Marit Arnstad (Sp) [10:08:58]: For fire år siden vedtok et flertall i Stortinget store strukturendringer i høyskole- og universitetssektoren. Ja, det var ikke måte på hvor mange synergier det skulle gi, det var ikke måte på hvordan det skulle øke kvaliteten i hele sektoren, samtidig som en fra alle hold forsikret oss om at det ikke skulle innebære noen form for sentralisering av studiesteder.

Det en ikke drøftet for fire år siden, var om høyskoleoppdraget fortsatt skulle bestå, eller om strukturendringene og strukturreformen betydde at all høyere utdanning nå i realiteten ble universitet. Det var heller ingen drøfting av om høyskoleutdanningen hadde noen særlige kvaliteter som var viktige, og som burde beholdes og videreutvikles. Fraværet av den type debatt var påfallende.

Jeg tror det har sammenheng med at stortingsflertallet den gangen ønsket å la sektoren gjøre jobben for flertallet og for regjeringen, og at en derfor ville si minst mulig om innhold i framtidig høyere utdanning, fordi det å ta minst mulig politisk ansvar nærmest var et mål under behandlingen av strukturreformen. Derfor fikk vi også en strukturreform som er formet etter tilfeldighetene, formet uten noen klare mål for hvordan høyskolenes utdanning av kandidater til regionalt arbeids- og næringsliv skal ivaretas, formet uten noen klare mål for hvordan universitetssektoren skal utvikles.

Resultatet bar også preg av det. NTNU ledet an, og de fikk velge ut fra rent faglige kriterier. De andre var helt nødt til å etablere nye universitet etter geografiske kriterier – og det har jo ført til en litt mangfoldig sammensetning, må en si – mens noen plasser valgte høyskolene å bestå. Resultatet er et nokså uoversiktlig bilde, faglig sett, av institusjonene, og det er også et resultat av at institusjonene fortsatt famler når det gjelder innholdet og kvaliteten i de nye strukturene.

Gjennom hele denne prosessen har Senterpartiet advart sterkt mot det faktum at flertallet ikke var villig til å ta et sterkere politisk ansvar for mål og rammer for universitets- og høyskolesektoren. Vi var særlig bekymret for to ting. Det ene var at høyskolenes særlige oppdrag når det gjaldt kortere utdanning og profesjonsutdanning, skulle bli desimert. Det andre var at sammenslåingene skulle bety starten på en rekke sentraliseringer av studiesteder.

I dag ser vi at vi på mange måter fikk rett. Det synes ikke som om noen lenger har noen klare tanker om hva høyskoleoppdraget skal være for noe. Det er i ferd med å forsvinne. Nær sagt alle sikter nå inn mot å bli små eller store universitet. Men hvordan skal de nye universitetene drives? Skal alle sammen inn i et mønster fra de gamle universitetene, eller krever høyskoleprofesjonene sin egenart, at universitetsbegrepet gis en ny form? Skal noen av de gamle universitetene få lov til å spisse seg fram mot å være mer internasjonalt fremragende enn andre universitet? Tillater vi den type differensiering? Og hva skjer med de gamle høyskolenes oppgave når det gjelder å dekke behovet for arbeidskraft regionalt? Ingen av disse forholdene har vært gjenstand for en bred debatt. Mange av disse spørsmålene står fortsatt helt ubesvart.

Gjennom prosessen ved Nord universitet ser vi nettopp det, at en prøver å bøte på manglende finansiering, dårlig gjennomføringstid for reformen og også altfor stramme tellekanter med publikasjonspoeng og doktorgradsprogram. En forsøker å svare på det med nedlegging av linjer og studiesteder. Igjen er sentralisering det eneste svaret. Samtidig fraskriver rektor seg rett og slett alt ansvar for samfunnet rundt seg. Det er ganske oppsiktsvekkende, tatt i betraktning de mange fine ord som tidligere er sagt om samfunnsoppdraget og forholdet til samfunnet rundt.

Dersom regjeringen nå lar Nord universitet få lov til å gjennomføre en sentralisering uten å gripe inn, er min spådom at flere kommer til å komme etter. Universitetet i Sørøst-Norge er antagelig nestemann ut, og vi kan komme til å få en bølge av nedleggelser av studiesteder ulike plasser i landet.

I prosessen med Nord universitet har regjeringen og statsråden forsøkt å holde en armlengdes avstand. Samtidig er det et faktum at en har lagt inn føringer i tildelingsbrevet til Nord universitet om struktur som ingen andre universitet har fått i sine tildelingsbrev.

Den siste tida har statsråden skiftet strategi. Gjennom det brevet som ble sendt til Nord universitet i forrige uke, ber statsråden om at en ikke forskutterer prosesser i andre sektorer, og ber om at en tar hensyn til samfunnslivet regionalt. Slik jeg ser det, valgte statsråden med det brevet å gi en ren advarsel til styret. Det hadde vært bra om regjeringen kunne vært mindre mangetydig og uklar i disse spørsmålene. Den måten en velger av/på-knappen på politisk – for det er det en gjør – gjør det ikke lettere verken for lokalsamfunnene som blir berørt, eller for styret, som skal manøvrere.

Etter at 6 000 mennesker demonstrerte i Namsos sist uke, kom partilederen i Venstre, Trine Skei Grande, på banen og var meget klar. Hun sa:

«Jeg var mildt sagt sjokkert da jeg fikk presentert forslaget» – om sentralisering – «gjennom mediene. Det gjør meg forferdet at man kan legge fram et forslag som er frakoblet alle målsettinger vi har for utvikling av regionen.»

Hun sa videre at rektors innstilling «er bakvendt med tanke på de utfordringene vi står overfor i Norge».

Mitt spørsmål til statsråden er om hun er enig i sin partileders beskrivelse av det forslaget som nå ligger til behandling ved Nord universitet, at det er frakoblet regionen, og at det er bakvendt med tanke på de utfordringene vi står overfor? Statsråden har som sagt så langt vært unnvikende, hun har valgt av/på-knappen politisk, men dette syns jeg faktisk at hun bør svare på i dag.

Dette gjelder ikke bare Namsos. Både i Steinkjer og på Nesna har Nord universitet nylig inngått tiårige leieavtaler for sin virksomhet. Spørsmålet er om disse avtalene bare skal løpe mens studiestedene blir tappet for studenter. I Steinkjer har kommunen etter sterke oppfordringer fra Nord bygd en innovasjonscampus til nesten en halv milliard kroner, som Nord nå ikke lenger vil bruke. På toppen av det hele gis det i styrets diskusjoner uttrykk for at en nå er nødt til å be staten om penger til utvidelse av campusene som blir igjen i Levanger og Bodø. En skal altså be staten først om å betale leie i ti år for lokaler en ikke lenger vil bruke, og deretter be staten om å bekoste nye bygg på sentraliserte campus. Jeg kan ikke forstå noe annet enn at det er ren sløsing med penger, i sentraliseringens navn. Det vil jeg gjerne også ha noen tanker om fra statsråden.

Det tar tid å bygge et universitet. Nord universitet burde bruke tida på å bygge faglig utvikling stein for stein. Det kunne de ha klart. I stedet skal de nå bruke de neste årene til å håndtere konflikter med lokalsamfunnet rundt seg, med ansatte, med studenter og med politiske parti. Det kommer til å ta oppmerksomhet, krefter og ressurser vekk fra det som er viktig i utviklingen av universitetet.

Sjølsagt har Nord utfordringer, men de er samtidig et av de universitetene som i 2018 vokser mest når det gjelder avlagte doktorgrader, og de vokser også når det gjelder antall publikasjonspoeng. Når det gjelder avlagte doktorgrader, ligger de faktisk bare rett under OsloMet, f.eks., eller Universitetet i Agder. Men jeg må si at jeg ser meg lei på at en ofte bruker mål om antall førstevalgssøkere som et mål for hvor god en institusjon er. I konkurransen om et sånt mål er en dømt til å skape tapere blant universitetene. Den eneste måten å unngå at et slikt mål er med på å skape tapere på, er at en samlet sett har en kraftig underdekning av studieplasser.

Et mye viktigere mål for om studentene er fornøyd med lærestedet de går på, er det såkalte studentbarometeret. Nord skårer på mange områder høyt i studentbarometeret, både de som går på sykepleie i Namsos, og de som går på lærerutdanning på Nesna, er godt fornøyd. På sykepleierutdanningen i Namsos får studentmiljøet 4,2 av 5 poeng, og lærerutdanningen får 4,1, som er langt over gjennomsnittet. Det er også viktig å ta med seg i en situasjon der det er lett for politikere fra ulike parti å snakke ned et studiested.

Senterpartiet kan ikke se noen mening i det som nå foreslås for Nord. Vi tror ikke dette løser en eneste av de faglige utfordringene dette universitetet står overfor. Men dette er et resultat av hele den utviklingen jeg har sett av strukturreformen i UH-sektoren. Det er i ferd med å komme galt ut, og det er bl.a. i ferd med å komme galt ut fordi vi ikke har diskutert de overordnede målene knyttet til reformen og hva som skal være oppdraget videre.

Statsråd Iselin Nybø [10:19:14]: Høyere utdanning har alltid spilt en viktig rolle i utviklingen av Norge. Først som nasjonsbygging – Det Kongelige Frederiks Universitet ble stiftet i 1811.

I årene etter annen verdenskrig økte antallet studenter kraftig, og universitetsutdanning gikk fra å være noe som var forbeholdt en liten elite, til å bli en mulighet for mange. Vi fikk også andre typer utdanningsinstitusjoner. Det ble etablert vitenskapelige høyskoler, og på 1970-tallet kom distriktshøyskolene og regionale høyskoler. Disse hadde et særlig ansvar for å bidra til regional utvikling og utdanne nødvendig kompetanse for det vi kan kalle velferdssektorene, f.eks. ved å utdanne lærere, sykepleiere og ingeniører.

Etter studentvekst og institusjonsutvikling på 1980-tallet var utdanningssystemet blitt ganske intrikat. I 1989 ble universiteter og vitenskapelige høyskoler omfattet av samme regulering. Det var ikke lovregulering av de regionale høyskolene. De ble ganske stramt styrt fra departementet.

Utover 1990-tallet vokste det fram et ønske om i større grad å likebehandle universiteter og høyskoler, samtidig som mange så at ressursene var spredt for tynt utover. Fra 1994 ble 98 høyskoler slått sammen til 26. Det skulle gi samordning, effektivisering og bedre styringslinjer både mellom departement og institusjon og innad på institusjonene.

I 2003 ble kvalitetsreformen innført. Gjennom kvalitetsreformen fikk universitetene og høyskolene større autonomi til selv å organisere sin virksomhet og ta ansvar for kvaliteten i utdanning og forskning.

I 2005 fikk vi dagens universitets- og høyskolelov. Loven slår fast at alle høyere utdanningsinstitusjoner – det være seg universiteter, vitenskapelige høyskoler eller høyskoler, statlige eller private – har det samme samfunnsoppdraget. De skal tilby forskningsbasert utdanning, utføre forskning og bidra til innovasjon og verdiskaping.

Det er altså ganske lenge siden universitetene var de eneste som skulle forske, og høyskolene var alene om å ha ansvar for korte profesjonsutdanninger og regional utvikling. Både høyskolene og universitetene har viktige regionale roller i dag. Det ligger også til grunn for strukturreformen.

Organiseringen av den statlige delen av universitets- og høyskolesektoren og å beslutte hvilke sammenslåinger som skal gjennomføres, er regjeringens ansvar. Samtidig er det et politikkområde som er svært viktig, ikke bare for dem som jobber og studerer ved universitetene og høyskolene våre, men for hele samfunnet. Derfor la regjeringen i 2015 fram en stortingsmelding om strukturreformen, Meld. St. 18 for 2014–2015, Konsentrasjon for kvalitet – Strukturreform i universitets- og høyskolesektoren. På den måten la regjeringen opp til debatt, diskusjon og forankring i Stortinget før endringer ble gjennomført.

Institusjonenes regionale rolle er et sentralt tema i strukturmeldingen. Meldingen presenterte seks mål med strukturreformen, to av dem direkte knyttet til den regionale rollen. For det første skal det være god tilgang til utdanning og kompetanse over hele landet, og for det andre regional utvikling. Uavhengig av hvor utdanningene tilbys, må de være forankret i solide fagmiljøer og holde høy kvalitet. Studietilbudene må tilpasses ulike typer studenter og gi muligheter til å lære hele livet.

En del studiesteder har hatt vanskelig for å tiltrekke seg studenter og ansatte. Det har vært en vedvarende tendens, og befolkningsutviklingen framover tilsier at en del studiesteder kan få enda dårligere rekrutteringsgrunnlag i årene som kommer. For å møte denne utviklingen har det vært viktig at institusjonene har tilstrekkelig store fagmiljøer, at de kan omstille virksomheten og tilby utdanninger der det er størst behov og etterspørsel.

Strukturreformen vektlegger altså universitetenes og høyskolenes regionale rolle og at de bidrar til regional utvikling.

I strukturmeldingen, på side 44, står det helt klart:

«Sammenslåingene som regjeringen vil gjennomføre, gjelder institusjoner, ikke studiesteder. Universitets- og høyskoleloven slår fast at styret for en institusjon har ansvar for å legge strategien, fastsette organiseringen og disponere ressursene.»

Hvilke studiesteder en institusjon skal ha, hvordan utdanningen og forskningen skal organiseres, og hva som skal tilbys hvor, er en del av ansvaret til styret ved institusjonen. Rikspolitikere, lokalpolitikere, representanter for arbeids- og næringsliv kan og bør være opptatt av disse spørsmålene og ha klare synspunkter. Vi trenger mer, ikke mindre engasjement om og for UH-sektoren. Styrene kan vurdere innspill som kommer, og ta dem med i betraktningen når de skal treffe sine beslutninger. Men det er styrene som kjenner egne behov, begrensninger og muligheter best, og derfor er det styrene som har fått ansvaret for organiseringen av institusjonene.

Nord universitet ble til gjennom sammenslåing av et nytt universitet og to høyskoler. Universitetet er nå i en periode med omstilling for å få tatt ut effektene av sammenslåingen, og styret har nettopp diskutert prosess for å behandle rektors forslag om ny studiestedsstruktur. Forslaget innebærer endringer – både at noen steder skal styrkes, og at noen svekkes. Forslaget er nå sendt på høring, og styret har lagt opp til å treffe beslutning i slutten av juni. Styret har bedt om at det gjøres noen ytterligere vurderinger, og at disse, sammen med ulike innspill, skal være en del av beslutningsgrunnlaget.

Det er styret som har ansvaret for å fastsette virksomhetens interne organisering på alle nivåer, og det å vurdere studiestedsstruktur og studietilbud er en del av det ansvaret. Men universitetene våre må klare å ha to tanker i hodet samtidig. De skal til enhver tid prøve å være best mulig, samtidig skal de klare å levere kandidater som nærings- og arbeidsliv etterspør, og det er viktig at de gjør begge deler. Det har jeg også understreket i et brev til universitetet. Et solid og sterkt Nord universitet med tilstedeværelse nord i Trøndelag og i Nordland er viktig.

I min dialog med universitetene og høyskolene er jeg opptatt av at de tilbyr utdanninger som svarer til samfunnets behov, nasjonalt og regionalt. Jeg opplever at institusjonene har de samme interessene. De vil gi utdanning som etterspørres, de vil ruste seg for de behovene som kommer i morgen.

Omstilling er vanskelig, og omstilling kan ta tid. Når institusjonene ser på utdanningene de tilbyr, eller vurderer studiestedsstruktur, er jeg opptatt av at de har gode prosesser, og at de lytter til ulike interesser før de treffer beslutninger. De må ta hensyn til både at de skal ha utdanning og forskning av høy kvalitet, og at de har viktige roller i regionene. Departementet følger opp dette gjennom utviklingsavtalene som inngås mellom departementet og styrene, og gjennom styringsdialogen for øvrig.

