vi har ikke dårlig tid. Det er lenge igjen til neste valg, og alt trenger ikke å finne sin avklaring i løpet av de første par ukene hvor Fremskrittspartiet finner sin plass som et konstruktivt opposisjonsparti.

Jeg har også merket meg alle de løse forslagene som fremmes av de andre opposisjonspartiene i salen i dag. Til det kan jeg si at Fremskrittspartiet kommer til å stemme imot alle forslagene. Noen av forslagene handler rett og slett bare om å slå inn åpne dører, noen peker mot revidert nasjonalbudsjett – og ja, det er mye man kan forhandle om når regjeringen legger frem revidert nasjonalbudsjett til våren.

Så ser jeg at det er et forslag om at man skal få en melding om avgiftspolitikken. Det er rett og slett helt unødvendig og et forslag som Fremskrittspartiet i hvert fall ikke kommer til å støtte. Vi trenger ikke å ha en melding om avgiftspolitikken. Det vi skal gjøre i avgiftspolitikken, er å fortsette å redusere skatter og avgifter, og det krever bevilgningsvedtak, ikke en melding.

Mange av forslagene er også knyttet til saker som allerede i en eller annen form ligger til behandling i Stortinget, og det er selvfølgelig også forslag som Fremskrittspartiet er reelt uenig i. Det er i og for seg en stemmeforklaring for hvorfor Fremskrittspartiet kommer til å stemme imot alle de forslagene som er fremmet av de andre opposisjonspartiene i dag. For øvrig håper jeg på et konstruktivt samarbeid i Stortinget hvor Fremskrittspartiet vil få gjennomslag i saker som betyr mye for oss og våre velgere.

Marit Arnstad (Sp) [11:10:24]: Dette er tredje året på rad vi i Stortinget har en debatt om regjeringsendringer. Erna Solbergs flertallsdrøm varte ganske nøyaktig ett år. Såkalt bredt borgerlig samarbeid mellom de fire partiene viste seg vanskelig. Nå har vi altså fått fjerde episode i serien om Solberg-regjeringen. Den er nå en mindretallsregjering basert på 61 representanter i Stortinget.

Den solbergske parlamentarisme har også med det kulminert. Det partiet som ga opphav til begrepet, og som stadig sa én ting i regjering og noe annet i Stortinget, Fremskrittspartiet, er nå ute av regjeringen. De regjeringspartiene som sitter tilbake, skal regjere videre på den plattformen som de fire partiene, inkludert Fremskrittspartiet, var enige om.

De første signalene om veien videre kom allerede den dagen Fremskrittspartiet gikk ut av regjering. De viser at Fremskrittspartiet er forberedt på å være støtteparti for regjeringen når det trengs. Ja, en kunne nesten ane at her var det allerede inngått en slags forståelse om at Fremskrittspartiet skal sikre regjeringen flertall både for revidert nasjonalbudsjett og for statsbudsjettet til høsten.

Senterpartiet har gjennom alle de fire stadiene av Solbergs regjering vært det tydeligste opposisjonspartiet til regjeringens politikk. Det vil vi fortsette med.

Statsministerens redegjørelse tirsdag ga ikke så veldig mye veiledning om hvor regjeringen vil gå de neste 20 månedene. Den var uhyre kort. Da er det desto viktigere at regjeringen har slått fast at regjeringen vil legge Granavolden-erklæringen til grunn for sitt arbeid. Etter Senterpartiets mening betyr det å regjere på Granavolden-erklæringen at sentraliseringspolitikken kommer til å fortsette med uforminsket kraft.

Høyres tydeligste seier i Granavolden-erklæringen var at partiet fikk slått fast at kommunereformen skal fortsette, og at det skal være et av regjeringens viktigste prestisjeprosjekter. Det betyr at fylkesmennene nok en gang har fått i oppdrag å presse kommunene til å sitte på samlinger og seminarer for å «mørne» til sammenslåing. Samtidig fortsetter arbeidet med å vri kommuneøkonomien slik at de små kommunene blir straffet.

I det hele tatt ser det ut som om regjeringens mantra om likeverdige tjenester bare er et mantra. For kommuneøkonomien strammes stadig til. Likeverdigheten strekker seg ikke så langt at man fullfinansierer barnehagenormen, den strekker seg ikke så langt at man tar ansvar for de krav og forpliktelser som staten pålegger fylker og kommuner.

Det har vi sett de siste månedene når det gjelder kystfylkene. Kystfylkene kom særlig dårlig ut den gangen Høyre og Fremskrittspartiet endret kostnadsnøklene for fylkene. De har kommet dårlig ut av at staten har lovet elferjer i fylkene, men ikke vært villig til å betale for det løftet. Staten vil ikke ta ansvaret, og flere fylker har vært nødt til å øke ferjeprisene slik at det går hardt ut over vanlige folk. Regjeringen sitter og ser på, sjøl om de innerst inne vet at problemet oppstår på grunn av for små bevilgninger fra staten til fylkene. Regjeringen satser alt på ett kort: at baker skal rettes for smed, og at velgerne ikke skal forstå sammenhengen.

I forrige uke gikk Fremskrittspartiet ut i det jeg vil kalle en slags «opposisjonsrus», og ville gjøre om på sammenslåingen av Viken og Troms og Finnmark. Så slo de plutselig retrett etter noen få dager. Begeistringen svant fort, til stor skuffelse for mange av deres egne velgere i Buskerud, i Akershus, i Østfold, i Troms og i Finnmark. Nå skal det plutselig ikke gjøres noe med regionreformen likevel. Sentraliseringen skal også fortsette gjennom en regionreform som ingen egentlig forstår. Det betyr at velgerne må ta stilling til denne reformen ved stortingsvalget neste høst.

Et annet tydelig tegn på at sentraliseringen kommer til å fortsette, fikk vi denne uka, da høyrepartiene stemte ned Senterpartiets forslag om å stoppe domstolssentraliseringen. Senterpartiet mener at det ikke er akseptabelt at to tredjedeler av tingrettene i Norge blir nedlagt. Det betyr færre statlige arbeidsplasser i distriktene og større avstand til rettsvesenet for veldig mange. Igjen lar regjeringen struktur komme før innhold og kvalitet.

Alt tyder på at Fremskrittspartiets fremste oppgave i Stortinget kommer til å bli å være støtteparti for høyreregjeringen. De vil protestere på noen punkter, de vil heve fanen høyt i enkeltsaker, men de vil være med på det meste av ferden. Fremskrittspartiet gjør nå sitt ytterste for å distansere seg fra sitt eget regjeringsprosjekt, som de har hatt fullt ansvar for i seks år og tre måneder. Det gjør de fordi «regjeringen er dønn upopulær», som en framtredende Fremskrittsparti-politiker sa nylig. Observasjonen er sjølsagt riktig, men Fremskrittspartiet har gått glipp av et sentralt faktum. Hvis regjeringen er «dønn upopulær», handler det først og fremst om politikken. Og hvis sentraliseringspolitikken nå fortsetter med uforminsket kraft, hjelper det neppe Fremskrittspartiet at de skal sitte i Stortinget og gi regjeringen sin velsignelse til ytterligere sentralisering. Det som skjedde i forrige uke, var i realiteten at Fremskrittspartiet erklærte at de resten av stortingsperioden kommer til å seile under bekvemmelighetsflagg, og at de satser på at velgerne skal tro på polemikk i stedet for politikk.

Da regjeringen ble presentert forrige fredag, hadde statsministeren fjernet flere av de statsrådspostene som for oss i Stortinget framsto som lett forvirrende. Vi fikk aldri helt rede på hvilket konstitusjonelt ansvar samfunnssikkerhets- og beredskapsministeren egentlig hadde. Hver spørretime her i Stortinget med statsråden ble nærmest en unnamanøver, med en statsråd som ikke kunne svare for viktige beredskapsspørsmål fordi hun ikke hadde ansvar for dem.

I den nye regjeringen er det imidlertid dukket opp en ny statsrådspost – en distrikts- og digitaliseringsminister. Det er fare for at denne posten kan bli like forvirrende som samfunnssikkerhets- og beredskapsministeren var. For hva har denne statsråden egentlig konstitusjonelt ansvar for? Det er nesten lettere å si hva hun ikke har ansvaret for, enn hva hun har ansvaret for. Hun har ikke ansvaret for de utallige strukturreformene til denne regjeringen, hun har ikke noe ansvar for næringspolitikk i distriktene, hun har ikke noe ansvar for samferdsel, hun har ikke noe ansvar for kommunereform, og hun har ikke noe ansvar for kommuneøkonomi. Med andre ord: Hun har ikke noe konstitusjonelt ansvar for alt det som er viktig for norske distrikter. Igjen virker det som om regjeringen tror at velgerne kan forledes til å tro at en ministerpost med et tilforlatelig navn vil endre oppfatningen av regjeringens profil. Men igjen vil jeg si: Det handler om politikken. Om sentraliseringspolitikken fortsetter med uforminsket kraft, hjelper det ingenting om den markedsføres av en distriktsminister.

Jeg må også få kommentere avgiftspolitikken. Høyre og Fremskrittspartiets strategi har jo helt fra 2013 vært å gi store skattelettelser til dem som har mest fra før, samtidig som avgiftene har økt for folk flest. Noen avgiftsøkninger har rammet næringslivet og transporttilbudet i distriktene kraftig. Før regjeringen ble en flertallsregjering på Granavolden, opplevde vi flere år hvor uforutsigbare ting skjedde i skatte- og avgiftsopplegget i budsjettforhandlingene i Stortinget. Nå er vi tilbake i samme situasjon, og jeg frykter for hva et budsjettforlik mellom regjeringen og Fremskrittspartiet til høsten kan komme til å handle om. Erfaringene har vist at når det foregår budsjettforhandlinger på bakrommet mellom de fire partiene, er det meste i spill, og løsningene kan til tider bli katastrofalt dårlige.

Jeg forstår at Fremskrittspartiet ikke vil være med på en stortingsmelding om avgiftspolitikken. De har samlet økt avgiftene med 6,3 mrd. kr i løpet av den perioden de har sittet, og de vil jo hele tiden prøve en tilslørende argumentasjon der de ikke skiller skatte- og avgiftspolitikken, men sauser avgiftspolitikken sammen med skattepolitikken. Da ser man heller ikke forskjell på at de som har mest, har fått skattelette, mens folk flest har fått avgiftsøkninger.

Jeg vil avslutte med å gå tilbake til det som bør være utgangspunktet for oss i denne salen: Det er politikken som teller – det er beslutningene om hvordan landet styres, som er selve kjernespørsmålet. Mange forsøker å avlede oppmerksomheten fra politikken – ved spinn, ved avledningsmanøvrer, ved endringer i persongalleriet. Men kombinasjonen av en svekket regjering og et frittgående fremskrittsparti i Stortinget kan vise seg å bli en farlig politisk cocktail for alle som er opptatt av å utjevne forskjeller, både sosialt og geografisk.

Senterpartiet kommer til å gjøre sitt for å klargjøre politiske ansvarsforhold – og fortsette arbeidet som det tydeligste opposisjonspartiet i Stortinget. Både regjeringen og Fremskrittspartiet kan være helt trygge på at vi kommer til å være forutsigbare, sjøl om de ikke kan love helt det samme.

Med det vil jeg ta opp Senterpartiets forslag.

Audun Lysbakken (SV) [11:32:27]: Det er litt uklart hva som er grunnlaget for denne debatten, for det vi fikk på tirsdag, må jo være norgeshistoriens korteste redegjørelse fra en statsminister. Her gjelder det åpenbart å ikke mene noe som helst som kan provosere noen som helst. Kollapsen til det borgerlige samarbeidet har gjort Erna Solbergs regjering til et slags tilfeldighetens forretningsministerium overlatt til å forvalte det som et opportunistisk Fremskrittsparti måtte være i humør til å bidra til flertall for. Det er den eneste måten å forstå den ultrakorte redegjørelsen på. Det som er igjen av regjeringen, har rett og slett ikke noe eget politisk prosjekt for de tre gjenværende regjeringspartiene. Det er altså det som er igjen av det store borgerlige prosjektet. Nå handler det bare om å overleve, ikke om å få noe gjort.

Fremskrittspartiet har beskrevet regjeringen de selv har vært en del av, på fargerikt vis, egentlig, etter at de slapp ut. En beskrivelse som har gått igjen, er ulike varianter av upopulær, f.eks. «dønn upopulær». Det er jo treffende, vil jeg si. Så gjenstår det å se om Fremskrittspartiet forstår hvorfor regjeringen de har sittet i i seks og et halvt år, er, eller var blitt, «dønn upopulær». Jeg kan prøve meg på noen forklaringer.

La oss f.eks. begynne med de usosiale kuttene som har rammet så mange mennesker i Norge, så mange av dem som har minst, de med dårligst råd, f.eks. uføre, aleneforeldre, kronikere, mennesker på arbeidsavklaringspenger og eldre med lave pensjoner. De har sett på at de har fått mindre og blitt utsatt for kutt, mens milliardærene har fått mer. Fremskrittspartiet i regjering viste seg jo ikke som et parti for folk flest, men som et parti for den økonomiske eliten, som prioriterte milliarder av kroner til de aller rikeste menneskene i Norge.

En annen grunn til upopulariteten kan være privatiseringspolitikken av profitten i velferden, der folk ser at skattepenger går til skatteparadiser og inn på rikfolks kontoer istedenfor til barnevern, barnehager eller eldreomsorg. En annen grunn kan være dereguleringen av arbeidslivet, hvor Fremskrittspartiet i regjering systematisk har bidratt til å flytte makt fra arbeidsfolk til sjefene og eierne. Nok en grunn kan være tvangsbruken mot folk i Finnmark og folk i Viken – og sentraliseringspolitikken, som har rammet folk i distriktene.

