Stortinget - Møte torsdag den 9. mai 2019

Dato: 09.05.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Søk

Innhold

Sak nr. 7 [14:17:44]

Interpellasjon fra representanten Karin Andersen til næringsministeren: «Framtidens næringsliv må være fornybart, klima- og miljøvennlig, skape arbeidsplasser og tjene penger. Hedmark og Oppland har landets største landbaserte bioressurser og spisskompetente miljø innen landbruk og skog, men skal potensialet for næring, arbeidsplasser og inntekter utløses, trengs en stor statlig satsing og nye virkemidler. Skjer ikke det, havner arbeidsplassene andre steder og i utlandet, basert på våre råvarer. Det haster, for mange aktører i utlandet ser potensialet. Regjeringen må bli med på en egen satsing med skatteendringer, forskningsmidler, kompetanseutvikling og utdanning og, ikke minst, statlig risikoavlastning for den industrien og de næringsaktørene som skal være med på dette. Er regjeringen klar over dette og klar til å være med på denne nødvendige satsingen for klima, industri og arbeid i Hedmark og Oppland?»

Talere

Karin Andersen (SV) []: Vi må sette oss store mål. Vi skal redde klimaet, vi skal ta vare på naturen, som er livsgrunnlaget vårt, vi skal skape arbeidsplasser, og vi skal tjene penger – og det er mulig. Det er selvfølgelig mulig langs kysten, men det er også mulig i innlandet. Det er dette vi må gjøre nå hvis framtida skal bli trygg. Skal vi få det til, kan vi ikke fortsette i det samme sporet som nå. De virkemidlene vi har, både for å ta vare på det naturgrunnlaget vi har, og for å få opp den næringssatsingen som er nødvendig, fungerer ikke godt nok.

I vår hadde Fylkesmannen i Innlandet et stort møte med næringslivet – de store næringsaktørene på både jord og skog og bioteknologimiljøet – og stortingsbenkene om satsing på bioøkonomi i Innlandet. Der gjennomgikk vi bl.a. SINTEF-rapporten som heter «Gull i grønne skoger?» og fikk god oppdatering fra de store og viktige næringsaktørene som jobber med ulike deler av bioøkonomien, som jord, skog og bioteknologi. Næringen sa til oss at nå måtte vi sette i gang og smøre matpakken til barnebarna våre, for det var det dette handlet om.

I Hedmark og Oppland har vi både råvarer og kompetanse innen jordbruk, skogbruk og bioteknologi. Råvarene er fornybare, og mulighetene er mange, men det går altfor sakte å få opp en samlet satsing på nye arbeidsplasser i vårt område. Derfor er folk også skeptiske når man snakker om vern av natur og klimasatsing, for man tror ikke at det handler om at det kan skapes arbeidsplasser som kan løse problemet. Men det gjør det.

Norge må skape flere hundre tusen nye arbeidsplasser til erstatning for dem som i dag er i oljenæringen. Det vet alle. Vi er nødt til å ha andre bein å stå på. Og det haster, for klimaendringene er store, og Norge er langt unna å nå de målene vi har satt, nemlig at vi skal kutte 60 pst. av klimagassutslippene innen 2030. Vi må bidra til at mange av arbeidsplassene som kan skapes av disse klimagasskuttene, også havner i Innlandet, der disse råvarene jeg har nevnt, finnes.

De arbeidsplassene vi skal leve av framover, må være fornybare og klima-, natur- og miljøvennlige. De må være skapende, og vi må kunne tjene penger på dem. Sjøl om vi har disse store ressursene, er kompetansemiljøene og eierstrukturen i disse næringene slik at dette ikke skjer av seg sjøl. Disse næringene er ikke som oljeindustrien. Det er heller ikke slik som det var da Norge utviklet vannkraften, med store punktinvesteringer. Dette er veldig mange små eiere som sammen må se at det er mulig å skape varige og fornybare arbeidsplasser.

Spørsmålet mitt til regjeringen er: Er de klar over at det må til andre virkemidler enn dem vi har i dag? Det var nemlig alle på den samlingen vi hadde med de store næringsaktørene i Innlandet og politikere av alle farger, fra begge sider av Mjøsa. Alle så det. Alle mente at hvis vi fortsetter som før, får vi ikke til dette.

