Stortinget - Møte onsdag den 29. januar 2020

Dato: 29.01.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Søk

Innhold

Sak nr. 2 [11:17:55]

Ordinær spørretime

Talere

Presidenten: Det blir en endring i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den elektroniske spørsmålslisten i salappen.

Endringen var som følger:

Spørsmål 3, fra representanten Ole André Myhrvold til næringsministeren, er overført til finansministeren som rette vedkommende.

Spørsmål 1

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg vil først gratulera statsråden med eit nytt departement. Spørsmålet mitt er følgjande:

«Sutre- og smilefjeskartlegging av flere tusen skolebarn har ført til at både lærere og foreldre har reagert. Eksperter på barns psykiske helse kaller kartleggingsverktøyet for «strukturell mobbing» og mener det er «en form for mishandling av barn», jf. Dagsavisen 23. januar, og flere mener spørsmålene er krenkende.

Vil statsråden sette en stopper for slik kontroversiell kartlegging av skole- og barnehagebarn?»

Statsråd Trine Skei Grande []: Først, takk for gratulasjonen. Jeg gleder meg til å samarbeide med Stortinget også på dette området, som jeg syns det er ekstremt viktig at vi i regjeringa klarer å gjøre en god jobb på.

Undersøkelsen fra Høgskolen i Innlandet, som det vises til i spørsmålet fra representanten Toppe, er en undersøkelse som skoleeiere og barnehageeiere har tatt i bruk på eget initiativ. Det ligger innenfor det lokale handlingsrommet å gjennomføre ulike undersøkelser i skolen og barnehagen så lenge skoleeiere og barnehageeiere forholder seg til de rettslige rammene. Dette kan f.eks. handle om regler for personvern og taushetsplikt. Jeg forventer at skoleeiere og barnehageeiere nøye vurderer ulike dilemmaer og problemstillinger knyttet til slike undersøkelser.

Jeg mener generelt at det er viktig at vi har god kunnskap om hvordan de yngste barna opplever skolehverdagen. Vi må vite om de trives, og om de har det bra sammen med venner og de voksne. I dag har vi Elevundersøkelsen, hvor elever fra 5. trinn til Vg3 kan få si sin mening om trivsel og læringsmiljø. Denne undersøkelsen er et viktig verktøy for å utvikle læringsmiljøet på hver enkelt skole. Men det er ingen tilsvarende undersøkelse for de aller yngste barna.

Ifølge Granavolden-plattformen ønsker regjeringa å vurdere hvordan også de yngste barna skal kunne gi tilbakemeldinger om egen skolehverdag. Vi vil derfor utrede hvordan vi eventuelt kan gjennomføre en årlig undersøkelse om trivsel og læringsmiljø for 1.–4. trinn. En slik undersøkelse skal sikre medvirkning og at de yngste elevenes stemme blir hørt.

Som artiklene i Dagsavisen viser, er det imidlertid vanskeligere å lage en undersøkelse for de yngste elevene enn for eldre elever, som leser og skriver godt. Det er derfor viktig at vi har en god faglig debatt om hvordan vi skaffer oss pålitelig informasjon om de yngste barnas trivsel og læring, uten at undersøkelsene går på bekostning av barnas personvern og integritet. Elevene må f.eks. vite hva de skal ta stilling til når de velger å delta i slike undersøkelser, og de må få mulighet til å uttrykke sin mening på en sjølstendig måte. De må også kunne reservere seg mot å delta, og de må vite hva undersøkelsene skal brukes til.

Det er altfor tidlig å si hvordan en undersøkelse for 1.–4. trinn vil se ut, men Kunnskapsdepartementet har bedt Utdanningsdirektoratet om å utrede metodiske, juridiske og etiske problemstillinger knyttet til å gjennomføre en slik undersøkelse også blant de yngste. Den utredningen tror jeg vi kommer til å legge fram til høsten.

Kjersti Toppe (Sp) []: Takk for svaret. Statsråden viser til at det er skuleeigarar og barnehageeigarar som sjølve tar avgjerda om ein skal ta i bruk dette kartleggingsverktøyet, men eg meiner det er grunn til bekymring når så mange som 500 000–600 000 barn i Noreg og Danmark har vorte kartlagde med dette verktøyet, og ein no får veldig klare råd frå både Lærerprofesjonens etiske råd og barnepsykiatrar om at spørsmål er stilte på ein måte som kan krenka barn, og som kan gjera at sjølvkjensla til barnet vert utvikla i negativ retning.

Eg har lyst til å spørja: Kva meiner statsråden sjølv om dette, og kva råd vil ho gi, sjølv om det er lokalt ein skal ta avgjerda om dette?

Statsråd Trine Skei Grande []: Kommunene kan ikke fritt finne på hva de vil av kartlegginger og registreringer. Vi har et klart lovverk når det gjelder både personvern og hvordan vi behandler barn i dette landet.

Men det er også viktig at vi er med på å utvikle gode metoder for at barn skal få lov til å fortelle om sin egen hverdag. Jeg har brukt store deler av livet mitt på å implementere Barnekonvensjonen og å la barns mening få komme fram. Vi lar barn få ha innflytelse på store avgjørelser i livet sitt, som f.eks. å ha mulighet til å påvirke hvem av foreldrene man skal bo hos etter en skilsmisse. Vi har i Norge løftet barnet opp til å være borger og individ med egne meninger på en ganske fundamental måte de siste hundre årene. Vi har vært fremst når det gjelder barnelovgivning. Jeg syns det er viktig å utvikle modeller for dette, og da må vi kanskje prøve oss fram og evaluere etterpå og se hva som gikk bra og hva som gikk dårlig.