I tilfellet som gjelder Nord universitet, har jeg, som nevnt, allerede tatt dette opp i et eget brev. Det er en del av min styring. Det er viktig for meg som statsråd at institusjonene gjør gode og grundige vurderinger, og at de har kontakt med sine omgivelser, både før og etter at beslutninger fattes. Jeg mener dette er en viktig forutsetning for at universitetene og høyskolene best kan møte de regionale og nasjonale behovene som er.

Marit Arnstad (Sp) [10:28:41]: Jeg takker statsråden for svar.

Det er klart at det har skjedd mye utvikling av den norske høgskole- og universitetsstrukturen og endringer opp igjennom årene – statsråden startet ganske langt tilbake i tid – men ingenting har skjedd så mye etter tilfeldigheter som den strukturreformen vi fikk for fire år siden. Det har aldri tidligere skjedd at man helt og fullt har overlatt det til sektoren sjøl og ikke har satt opp noe overordnet mål for hva som skal være høgskolesektorens oppdrag i årene framover.

Hva skal de gjøre? Hvis alle blir universiteter, som vi nå ser en tendens til, hva er det nye universitetsbegrepet? Er det det gamle begrepet, med tilpassinger, eller skal vi skape et nytt universitetsbegrep? Skal vi tillate noen universiteter å være mer spissede og mer internasjonalt orientert enn de andre? Hvem våger eventuelt å si det rett ut? Jeg har i alle fall ikke hørt at regjeringen har turt å si det.

Problemet er at ingen av disse forholdene har vært gjenstand for en bred debatt. Mange av disse spørsmålene står fortsatt ubesvart, og den politiske viljen til å besvare dem er liten.

Statsråden peker på spørsmålet om god tilgang til kompetanse over hele landet og regionalt samarbeid som viktig. Det er jeg enig i, men de tellekantene man opererer med, premierer jo ikke dette. Tellekantene man opererer med i finansieringen, premierer noe helt annet. Det at man ser på søkningen og antallet førstevalgssøkere, er en rent sentraliserende komponent. Om Nord universitet tiltrekker seg en andel på 1,4 eller 2,4 førstevalgssøkere, har da ingen betydning. Det viktigste er jo om det er godt nok når man gjennomfører studiet. Det er nesten umulig å ha en slik tellekant som mål hvis man skal unngå å sentralisere. Jeg har til gode å se hvilke mål man skal ha for de gode intensjonene om god tilgang til kompetanse over hele landet og regionalt samarbeid, for det er ikke med i tellekantene, slik som jeg ser det.

Jeg registrerer at statsråden trår vannet og venter på hva styrets behandling skal føre til. Det skal bli spennende å se hva regjeringen og statsråden gjør hvis styret fastholder det de nå har foreslått. Regjeringen er jo ikke maktesløs overfor Nord universitets styre. Man kan jo skifte det ut, skifte ut alle de eksterne medlemmene, sette inn et nytt styre og legge føringer for både det regionale samarbeidet og det å opprettholde antallet studiesteder.

I slutten av juni vil vi nok få se om det man i dag sier om høgskolene, bare er innpakningspapir eller om det vil bety noe i realiteten.

Statsråd Iselin Nybø [10:31:49]: Representanten Arnstad begynner sitt andre innlegg med å takke for svaret, og da føler jeg at jeg burde begynt mitt første innlegg med å takke for interpellasjonen, for jeg mener virkelig at det å diskutere universitetene og høyskolene våre, er noe vi burde gjort mer og ikke mindre. At vi får løftet denne debatten opp i Stortinget, synes jeg er bra – så takk for interpellasjonen.

Representanten stiller en del spørsmål som jeg skal prøve å svare litt på. For det første: Skal alle universiteter være like, eller skal vi åpne opp for en differensiering mellom universitetene? Til det vil jeg si at universitetene og høyskolene i dag er underlagt samme lovgivning, og de har et samfunnsoppdrag som handler om både å tilby forskningsbasert utdanning og å fylle det regionale behovet for utdanning til arbeidsliv og næringsliv. Og så skal de forske, det skal både høyskoler og universiteter gjøre.

Men det er forskjell på universitetene i dag. For det første er det historiske forskjeller som gjør at de har ulik finansiering, og som gjør at noen har et større handlingsrom enn andre. Noen av våre universiteter er mer opptatt av å spisse seg internasjonalt. Noen av våre universiteter er opptatt av å lage seg et image eller en profil som er annerledes enn de andre, og det synes jeg er bra. Jeg synes det er bra at vi har Universitetet i Oslo, som er veldig opptatt av sin internasjonale profil. Det samme kan vi si om NTNU. Vi differensierer på ulike måter, og en av måtene vi gjør det på, er gjennom utviklingsavtaler. Da inngår departementet og de ulike universitetene avtaler om hva de skal jobbe videre med de neste årene. Vi er opptatt av ansvarsdeling, vi er opptatt av at vi skal ha ulike typer universiteter og høyskoler selv om de har samme samfunnsoppdrag, og selv om de er underlagt samme lovgivning.

Så spør representanten om uttalelsene til Trine Skei Grande. Jeg har nok ikke lest alle uttalelsene hun har kommet med, så jeg kan ikke si om jeg er enig eller ikke, men det jeg kan si, er at jeg opplevde rektors forslag som litt for ensidig på den ene delen av oppdraget, altså det å styrke kvaliteten ved Nord universitet. Derfor ønsket jeg å sende et brev der jeg ga signaler om at den andre delen også må vektlegges – det å levere gode kandidater til arbeidslivet og næringslivet i regionen. Jeg er opptatt av at styret må ha to tanker i hodet på en gang. Jeg mener at de har et godt styre ved Nord universitet, og jeg har tillit til at styret ved Nord universitet ser på helheten før de fatter sin beslutning i slutten av juni.

Nina Sandberg (A) [10:35:18]: Først vil jeg takke representanten Arnstad for at hun reiser en viktig prinsipiell debatt her. Og debatten er prinsipiell, men interpellasjonen kommer jo i forlengelsen av det offentlige ordskiftet rundt framtiden til Nord universitet etter at konstituert rektor har foreslått for universitetsstyret å legge ned studiestedene på Nesna og i Sandnessjøen og endre studiestrukturen ellers. Styret tar avgjørelsen i juni.

Innledningsvis er det viktig å slå fast ett grunnleggende premiss, at her får høyreregjeringen det de har bedt om. Det var høyreregjeringen som tok initiativ til at Universitetet i Nordland skulle slås sammen med Høgskolen i Nord-Trøndelag og Høgskolen i Nesna og bli Nord universitet. Det er høyreregjeringens ansvar å sørge for at sammenslåingen fører til et bedre tilbud innenfor utdanning og forskning for hele regionen.

I desember 2018 ba regjeringen Nord universitet beslutte en ny struktur innen sommeren 2019. Nå gjør Nord universitet det regjeringen har bedt om. Det er høyreregjeringen som har krevd ny struktur. Tildelingsbrevet er Kunnskapsdepartementets styringsdokument overfor institusjonene i sektoren, og når man ser på årets tildelingsbrev til Nord universitet, som er sendt 19. desember 2018, skriver departementet bl.a. at universitetet skal:

«Beslutte ny studiestedsstruktur innen utgangen av februar 2019, som inneholder prinsipper for differensiering av faglig og administrativ aktivitet ved de ulike studiestedene.

Beslutte en helhetlig campusutviklingsplan for Nord universitet basert på fremtidig studiestedsstruktur innen sommeren 2019.»

Høyreregjeringen har altså bedt universitetet om å endre sin struktur. Derfor er det overraskende at statsråd Nybø i forkant av sist styremøte sendte brev til universitetet om sitt eget oppdrag. Hvordan skal rektorene i sektoren tolke den typen signaler? Gjelder de, eller gjelder regjeringens tildelingsbrev? Dette skaper en utydelighet – som også representanten Arnstad er inne på – som er uheldig.

Høyreregjeringen skriver også:

«Målene i avtalen skal kunne realiseres innenfor eksisterende finansielle ressurser.»

Og videre:

«Hovedutfordringen er å få stor nok andel førstestillingskompetanse og toppkompetanse samt kvalitetsarbeid for å høyne kvaliteten i universitetets studieprogram.»

Til tross for dette har ikke høyreregjeringen satset på Nord universitet. De har ikke tildelt mange nok studieplasser og rekrutteringsstillinger for å bygge og forsterke fagmiljøene etter fusjonen. Og det er mitt andre hovedpoeng: Høyreregjeringen har et manglende fokus på samfunnsoppdraget i regionen. Regjeringen har ikke lagt nevneverdig vekt på mulighetene for og nødvendigheten av å bygge sterke, desentraliserte utdanninger i regionen, til tross for mangel på fagfolk som lærere og sykepleiere i Nord-Trøndelag og Helgeland.

Så er heller ikke universitetets rolle i kompetansereformen tatt opp spesielt av høyreregjeringen. Dette er en helt sentral del av Arbeiderpartiets kompetansereform. Vi ser at universiteter, høyskoler og fagskoler har en nøkkelrolle i å tilby etter- og videreutdanning. Vi vil stimulere lærestedene til å bidra mer i en nødvendig forsterket satsing på kompetansebygging, altså la gode fagmiljøer stå for bedrifts- og arbeidslivsnær utdanning tilpasset regionale behov. Dette har ikke regjeringen nevnt i målene for Nord universitet verken som et krav eller som en mulighet.

Høyreregjeringen er uforståelig passiv i møte med de store omstillingene og behovene for kompetanse, som vokser. Arbeids- og samfunnslivet er inne i en stor omstilling. Digitalisering er en veldig vesentlig drivkraft for dette, men regjeringen er så lite proaktiv at Norge sakker akterut, enda vi har alle forutsetninger for å ta førersetet. Vi har høye søkertall til høyere utdanning, det er økt behov for kompetanse over hele landet. Vi trenger en offensiv satsing for en ny tid.

Arbeiderpartiet har i sitt budsjett foreslått 3 000 nye studieplasser, bl.a. innenfor lærerutdanning, sykepleie, IKT og teknologi. Vi har foreslått nye forskningsprogrammer, f.eks. for profesjonsutdanninger og IKT. og flere rekrutteringsstillinger for å utvikle flere solide fagmiljøer. Det ville hjulpet Nord universitet til å innfri samfunnsoppdraget sitt, og det ville gitt en mer forutsigbar økonomi.

Arbeiderpartiet er opptatt av at det utdannes nok folk med den kompetansen som regionen trenger. Nå er det på tide at høyreregjeringen tar ansvar for å løfte Nord universitet.

Kent Gudmundsen (H) [10:40:37]: Aller først vil jeg takke interpellanten Arnstad for at hun løfter fram debatten. Det er ingen tvil om at det å sikre det gode samfunnsoppdraget innenfor universitets- og høyskolesektoren – å tenke på hele samfunnet og det å sikre næringsliv og samfunnsliv tilgang på høyt utdannet personell – er utrolig viktig.

Nettopp derfor har vi siden regjeringsskiftet i 2013 sett et taktskifte når det gjelder å satse på høyere utdanning. Vi har hatt en budsjettøkning i FoU-sektoren på 13 pst, vi ser at det er rekordbevilgninger til forskning, vi har nå passert godt og vel over 2 pst. av BNP til FoU, vi ser at næringslivet tar sin del, og vi ser også at universitets- og høyskolesektoren bidrar aktivt. Alt dette er med på å løfte Norges konkurranseevne og bygge kreative og innovasjonskraftige miljøer som skal skape det ukjente – det vi skal leve av i framtiden. Det er utrolig viktig.

Derfor er det litt rart å høre representanten Sandberg og andre prøve å tegne en litt kreativ historiefortelling knyttet til det vi egentlig har hatt en ganske bred enighet om her i salen over veldig mange år – dette med SAK: samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon. Bakgrunnen for det var selvfølgelig at man skulle bygge sterke forskningsmiljøer og høyere utdanningsmiljøer i dette landet. Så ble det veldig lite samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon. De rød-grønne lyktes ikke i det hele tatt. Det var faktisk en fullstendig fiasko, noe man selv innrømmet, og derfor var man også enig i at man ville gå lenger. Man ville gå lenger. Man måtte få til reell sammenslåing, sånn at man innenfor en ny organisasjonsstruktur skulle få samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon.

Derfor fikk man på plass SAKS, og gjennom den prosessen vi nå har lagt bak oss, mener jeg vi har sett veldig mange gode resultater av det arbeidet. Eksempelvis i mitt eget hjemfylke, Troms, som nå skal bli Troms og Finnmark, har vi den gamle Høgskolen i Finnmark. Det er for så vidt én av tingene som skjedde under den rød-grønne regjeringen – sammenslåingen med Høgskolen i Finnmark. Det vil jeg trekke fram som en positiv historie jeg skal gi dem ros for at de greide å lande.

Det er nå engang sånn at når man lykkes med å få til samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon på den gode måten, den positive måten der man samler fagmiljøene, men samtidig sikrer at man innenfor den organisasjonen og innenfor disse fagmiljøene bidrar til å spre viften der ute, altså at man får tilgang til flere utdanningsmuligheter og flere utdanningsløp i distriktene, da greier man også å få flere studenter og bygge et sterkere studiested og en sterkere organisasjon.

Det er den opplevelsen vi har ved UiT – Norges arktiske universitet. Vi har rekordsøkning og campuser i Harstad, Narvik og Alta. Mange plasser i hele landsdelen har vi studiesteder og bidrar til desentralisert utdanning, bl.a. ved at UiT sammen med kommunene og fylkeskommunene har fått til f.eks. studiesenter på Finnsnes, studiesenter på Storslett osv. Det er ting som viser at det går an.

Jeg ser at vi også lykkes med det på Vestlandet og i Innlandet. Det er samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon som står i fokus, og samtidig får vi til at hele Distrikts-Norge, hele landet, tas i bruk. Dermed mener jeg at det som kom fra rektor og administrativ ledelse ved Nord universitet, var skuffende, for i det framlegget vektla man kanskje ikke helheten. Derfor er jeg veldig fornøyd med responsen fra statsråden, som har sendt et brev og presisert hva som er samfunnsoppdraget.

Jeg har også vært veldig tydelig på at når man skal ha disse prosessene og gå gjennom oppdraget man har på vegne av storsamfunnet, må man også ivareta at alle har tilgang på god utdanning i sin nærhet, i sin region. Jeg registrerer f.eks. at det er flere primærsøkere, apropos tellekanter, til lærerutdanningen i Nesna enn f.eks. til lærerstudiet i Bodø. Det kan være en tankevekker, og det er noe styret ved Nord universitet bør vektlegge i den videre prosessen når de skal tenke på hvordan man skal greie å ivareta gode kvalitative studier samtidig som man sikrer at alle i hele regionen får tilgang på studiene.

Jeg kom faktisk fra Mo i Rana og Nesna i går. På den besøksrunden opplevde jeg å møte mange engasjerte, flotte og flinke fagfolk, og jeg regner med at de vil si sitt i den videre prosessen.

Siv Mossleth (Sp) [10:46:06]: Takk til representanten Arnstad, som har løftet denne viktige utdanningsdebatten inn i Stortinget.

Som nordlending forundrer det meg stadig hvor ofte jeg i rollen som stortingsrepresentant blir presentert et norgeskart som er kuttet like nord for Trondheim. Kanskje kan alle disse kuttede kartene være grunnen til at selveste statsministeren kommer med uttalelser som «der oppe» når hun viser til nord. Men dette kartet stemmer ikke med terrenget. Vi styrer et Norge, et territorium, med sjø, luft og land som faktisk går fra Nordpolen inkludert Svalbard til Polarsirkelen og et stort og viktig havområde.

