Karin Andersen (SV) [14:18:53 ] : Vi må sette oss store mål.
Vi skal redde klimaet, vi skal ta vare på naturen, som er livsgrunnlaget
vårt, vi skal skape arbeidsplasser, og vi skal tjene penger – og
det er mulig. Det er selvfølgelig mulig langs kysten, men det er
også mulig i innlandet. Det er dette vi må gjøre nå hvis framtida
skal bli trygg. Skal vi få det til, kan vi ikke fortsette i det
samme sporet som nå. De virkemidlene vi har, både for å ta vare
på det naturgrunnlaget vi har, og for å få opp den næringssatsingen
som er nødvendig, fungerer ikke godt nok.
I vår hadde Fylkesmannen
i Innlandet et stort møte med næringslivet – de store næringsaktørene
på både jord og skog og bioteknologimiljøet – og stortingsbenkene
om satsing på bioøkonomi i Innlandet. Der gjennomgikk vi bl.a. SINTEF-rapporten
som heter «Gull i grønne skoger?» og fikk god oppdatering fra de
store og viktige næringsaktørene som jobber med ulike deler av bioøkonomien,
som jord, skog og bioteknologi. Næringen sa til oss at nå måtte
vi sette i gang og smøre matpakken til barnebarna våre, for det
var det dette handlet om.
I Hedmark og Oppland
har vi både råvarer og kompetanse innen jordbruk, skogbruk og bioteknologi.
Råvarene er fornybare, og mulighetene er mange, men det går altfor
sakte å få opp en samlet satsing på nye arbeidsplasser i vårt område.
Derfor er folk også skeptiske når man snakker om vern av natur og
klimasatsing, for man tror ikke at det handler om at det kan skapes
arbeidsplasser som kan løse problemet. Men det gjør det.
Norge må skape
flere hundre tusen nye arbeidsplasser til erstatning for dem som
i dag er i oljenæringen. Det vet alle. Vi er nødt til å ha andre
bein å stå på. Og det haster, for klimaendringene er store, og Norge
er langt unna å nå de målene vi har satt, nemlig at vi skal kutte
60 pst. av klimagassutslippene innen 2030. Vi må bidra til at mange
av arbeidsplassene som kan skapes av disse klimagasskuttene, også
havner i Innlandet, der disse råvarene jeg har nevnt, finnes.
De arbeidsplassene
vi skal leve av framover, må være fornybare og klima-, natur- og
miljøvennlige. De må være skapende, og vi må kunne tjene penger
på dem. Sjøl om vi har disse store ressursene, er kompetansemiljøene
og eierstrukturen i disse næringene slik at dette ikke skjer av
seg sjøl. Disse næringene er ikke som oljeindustrien. Det er heller
ikke slik som det var da Norge utviklet vannkraften, med store punktinvesteringer.
Dette er veldig mange små eiere som sammen må se at det er mulig
å skape varige og fornybare arbeidsplasser.
Spørsmålet mitt
til regjeringen er: Er de klar over at det må til andre virkemidler
enn dem vi har i dag? Det var nemlig alle på den samlingen vi hadde
med de store næringsaktørene i Innlandet og politikere av alle farger, fra
begge sider av Mjøsa. Alle så det. Alle mente at hvis vi fortsetter
som før, får vi ikke til dette.
Jeg utfordrer
derfor regjeringen til å bli med på de endringene som må til. Det
handler om skatteendringer, forskningsmidler, kompetanseutvikling
og utdanning. Ikke minst handler det også om statlig risikoavlastning
for den industrien og de næringsaktørene som skal være med på dette.
SV har tatt opp dette mange ganger, og nå må de andre partiene også
vise at dette ikke bare er prat. Det må bli slutt på snakket om
næringsnøytralitet og uprioriterte skatteletter, som ikke er målrettet
mot verken å få til en livsnødvendig omstilling fra olje til fornybart
eller mot å få opp en nødvendig satsing på industriarbeidsplasser
i Norge som er basert på fornybare ressurser.
Oljenæringen har
fått milliarder i risikoavlastning opp gjennom tida. Det har fungert.
Nå må vi vri denne risikoavlastningen over til fornybare og miljøvennlige næringssatsinger.
Jeg slo i dag opp på nettet for å lese «Tilstandsrapport for høyere
utdanning 2019», som jeg tror kom i går. Den kartlegger også hvordan
industrien og næringslivet investerer. Oljeselskapene bruker 6 mrd. kr
på forskning. Staten bruker nesten 600 mill. kr, så vidt jeg kunne
se av tabellene, og 600 mill. kr ekstra på SkatteFUNN-ordningen.