Kjersti Toppe (Sp) []: Statsråden viser på den eine sida til at det er skuleeigarar og barnhageeigarar som tar i bruk dette, samtidig som ein ikkje kan gjera dette heilt sjølv. Mitt ønske er at statsråden er tydeleg og bidrar til å setja ein stoppar for denne typen kartlegging. Eg er heilt einig i at ein må kunne finna metodar som kan gi oss svar på korleis dei minste ungane har det i skulen og barnehagen, men slett ikkje på denne måten, som eg meiner er ganske sjokkerande. Eg synest det er rart at det har kunna gå føre seg så lenge, og at det har vorte ei sak først når foreldre har reagert og har vorte gjorde merksame på kva som eigentleg skjer. Eg håpar at den nye statsråden vil gjera det som ho kan for at det vert slutt på denne typen kartlegging i Noreg, og at vi får ei betre kartlegging av barn, om det trengst.

Statsråd Trine Skei Grande []: Det er nettopp derfor vi har satt i gang den utredningen – som jeg håper er klar til høsten – om nye modeller for at barn skal kunne gi tilbakemelding. Vi har f.eks. blitt bedt av Stortinget om å evaluere seksårsreformen. Da trenger vi at også barna kan fortelle oss hva som er bra og dårlig i skolehverdagen deres. Da må vi finne gode metoder for å gjøre det. Her er det noen som har prøvd en modell – jeg er åpen for at det fins klare forbedringspunkter i de modellene som har blitt prøvd. Jeg håper også at vi skal klare å lage modeller som gjør at barn skjønner hva de er med på, der de skjønner forutsetningene, og der personvernet deres blir ivaretatt, og der også de voksne rundt dem vet hva de skal bidra med inn i de evalueringene som vi har. Men barn skal ha lov til å si hva de mener.

Spørsmål 2

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: ««Ambulansesituasjonen i Gudbrandsdalen er et resultat av en tjeneste under vanvittig økonomisk press», sier tillitsvalgt for Delta til Gudbrandsdølen Dagningen 22. januar 2020. «Jon» (37) sier i avisa Valdres 21. januar 2020: «Våkn opp. Døgnplasser trengs som aldri før» om nedbygging av døgnplasser i psykiatrien.

Hvor langt kan «effektiv ressursbruk» gå, som statsråden trekker fram i Sykehustalen 2020, før det går ut over tjenestene i helsevesenet?»

Statsråd Bent Høie []: Regjeringen har lagt til rette ikke minst for at betydelig flere pasienter har fått hjelp i sykehusene. Vi øker kvaliteten i behandlingen og får ned ventetidene. Sykehusøkonomi har vært et viktig satsingsområde for regjeringen, og derfor har sykehusene blitt prioritert i hvert statsbudsjett vi har lagt fram siden 2013. I budsjettet for 2020 er sykehusene styrket med 1,58 mrd. kr. Dette viser at vi fortsatt prioriterer sykehusene.

Men det er helt riktig at helsetjenestene våre står overfor større og flere utfordringer som legger press på måten vi gjør jobben på, og på dem som jobber i sykehusene. Folketallet øker, spesielt i de eldste aldersgruppene. Det gir økt behov for spesialisthelsetjenester. Mulighetene for økte ressurser til helsetjenesten påvirkes også selvfølgelig av situasjonen generelt, der en aldrende befolkning og ikke minst også i framtiden reduserte inntekter fra det som i dag er vår viktigste næring, oljenæringen, vil gjøre at vi overalt i Norge er nødt til å være veldig nøye med hvordan vi prioriterer ressursene framover.

Skal vi sikre en bærekraftig helsetjeneste, er vi nødt til å bruke kompetansen til våre ansatte på en best mulig måte, utnytte de mulighetene som teknologi og ny teknologi gir, og ikke minst å utnytte de mulighetene som ligger i å organisere oppgavene våre på en bedre måte. Dette gjelder også helsetjenestene.

Med dette er det nødvendig at sykehusene alltid ser på måten en driver tjenestene sine på. Det er viktig at når en gjør det, gjør en det i god dialog med fagfolk, med kommuner og ikke minst med pasient- og brukerorganisasjonene. Jeg legger til grunn at eventuelle endringer i pasienttilbudet selvfølgelig skjer innenfor de rammene som en har med sørge-for-ansvar, og at kvaliteten i pasienttilbudet blir ivaretatt.

Representanten Knutsdatter Strand bruker døgnplasser i psykiatrien som et eksempel på at helsetjenesten er under økonomisk press, og at det gir et dårligere tilbud. Behandlingskapasiteten innen psykisk helsevern har totalt sett økt. Flere får hjelp, og ventetidene går ned. Regjeringen har gjennom nasjonal helse- og sykehusplan gitt et oppdrag om å analysere befolkningens framtidige behov for psykisk helse-tjenester. Det skal også inkludere behovet for døgnplasser.