Nordland, som er fylket mitt, er så stort at det utgjør en fjerdedel av kystlinja til fastlandet. Driftsresultatet for nordlandsbedriftene er om lag 40 000 kr i minuttet, og i snitt har de en driftsmargin klart bedre enn landsgjennomsnittet. Skal denne verdiskapingen fortsette, trengs det kompetanse, gode lokalsamfunn og gode tjenester nært folk.

Men det er vanskelig å rekruttere sykepleiere i Nordland. I dag mangler vi 600 sykepleiere i fylket, og tallet stiger.

Felles for de aller fleste kommunene i Nordland er lærermangel. Dette framkommer ved at stillinger som lærere er besatt med ukvalifisert eller for lite kvalifisert arbeidskraft. Det går ut over de yngste og de svakeste i samfunnet vårt. Mange lærere er snart pensjonister, og minister Nybø har vært på turné i nord for å få flere søkere til lærerutdanningen.

Oppi denne situasjonen kommer meldinga fra Nord universitet om at de skal sentralisere lærer- og sykepleierutdanningen. Nesna, med hundreårsjubileum som lærerutdanningsinstitusjon, skal fjernes. Sandnessjøen, som utdanner i snitt 19–20 sykepleiere per år, skal fjernes. De har et fantastisk resultat å vise til ved at 93 pst. av dem som har bostedsadresse på Helgeland ved studiestart, også har bostedsadresse på Helgeland nå. Stokmarknes, som har flest søkere på sykepleierstudiet sett ut fra antall studieplasser som tilbys, skal fjernes ved at utdanningspersonellet flyttes til Bodø.

Når samtlige representanter for Nord universitet sier at det ikke er deres ansvar at kommuner ikke får tak i lærere og sykepleiere i Nordland, blir dette nærmest tragikomisk. Den utdanningsinstitusjonen som har ansvaret for høyere utdanning, fraskriver seg dette ansvaret og viser til publikasjoner istedenfor manglende sykepleiere og lærere.

Regjeringa og stortingsflertallet fraskriver seg ansvaret og sier at Nord universitet må sentralisere sine studietilbud for derigjennom å holde budsjettene. Men taperne er nordlandskommunene, som ikke får kvalifiserte lærere og sykepleiere. Taperne er ungene, de eldre og de syke. Og taperne er på sikt hele Norge, som kan gå glipp av en stor og viktig verdiskaping.

Når det gjelder Nesna, kjente ikke jeg heller igjen tallene i rapporten til Nord universitet. Vi vet at Nesna gikk inn i fusjonen med 130 mill. kr, som er forduftet. Vi mener at på Nesna har det fra dag én i fusjonen blitt kuttet i tilbudene. De har fått økte hybelpriser, nedlagt kantine, nedlagt studentbarnehage og mistet muligheten til å promotere egne studier. Nesna er en grunnpilar blant de tre fusjonerte institusjonene i Nord universitet og bidrar med finansiering gitt av Stortinget til Høgskolen i Nesna, nå en del av Nord universitet. Nord universitet kan jo egentlig ikke ta bort Nesna uten å risikere å miste tildelinger tilsvarende det som Høgskolen i Nesna fikk. Å fjerne en institusjon som Nesna opprettet og bruke finansieringen andre steder, er kanskje ikke legitimt.

Dette kan vi ikke godta. Nå er det på tide at Nybø sender nok et brev og lar Nord universitet være geografisk stort og ha rammer til å kunne ha de campusene som trengs for å opprettholde et stødig nordlandssamfunn framover.

Karin Andersen (SV) [10:51:18]: Takk til interpellanten: Så viktig som høyskole- og universitetsutdanning er, må alle politikere kunne ha en mening om det. Det sa også statsråden. Da skal jeg si veldig tydelig hva SV har for mening om det forslaget som nå har blitt lagt fram av Nord universitet – det er vi imot. Vi mener det er i strid med det samfunnsoppdraget som universitetene og høyskolene skal ha. Høyskolene og universitetene må ha en forpliktelse til også å bidra til lokal og regional utvikling og til å tilføre hele landet den kompetansen som både enkeltmennesker, offentlig sektor og privat næringsliv trenger. Dette må man gjøre sammen.

Jeg har jobbet med dette veldig lenge. I 1989 var jeg med og dro i gang en høyskolestiftelse i Kongsvinger, et område som i mange år har ligget veldig lavt på utdanningsstatistikken. Det vi vet, er at det å ha tilgang til utdanning i sitt nærmiljø, gjerne en institusjon, men i hvert fall få tilgang til utdanning, gjør at det blir mer alminneliggjort og ikke så skummelt og farlig. Det ser jammen også folk som prøver seg på høyere utdanning i voksen alder – at dette klarer de fint, de har bare ikke trodd på det før. Det er nødvendig at vi nå sikrer at høyskolene og universitetene også har dette perspektivet.

Jeg vet veldig godt at de nå slåss oppad i en kvalifisering eller i en slags «ranking» for å bli internasjonalt anerkjent, få høy kvalitet. Alt dette er også viktig, men hvis den enkelte institusjon som vi nå lager, bare fokuserer på den siden av sitt oppdrag, det spissede oppdraget, kommer vi til å bomme på noe av det aller viktigste, nemlig å sikre at en størst mulig andel av befolkningen som trenger det, vil få den høyere utdanningen vi trenger som samfunn og enkeltmennesker. Det er det vi er nødt til å sikre nå. Da er også statsråden nødt til å sikre det. Og hvis det er noe i dette styringssystemet vi er nødt til å se på for å få det til, la oss gjøre det, for nå sier jo alle, også representanten fra Høyre, at dette er viktig. Da må vi se på hvordan vi styrer dette, hvordan vi rigger det, og hvordan vi finansierer det.

Nå har stortingsflertallet også vedtatt en regionreform, som jeg ikke akkurat synes har vært det mest geniale som har skjedd, men noe av det som er bra, og som regjeringen også har sagt, er at fylkeskommunene kan ha en nøkkelrolle når det gjelder kompetanseutvikling framover. Da må de nye fylkeskommunene også få en sterkere innflytelse på hvordan utdanningssystemet skal kunne rigges lokalt, og de må få egne midler, slik at de kan fasilitere og bidra til mer desentralisert høyere utdanning også utenfor studiestedene. Det er helt nødvendig. Høyskolene og universitetene må sjøl få bedre betalt for å drive dette. Da får de også et eget og annet incitament, og det er nødvendig, sjøl om resultatene av slik utdanning jo viser seg å være veldig gode. Slik sett skulle jo universitetene og høyskolene ha god uttelling for det sjøl også.

I Innlandet, der jeg hører til, jobbes det nå med at det skal bli et universitet. Når jeg ser resultatene – jeg har hele tida vært litt avventende til den ideen, men har tenkt at ok, hvis de mener det sjøl, skal jeg støtte det – av det som skjer i nord, blir jeg bekymret, for den desentraliserte strukturen bidrar til å rekruttere folk rett, og det bidrar også til noen spissede miljøer som er helt unike. I Hedmark, f.eks., har vi Evenstad-miljøet, som ligger i Østerdalen. Mange vil nok si at det er langt fra folk, men det er et av de mest internasjonale, spissede og høykompetente miljøene vi har. Så viljen til bare å se at det må bli stort og svært for at det skal være spisset, bra og høykompetent, stemmer ikke. Vi er nødt til å sikre at universitetene og høyskolene nettopp tar det samfunnsoppdraget nå, for da får de også den spissingen, og vi oppnår en bredde både geografisk og på fag, noe vi ikke gjør hvis man bare konkurrerer veldig spisset mot andre universiteter på veldig smale fagtemaer, som det er litt mindre bruk for.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [10:56:41]: Som vannhjulet trenger vann, trenger folk utdanning. Høyskolenes oppdrag har i hovedsak vært å tilby kortere og mer spissede utdanninger tilpasset folks liv, med den arbeidshverdagen og de næringene det er i de delene av landet der de er. Det overrasker ikke at det regionale samfunnsoppdraget når høyskoler blir fusjonert inn i et universitet, blir underordnet. Kritikken vår var nettopp at de utdanningene som er regionalt tilpasset, ville bli nedprioritert. Det hjelper ikke med mål om regional utvikling når krav og midler ikke følger med målene.

Statssekretær Haugstad fra Høyre sa at det ikke ville bli færre studiesteder etter strukturreformen da han var med på å legge den fram. Denne uttalelsen kommenterte forsknings- og høyere utdanningsminister Nybø til bladet Forskerforum, der hun antok at han ikke mente at alt skulle være akkurat som det var, i all framtid:

«Det er aldri noe som forblir akkurat sånn som det er. Det er hele veien utvikling i måter å se ting på og gjøre ting på, svarer Nybø.»

Her i Stortinget uttrykker statsråden derimot at strukturendringene ikke skulle gå ut over studiestedene. Det må være så lenge det er universitetsstyrene som gjør vedtakene, at regjeringen er uten skyld.

De nye universitetene er på sin side under sterkt press, både økonomisk og faglig. Til tross for lovnader om at strukturreformen ikke skulle føre til nedlegging av campuser, er vi nå i den situasjonen at flere institusjoner diskuterer nettopp framtidig studiestruktur. Å følge studenter, professorer og andre ansatte godt opp over store geografiske områder forstår vi at er krevende. NTNU, med sine studiesteder fordelt innerst i fjord og by og på hver sin side av Dovrefjell, jobber fortsatt bevisst med organisering og faglig oppbygging. Universitetet i Sørøst-Norge merker hvor krevende det er med ulikt befolkningsgrunnlag, ulike tradisjoner og fagmiljøer. Nord universitet er den institusjonen med størst geografisk utbredelse. Også OsloMet har utfordringer med tanke på fordelingen mellom Oslo og Kjeller, uten at reiseavstanden er årsaken. Selv Høgskolen i Innlandet ser på sine studiesteder allerede i forarbeidet til en søknad om å bli universitet.

Norge trenger flere sykepleiere og lærere, ikke færre. Jeg fikk spørsmålet: Lærerutdanningen på Nesna ble opprettet av Stortinget – kan virkelig et ikke-folkevalgt styre vedta en nedleggelse? Jeg ble svar skyldig. Hvor er politisk ansvarliggjøring og konsekvensvurderingene her? Samfunnsnytten til høyskolene ble ansett for å være langt større enn kostnadene da de ble opprettet. Nesna er en av de eldste høyskolene i Nord-Norge og har historie helt tilbake til 1918.

Fusjoner som verktøy for å løse problemer er i seg selv verdt en diskusjon. Spørsmålet nå blir jo hvem som får utbytte av økt faglig kvalitet dersom studiestedene blir borte. Vi vet alle hvor viktig det er å ha et tilbud nær oss. De mindre studiestedene har ofte god søkning, de kan omstille seg raskt, studentene trives bedre, og en høy andel fullfører og blir rekruttert tidlig lokalt.

Når studiesteder nå utarmes og legges ned, mener jeg det er hodeløs sentralisering, der studentene, lokalsamfunnene og de lokalt faglig ansatte må gå planken for regjeringens såkalte effektiviseringstiltak. Her må regjeringen ta signalene på alvor, gå institusjonene i møte og ha dialog om konsekvensene av fusjoner og økte krav. Jeg spør rett ut: Hva vil statsråden gjøre for at utdanningstilbudene fordelt rundt i hele Norge ikke blir redusert? Vi kan ikke la utdanningstilbudet bli redusert der det er et stort behov – ikke kutt vannforsyningen til vannhjulet!

Martin Henriksen (A) [11:01:03]: Først må jeg si takk til interpellanten, representanten Marit Arnstad, for at hun tar opp dette temaet.

Vi er opptatt av å sikre god forskning, men også utdanninger over hele landet, at det skal være mulig å være voksen, ha barn og ta en profesjonsutdanning, og at høyere utdanningsinstitusjoner også skal levere på det som er regionenes behov.

Da vi diskuterte strukturreformen i Stortinget i forrige periode, var det et ønske fra alle om bedre kvalitet i utdanning og forskning og en bedre arbeidsdeling. Nord universitet har mange styrker og mulighet til å levere på et samfunnsoppdrag innenfor både utdanning og forskning, men da må de settes i stand til det. Det var noe av årsaken til at Arbeiderpartiet, da vi diskuterte strukturreformen, tok til orde for å sikre tilgangen til utdanning i hele landet og sikre desentraliserte utdanninger i hele landet, og at profesjonsutdanningene, det som er høgskolenes tradisjonelle oppdrag, skulle styrkes. Vi foreslo bl.a. å styrke UH-sektorens rolle i den regionale utviklingen, men det ble nedstemt. Det må være fullt mulig å ha gode profesjonsutdanninger og desentralisert struktur selv om merkelappen på institusjonen er «universitet» og ikke «høgskole».

Regjeringa har valgt sin linje, og når jeg har lest medieoppslagene de siste dagene, og når jeg hører debatten her i salen i dag, snakkes det om hvilke signaler som sendes ut. De signalene som sendes ut fra regjeringa, er mildt sagt forvirrende. Hvis man leser tildelingsbrevet til Nord universitet fra desember 2018 – tildelingsbrev brukes som styringssignaler til institusjonene – gir regjeringa et klart oppdrag til Nord universitet om å se på strukturen. Samtidig har de ikke gitt økt økonomisk handlingsrom til Nord universitet, ikke nok stipendiater og ikke nok studieplasser. Det har Arbeiderpartiet foreslått – både studieplasser, for å sikre at man møter behovet for lærere og sykepleiere, og at man utdanner folk innenfor IKT, og stipendiater, for å sørge for at Nord universitet får bedre mulighet til å oppfylle de kravene som er for å kunne være et universitet.

Nå er vi i den situasjonen at regjeringa i realiteten snakker ut av begge munnviker samtidig. På den ene sida ber regjeringa i tildelingsbrevet om at man skal se på strukturen sin – strukturendringer – innen sommeren 2019. Senest i dag har statsministeren sagt – referert i Namdalsavisa – at hun og regjeringa ikke skal instruere styret i den styringsmodellen vi har i dag. Man har også krav om at universitetet skal lykkes med kravene til å være universitet. Derfor stusser jeg over de signalene som kommer nå, og at det plutselig har blitt sendt et brev, etter at alle disse andre signalene har kommet, der det gis et såkalt signal om å ta hensyn til regionene. Det er ikke et klart signal. Det er ikke god styring – det er politisk tilpasset kommunikasjon.

Når statsråd Nybø her i dag sier at det som kom fra styret, var litt for ensidig, eller når representanten Gudmundsen, fra Høyre, sier at det som kommer fra styret, er skuffende, er beskjeden tilbake at regjeringa får det de har bedt om. Regjeringa får det de har bedt om i tildelingsbrevet.

Én ting er å nevne strukturen. Det er helt naturlig at Nord universitet, med ni studiesteder, ser på hvordan de kan ha en struktur som er best mulig tilpasset behovene og framtida, men hvis man leser igjennom tildelingsbrevet, ser man at der legger ikke regjeringa vekt på det de nå legger vekt på. Det er i tildelingsbrevet ikke nevneverdig vekt på sterke, desentraliserte utdanninger, til tross for mangel på sykepleiere og lærere i disse regionene. Det er ikke lagt vekt på at Nord universitet eller andre institusjoner skal ha en nøkkelrolle i å tilby etter- og videreutdanning, f.eks. som en del av kompetansereformen, men det står veldig tydelig om behovet for strukturendringer. Man kan være så overrasket eller skuffet man bare vil, men nå får regjeringa det som regjeringa har bedt om.