Det er ikke noe tegn til et grønt skifte i den rapporten, så vidt
jeg kunne se.
Jeg håper statsråden
kan vise til andre tall, for det vi trenger, er å vri forskningsinnsatsen
og utviklingsinnsatsen over til det vi skal leve av. Jeg vet ikke
hvor mange ganger jeg har hørt representanter for mange partier
si at det vi kan lage av olje, kan vi også lage av tre. Ja, det kan
vi, men det kommer ikke til å gå av seg sjøl når vi bare prater
om det. Vi er faktisk nødt til å legge ganske mye statlig medvirkning
på bordet for å få det til.
Da kan man ikke
fortsette slik som man har gjort, og bruke mye penger på å forske
på olje, som vi må trappe ned. Vi må forske på fornybart, bl.a.
hvordan vi kan foredle tømmerstokken – for det kan man. Men vi må skjøtte
både skogen og jorda i et tusenårsperspektiv. Det er fellesgoder,
og det er det naturgrunnlaget vi lever av, alle sammen. Det fikk
vi – også for bare noen få dager siden – en FN-rapport som viser
alvoret i. Men det er også den muligheten vi har til å kunne dokumentere
– hvis vi kan drive dette godt i Norge og i Hedmark – at den driften
vi har, tilfredsstiller høye miljø- og naturkrav. Det er et kvalitetsstempel
på våre råvarer som vi kan utvikle mer. Da slår vi mange fluer i
ett smekk:
Vi har gode bidrag
for å redusere klimagassutslippene, vi har gode bidrag for å bedre
naturgrunnlaget, kvaliteten og mangfoldet i naturressursene våre,
enten det er jord eller skog, og vi kan skape de arbeidsplassene
vi skal leve av.
Det er en utvikling
i skognæringen som går mot mer og mer flatehogst og drift som ikke
er fullt ut forenlig med biologisk mangfold og en natur i balanse.
Den tømmerstokken vi nå høster i Hedmark, kjører man jo – for å
si det sånn – alt hva remmer og tøy kan holde, ut av landet for
å skape arbeidsplasser i andre land.
Det er ikke bare
Norge som tenker på nye arbeidsplasser framover. Tvert imot er det
mange land som ligger en del hestehoder foran oss på dette området.
De har store volum og utvikler nå veldig mye spennende og ny teknologi
på bakgrunn av våre råvarer. Det kan ikke være en situasjon som
regjeringen synes er tilfredsstillende. Sjøl har jeg jobbet for
at vi skal få både bedre jernbane og flere tømmerterminaler, men
det kan jo ikke være slik at vi nå skal bygge jernbane med begge hendene
for å få kjørt enda mer av råstoffet vårt ut av våre områder, og
at det ikke blir arbeidsplasser av det der vi bor.
Når det gjelder
jord, har Hedmark og Oppland de største ressursene til matproduksjon,
og det er utrolig mye spennende som skjer knyttet til bioteknologi
der. Det er også store samarbeidsmuligheter – som også utnyttes
i dag – knyttet til sjønæringene.
Disse tingene
henger veldig tett sammen, for alt er biologisk materiale. Derfor
kan mye av den kunnskapen og spisskompetansen som utvikles her,
også brukes i det som skal skje innenfor havbaserte næringer. Det
er selvfølgelig også utrolig viktig at man ikke bare utvikler det, men
også tar vare på kvaliteten i havet, slik at det ikke blir ødelagt.
Spørsmålet er:
Ser statsråden dette, og vil han være med på forandring?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:29:13 ] : Dette synes jeg
er en kjempebra interpellasjon. Det korte svaret er ja, men det
er jo ikke sånn at vi starter med dette nå, for her er det masse
på gang.
Jeg håper representanten
Andersen kan oppklare det som gjelder SkatteFUNN-provenyet. Jeg
tror det er på mellom 4 mrd. kr og 5 mrd. kr, men det er mulig jeg misforsto
og hørte litt feil om tallene her.
Tar man Innlandet
som utgangspunkt, er det et område med fantastiske naturressurser
og lang industrihistorie hvor det skjer utrolig mye spennende. Hunton
Fiber har f.eks. bygd ny fabrikk på Gjøvik, fått nye, automatiserte
produksjonsmetoder som har redusert kostnadene, og de har hentet
hjem produksjonen fra Polen. Før snakket vi om «offshoring» og «outsourcing»
og at vi mister – nå henter vi ting hjem. Mjøstårnet, som bygges nå,
er et kommersielt prosjekt, men det er også et utstillingsprosjekt
for norsk trenæring, for norsk treforedling og for bruken av tre
som byggemateriale. Det er 85,4 meter høyt, bygd med limtre fra
Moelven og vekker internasjonal oppsikt. Nylig gjorde også Shelterwood, som
er et selskap satt opp av Norsk Skogkapital, Borregaard, Norske
Skog, Skogbrand og Investinor, altså statlig risikokapital, sin
første investering i nettopp trerelatert industri. Alt dette understøttes
ikke bare av regjeringens generelle industrisatsing, men også av
regjeringens satsing på bioøkonomi.