Når det gjelder ambulansetjenesten i Gudbrandsdalen, viser jeg til mitt skriftlige svar på spørsmål 715. I svaret framgår det at Sykehuset Innlandet har en godt utbygd ambulansetjeneste. Beredskapen er ivaretatt, og de fleste oppdragene løses innen anbefalt responstid.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: NRK skriver denne uken om situasjonen ved Kalnes sykehus. Foretakstillitsvalgt der forteller:

«De ansatte opplever arbeidssituasjonen i psykiatrien som særdeles krevende. Mange slutter, de orker ikke lenger. Folk går omtrent gråtende hjem fra jobb.»

Statsråden er opptatt av organisering og forbedring av tilbudet. Da er det interessant at ved Sykehuset Østfold er for første gang psykiatri og somatikk samlet, men antall senger i psykiatrien er redusert fra 200 til 90. De siste årene har belegget på psykiatrisk avdeling på Kalnes vært på 103 pst. – og bare i januar 110 pst. Overbelegg er normalen, sier fungerende klinikksjef for psykisk helsevern ved sykehuset til NRK.

Dette er et nybygd sykehus som skal svare på helseutfordringene i lang tid framover. Hvordan mener statsråden at planlegging og effektiviseringskrav her leverer med tanke på sykdomsbildet og behovene til innbyggerne i Østfold?

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Bent Høie []: Sykehuset i Østfold ble planlagt under Arbeiderpartiet, da de satt i Helsedepartementet, men erfaringene fra den jobben som ble gjort da, har vi tatt med oss. Derfor har bl.a. Helse Sør-Øst nå redusert forventet beleggsprosent i de nye byggeprosjektene som de skal planlegge framover, basert på de erfaringene. Som sagt har vi nå startet et arbeid for å se hva som er det framtidige behovet for døgnplasser innenfor psykisk helse. Men også innen psykisk helse kan en løse oppgavene på nye og bedre måter for pasientene. Et veldig godt eksempel på det er måten en nå behandler pasienter med tvangslidelser på. Dette er pasienter som tidligere var inneliggende pasienter over lang tid, med ganske varierende resultater, men der Norge har utviklet en ny behandlingsmetode, firedagersmetoden, som gjør at disse pasientene nå i betydelig større grad får poliklinisk behandling og bedre resultater.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Styrkingen statsråden snakker om, og utviklingen av tjenester er det ikke den samme opplevelsen av for pasienter og ansatte i førstelinjen, noe de sterke historiene i avisene forteller om. Økt behandlingskapasitet i psykisk helsevern må også ses i sammenheng med sengeplasser, som f.eks. «Jon» forteller veldig sterkt at det er et behov for.

Sykehuset Innlandet planlegger nytt Mjøssykehus. Situasjonen for dagens pasienter og behandlingstilbudet er bakteppet for at jeg stiller spørsmål her i dag. Situasjonen ved Kalnes bekymrer når dette sykehuset skulle vise vei for samlokalisering innenfor somatikken og psykiatrien. Derfor blir jeg bekymret når Sykehuset Innlandet i sitt eget magasin – nr. 4/2019 – skriver at man med rammen for nytt sykehus «vil dekke om lag tre fjerdedeler av det framskrevne kapasitetsbehovet i Innlandet».

Hva vil statsråden si til folk som «Jon» og til de ansatte som i Delta i Gudbrandsdalen, som står fram og forteller om en uholdbar situasjon og et vanvittig økonomisk press som ikke sikrer behovet som er?

Statsråd Bent Høie []: Jeg er helt overbevist om at det grepet som er gjort i forbindelse med Sykehuset Østfold, og som nå også gjøres når en planlegger andre sykehus i landet, nemlig å samle psykisk og somatisk helse på ett sted, var helt riktig og er riktig for framtiden. Vi ser jo at mennesker med psykiske helseutfordringer, alvorlige psykiske helseutfordringer og rusavhengighet, har en forventet levetid som er 20 år kortere enn i befolkningen ellers. Det er det meste alvorlige og graverende utslaget av sosial ulikhet i helse som vi har i Norge, og dypt urettferdig. Når en hovedforklaring på det nettopp handler om at en ikke får den samme hjelpen for en del helt vanlige somatiske sykdommer, som hjerte- og karsykdommer, kreft og diabetes, forteller det meg veldig tydelig at det er riktig i større grad å sikre at disse tjenestene er samlokalisert.

Jeg forstår veldig godt at mange som jobber i tjenesten, opplever en veldig krevende hverdag, ikke minst innenfor psykisk helse. Der gjør vi nå et stort løft med innføring av pakkeforløp for psykisk helse, noe som er arbeidskrevende og krever veldig mye av de ansatte.

Spørsmål 3

Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Ole André Myhrvold til næringsministeren, er overført til finansministeren som rette vedkomande.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Jeg konstaterer at næringsministeren er her, og det er jeg glad for, og så vil jeg gratulere statsråd Sanner med nytt ansvar og nye oppgaver.

«Gipsplateprodusenten Gyproc får om lag 11 ganger så høy CO2-kostnad per produsert enhet som sin kvotepliktige konkurrent som følge av at regjeringen fjernet fritaket for CO2-avgift på naturgass og LPG til kjemisk reduksjon, elektrolyse, metallurgiske prosesser og mineralogiske prosesser – dette til tross for at de slipper ut like mye CO2 per produsert enhet.