Så det er helt riktig at vi har tenkt – og er godt i gang med – å fylle komiteene med omkamper, for vi vil ta Fremskrittspartiet på ordet. Angrer de på noe av det som har gjort regjeringen de var en del av, upopulær? Er de villige til å snu i noen saker? Eller er de bare et støtteparti for Høyre? Vi kan i hvert fall konstatere noe, siden Siv Jensen har sagt at de vil stemme imot alle forslag som blir fremmet i dag – og en del av de forslagene er jo beviselig forslag som Fremskrittspartiet i lang tid har gått rundt og sagt at de er for – at på dag én, test én, er det åpenbart at Fremskrittspartiet fortsatt bare er et støtteparti for Høyre.

Vi lever i en tid som, globalt, mer og mer bærer preg av å være milliardærenes tidsalder. Enormt med penger og makt samles på færre hender enn før. Også i Norge er ulikheten i makt og rikdom altfor stor. Det sosiale limet i samfunnet vårt er i fare. Derfor er det helt avgjørende for å få ulikheten ned og tilliten opp i vårt samfunn at de som har mest, bidrar med mer. Derfor er et av forslagene SV fremmer i dag, at det skal settes i gang arbeid med å få innført en skatt på de rikestes skyhøye arv.

SV kommer til å være en tøff opposisjon i fordelingspolitikken, også til den nye varianten av regjeringen. Vi tror på et Norge som er for de mange, ikke for de få, og på en velferdspolitikk som satser på mennesker, ikke markeder.

På de områdene er mine forventninger til regjeringen begrenset, selvfølgelig. Den er, og blir også i den nye varianten, en høyreregjering. Men på det andre hovedområdet for SV, klima- og miljøpolitikken, blir det nå spennende å se hvordan regjeringen vil opptre, når den er kvitt Fremskrittspartiet som klamp om foten i klimapolitikken. Nå er jo unnskyldningen for handlingslammelse borte.

Australia brenner, avskogingen i Amazonas skyter fart. Det er mange dramatiske ting som skjer rundt oss, men samtidig ser vi også store muligheter, en rivende utvikling av teknologi og fornybar energi. Klimakrisen kommer til å bli den store saken i 2020-årene og kommer til å påvirke all annen politikk i årene som kommer. I møte med den trenger Norge en samfunnsplan, en grønn ny deal – for å kutte utslipp, bygge landet og dele goder og byrder, for å nå klimamålene, bevare og utvikle industri og arbeidsplasser og redusere ulikheten – en rettferdig grønn omstilling.

Staten må være motor for en ny fase i norsk økonomi på samme måte som da vi bygget ut oljevirksomheten. Da er det kritisk at ved inngangen til dette avgjørende tiåret har vi en regjering som ikke har en slik plan. Vi har en regjering som allerede gjennom de årene den har styrt, i sine ulike varianter, har bevist at den ikke er i stand til å nå klimamålene, en regjering som hadde god tid til å nå 2020-målene, men som feilet.

Denne våren kommer et nytt, stort miljøslag, og det er kampen om iskanten. Det handler om natur og om sårbare områder, det handler om hvorvidt vi tar miljøfaglige råd på alvor. Det kunne ut fra et av replikkordskiftene tidligere i dag høres ut som om det ikke har kommet tydelige miljøfaglige råd, men det har det jo. Vi kan ikke bruke klimaendringene og det at isen trekker seg tilbake på grunn av global oppvarming, som en grunn til å sette i gang et oljekappløp nordover i Arktis. De miljøfaglige rådene som er kommet, viser også tydelig at det er feil, fordi variasjonene er så store at isen også i perioder går langt lenger sør enn det som legges til grunn med dagens iskantgrense, for ikke å snakke om hvis den trekkes nordover.

I tillegg er dette en test på om vi som land innser realitetene, nemlig at verden kommer til å måtte gjennomføre en hurtig omstilling bort fra fossil energi. Og det er allerede funnet mer fossil energi i verden enn det som kan brennes, hvis vi skal unngå katastrofal global oppvarming. Da er det rett og slett sånn at å åpne for oljeboring i de aller mest sårbare områdene er å vedde mot klimamålene, det er å veldig tydelig posisjonere seg for at de ikke skal nås. Derfor er kampen om iskanten ikke bare en kamp om sårbar natur og om de evigvarende ressursene og økosystemene i havet, men det er en kamp om hvorvidt Norge skal ha klimatroverdighet eller ikke. Jeg håper Arbeiderpartiet vil kjenne sin besøkelsestid med de invitasjonene som har kommet fra i hvert fall to av regjeringspartiene, og at Fremskrittspartiet vil bli parkert på sidelinjen i den saken.

Vi må også teste om regjeringen er villig til å snu i sin nye utgave i viktige klimaspørsmål. Derfor har vi denne uken fremmet en lang rekke forslag til utslippskutt som SV og Arbeiderpartiet har stått sammen om i Stortinget, og som regjeringspartiene derfor kan danne flertall for hvis de vil. Og så får vi se om de vil.

I dag legger vi inn forslag om at Stortinget skal erklære klimakrisen som en nasjonal nødsituasjon, sånn en rekke andre parlamenter har gjort. Det er det på tide at også Stortinget gjør, for å vise at Norge innser alvoret i situasjonen.

SV kommer til å være et tøft opposisjonsparti til denne regjeringen, men vi er også klare til å danne flertall med hvem som helst hvis det betyr å få flertall for handling mot klimakrisen eller for en politikk som vil tjene dem som er hardt prøvet etter over seks år med borgerlig styre: de som jobber i deler av arbeidslivet med stagnerende lønn eller sosial dumping, eldre med lave pensjoner eller uføre som ser at de må stramme inn livremmen, mens milliardærene får stadig mer.

Men en virkelig kursendring for landet vet vi at vi først får hvis vi får til et nytt flertall i norsk politikk – et rød-grønt flertall i norsk politikk – etter valget neste år. Folk vet hvor de har oss. SV er et rød-grønt folkeparti som alltid kjemper for miljø og rettferdighet, og for et Norge for de mange, ikke for de få på toppen.

Audun Lysbakken (SV) [11:42:28]: Det vil representanten veldig gjerne.

Terje Breivik (V) [11:53:35]: Samansetjinga av regjeringa er endra, og det vil naturleg nok òg politikken til ein viss grad verta. For Venstre er det viktigaste å auka fridomen til kvar enkelt borgar og gje alle dei same moglegheitene.

Skal fridomen vera reell, må ein òg vera fri frå fattigdom, naud og ulikskap og ha same høve i framtida til å nyta og nytta naturen, slik me har glede av i dag. Og sjølv om styrkeforholdet partia imellom er det same her i huset, og regjeringsplattforma me signerte på Granavolden, ligg fast, vil det utvilsamt merkast at me har ei ny regjering i landet, ei sentrum–høgre-regjering, med ny giv og ny energi, spesielt i dei viktigaste sakene for Venstre: klima og miljø, kunnskap, næring og sosialt ansvar. Ei frå før tung satsing på skule og kunnskap vert ytterlegare forsterka: like moglegheiter for alle og sosial utjamning. Det same gjeld kampen mot barnefattigdom: fridom for alle.

Me må auka ambisjonane innan miljø og klima. Me må gjera ein stor innsats for å sikra og skapa arbeidsplassar over heile landet, og ikkje minst forsterka alt det spennande som skjer under paraplyen grøn vekst.

Av omsyn til barna våre, komande generasjonar, må verda lukkast med å redusera klimagassutsleppa nok og raskt nok. Som eit av dei rikaste landa i verda, som hentar ein stor del av inntektene våre frå industri med store klimagassutslepp, har me i så måte eit stort ansvar som pådrivar og rollemodell internasjonalt. Allereie i neste veke kjem det faglege grunnlaget for ein ny klimakuttplan, som skal vera utgangspunktet for regjeringspartia og regjeringa for å meisla ut ein konkret plan for å oppfylla forpliktingane Noreg har: 45 pst. innanlands reduksjon i ikkje-kvotepliktig sektor innan 2030. Det gjer me m.a. gjennom å gjera det meir lønsamt for næringslivet å redusera eigne utslepp, gjennom aktiv bruk av grønt skatteskifte.

Fordelane for nullutsleppsbilar vert vidareførte, og heile landet skal få tilgang til rask og effektiv ladeinfrastruktur. 20–25 år sidan Venstre starta med å ta til orde for å stimulera til bruk av elbil i Oslo, står Noreg no på terskelen til ein formidabel suksess, med gode utsikter til å nå målet om at alle nye bilar i 2025 skal vera nullutsleppsbilar. Noreg er pådrivaren for ei teknologiutvikling resten av verda og klimaet kan nyta godt av.

Ein ny nasjonal transportplan skal utarbeidast, med god balanse mellom veg og bane. Den kraftfulle satsinga på kollektivutbygging skal fortsetja, no m.a. òg med ei utgreiing av Nord-Norgebanen.

Både i den førre og i den inneverande stortingsbolken har Venstre, gjennom samarbeidsavtalene og regjeringserklæringane, vore ein del av å sikra fleirtal for å verna Lofoten, Vesterålen og Senja mot oljeutbygging. Og så lenge Venstre sit i ein maktposisjon, er den tidlause, evigvarande verdien Lofoten, Vesterålen og Senja har – både i eit klassisk naturverdiperspektiv og matauk- og verdiskapingsmessig – freda for oljeaktivitet.

Den neste store saka om oljeutvinning i nord kjem snart til Stortinget: forvaltingsplanen for Barentshavet nord, spørsmålet om iskanten. Å freda Barentshavet nord for oljeaktivitet og flytta iskanten lenger sør er ei avgjerande viktig sak for Venstre, ut frå tre perspektiv:

• omsynet til ein uvurderleg natur, fiske- og dyreliv, plankton og algar

• omsynet til klimaet

• omsynet til den store finansielle risikoen me tek når fellesskapet forskoterer store leitekostnader utan nokon garanti for at verda verken kan eller vil forbruka den olja og gassen i ei tid då fossilt konsum nødvendigvis er sterkt redusert

Noko av det mest hjarteskjerande i det norske velferdssamfunnet anno 2020 er vissa om at fleire titals tusen barn veks opp i fattigdom. Difor er det utruleg godt å kunna slå fast at den målretta satsinga Venstre og regjeringspartia, saman med Framstegspartiet, har for å kjempa mot barnefattigdom, m.a. gjennom å innføra gratis kjernetid i barnehagane for barn frå låginntektsfamiliar, no er utvida til òg å gjelda skulefritidsordninga for at alle skal ha likt høve til å delta i aktivitetar i tilknyting til skulen, uavhengig av økonomien til foreldra.

For ein sosialliberalar og verdsborgar gjer det òg godt å kunna framheva at Noreg skal ta eit endå større ansvar for folk i andre land som er i naud og treng hjelp, både gjennom bistandspolitikken og flyktningpolitikken. Mellom anna er talet for mottak av kvoteflyktningar, på 3 000 årleg, tre gonger høgare enn då me kom til makta i 2013 og dei raud-grøne hadde fleirtal og styrte dette området.

Som parlamentarisk leiar for næringslivs- og gründarpartiet Venstre ser eg regjeringsplattforma som eit særs godt utgangspunkt for den nye næringsministeren frå Venstre. Med ei overtyding om at det som er godt for dei små verksemdene, òg i regelen er godt for dei store – det er ikkje nødvendigvis motsett – inneheld plattforma ei brei, variert tiltaksliste for å tryggja og leggja til rette for fleire arbeidsplassar. Tilgangen på risikokapital og såkalla kompetent kapital – investorar som òg har kunnskap om å driva butikknæring – vert endå enklare. Skatteinsitament og opsjonsskattlegginga skal t.d. ytterlegare forbetrast og forsterkast. Det skal verta enklare å ta i bruk folkefinansiering, enklare for dei små og nystarta å konkurrera om offentlege anbod, og vilkåra for sjølvstendig næringsdrivande er monaleg styrkte.

For etablert industri som satsar på knoppskyting og marknader der grøne verdiar er drivarane, er me no heilt i hamn med eit svært målretta, tungt verktøy: klimainvesteringsfondet Nysnø AS, ein institusjon som har nok og langsiktig nok kapital til å kunna vera medinvestor i å oppskalera og industrialisera ny, grøn teknologi. Og viss eg, som vestlending og representant for det livskraftige Distrikts-Noreg, supplerer næringspolitikkgjennomgangen med ein landbrukspolitikk som har snudd forgubbingsproblem og pessimisme til ny optimisme og investeringsvilje, er det liten tvil om at regjeringspartia fører og kjem til å forsterka ein politikk som sikrar arbeidsplassar og aktivitet i heile landet.

På vegner av Venstre nyttar eg høvet til å takka Framstegspartiet for eit godt, konstruktivt samarbeid som regjeringsparti. Trass i til dels stor avstand mellom Venstre og Framstegspartiet i saker som er viktige for begge parti, har me gong etter gong klart å koma fram til løysingar som har vore til det gode for samfunnet og samfunnsutviklinga – sist illustrert ved bompengesaka i haust. Der vart løysinga å minska belastninga for bilistane, samstundes som satsinga på kollektivtransport vart betydelig styrkt: vinn–vinn.

Så er det dessverre ikkje slik at det er dei gode resultata og fornøgde veljarar som dominerer mediebiletet, men den interne usemja og ei oppfatning av at samarbeidet i regelen har vore anstrengt og vanskeleg. På bakgrunn av det har me forståing og respekt for at Framstegspartiet valde å gå ut av regjering, og me ynskjer dei velkomne som eit konstruktivt opposisjonsparti. Venstre skal gjera sitt for å ha ein god dialog og godt samarbeid.

Ei blå-grøn mindretalsregjering lyt utvilsamt reorientera seg og dyrka gode samarbeidsrelasjonar med alle parti. Så til dei partia som enno ikkje har prøvd det, kan eg difor slå fast at dørene til kontora våre er rimeleg enkle å opna. Inviterer de på ein kopp kaffi, er òg konsumevna rimeleg godt utvikla, og om de føretrekk ein prat og diskusjon samstundes som de joggar eller går på ski, aukar kanskje sjansane ytterlegare for at ein parlamentarisk leiar slår til på invitasjonen.