Vi skal være en
ledende industri- og teknologinasjon, og vi skal være det fordi
vi er det allerede i dag. Vi har en stolt industrihistorie å bygge
videre på, men vi må bli enda grønnere, enda smartere og enda mer
nyskapende. Industrien vår skal være bærekraftig. Vi må ha god markedsadgang.
Vi må ha tilgang til kapital, også privatkapital. Vi må ha god infrastruktur,
forskning og virkemidler som utløser verdiskaping og lønnsomme arbeidsplasser.
Utgangspunktet
for den generelle industripolitikken – jeg ber om at man legger
merke til at jeg ikke sier næringspolitikken generelt, for det er
jo denne regjeringen som har relansert industripolitikken gjennom
den første industrimeldingen siden 1981, som ble lagt frem i 2017
– er godt, men globalisering, teknologisk utvikling og klimautfordringene
gjør at vi får nye utfordringer. Hvis man ser på norsk industri
under ett nå, går det bra. Omsetningen går bra, verdiskapingen går
bra, sysselsettingen går bra, flere får jobb, investeringene går
opp, og optimismen i industrien er på klart stigende kurs. Så må vi
passe på at vi ikke ødelegger for det ved bl.a. å bruke for mye
penger over offentlige budsjetter som setter dette i spill.
I industrimeldingen
lanserte regjeringen en offensiv industripolitikk der vi bl.a. introduserte
nye og lenge etterlengtede virkemidler som katapultordningen. Det er
testsentre som opprettes rundt om i hele Norge, der gründere, etablerte
selskaper og forskningsmiljøer kan gå sammen om å pilotere og teste
ut forskjellig ny teknologi og nye produkter. Vi har altså tro på
industrien. Vi har også tro på skogrelatert næring og treforedlingsindustrien.
I den forbindelse
er det også verdt å nevne skattepolitikken. Det er helt riktig at
de store skattelettene har kommet folk flest, vanlige innbyggere,
til gode, men også i stor grad næringslivet, og det gjelder alt
næringsliv. For eksempel er det å redusere selskapsskatten fra 28 pst.
til 22 pst. – som i hvert fall Sosialistisk Venstreparti er imot,
så vidt jeg vet – noe som kommer alt næringsliv til gode. Når det
gjelder formuesskatten, som så ofte er utskjelt i denne sal: Hvis
man ikke ser at særlig skognæringen – i og for seg treforedling
også, men det er et eget skatteregime for skog – er en av næringene
som er opptatt av forholdet generelt mellom formuesverdi og inntekter,
går man glipp av noe. Vi har også lansert nye verktøy, som f.eks.
tilbud om at eksportgarantier skal bli utvidet til å omfatte eksportrelaterte
investeringer i Norge, noe som bl.a. gjør det lettere med storindustrielle investeringer.
Jeg vil nå pense
litt nærmere inn på skog- og trenæringen, som jo er en del av den
større bioøkonominæringen. Vi la i 2016 frem en bioøkonomisk strategi
for bærekraft, effektiv og lønnsom produksjon av biologiske ressurser.
Da var et av de aller viktigste poengene nettopp at vi måtte styrke
denne næringen langsiktig. Det gjorde vi på flere forskjellige måter.
For det første kom det penger direkte. Det kom 100 mill. kr i budsjettet.
Men det er også sånn at virkemiddelapparatet vårt – Innovasjon Norge,
Norges forskningsråd og Siva – har fulgt opp dette ekstra ved å
lage sin egen felles handlingsplan, og det får resultater. Anslagsvis
bruker Innovasjon Norge rundt 3 mrd. kr i tilskudd og lån til bioøkonomirelaterte
aktiviteter, det er ca. 1 mill. kr i tilskudd til bioøkonomirelatert
aktivitet gjennom Norges forskningsråd og rundt 250 mill. kr til
eiendoms- og selskapsinvesteringer som er direkte eller indirekte
rettet inn mot bioøkonomi gjennom Siva. Det er også viktig, for
ved siden av den overordnede næringspolitikken er vi også en regjering
som ser hen til enkeltbransjer der Norge har et spesielt godt utgangspunkt.