Hvordan vil statsråden bidra til å utjevne konkurranseforskjellene som har oppstått mellom gipsplateprodusenter i og utenfor EUs kvotesystem, i og utenfor Norge?»

Statsråd Jan Tore Sanner []: Klimaendringer er en av vår tids hovedutfordringer. Regjeringen mener at hovedvirkemidlene i norsk klimapolitikk er og skal være sektorovergripende virkemidler i form av klimagassavgifter og omsettbare utslippskvoter.

Det europeiske kvotesystemet regulerer utslipp på bedriftsnivå fra industri, kraftproduksjon, petroleumsvirksomhet og luftfart og er basert på et felles europeisk regelverk. Norge har deltatt i EUs kvotesystem siden 2008. For energianlegg er det av praktiske og administrative hensyn satt en nedre grense for kvoteplikt på 20 MW. Den nedre grensen for kvoteplikt innebærer en forskjellsbehandling av energianlegg ved at store energianlegg er kvotepliktige, mens små energianlegg ikke er kvotepliktige. Dette innebærer også en forskjellsbehandling av store og små produsenter av gipsplater, ikke bare i Norge, men også i EU.

CO2-avgift på mineralske produkter omfatter i utgangspunktet all bruk av mineralske produkter, dvs. mineralolje, bensin, naturgass og LPG. For å unngå dobbelt virkemiddelbruk, dvs. at samme utslipp omfattes av både kvoteplikt og CO2-avgift, gis det fritak for CO2-avgift for mineralske produkter som gir kvotepliktige utslipp etter klimakvoteloven.

Hovedregelen er dermed at store energianlegg er kvotepliktige, mens mineralske produkter brukt i små energianlegg er omfattet av CO2-avgiften. Dette gjelder også produsenter av gipsplater.

I kvotesystemet fastsettes karbonprisen i det europeiske kvotemarkedet og avhenger av tilbud og etterspørsel etter kvoter. Tilbudet av kvoter er bestemt av det felleseuropeiske kvoteregelverket, mens etterspørselen avhenger bl.a. av økonomiske konjunkturer og teknologisk utvikling. Kvoteprisen endrer seg fra dag til dag, men har det siste året variert rundt 25 euro per tonn CO2, tilsvarende om lag 250 kr per tonn CO2.

CO2-avgiften fra mineralske produkter er fastsatt av Stortinget og tilsvarer i 2020 knapt 550 kr per tonn CO2.

En kvotepliktig virksomhet står dermed overfor en kostnad ved utslipp av klimagasser på om lag 250 kr per tonn CO2, mens en ikke-kvotepliktig virksomhet står overfor en kostnad på knapt 550 kr per tonn CO2.

Kvotepliktige virksomheter kan få tildelt noen vederlagsfrie kvoter, noe som reduserer deres samlede kvotepris.

I Granavolden-plattformen står det at regjeringen vil at Norges ikke-kvotepliktige utslipp skal reduseres med minst 45 pst. sammenlignet med 2005. Stortinget har også bedt regjeringen om å innføre lik CO2-avgift i ikke-kvotepliktig sektor, og regjeringen varslet i stortingsmeldingen Klimastrategi for 2030 at regjeringen vil vurdere avgift på generelt nivå for alle ikke-kvotepliktige utslipp.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Jeg legger til grunn at både jeg og statsråden ønsker mest mulig like konkurransevilkår for industribedrifter som opptrer i det samme markedet og produserer tilnærmet like produkter. Dette blir veldig teknisk, men: Anerkjenner statsråden at denne CO2-avgiften gir en slik utilsiktet virkning ved at ikke-kvotepliktige bedrifter ilegges høyere CO2-avgift enn hva som nå blir tilfellet for de kvotepliktige konkurrentene? Og vil statsråden se på om det er mulig å redusere eller senke grensen på 20 MW for mindre bedrifter, i henhold til EUs regelverk?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Utgangspunktet er her, som jeg var inne på, forskjellen på kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. For dem som er inne på kvotepliktig sektor, vil prisen reguleres i det internasjonale markedet. Det er grunn til å tro at den prisen over tid nå vil gå noe opp, slik at det blir mindre forskjell på CO2-avgiften som betales av dem som er i ikke-kvotepliktig sektor, og dem som er i kvotepliktig sektor.

Det er også riktig at det er en grense på 20 MW, som er satt fordi det påfører både myndighetene og bedriftene ganske store både økonomiske og administrative kostnader å være i kvotepliktig sektor. Men den grensen på 20 MW følger av det felleseuropeiske regelverket i kvotesystemet. Det betyr at det ikke er opp til Norge alene å regulere den grensen.