Avslutningsvis har eg òg behov for å uttrykkja stor glede over at Venstre no har styrkt laget ved å få min gode kollega Ola Elvestuen tilbake til makta si høgborg, Stortinget. Kapasiteten og kompetansen han representerer, ikkje minst som ein av dei fremste politikarane me har på miljø- og klimaområdet «worldwide», borgar for at Venstre tek ei endå tydelegare rolle i å akselerera det høgst nødvendige grøne skiftet.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [12:13:20]: Vår kristne og humanistiske arv og tradisjon har gitt oss verdier som menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar. Til grunn for politikken ligger synet på det enkelte menneskets unike verdi på tross av ulike utgangspunkt, forutsetninger og egenskaper. Mennesket har en iboende og ukrenkelig egenverdi, og alle mennesker har det samme menneskeverdet. Dette er kjernen i Kristelig Folkepartis politikk.

Vi har en ny parlamentarisk situasjon, men prinsippene ligger fast. Vi har gått fra flertallsregjering til mindretallsregjering, men politikkens utgangspunkt er det samme: menneskeverdet i den kristne kulturarven, forvalteransvaret og nestekjærligheten. Dette ligger også til grunn for regjeringens arbeid. Dette er også vårt utgangspunkt. Om det ikke betyr at det har blitt himmel på jord, kjenner jeg meg likevel ikke igjen i Støres beskrivelse av at Kristelig Folkeparti valgte fortapelsen da vi valgte å gå inn i regjering.

Gjennom mer enn seks år med samarbeid har Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre funnet gode løsninger som betyr noe for folk i hverdagen, enten det er dobling av kontantstøtten, lærernorm, kristendommens plass i skolen, lovfestet rett til sykehjemsplass, regionreform med mer makt nærmere folk, tiltak for vekst i distriktene, økt bistand eller en kraftig satsing på samferdsel. Vi kan følge opp videre med opptrappingsplaner for barn og unges psykiske helse, handlingsplan mot antisemittisme og tiltak mot barnefattigdom. Listen kunne ha vært mye lengre. KrF-stempelet er tydelig. Vi er stolte av det vi har vært med på. Samtidig har alle fire partiene oppnådd gode resultater sammen.

Jeg har selvsagt respekt for at Fremskrittspartiet mente at avstanden til Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti ble for stor. Det er Fremskrittspartiets eget valg. I Kristelig Folkeparti vil vi fortsette å jobbe for våre politiske saker i regjering, og vi vil søke gjennomslag for dette i Stortinget. Så vil det være naturlig at denne regjeringen først søker samarbeid med Fremskrittspartiet i de enkelte sakene. Lykkes vi ikke med det, ja, da er det selvsagt naturlig at vi ønsker å søke støtte fra de andre opposisjonspartiene.

Men vi har noen helt sentrale felles verdier på ikke-sosialistisk side som vi også står sammen om. For det er ikke staten alene som bygger et samfunn. Det er ikke det offentlige alene som opprettholder et fellesskap. Det er enkeltmennesker, familier, lokalsamfunn, organisasjoner, trossamfunn og næringsliv som skaper Norge. Det er dugnad, det er frivillighet, innsatsvilje, pågangsmot og arbeid – alt vi skaper sammen, fra gründeren til kordirigenten. Det er menneskets evner og innsats som er Norges framtid. Det er vår historie, våre tradisjoner og vår kristne kulturarv.

Ja, vi tror på et velferdssamfunn, ikke bare en velferdsstat. Derfor er menneskene alltid viktigere enn systemene.

Det mest avgjørende i samfunnet er ikke staten eller politikken, det er fellesskapet som opprettholdes av familier, trossamfunn, frivillighet og institusjoner. Verdier som ærlighet og personlig ansvar er nettopp med på å skape et godt samfunn for alle, der de små fellesskapene står i sentrum.

Trygghet for generasjonene som kommer etter oss, handler om gode rammevilkår for næringsutvikling, for landbruk, for fiskeri. Det handler om tilgang på nye arbeidsplasser, både offentlige og private. Det handler om utvikling av ny teknologi, om utbygging av bredbånd, om veier og om kollektivtransport. Det handler om god kommuneøkonomi, trygghet for gode helsetilbud og skoler der folk bor, og et sterkt, robust og framtidsrettet forsvar som er relevant for vår tid.

Vi må ta vare på verdiene i det norske velferdssamfunnet. Det handler ikke minst om å ha et velferdssamfunn som er økonomisk bærekraftig over tid. Derfor må vi også omstille norsk økonomi. Vi må skape bærekraftig vekst og flere jobber, og vi må bygge infrastruktur i hele landet.

Regjeringen vil ta hele landet i bruk. Gode samferdselsløsninger er viktig for å få nettopp det til. Derfor er jeg glad for at Kristelig Folkeparti nå har inntatt Samferdselsdepartementet. Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre har gode tradisjoner for å finne løsninger sammen i transportpolitikken. Vi skal bygge videre på det felles grunnlaget som ligger der, gjennom reformer og fornyelse av sektoren, gjennom forsterket innsats for å bedre trafikksikkerheten, lavere klimagassutslipp og en politikk som tar hele landet i bruk. Og vi skal forsterke Barnas transportplan i forbindelse med rulleringen av Nasjonal transportplan.

Det grønne skiftet er i gang, og vi må sikre grønn vekst som gir oss flere bein å stå på. Vi har et ansvar for å sikre at våre barnebarn og generasjonene som kommer etter oss, har minst like gode muligheter som oss. Norge må oppfylle klimaforpliktelsene og ta sin del av ansvaret for å løse klimautfordringene. Vårt nye arbeidsliv må være grønt, smart og nyskapende.

Vi skal satse på skolen fordi vi vet at en god barndom varer livet ut. Trygg oppvekst er noe av det beste vi kan gi barna våre. Skolen skal gi kunnskap og viktig utrustning til et yrkesliv, men skolen handler også om å gi elevene trygghet, en trygg ramme som gir godt rom for utvikling.

Derfor er jeg stolt av Kristelig Folkepartis historie – for vi står i en stolt tradisjon. Det går en linje i Kristelig Folkepartis skolepolitikk fra tidligere kirke-, utdannings- og forskningsminister Jon Lilletuns engasjement for å «skape gagns menneske» og fram til skolepolitikken som denne regjeringen fører i dag. Vi vil at hver enkelt elev skal bli sett. Vi vil at lærerne skal ha tid til elevene. Vi vil ta vare på arven fra Jon Lilletun: Skolen skal skape gagns mennesker. Det handler om danning, ikke bare utdanning.

Derfor er det ikke tilfeldig at denne regjeringen innfører en lærernorm. Det er ikke tilfeldig at det er vi som kjemper dette fram. For oss er det et verdispørsmål. Det er en jobb vi gjør for framtidige generasjoner, for våre barn og våre barnebarn. Lærernormen videreføres, og det blir flere lærere.

Det er ikke sånn at lærernormen har gitt en økning i andel ukvalifiserte, som flere har forsøkt å gi inntrykk av. Normen fungerer – den virker, og den er finansiert. Vi sørger for at det følger penger med. Det blir flere lærere uten at det går ut over andre tilbud i kommunen, fordi staten stiller opp med penger.

Dette er en historisk seier for norsk skole. Lærere, foreldre og elever har i lang tid sett det skrikende behovet for flere lærere i skolen. Kristelig Folkeparti har lyttet til deres erfaringer, og regjeringen har tatt grep.

Jeg ser fram til mye godt politisk arbeid i Stortinget framover, til det beste for land og folk. Det er urolige tider i verden rundt oss. Trygg styring i turbulente tider er nødvendig. Det skal vi bidra til.

Samtidig skal vi fornye det gode og ta vare på de verdiene vi setter høyt: menneskeverdet, den kristne kulturarven, forvalteransvaret og nestekjærligheten. Dette er Kristelig Folkepartis og regjeringens utgangspunkt.

Bjørnar Moxnes (R) [12:34:09]: På onsdag trengte stortingspresidenten åtte minutter på opplesning av personalskifter i regjeringen, mens Erna Solberg brukte kun tre minutter på sin politiske redegjørelse om endringene. Det er sjelden det blir klarere – endringene i regjeringen gir oss mange nye ansikter, men den samme blå-grå politikken for de rike og mektige.

Fremskrittspartiets exit fra regjeringen viser at Erna Solberg tok feil. Det finnes ikke noe grunnlag for en flertallsregjering på borgerlig side, i alle fall ikke blant folk flest. Det viser målingene, de har sjelden vært mer tydelige – deres politikk vil ikke flertallet i Norge ha.

Grunnlaget for det borgerlige samarbeidet finnes definitivt på ett sted, og det er på elitenivå, blant de rike og mektige som ønsker seg en stabil flertallsregjering i tråd med sine interesser. Vi ser hvordan milliardærene har sponset flere av partiene samtidig fordi de er enige om det som er viktig for finanseliten – at skattene skal ned, og at mer skal privatiseres. Det er denne enigheten som er grunnlaget når regjeringen fortsatt vil lage budsjetter med Fremskrittspartiet selv om de er ute av regjering. Det er også grunnen til at de rikeste fortsatt sover godt om natten. Etter seks år i regjering er de trygge på at Fremskrittspartiet er et parti som alltid er på deres side. Tiden i regjering har avkledd Fremskrittspartiet som det elitepartiet de er, uansett hvor mye de påstår at de har vært i fengsel.

Så tenker kanskje noen at en regjering uten Fremskrittsparti-fjes er en regjering uten Fremskrittsparti-politikk. Da vil jeg minne om at de fortsatt skal lage statsbudsjetter sammen med Fremskrittspartiet, og at utskiftningene i regjeringen betyr lite for utsiktene til å løse de store problemene i vår tid. Det er ikke blitt noe mer interesse i Fremskrittspartiet for å redusere de økonomiske skillene, selv om de nå er i opposisjon. De er ikke mer opptatt av sosial dumping enn de var før. De tar ikke innover seg trusselen fra velferdsprofitørene mot vår felles velferd. Og ikke minst: De har aldri brydd seg om at miljøpolitikken skal være rettferdig, for å virke. De har klaget på at den ikke virker – senest i går – men da har målet vært å sikre at det føres mindre miljøpolitikk, ikke en bedre miljøpolitikk.

Erna Solberg snakker om at regjeringen vil bevare Norge som et samfunn med små forskjeller. Men Norge har ikke små forskjeller. Forskjellene har økt – og økt dramatisk – de siste ti årene. Vi ser at makt og formue samles på toppen, og forskjellene er større enn mange tror, fordi de aller rikeste har enorme verdier gjemt bort i holdingselskaper. I dag er den såkalte kaksedagen – den dagen i året da topplederne bare på én måned har tjent inn det som er en vanlig årslønn. Så de rikeste blir rikere, mens mange vanlige familier har fått mindre å rutte med etter at Erna Solberg overtok i 2013. Det er ikke et slikt Norge vi vil ta vare på. Det må vi endre for å få mindre forskjeller og mer rettferdighet mellom folk her i landet vårt.

Selv om høyresiden fortsatt vil føre den samme politikken, vil Rødt utnytte den nye situasjonen med en regjering som har mindretall på Stortinget, til å få gjennomslag for viktige saker. Et eksempel på det er en rettferdig boligpolitikk. Vi kan ikke ha det slik at sykepleiere og andre med vanlige jobber ikke har råd til å kjøpe en bolig hvis de jobber i en storby. En rettferdig boligpolitikk krever at det finnes alternativer til det kommersielle boligmarkedet. Derfor har Rødt foreslått etablering av en ikke-kommersiell boligsektor, der prisene holdes nede og omsetningen under kontroll.

Det trengs åpenbart endringer i barnehageloven for å sikre mangfold i sektoren og profittfrie barnehager. Det gir ingen mening at det er lov å tjene seg søkkrik på å drive barnehager for femåringer når alle er enige om at ingen skal ta ut profitt fra skolen som de begynner på ett år senere.

Vi vil ta opp kampen mot regjeringens urettferdige avgiftspolitikk. Mens folk med luksuselbiler nyter godt av enorme avgiftslettelser, rammes arbeidsplasser av en vilkårlig avgiftsøkning på alkoholfrie drikkevarer. Jeg tror nok at Anders Lange ville ha rotert i graven over en slik type avgiftspolitikk, og jeg er spent på om Siv Jensen i opposisjon vil bli med på å rydde opp i avgiftsrotet hun etterlot seg som finansminister.

I tillegg er det på høy tid å stanse lønnsfesten som skjer på toppen i statlig eide selskaper. Mange ferske statsråder er nok glade for et solid lønnshopp om dagen, men selv ikke de når den ypperste lønnsadelen i staten til knærne. Bare i januar vil Equinor-sjefen ha tjent like mye som en norsk statsråd tjener i løpet av et helt år. Til våren kan Stortinget stramme inn lønnsgaloppen på toppen når Rødts forslag til innstramninger kommer opp til behandling. I disse sakene vil vi og mange flere kjempe for å trekke politikken i riktig retning.