Jeg utfordrer derfor regjeringen til å bli med på de endringene som må til. Det handler om skatteendringer, forskningsmidler, kompetanseutvikling og utdanning. Ikke minst handler det også om statlig risikoavlastning for den industrien og de næringsaktørene som skal være med på dette. SV har tatt opp dette mange ganger, og nå må de andre partiene også vise at dette ikke bare er prat. Det må bli slutt på snakket om næringsnøytralitet og uprioriterte skatteletter, som ikke er målrettet mot verken å få til en livsnødvendig omstilling fra olje til fornybart eller mot å få opp en nødvendig satsing på industriarbeidsplasser i Norge som er basert på fornybare ressurser.

Oljenæringen har fått milliarder i risikoavlastning opp gjennom tida. Det har fungert. Nå må vi vri denne risikoavlastningen over til fornybare og miljøvennlige næringssatsinger. Jeg slo i dag opp på nettet for å lese «Tilstandsrapport for høyere utdanning 2019», som jeg tror kom i går. Den kartlegger også hvordan industrien og næringslivet investerer. Oljeselskapene bruker 6 mrd. kr på forskning. Staten bruker nesten 600 mill. kr, så vidt jeg kunne se av tabellene, og 600 mill. kr ekstra på SkatteFUNN-ordningen. Det er ikke noe tegn til et grønt skifte i den rapporten, så vidt jeg kunne se.

Jeg håper statsråden kan vise til andre tall, for det vi trenger, er å vri forskningsinnsatsen og utviklingsinnsatsen over til det vi skal leve av. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt representanter for mange partier si at det vi kan lage av olje, kan vi også lage av tre. Ja, det kan vi, men det kommer ikke til å gå av seg sjøl når vi bare prater om det. Vi er faktisk nødt til å legge ganske mye statlig medvirkning på bordet for å få det til.

Da kan man ikke fortsette slik som man har gjort, og bruke mye penger på å forske på olje, som vi må trappe ned. Vi må forske på fornybart, bl.a. hvordan vi kan foredle tømmerstokken – for det kan man. Men vi må skjøtte både skogen og jorda i et tusenårsperspektiv. Det er fellesgoder, og det er det naturgrunnlaget vi lever av, alle sammen. Det fikk vi – også for bare noen få dager siden – en FN-rapport som viser alvoret i. Men det er også den muligheten vi har til å kunne dokumentere – hvis vi kan drive dette godt i Norge og i Hedmark – at den driften vi har, tilfredsstiller høye miljø- og naturkrav. Det er et kvalitetsstempel på våre råvarer som vi kan utvikle mer. Da slår vi mange fluer i ett smekk:

Vi har gode bidrag for å redusere klimagassutslippene, vi har gode bidrag for å bedre naturgrunnlaget, kvaliteten og mangfoldet i naturressursene våre, enten det er jord eller skog, og vi kan skape de arbeidsplassene vi skal leve av.

Det er en utvikling i skognæringen som går mot mer og mer flatehogst og drift som ikke er fullt ut forenlig med biologisk mangfold og en natur i balanse. Den tømmerstokken vi nå høster i Hedmark, kjører man jo – for å si det sånn – alt hva remmer og tøy kan holde, ut av landet for å skape arbeidsplasser i andre land.

Det er ikke bare Norge som tenker på nye arbeidsplasser framover. Tvert imot er det mange land som ligger en del hestehoder foran oss på dette området. De har store volum og utvikler nå veldig mye spennende og ny teknologi på bakgrunn av våre råvarer. Det kan ikke være en situasjon som regjeringen synes er tilfredsstillende. Sjøl har jeg jobbet for at vi skal få både bedre jernbane og flere tømmerterminaler, men det kan jo ikke være slik at vi nå skal bygge jernbane med begge hendene for å få kjørt enda mer av råstoffet vårt ut av våre områder, og at det ikke blir arbeidsplasser av det der vi bor.

Når det gjelder jord, har Hedmark og Oppland de største ressursene til matproduksjon, og det er utrolig mye spennende som skjer knyttet til bioteknologi der. Det er også store samarbeidsmuligheter – som også utnyttes i dag – knyttet til sjønæringene.

Disse tingene henger veldig tett sammen, for alt er biologisk materiale. Derfor kan mye av den kunnskapen og spisskompetansen som utvikles her, også brukes i det som skal skje innenfor havbaserte næringer. Det er selvfølgelig også utrolig viktig at man ikke bare utvikler det, men også tar vare på kvaliteten i havet, slik at det ikke blir ødelagt.

Spørsmålet er: Ser statsråden dette, og vil han være med på forandring?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Dette synes jeg er en kjempebra interpellasjon. Det korte svaret er ja, men det er jo ikke sånn at vi starter med dette nå, for her er det masse på gang.