Samferdsel er
også avgjørende. Det ble ikke nevnt i selve interpellasjonsteksten,
men det er avgjørende for skog- og trenæringen og for industrien
for øvrig. Bevilgningene til samferdsel er økt med nær 75 pst. siden 2013.
Vedlikeholdsetterslepet på vei og bane er markant redusert. Satsingen
gir også skogindustrien, som er en svær transportbruker, økt konkurransekraft.
Bedre skogsveinett og tømmerkaier, sammen med videreutvikling av
offentlige veier og jernbane, bidrar til reduserte transportkostnader
og økt konkurranse i skog- og trenæringen. For igjen å trekke en
tråd fra den overordnede politikken, som er bra for alle, helt konkret
over til skognæringen kan man for øvrig nevne at det er bevilget totalt
195 mill. kr til skogsveier og tømmerkaier i 2018. Det er en kraftig
økning av bevilgningene til det formålet siden vi kom inn i regjering.
Bioøkonomi er
spennende nettopp fordi det også henger sammen med det grønne skiftet.
Vi har sammen med norsk industri, gjennom Prosess21 – et strategisk forum
som skal se på hvordan prosessindustrien kan bidra til overgangen
til et lavutslippssamfunn – vært opptatt av å få næringene med på
laget, fordi privat næringsliv er en del av løsningen for det grønne
skiftet. Samtidig er det også viktig hva vi gjør, og bl.a. ved å
styrke ordninger som Miljøteknologiordningen til Innovasjon Norge, som
er økt fra 260 mill. kr i 2016 til 565,5 mill. kr i 2019, gir vi
viktige tilskudd til pilot- og demonstrasjonsprosjekter for å bidra
til kommersialisering av innovative løsninger basert på miljøteknologi,
bl.a. innenfor skognæringen og treforedlingsnæringen.
Jeg skal ikke
i denne sammenheng gå inn på biodrivstoff og kravene til det, men
det er også et bidrag.
For å avslutte:
Klimaendringer og klimaforpliktelser kommer til å legge føringer
på industriens utvikling fremover. Samtidig er det viktig at vi
bruker de naturgitte fortrinnene vi har. Skog, trevirke og kunnskapen
som ligger både i den moderne skognæringen og i treforedlingsnæringen,
er utmerkede eksempler på det.
Avansert bruk
av tømmerstokker bidrar til lønnsomme arbeidsplasser, men bidrar
også til det grønne skiftet hvis vi gjør det riktig. Det kan bl.a.
tilby gode substitutter til fossile alternativer med langt lavere
karbonavtrykk – og i noen tilfeller negativt karbonavtrykk. Vi ser
en rekke eksempler på bruk av tre og biologiske ressurser som råstoff
i industriell produksjon. Vi ser f.eks. bruk av tre i byggverk,
som jeg nevnte innledningsvis. Norsk skog har en viktig rolle i
det grønne skiftet. Industri basert på biologiske ressurser er i
en unik posisjon til å gripe de mulighetene som ligger der, både
til å få ned klimautslippene og skape en mer bærekraftig økonomi og
til å gi oss arbeidsplasser og inntekter.
Svaret på interpellasjonen
er ja, regjeringen vil være med. Min beskjedene påstand er at vi
allerede er godt i gang, men vi er selvfølgelig på ingen måte ferdig.
Nils T. Bjørke hadde her
teke over presidentplassen.
Karin Andersen (SV) [14:38:46 ] : Jeg takker for svaret, men
jeg må si jeg er litt avmålt og avventende til det som ble sagt.
Det ene er at næringsministeren gjennom sitt innlegg nå viser at
han ikke har forstått alvoret i de klimautfordringene vi har, og
hvor mye det haster for å få til en endring og arbeidsplasser vi
skal leve av. Han har heller ingen forståelse for at når vi før
har stått overfor slike store, alvorlige utfordringer som vi gjør
nå, har endringen i økonomien ikke skjedd uten større politiske
grep og aktiv politisk styring av industrialiseringen.
Statsråden ramser
opp bedrifter og ting som har skjedd i Hedmark og Oppland. Ja, vi
er klar over det, vi har snakket om det i mange år, vi, og sett
på det; vi vet om det, og vi har vært sammen med disse folkene.
Det er nettopp de menneskene som var på det fellesmøtet som var
på Hamar, som sa at den satsingen vi har nå, ikke er nok til at
de kan gripe muligheten, som statsråden sier. Det må større endringer
til, og spesielt må det satses på kompetanse. Hunton, som statsråden
nevnte, etterlyste kompetansesatsing på sitt område. Så helt konkret:
Kan regjeringen tenke seg å satse mer på det?