Det er én gledelig side ved at Fremskrittspartiet gikk ut av regjering – det at vi nå kanskje få stanset byggingen av krafteksportkabelen NorthConnect. Norge har masse fornybar kraft, og den skal også resten av verden nyte godt av. Spørsmålet er ikke ja eller nei til eksport, men hvordan den eksporten skal foregå. Vil vi eksportere strøm som en ubearbeidet råvare som gir få arbeidsplasser og enorme energitap, som eksportkabelen NorthConnect, eller vil vi eksportere kraften i form av verdens reneste smelteverksprodukter, som gir en miljøvennlig industri med arbeidsplasser, enorm verdiskaping, teknologi og produksjon? Det valget bør være enkelt for Stortinget. Men vi må ikke ta seieren på forskudd i den saken. Det er fortsatt uvisst hvordan Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet faktisk vil hindre regjeringen i å gi et klarsignal. Fremskrittspartiet sier at de følger partiprogrammet sitt, men motstanden mot NorthConnect er tydeligvis ferskere enn Fremskrittspartiets program, for der står det at Fremskrittspartiet vil «stimulere til økt kraftproduksjon og bedre forholdene for eksport og import av elektrisk kraft». Hvor Arbeiderpartiet vil lande, er heller ikke lett å spå. Etter loven vet vi at det er regjeringen som tildeler konsesjoner. Loven gjelder jo selv om vi har en mindretallsregjering, og regjeringen har partier som er positive til NorthConnect. Arbeiderpartiet sier på sin nettside at det viktigste er uansett ikke om prosjektet får konsesjon, men hva som skjer i leddet etter, nemlig om lovverket stopper kabelen fra å bli bygd. Men da man underla Norge EUs energibyrå ACER, var Arbeiderpartiet i merknadene, sammen med regjeringspartiene og Miljøpartiet De Grønne, med på å utsette lovendringer til etter at regjeringen har ferdigbehandlet konsesjonen. Om det først gis konsesjon, blir det vanskelig å trekke den tilbake etterpå. Så krystallklart er det altså ikke, men vi kan gjøre det enkelt: Vi kan legge prestisjen til side, få et stortingsvedtak som instruerer regjeringen om at NorthConnect ikke bygges, få ryddet usikkerhet og uklarhet av veien av hensyn til norsk industri, til fagbevegelsen og til folk flest og få denne avklaringen raskt. Det er det Rødt foreslår til hastebehandling i Stortinget i dag.

Rødt kommer til å fortsette å være den tydeligste motstanderen av denne regjeringen. Vi skal sørge for at opposisjonen, den viktigste delen av den, ligger godt til venstre for regjeringen og ikke til høyre for den, og føre en politikk for å få ned forskjellene i skattepolitikken, utenrikspolitikken, avgiftspolitikken, flyktningpolitikken, arbeidslivspolitikken og distriktspolitikken. Jeg kan på vegne av Rødt love at regjeringen ikke vil få en enklere jobb enn det den fortjener.

Med det tar jeg opp Rødts forslag.

Statsminister Erna Solberg [12:54:55]: Granavolden-plattformen peker ut en tydelig retning for å løse de store utfordringene Norge står overfor. Arbeidet er godt i gang. Regjeringen arbeider med en stortingsmelding om kompetansepolitikk. En rekke initiativer er allerede tatt:

• bransjeprogram for å fornye kompetansen til mennesker i bransjer som er utsatt for omstilling og digitalisering

• tilpasning av støtteordningen i Lånekassen for å gjøre det enklere for voksne å kombinere utdanning med arbeid og forpliktelser som omsorg for barn

• styrking av innsatsen for ungdom mellom 16 og 24 år som har falt ut av videregående opplæring

• mer fleksible videreutdanningstilbud

Gjennom arbeidet med stortingsmeldingen skal kompetansepolitikken utvikles videre. Det er helt nødvendig, for vårt arbeidsliv endrer seg raskt. Vi kan ikke helt fjerne den utryggheten som oppstår når en arbeidsplass endres eller erstattes, men vi kan skape trygghet for at det er mulig å erstatte eller fylle på kompetanse, slik at man fortsatt kan være i jobb, og slik at ingen går ut på dato i vårt arbeidsliv.

I morgen mottar regjeringen rapporten Klimakur 2030. Det er en rapport regjeringen har tatt initiativ til å få utarbeidet. Basert på denne vil regjeringen lage en plan for å kutte i ikke-kvotepliktige utslipp av klimagasser. Norge vil for første gang få et utslippsbudsjett. Grunnen til at dette kommer nå, er at regjeringen tidligere har fastsatt de mest ambisiøse klimamålene for noen norsk regjering noensinne. Gjennom et helt nytt initiativ fra denne regjeringen – felles og forpliktende gjennomføring med EU – legger vi til rette for at tøffe klimamål kan nås samtidig som norsk næringsliv beholder likeverdige rammevilkår som sine konkurrenter i Europa.

Klimapolitikken er dermed lagt kraftig om under denne regjeringen. Målene er mye mer ambisiøse, vi er i gang med å skjerpe virkemidlene, hensynet til norske arbeidsplasser er bedre ivaretatt, og vi får på plass et rammeverk hvor det for første gang blir klart og tydelig hvor mye som må kuttes hvor og når. Selv om det viktigste ligger foran oss, ser vi allerede resultatet av kursomleggingen under dagens regjering. Klimagassutslippene har nå gått ned tre år på rad.

Arbeidet med å nå klimamålene og å sikre at ingen går ut på dato i vårt arbeidsliv, griper rett inn i folks hverdag. Samtidig er det saker med et langsiktig perspektiv og et stort alvor. Skal vi lykkes med å skape et bærekraftig velferdssamfunn, kan vi ikke slippe ut mer enn jorden tåler. Og skal vi klare å finansiere velferden vår, kan vi ikke la folk falle ut av arbeidslivet. Bærekraften i vårt samfunn vil stå sentralt i perspektivmeldingen som regjeringen arbeider med. Det er vår plikt å overlate samfunnet i minst like god stand til neste generasjon som vi overtok det i fra den forrige.

En annen av de store utfordringene vi står overfor, er at andelen eldre i samfunnet øker kraftig. Det vil sette samfunnets evne til å yte god omsorg på prøve. Allerede i dag har vi utfordringer. Ofte er det grunnleggende ting som svikter: aktivitet, måltider, fellesskap, helsehjelp og det å få tilbudene til å henge sammen.

En trygg og aktiv alderdom er et viktig mål for vår regjering. Kvalitetsreformen Leve hele livet skal bidra til dette. Takket være stor innsats fra kommunene, engasjerte og kompetente ansatte og ikke minst pårørende ytes det nå veldig mye god omsorg. Erfaringen viser at verdig omsorg er fullt mulig. Reformen handler om at vi fremover skal bli mye flinkere til å lære av dem som allerede lykkes. Dette arbeidet pågår nå rundt om i kommunene – med stort engasjement. Det er jeg glad for, for våre eldre fortjener en verdig alderdom.

Vårt samfunns bærekraft er også avhengig av at vi alle opplever å være en del av dette samfunnet – at færrest mulig opplever å falle utenfor eller ikke å ha de samme mulighetene til å lykkes. Det er viktig for alle, og det er særlig viktig for barn. Vi ønsker oss et samfunn hvor håp og drømmer kan bli til virkelighet for alle, ikke bare for noen.

Gjennom Granavolden-plattformen er det tatt initiativ til en barnereform. Det aller viktigste vi gjør for å bekjempe fattigdom og ulikhet er å få foreldrene i jobb. Samtidig må vi gjøre mer for at de barna som vokser opp i familier med lav inntekt, får muligheten til å være sammen med andre barn og delta og utvikle seg – ikke oppleve at de står utenfor. Derfor har regjeringen økt barnetrygden for de minste barna. Og nå arbeider vi med en samarbeidsstrategi som skal fremme deltagelse og styrke mulighetene til barn i lavinntektsfamilier. Målet er at flere skal gjennomføre utdanningsløp, ha gode og trygge boforhold, delta i organiserte fritidsaktiviteter og få bedre tilgang til helsetjenester. Til høsten utvider vi også forsøket med fritidskortordninger for barn i ulike kommuner. Fritidskortene kan benyttes til å dekke deltageravgiften for fritidsaktiviteter.

Regjeringen arbeider også med en likeverdsreform. Den skal bidra til å løse hverdagsutfordringer for familier som har barn med spesielle behov. For mange må bruke tiden sin på å koordinere tjenester som ikke henger sammen, unødvendig rapportering eller bare å kjempe for sine rettigheter. Tjenestene må bli lettere å forholde seg til og skal henge bedre sammen. Likeverdsreformen skal bidra til at foreldre får bedre tid til rett og slett å være det de skal være – nemlig foreldre, og ikke pleie- og hjelpepersonell.

Vi er på vei til å jobbe godt med både de langsiktige, store utfordringene for Norge som nasjon og også med hverdagsutfordringer for folk i dette landet. Men vi har noen rammebetingelser. Vi lever i en mer usikker verden, og den stiller oss overfor nye utfordringer. Vi kan rett og slett ikke ta vår sikkerhet for gitt i årene fremover. Regjeringen kommer til å videreføre en tydelig alliansepolitikk. Det må ikke være tvil om at Norges plass fortsatt er blant de landene som slutter opp om frihet, åpenhet, demokrati og markedsøkonomi.

Derfor må vi også fortsette å styrke Forsvaret. Det er utgangspunktet for regjeringens arbeid med langtidsplanen for Forsvaret, for trygghet er en viktig del av det norske velferdssamfunnet. Når tryggheten utfordres, må vi ta kraftige tak. Vi tar utviklingen i gjeng- og ungdomskriminalitet på det største alvor. Vi vil ikke akseptere at områder i lokalsamfunn oppleves som utrygge og utilgjengelige for folk flest på grunn av gjenger, kriminalitet og narkotikaomsetning. Regjeringen kommer derfor til å trappe opp satsingen mot gjeng- og ungdomskriminalitet.

Jeg valgte å legge frem en kort redegjørelse på tirsdag på bakgrunn av at vi har en ny regjering. Det gjorde jeg fordi den store erklæringsdebatten og retningen for denne regjeringen ble fastsatt da Granavolden-plattformen ble fastsatt. Nå er vi i full gang med gjennomføringen av den, og det betyr at vi kommer til Stortinget med store og viktige saker. Vi kommer med saker på klimaområdet. Vi kommer med saker om Forsvaret. Vi kommer med trygghet. Vi kommer med spørsmål rettet mot å få til et bedre helsevesen og andre forhold som kommer til å være viktige for fremtiden.

Vi er ikke lenger en flertallsregjering, men jeg mener vi har et godt grunnlag for å finne gode løsninger i Stortinget. Og ikke bare jeg, men også velgere rundt omkring i Norge forventer at vi gjennom vedtakene her faktisk bidrar til bedre løsninger for folk hver dag, at vi sørger for at Norge kan levere på noe av det som Norge har vært god på, og at vi alle tar ansvar – om vi er i opposisjon eller i posisjon – for de vedtakene vi er med på å gjøre.

Regjeringen er altså i full gang med et arbeid – også på veldig mange andre områder enn dem jeg har nevnt. Mye av dette vil komme når vi legger frem sakene våre for Stortinget etter hvert. Målsettingen vår er at dette til sammen skal bidra til et grønnere, mer moderne og tryggere Norge.

Jonas Gahr Støre (A) [13:32:41]: Jeg skal egentlig ikke forlenge denne debatten. Jeg synes den har vært nyttig. Denne sluttrunden når det gjelder klimaforlik, synes jeg også er interessant, for da representanten Heggelund i går var ute med en klar invitasjon til forlik, tenkte noen av oss at dette er et signal fra regjeringen. Men det industrifiendtlige Oslo Høyre skal man kanskje ikke lytte til sånn uten videre. Jeg ser klimaministeren sier at det er litt tidlig å snakke om akkurat det, og statsministeren sier at hun vil gjerne snakke med flere, men akkurat det poenget representanten Lysbakken tok opp, er at hvis det er forlik, så handler det om å lytte også til de partnerne man går inn i det med, og til deres syn på sakene.

Jeg har lyst til å gi en stemmeforklaring over de forslagene som ligger her, og den er da at Arbeiderpartiet stemmer for de forslagene vi har fremmet. For øvrig stemmer vi for forslagene nr. 7, 10, 12, 13 og 14.

Men en stemmeforklaring på forslag nr. 13, som handler om ikke å legge ned dagens fødeavdelinger eller andre fødetilbud: Der vil jeg si at vi stemmer for dette forslaget fordi det er en berettiget frykt flere steder i landet for at det legges ned fødetilbud før fullgode alternativ er på plass. Vi støttet i 2018 et vedtak her som et flertall stilte seg bak, om å sikre en trygg og framtidsrettet fødselsomsorg ved å sikre dagens fødeinstitusjoner. Jeg vil da understreke at det ikke betyr at det ikke kan komme endringer i innretning av fødetilbud av høy kvalitet ved framtidige nye sykehus som planlegges i ulike deler av landet.

Ellers takker jeg for en god debatt.

Marit Arnstad (Sp) [13:34:32]: Jeg har bare et par kommentarer på tampen av debatten.

For det første var det et uhyre interessant svar statsministeren ga på representanten Slagsvold Vedums spørsmål om anmodningsvedtak. Hun sa da at hvis regjeringen ikke følger dem opp, blir de sendt tilbake til Stortinget, og så vil Stortinget slutte seg til at de ikke skal følges opp.

Nei, det er ikke riktig så enkelt. Denne regjeringen har lagt til side atskillige anmodningsvedtak fordi et av støttepartiene i Stortinget har bøyd nakken. Det var et flertall i Stortinget som bestemte seg for å innføre beredskapslagring av korn – Kristelig Folkeparti bøyde nakken. Det var et flertall i Stortinget som sa at vi skal evaluere seksårsreformen. Regjeringen la det bort, Kristelig Folkeparti bøyde nakken.

Om dagens opposisjonsparti kommer til å gjøre det, er et åpent spørsmål. Jeg tror det skal bli interessant å se om statsministeren her vil ta sjansen på å lene seg på en avtale med f.eks. Arbeiderpartiet om NorthConnect, eller at Fremskrittspartiet til slutt skal bøye nakken overfor regjeringen. Så det tror jeg blir interessante spørsmål framover. Vi fikk ingen klargjøring av det. Men det er klart at hvis både Senterpartiet, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet i forbindelse med NorthConnect eller i andre spørsmål gjør klare vedtak, forventer vi også at regjeringen følger opp de vedtakene. Og blir det et vedtak om å stoppe NorthConnect, må regjeringen følge opp et vedtak om å stoppe NorthConnect. Det er nå engang en mindretallsregjerings skjebne.