Jeg håper representanten Andersen kan oppklare det som gjelder SkatteFUNN-provenyet. Jeg tror det er på mellom 4 mrd. kr og 5 mrd. kr, men det er mulig jeg misforsto og hørte litt feil om tallene her.

Tar man Innlandet som utgangspunkt, er det et område med fantastiske naturressurser og lang industrihistorie hvor det skjer utrolig mye spennende. Hunton Fiber har f.eks. bygd ny fabrikk på Gjøvik, fått nye, automatiserte produksjonsmetoder som har redusert kostnadene, og de har hentet hjem produksjonen fra Polen. Før snakket vi om «offshoring» og «outsourcing» og at vi mister – nå henter vi ting hjem. Mjøstårnet, som bygges nå, er et kommersielt prosjekt, men det er også et utstillingsprosjekt for norsk trenæring, for norsk treforedling og for bruken av tre som byggemateriale. Det er 85,4 meter høyt, bygd med limtre fra Moelven og vekker internasjonal oppsikt. Nylig gjorde også Shelterwood, som er et selskap satt opp av Norsk Skogkapital, Borregaard, Norske Skog, Skogbrand og Investinor, altså statlig risikokapital, sin første investering i nettopp trerelatert industri. Alt dette understøttes ikke bare av regjeringens generelle industrisatsing, men også av regjeringens satsing på bioøkonomi.

Vi skal være en ledende industri- og teknologinasjon, og vi skal være det fordi vi er det allerede i dag. Vi har en stolt industrihistorie å bygge videre på, men vi må bli enda grønnere, enda smartere og enda mer nyskapende. Industrien vår skal være bærekraftig. Vi må ha god markedsadgang. Vi må ha tilgang til kapital, også privatkapital. Vi må ha god infrastruktur, forskning og virkemidler som utløser verdiskaping og lønnsomme arbeidsplasser.

Utgangspunktet for den generelle industripolitikken – jeg ber om at man legger merke til at jeg ikke sier næringspolitikken generelt, for det er jo denne regjeringen som har relansert industripolitikken gjennom den første industrimeldingen siden 1981, som ble lagt frem i 2017 – er godt, men globalisering, teknologisk utvikling og klimautfordringene gjør at vi får nye utfordringer. Hvis man ser på norsk industri under ett nå, går det bra. Omsetningen går bra, verdiskapingen går bra, sysselsettingen går bra, flere får jobb, investeringene går opp, og optimismen i industrien er på klart stigende kurs. Så må vi passe på at vi ikke ødelegger for det ved bl.a. å bruke for mye penger over offentlige budsjetter som setter dette i spill.

I industrimeldingen lanserte regjeringen en offensiv industripolitikk der vi bl.a. introduserte nye og lenge etterlengtede virkemidler som katapultordningen. Det er testsentre som opprettes rundt om i hele Norge, der gründere, etablerte selskaper og forskningsmiljøer kan gå sammen om å pilotere og teste ut forskjellig ny teknologi og nye produkter. Vi har altså tro på industrien. Vi har også tro på skogrelatert næring og treforedlingsindustrien.

I den forbindelse er det også verdt å nevne skattepolitikken. Det er helt riktig at de store skattelettene har kommet folk flest, vanlige innbyggere, til gode, men også i stor grad næringslivet, og det gjelder alt næringsliv. For eksempel er det å redusere selskapsskatten fra 28 pst. til 22 pst. – som i hvert fall Sosialistisk Venstreparti er imot, så vidt jeg vet – noe som kommer alt næringsliv til gode. Når det gjelder formuesskatten, som så ofte er utskjelt i denne sal: Hvis man ikke ser at særlig skognæringen – i og for seg treforedling også, men det er et eget skatteregime for skog – er en av næringene som er opptatt av forholdet generelt mellom formuesverdi og inntekter, går man glipp av noe. Vi har også lansert nye verktøy, som f.eks. tilbud om at eksportgarantier skal bli utvidet til å omfatte eksportrelaterte investeringer i Norge, noe som bl.a. gjør det lettere med storindustrielle investeringer.