Så er det forskningssiden.
Jeg har tilstandsrapporten her, og den viser at norske forskningsmiljøer
rapporterer tre–fire ganger mer petroleumsrelatert forskning og
utvikling enn fornybar. Det må snus på hodet ganske raskt, og forskning
på ikke-fornybart bør trappes ned. Vi kan ikke fortsette med det.
Det er jo å sage av den greina vi sitter på å bruke pengene på det som
alle vet vi er nødt til å slutte med.
Et område alle
disse næringene nevnte, var risikoavlastning. Vi snakker nå om bedrifter
som er gode internasjonalt, som får mye til, men vi har behov for
en større satsing for å få til mange flere arbeidsplasser på basis
av de råvarene vi har sjøl, ikke bare at de havner i utlandet og
blir industrialisert der, og at de der får denne kompetanseutviklingen.
Oljeindustrien
har fått høy risikoavlastning fra staten. Det har vist seg å være
veldig virkningsfullt, og mange har turt å ta risikoen. Vi er nødt
til nå å se på hvordan vi kan vri risikoavlastning inn mot disse
næringene. Politikere skal ikke bestemme hva slags industri eller
hva slags produkter som skal lages, men vi må si at vi er villige
til å dele risikoen med dem for at de skal utvikle de klima- og
miljøvennlige arbeidsplassene som vi kan leve av i framtida.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:42:04 ] : Først et overordnet
poeng: Det er i og for seg riktig at særlig i etterkrigstiden var
det en del industrireising i Norge. Det ble reist ny industri, men
det var også sånn at det systemet på en måte brøt sammen på 1970-tallet.
Hvorfor gjorde det det? Jo, det brøt sammen rett og slett fordi
det ble stadig flere virksomheter som ikke leverte penger inn i
statskassa, men var avhengige av å få penger ut. Det viste seg altså
at det systemet, med så stor og tung statlig involvering som man
den gang hadde – som jeg ikke automatisk sier at representanten
Andersen vil tilbake til, selv om man av og til kan mistenke det,
men jeg sier ikke det – fungerte ikke.
Så har man hatt
en lang periode hvor man i hvert fall på papiret har snakket om
begrepet «næringsnøytral politikk». Så vidt jeg vet, dukket det
første gang opp i en av Stoltenberg-regjeringens dokumenter. Men
sannheten er at vi aldri har hatt en næringsnøytral politikk i den
forstand at vi bare er opptatt av de overordnede virkemidlene. Hvis
vi hadde hatt en næringsnøytral politikk, hadde vi ikke hatt en
bioøkonomistrategi, da hadde vi ikke hatt en egen satsing på det,
som involverer hele virkemiddelapparatet vårt, og som de følger
opp. Da hadde vi heller ikke hatt en egen havsatsing, for den saks
skyld, og vi hadde ikke lagt frem en egen industrimelding, den første
siden 1981.
Mitt poeng er
at vi har jo en verktøykasse; vi har en verktøykasse som delvis
er der for alt næringsliv, og så har vi en verktøykasse som på noen
områder er rettet inn mot nettopp skognæringen og treforedlingsindustrien,
som har noen særskilte utfordringer.
Så mener jeg det
er viktig å utfordre kanskje særlig Sosialistisk Venstreparti på
resten av politikken, for skattenivå for næringsliv har mye å si,
skattenivå på formue har mye å si hvis man f.eks. er skogeier, samferdselspolitikken
og hvor mye man bruker på bl.a. vei – selv om bane også er viktig
– har mye å si, CO2 -kompensasjonsordningen
og det at man har et godt, internasjonalt forankret system for at
norsk industri ikke skal bli utkonkurrert av særnorske miljøkrav
uten at det bidrar til reduserte utslipp totalt, har mye å si. På
alle disse områdene har SV tradisjonelt sett vært på gal side. Tradisjonelt
sett har SV aldri vært et parti som har vært opptatt av å bedre
vilkårene for privat næringsliv.
Så kom det til
slutt et spørsmål om kompetanse, som er helt avgjørende, for måten
denne næringen har utviklet seg på i flere tiår, innebærer behov
for mer forskning og mer kompetanse, med viktige bidrag fra f.eks.
NMBU. Så svaret på om vi skal satse mer på kompetanse, er ja.
Nils Kristen Sandtrøen (A) [14:45:24 ] : Norge har gjennom
de siste årene kanskje vært et av de landene i verden som har vært
best rustet på flere områder for å få til en storstilt industrireising
med basis i skogen. Vi har råstoff, og prisene på råstoffet har
over lengre tid vært gunstige for industrien. Rentene har vært lave,
kronekursen har vært gunstig for industrien, og det finnes veldig
mange gode ideer, for det gjøres godt forskningsarbeid, så det er
ikke mangelen på prosjekter å sette i gang med som er utfordringen.