Det er egentlig på tide å be om en avklaring. Hvis regjeringa har nye signaler som har kommet etter desember 2018, må de si tydelig hvilke av disse signalene de mener at styret i Nord universitet skal følge, og ikke sette styret i denne institusjonen i en helt umulig situasjon. Vil regjeringa eller statsråd Nybø overprøve styret i Nord universitet dersom de kommer til det samme resultatet som ble framlagt av rektoren? Det ville det være interessant å få vite. Dersom regjeringa på den andre sida mente at man ikke skulle gjøre det, hadde de gitt et annet oppdrag i tildelingsbrevet og sørget for økonomisk handlingsrom, nettopp for å sikre de desentraliserte utdanningene som det er behov for.

Marit Arnstad (Sp) [11:06:28]: Jeg har lyst til å takke for en interessant runde.

Norge er et land med bare 5 millioner innbyggere, og jeg skulle ønske meg mer differensiering i høyere utdanning, at noen hadde fått lov til å være internasjonalt rettet, mens andre skulle ivareta det regionale oppdraget uten at kvaliteten på de to grupperingene hadde blitt satt opp mot hverandre. I stedet er vi nå i en situasjon der alle blir likere og likere, og der de som er igjen av høyskoler, etter hvert søker om å bli universiteter, de også. Det rommet vi har gitt høyskolene til å løse det regionale oppdraget, er utrolig smalt fordi tellekantene er helt like, og de prioriterer ikke det regionale oppdraget, de prioriterer stort sett bare publisering, doktorgrader og førstevalgssøkere. Det er mål som i seg sjøl kan være sentraliserende når det gjelder de regionale høyskolene.

I tillegg gis de nye universitetene nesten ingen tid eller kraft til omstilling. Det gjør dem sjølsagt også sårbare, uten at det betyr at det er dårlig kvalitet – men det gjør dem sårbare. Og det er det jeg savner fra regjeringspartiene: sjølkritikk på hvorfor en står der en står i dagens situasjon, for det er noen ting som fremmer den utviklingen vi nå ser, og de forslagene som kommer fra styret i Nord universitet.

Senterpartiet mener at siden hver høyskole var opprettet ved et stortingsvedtak, bør de ikke legges ned av et styre når de nå har blitt studiesteder. Da bør også vi ta et politisk ansvar for drøftingen av om de skal opprettholdes. Representanten Sandberg nevnte Nesna og Sandnessjøen, men vi vet at Namsos blir rasert hvis dette blir gjennomført, og Steinkjer blir ødelagt som studiested, sjøl om de i første omgang bare skal årelates, ifølge styret. Det er en realitet at regjeringen gikk på tå hev og håpet at sektoren skulle løse disse utfordringene. Hvis NTNU for fire år siden hadde sagt nei – det ble tross alt ja med én stemmes overvekt i styret – hadde vi ikke fått disse omstruktureringene som vi nå har fått. Det var rene tilfeldigheten, kan en faktisk si. Hvis Nord universitet nå får klarsignal fra regjeringen til å sentralisere studiesteder, kommer det til å utløse ytterligere sentralisering innenfor sektoren, og det kommer til å være regjeringens ansvar.

Når det gjelder sitatene fra Trine Skei Grande, var de fra Trønder-Avisa 3. mai. Jeg anbefaler statsråden å lese det intervjuet – det var meget sterkt og klart. Og så merker jeg meg at representanten Gudmundsen sier at styrets innstilling er skuffende, og Nybø sier at de har lagt for mye vekt på ett hensyn. Det gjenstår å se om Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet mener noe med det, eller om dette bare blir ord, og de i slutten av juni kommer til å toe sine hender over de avgjørelsene styret ved Nord universitet kommer til å ta.

Statsråd Iselin Nybø [11:09:41]: Jeg vil også begynne med å si takk for debatten. Jeg ønsker jeg å oppklare en del ting som jeg synes det rotes litt med. For det første: Det som har skjedd nå, er at rektor har lagt fram en rapport. Det er altså ikke styrets rapport, det er rektor som har lagt fram en rapport som styret nå har sendt ut på høring, med en del tilleggsbestillinger. Så vil rektor etter høringsrunden komme med en ny innstilling til styret som de skal ta stilling til i slutten av juni. Så styret har ennå ikke fattet noen beslutning i denne saken og heller ikke tatt stilling til innholdet i rapporten. Den er nå ute på høring.

Når det gjelder den økonomiske utviklingen til Nord universitet, har det ikke vært noen dårlig utvikling under denne regjeringen. De har hatt en realvekst på 6,1 pst. fra 2015 til i dag. Hvis vi sammenligner med det de fikk fra Stoltenberg-regjeringen, kommer de også ganske greit ut. Stoltenberg-regjeringen fikk på plass 391 studieplasser og 17 rekrutteringsstillinger. Fra Solberg-regjeringen har det kommet 105 studieplasser og 66 rekrutteringsstillinger. De har fått en betydelig andel av SAKS-midler. Det er ikke den kontantsituasjonen som de står i nå, som er utfordringen for Nord universitet; de har foreløpig stor avsetning, men det er utfordringer ved Nord universitet. Det er mye bra å se også, det er heldigvis ting som går i rett retning, men det er jo en utfordring for Nord universitet når vi ser at de ikke klarer å ansette i de rekrutteringsstillingene de har fått på MNT-fag, altså matte, teknologi og naturfag. Da er det ikke bare Nord universitet som har en utfordring, da er det den regionen de leverer til, som har en utfordring. Det samme kan man si om lærerutdanningen. De har gode lærerutdanninger på Nord universitet, men det er en utfordring når vi ser at det ikke er nok lærere i Nordland. Det er også derfor regjeringen har lagt inn noen ekstra incentiver for de tre nordligste fylkene.

Til slutt vil jeg si at hvis vi ser på Universitetet i Tromsø og det som skjedde i sammenslåingen med Finnmark, vil jeg si at Finnmark har kommet veldig godt ut der. De klarer, selv om det er store geografiske områder, å levere god kvalitet på utdanningen. Det skjer mye utvikling på UiT i Finnmark, og ett eksempel er sykepleierutdanningen. Da regjeringen la inn 20 ekstra plasser, la UiT på 10, tilbød desentralisert utdanning i Alta og fikk over 200 søkere. De leverer bra ved UiT, og jeg har de samme målene og de samme ønskene for Nord universitet, at de skal klare å løfte seg, for det trenger regionen, det trenger Nordland, og det trenger Trøndelag.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:13:58]: Det viktigste å spørre oss selv om i dag er hva vi vil at studieforbund skal være. Regjeringen vurderer å endre ordningen, og da må vi diskutere hvordan den bør være.

Studieforbundene står overfor stadig omstilling. Nylig har de stått overfor krevende prosesser som å tilfredsstille kravene i den nye personvernforordningen, GDPR, bl.a. gjennom nye rutiner for innsending og behandling av frammøtelister. Dette berører all aktivitet.

Videre har de måttet stå i prosesser som at deltakerne stiller større krav til kvalitet og tilbud, og at deltakerne er mer mangfoldige. I tillegg kommer nå regjeringens prosess der ingenting for framtiden er sikkert, inkludert omfattende revisjoner av både BDO og Kompetanse Norge.

Spørsmålene nå er derfor mange:

• Hvordan skal studiearbeid bli finansiert i framtiden?

• Hvordan skal det være organisert?

• Hvordan skal kurs bli gjennomført?

Voksenopplæringsforbundet som paraplyorganisasjon jobber heroisk for å holde oversikt over prosessen, mulige utfall og innspill fra grasrota og deres medlemmer.

Kunnskapsdepartementet hadde den 5. november i fjor et møte der de som ble berørt av eventuelle endringer, deltok. Der kom det tydelig fram både hvor like og hvor ulike mange av studieforbundene er. Det viktigste alle har til felles, er det sterke ønsket om å drive med opplæring og utvikling. Vi ser kunnskap både som et mål i seg selv og som et verktøy for å nå større mål som å ha gode samfunn og vellykkede virksomheter, bære kulturarven videre og utvikle oss som både individer og fellesskap.

Bakgrunnen for dagens diskusjon er bl.a. voksenopplæringsloven, som er tydelig når det gjelder de overordnede målene for voksenopplæring og studieforbundenes opplæringsaktivitet. I budsjettinnstillingen fra utdannings- og forskningskomiteen for inneværende budsjettår understreker komiteen viktigheten av det arbeidet som studieforbundene og frivillige organisasjoner legger ned for at voksne skal få tilgang til god, fleksibel og brukertilpasset opplæring utenfor det formelle utdanningssystemet – for ikke å glemme hvordan de også når ungdom.

Dette er tidsriktig og relevant bl.a. for Kompetanseutvalget regjeringen har satt ned. Deres delrapport fra 1. februar i år trekker fram bl.a. følgende utfordringer:

• For mange går ut av grunnskolen med svake ferdigheter og lav kompetanse.

• Det er for mange som ikke fullfører videregående opplæring, og som ikke oppnår en stabil tilknytning til arbeidslivet.

• Teknologisk og samfunnsmessig utvikling gjør at kompetanse må utvikles og fornyes.

• Mange arbeidstakere deltar i for liten grad i opplæringsaktiviteter i arbeidslivet og etter- og videreutdanning.

• Økende levealder innebærer at flere må bidra mer i arbeidslivet for å finansiere velferdsstaten. Det øker behovet for påfyll av kompetanse for alle arbeidstakere, uavhengig av alder.

• Og til slutt: Mobilitet over landegrensene gir usikkerhet om framtidig tilgang på kompetanse.

I mine ører høres dette ut som et omfattende problem, der vi trenger flere løsninger, flere kanaler å bygge kompetanse gjennom, og at alle som ønsker å formidle kunnskap, får mulighet til å bidra.

Voksenopplæringsloven er overbygningen som definerer og avgrenser, men også strekker og utvider formålet for studiearbeid. Jeg siterer:

«Formålet med denne loven er å fremme livslang læring ved å legge til rette for organiserte læringsaktiviteter ved siden av det formelle utdanningssystemet. Loven skal bidra til motivasjon og tilgang til kunnskap og kompetanse for alle, og slik fremme den enkeltes utvikling og møte behovene i samfunns- og arbeidslivet.»

Nøkkelord er livslang læring, tilgang på kunnskap og kompetanse for alle, og ikke minst motivasjon.

Om studieforbunds godkjenning og deres mål står det i loven at det må være «demokratisk oppbygning», samt at de skal «bidra til å vedlikeholde og styrke demokratiet og legge grunnlag for bærekraftig utvikling ved å engasjere og utvikle aktive medborgere». Dette er ambisiøse mål.

Herunder er det viktig å trekke fram politiske studieforbund, som blir nevnt i egen forskrift. Her er det kun Venstre og Senterpartiet som står igjen med selvstendige studieforbund. Ingen av dem hadde eksistert hvis ikke det var for forskriften. Da Venstre var ute av Stortinget, var studieforbundet en del av kontinuiteten i deres organisasjon. Dette er en demokratisk dimensjon vi ikke må glemme.

Endringene Kunnskapsdepartementet ser på for studieforbundene, er mange, og jeg nevner bl.a.:

1. deling mellom Kunnskapsdepartementet og Kulturdepartementet

2. regionalisering

3. endrede rammer for minstekrav til deltakere

4. å erstatte kurstimer med deltakertimer

5. krav om at kurs må ha lærer

6. økt grunntilskudd og endret trappetrinnsmodell

7. å definere administrasjon

8. tydeligere føring for bruk av opplæringstilskuddet

9. endrede rapporteringskrav

10. kvalitative rapporter

11. avvikling av særordning for politiske studieforbund

Det viktigste er at det er en sammenheng med samfunnsoppdrag og lovverk, og vi har forstått det slik at departementet konkluderer i sitt arbeid i løpet av våren.

En gjennomgående mangel ved arbeidet, slik vi i Senterpartiet ser det, er at det ikke er vurdert konsekvenser av de ulike tiltakene og endringene. Jeg mener også det er grunn til å spørre om hva regjeringen ønsker å oppnå med de ulike forslagene.

Informasjonsflyten i samfunnet er i endring, og det er et økende behov for seriøse kanaler for informasjon og faglig påfyll. Flere må få tilgang på skolering med lav terskel for å delta, som er til stede der folk er, og tilpasset den enkelte. Studiearbeid er en kombinasjon av at kompetansepåfyll fyller sine formelle former samtidig som vi er bevisste på at kunnskapsoverføring mennesker imellom er verdifullt.

Hvordan regjeringen følger opp Stortingets engasjement for studieforbund, og statsrådens tanker om studieforbundenes bidrag til kompetanseheving blir det interessant å høre mer om nå.

I den store sammenhengen er studieforbundene viktige verktøy både for inkludering av individer som risikerer å falle fra i arbeids- og samfunnsliv, og for inkludering av nye statsborgere. Studieforbundet kultur og tradisjon er blitt trukket fram som et godt eksempel, med strikkekurs i Vågå. Språktrening og sosial forståelse i regi av Kristelig studieforbund stiller opp ut over det ordinære opplæringstilbudet for nye landsmenn. Folkeuniversitetet hjelper deg til å ta mesterbrev rundt i hele landet. Og dette var bare et par eksempler.

Hva framtiden vil bringe, vet vi ikke. Men vi kan gjøre oss opp en mening om hva studiearbeid skal være.

I min innsendte interpellasjon spør jeg: Hvordan følger regjeringen opp innstillingen – og engasjementet – som gjelder studieforbund, som utdannings- og forskningskomiteen la fram for inneværende år? Og hvordan mener statsråden studieforbundene bidrar til kompetanseheving?

Statsråd Jan Tore Sanner [11:21:56]: La meg først få takke representanten Knutsdatter Strand for en god og viktig interpellasjon. Det er tydelig at representanten har et stort engasjement for studieforbundene, og det er bra. Jeg skal forsøke å formidle noen av de vurderingene regjeringen gjør seg om studieforbundenes rolle og bidrag til kompetanseheving i samfunnet. Som representanten også viste til i sitt innlegg, er det nå flere vurderinger som foretas. Disse er ikke endelig konkludert, og det betyr at det er en del problemstillinger som jeg ikke kan komme inn på riktig ennå.

Studieforbundene har lang og bred erfaring i å tilby opplæring i kultur, tradisjoner, demokratibygging og folkeopplysning. Men de tilbyr også voksenopplæring i mer tradisjonell forstand. De har i alle år vært viktige bidragsytere til opplæring utenfor det formelle utdanningssystemet. Jeg ønsker å anerkjenne den evnen studieforbundene har til å utvikle seg og tilpasse seg både voksnes opplæringsbehov og de utfordringene vi står overfor i samfunnet.

Gjennom studieforbundene blir kulturarv og tradisjoner tilgjengelig, interesse vekkes, og viktig kunnskap videreføres til nye generasjoner. Jeg mener vi bør bevare frivilligheten som en alternativ og supplerende opplæringsarena for livslang læring. Derfor er det viktig å sikre en fortsatt god studieforbundsordning.

Når det gjelder studieforbundenes konkrete bidrag til kompetanseheving, vil jeg minne om utdannings- og forskningskomiteens tydelige holdning til frivillig sektor. Komiteen har gjennom mange år uttrykt at frivilligheten selv best vet hvordan de kan bidra i samfunnet. Det har vært komiteens standpunkt at studieforbundene må få organisere opplæringen slik de finner det mest hensiktsmessig.

Studieforbundsordningen skal være enkel og ubyråkratisk. Det er et poeng for regjeringen at staten ikke skal kreve omfattende rapportering på måloppnåelse fra organisasjoner i frivillig sektor. Vi mottar derfor ikke detaljert informasjon om studieforbundenes kvalitative bidrag til kompetanseheving. Og slik bør det også være.

Likevel mener jeg at den store etterspørselen etter kurs i studieforbundenes regi vitner om at deres bidrag er relevante. Hvert år arrangeres det rundt 45 000 kurs med omkring en halv million deltakere i regi av studieforbund og deres medlemsorganisasjoner.