Jeg vil nå pense litt nærmere inn på skog- og trenæringen, som jo er en del av den større bioøkonominæringen. Vi la i 2016 frem en bioøkonomisk strategi for bærekraft, effektiv og lønnsom produksjon av biologiske ressurser. Da var et av de aller viktigste poengene nettopp at vi måtte styrke denne næringen langsiktig. Det gjorde vi på flere forskjellige måter. For det første kom det penger direkte. Det kom 100 mill. kr i budsjettet. Men det er også sånn at virkemiddelapparatet vårt – Innovasjon Norge, Norges forskningsråd og Siva – har fulgt opp dette ekstra ved å lage sin egen felles handlingsplan, og det får resultater. Anslagsvis bruker Innovasjon Norge rundt 3 mrd. kr i tilskudd og lån til bioøkonomirelaterte aktiviteter, det er ca. 1 mill. kr i tilskudd til bioøkonomirelatert aktivitet gjennom Norges forskningsråd og rundt 250 mill. kr til eiendoms- og selskapsinvesteringer som er direkte eller indirekte rettet inn mot bioøkonomi gjennom Siva. Det er også viktig, for ved siden av den overordnede næringspolitikken er vi også en regjering som ser hen til enkeltbransjer der Norge har et spesielt godt utgangspunkt.

Samferdsel er også avgjørende. Det ble ikke nevnt i selve interpellasjonsteksten, men det er avgjørende for skog- og trenæringen og for industrien for øvrig. Bevilgningene til samferdsel er økt med nær 75 pst. siden 2013. Vedlikeholdsetterslepet på vei og bane er markant redusert. Satsingen gir også skogindustrien, som er en svær transportbruker, økt konkurransekraft. Bedre skogsveinett og tømmerkaier, sammen med videreutvikling av offentlige veier og jernbane, bidrar til reduserte transportkostnader og økt konkurranse i skog- og trenæringen. For igjen å trekke en tråd fra den overordnede politikken, som er bra for alle, helt konkret over til skognæringen kan man for øvrig nevne at det er bevilget totalt 195 mill. kr til skogsveier og tømmerkaier i 2018. Det er en kraftig økning av bevilgningene til det formålet siden vi kom inn i regjering.

Bioøkonomi er spennende nettopp fordi det også henger sammen med det grønne skiftet. Vi har sammen med norsk industri, gjennom Prosess21 – et strategisk forum som skal se på hvordan prosessindustrien kan bidra til overgangen til et lavutslippssamfunn – vært opptatt av å få næringene med på laget, fordi privat næringsliv er en del av løsningen for det grønne skiftet. Samtidig er det også viktig hva vi gjør, og bl.a. ved å styrke ordninger som Miljøteknologiordningen til Innovasjon Norge, som er økt fra 260 mill. kr i 2016 til 565,5 mill. kr i 2019, gir vi viktige tilskudd til pilot- og demonstrasjonsprosjekter for å bidra til kommersialisering av innovative løsninger basert på miljøteknologi, bl.a. innenfor skognæringen og treforedlingsnæringen.

Jeg skal ikke i denne sammenheng gå inn på biodrivstoff og kravene til det, men det er også et bidrag.

For å avslutte: Klimaendringer og klimaforpliktelser kommer til å legge føringer på industriens utvikling fremover. Samtidig er det viktig at vi bruker de naturgitte fortrinnene vi har. Skog, trevirke og kunnskapen som ligger både i den moderne skognæringen og i treforedlingsnæringen, er utmerkede eksempler på det.

Avansert bruk av tømmerstokker bidrar til lønnsomme arbeidsplasser, men bidrar også til det grønne skiftet hvis vi gjør det riktig. Det kan bl.a. tilby gode substitutter til fossile alternativer med langt lavere karbonavtrykk – og i noen tilfeller negativt karbonavtrykk. Vi ser en rekke eksempler på bruk av tre og biologiske ressurser som råstoff i industriell produksjon. Vi ser f.eks. bruk av tre i byggverk, som jeg nevnte innledningsvis. Norsk skog har en viktig rolle i det grønne skiftet. Industri basert på biologiske ressurser er i en unik posisjon til å gripe de mulighetene som ligger der, både til å få ned klimautslippene og skape en mer bærekraftig økonomi og til å gi oss arbeidsplasser og inntekter.

Svaret på interpellasjonen er ja, regjeringen vil være med. Min beskjedene påstand er at vi allerede er godt i gang, men vi er selvfølgelig på ingen måte ferdig.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Karin Andersen (SV) []: Jeg takker for svaret, men jeg må si jeg er litt avmålt og avventende til det som ble sagt. Det ene er at næringsministeren gjennom sitt innlegg nå viser at han ikke har forstått alvoret i de klimautfordringene vi har, og hvor mye det haster for å få til en endring og arbeidsplasser vi skal leve av. Han har heller ingen forståelse for at når vi før har stått overfor slike store, alvorlige utfordringer som vi gjør nå, har endringen i økonomien ikke skjedd uten større politiske grep og aktiv politisk styring av industrialiseringen.