Debatten har for øvrig avklart at Fremskrittspartiet i stor grad kommer til å bli et støtteparti for regjeringen. Ikke engang de forslagene om bjørn som Fremskrittspartiets representanter i går var ute i atskillige aviser rundt omkring i landet og sa at de ville fremme, kan de støtte i dag når Senterpartiet fremmer det i salen. Så man kan altså reise rundt til landets aviser og si hva man vil gjøre, men når man kommer til stortingssalen, vil man ikke støtte det man skal gjøre, for da må man støtte regjeringen i stedet.

Slik tror jeg vi kommer til å oppleve det en rekke ganger. Det skulle ikke forundre meg om de allerede har en avtale om å inngå budsjettforlik, slik at regjeringen skal reddes både i revidert nasjonalbudsjett og i statsbudsjettet.

Jeg vil også gi en stemmeforklaring til slutt. Senterpartiet kommer til å stemme for egne forslag, for Arbeiderpartiets forslag og for forslag nr. 14, fra Rødt.

Audun Lysbakken (SV) [13:37:15]: I tillegg til de forslagene som jeg har argumentert for før i debatten, vil jeg bare avslutningsvis kort nevne situasjonen i Midtøsten og den såkalte Trump-planen for fred. Det er også et relevant spørsmål for Stortinget, og særlig fordi vi mener at regjeringen burde ha tatt langt skarpere avstand fra den enn det den første reaksjonen fra utenriksministeren ga uttrykk for. Det er et veldig dramatisk steg som er tatt ensidig av USA og den israelske regjeringen, og som er det motsatte av en fredsplan – det er i realiteten en okkupasjonsplan og en anerkjennelse av de ulovlige bosettingene og utvidelsen av den ulovlige okkupasjonen som de innebærer.

Derfor har SV fremmet forslag i dag om at Norge må forberede en anerkjennelse av Palestina. For et par år siden var det et momentum for dette blant flere land, som Norge dessverre ikke ble med på. Det kunne ha skapt en annen situasjon hvis flere land hadde gjort det da. Nå må vi prøve å være en motvekt mot den ensidige amerikanske politikken. Da trengs det en tydelig politikk for fred og for en realisering av tostatsløsningen, som er det eneste mulige sporet for varig fred. Derfor fremmer vi det forslaget i dag.

Så en stemmeforklaring: SV kommer til å stemme for samtlige forslag som er fremmet av andre rød-grønne opposisjonspartier, bortsett fra forslagene nr. 8, 9 og 11.

Hege Haukeland Liadal (A) [13:39:57] (ordfører for saken): Jeg vil først få lov til å takke komiteen for en god og konstruktiv dialog på tvers av partier.

Det var knyttet store og høye forventninger til opptrappingsplanen i faglige miljøer så vel som blant dem som driver det politiske arbeidet på Stortinget og i kommunene.

Komiteen vil påpeke at flesteparten av barn og unge i Norge i dag vokser opp med god psykisk helse. Det er bra. Det er allikevel bekymringsfullt at undersøkelser viser at stadig flere barn og unge opplever psykiske plager og lidelser, stress, kroppspress, ensomhet og bekymring. Komiteen er enstemmig i at dette må tas på alvor.

Stortinget har tidligere vært tydelig på at regjeringen skulle komme til Stortinget med en helhetlig og forpliktende opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse. Opptrappingsplanen til regjeringen hadde vi på høring i Stortinget mandag 14. oktober. Et stort antall fagmiljøer deltok i høringen, og vi fikk tilbakemeldinger om hvordan vi best mulig kunne styrke opptrappingsplanen for det enkelte barn og for samfunnet, og innhold om helsefremmende og sykdomsforebyggende tiltak og mange andre gode tiltak.

Det manglet ikke på gode forslag fra høringsinstansene, men det manglet ros. Det ble mye kritikk. Brorparten av kritikken handler om manglende forpliktende og konkrete forslag som det følger finansiering med. Her skiller Arbeiderpartiet lag med regjeringspartiene.

Hvorfor står vi her i dag? For Arbeiderpartiet er det klinkende klart: Vi skal bidra med politikk som vil gi alle barn og unge en god psykisk helse, gjennom likeverdige tjenester i hele landet, med forpliktende opptrappingsplaner og finansiering og i god dialog med fagmiljøer og organisasjoner.

På bakgrunn av dette, samt at mange av høringsinstansene mener arbeidet må gjøres på nytt i regjeringen, er vårt primære forslag, forslag nr. 1, å sende planen tilbake. Vi er skuffet. Fagmiljøene er skuffet. Regjeringen har ikke levert på oppdraget fra Stortinget. Barneombudet sa i høringen at planen ikke svarer på de utfordringene barn og unge møter. Forandringsfabrikken sa rett ut at de er skuffet over denne planen. Rådet for psykisk helse sier at det er for mye vurdering og for lite forpliktelser – for mye pilot og for lite langsiktighet. Jeg kunne ha fortsatt, for det har ikke manglet på kritikk. Her kan ikke statsråden alene klage på Stortingets opposisjon, han må eventuelt også rette sin klage mot sine egne fagmiljøer. Jeg er spent på hvordan statsråden i dag gir Stortinget tilbakemelding på denne kritikken.

Det er nok av gode forslag i innstillingen som vi i dag kunne ha vedtatt, som ville ha vært en reell opptrapping. Arbeiderpartiet fremmer i dag 23 gode forslag, forslag som ville vært nye og forpliktende, og som viser at vi tar barn og unges psykiske uhelse på alvor, forebygger og rehabiliterer.

Viktigst i mitt innlegg nå blir å fremme forslag nr. 1 og gjenta det, at vi ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en ny helhetlig og forpliktende opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse – slik Kristelig Folkeparti og Venstre foreslo i sin tid.

Med dette tar jeg opp Arbeiderpartiets forslag i innstillingen, og jeg varsler også at vi kommer til å gå imot tilrådingen. Jeg kommer også i senere innlegg tilbake til hvordan vi tar stilling til de tre såkalt løse forslagene som er fremmet i Stortinget i dag, fra Fremskrittspartiet.

Torill Eidsheim (H) [13:44:48]: Helse- og omsorgsdepartementet legg i proposisjonen fram ein heilskapleg og forpliktande opptrappingsplan for barn og unge si psykiske helse.

Med opptrappingsplanen vil regjeringa jobbe for at fleire skal oppleve god psykisk helse og god livskvalitet, og at dei som treng det, skal få eit godt behandlingstilbod. Opptrappingsplanen inneheld både helsefremjande, førebyggjande og behandlingsretta tiltak og omfattar barn og unge mellom 0–25 år. Derfor har fleire departement i samarbeid utarbeidd denne planen.

Grunnlaget for god psykisk helse blir nettopp skapt i alle sektorar og i heile samfunnet. Det blir skapt i familiar, barnehagar og skular der barn og unge får den omsorga og dei utfordringane dei treng, på arenaer for høgare utdanning, arbeid og aktivitet der ein kan finne meining og eit fellesskap, og òg gjennom eit samfunn som fremjar mestring og tilhøyrsle.

Når unge menneskes liv blir ekstra vanskeleg, og dei får behandling eller tenester frå det offentlege, har det offentlege eit særleg ansvar for å sørgje for at òg deira stemme blir høyrt.

Heldigvis har dei fleste barn og unge i Noreg god både psykisk og fysisk helse, men Ungdata-rapporten frå 2018 slår fast at sjølv om mange trivst og er fornøgde med eige liv og helse, er det òg mange som opplever bekymringar i kvardagen. Færre enn før trur dei kjem til å leve eit godt og lukkeleg liv. Delen som opplever einsemd, er høg: 14,9 pst. av jentene og 7,2 pst. av gutane på vidaregåande skule oppgjev å vere veldig mykje plaga av einsemd.

Det er urovekkjande at fleire sjølv rapporterer om psykiske plager og lidingar, negativt stress, kroppspress og einsemd. I tillegg er det urovekkjande at vi ikkje har hatt sikre forklaringar på kor mykje som er ein faktisk auke, og kor mykje som skuldast meir openheit og mindre stigma knytt til psykiske helseplagar. Uansett veit vi at å få hjelp tidleg aukar sjansen for å bli bra raskare.

Over 60 pst. av landets kommunar rapporterer at psykiske helseplager blant barn og unge er deira største utfordring i folkehelse- og førebyggingsarbeidet. Kommunane etterspør gode verktøy for å jobbe systematisk med å skape helsefremjande oppvekstmiljø for alle barn og unge.

Det er difor gledeleg å sjå at nokre kommunar har etablert eit godt samarbeid med sjukehuset, slik som komiteen nettopp fekk sjå då vi besøkte Helse Fonna. God samhandling er heilt vesentleg for å sikre riktig hjelp og rask hjelp.

Det er vidare behov for sterkare medverknad frå barn, unge og pårørande når det gjeld avgjerder som blir tekne om behandlinga i psykisk helsevern. For eksempel inneber tvang alvorlege inngrep i den personlege integriteten til den enkelte. Då er det viktig at vi styrkjer fagleg leiing innanfor psykisk helsevern, og dette er nettopp nødvendig for at vi skal kunne klare å sikre ei god behandling.

Alle barn har rett til gode oppvekstvilkår. Til grunn for regjeringas politikk ligg synet på det enkelte menneskets unike, ibuande og ukrenkelege eigenverdi. Barn er sjølvstendige individ med individuelle rettar, og barns beste skal alltid leggjast til grunn.

Regjeringas opptrappingsplan inneheld tiltak for å gjere hjelpa meir tilgjengeleg og nær for barn og unge som treng behandling for psykiske helseutfordringar. Regjeringa vil difor både styrkje det digitale hjelpetilbodet og tydeleggjere at helsestasjonar og skulehelsetenesta kan tilby behandling for lettare psykiske tilstandar, ikkje berre arbeide førebyggjande.

Regjeringa har trappa opp innsatsen innanfor psykisk helse for barn og unge betydeleg sidan 2013. Denne planen peikar ut ei retning for den vidare satsinga på barn og unge si psykiske helse.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [14:08:16]: Omkring halvparten av oss får psykiske problemer i løpet av livet. Noen er arvelig belastet og kan bli syke uten at noe spesielt har skjedd, andre trenger hjelp etter personlige kriser som dødsfall og ulykker eller når de er i en vanskelig familiesituasjon. I mange tilfeller er årsaken faktisk helt uviss.

Vi i Fremskrittspartiet er opptatt av å gi barn og unge de verktøyene de trenger for å få en bedre psykisk helse. Derfor har vi i vår regjeringsperiode styrket helsestasjonene, etablert mobbeombud i alle landets fylker, stilt krav om psykologkompetanse i alle landets kommuner og innført livsmestring i skolen.

For å sikre god psykisk helse trenger vi tjenester som i større grad ser den enkelte. Derfor innførte Fremskrittspartiet og regjeringen i 2019 nye pakkeforløp for barn og unges psykiske helse, som skal bidra til at den enkelte i mye større grad blir sett og får tilpasset behandling. Der folk tidligere har måttet vente i månedsvis i kø, skal de nå få vite hva som skal skje, når det skal skje, og hvem som har ansvaret. Dette skal gi bedre oppfølging av den enkelte og gjøre at det blir lettere å få hjelp. For Fremskrittspartiet er det viktig at alle mennesker får innflytelse på behandlingen og rett til å velge behandlingssted. Fremskrittspartiet fikk mange gjennomslag på dette feltet da vi satt i regjering. Nå sitter vi ikke i regjering lenger og har behov for å peke tydelig på nye tiltak vi mener det blir viktig å gjøre mer av framover.

De siste årene har vi også forsøkt å overtale våre tidligere regjeringspartnere til å tillate at helsesykepleiere får mulighet til å henvise barn og unge til barne- og ungdomspsykiatrien. Fremskrittspartiet mener det er viktig at alle barn som trenger hjelp, har en voksenperson å henvende seg til for å få det. For mange barn og unge er det helsesykepleieren som er den personen de tør å henvende seg til – i hvert fall framfor legen, som de ofte ikke har noe forhold til i det hele tatt. Helsesykepleieren på skolen eller helsestasjonen har ofte bedre tid til å bli kjent med barnet og bygge et tillitsforhold. Derfor mener vi i Fremskrittspartiet at de kan være like godt i stand til å vurdere om barnet trenger videre oppfølging i BUP som det leger kan være, og derfor bør de få mulighet til å henvise direkte.

Fremskrittspartiet foreslår i denne saken å gjennomføre et prøveprosjekt for å se om dette kan gi positive erfaringer. Vi støtter derfor ikke forslaget fra den andre delen av opposisjonen som sier at dette skal gjennomføres, men vi foreslår et prøveprosjekt i første omgang for å høste erfaringer fra dette før man konkluderer på om det bør være en permanent ordning.

Unge mennesker må settes i stand til å mestre eget liv. De må bli sett og få tidlig og god hjelp når de har behov for det. Det betyr bl.a. frihet fra vold og seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Dette er et stort og alvorlig problem, og det vil vi i Fremskrittspartiet bekjempe.

Gjennom aldersbestemt helsekontroll testes barnets språkutvikling, atferd og utvikling. Helsestasjonen kan avdekke nedsatt hørsel eller syn, noe som er særlig viktig før skolestart. Gjennom denne oppfølgingen kan vi også både unngå og avdekke vold, overgrep, negativ sosial kontroll og annen omsorgssvikt. Helsestasjonen spiller en avgjørende rolle for å gi informasjon og veiledning, og de aller fleste foreldre setter pris på dette tilbudet. Men det er noen barn der ute som aldri kommer på disse helsekontrollene. Det er familier som bevisst unnlater å dukke opp, i frykt for å bli avslørt, barn som aldri får muligheten til å møte andre voksne og fortelle om sin vanskelige situasjon i en dysfunksjonell familie, før de begynner på skolen. Fremskrittspartiet mener at kommunene skal ha en plikt til å følge opp de barna som uteblir fra aldersbestemt helsekontroll. Det er de barna man bør være mest bekymret for. Derfor foreslår vi nå at kommunene skal få en plikt til å ta kontakt og dra på hjemmebesøk til de familiene som uteblir fra aldersbestemt helsekontroll, og det forventer jeg faktisk at regjeringspartiene støtter opp om.