Opplæringen skal være uformell og ha lav terskel for deltakelse. Voksenopplæringsloven skal føre til motivasjon og tilgang til kunnskap og kompetanse for alle. På denne måten bidrar studieforbundene til den enkeltes utvikling og til å møte behovene i samfunns- og arbeidslivet. Statens bidrag er å redusere opplæringskostnadene for den enkelte. Slik samarbeider staten og frivilligheten om å bidra til livslang læring, og til å motivere enkeltpersoner til å øke sin egen kompetanse.

Studieforbundene har også en sentral rolle i folkeopplysning og i den demokratiske opplæringen som skjer i frivillige organisasjoner. Ikke minst er studieforbundenes tilbud av opplæring i og bevaring av f.eks. kulturarv, tradisjoner og gamle håndverksfag viktig – fra kor og korps til norskopplæring for innvandrere, fra opplæring i digitale og grunnleggende ferdigheter til kurs i bevaring av samisk kulturarv, og fra organisasjons- og ledelsesfag til gamle håndverkstradisjoner. Gjennom slike aktiviteter skoleres befolkningen til å delta i felleskapet. Dette er en forutsetning for et fungerende demokrati.

Det er stor variasjon i nivå og innhold, og dermed også i opplæringstilbudet fra studieforbund til studieforbund. Noen studieforbund har en tydelig profil og satsing innenfor utdannings- og kompetansepolitikken. Enkelte studieforbund har et bredt kurstilbud som bl.a. omfatter kurs rettet mot arbeidslivet og arbeidstakere med behov for utdanning. Tilbudet omfatter etter- og videreutdanningskurs innenfor en rekke profesjoner. Enkelte har opplæringstilbud med stor bredde i kursemner og faginnhold og lang erfaring som kursholdere i arbeidslivet. Noen tilbyr også opplæring innenfor kompetansepolitiske satsingsområder, som grunnleggende ferdigheter, norskopplæring og fagopplæring. Det finnes også studieforbund som tilbyr kurs innenfor Kompetansepluss-ordningen.

Studieforbundene har med andre ord gode forutsetninger og muligheter til å bidra til livslang læring. Deres bidrag kan skje gjennom å motvirke utenforskap og motivere til livsmestring og deltakelse i samfunnet, men det kan også være gjennom å inspirere og hjelpe enkeltmennesker på vei mot mer kunnskap i form av formell opplæring eller utdanning. Studieforbundene vet best selv hvordan de kan bidra.

Regjeringen gjennomfører kompetansereformen Lære hele livet. Målet med kompetansereformen er at ingen skal gå ut på dato. Målgruppen er virksomheter og arbeidstakere som har behov for mer kompetanse som følge av digitalisering og andre krav til omstilling.

Kompetansereformen handler om å sørge for at de som er i arbeid, har den kompetansen de trenger for å kunne håndtere nye oppgaver og opprettholde sin tilknytning til arbeidslivet. Regjeringen mener at studieforbundene vil kunne ha en plass i kompetansereformen. I likhet med fagskolene, yrkesfaglig opplæring, universitets- og høyskolesektoren og privat sektor vil frivilligheten kunne ha en rolle i kompetansereformen. Studieforbundene bør selv ha en diskusjon om hvordan de kan møte samfunnets behov, hvilken plass de bør ha, og hvordan de kan bidra inn i kompetansereformen.

Studieforbundene har lang erfaring som opplæringstilbydere, bred kompetanse og et godt utbygd nettverk blant virksomheter – i alle landsdeler. De har dermed gode forutsetninger for å kunne bidra til kompetanseheving – både for den enkelte og for samfunnet.

Jeg mener at studieforbundene har en viktig rolle i dag og i fremtiden. Studieforbundene kan bidra positivt i møte med flere av de samfunnsutfordringene vi står overfor. De tilbyr opplæring på andre arenaer og premisser enn tradisjonell utdanning og bidrar dermed til befolkningens kompetanse på en litt annen måte enn utdanningssystemet. Gjennom sine tradisjoner og sin uformelle tilnærming til opplæring har studieforbund et potensial og en unik evne til å motivere voksne til livslang læring.

Jeg vil likevel understreke at studieforbundene må fortsette å utvikle seg for være relevante og for å kunne bidra til økt kompetanse for den enkelte. Regjeringen er opptatt av å bevare forutsigbare rammer for studieforbund, og forenkle kravene til frivilligheten. Jeg mener at studieforbundene gjennom sin lovforankring har den forutsigbarheten som må til for at de skal kunne bidra til kompetanseheving på ulike måter i samfunnet. De har dermed også gode muligheter til å videreutvikle seg innenfor sitt brede mandat og samfunnsoppdrag.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:30:07]: Det er godt å høre at vi kan være enige om frivillighetens verdi, og jeg er glad for at statsråden omtaler studieforbundene i så positive ordelag.

Det er veldig interessant å høre at det for de ulike problemstillingene for endring ikke nødvendigvis blir konkludert nå. Da håper jeg statsråden kan redegjøre for hva vi får vite i løpet av våren, eventuelt hva studieforbundene fortsatt må gå rundt og lure på, hva vi kan vente oss, og hva slags endringer de eventuelt kommer til å stå i. Her er det nettopp frivilligheten det handler om, det er folk som stiller opp i sin egen fritid, og da må vi ha respekt for at de også trenger forutsigbarhet i sin hverdag.

Det er videre interessant at statsråden er så tydelig i det poenget at studieforbundene selv vet best hvordan de løser sine utfordringer, og også at kompetansereformen vil inkludere studieforbundene. Det er vi glad for.

Signalene tar vi med oss videre, og vi vil melde tilbake at staten får mye mer for pengene enn vi noen gang kan måle og vite, i de investeringene som blir gjort i studieforbundene. Jeg mener at variasjon i studieforbundene definitivt ikke er et onde, men et gode, som også gjenspeiler behovet og mangfoldet i befolkningen der ute.

Jeg ønsker at vi ser stort på det, og bygger videre på mulighetene som ligger i de organisasjonene som er opparbeidet i de ulike studieforbundene. Arbeidslivet krever mer kontinuerlig påfyll, og flere av de fremste bedriftene i landet oppfordrer sine ansatte til ukentlig eller månedlig faglig påfyll. Endringer i det offentlige og i samfunnet generelt gjør også at vi som innbyggere må oppdatere oss, omtrent slik som vi oppdaterer våre teknologiske hjelpemidler og digitale verktøy.

Det er selvfølgelig rom for endring i landskapet studieforbundene utgjør, men endringer kan ikke svekke mulighetene det frivillige og selvdrevne organisasjonslivet har til å drive opplæring og kompetanseheving. Dette er på mange måter livsnerven i samfunnet vårt, og vi skal ikke ta for gitt god kompetanse på organisasjon. Det får man også utbytte av som representant på Stortinget eller i det daglige liv.

Vi trenger seriøse kanaler for informasjon og faglig påfyll. Studieforbund er en moderator for aktuelt påfyll, og det blir produsert enormt mye materiell og læringsopplegg som setter sammen gammel som ung, alle samfunnslag og folk med ulike forutsetninger og erfaringer. Åpne møter er populære. Der får folk mulighet til å hente og gi innspill, og det blir mobilisert for kunnskap.

Jeg mener tilbudet vi har om læring – i løpet av hele livet, i hele landet, nær folk – skal være like variert som folk er. Studieforbund må være en del av den miksen.

Så gjenstår spørsmålet: Hva vil Stortinget at studieforbund skal være? Jeg er enig i at vi må ta utfordringen og muligheten til å forme studieforbund for framtiden.

Statsråd Jan Tore Sanner [11:33:24]: Også jeg er glad for at det er bred politisk enighet om målene for studieforbundene, og ikke minst anerkjennelsen av den viktige rollen som studieforbundene har spilt, og som de fortsatt spiller, for både å ivareta viktige deler av vår kulturarv, bidra til å opprettholde et engasjert demokrati og bidra til både norskopplæring og mer formell kvalifisering. Det er bra at det er bred enighet om det.

Samtidig er det viktig å understreke at studieforbundene skal være noe annet enn det formelle utdanningssystemet. De skal nettopp være en del av frivilligheten. Det er der vi står i en diskusjon hvor man på den ene siden peker på og understreker at studieforbundene er noe annet enn det formelle, samtidig som det på den andre siden er et ønske om at studieforbundene også skal spille en rolle i kompetansereformen. Det er der jeg er opptatt av også å utfordre studieforbundene tilbake, om hvilken rolle de selv mener at de kan spille i kompetansereformen.

Så er det helt riktig at vi har dialog med studieforbundene, og har en diskusjon om hvordan vi skal organisere dem for fremtiden, knyttet til tilskuddsordningen. Det er slik at regjeringen alltid stiller spørsmålet om vi kan få bedre løsninger ved en desentralisering. Der er det en diskusjon. Senterpartiet har vært med på den som et studieforbund og har ikke vært så sterkt tilhenger av en desentralisering av studieforbundene. Der mener jeg at vi må stille spørsmålene: Blir det bedre, eller blir det dårligere? Sørger vi for at det blir mindre byråkrati eller mer byråkrati? Når vi får svaret på de spørsmålene, vil vi også være klare til å konkludere. Det vil Stortinget få informasjon om. Hvis det blir endringer i tilskuddsordningen, vil det selvsagt også bli sendt på alminnelig høring før det blir foretatt endelige konklusjoner.

Jeg mener at på dette området er det viktig at vi har god dialog, får gode utredninger, før vi trekker endelige konklusjoner.

Nina Sandberg (A) [11:36:01]: Jeg vil innlede med å takke interpellanten for å løfte fram i lyset den rollen studieforbundene spiller for kompetansehevingen i befolkningen.

Studieforbundenes hovedformål er opplæring for voksne. De er veldig viktige elementer i den organiserte læringsaktiviteten som foregår ved siden av det formelle utdanningssystemet. Vi i Arbeiderpartiet har også høye forventninger til studieforbundene og den rollen de kan spille framover, og kommer til å lytte til deres syn på hva de kan bidra med i den generelle kompetansehevingen som trengs i befolkningen.

La meg starte med noe helt grunnleggende: Den viktigste forutsetningen for at flere i Norge kan komme i jobb og bli i jobb og trives i jobb, er at arbeidstakerne har riktig kompetanse, og det trengs en ekstraordinær innsats for å bygge nødvendig kompetanse i hele bredden av befolkningen. Uten en slik innsats er risikoen stor for at de teknologiske endringene som nå er på gang, skyver hele yrkesgrupper ut av arbeidslivet, og at både arbeidsledighet og lønnsforskjeller kan øke.

Men – og det er viktig – kompetanse har også en utvidet hensikt, nemlig å gi grunnlag for gode liv, for å bli inkludert og fungere godt i et fellesskap, for gode lokalsamfunn. Så vi må ikke gå i den fellen at vi snevrer kompetansepolitikken inn til bare å handle om at den skal gi folk jobb. Den handler også om det vi skal gjøre når vi ikke jobber.

Arbeiderpartiet mener at det ikke er noen motsetning i dette, men man kan få inntrykk av det når høyreregjeringen gang på gang har kuttet i frivilligheten, i tilskudd til studieforbund og til folkehøyskoler, for å nevne noe. Vi har et bredt kompetansebegrep i Arbeiderpartiet. I partiprogrammet vårt er vi veldig tydelige på at vi har ambisjoner for studieforbundene når vi peker på at voksenopplæringsorganisasjonene skal ha en sentral rolle i å gi voksne kompetansepåfyll gjennom hele livet. Studieforbundene bidrar til å sikre tilgang til læring til alle og er en arena som styrker det organiserte arbeidslivet og sivilsamfunnet.

Mitt neste poeng er at det arbeidslivet som vi kjenner, er i endring, og at automatisering og digitalisering endrer arbeidslivet fundamentalt. Det krever at vi jobber på andre måter enn før. Dette er – det har vi også sagt tidligere – godt nytt for Norges konkurranseevne fordi det er få land som har en så kompetent arbeidsstyrke som det vi har. Lik tilgang til læring tilpasset den enkeltes livssituasjon er avgjørende for å mestre og lykkes i møte med de utfordringene vi står overfor og er midt oppe i.

Samtidig betyr det at flere må mestre den nye teknologien. Det innebærer at kompetanse mer og mer blir en type ferskvare, og at flere er nødt til å bytte jobb oftere. Og – det er også viktig – det forsterker det politiske ansvaret for at alle også får mulighet til å lære og oppdatere sin kompetanse. For oss i Arbeiderpartiet er svaret på dette at livslang læring må være en helt sentral del av den norske modellen, slik at det ikke bare er den enkelte arbeidstaker som står alene i denne omstillingen og tar det ansvaret, men at også arbeidsgiverne og staten gjør det.

Utviklingen går i retning av at det blir mindre klare skiller mellom læring ved utdanningsinstitusjoner og læring i arbeidslivet, mellom førstegangsutdanning og såkalt etter- og videreutdanning. Vår satsing på kunnskap og ferdigheter er arbeidslivsnær. Det skal gi vanlige arbeidstakere påfyll av relevant kompetanse i møte med nye behov i arbeids- og næringslivet.

Statsråden sier at frivillighet og voksenopplæring har en verdi. Det er vi enig med ham i, men det må også verdsettes; frivilligheten må dyrkes, og det må også voksenopplæringen. Arbeiderpartiet foreslo 2 mill. kr til studieforbundenes interesseorganisasjon, Vofo, i vårt budsjett for 2019. Vi ser at Vofo gjennomfører betydelige samordningsoppgaver mellom studieforbundene og det offentlige og gjør ideell sektor til en tydeligere bidragsyter i landets kompetansepolitikk, både nasjonalt og regionalt. I en eventuell ny tilskuddsordning mener vi i Arbeiderpartiet at det er viktig at staten også tar sin del av ansvaret, ved for det første å tilrettelegge og støtte opp under og for det andre å gi en forutsigbar økonomisk støtte.

Vår brede kompetansereform skal gi den enkelte rett til etter- og videreutdanning og gi bedriftene mer kompetanse. En vellykket kompetansereform handler om helhet og samarbeid mellom partene i arbeidslivet, ulike tilbydere av kurs og utdanning, med Nav, Vofo og andre aktører. Vi ønsker å stimulerer kunnskapsinstitusjonene til å bidra mer til etter- og videreutdanning, og vi vil også inkludere voksenopplæringen for å få til dette. Vi tror at styrking av studieforbundene vil heve kompetansen i stort.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:41:22]: Nå som regjeringen har kastet alle ballene som regulerer studieforbund, opp i lufta, blir det spennende å se sjongleringa og hvor det hele ender. Jeg savner et tydeligere svar på når flere av problemstillingene blir landet, men jeg blir glad for å høre at det blir tydelige høringer med rom for innspill. Målet med lokalt arbeid mener Senterpartiet er godt ivaretatt i dag og initiativ for å styrke dette videre mener vi er positivt. Ideologisk er vi selvsagt for å flytte makt og midler nærmere folk, men SPS, som ett eksempel, har 10 000 studietimer og kun to ansatte som ikke lar seg fordele utover fylkene.

Like sikkert som at verden endrer seg, må studieforbund endre seg. Slik Senterpartiet ser det, er det de med skoen på, som vet best hvor den trykker. Altså bør studieforbund i stor grad være med og avgjøre hva som bidrar til mer aktivitet, mer kompetanseheving og utvikling til det beste for folk. Da er det viktig å anerkjenne at mye går godt i studieforbundene også i dag. Kompetansebehovsutvalget, voksenopplæringsloven og alle de tusenvis av studietimene som blir registrert årlig, legger grunnlaget for mange muligheter. Hva framtiden vil bringe, vet vi ikke, men vi kan være sikre på og enige om at studieforbund er en viktig del av den. Utdannings- og forskningskomiteen anerkjenner den uformelle opplæringen, og vi skal ikke undervurdere hvordan dette bidrar til inkludering og kompetanseheving.