Statsråden ramser opp bedrifter og ting som har skjedd i Hedmark og Oppland. Ja, vi er klar over det, vi har snakket om det i mange år, vi, og sett på det; vi vet om det, og vi har vært sammen med disse folkene. Det er nettopp de menneskene som var på det fellesmøtet som var på Hamar, som sa at den satsingen vi har nå, ikke er nok til at de kan gripe muligheten, som statsråden sier. Det må større endringer til, og spesielt må det satses på kompetanse. Hunton, som statsråden nevnte, etterlyste kompetansesatsing på sitt område. Så helt konkret: Kan regjeringen tenke seg å satse mer på det?

Så er det forskningssiden. Jeg har tilstandsrapporten her, og den viser at norske forskningsmiljøer rapporterer tre–fire ganger mer petroleumsrelatert forskning og utvikling enn fornybar. Det må snus på hodet ganske raskt, og forskning på ikke-fornybart bør trappes ned. Vi kan ikke fortsette med det. Det er jo å sage av den greina vi sitter på å bruke pengene på det som alle vet vi er nødt til å slutte med.

Et område alle disse næringene nevnte, var risikoavlastning. Vi snakker nå om bedrifter som er gode internasjonalt, som får mye til, men vi har behov for en større satsing for å få til mange flere arbeidsplasser på basis av de råvarene vi har sjøl, ikke bare at de havner i utlandet og blir industrialisert der, og at de der får denne kompetanseutviklingen.

Oljeindustrien har fått høy risikoavlastning fra staten. Det har vist seg å være veldig virkningsfullt, og mange har turt å ta risikoen. Vi er nødt til nå å se på hvordan vi kan vri risikoavlastning inn mot disse næringene. Politikere skal ikke bestemme hva slags industri eller hva slags produkter som skal lages, men vi må si at vi er villige til å dele risikoen med dem for at de skal utvikle de klima- og miljøvennlige arbeidsplassene som vi kan leve av i framtida.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Først et overordnet poeng: Det er i og for seg riktig at særlig i etterkrigstiden var det en del industrireising i Norge. Det ble reist ny industri, men det var også sånn at det systemet på en måte brøt sammen på 1970-tallet. Hvorfor gjorde det det? Jo, det brøt sammen rett og slett fordi det ble stadig flere virksomheter som ikke leverte penger inn i statskassa, men var avhengige av å få penger ut. Det viste seg altså at det systemet, med så stor og tung statlig involvering som man den gang hadde – som jeg ikke automatisk sier at representanten Andersen vil tilbake til, selv om man av og til kan mistenke det, men jeg sier ikke det – fungerte ikke.

Så har man hatt en lang periode hvor man i hvert fall på papiret har snakket om begrepet «næringsnøytral politikk». Så vidt jeg vet, dukket det første gang opp i en av Stoltenberg-regjeringens dokumenter. Men sannheten er at vi aldri har hatt en næringsnøytral politikk i den forstand at vi bare er opptatt av de overordnede virkemidlene. Hvis vi hadde hatt en næringsnøytral politikk, hadde vi ikke hatt en bioøkonomistrategi, da hadde vi ikke hatt en egen satsing på det, som involverer hele virkemiddelapparatet vårt, og som de følger opp. Da hadde vi heller ikke hatt en egen havsatsing, for den saks skyld, og vi hadde ikke lagt frem en egen industrimelding, den første siden 1981.

Mitt poeng er at vi har jo en verktøykasse; vi har en verktøykasse som delvis er der for alt næringsliv, og så har vi en verktøykasse som på noen områder er rettet inn mot nettopp skognæringen og treforedlingsindustrien, som har noen særskilte utfordringer.

Så mener jeg det er viktig å utfordre kanskje særlig Sosialistisk Venstreparti på resten av politikken, for skattenivå for næringsliv har mye å si, skattenivå på formue har mye å si hvis man f.eks. er skogeier, samferdselspolitikken og hvor mye man bruker på bl.a. vei – selv om bane også er viktig – har mye å si, CO2-kompensasjonsordningen og det at man har et godt, internasjonalt forankret system for at norsk industri ikke skal bli utkonkurrert av særnorske miljøkrav uten at det bidrar til reduserte utslipp totalt, har mye å si. På alle disse områdene har SV tradisjonelt sett vært på gal side. Tradisjonelt sett har SV aldri vært et parti som har vært opptatt av å bedre vilkårene for privat næringsliv.