Jeg tror vi alle skal erkjenne at her er det et dilemma, og her er det forskjellsbehandling. Men både storting og regjering har vært tydelige på at vi må ha sektorovergripende virkemidler. Da kan ikke det første vi gjør, være å uthule dette med en rekke unntak.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Jeg er glad for at statsråden anerkjenner at vi her har fått noen virkninger som er uheldige. Mitt oppfølgingsspørsmål blir om statsråden vil ta initiativ til å se på om det er mulig å gi f.eks. Gyproc unntak etter vedtakets § 2 f, der det bl.a. heter at det kan gis fritak fra avgiften for mineralske produkter som brukes som råstoff i industriell virksomhet. Er det noe statsråden vil ta initiativ til å se på, i så fall?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Jeg sa i mitt innlegg at vi må anerkjenne at det er et dilemma her, for man har kvotepliktige og ikke-kvotepliktige, og man har denne grensen på 20 MW. Samtidig er det regjeringens holdning at vi skal nå de ambisiøse målene vi har satt oss, også for ikke-kvotepliktig sektor, og det betyr at vi trenger sektorovergripende virkemidler. Da kan ikke det første vi gjør – når vi har innført en lik avgift som er sektorovergripende – være å begynne å gjøre en rekke unntak i det regelverket. Så vi har ingen planer om å innføre noen nye unntak nå. Jeg tror derimot at over tid vil dette jevne seg noe ut, for det er grunn til å tro at kvoteprisene vil gå opp etter hvert som kravene til utslipp skjerpes og det også blir færre kvoter.

Spørsmål 4

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Jeg får slutte meg til rekken av gratulanter til statsråder med nytt ansvar, for så vidt også nye statsråder, selv om jeg selvsagt aller helst skulle stått her og gratulert en ny regjering, men sånn er verden per nå.

«Den 16. januar ble det kjent at Telenor vil skille ut blant annet fibersentraler, TV-antenner og mobilbasestasjoner i et eget selskap gjennom etablering av infrastrukturselskapet Telenor Infra. Dette gjør det mulig å redusere det statlige eierskapet i telenettet ytterligere gjennom et eventuelt nedsalg i Telenor Infra.

Vil regjeringen ta initiativ til å sikre fullt statlig eierskap av den samfunnskritiske infrastrukturen som Telenor nå skiller ut i et eget selskap?»

Statsråd Iselin Nybø []: Regjeringen har ganske nylig framlagt en eierskapsmelding. Der framgår det at statens begrunnelse for eierskapet i Telenor er å opprettholde et ledende teknologi- og industriselskap med hovedkontorfunksjoner i Norge. Det framgår også at statens mål som eier i Telenor er høyest mulig avkastning over tid.

Staten har flere roller. For å skape legitimitet til de ulike rollene bør staten være seg bevisst den rollen den til enhver tid opptrer i. Staten bør også i sin opptreden tydelig skille rollen som eier fra øvrige roller. Som det framgår av eierskapsmeldingen, skal hensyn som ikke er begrunnet ut fra statens mål som eier, fremmes ved bruk av andre virkemidler enn statlig eierskap. Denne rollefordelingen reflekteres også i ekomsektoren.

I Norge reguleres ekommarkedet for å sikre brukerne i hele landet gode, rimelige og framtidsrettede elektroniske kommunikasjonstjenester gjennom bærekraftig konkurranse. Videre stiller myndighetene krav til sikkerhet og beredskap for det som er kritisk infrastruktur. Dette gjøres av regulerende myndigheter, bl.a. gjennom ekomloven og sikkerhetsloven.

La meg til slutt også få vise til at Telenor Infra er et selvstendig og heleid selskap under Telenor ASA, som eier og forvalter passiv infrastruktur, som master, stolper, tårn og bygg. Ekomutstyr, som antenner, fibernett og basestasjonsutstyr, eies og forvaltes fortsatt av Telenor Norge. Den aktuelle virksomheten, som nå ligger i Telenor Infra, lå også tidligere i ulike datterselskaper innenfor Telenor-konsernet. Til sammenligning har også Telia i Norge valgt å etablere et eget selskap, Telia Towers Norway AS, som forvalter den passive infrastrukturen.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Jeg takker for svaret. Jeg merker meg også henvisningen til eierskapsmeldingen. Det er bra at regjeringen omsider avlyste sin plan for nedsalg i Telenor.

Nå har en kommet i en helt ny situasjon gjennom at Telenor selv har tatt initiativ til å dele opp virksomheten sin gjennom et tydelig eget selskap som håndterer infrastrukturen. Dette gir en anledning til nettopp å sikre kontroll over infrastrukturen – statlig eierskap over samfunnskritisk infrastruktur. Når det gjelder eksempelvis strøm, har Statnett fullt ansvar for strømnettet og kan konkurrere på det. Det tilsvarende har en nå mulighet til. Det burde en egentlig ha gjort den gangen Telenor gikk på børs og ble delprivatisert. Da burde en hatt en slik organisering.

Når en nå får denne anledningen, vil regjeringen da gripe muligheten til å sikre fullt statlig eierskap over Telenor Infra?

Statsråd Iselin Nybø []: Representanten beskriver det som å splitte opp infrastrukturen. Jeg ville heller sagt at Telenor nå har valgt å samle denne infrastrukturen i ett selskap. Det er jo ikke noen reell forskjell med tanke på at dette er en infrastruktur som også tidligere har ligget i datterselskaper, men da i tre ulike datterselskaper. Nå samles det i ett datterselskap.

Dette er en beslutning som er fattet av Telenor på ordinært vis, og det er ordinære forretningsmessige hensyn som ligger bak. Det handler om at de skal forvalte de ressursene de har, på best mulig måte, og rett og slett skape høyest mulig avkastning for eierne sine over tid. Dette ser jeg på som en naturlig del av Telenors utvikling, modernisering og forvaltning av sine eiendeler.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Jeg er helt enig i beskrivelsen av at Telenor nå samler infrastrukturen i ett selskap. Men det tydeliggjør jo nettopp de ulike rollene gjennom at Telenor både sitter med ansvaret for utbyggingen og leier ut infrastrukturen til både seg selv og andre.