Spørsmålet i interpellasjonen var hvordan regjeringen følger opp komiteens innstilling og engasjement for studieforbund, og hvordan statsråden mener studieforbundene bidrar til kompetanseheving. Svaret har vært nyttig. Koblingen til det formelle utdanningssystemet varierer fra studieforbund til studieforbund, og slik mener jeg det bør være. Behovene i samfunnet kan ikke bare ligge som et ansvar og mandat til det formelle opplæringssystemet, her er også frivilligheten en del av løsningen for å bygge Norge videre. Jeg takker for debatten og ser fram til videre arbeid med kompetansereformen som regjeringen har varslet. Den har vi store forventninger til.

Statsråd Jan Tore Sanner [11:44:00]: Jeg vil igjen takke for en god interpellasjon og en nyttig debatt. Jeg er glad for at denne typen debatter reises i Stortinget, og jeg er også glad for å høre at representanten og Senterpartiet har store forventninger til regjeringen og de reformene som vi jobber med.

Jeg er også veldig enig i at koblingen mellom studieforbund og det formelle utdanningssystemet vil variere fra studieforbund til studieforbund. Jeg har selv hatt gleden av å møte flere av studieforbundene på min integreringsturné, hvor jeg har sett hvordan mange jobber godt med integrering. De er helt avhengige av frivilligheten for å få til en god integreringspolitikk, og de bidrar på mange arenaer.

Noe av det beste jeg har sett, er Folkeuniversitetet i Asker, som har en viktig rolle i introduksjonsprogrammet. Så det er helt riktig at studieforbundene spenner fra folkeopplysning til å ta vare på kultur og tradisjon til å bidra også inn i f.eks. introduksjonsprogrammet og bidra til at flere flyktninger blir en del av små og store fellesskap, lærer seg godt norsk og får muligheten til å komme videre.

Nettopp fordi vi er opptatt av å bidra til at studieforbundene også kan utvikle seg, har vi kastet noen baller opp i luften. Hvis vi ikke hadde gjort det, hadde vi parkert dem litt på siden, men nettopp fordi vi ser at studieforbundene i samspill med lokalsamfunn, i samspill med det sivile samfunn og i samspill også med myndighetene kan spille en viktig rolle, må vi våge å stille noen av de spørsmålene som vi har gjort. Så vil det da etter en grundig vurdering bli lagt frem konklusjoner som etter hvert vil bli offentlig kjent.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:47:21]: Vi har alle både synlig og usynlig helse – fysisk og psykisk helse. Det gjør oss til hele mennesker. Utfordringen med det som ikke synes, er at det er vanskelig å ta tak i og vanskeligere å ruste seg mot.

De siste tiårene har stadig flere unge rapportert om psykiske helseplager i undersøkelser. Skolen er en stor del av alle unges liv. Det som skjer i skolen, betyr enormt mye for hvordan barn og unge med ulik bakgrunn, ulike forutsetninger og ulike framtidsutsikter skal få best mulig verktøy i verktøykassen for å bygge sin framtid.

I forskningen framstår skolesituasjonen som en av hovedårsakene til stressrelaterte helseplager. Opplevelsen av stress og press dreier seg både om et vedvarende prestasjonspress, om opplevelsen av aldri å få fri fra krav, og om bekymring for framtidige utdannings- og karrieremuligheter.

Barn må fortsatt få mulighet til å være barn, og ungdom må få være ungdom. Det er tid nok til arbeidspress og utfordringer livet igjennom – skal vi ikke først lære de framvoksende generasjonene hva verdier som livsglede og nestekjærlighet er?

Motivasjon er enormt viktig for at elever skal ha det bra og være mottakelige for læring. Dette har jeg selv lært mye om gjennom lærerutdanningen jeg har tatt. Motivasjon kan komme både innenfra og utenfra. En elev som har indre motivasjon, jobber fordi hun eller han synes det er utfordrende, interessant eller tilfredsstillende. Den ytre motivasjonen kommer av tilbakemeldinger og belønninger. Negative tilbakemeldinger over lang tid kan sette seg i elevenes selvfølelse. Medisinsk blir det påvist for stadig yngre barn at stress har satt seg i nervesystemet og utviklet seg fra å være psykiske til å bli fysiske plager.

Manglende motivasjon og psykiske vansker er hovedårsaken til at ungdom ikke fullfører videregående utdanning. I en undersøkelse fra Universitetet i Sørøst-Norge rapporterte sju av ti spurte at de opplever skolearbeid som stressende, og tre av ti engster seg i så stor grad at det påvirker søvnkvaliteten. Mange føler maktesløshet når antall prøver og innleveringer hoper seg opp. Også lærerne melder om tidspress og for mange krav å oppfylle på for kort tid.

Det vil alltid være noe spenning og av og til stressende å gå på skolen, det er ikke til å unngå. Det er heller ikke det dette handler om. Vi må derfor skille mellom kortvarig stress som skjerper og mobiliserer til innsats, og det presset og vedvarende stresset som bryter ned selvfølelse og gir både fysiske og psykiske plager.

Når lærerne også opplever press og stress for å få elevene igjennom alle læreplanmålene og kravene om dokumentasjon, er det det som blir styrende mer enn det som egentlig er læringsfremmende.

Det er mange utfordringer i skolen vi gjerne skulle gjort noe med. Når læreplaner og organisering av skolehverdagen blir endret, må vi se på vurderingene vi gjør, og på det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet. Vurdering er en stor del av skolehverdagen, og det er viktig at prøver gjør elevene gode. Prøver skal få fram hva elevene kan, ikke hva de ikke kan.

Fraværsgrensen har i tillegg gitt elever, lærere og fastleger utfordringer. Vi må sørge for at målet med læring og mestring ikke kommer i skyggen av ønsket om å sørge for at elever deltar i undervisning. Senterpartiet var for fraværsgrensen, men vi må også ta selvkritikk når vi ser at deler av fraværsgrensen ikke har fungert etter mål og hensikt, og at flere faller fra. Kontaktlærerne har et enormt ansvar overfor elevene, og bør også ha tilsvarende myndighet.

Tiltak for å bedre elevenes hverdag må skje på mange plan, også i kommunene. En stor del av kommunene rapporterte psykisk helse som en av de viktigste folkehelseutfordringene de står overfor. Undersøkelsen av studentenes helse og trivsel fra 2018 viser også at antallet studenter med psykiske vansker er altfor mange.

I den forrige folkehelsemeldingen som regjeringen la fram, tok Mental Helse til orde for at vi trenger mer åpenhet og normalisering rundt psykiske lidelser. Temaet hadde sitt eget kapittel. I den nylig framlagte folkehelsemeldingen har ikke psykisk helse og læringsmiljø i skolen samme fokus. Vi må som samfunn fortsatt jobbe for å mestre psykiske utfordringer. Det er ellers mange lovord i meldingen om å ta tak i helseutfordringene, og spørsmålet blir om vi ser det igjen i praktiske tiltak.

Nasjonalt senter for skriveopplæring og skriveforskning i Trondheim løftet fram utfordringen med vurderingsformer da utdannings- og forskningskomiteen besøkte dem i januar. Vi må spørre oss: Viser prøvene hva elevene faktisk kan? Er prøvene læringsfremmende? Altfor ofte er svaret nei. Senterpartiet krever handling.

Spørsmålet er hvilke initiativ statsråden vil ta for at vurderingsformer, omfanget av prøver og organiseringen av dette kan endres for å redusere de helseskadelige virkningene av skolepress.

Statsråd Jan Tore Sanner [11:53:49]: Representanten peker på et viktig tema. Generelt trives norsk ungdom både hjemme og på skolen. De aller fleste opplever høy grad av mestring gjennom hele skolegangen. Det er likevel klart at vi har en alvorlig utfordring knyttet til ungdommers psykiske helse.

Skolerelatert stress og psykiske helseplager kan få negative konsekvenser for elever både i og utenfor skolen. Undersøkelser viser at elevenes opplevelse av skolerelatert stress har økt siden 1990-tallet og frem til i dag. Med andre ord: Det startet før PISA, Kunnskapsløftet og nasjonale prøver. Det er derfor viktig å se på forklaringsfaktorer både i og utenfor skolen.

NOVAs rapport Ungdata 2018 viser at andelen som rapporterer om psykiske plager i ungdomsårene, har økt de senere årene. Det er særlig typiske stressymptomer de unge rapporterer om. Et annet negativt utviklingstrekk fra samme rapport er tegn til mindre fremtidsoptimisme og lavere skoletrivsel.

Elevundersøkelsen viser imidlertid ikke at elevene trives dårligere på skolen. Forskningen gir ikke et entydig svar på hvorfor vi ser denne økningen av psykiske plager. Årsakene til utviklingen er sammensatte og må ses i sammenheng med generelle endringer og strømninger i samfunnet. Men: Det er ingen sovepute at vi ikke helt vet hvorfor. Vi må ta dette på alvor og handle – også i skolen.

I tillegg til undersøkelsen som representanten viser til om skolestress og press, sier også Ungdata 2018 noe om dette. Seks av ti jenter og tre av ti gutter sier at de ofte eller svært ofte blir stresset av skolearbeidet. Vi skal huske på at de fleste takler stresset bra, men 6 pst. av guttene og 16 pst. av jentene rapporterer at de har hatt problemer med å takle press. Det må vi ta på alvor.

Kunnskapsdepartementet bestilte i 2017 en systematisk kunnskapsoversikt om årsaker til skolestress fra Kunnskapssenter for utdanning. I rapporten vises det til at stress i skolen kan skyldes en opplevd ubalanse mellom krav og forventninger på den ene siden og støtte fra skolen på den andre siden.

Skolene kan gjøre mye for å motvirke negativt stress. Variert undervisning som engasjerer og positive utfordringer er viktig. Et sosialt godt læringsmiljø hvor elevene føler seg trygge, motvirker også stress. Alle som jobber med barn og unge, bør ha en bevisst holdning til hvordan krav og forventninger kommuniseres.

Skolene må også sørge for jevn arbeidsbelastning og hjelpe elevene til å sortere og prioritere. Dette er viktige sider ved et læringsmiljø som kan bidra til at det ikke utvikles en stresskultur på skolen eller hos den enkelte elev.

Når det gjelder det totale omfanget av prøver og tester, bestemmes det i stor grad av lærere og skoleledere. Fra statens side er antall pålagte tester og prøver svært begrenset. Elevene bruker kun 15 timer på obligatoriske nasjonale prøver og kartleggingsprøver i løpet av sine 13 år i skolen. Disse testene og prøvene er valgt fordi de gir både lærere og skolemyndigheter viktig informasjon om elevenes læring – vi skal ikke ha prøver for prøvenes skyld.

Utover dette er det i stor grad opp til lærere å bestemme hvordan de skal innhente informasjon om elevenes læring. Lærerens metodefrihet er et viktig prinsipp i skolen. Det vil være uklokt å detaljstyre eller legge begrensninger på lærerens vurderingspraksis. Lærerne trenger rom til å utøve sitt profesjonelle skjønn.

Vår rolle som nasjonal myndighet blir derfor å gi skolene og lærerne støtte til å drive fornuftig vurderingspraksis. I tillegg må vi gi de elevene som trenger det, hjelp og støtte til å takle presset.

Gjennom fagfornyelsen tar vi nå flere grep for å oppnå dette. I den nye overordnede delen av læreplanen understreker vi at behovet for informasjon om elevenes læring må balanseres mot uønskede konsekvenser av ulike vurderingssituasjoner. Hver enkelt læreplan skal ha en fagspesifikk omtale av vurdering i faget. Dette håper vi vil bidra til å støtte lærernes vurderingsarbeid.

Innholdet i skolen påvirkes også av fagfornyelsen. Folkehelse og livsmestring skal inn som ett av tre viktige tverrfaglige tema. Målet er å gi elevene kompetanse som fremmer god psykisk og fysisk helse. Elevene skal lære å takle medgang og motgang og personlige og praktiske utfordringer.

I tillegg satser regjeringen på psykisk helse gjennom bl.a. økte bevilgninger til psykologer i kommunene og helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Fra 2013 til 2017 ble det 544 flere helsesykepleiere i skolehelsetjenesten. Til sammen vil dette gi elevene bedre verktøy til å takle negativt stress. Det vil også bidra til å hjelpe og støtte dem som trenger det.

Regjeringen har store ambisjoner for norsk skole. Vi vil ha en skole der alle opplever mestring og læring, uansett forutsetninger og bakgrunn. Vi vil at flest mulig skal gjennomføre, at de som gjennomfører, får utnyttet sitt potensial, og at elevene blir godt forberedt for fremtiden.

Høye ambisjoner kan også føre til stress. Det er viktig at elevene også lærer å takle stress. Det er ikke sykelig eller unaturlig å kjenne stress innimellom, stress kan hjelpe oss til å fokusere og gjøre vårt beste. Men vi må passe på at det ikke glir over i et langvarig negativt stress. Det kan ha alvorlige konsekvenser. Derfor er det bra at vi snakker om dette temaet.

Til sist vil jeg gjerne si at både Elevundersøkelsen og Ungdata 2018 viser at flertallet av norske elever trives godt i skolen. I tillegg har vi sett en positiv utvikling ved at flere fullfører videregående skole. Det er derfor ikke riktig når representanten i sitt innlegg sier at fraværsgrensen har ført til at flere faller fra. Snarere tvert imot ser vi at fraværet har gått kraftig ned, og at flere fullfører og består. Det som er viktig, er at vi ser etter årsaken til at noen elever har høyt fravær på videregående skole, og også i ungdomsskolen. Vi vet at det er noen elever som har svært høyt fravær på ungdomsskolen, og har man svært høyt fravær på ungdomsskolen, vil det fort føre til høyt fravær på videregående og større sannsynlighet for ikke å klare å fullføre videregående skole. Jeg er derfor opptatt av at vi skal se etter årsakene, og at vi skal satse mer på tidlig innsats, både i barnehage og tidlig i barneskolen – også tidlig innsats i den forstand at når problemene oppstår, skal man ikke vente og se, man skal ikke tro at det går over. Det er viktig at skolen handler. Det gjelder både på ungdomsskolen og i videregående skole.

Jeg har aldri møtt ungdomsskoleelever som har sagt at de fikk for mye tidlig innsats, eller at deres problemer ble oppdaget for tidlig. Men jeg har møtt mange elever, både på ungdomsskolen og på videregående skole, som forteller hvordan problemene fikk vokse seg store. Derfor er det viktig at vi bygger et lag rundt elevene, men også at vi har verktøy, som kartleggingsprøver, til å oppdage elever som har utfordringer i fag, slik at de kan få nødvendig hjelp og støtte.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [12:03:05]: Jeg takker for statsrådens innspill, men jeg vil også kommentere at selv om psykiske utfordringer ble avdekket før PISA og før nasjonale prøver, har det sin naturlige sammenheng med kartlegging og andre faktorer i samfunnet. Statsrådens poeng om at man ikke skal prioritere prøver for prøvenes skyld, kan vi alle være enig i, men samtidig anerkjenner også regjeringen at det er et stort tidspress i skolen, og at lærerne står overfor mange dilemmaer med hensyn til hva de skal prioritere for å fremme elevenes læring. Det er ingen tvil om at når vurderinger og nasjonale prøver fokuseres så mye på nasjonalt, blir dette et mål i seg selv heller enn å prioritere den enkelte eleven og den tilpassede opplæringen vi alle ønsker mer av.

Når det kommer til sammenhengen med nye læreplaner, er det ingen tvil om at vurdering for læring må fokuseres på i neste omgang. Nå må vi først også kommentere at livsmestring, som et av de tverrfaglige elementene, har direktoratet tatt ut, etter forespørsel fra departementet. Nå er det flere i faggruppene som føler seg overkjørt, etter lange prosesser og godt faglig arbeid, som nå blir satt til side.