Så kom det til slutt et spørsmål om kompetanse, som er helt avgjørende, for måten denne næringen har utviklet seg på i flere tiår, innebærer behov for mer forskning og mer kompetanse, med viktige bidrag fra f.eks. NMBU. Så svaret på om vi skal satse mer på kompetanse, er ja.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Norge har gjennom de siste årene kanskje vært et av de landene i verden som har vært best rustet på flere områder for å få til en storstilt industrireising med basis i skogen. Vi har råstoff, og prisene på råstoffet har over lengre tid vært gunstige for industrien. Rentene har vært lave, kronekursen har vært gunstig for industrien, og det finnes veldig mange gode ideer, for det gjøres godt forskningsarbeid, så det er ikke mangelen på prosjekter å sette i gang med som er utfordringen. På toppen av dette, og som et femte punkt, er Norge kanskje enda bedre geografisk plassert med tanke på å få en god utvikling av eksportrettet industri med basis i skogen.

Når vi har så gode forutsetninger, er det veldig interessant å se på hva tallene viser. Hvordan går faktisk utviklingen for Norge i det store og hele, samlet sett? Det gjøres veldig mye godt arbeid ute i mange bedrifter, vi har dyktige arbeidsfolk, og det er gode eksempler rundt omkring. Men de eksemplene skulle vært enda flere, slik at arbeidsplassene ble flere. I Sverige har man nå passert nivået før finanskrisen på nye investeringer reelt i industrien i realkapital, så man ligger altså høyere nå i 2019 enn det man gjorde i 2008.

I Norge er det motsatt. Vi ligger fortsatt et godt stykke bak i nye investeringer reelt i industrien nå, og vi har ligget stabilt på litt over 20 mrd. kr de siste årene. I Sverige er det så store investeringer i skogbasert industri at kun den delen av industrien i Sverige investerer for nesten like mye som halvparten av all fastlandsindustri i Norge – alle industrigrener samlet. Dette viser med et så tydelig språk som det går an å formidle, at det er noe som mangler for å utløse de behovene vi har for flere arbeidsplasser både i Innlandet og i Norge generelt. Da er det klart at for å få denne ligningen til å gå opp, må det mer kapital inn. Slik som politikken er rigget i dag, er det ikke meningen at den kapitalen skal komme på det nivået som vi nå snakker om at vi er avhengig av for en bedre samfunnsutvikling.

Vi må være ærlige og si at vi har enkelte ordninger som er gode, men ikke på det nivået som vi her ønsker oss. For eksempel møtte vi flere bedrifter på den felles dagen vi hadde med fylkesmannen i Innlandet, som sa: Ja, vi kan søke Innovasjon Norge, men når vi snakker om de større prosjektene, får vi ofte tilbake som svar at dette er for risikabelt, dette blir for stort for oss. Derfor er ikke politikken fra vår side, fra regjering og storting, per dags dato i god nok grad rettet inn mot de større prosjektene.

Arbeiderpartiets landsmøte har tatt den tydelige konsekvensen av dette. Vi har nå laget et eget program med spesielt fokus på industriell distriktspolitikk, og i vårt distriktsmanifest har vi noen helt nye grep som vil bidra til positiv utvikling innenfor bioøkonomisatsing. For det første har vi nå avklart at vi ønsker å innføre ordninger for å avlaste risikoen for industribygging innen bioøkonomi og ny industri. For det andre sier vi at Enova må bli et tydeligere virkemiddel i næringspolitikken, for vi vet at en ny industri – eller et grønt skifte, som det ofte blir sagt – ikke bare kan importeres; det må tvert imot utvikles. Derfor mener vi at Enova også må få som mandat at man blir enda mer kraftfull på vegne av industrien i Norge, at det ikke bare er spart strøm som skal være målet.

Så sier vi klart og tydelig at vi må ha et ordentlig industrifond for de større industrielle satsingene i Norge, slik at neste gang man har en idé og går til virkemiddelapparatet, får man ikke beskjed om at dette er for risikabelt og for stort, men man får høre: Ja, dette trenger Norge og velferdsstaten vår.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Det er ikke bare Innlandet som allerede nå viser det store potensialet for en grønn, ny deal for Norge, der bioøkonomien allerede er en viktig næring og kan bli en enda viktigere næring for landet. I Østfold vet vi og ser vi hvordan treforedlingsindustrien har vært ekstremt viktig for historien vår, men også er viktig nå – og ikke minst kan bli enda viktigere framover.

I Sarpsborg har vi Borregaard, en industribedrift med en lang og stolt historie. I dag produserer Borregaard høyteknologiske produkter ut fra tømmerstokken. Det kan bl.a. erstatte en god del oljebaserte produkter. Denne industribedriften sysselsetter altså omkring 800 folk bare hjemme i Sarpsborg.