I tillegg har helsestasjonene i dag en fireårskontroll for å vurdere barnets språkutvikling – på barnets morsmål. Det mener Fremskrittspartiet er feil fokus. Det er ikke avgjørende viktig på noen måte at fireåringer kan morsmålet sitt, det som er avgjørende, er å kunne norsk. For at barn skal utvikle sosiale ferdigheter, føle tilhørighet og samhold, få venner, må de kunne snakke norsk med dem. Det er avgjørende viktig for å forebygge utenforskap og ensomhet. Derfor foreslår vi i Fremskrittspartiet i denne saken at alle barn skal gjennomføre en obligatorisk test av norskkunnskaper ved fireårskontrollen, og det forventer jeg også at regjeringspartiene støtter opp om.

En god barndom kan vare livet ut, men det kan dessverre også en dårlig barndom. Å forebygge psykisk uhelse og bygge sterke barn og sette dem i stand til å mestre sitt eget liv er rett og slett noe av det viktigste vi gjør. Jeg er derfor glad for at regjeringen, da Fremskrittspartiet var en del av den, fikk gjennomført så mange viktige tiltak for barn og unges psykiske helse. Nå er vi ikke en del av regjeringen mer, men vi kommer til å følge dette området tett fra sidelinjen og utfordre regjeringen der det er nødvendig.

Med det vil jeg ta opp de løse forslagene Fremskrittspartiet har fremmet i saken, og varsle at det er kun dem vi kommer til å stemme for.

Kjersti Toppe (Sp) [14:13:28]: Regjeringa har levert ein opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse. Det er det eit stort behov for. Ifølgje regjeringa er planen heilskapleg og forpliktande, Senterpartiet meiner han ikkje er det. På høyringa til komiteen var det sterk misnøye med planen – han var vag og hadde store manglar. Legeforeininga meinte han ikkje kunne kallast ein opptrappingsplan. Barneombodet meinte han burde sendast tilbake til regjeringa. Senterpartiet tar desse tilbakemeldingane på alvor. Det må verta slutt på uforpliktande planar for Stortinget som ikkje på nokon måte er førande planar som vil bidra til ei reell styrking i tenestene.

Det er òg ei stor svakheit ved planen, som vert kalla heilskapleg, at han ikkje omhandlar psykisk helsevern i det heile. Når vi veit at ein av tre som vert send over til barne- og ungdomspsykiatrien, vert avvist, er det klart at dette òg burde ha vore med i ein slik opptrappingsplan.

Vi står altså bak forslaget om å senda planen tilbake til regjeringa, og vi ber regjeringa leggja fram ein ny, heilskapleg og forpliktande opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse. Vi vil stemma mot den framlagde planen under voteringa.

Vi står bak ein god del forslag i innstillinga. Eg vil omtala dei litt spesielt.

Vi føreslår ei eiga melding om studenthelse. Vi har mykje fakta om psykisk uhelse hos studentar, og vi treng ei eiga stortingsmelding om dette temaet.

Vi føreslår at føremålsparagrafen til helsestasjons- og skulehelsetenesta ikkje vert utvida til å inkludera behandling og oppfølging av psykiske og somatiske plager. Fagmiljøet er einig i den vurderinga, og vi synest ikkje det er rett at Stortinget skal påleggja dette. Det vert ei anna helsestasjonsteneste enn vi har i dag, som fungerer veldig bra.

Vi føreslår at det må leggjast fram ei eiga barnevernshelsereform, i tråd med forslaget i NOU-en om ny barnevernslov, nettopp for å sikra betre helsehjelp til barn i barnevernet.

Vi føreslår òg at alle planar om å svekkja barne- og ungdomspsykiatrien og distriktspsykiatriske senter vert sette på vent inntil vi har fått behandla ein sjukehusplan.

Vi vil at eigendelar til fastlegar skal verta fjerna for ungdom under 18 år. Det er rart at når vi har ein opptrappingsplan, så er fastlegeordninga omtrent ikkje nemnt i planen. Fastlegane bør vera meir delaktige når det gjeld barn og ungdoms psykiske helse.

Vi føreslår òg at alle kommunar må peika på éin instans som har ansvaret for å samordna tenester for barn, og at samarbeid om dei mest utsette barna må inn i dei lovbestemte samarbeidsavtalene mellom sjukehus og kommunar.

Vi har òg eit forslag om å opna for at helsesjukepleiarar kan senda over til BUP. Eg ser at Framstegspartiet no vil ha forsøk. Det finst forsøk allereie i dag, bl.a. eit i Bergen. Vi kan stemma for det subsidiært. Framstegspartiet har jo stemt mot dette fleire gongar. Vi er heilt sikre på at dette ei god ordning, og vi treng ikkje forsøk.

Så til dei andre forslaga frå Framstegspartiet:

Eit handlar om å sørgja for at kommunane følgjer opp barn som ikkje kjem på aldersbestemte helsekontrollar. Dette har vi hatt ei sak om tidlegare. Det er synleg at kommunane har eit slikt ansvar i dag. Foreldre har etter lova plikt til å medverka til at barnet deltar på helsekontrollar. Dette forslaget slår inn opne dører, og eg meiner det ikkje er nødvendig å fremja eit slikt forslag i Stortinget.

Så til forslaget om å gjennomføra ein obligatorisk test av norskkunnskapane ved fireårskontrollar: Helsestasjonar byggjer på samtykke og frivilligheit, ikkje på obligatoriske undersøkingar og tvang. Eg vil sterkt åtvara mot eit slikt forslag. Dessutan viser forslaget ein manglande kompetanse i kva morsmål faktisk betyr for språkutvikling. I den nasjonale faglege rettleiinga som kom i 2017, vart det òg stilt spørsmål ved om det var rett å testa norskkunnskapane ved fireårskontrollar i det heile, fordi ein ikkje får fram språkforståinga og språkkunnskapane, og det er det som er viktig for utviklinga til barn. Så vi kjem ikkje til å støtta det forslaget frå Framstegspartiet.

Nicholas Wilkinson (SV) [14:18:54]: Jeg ble så glad da jeg leste at regjeringen har laget en opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse. Jeg har jobbet med barn som trenger mer hjelp fra det psykiske helsevernet. De har lært meg å forstå feilene vi kunne endre på. Jeg var glad, men nå er jeg skuffet. I planen er det nesten ingen forpliktelser. Planen er så vag. Barneombudet, som jobber for barn, sa at planen har store mangler. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, FFO, skrev at planen er uten mål og inneholder få konkrete tiltak. Legeforeningen spurte om forslaget i det hele tatt kan kalles en opptrappingsplan.

Siden planen er så dårlig, har SV og andre partier fremmet 23 forslag for å bedre planen. Vi har snakket med organisasjonene, vi har snakket med barn og ungdom, vi har snakket med helsepersonell. Det er altså fremmet 23 forslag, og ingen av dem vil regjeringens partier stemme for – ingen.

Barn og ungdom trenger å føle seg helt trygge for å kunne fortelle om de vanskelige tingene de trenger å dele. De trenger å snakke med noen om de skal få riktig hjelp. Vi vet at barn og ungdom har mye kunnskap for å bedre det psykiske helsevernet. Men i planen er det veldig vanskelig å se at regjeringen har brukt brukerkunnskap. Jeg håpet at regjeringen ville bruke all kunnskap fra hele landet, kunnskap fra de rike og de fattige, kunnskap fra helsepersonell og de som bruker det psykiske helsevernet. Men vi ser at helseministeren ikke har brukt kunnskapen vi har, for å lage en god plan.

Jeg ble så glad da jeg leste at regjeringen har laget en plan for psykisk helse for barn og ungdom. Jeg var glad, men nå er jeg skuffet, og litt sint. Hvis høyrepartiene og Fremskrittspartiet stemmer for alle forslagene våre, har vi en mulighet for å ha en bedre plan. Men slik det ser ut nå, er planen så dårlig at vi er nødt til å sende den tilbake. Barneombudet, som jobber for barn, sa at planen har store mangler. FFO skrev at planen er uten mål og inneholder få konkrete tiltak. Legeforeningen spurte om forslaget i det hele tatt kan kalles en opptrappingsplan.

SV vil stemme for forslag nr. 15, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet. SV vil stemme for forslag nr. 23, fra Fremskrittspartiet. SV vil stemme mot forslag nr. 24, fra Fremskrittspartiet, og vil stemme subsidiært for forslag nr. 26, dersom opposisjonens forslag faller.

Hvis regjeringen ikke stemmer for våre forslag, og hvis høyrepartiene ikke vil stemme for å sende planen tilbake til regjeringen, vil SV stemme imot hele planen. Vi trenger ikke en plan som er så vag, og som ikke har gode forpliktelser for barn og ungdom.

Carl-Erik Grimstad (V) [14:23:25]: I forbindelse med et representantforslag fremmet av Kristelig Folkeparti i 2016 fikk Venstre sikret flertall for at det skulle utarbeides en tverrsektoriell strategi for barn og unges psykiske helse, som skulle omfatte individ og samfunn, og som skulle inneholde både helsefremmende, sykdomsforebyggende og kurative initiativ. Denne strategien skulle være et forarbeid til en økonomisk forpliktende opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse. Det er denne opptrappingsplanen vi behandler i dag. Den har fått – la meg legge godviljen til – en noe blandet mottagelse.

Jeg kan forstå dem som er skuffet over den manglende økonomiske forpliktelsen i planen, men jeg er glad for dem som støtter at vi har begynt et systematisk arbeid mot noe stort og viktig gjennom en samordning av mange gode krefter og tiltak i en tverrsektoriell plan.

Finansieringen av denne planen skal komme i budsjettene framover. Vi er opptatt av å investere våre ressurser på en klok og bærekraftig måte. Jeg tør påstå at det neppe finnes noe mer verdifullt å investere i enn å gi våre barn og unge en trygg og god oppvekst. Barn er vår beste investering.

Spørsmålet er ikke om vi har råd til dette, men om vi har råd til å la det være. Når Helsedirektoratet beregner årlige samfunnskostnader til svimlende 290 mrd. kr per år for psykiske lidelser alene, må vi ta noen strukturelle grep. Det er et arbeid som må foregå på tvers av sektorer og fagmiljøer, som vi har begynt med nå.

Jeg har de siste to årene reist mye i landet og møtt utallige representanter for norsk helsevesen, som de fleste mener er blant verdens beste. Men jeg har også ustanselig blitt minnet på at vi har møtt svært mye bekymring for barn og unges psykiske helse. Vi ser også statistikk for dette. I løpet av åtte år har studenters egenrapporterte psykiske uhelse vokst sterkt. Kampen mot slike utfordringer må føres på bred front. Denne planen staker ut en retning for det videre arbeidet, og til dem som er skuffet over at det ikke følger med penger, vil jeg si: Dette arbeidet er en kladd – eller en dynamisk handlingsplan, som kanskje andre ville kalt det. Den skal nå føres inn, som det heter, og det arbeidet må gjøres i mange departementer og i flere komiteer, også i min nye komité, familie- og kulturkomiteen.

Listen over tiltak, som går over fire sider bak i planen, i vedlegg 1, og som åpenbart vil medføre økonomiske uttellinger, kunne med fordel gjøres lengre. Eksempelvis er Kulturdepartementet ikke inkludert i listen i særlig grad, og selv om statsministeren har advart vår nye kulturminister om ikke å melde seg på i alle idrettsgrener, er jeg overbevist om at han når det gjelder barn og unges psykiske helse, står på startstreken i mer enn én øvelse.

Jeg vil legge til at jeg støtter stemmeforklaringen som Høyre har lagt opp til. Vi kommer altså ikke til å støtte forslagene nr. 24 og 25, men vi kommer til å gå inn for forslag nr. 26, som salen sikkert får en bedre orientering om etter hvert.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [14:27:07] (komiteens leder): Opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse omfatter alle barn og unge mellom 0 og 25 år og skal legge grunnlaget for at barn og unge mestrer egne utfordringer og kan leve gode liv. Vi skal myndiggjøre barn til å mestre de utfordringer som venter dem. Når vi skal lære barn å gå i trapper, går vi ikke trappene for dem; de må gå dem selv, men med støtte fra voksne. I vårt ønske etter å hjelpe skal vi ikke overta utfordringer, men vi skal gi barn og unge de ressursene de trenger for å takle livet.

Opptrappingsplanen har et sterkt fokus på helsefremmende og forebyggende tiltak, og det er fordi grunnlaget for god helse skapes der barn og unge lever livet sitt – utenfor helsevesenet.

Vi fikk en gladnyhet i går: Færre barn ble mobbet i 2019 enn tidligere. Vi ser faktisk de laveste tallene siden målingene startet, og det er veldig bra. Jeg er stolt over at Kristelig Folkeparti har fått gjennomslag for mobbeombud i alle fylker, flere lærere, økt kompetanse om mobbing i skolen.

Ensomhet er en voksende utfordring blant unge, og Kristelig Folkeparti vil i regjering inkludere ensomhet i folkehelseloven § 7. Det betyr at alle kommuner må legge en plan for hvordan de kan motarbeide ensomhet.

Andre gode tiltak som er folkehelsefremmende, kan f.eks. være det som nå skjer i skolen når det innføres folkehelse og livsmestring der. I tillegg vil Kristelig Folkeparti arbeide for en innføring av YAM, et selvmordsforebyggende program i skolen, som vil sette barn bedre i stand til å forstå sine egne følelser, tolke sine erfaringer og mestre sine liv. YAM er tiltak foreslått av Mental Helse.

Støtte og hjelp på et tidlig tidspunkt kan bidra til å forebygge at problemene vokser seg større, og at behovet for hjelp blir mer omfattende på sikt. Jeg er derfor glad for at vi har styrket helsestasjons- og skolehelsetjenesten med 1,3 mrd. kr de siste årene, men jeg vil fortsatt arbeide for at alle skoler skal ha en helsesykepleier eller sosiallærer til stede hver dag.