Som statsråden er jeg også opptatt av den siste Ungdata-undersøkelsen, men der vil jeg påpeke at vi ser en tendens til lavere skoletrivsel og en økning i psykiske helseplager. Elevene uttrykker at summen av prøver fører til økt press, utover det som er naturlig å forvente i en prøvesituasjon. Hele sju av ti opplever skolearbeidet som stressende, og elevene føler seg maktesløse når prøvepresset blir for stort. For å bruke helseministerens egne ord:

«Dagens elever møter en rekke krav og forventninger. Det handler om forventninger fra skolen, lærerne, foreldrene og samfunnet, men også om forventninger den enkelte elev har til seg selv.»

Og videre:

«Alle som jobber med barn og unge, bør ha en bevisst holdning til hvordan krav og forventninger kommuniseres. Det er viktig å unngå at det utvikles en stresskultur på skolen.»

Som statsråden sa, peker Kunnskapssenter for utdanning på at stress i skolen skyldes at elevene opplever en ubalanse mellom krav og støtte. Skolene kan gjøre mye for å gi elevene den støtten de trenger for å motvirke negativt stress, men også de blir møtt med store krav, uten at støtten til skolene nødvendigvis svarer til forventningene. Variert undervisning som engasjerer, og positive utfordringer må få plass mellom vurderingene. Vi må sette alle kluter til for å motvirke stress.

Ser statsråden utfordringen med tidspress i skolen, og vil regjeringen ta grep for å redusere det samlede omfanget av prøver og tester som lærerne og elevene står i?

Statsråd Jan Tore Sanner [12:06:20]: Det er ingen tvil om at trygge barn som trives på skolen, også lærer mer. Derfor er det viktig at vi har stor oppmerksomhet på godt læringsmiljø, og at de elevene som sliter, får hjelp på et tidlig tidspunkt.

Vi jobber nå mye med fagfornyelsen, og som jeg viste til i mitt innlegg, skal livsmestring komme inn som et av tre tverrgående temaer i de fornyede læreplanene, men det er ikke riktig at det er noen som har overkjørt læreplangruppene. Jeg har tvert imot fulgt opp det som Stortinget har vært opptatt av, nemlig at de tverrgående temaene kun skal inn der det er relevant. Det betyr at den gjennomgangen vi har hatt, og den dialogen vi har hatt med Utdanningsdirektoratet, har handlet om å oppfylle det som har vært Stortingets viktige premiss for fagfornyelsen.

Det er også riktig at det har vært en utfordring at læreplanene har vært overfylt med kompetansemål. Så det vi nå jobber med, er å sørge for at det blir mer rom for læreren til å være lærer og mer tid for eleven til å oppleve dybdelæring. Det betyr at vi må foreta viktige prioriteringer og sørge for at det ikke blir altfor mange kompetansemål i de nye læreplanene. Så langt har jeg opplevd svært få forslag om hva som skal ut, men jeg får veldig mange forslag om hva som skal inn i skolen.

Vi har satt ned en eksamensgruppe som både ser på kunnskapsgrunnlag, vurderer de innspillene som har kommet fra læreplangruppene, ser på hvilken betydning fagfornyelsen og den teknologiske utviklingen skal ha for eksamensordninger, og skal foreslå eventuelle endringer. I tillegg kan de også selv foreslå nye eksamensformer, men da innenfor noen viktige rammer. For regjeringen mener at både eksamenskarakterer og standpunktkarakterer er en viktig del av kvalitetsvurderingssystemet, men selvsagt må også eksamensformene tilpasses fagfornyelsen og den teknologiske utviklingen vi er inne i.

Til slutt: Jeg mener det jeg sa i mitt første innlegg, nemlig at prøver ikke er et mål i seg selv, men både nasjonale prøver og kartleggingsprøver er viktige. Kartleggingsprøvenes formål er jo å oppdage elever som blir hengende etter, som ikke har lært å lese, skrive og regne. Da er det viktig at de blir oppdaget tidlig, og at de får tidlig hjelp. De nasjonale prøvene er også viktige verktøy, slik at vi kan unngå at noen skoler blir hengende etter. Vi må ha åpenhet om skolens resultater. Skolen er så viktig at vi må sørge for å løfte de skolene som ikke oppnår gode resultater.

Torstein Tvedt Solberg (A) [12:09:32]: Jeg vil også takke for initiativet til denne interpellasjonen. Det er et viktig og alvorlig tema, som har vært diskutert i denne salen før. Jeg vil også takke både statsråden og interpellanten for en god gjennomgang av både tall og statistikk, så jeg skal ikke gjenta det.

Det er et veldig alvorlig tema, det er alvorlig at stadig flere og ikke minst også stadig yngre elever sier at de sliter, er stresset og ikke minst blir syke. Jeg tror vi er enige i denne sal om at dette er et viktig tema, men jeg mener at det også krever tydeligere politisk handling, utover det som statsråden gjør ved å skryte av fagfornyelsen. Fagfornyelsen er bra, den er vi i stor grad enige om, men vi må også passe oss for at det ikke blir en hvilepute.

Jeg hadde på forhånd ganske lave forhåpninger og forventninger til svaret fra både regjeringa og statsråden, for vi vet at de er skeptiske til å gjøre noe med det temaet som nå blir tatt opp. Det er bare å se tilbake på behandlingen av forslaget om tillitsreform i skolen fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, der flere konkrete forslag omhandlet nettopp dette, men ble nedstemt av regjeringspartiene, f.eks. forslaget

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det totale omfanget av kartlegginger, målinger, rapportering og dokumentasjonskrav på nasjonalt og lokalt nivå reduseres.»

Det stemte altså regjeringspartiene imot, og en stemte imot forslaget om at en i forbindelse med fagfornyelsen skulle gjennomgå dagens eksamenssystem, der vår mening med det forslaget ikke gjaldt den eksamensgruppen som nå er satt ned, men at en skulle se på dette i større grad parallelt. Vi mener at eksamen er styrende for hvordan en gjør ting i skolen, og at den rekkefølgen som statsråden velger å gjøre det i – først ta fagfornyelsen, så gjennomgang av eksamenssystemet – er feil rekkefølge. Der har vi heldigvis også støtte fra Utdanningsforbundet og de andre partene.

Jeg hadde som sagt ikke så store forhåpninger til hvordan regjeringa skulle svare, for samtlige av disse forslagene stemte en imot. Men det jeg sånn sett er litt nysgjerrig på, er det som var regjeringspartienes alternativ i debatten om tillitsreform. Regjeringspartienes forslag da og deres svar i den debatten var – og en vedtok det i Stortinget – at kommunene selv i forbindelse med fagfornyelsen skulle gjennomgå både eksamenssystemet og omfanget av både målinger og rapportering. Jeg er spent på å høre om statsråden kan si noe om hvordan han har fulgt opp dette spesielt, og om det er noen status for det vedtaket som regjeringspartiene og flertallet gjorde i den saken.

Det er som sagt et viktig tema, så vi vil fortsette å etterspørre handling og være utålmodige.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [12:12:34]: Kritikken rundt de tverrfaglige temaene i de nye læreplanene står godt beskrevet på Utdanningsnytt.no. Læreplangruppene ville nemlig gjerne bidratt, ved å nå de målene Stortinget har vedtatt, og gjøre de justeringene direktoratet nå har gjort, dersom de fikk muligheten.

Et annet poeng er at Skottland, f.eks., ikke har ønsket seg nasjonale prøver, nettopp fordi de mener at det ikke viser hva elevene faktisk kan, og heller ikke gjenspeiler lokale variasjoner.

Sjelden har det vært så viktig med spisse albuer og å være best i klassen på regjeringens karakterkrav og prøver som nå. Når det kun blir samlet på førsteplasser, er det vanskelig å føle seg god nok eller inkludert i fellesskapet. Elevene i skoleklassen har det tøffere enn noen gang. Psykiske og psykosomatiske lidelser blir avdekt hos stadig yngre barn. Ensomhet blir avdekt i større grad. Media har omtalt det som skolesviket. I tillegg har vi det man kan kalle lærersviket, med et firerkrav i matte til lærerutdanningen, kompetansekravet med tilbakevirkende kraft og den sentraliserende lærernormen.

Lærertetthet er viktig i hele grunnopplæringen. Frafallet i videregående skole og antallet som ikke får vurdering i fag, særlig blant gutter på yrkesfag, er altfor høyt. Ungdata-undersøkelsen viser at stadig flere unge, både gutter og jenter, sliter med skolerelatert stress og udefinerbare psykiske og fysiske helseplager. Flere kvalifiserte lærere med tid til å se og følge opp hver enkelt ungdom er etter Senterpartiets syn et viktig tiltak for å sikre alle ungdommer et likeverdig og godt opplæringstilbud, uavhengig av hvor de går på skole, eller hvilke forutsetninger og behov de har.

Når det gjelder flere helsesykepleiere og psykologer, er det vel og bra, men da er spørsmålet om elevene får mulighet til å gå til disse fagpersonene og ha den samtalen de sårt trenger, eller om fraværsgrensen setter en stopper for det.

Tilliten må bli etablert på nytt overfor fylkene, kommunene, skolene, lærerne og den enkelte elev. Vi kan ikke sette krav, normer og terskler vi forventer at alle skal over og igjennom. Ambisjonene våre må være skyhøye for trivsel og utvikling av gagns mennesker. Så må tiltak og midler følge etter – med en god porsjon tillit.

Dagens diskusjon har vært interessant, og jeg takker statsråden for at han tar problemstillingen på alvor og kommer med tiltak som vi kan diskutere videre. Jeg kan ikke si at jeg er fornøyd, jeg kan ikke si at vi er i mål, men jeg kan si at vi er godt i gang. Jeg takker dem som deltok.

Statsråd Jan Tore Sanner [12:15:46]: Interpellasjonen reiser etter min oppfatning et så alvorlig og viktig tema at det er viktig at vi verken overdriver eller undervurderer de utfordringene som er i skolen. Det er mye som går i riktig retning, og det mener jeg at vi skal glede oss over. Vi ser på Elevundersøkelsen at mobbingen går ned. Mobbingen går ned fordi mange skoler, lærere, skoleledere, elever og skoleeiere jobber godt med forebyggende arbeid. Vi har mange hundre barnehager og skoler som er inne i kompetansebyggende prosjekter. Det ser vi gir gode resultater, og det mener jeg vi skal glede oss over.

Vi skal også glede oss over at det er flere som fullfører og består videregående skole. Det er viktig for den enkelte, for muligheten til å komme ut i arbeid eller videre utdanning, og det er viktig for oss som samfunn. Samtidig er det helt åpenbart at Ungdata-undersøkelsen og andre undersøkelser viser at det er utfordringer, og at det er elever som sliter. Mange får slite gjennom hele grunnskolen uten at det blir tatt tak i utfordringene.

Til høsten legger jeg frem en stortingsmelding som heter Tidlig innsats og inkluderende fellesskap. Den skal handle nettopp om hvordan vi kan bygge lag rundt barn i barnehage og i skolen. Det skal være lav terskel, man skal få hjelp på et tidlig tidspunkt. Her har vi fortsatt en jobb å gjøre, vi som stat, men også kommunene og skolene.

Jeg reiser rundt i hele Norge og henter frem de gode eksemplene, og jeg ser at det er mange skoler og barnehager som jobber godt med disse temaene. I går var jeg på Skarbøvik ungdomsskole i Ålesund. Det er en skole som jobber godt med inkludering, både med minoritetselever og med elever som sliter i fag. Både elever og lærere gir positive tilbakemeldinger.

Samtidig mener jeg at en stor utfordring i norsk skole er de forskjellene vi ser – forskjeller som skyldes elevens bakgrunn, hvilket land foreldrene kommer fra, hvor lang utdanning foreldrene har, eller hvor eleven bor. Det er med andre ord også en del forskjeller som ikke skyldes elevens egen innsats, talent eller engasjement, men som skyldes andre forhold. Jeg mener at vi må være opptatt av hvordan elevene kan trives på og mestre skolen, men vi må også være opptatt av forskjellene. Da trenger vi nasjonale prøver og åpenhet, slik at vi kan ta tak i problemene og utfordringene der de er.

Anniken Huitfeldt (A) [12:35:37]: Innføring av verneplikt for både kvinner og menn i Forsvaret har vært en suksess. De aller, aller fleste jentene er fornøyd og føler seg inkludert. Det er ingen ting som tyder på at dagens forsvar er verre enn andre arenaer hvor ungdom deltar, når det gjelder seksuell trakassering og overgrep. Grenader i Panserbataljonen i Brigade Nord, Hanne Konstad, forteller om et inkluderende forsvar. Hun sier:

«Jeg har heller ikke opplevd å bli herset med fordi jeg har vært kvinne. Tvert imot har vi stått sammen mot urett og ukultur. Dette er vi helt avhengig av for å kunne utføre jobben vi er satt til å gjøre.»

Hun forteller videre om overgrep som et samfunnsproblem og ikke en utfordring som Forsvaret står alene om.

Det som skiller Forsvaret fra veldig mange andre arenaer hvor unge mennesker deltar, er det nære forholdet man har til hverandre. Man bor sammen, spiser sammen, er sammen på øvelser og ofte også på fritiden – langt hjemmefra. Det skaper samhold og kameratskap, men skjer det noe negativt mellom soldatene, kan det oppleves som ekstra belastende å bo og arbeide så veldig tett sammen.

19. februar 2019 ble Norge presentert for en rapport fra en intern spørreundersøkelse blant 8 000 av Forsvarets vernepliktige og ansatte. Undersøkelsen skulle bidra til å kartlegge mobbing og seksuell trakassering, gjort av kollegaer eller av overordnede. Svarene vi fikk, viser at det var opptil 160 personer kun det siste året som hadde opplevd voldtekt eller forsøk på voldtekt. 40 av disse tilfellene var voldtekt, og 2 av hendelsene er blitt politianmeldt – altså bare 2 av hendelsene. Det kan tyde på at det ikke er gode nok varslingsrutiner, og at det er en svikt i kulturen rundt det å melde om alvorlige tilfeller i egen arbeidshverdag.

Spørsmålet er da om samhold og kameratskap, som er positivt, også gjør at det er en høyere terskel for å varsle og melde. Enkelte kvier seg kanskje for å være den som ødelegger den gode stemningen.

En anonym innsender til NRK beskriver hvordan hun ble voldtatt under førstegangstjeneste, og opplevde at hun ble presset av sine overordnede til å politianmelde saken, slik at de kunne gjøre noe med det. Hun sier:

«Etter anmeldelsen fraskrev mine ledere seg alt ansvar fordi «det da var politiets ansvar, og de kunne ikke gjøre noe med saken». De vernet meg heller ikke mot resten av soldatene som vendte meg ryggen. Eller ga meg noen innsikt i prosessen som foregikk.»

Denne jenta forteller videre om en hverdag som var vanskelig å leve med, og et forsvar som hun opplevde å bli sviktet av. Det var svikt i lederansvar.

Jeg mener at anmeldelse i voldtektssaker er både viktig og riktig, men det kan ikke være slik at fordi det er en politisak, kan Forsvaret fraskrive seg ansvar til saken er ferdig etterforsket. Forsvaret selv må ta tak i det på samme måte som i andre disiplinærsaker. Politiet bruker ofte veldig lang tid på å etterforske slike saker, og det gjør det enda vanskeligere for offer å si fra ettersom han eller hun da må leve på leir sammen med overgriper i lang periode, før det eventuelt blir satt i verk tiltak. Spørsmålet mitt er: Hva gjør forsvarsministeren med det?

Vi trenger et varslingsinstitutt som både ivaretar og senker terskelen for varsler, den som tør å si fra, samt ivaretar rettssikkerheten til den det blir varslet imot. Hvordan ser statsråden på det å benytte disiplinærreglementet på en mer virkningsfull måte i disse sakene?