På toppen av dette, og som et femte punkt, er Norge kanskje enda
bedre geografisk plassert med tanke på å få en god utvikling av eksportrettet
industri med basis i skogen.
Når vi har så
gode forutsetninger, er det veldig interessant å se på hva tallene
viser. Hvordan går faktisk utviklingen for Norge i det store og
hele, samlet sett? Det gjøres veldig mye godt arbeid ute i mange
bedrifter, vi har dyktige arbeidsfolk, og det er gode eksempler
rundt omkring. Men de eksemplene skulle vært enda flere, slik at
arbeidsplassene ble flere. I Sverige har man nå passert nivået før
finanskrisen på nye investeringer reelt i industrien i realkapital,
så man ligger altså høyere nå i 2019 enn det man gjorde i 2008.
I Norge er det
motsatt. Vi ligger fortsatt et godt stykke bak i nye investeringer
reelt i industrien nå, og vi har ligget stabilt på litt over 20 mrd. kr
de siste årene. I Sverige er det så store investeringer i skogbasert
industri at kun den delen av industrien i Sverige investerer for nesten
like mye som halvparten av all fastlandsindustri i Norge – alle
industrigrener samlet. Dette viser med et så tydelig språk som det
går an å formidle, at det er noe som mangler for å utløse de behovene
vi har for flere arbeidsplasser både i Innlandet og i Norge generelt.
Da er det klart at for å få denne ligningen til å gå opp, må det mer
kapital inn. Slik som politikken er rigget i dag, er det ikke meningen
at den kapitalen skal komme på det nivået som vi nå snakker om at
vi er avhengig av for en bedre samfunnsutvikling.
Vi må være ærlige
og si at vi har enkelte ordninger som er gode, men ikke på det nivået
som vi her ønsker oss. For eksempel møtte vi flere bedrifter på
den felles dagen vi hadde med fylkesmannen i Innlandet, som sa: Ja,
vi kan søke Innovasjon Norge, men når vi snakker om de større prosjektene,
får vi ofte tilbake som svar at dette er for risikabelt, dette blir
for stort for oss. Derfor er ikke politikken fra vår side, fra regjering
og storting, per dags dato i god nok grad rettet inn mot de større
prosjektene.
Arbeiderpartiets
landsmøte har tatt den tydelige konsekvensen av dette. Vi har nå
laget et eget program med spesielt fokus på industriell distriktspolitikk,
og i vårt distriktsmanifest har vi noen helt nye grep som vil bidra
til positiv utvikling innenfor bioøkonomisatsing. For det første
har vi nå avklart at vi ønsker å innføre ordninger for å avlaste
risikoen for industribygging innen bioøkonomi og ny industri. For
det andre sier vi at Enova må bli et tydeligere virkemiddel i næringspolitikken, for
vi vet at en ny industri – eller et grønt skifte, som det ofte blir
sagt – ikke bare kan importeres; det må tvert imot utvikles. Derfor
mener vi at Enova også må få som mandat at man blir enda mer kraftfull
på vegne av industrien i Norge, at det ikke bare er spart strøm
som skal være målet.
Så sier vi klart
og tydelig at vi må ha et ordentlig industrifond for de større industrielle
satsingene i Norge, slik at neste gang man har en idé og går til
virkemiddelapparatet, får man ikke beskjed om at dette er for risikabelt
og for stort, men man får høre: Ja, dette trenger Norge og velferdsstaten
vår.
Freddy André Øvstegård (SV) [14:50:42 ] : Det er ikke bare
Innlandet som allerede nå viser det store potensialet for en grønn,
ny deal for Norge, der bioøkonomien allerede er en viktig næring
og kan bli en enda viktigere næring for landet. I Østfold vet vi
og ser vi hvordan treforedlingsindustrien har vært ekstremt viktig
for historien vår, men også er viktig nå – og ikke minst kan bli
enda viktigere framover.
I Sarpsborg har
vi Borregaard, en industribedrift med en lang og stolt historie.
I dag produserer Borregaard høyteknologiske produkter ut fra tømmerstokken.
Det kan bl.a. erstatte en god del oljebaserte produkter. Denne industribedriften
sysselsetter altså omkring 800 folk bare hjemme i Sarpsborg.
I Halden har vi
Norske Skog Saugbrugs. De driver også med en avansert form for treforedlingsindustri, ikke
minst bruker de 99,8 pst. fornybar energi i sin virksomhet, og de
har nesten 500 ansatte.