Det hadde vært en mer fornuftig organisering å ha fullt statlig eierskap over infrastrukturen, og så kunne ulike aktører konkurrere på grunnlag av det, slik det eksempelvis er med strømnettet. Nå har en åpnet opp for at staten kan investere i unotert infrastruktur rundt omkring i verden gjennom Statens pensjonsfond utland. Hvorfor er det viktigere enn å sikre at vi har full nasjonal og statlig kontroll over grunnleggende infrastruktur i vårt eget land?

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg synes representantens spørsmål er godt, særlig hvis representanten også ser på dette som et spørsmål om å sikre nasjonen kritisk infrastruktur i ekomsektoren. Men hvis det er hensynet bak representantens spørsmål, burde det vært stilt til regulerende myndigheter, for det er de som stiller krav til sikkerhet og beredskap for det som måtte være kritisk infrastruktur i ekomsektoren. Et sånt spørsmål måtte ha vært stilt til digitaliseringsministeren og ikke til meg.

Jeg synes ikke det er unaturlig at selskaper har infrastruktur i sin portefølje som en del av det de driver med og eier. Spørsmålet om sikkerhet og samfunnskritisk infrastruktur er godt og relevant, men må altså stilles til digitaliseringsministeren.

Spørsmål 5

Sverre Myrli (A) []: Det er tid for gratulasjoner, og da vil jeg gratulere statsråd Asheim med nye utfordringer. Velkomstgaven fra Stortinget er et spørsmål om en svært viktig sak i hans eget hjemfylke:

«Nyheten om at rektor ved OsloMet – tidligere Høgskolen i Oslo og Akershus – foreslår å avvikle OsloMets studievirksomhet på Kjeller i Lillestrøm, er blitt møtt med skuffelse og vantro i hele regionen. Ved sammenslåing av Høgskolen i Akershus og Høgskolen i Oslo i 2011 var det en klar forutsetning at både Oslo og Kjeller skulle være studiesteder.

Synes statsråden det kan forsvares at universitets- og høgskolesektoren styres med en slik total mangel på forutsigbarhet, og vil statsråden foreta seg noe i sakens anledning?»

Statsråd Henrik Asheim []: Takk for hyggelige ord fra min samfylking, representanten Myrli, og ikke minst for gaven. Jeg skal forsøke å ta imot den.

Det er altså slik at etter at Høgskolen i Oslo og Høgskolen i Akershus fusjonerte i 2011, har den nye institusjonen, som nå heter OsloMet, fått gjennomført flere utrednings- og kartleggingsarbeider om fremtidig utvikling av campus i Romeriksregionen på både Kjeller og Lillestrøm.

Den 25. oktober 2018 behandlet styret ved OsloMet en sak om ny campus på Romerike. Da ble det fremmet to alternativer: konkurranseutsette ny campus på Romerike eller gå i forhandlinger med Hemfosa Samfunnsbygg AS med sikte på å redusere leiekostnadene for eksisterende campus på Kjeller. Hensynet til å spare leiekostnader ble vurdert til å veie tyngst, og styret ved OsloMet vedtok alternativ 2.

OsloMet har fremforhandlet en ny leieavtale med Hemfosa Samfunnsbygg AS som utløper sommeren 2043. Besparelsen i den nye leieavtalen er på 20 mill. kr per år i husleie, som også gjøres gjeldende for resten av inneværende avtaleperiode, frem til sommeren 2023. Det utgjør altså rundt 90 mill. kr.

OsloMet oversendte utkast til ny leiekontrakt til Kunnskapsdepartementet for behandling høsten 2019. Den samlede kostnaden for OsloMet med den nye leiekontrakten er på rundt 1,15 mrd. kr. Når summen av leiekostnadene er på 100 mill. kr eller mer, må kontrakten forelegges Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Det ble gjort i dette tilfellet, i henhold til instruks om håndtering av bygge- og leiesaker i statlig sivil sektor.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har vurdert saken og motsatte seg ikke at OsloMet inngår tilleggsavtalen med Hemfosa Samfunnsbygg AS. Den 16. desember 2019 ga Kunnskapsdepartementet OsloMet fullmakt til å inngå leieavtale med Hemfosa Samfunnsbygg AS om leie av lokaler på Kjeller.

Stortinget har sendt et tydelig signal til regjeringen om at universitetene og høyskolene har et selvstendig ansvar for å treffe beslutninger om sin studiestruktur. Da Stortinget behandlet strukturreformen i høyere utdanning, sa komiteens flertall, med unntak av Senterpartiet:

«Det må også i fremtiden, slik det er i dag, være opp til institusjonene selv og deres styrer å vurdere hva en hensiktsmessig studiestedstruktur innebærer.»

Som representanten viser til, sendte altså rektor ved OsloMet, Curt Rice, et brev til fakultetsstyrene den 15. januar i år for å igangsette en ny prosess ved universitetet. Han ber dem vurdere to alternativer: samle hele virksomheten i Oslo eller underskrive den nye leiekontrakten på Kjeller. På bakgrunn av en samlet vurdering av økonomi, bærekraft og innspill fra enhetene vil rektor fremme en sak for styret i mars.