I Halden har vi Norske Skog Saugbrugs. De driver også med en avansert form for treforedlingsindustri, ikke minst bruker de 99,8 pst. fornybar energi i sin virksomhet, og de har nesten 500 ansatte.

Dette er eksempler på grønn industri som videreforedler de råvarene vi har i dette landet, videreforedler tømmeret som vi har bygd mye næring på opp gjennom historien. I stedet for å eksportere råvarer, utnytter vi dem her, for å skape arbeidsplasser.

Potensialet er mye større, men grønn industri skjer ikke bare av seg selv. Jeg kunne også ha listet opp Peterson i Moss på denne listen over treforedlingsindustri i Østfold, også en bedrift med en lang og stolt historie. Den ble grunnlagt på 1850-tallet, men ble slått konkurs i 2012, kort tid etter et oppkjøp, etter å ha hatt et langsiktig eierskap i over 100 år før det. Så det viser seg at det fortsatt gjenstår noe for å gjenreise den aktive industripolitikken, hvis vi faktisk skal utnytte potensialet vårt fullt ut.

Nå står Saugbrugs i Halden midt i en krise som gjør det hele veldig aktuelt. På tross av at bedriften altså bruker 99,8 pst. fornybar energi, får de ikke full CO2-kompensasjon. Søknaden deres har blitt avslått – på sviktende grunnlag, mener jeg – og det betyr at de taper nesten 80 mill. kr. Det er dypt alvorlig for de nesten 500 ansatte som går på jobb der hver dag.

Derfor er SVs posisjon tydelig: Vi er nødt til å overprøve det avslaget og sørge for gode rammebetingelser for den viktige, grønne industribedriften som Saugbrugs er. Jeg mener at når vi har denne interpellasjonsdebatten som vi faktisk har, burde næringsministeren svare på det som er en velkjent sak, og som har blitt tatt opp i flere spørsmål – om regjeringen nå ønsker å redde disse nesten 500 grønne arbeidsplassene.

Men vi må gjøre langt mer. Vi skal ikke bare forsvare den grønne industrien vi har fra før; vi må også ha en ny, storstilt grønn industrireising, rett og slett fordi klima- og miljøkrisen krever det av oss. Vi må altså halvere utslippene våre i løpet av elleve år. Det er en helt massiv utfordring. Vi har aldri stått overfor noe lignende, og det haster.

Hvis vi skal ha både noe å leve av og ikke minst en klode å leve på, betyr det at vi ikke bare kan kutte oss ut av klimakrisen; vi må også bygge oss ut av krisen. Det er derfor SV vil ha en grønn, ny deal der man bruker statens muskler og eierskap til i større grad å bygge opp ny industri, stille langsiktig kapital tilgjengelig for å bidra og ta risiko, vri skattesystemet fra spekulasjon til produksjon og ikke minst peke ut noen nasjonale nøkkelnæringer som vi skal satse ekstra på med alle de tilgjengelige virkemidlene vi har.

Bioøkonomien, med treforedlingsindustrien inkludert, er en sånn nøkkelnæring. Vi trenger mer midler til forskning og utvikling, sånn at vi kan ha flere av de omstillingssuksessene som Borregaard er et eksempel på. Vi trenger tilgang på langsiktig kapital for å utvikle næringen, og da må den statlige næringspolitikken bidra med å ta risiko. Ikke minst trenger vi å gjøre noe med transport fordi 20 pst. av kostnadene til treforedlingsindustrien er knyttet til det. Da må vi bygge ut jernbane.

Karin Andersen (SV) []: Jeg vil til slutt utfordre statsråden igjen på om han egentlig forstår alvoret i den store omstillingen vi må igjennom, og som vi må igjennom raskt, fordi vi må kutte klimagassutslippene, og fordi vi nå kjører råstoffet vårt ut av landet, slik at de arbeidsplassene som kunne vært i Norge, havner et annet sted. Det er et av problemene, for jeg skjønner at folk er bekymret når vi skal kutte i klimagassutslippene, hvis vi ikke samtidig sikrer at det er noen arbeidsplasser det går an å leve av. Det er ikke noe godt signal, og statsråden har et stort ansvar for å skjønne alvoret og for å sette i gang nye, mer virkningsfulle virkemidler for å få dette i gang.