Dette er eksempler
på grønn industri som videreforedler de råvarene vi har i dette
landet, videreforedler tømmeret som vi har bygd mye næring på opp
gjennom historien. I stedet for å eksportere råvarer, utnytter vi dem
her, for å skape arbeidsplasser.
Potensialet er
mye større, men grønn industri skjer ikke bare av seg selv. Jeg
kunne også ha listet opp Peterson i Moss på denne listen over treforedlingsindustri
i Østfold, også en bedrift med en lang og stolt historie. Den ble
grunnlagt på 1850-tallet, men ble slått konkurs i 2012, kort tid
etter et oppkjøp, etter å ha hatt et langsiktig eierskap i over
100 år før det. Så det viser seg at det fortsatt gjenstår noe for
å gjenreise den aktive industripolitikken, hvis vi faktisk skal
utnytte potensialet vårt fullt ut.
Nå står Saugbrugs
i Halden midt i en krise som gjør det hele veldig aktuelt. På tross
av at bedriften altså bruker 99,8 pst. fornybar energi, får de ikke
full CO2-kompensasjon. Søknaden deres har blitt avslått – på sviktende
grunnlag, mener jeg – og det betyr at de taper nesten 80 mill. kr.
Det er dypt alvorlig for de nesten 500 ansatte som går på jobb der
hver dag.
Derfor er SVs
posisjon tydelig: Vi er nødt til å overprøve det avslaget og sørge
for gode rammebetingelser for den viktige, grønne industribedriften
som Saugbrugs er. Jeg mener at når vi har denne interpellasjonsdebatten
som vi faktisk har, burde næringsministeren svare på det som er
en velkjent sak, og som har blitt tatt opp i flere spørsmål – om
regjeringen nå ønsker å redde disse nesten 500 grønne arbeidsplassene.
Men vi må gjøre
langt mer. Vi skal ikke bare forsvare den grønne industrien vi har
fra før; vi må også ha en ny, storstilt grønn industrireising, rett
og slett fordi klima- og miljøkrisen krever det av oss. Vi må altså
halvere utslippene våre i løpet av elleve år. Det er en helt massiv
utfordring. Vi har aldri stått overfor noe lignende, og det haster.
Hvis vi skal ha
både noe å leve av og ikke minst en klode å leve på, betyr det at
vi ikke bare kan kutte oss ut av klimakrisen; vi må også bygge oss
ut av krisen. Det er derfor SV vil ha en grønn, ny deal der man
bruker statens muskler og eierskap til i større grad å bygge opp
ny industri, stille langsiktig kapital tilgjengelig for å bidra
og ta risiko, vri skattesystemet fra spekulasjon til produksjon
og ikke minst peke ut noen nasjonale nøkkelnæringer som vi skal
satse ekstra på med alle de tilgjengelige virkemidlene vi har.
Bioøkonomien,
med treforedlingsindustrien inkludert, er en sånn nøkkelnæring.
Vi trenger mer midler til forskning og utvikling, sånn at vi kan
ha flere av de omstillingssuksessene som Borregaard er et eksempel
på. Vi trenger tilgang på langsiktig kapital for å utvikle næringen,
og da må den statlige næringspolitikken bidra med å ta risiko. Ikke
minst trenger vi å gjøre noe med transport fordi 20 pst. av kostnadene
til treforedlingsindustrien er knyttet til det. Da må vi bygge ut
jernbane.
Karin Andersen (SV) [14:55:56 ] : Jeg vil til slutt utfordre
statsråden igjen på om han egentlig forstår alvoret i den store
omstillingen vi må igjennom, og som vi må igjennom raskt, fordi
vi må kutte klimagassutslippene, og fordi vi nå kjører råstoffet
vårt ut av landet, slik at de arbeidsplassene som kunne vært i Norge,
havner et annet sted. Det er et av problemene, for jeg skjønner at
folk er bekymret når vi skal kutte i klimagassutslippene, hvis vi
ikke samtidig sikrer at det er noen arbeidsplasser det går an å
leve av. Det er ikke noe godt signal, og statsråden har et stort
ansvar for å skjønne alvoret og for å sette i gang nye, mer virkningsfulle
virkemidler for å få dette i gang.
Da må vi vri skattepolitikken.
Den favoriserer i dag eiendom, petroleum og finans. Vi er nødt til
å få den til å favorisere ny grønn industri. Mener statsråden at
det er riktig? Vi er nødt til å se på påbud og forbud slik at de
klima- og miljøvennlige produktene får forrang. Vil statsråden det?