Dette er ikke nok. Vi må fortsette å styrke tidlig innsats gjennom et godt barnevern, forebyggende tiltak overfor gravide, helsestasjoner, familievern og mye mer. Barn og unge som begynner å slite psykisk, må finne den hjelpen de trenger når de trenger den. Styrking av skolehelsetjenesten og helsestasjonen er bra, og det er fint at vi har fått flere psykologer i kommunene, men vi må gjøre mer.

Når vi kommer til fastlegen med behov for psykisk helsehjelp, blir vi mange steder møtt med en lang liste over psykologer vi kan søke oss selv inn til – ja, en jobbsøkerlignende situasjon. Selv om vi mener at arbeid kan være medisin, synes jeg dette er å kreve litt mye av pasienten, spesielt med tanke på at pasienten er i en sårbar situasjon, og at det å nå gjennom er svært vanskelig mange steder. Heldigvis er det mange kommuner som nå tilbyr rask psykisk helsehjelp som ikke krever henvisning fra lege. Vi må finne tiltak som virker. Ung Arena er et slikt tiltak – en samlokalisering av ulike tilbud som unge trenger når de begynner å slite, og det var nettopp dette de unge selv ba om i høringen: én dør inn.

Det er mange aktører som vil hjelpe unge som sliter psykisk. Noen instanser forteller at de er usikre på de andre aktørene i den helhetlige oppfølgingen. Jeg mener vi har en jobb å gjøre for å tydeliggjøre roller og ansvar, slik at barn og unge kan kjenne seg trygge på at de ikke er alene med problemene.

Fontenehusene spiller en sentral rolle med gratis livslangt medlemskap. Den sosiale støtten fra klubbhusfellesskapet skaper bedring og reduserer behovet for behandling og reinnleggelser. Det er ikke bare helsepersonell som kan gi støtte til å leve med psykiske helseutfordringer. Det kan også vanlige mennesker, særlig de som har vært gjennom lignende utfordringer. Det har fontenehusene bevist.

En mor spurte sin datter på ti år:

– Hvem ville du snakket med dersom du fikk det vanskelig i livet ditt?

– Deg, mamma, svarte hun.

– Og hvem ville du snakket med dersom du ikke kunne ta det opp med meg?

– Aurora, sa jenta.

Aurora er læreren på skolen.

Vi har fått kritikk for at vi ikke har lagt fram en økonomisk forpliktende opptrappingsplan, men som det ble sagt av Venstres representant, vil vi jobbe med dette i budsjettene framover. Dette er allikevel eksempler som viser at Kristelig Folkepartis økonomiske satsing på familien, barnehagen og skolen fremmer god helse blant barn og unge.

Statsråd Bent Høie [14:32:26]: Vi har alle en psykisk helse. De aller fleste som får en alvorlig psykisk helseutfordring, får den første gang i barne- og ungdomsårene. Derfor er det en veldig viktig og riktig sak som Stortinget har til behandling i dag, nemlig en sak som handler om både hvordan vi skal skape god psykisk helse i samfunnet, hvordan vi skal forebygge psykisk uhelse, og hvordan vi bedre skal hjelpe barn og unge som har behov for hjelp med sin psykiske helse. Planen omfatter alle barn fra null til 25 år og inneholder både helsefremmende, forebyggende og behandlingsrettede tiltak.

I arbeidet med planen har vi fått innspill fra barn og unge selv, fra organisasjoner, fra tjenestesteder og fra kompetansemiljøer. Opptrappingsplanen er utarbeidet i samarbeid mellom åtte departementer, nettopp fordi grunnlaget for god psykisk helse skapes på så veldig mange andre arenaer i samfunnet enn i helsetjenesten.

Planen vi har lagt fram, har fått noe kritikk fordi en mener den mangler tydelige mål og ikke er økonomisk forpliktende. Jeg mener at denne planen gir en veldig tydelig retning for det videre arbeidet for barn og unges psykiske helse gjennom en sterkere systematikk i det helsefremmende og forebyggende arbeidet lokalt, tydelige forventninger om etablering av lokale lavterskeltilbud og en sterkere satsing på tverrfaglighet og dialog med oppsøkende, tverrfaglig hjelp til barn og unge som har sammensatte og langvarige behov.

Jeg mener også det er galt å si at planen er uten opptrapping. I budsjettet for 2019 ble det bevilget over 4 mrd. kr til tiltak som var relevante for barn og unges psykiske helse, og tilsvarende beløp er bevilget i år. Som det framgår av opptrappingsplanen, vil regjeringen trappe opp innsatsen for å styrke barn og unges psykiske helse i planperioden, og vi vil videreføre og ikke minst videreutvikle de mange satsingene som er i gang.

Barn og unge har vært viktige bidragsytere når vi har skrevet planen, og innspillene de har gitt oss, ligger til grunn for forslagene om styrkinger og utvikling. Barn og unge har formidlet at de vil ha mer medvirkning, trygge voksne, psykisk helse på timeplanen i skolen og større innsats mot kroppspress og ensomhet. Derfor innfører vi folkehelse og livsmestring som et tema i skolen til høsten. Opptrappingsplanen inneholder også en rekke tiltak som motvirker usunt kroppspress og fremmer et positivt selvbilde hos barn og unge.

Barn og unge har også formidlet at de ønsker seg et mer tilgjengelig hjelpetilbud. Derfor har regjeringen styrket helsestasjons- og skolehelsetjenesten med over 1,3 mrd. kr de siste årene. Det har resultert i over 1 000 nye årsverk. Vi har også sørget for at kommunene nå har en plikt til å ha psykologkompetanse. Videre vil regjeringen igangsette et pilotprosjekt for lavterskelbehandling av psykiske helseutfordringer hos barn og unge.

Opptrappingsplanen legger også opp til viktige endringer hvor det ikke først og fremst handler om mer penger, men behov for bedre samhandling og tettere samarbeid. Barn og unge har i arbeidet med planen selv formidlet at det er et behov for tettere dialog med kommune og spesialisthelsetjeneste når en har sammensatte og langvarige behov. Nå er Helsedirektoratet i gang med å utrede og evaluere samarbeidsløsningene for dialog før og under henvisning til BUP. Med tidlig dialog vil flere få rask og riktig hjelp, og færre vil få avslag fra spesialisthelsetjenesten.

I tillegg satser vi på mer oppsøkende hjelp til barn og unge som trenger oppfølging av flere instanser. Vi har nå satt i gang pilotering av FACT ung både i bydel St. Hanshaugen og i bydel Grünerløkka. Teamene gir fleksible og tverrfaglig oppsøkende hjelp til barn og unge som trenger oppfølging fra mange instanser. Å få muligheten til å holde fast i skolemiljøet og en skolehverdag med læring og mestring vil kunne ha langt flere positive ringvirkninger enn det vi i dag klarer å forestille oss.

Dette er den retningen som planen trekker opp – oppsøkende arbeidsformer og større tverrfaglighet, mer dialog og veiledning mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen. Regjeringen har nå lagt fram en helhetlig opptrappingsplan med tydelige mål og vil trappe opp innsatsen for å styrke barn og unges psykiske helse gjennom planperioden.

Jeg lyttet med interesse til en opposisjon som mener at deres 23 forslag hadde gjort en dårlig plan til en god plan. Vel, når jeg går gjennom de 23 forslagene og ser på alle de som handler om innholdet i planen, er det stort sett forslag som allerede ligger i planen, eller som regjeringen jobber med. Dermed kan man si at opposisjonen må være enig i at dette er en god plan.

Tuva Moflag (A) [14:50:09]: Etter 2,5 år på Stortinget er høringen for denne opptrappingsplanen noe av det mest nedslående jeg har vært med på. Jeg vil faktisk gå så langt som til å si at planen ble slaktet av høringspartene. Planen blir omtalt som vag og med store mangler. Flere høringsinstanser etterlyser en ny plan med konkrete, forpliktende mål som kan evalueres. Det blir pekt på at den framlagte opptrappingsplanen ikke sikrer et godt lavterskeltilbud for barn og unge i kommunene, og at opptrappingsplanen burde inkludert psykisk helsevern.

Legeforeningen stiller i sitt høringsinnspill spørsmål om dette forslaget i det hele tatt kan kalles en opptrappingsplan. Barneombudet mener opptrappingsplanen har store mangler og ber Stortinget vurdere om planen bør sendes tilbake til Helse- og omsorgsdepartementet.

Denne tilbakemeldingen har vi tatt på alvor, og vi ber derfor om at planen skal sendes tilbake gjennom å fremme forslaget som allerede har blitt referert:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en ny helhetlig og forpliktende opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse.»

Vi har ikke råd til å mislykkes med denne planen. Det vil skape store kostnader for samfunnet og ikke minst store kostnader for den enkelte, med barn og unges psykiske plager.

Det har blitt 5 000 flere unge uføre de siste fire årene. Kanskje kunne en del av dette ha vært unngått med riktig hjelp tidlig nok. Om lag hver fjerde elev fullfører ikke videregående opplæring. Kanskje flere hadde klart det hvis de fikk riktig hjelp tidlig nok.

Stadig flere unge jenter får psykiske lidelser. Vi må sørge for at de får et så godt sykdomsforløp som mulig. Da må de få riktig hjelp tidlig nok.

Vi ser igjen en økning i rusmisbruk blant unge. For å snu denne trenden må vi sikre riktig hjelp tidlig nok.

Flere studenter oppgir at de har psykiske plager. Faktisk sier så mange som én av fem at de har skadet seg selv med vilje. Like mange har seriøst vurdert å ta sitt eget liv. Disse må vi hjelpe tidlig nok hvis vi skal unngå skader og dødsfall blant studenter.

Vi må ha en bedre plan enn dette for å få til det vi ønsker og alt det vi trenger. Vi har egentlig ikke tid til å vente, men vi må få på plass en bedre plan enn den vi har foran oss i dag – derfor vil vi sende den tilbake.

Sveinung Stensland (H) [14:53:01]: Det var interessant å høre representanten Moflag. Det kunne høres ut som om det er planen som skal redde folk, ikke de som jobber med dem. Da vi var på komitéreise tidligere i uken, møtte vi flere dedikerte fagpersoner som fortalte hvordan de jobber, og hvordan de endrer på metodikken for å få en bedre hverdag for pasientene. Vi ser at det virker.

Helse Fonna har blitt nevnt – ventetidene har gått kraftig ned. Psykologspesialist Ester Marie Stornes Espeset fortalte hvordan hun hadde tatt tak i dette for å få bedre samhandling. Dette er noe som er omtalt i planen, og er en metodikk som vi ønsker å bruke mer. Jeg var selv til stede på høringen, og jeg også ble overveldet av den negative omtalen som mange kom med. Men det må vi også se som et resultat av at vi allerede har satt i gang veldig mye av det som skal gjøres. Mye av det som etterlyses, er faktisk allerede igangsatt, og vi kan ikke komme med en rekke nye tiltak bare fordi vi skal lage en ny plan. Denne planen omtaler tiltak som allerede er igangsatt.

Planen blir ikke sendt tilbake. Det kommer noen nye forslag her i dag, og som allerede varslet av Venstre, kommer jeg nå med en stemmeforklaring: Vi kommer ikke til å støtte forslagene nr. 24 og 25, fra Fremskrittspartiet. Vi anser dette – som også statsråden har redegjort for – som ting som allerede er igangsatt i departementet.

Vi, altså Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, kan være med på forslag nr. 26, og det vil vi da stemme for. Jeg opplever at det da er flertall for det forslaget i salen.

Når en prater med barn som sliter og foreldrene til barn som sliter, og ser fortvilelsen i møte med et system som ikke tar en på alvor, må vi alle ha det høyt oppe på agendaen når vi jobber videre. Målet må jo være færre henvisninger til BUP, ikke flere. Målet må være at flere får hjelp med en gang. Målet må være at en setter primærhelsetjenesten i stand til å hjelpe dem som trenger hjelp, og at en ikke må bli veldig alvorlig syk før en får videre hjelp.

Igjen, for å ta det vi har lært denne uken i komiteen: Færre henvisninger gir færre avslag på henvisninger. Tenk på at hver gang en henvisning er sendt, er det noen som venter på den avklaringen. Å la en pasient gå og vente på å få hjelp er noe av det verste en kan gjøre mot ham.

Jeg tror denne planen er et godt grunnlag for et videre målrettet arbeid med denne viktige pasientgruppen og for å sikre en bedre psykisk helse blant unge. Og så må vi passe på å bruke de virkemidlene som vi har, rett, at vi behandler folk på det lavest mulige og mest effektive nivået, og at vi ikke behandler flere enn nødvendig i spesialisthelsetjenesten.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [14:56:01]: Vi har alle en psykisk helse, og vi har alle vært barn og unge en gang, men levekårene er i stadig endring.

Det er vel og bra at opptrappingsplanen har vært et samarbeid mellom åtte departement. Det viser hvor omfattende og sammensatt psykiske lidelser er. Det er bra at vi har fått en opptrappingsplan, og det gleder meg at det er et premiss at barn og unge selv skal bli hørt. Men her stopper skrytet. Barn og unge gir beskjed gjennom undersøkelser, Forandringsfabrikken, Landsforeningen for barnevernsbarn, Elevorganisasjonen og mange, mange flere: Hjelpen og støtten er ikke tilgjengelig nok. Hjelpen og tjenestene snakker ikke sammen, og regjeringens forslag bøter ikke på dette.

I høringen om Meld. St. 6 for 2019–2020, om tidlig innsats, i utdannings- og forskningskomiteen snakket Psykologforeningen om hvor viktig det er å gjøre barn og unge trygge i skolen, at mange sliter med lidelser som ikke er en diagnose, og at flere henvisende instanser svekker helsetilbudet. Det trengs bedre koordinering i førstelinjen og voksne med tid til å se, lytte og ivareta barn og unge.