Da må vi vri skattepolitikken. Den favoriserer i dag eiendom, petroleum og finans. Vi er nødt til å få den til å favorisere ny grønn industri. Mener statsråden at det er riktig? Vi er nødt til å se på påbud og forbud slik at de klima- og miljøvennlige produktene får forrang. Vil statsråden det? Vi er nødt til å stille strenge miljø- og klimakrav, strengere enn i dag, til alle offentlige innkjøp. Vil statsråden det? Vil statsråden at vi etablerer risikoavlastning, slik som disse næringsmiljøene ber oss om, fordi de ser at de ikke får realisert de mulighetene de har i dag, innenfor det regimet vi har? Jeg hører at statsråden prøver å få risikoavlastning til å høres ut som noe som foregikk på 1970-tallet. Jeg kan forsikre om at det ikke handler om det. Dette handler om moderne, høyteknologisk industri, og statens rolle her er jo å sikre den infrastrukturen som skal til, og den risikoavlastningen som må være på plass for å kunne utløse dette.

Innenfor både jord og skog er eierstrukturen veldig, veldig fragmentert. Det er ikke store industrieiere som står bak, det er mange småprodusenter. Så dette er en helt annen måte å tenke på for å få opp det nødvendige volumet, og der må staten spille en langt mer aktiv rolle enn det den gjør i dag.

Jeg er dessverre ikke særlig mer optimistisk etter denne interpellasjonsdebatten – heller litt skuffet, kanskje, over at det ikke er flere partier som velger å delta i den, for dette er så uhyre viktig. Dette er utrolig viktig for Innlandet, som ikke på samme måte som kysten kan ta del i alt det spennende som kan skje knyttet til kysten, men vi har en flik av det gjennom bioøkonomisamarbeidet, som er høyteknologisk, og som er bra. Men det haster, for klimaet er i rask endring, og folk trenger arbeid. Næringslivet må tjene penger, og gjør vi det ikke her, er det noen andre som gjør det et annet sted.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Først takk for en spennende diskusjon. Det kommer en interpellasjon til etterpå, som berører noe av det samme, så vi får en sjanse til å fortsette diskusjonen da. Jeg hadde for øvrig også håpet at det skulle være litt flere fra, ja, de partiene som ikke er her, for å si det sånn.

Man får ikke en industripolitikk bare ved å gjenta at man skal ha en aktiv industripolitikk, særlig ikke når man ikke går inn og ser på alle rammevilkårene som faktisk har noe å si for industri i Norge.

Jeg skal forsøke å gå inn og si noe om de mer konkrete tingene, men bare én overordnet betraktning først: Vi har jo risikoavlastningssystemer i dag. Veldig mye av virkemiddelapparatet vårt er bygget opp for nettopp det. Så er det et reelt spørsmål hvor store investeringer staten skal ha i enkeltvirksomheter. Det har vi også hatt systemer for. Investinor har f.eks. det som oppdrag. De har også fått 500 mill. kr de skal investere i skognæringen, riktignok på markedsmessige vilkår – det må man ha, ellers blir det subsidier og ikke investering – og har investert 200 mill. kr av disse pengene til nå.

Jeg mener det er dårlig næringspolitikk i sum hvis staten skal gå inn og ta enormt stor risiko på noen områder og dermed risikere å tape mye penger i stedet for å bygge opp en næringspolitikk som gjør at flere næringer kan vokse fram. Jeg er enig i at vi skal peke på noen næringer som er særlig viktige for Norge; det er derfor regjeringen fremmer f.eks. havnæringen. Men det er et problem når man, som f.eks. partilederen i Arbeiderpartiet, peker på seks vinnernæringer. Det første spørsmålet som melder seg da, er hvorfor det ikke er flere der. Hvor var f.eks. sjømatnæringen, vår nest største eksportnæring? Hvor var helsenæringen, som mange av oss mener har stort potensial?

Helt konkret: Saugbrugs klaget på avkortningen i CO2-kompesasjonen i 2013. De fikk avslag da fordi de hadde en langsiktig kraftkontrakt. Så klaget de på ny i 2018, fordi morselskapet gikk konkurs, til Miljødirektoratet. Den saken ligger til behandling hos Miljødirektoratet, som gir den høy prioritet, men som vanlig i sånne saker, kan jeg ikke gå inn i detaljene i den. Dette er heller ikke innenfor mitt departement, men jeg har stor forståelse for at en spennende bedrift – som Saugbrugs er – som får til veldig mye, ønsker dette.

Det var et spørsmål om grønne offentlige innkjøp. Vi har akkurat kommet med en stortingsmelding hvor det er et av hovedpoengene. Jeg vil også nevne at i den store gjennomgangen av hele virkemiddelapparatet er én av tingene vi ser på, nettopp om vi er rustet nok til å kunne ta større og mer kompliserte prosjekter.

Presidenten: Debatten i sak nr. 7 er over.