Vi er nødt til å stille strenge miljø- og klimakrav, strengere enn
i dag, til alle offentlige innkjøp. Vil statsråden det? Vil statsråden
at vi etablerer risikoavlastning, slik som disse næringsmiljøene
ber oss om, fordi de ser at de ikke får realisert de mulighetene
de har i dag, innenfor det regimet vi har? Jeg hører at statsråden
prøver å få risikoavlastning til å høres ut som noe som foregikk
på 1970-tallet. Jeg kan forsikre om at det ikke handler om det.
Dette handler om moderne, høyteknologisk industri, og statens rolle
her er jo å sikre den infrastrukturen som skal til, og den risikoavlastningen
som må være på plass for å kunne utløse dette.
Innenfor både
jord og skog er eierstrukturen veldig, veldig fragmentert. Det er
ikke store industrieiere som står bak, det er mange småprodusenter.
Så dette er en helt annen måte å tenke på for å få opp det nødvendige volumet,
og der må staten spille en langt mer aktiv rolle enn det den gjør
i dag.
Jeg er dessverre
ikke særlig mer optimistisk etter denne interpellasjonsdebatten
– heller litt skuffet, kanskje, over at det ikke er flere partier
som velger å delta i den, for dette er så uhyre viktig. Dette er
utrolig viktig for Innlandet, som ikke på samme måte som kysten
kan ta del i alt det spennende som kan skje knyttet til kysten, men
vi har en flik av det gjennom bioøkonomisamarbeidet, som er høyteknologisk,
og som er bra. Men det haster, for klimaet er i rask endring, og
folk trenger arbeid. Næringslivet må tjene penger, og gjør vi det
ikke her, er det noen andre som gjør det et annet sted.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:59:20 ] : Først takk for
en spennende diskusjon. Det kommer en interpellasjon til etterpå,
som berører noe av det samme, så vi får en sjanse til å fortsette
diskusjonen da. Jeg hadde for øvrig også håpet at det skulle være
litt flere fra, ja, de partiene som ikke er her, for å si det sånn.
Man får ikke en
industripolitikk bare ved å gjenta at man skal ha en aktiv industripolitikk,
særlig ikke når man ikke går inn og ser på alle rammevilkårene som
faktisk har noe å si for industri i Norge.
Jeg skal forsøke
å gå inn og si noe om de mer konkrete tingene, men bare én overordnet
betraktning først: Vi har jo risikoavlastningssystemer i dag. Veldig
mye av virkemiddelapparatet vårt er bygget opp for nettopp det. Så
er det et reelt spørsmål hvor store investeringer staten skal ha
i enkeltvirksomheter. Det har vi også hatt systemer for. Investinor
har f.eks. det som oppdrag. De har også fått 500 mill. kr de skal
investere i skognæringen, riktignok på markedsmessige vilkår – det
må man ha, ellers blir det subsidier og ikke investering – og har investert
200 mill. kr av disse pengene til nå.
Jeg mener det
er dårlig næringspolitikk i sum hvis staten skal gå inn og ta enormt
stor risiko på noen områder og dermed risikere å tape mye penger
i stedet for å bygge opp en næringspolitikk som gjør at flere næringer kan
vokse fram. Jeg er enig i at vi skal peke på noen næringer som er
særlig viktige for Norge; det er derfor regjeringen fremmer f.eks.
havnæringen. Men det er et problem når man, som f.eks. partilederen
i Arbeiderpartiet, peker på seks vinnernæringer. Det første spørsmålet som
melder seg da, er hvorfor det ikke er flere der. Hvor var f.eks.
sjømatnæringen, vår nest største eksportnæring? Hvor var helsenæringen,
som mange av oss mener har stort potensial?
Helt konkret:
Saugbrugs klaget på avkortningen i CO2 -kompesasjonen
i 2013. De fikk avslag da fordi de hadde en langsiktig kraftkontrakt.
Så klaget de på ny i 2018, fordi morselskapet gikk konkurs, til
Miljødirektoratet. Den saken ligger til behandling hos Miljødirektoratet,
som gir den høy prioritet, men som vanlig i sånne saker, kan jeg
ikke gå inn i detaljene i den. Dette er heller ikke innenfor mitt
departement, men jeg har stor forståelse for at en spennende bedrift
– som Saugbrugs er – som får til veldig mye, ønsker dette.
Det var et spørsmål
om grønne offentlige innkjøp. Vi har akkurat kommet med en stortingsmelding
hvor det er et av hovedpoengene. Jeg vil også nevne at i den store
gjennomgangen av hele virkemiddelapparatet er én av tingene vi ser
på, nettopp om vi er rustet nok til å kunne ta større og mer kompliserte
prosjekter.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 7 er over.