Involvering av fastlegene er viktig for barn og unge. Helsestasjonene, skolehelsetjenesten og helsesykepleierne må få fortsette det viktige og utadrettede arbeidet. Henvisninger må ha grundige helsevurderinger for å gi resultat, og skolen er et uhyre viktig sted for å forebygge og fange opp.

Så skulle jeg ønske disse intensjonene i opptrappingsplanen også var å finne igjen i tiltak fra andre departement, i annet pågående arbeid for å redusere negativt stress, kroppspress og ensomhet, som barn og unge forteller om. Helseministeren sa i sykehustalen sin nylig at han oppfattet kritiske innspill knyttet til det psykiske helsetilbudet. Jeg håper også han ser presset som øker i bl.a. skole og barnevern på grunn av redusert kapasitet i psykiatrien.

Heierna-kampanjen markerte ettårsdagen sin før i dag. Her vil jeg si: Hei Bent, det er barn og unge som fortjener en ny og forpliktende opptrappingsplan for sin psykiske helse. Statsråden kjenner seg ikke igjen i at vi i opposisjonen mener våre forslag er bedre enn opptrappingsplanen. Men da mener jeg bl.a. at å stille nedleggelser og nedbygging av psykisk helsetilbud i bero er et helt vesentlig poeng med tanke på hva slags tilbud barn og unge har å gå til. I tillegg har vi hatt omfattende tiltak som bemanningsnorm i barnehage, nye læreplaner i hele grunnskolen og ikke minst satsing på skolehelsetjeneste, som vi må se effekten av, men det virker ikke som helseministeren vil det.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) [14:59:19]: Som flere har poengtert i denne debatten, inneholder planen som vi behandler nå i dag, mange problembeskrivelser, men få – om noen – nye konkrete, gode løsninger. Det pekes på konkrete løsninger på noen enkeltområder, men det er bemerkelsesverdig at nettopp disse tiltakene er et resultat av vedtak som opposisjonen har drevet fram, da Kristelig Folkeparti ennå ikke hadde gått inn i regjering. Så dette er ikke tiltak som regjeringen i utgangspunktet har vært med på å drive fram selv, dette har vært drevet fram av en opposisjon som har brent for disse temaene.

Jeg hadde håpet at planen skulle fremme en ny, forsterket innsats, at den skulle være forpliktende, og at den skulle gi nye svar.

Skal vi lene oss på statistikken, sliter mange barn og unge som står på utsiden av skole eller arbeidsliv, med en dårligere psykisk helse. Andelen unge som blir uføre, eller som kommer på en helserelatert ytelse, er økende. Det settes til og med rekorder. Blant unge mottakere av arbeidsavklaringspenger hadde hele 70 pst. en psykisk lidelse i 2018. Det å stå på utsiden av jobb og skole er ofte en tragedie for dem det gjelder, men det er også en tragedie for oss som fellesskap. De som ikke har arbeid, har gjennomgående dårligere helse, dårligere inntekt enn dem som kommer inn i fellesskapet. Dessverre er det fortsatt sånn at det er foreldrenes bakgrunn og inntekt som påvirker barns muligheter.

Mange unge som sliter med psykiske utfordringer, blir i dag henvist til altfor lange ventelister, og utfordringer får vokse seg til problemer. Ansatte som jobber med unge, må ha tid og tillit til å gi tilpasset oppfølging og samarbeide på tvers av sektorer.

Det burde være uinteressant å lete etter unnskyldninger i den enkelte for å bortforklare et alvorlig og voksende samfunnsproblem. Politisk er det vår jobb å bygge ned terskler, men jeg opplever at denne regjeringen i altfor stor grad legger ansvaret over på den enkelte.

Med denne planen frykter jeg at vi fortsetter som før, der unge mennesker med en tøff start på livet er overlatt til et kaotisk system, der det er foreldrenes bakgrunn og utdanning som bestemmer utfallet. Fortsatt er det mange unge som får en tøff start, som ikke opplever å passe inn, slippe til, og som har tøffe dager. Det er ikke deres problem. Det er vårt problem, og det krever løsninger i fellesskap og ikke minst forpliktende planer.

Hege Haukeland Liadal (A) [15:02:25]: Som saksordfører har jeg lyst til å takke for en god debatt her i dag. Jeg ser av talerlisten at den også fortsetter videre, men dette var et av de hovedbudskapene jeg hadde lyst til å komme med nå. Jeg tenker også at debatten fortsetter, både i denne sal og ved at vi kommer til å stille krav til regjeringen også i tiden som kommer.

En av de tingene som Ungdom og Fritid påpekte i høringen, var at det er godt at vi er kommet i gang med barn og unges kommunestyre og ungdommens fylkesting. Der er det nå – hvis vi følger sakskartene i våre egne fylker og kommuner – satt på dagsordenen barn og unges helse, psykiske helse osv. De har tatt ballen ute der barn og unge bor, og det er kjempebra. Nå mangler det kun barn og unges storting – og det er en liten utfordring til presidenten, muligens. Det var et arbeid vi så på da vi hadde jubileumsfeiring her for Stortinget. Da diskuterte vi muligheten for å se på barn og unges storting, og det kan gjerne bli en forlengelse av at vi har lovfestet barn og unges kommunestyre og ungdommens fylkesting.

La oss ha høye ambisjoner. Og da jeg skrev det nå nettopp, mente jeg ikke «Høie» med «i», men med «y». Men jeg vil gjerne også ha høye ambisjoner fra statsråden, så jeg sender den pasningen over til ham.

Helt til slutt vil jeg bare gi en stemmeforklaring til de løse forslagene som ble levert inn her i dag. Arbeiderpartiet stemmer subsidiært for forslag nr. 26, fra Fremskrittspartiet, om vårt forslag faller, for da kommer vi i hvert fall ett skritt videre, selv om Arbeiderpartiet har høyere ambisjoner.

Christine Nilssen (H) [15:04:25]: I landet vårt er det mange barn og unge som har samisk som sitt første og foretrukne språk. Dette gjelder også når de møter helsetjenesten. For små barn som ennå ikke behersker norsk, er dette en særlig utfordring. Samiske barn og unge som bor i de samiske språkforvaltningsområdene, har rett til å bli betjent på sitt språk i helse- og sosialinstitusjoner i sine kommuner, men det har ikke de som bor utenfor disse områdene. Samiske barn og unge bor over hele landet, og det er viktig at også de kan få gode og likeverdige tjenester uansett hvor de bor.

Helse- og omsorgsminister Bent Høie åpnet Sámi Klinihkka i Karasjok tirsdag denne uken, som også er det nye hovedsenteret for Samisk nasjonal kompetansetjeneste – psykisk helsevern og rus, SANKS. SANKS ble etablert i 2002 og har et nasjonalt ansvar for oppgaver innen forskning, utvikling og kompetanseheving innen psykisk helsevern og rus for den samiske befolkningen i Norge. De tilbyr utredning og behandling på spesialistnivå for alle, men fokuserer særlig på å tilby språk- og kulturtilpasset behandling for den samiske befolkningen i hele landet.

SANKS betjener et stort geografisk område, og mange av pasientene har lang reisevei. De erfarte at flere pasienter måtte avlyse timer på grunn av dårlig vær, mangel på kollektivtransport, eller at reisetiden opplevdes som så belastende at de valgte å avlyse. De har derfor tatt i bruk Skype i samtalebehandling med samiske barn og unge. Dette gjør at flere kan få behandling på en mer fleksibel måte. SANKS opplyser om gode erfaringer med denne behandlingsmåten, og dette kan være et eksempel til etterfølgelse for spesialisthelsetjenesten i andre deler av landet som har de samme utfordringene med lang reisevei.

Det er i dag lite kunnskap om forekomsten av psykiske plager og lidelser hos samiske barn og unge. I 2018 ble det igangsatt et samarbeidsprosjekt mellom Mental Helse Ungdom, den samiske ungdomsorganisasjonen Noereh, Sametingets ungdomspolitiske utvalg og SANKS. Prosjektet Mihá skal gi kunnskap om hvordan unge samer opplever sin psykiske helse, og hva slags beskyttelsesfaktorer og risikofaktorer ungdommene opplever. Jeg gleder meg til at resultatet av denne undersøkelsen legges fram, og jeg håper den vil legge et godt grunnlag for regjeringen og helsesektoren til å kunne målrette enda flere tiltak inn mot samiske barn og unge.

Vi må sikre at vi har et likeverdig og godt tilbud til alle, uavhengig av hvor man bor og hvilken bakgrunn man har, slik at ingen faller utenfor.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [15:07:24]: Jeg har behov for å korrigere Senterpartiet litt, som i forbindelse med at vi i Fremskrittspartiet foreslår at kommunene skal følge opp barn som uteblir fra aldersbestemt helsekontroll, mener at det er å slå inn åpne dører. Senterpartiet har nå valgt å forlate salen, og det er synd, for da får de ikke mulighet til å oppklare på hvilken måte de mener at det er å slå inn åpne dører. Foreldre har i dag en plikt til å medvirke til at barn deltar i helsekontroller, men det er strengt tatt valgfritt hvor og hvordan det følges opp. Jeg vet at det er enkelte kommuner som er flinke til å følge opp barn og familier som uteblir fra aldersbestemt helsekontroll, men her er det store variasjoner. Fremskrittspartiet har en forventning om at man tar en aktiv rolle og følger opp med telefonsamtale eller hjemmebesøk hos de familiene som av ulike grunner velger å ikke dukke opp på helsekontroll. Det er svært overraskende at Senterpartiet ikke tar dette problemet på alvor. Kanskje de få barna som virkelig hadde hatt behov for at samfunnet stilte opp, ikke betyr nok for Senterpartiet?

Det andre forslaget Senterpartiet har valgt å være imot, er forslaget om å gjennomføre en obligatorisk test av norskkunnskaper ved fireårskontroll. Her mener Senterpartiet at det er frivillig å bli integrert – at det er veldig viktig at barn og unge skal slippe å måtte lære seg norsk hvis de ikke ønsker det. Jeg reagerer på det, for Senterpartiet har ikke skjenket disse barna en eneste tanke. Det er usjarmerende naivt å ikke følge opp barns språkutvikling. Det er å gjøre barn en bjørnetjeneste, for nettopp språket er helt avgjørende for at man skal få utbytte av undervisningen når man begynner på skolen, for å få sosial tilhørighet og et samhold. Det er nå over 40 000 barn i Norge som får særskilt norskopplæring fordi de mangler grunnleggende norskforståelse. Det er ikke en bagatell. Dette er barn som absolutt hadde hatt behov for at samfunnet stilte opp tidlig i livet deres og satte inn tiltak der man hadde mulighet til å sørge for at de hadde de best mulige forutsetninger for å lykkes på skolen. Men Senterpartiet er altså ikke så veldig opptatt av barn og unges psykiske helse når det kommer til stykket.

Nicholas Wilkinson (SV) [15:09:49]: Jeg er skuffet. I 2014 oppga 20 pst. av studentene å ha symptomer på alvorlige psykiske plager. I 2018 hadde andelen økt til 25 pst. I 2013 var det 305 døgnplasser i BUP, i 2018 var det 262. Regjeringen har kuttet 17,4 mill. kr i foreldrestøttende tiltak. Vi vet at selvmordstallene øker i Norge, men ikke i Sverige og Danmark.

SV fikk flertall i 2018 for at det skal være vanskeligere å markedsføre kosmetisk kirurgi som bidrar til et usunt kroppsideal. Det er bra at regjeringen følger opp noen av SVs forslag.

Det er fint å ha en god plan, men det er de som skal jobbe med barna, som skal jobbe med planen og hjelpe barna. De trenger flere folk på jobb. I budsjettdebatten foreslo SV 5 mrd. kr mer til kommunene, og vi foreslo 1 mrd. kr mer til sykehusene. Men regjeringen stemte imot. Det er viktig å kutte i innsatsstyrt finansiering i psykisk helsevern, det er viktig for dem som jobber med barna, og barna sier at det er farlig for barna.

Camilla Strandskog (H) [15:12:00]: Noe av det første Høyre gjorde da vi kom inn i regjering, var å styrke satsingen på helsestasjoner og skolehelsetjenesten. Helsestasjonen og helsesykepleiere er førstelinjetjenesten for barn og unge, og på skolene har helsesykepleieren en utrolig viktig oppgave. De er på steder der de unge er, og det er viktig, for ofte handler det ikke bare om å få hjelp, men det handler om å få hjelp i tide. Det er skremmende at andelen unge som sliter med psykisk helse, stadig er økende. Det er flere som sliter med ensomhet, og som opplever bekymring i hverdagen. Det er en utvikling vi må ta på alvor, og vi er nødt til å finne gode løsninger for å endre dette mønsteret.

Så har jeg registrert at det er ønske om mer penger i opptrappingsplanen fra opposisjonens side. For det første er det ikke alltid slik at mer penger er løsningen på alt, og for det andre er det heller ikke slik at regjeringen ikke har jobbet med dette feltet de siste seks årene i påvente av en opptrappingsplan. Det har vært satt i gang mye, og vi er langt bedre rustet enn vi var tidligere. I perioden fra 2013 til 2020 har regjeringen bevilget over 1,3 mrd. kr til helsestasjoner og skolehelsetjenesten. Det har ført til at vi i 2017 hadde 544 flere helsesykepleiere enn i 2013. Det fortsatte å øke med 125 helsesykepleiere i 2017.

I skolen har vi fått faget livsmestring og folkehelse som tema. Det skal bl.a. handle om å gi barn og unge verktøy til å håndtere vanskelige tanker, følelser og relasjoner. Fra 1. januar skal alle kommuner ha psykologkompetanse. Dette ble vedtatt mot de rød-grønnes stemmer i denne salen. Det handler om å sørge for at tilbudet er nær dem som trenger det. Ikke minst er vi i gang med pakkeforløp for rus og psykisk helse.

Vi har gjort mye, men vi må gjøre mer. Denne planen er et godt utgangspunkt for å videreføre og forsterke arbeidet med barn og unges psykiske helse.