Fullmakten Kunnskapsdepartementet har gitt OsloMet til å inngå den konkrete leieavtalen på Kjeller, ligger fast. Så er det opp til styret ved OsloMet å fatte beslutningen om de ønsker å inngå denne avtalen eller ikke. Kunnskapsdepartementet har også kontakt med OsloMet og holder seg orientert om denne saken.

Sverre Myrli (A) []: Jeg takker statsråden for svaret. Det var da noe, men det blir veldig teknisk. Dette er jo virkelig et politisk spørsmål. Da Høgskolen i Akershus ble samlokalisert på Kjeller i 2003, var det en stor politisk seier drevet igjennom av kommunene i Akershus, av Akershus fylkeskommune, av stortingsrepresentantene fra Akershus – tverrpolitisk – og fra næringslivet og andre som mente det var svært viktig å få en ny og moderne samlokalisert høyskole. Tidligere hadde Høgskolen i Akershus vært spredt på ulike avdelinger, med lokasjoner i Bærum, Lørenskog og Blaker. Nå høres det ut som om disse spørsmålene fullt og helt er overlatt til universitetene og høyskolene selv.

Jeg gjentar spørsmålet mitt: Vil statsråden foreta seg noe i sakens anledning?

Statsråd Henrik Asheim []: Jeg beklager hvis svaret oppfattes som noe teknisk, men jeg tror det er viktig at regjeringen er ganske ryddig i denne saken også. Dette er et høyst politisk spørsmål, og spørsmålet er rett og slett om vi som regjering skal gå inn og begynne å instruere og blande oss fordi en rektor har fremmet en sak til sitt styre i mars. Det vil være stikk i strid med hvordan Stortinget har gitt oss beskjed om at vi skal styre, som også representanten Myrlis eget parti har stemt for, nemlig at dette fortsatt skal være opp til institusjonene selv å organisere.

Det er helt riktig at vi kommer til å ha møter og følge denne saken, men foreløpig har Kunnskapsdepartementet bare godkjent en leieavtale som styret har bedt oss om å godkjenne. Så har rektor ved OsloMet fremmet en ny sak for styret. Den kommer vi selvfølgelig til å følge med på, men foreløpig er det altså ikke, med tanke på den instruksen vi har fått fra Stortinget, noe grunnlag for oss for å skulle gå inn og blande oss i den saken.

Sverre Myrli (A) []: Denne saken er ganske spesiell. Forhistorien er at Høgskolen i Oslo og Akershus hadde to bein å stå på – Høgskolen i Akershus og Høgskolen i Oslo – og så ble det altså en sammenslåing til én enhet. Nå kan resultatet bli at det ene beinet sparkes helt bort, at det bare vil være studievirksomhet i Oslo. Hvis ikke det er et politisk spørsmål, så skjønner ikke jeg.

Dette er ikke et spørsmål som kan overlates til rektorer og professorer. Hadde utdanningspolitikken i Norge vært overlatt utelukkende til rektorer og professorer, hadde vi antageligvis bare hatt Universitetet i Oslo fortsatt – eller Det Kongelige Frederiks Universitet, som det het. Utbyggingen av høyskole- og universitetssektoren har vært et stort og viktig politisk spørsmål i Norge, slik at vanlige folk kunne ta høyere utdanning, noe de ikke kunne tidligere. Dette har vært en suksess.

Spørsmålet mitt igjen: Har statsråden ingen motforestillinger mot at høyskoletilbudet i Akershus kan bli lagt totalt ned?

Statsråd Henrik Asheim []: Jeg deler nok ikke representanten Myrlis beskrivelse av norsk høyere utdanningssektor. Jeg opplever ikke at vi da bare ville hatt ett universitet, i Oslo. Tvert imot oppleves det som en sektor som er svært engasjert også i å opprettholde et desentralisert studietilbud i hele landet.

Jeg må nesten minne om den instruksen jeg som ansvarlig statsråd nå også har fått fra Stortinget, nemlig at det skal være opp til institusjonene selv og deres styrer å vurdere hva som er hensiktsmessig studiestruktur, og hva det innebærer. Det betyr at jeg som statsråd selvfølgelig ikke, basert på at en rektor har fremmet en sak til styret, kan gå inn og begynne å blande meg i den saken.

Det betyr også at vi gir mange tydelige styringssignaler til institusjonene våre, om kvalitet, oppfølging av studenter og disse tingene. Men bygg er noe som de i utgangspunktet skal styre selv. Kunnskapsdepartementet og jeg kommer naturligvis til å følge denne saken, men foreløpig er det altså fremmet en leieavtale for Kunnskapsdepartementet, som vi har godkjent, og så er det en sak som styret skal behandle i mars.

Spørsmål 6

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: «Høyreregjeringen og Erna Solberg selger og privatiserer fra Statskog. Det er lukrativt for personer med mye penger at jaktrettigheter privatiseres, slik kan folk flest stenges ute. Skogsalget må nå stoppe umiddelbart. Skoger, vidder og fjell skal komme alle til gode i Norge.

Hvorfor selger regjeringen vår felles skog som vi eier sammen gjennom Statskog, til kjøpere som bor andre steder enn der skogen ligger, slik at jakt- og fiskerettigheter privatiseres og folk flest stenges ute?»

Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Jeg er noe forundret over spørsmålet fra representanten Sandtrøen fra Arbeiderpartiet, for dette salget ble iverksatt under den rød-grønne regjeringen, og det var den rød-grønne regjeringen som bestemte retningslinjene for hvordan salget skulle gjennomføres. Statskogs arronderingssalg startet i 2011, etter at Statskog hadde kjøpt store skogeiendommer av Orkla. Styret i Statskog la til grunn at kjøpet ville gjøre det mulig å selge spredte skogeiendommer som foretaket eide fra før i Sør-Norge. Vurderingen var den gang å styrke foretakets økonomi, samtidig som en skulle styrke næringsgrunnlaget for private skogeiere, kommuner og allmenninger. Salget ville kunne utløse makeskiftearealer, som Miljødirektoratet kunne kjøpe for å lette skogvernprosesser.

Selv satt jeg, som ordfører, i 2011 i anbudsrunder fordi Statskog skulle selge eiendom der jeg bodde. Et sentralt punkt i retningslinjene fra 2011 er at eiendommene skal selges til markedsverdi, og at salget skal foregå gjennom budgivning. Videre framgår det av retningslinjene – fra den rødgrønne regjeringen – at Statskog skal søke å oppnå høyest mulig pris for eiendommene.

Da regjeringen Solberg trådte i kraft i 2013, ble retningslinjene for salget av skog videreført. Det vi gjør i dag, er en videreføring av det som den rød-grønne regjeringen bestemte seg for. Det er altså ikke snakk om storstilt privatisering, men om et arronderingssalg, slik som den rød-grønne regjeringen faktisk vedtok. Da er det opp til Statskog å vurdere hva og hvor mye som skal selges, innenfor de fullmaktene de har fått.

Representanten er opptatt av jakt og fiske. Ja, jakt- og fiskerettigheter følger grunneier ved salg. Det gjelder både for de eiendommene som Statskog kjøpte av Orkla, og for de eiendommene som selges. Jaktrettighetene følger altså eiendommen, uavhengig av om det er naboen som kjøper den, eller om kjøperen kommer fra en annen kommune. Eierskifte berører derimot ikke allemannsretten, retten til ferdsel, til å bruke skog, vidder og fjell. Den er helt som før.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Her må vi starte med å rydde opp i en påstand som er feil. Det er riktig at den rød-grønne regjeringen sørget for at vi kunne kjøpe opp Borregaard Skoger sammen, men det vi nå snakker om, er et skogsalg av storstilt karakter som går langt utover det som har vært finansierende for Borregaard Skoger. Og så kommer det viktige poenget: Det er en stor forskjell mellom det som er såkalt arronderingssalg, å legge til enkelte små teiger til lokale skogbrukere, og det vi nå ser fra høyreregjeringen, at advokater i byen kjøper opp gigantiske områder, f.eks. på Hitra, for å få kontroll over jaktrettigheter. Det er Arbeiderpartiet klokkeklart imot – vi mener at naturen skal eies i fellesskap, eller ved at det er lokale som kan forvalte den på en skikkelig måte. Det som nå skjer, er det motsatte.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Jeg vet ikke på hvilket grunnlag representanten hevder at vi har gått langt utover det som var tanken fra den rød-grønne regjeringen, all den tid Statskog ennå ikke har solgt så mange dekar som det som ble vedtatt under den rød-grønne regjeringen. Faktisk har de ikke solgt alt de fikk i porteføljen sin til å kunne selge. De har solgt til sammen 215 eiendommer på til sammen 540 000 dekar. De hadde grunnlag for å selge 600 000 dekar, og de har ennå ikke gjort det. Fordelingen på kjøpergrupper er 66 pst. til lokale kjøpere, 12 pst. til Miljødirektoratet, 7 pst. til kommuner og 15 pst. til andre.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: 15 pst. av 540 000 dekar er ganske så store områder, og det er djupt problematisk. Vi i Arbeiderpartiet krever at regjeringen nå må legge fram en samlet oversikt over hvem som er de nye skogbaronene som kjøper opp områder helt andre steder enn der de bor. Det har vi dessverre ikke fått. Derfor har vi nå fremmet et krav, et forslag i Stortinget, som vi forventer at stortingsflertallet stemmer for, slik at det kan bli åpenhet om hvem som faktisk tar over din og min skog, for det er det det er snakk om. Dette er din og min skog, som enkelte rikfolk nå får hånda over, og som utestenger oss andre. Det skulle bare mangle at det ikke blir lagt fram en samlet, oversiktlig og total oversikt over hvem som nå kjøper opp din og min natur, som vi i dag eier sammen.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Tilbake til den tiden jeg satt som ordfører: Da var jeg villig til å kjøpe den skogen som lå nær sentrum, for at allmennheten og kommunen skulle kunne legge til rette for ulike typer turløyper. Men retningslinjene for salget var høystbydende; jeg satt i en budrunde med Arbeiderpartiet i regjering, som solgte Statskogs eiendom. Altså: Vi kjøper og selger nå etter de retningslinjene som den rød-grønne regjeringen la til grunn, og ut fra disse burde den rød-grønne regjeringen ha visst at her kan det være andre som får tak i det. Men det er 15 pst. av det. Resten er gått til andre, som vil gjøre dette til en tjeneste for alle, og som gir alle mulighet til å ferdes i skog og mark, vidder og heier.

Presidenten: Sak nr. 2, den ordinære spørjetimen, er då omme.

Forrige kapittel
Neste kapittel