Spørreundersøkelsen viser at voldtekt og voldtektsforsøk rammer tilnærmet likt kvinner og menn i Forsvaret. Vi kan dermed ikke begrunne resultatet av fenomenet med en kjønnsdiskriminerende ukultur. Innføringen av allmenn verneplikt for kvinner har vært vellykket, og man er gjennomgående fornøyd med at Forsvaret har tatt i bruk kvinnelige ressurser. Overgrepssakene i Forsvaret er ikke en sak som kvinner i Forsvaret må ta tak i. Det er et ledelsesansvar på alle nivåer.

Undersøkelser viser også at 40 pst. av kvinner opplever nedsettende bemerkninger og påstander om at kvinner ikke hører hjemme i Forsvaret. I prosessen framover vil det være avgjørende å sikre nye tiltak og styrking av eksisterende tiltak og ikke differensiere mellom kjønnene, men sikre ivaretakelse av mangfoldet i Forsvaret.

Offentligheten er orientert om at Forsvaret allerede har meldt at de skal gjennomføre flere tiltak i kjølvannet av denne undersøkelsen. Disse forstår vi inkluderer holdningskampanjer, gjennomgang av regelverket, forbedring av varslingsrutiner og fellesmøter for ledergruppa. Når det avdekkes slike alvorlige forhold, vet vi at holdningskampanjer ikke er tilstrekkelig. Holdningskampanjer har blitt gjennomført i Forsvaret tidligere, og en del av dem jeg har snakket om, forteller om at det kan vises en film, og det er den holdningskampanjen som det blir vist til. Mange steder er det langt bedre tiltak. Men jeg tror ikke det nødvendigvis har en effekt å se en kort YouTube-video eller lese en brosjyre. Det tror jeg ikke har spesielt stor effekt. I en hierarkisk organisasjon, som Forsvaret er, er det det lederne sier, med sine egne ord, som betyr noe. De må fortelle selv med egne ord hvilke standarder som gjelder i det norske Forsvaret. Gode holdninger krever en innsats over lang tid i alle ledd i Forsvaret, og det krever ledere av begge kjønn på alle nivåer i Forsvaret.

Vi har allerede nulltoleranse for seksuelle overgrep nedfelt i Forsvarets reglement, så Forsvaret har allerede klare holdninger. Det er etterlevelsen vi må jobbe med.

Tiltakene jeg nevnte tidligere, skal inn i en større tiltaksplan for Forsvaret, med både kortsiktige og langsiktige tiltak. Pressetalsmannen i Forsvaret, Per-Thomas Bøe, uttalte til VG at forsvarssjefens ledergruppe skulle gjennomgå både resultatene av spørreundersøkelsen og den foreslåtte tiltaksplanen. Hvordan ligger egentlig dette arbeidet an?

Statsråd Frank Bakke-Jensen [12:42:37]: Det er vanlig å åpne med å takke interpellanten for å ta opp et viktig tema. Denne gangen er det virkelig på sin plass, for dette er en av de viktigste tingene vi jobber med i Forsvaret om dagen – hvordan vi ivaretar det personellet vi har til stede.

Forsvaret har foretatt en detaljert spørreundersøkelse om mobbing og seksuell trakassering. Hensikten med undersøkelsen har rett og slett vært å øke kunnskapen om hva mobbing og seksuell trakassering består av, og på den måten komme slik adferd til livs.

Jeg tar resultatene som har kommet fram i undersøkelsen, svært alvorlig. Det er ganske enkelt sånn at ingen skal utsettes for slik oppførsel, verken i Forsvaret eller andre steder. I Forsvaret proklamerer vi nulltoleranse for seksuell trakassering og nulltoleranse for mobbing. De som utsetter andre for denne typen adferd, skal umiddelbart få beskjed om at dette er fullstendig uakseptabel oppførsel. Det skal ikke være tvil. Det skal ikke skje, og det skal ikke bli tolerert. Det er litt av den lederjobben som påligger folk på alle nivåer i Forsvaret – akkurat det å ikke tolerere denne typen oppførsel og å påtale det umiddelbart.

Vi må rigge Forsvaret, som en stor organisasjon, på en måte som gjør at det blir mulig å varsle og opplyse om kritikkverdige forhold. Undersøkelsen viser dessverre at dette ikke alltid skjer. Vi har ikke god nok kunnskap om omfanget av kritikkverdig og ulovlig adferd, og Forsvaret har derfor en viktig jobb å gjøre på dette feltet.

Undersøkelsen som ble gjennomført nå, startet man jobben med i 2015. Til dem som har pekt mot metoo og sagt at det er en forlengelse av det – nei, Forsvaret så dette problemet tidligere. Man gikk i gang med den jobben tidligere. Som interpellanten så korrekt er inne på, var begrunnelsen for å utarbeide en ny undersøkelse for Forsvaret, med 63 nye spørsmål, at man måtte ta opp i seg det faktum at man i Forsvaret bor veldig tett gjennom hele døgnet. Tidligere hadde man en medarbeiderundersøkelse som spurte: Hvordan har du det på jobb? Nå har man utarbeidet en undersøkelse som spør: Hvordan har du det? Da tar man med at man er på jobb i en leir, man bor i en leir, man har fritid i en leir, og man jobber og er så tett og så nære venner at man ofte har helger sammen også. Slik får man med en større del av livet til de ansatte i Forsvaret. Det er nok også det som gjør at resultatene var såpass annerledes enn vi hadde håpet og forventet. Resultatene var verre enn vi hadde trodd. Det er primært fordi vi spør på en annen måte. Vi får fram sannheten bedre med denne undersøkelsen. Forsvaret skal ha honnør for at de har tatt det arbeidet på alvor og utarbeidet en skikkelig undersøkelse. Kunnskap er viktig.

Som interpellanten helt riktig er inne på, handler dette om hvordan man skal få varslet. Et varslingssystem uten tillit er ikke et godt varslingssystem. Det er et varslingssystem i Forsvaret i dag. Jeg mener det ikke er godt nok, med begge de begrunnelsene som interpellanten legger fram her. Det skal være sånn at når det varsles, skal det tas på alvor. Den som varsler, skal føle at man blir tatt på alvor, men det skal også være et system som er så tillitvekkende, at den det blir varslet mot, med trygghet skal kunne gå inn i en sånn prosess. Det er et rettssikkerhetsmoment i den problemstillingen. Det skal vi også få på plass.

Forsvaret har iverksatt flere tiltak for å følge opp resultatene fra undersøkelsen. Et av dem er gjennomgang og forbedring av de eksisterende varslings- og oppfølgingsrutinene. Det stilles tydelige krav til arbeidsgivere og linjeledere om å følge opp saker som blir kjent. Det stilles også krav om å iverksette reaksjoner i henhold til forholdene som avdekkes. Vi har satt fokus på opplæring av personell og tydeliggjøring av lederansvaret i varslingssaker. Et annet viktig tiltak er kvalitetssikring av utdanning og kompetansebygging blant ledere innenfor holdning, etikk og ledelse.

Forsvaret vil også revidere sine interne regelverk og samle disse i et overordnet direktiv. Dette inkluderer en felles policy for forventet oppførsel og intim omgang mellom personell i Forsvaret. Forsvaret skal også i enda tydeligere grad informere ansatte og vernepliktige om varslingsrutinene for alle som har vært utsatt for mobbing eller seksuell trakassering. De som har opplevd dette, skal få nødvendig informasjon om hvordan de kan henvende seg for å få hjelp, og de skal oppleve å få den hjelpen de trenger.

Implementering av de konkrete tiltakene etter undersøkelsen om mobbing og seksuell trakassering i Forsvaret ivaretas i de enkelte forsvarsgrener. Arbeidet følges i tillegg opp sentralt av Forsvarets ledelse, som koordinerer arbeidet og bidrar til at erfaringene deles og følges opp på tvers av forsvarsgrener.

Fra Forsvarsdepartementets side følger vi arbeidet i Forsvaret tett. Etter at undersøkelsen ble gjennomført, har departementet gitt nye og forsterkede oppdrag til Forsvaret. Etatene i forsvarssektoren skal ha tydelige retningslinjer for håndtering av hendelser som omfatter mobbing og seksuell trakassering. Personell i forsvarssektoren skal oppleve at det er trygt og enkelt å melde fra. De som er involvert i hendelser som omfatter mobbing og seksuell trakassering, skal bli ivaretatt. Etatene skal videre rapportere på status i arbeidet med mobbing og seksuell trakassering med særlig fokus på tiltak og effekten av tiltakene. For Forsvaret skal det i tillegg rapporteres på antall meldte saker om mobbing og seksuell trakassering. Rapporteringen skal inkludere antall anmeldelser og refselser. Forsvarsdepartementet vurderer fortløpende om vi må ta ytterligere grep overfor sektoren.

Anniken Huitfeldt (A) [12:48:57]: Dette er en viktig debatt, som forsvarsministeren også understreker, og vi har de samme målene. Men det jeg ikke fikk gode nok konkrete svar på, er hvordan man kan utnytte disiplinærregelverket til Forsvaret i disse sakene. Forsvaret har jo et eget refssystem og et disiplinærregelverk. Dette er et regelverk som skal skape og opprettholde militær disiplin.

Forsvarets Forum publiserte 19. mars en sak hvor de belyste mulighetsrommet som dette systemet for refs gir. Her viser de til at de siste fem årene har det blitt meldt inn 109 saker til militærpolitiet om seksuell trakassering og voldtekt. 34 av disse sakene ble politianmeldt, 7 tilfeller endte med straff, 13 saker ble henlagt og 14 saker vet man ikke hva har skjedd med. Det innebærer jo at det er en risiko for at de sakene som er såpass alvorlige at de ender med politianmeldelse, skjer det ikke alltid noe videre med i Forsvaret. Da er det blitt så alvorlig at det er en politisak. Men hvis det er en mindre alvorlig sak, tar Forsvaret kanskje i større grad tak i det, og det ender med disiplinærtiltak eller refs.

Det er også en risiko for at mangel på kunnskap gjør at de mest alvorlige sakene, altså de sakene som blir politianmeldt, ikke får andre konsekvenser enn det som politiet gir. Det er flere forhold som gjør at en sak kan bli henlagt hos politiet, men som likevel kan være viktig å refse for Forsvarets del. Det innebærer spesielt saker som blir henlagt på grunn av bevisets stilling.

Major Terje Raknerud, som leder militærpolitiets etterforskningsavdeling, sier selv at dette kan være et viktig virkemiddel for å styrke tillitsforholdet innad i troppen. «Refs er ikke en straff, men et middel for å skape og opprettholde militær disiplin,» forklarer han. Disiplinærloven til Forsvaret har lavere skyldkrav og kan med dette benyttes til å refse generelt uønsket atferd i Forsvaret. Dette innebærer at man i Forsvaret kan refses for uaktsomme handlinger, altså handlinger der man burde handlet annerledes. Flere forklarer at en stor utfordring er manglende oversikt over hvilke saker som er henlagt hos politiet, og grunnen til at disse sakene har blitt henlagt. Generaladvokaten uttaler i forbindelse med dette at hun hadde ønsket seg et mer helhetlig system, slik at saker med relevant tilknytning til Forsvaret kunne følges fra start til slutt.

Jeg spør derfor statsråden igjen hvilke konkrete tiltak som er iverksatt for å benytte Forsvarets disiplinærreglement, med større virkning enn i dag.

Statsråd Frank Bakke-Jensen [12:52:03]: Det er ikke tatt grep i den forstand at vi har et disiplinærreglement som ved en eventuell anmeldelse settes på vent – og hvis anmeldelsen henlegges, så kan det tre inn igjen. Disiplinærreglementet skal brukes, under drift, av Forsvaret. Jeg mener at det viktigste grepet vi gjør fra departementets side overfor Forsvaret, er for det første å bruke den kunnskapen vi nå har fått, til å opparbeide bedre ledelse, rett og slett fordi dette er et ledelsesproblem – disiplinærreglementet er jo et verktøy for ledere i Forsvaret til å påtale uønsket atferd og bør brukes i den forstand.

Jeg er helt åpen på at når vi får eksempler på at saker er overlevert til politiet, og det da oppleves som at ledelsen i Forsvaret trekker seg tilbake og sier at dette nå er blitt en sak for justissektoren, og at man ikke har noe med det å gjøre, så er det dårlig ledelse, en misforståelse. Sånn kan det ikke være, det handler på ingen måte om å ivareta personellet sitt. Nei, hvis det har vært en så alvorlig hendelse i en eller annen avdeling at den er gått til politiet, er det tvert imot viktigere at man følger det opp. Og det er også en del av det ledelsesdirektivet som Forsvaret påpeker nå.

Forsvaret er en arbeidsplass der vi har begge kjønn. Vi har fått kjønnsnøytral verneplikt, og andelen kvinner øker. Jeg tror vi må legge oss mer i selen for å løfte den andelen enda mer, for å få en sunnere balanse mellom kjønnene i Forsvaret. Jeg mener at når vi snakker om mangfold som en verdi, så snakker vi også om mangfold i den forstand at vi har gutter og jenter, menn og kvinner, til stede i stillinger, som en verdi. Det gir et bedre resultat, og da må vi også legge oss i selen for å sikre en bedre balanse.

Nå er det for Forsvarets del på nytt satt en ambisjon om at 20 pst. i krigsskole- og befalsutdanningen skal være kvinner. Jeg har bedt om å få utredet en annen modell der vi sier at det skal være minimum 30 pst. av hvert kjønn i befalsutdanningen og på Krigsskolen. For jeg mener at all den tid vi sier at mangfold har en verdi, at det er en viktig balanse, bør vi heller konsentrere oss om å få den balansen enn å kikke på et lite måltall for andelen kvinner. Så jeg kommer til å ta noen grep og se om vi kan bedre den prosessen for å få raskere resultater i så måte.

Anniken Huitfeldt (A) [12:55:25]: Jeg vil takke for en god diskusjon, men jeg bare etterlyser litt mer konkret handling. For hvis det er slik at dersom en person anmelder en voldtekt, skal det allikevel settes i verk disiplinærtiltak fra Forsvarets side – hvis det er dagens regelverk, tror jeg det er ganske på det rene at det ikke blir fulgt i dag. Det paradoksale her er at jo mer alvorlig saken er – det finnes i hvert fall eksempler på at da har ikke Forsvaret tatt tak i den konkrete saken.

Da tror jeg at statsråden må se på disiplinærregelverket og hvordan det følges opp, for det er veldig viktig at selv om det ikke foreligger bevis i en konkret voldtektssak, er det nærmest umulig for personer å bo sammen i en militærleir etter at noe sånt skal ha skjedd, og det er vanskelig å få dømt personer i en voldtektssak. Det må vi legge til grunn her.

Det var en konkret person som snakket om dette til NRK. Da var holdningen fra Forsvarets side, slik hun opplevde det, at dette ikke var noen sak før politiet hadde ferdigetterforsket saken. Da må jeg spørre statsråden: Er det slik at da har hennes ledere misforstått det som er regelverket? Og hva vil forsvarsministeren konkret gjøre for at disiplinærregelverket brukes i langt større grad i saker der hvor ikke noen nødvendigvis blir dømt for voldtekt i en domstol?

Mitt spørsmål går egentlig ut på hva statsråden har tenkt å gjøre for at disiplinærregelverket brukes i større grad i disse sakene.

Statsråd Frank Bakke-Jensen [12:57:19]: Jeg har stor respekt for alle de historiene vi har hørt etter metoo og etter at undersøkelsen kom. Jeg har veldig stor respekt for de fortellerne som har stått fram med sin historie og tatt belastningen med å stå i lyset med det de har fortalt. Vi har flere historier som viser at oppfølgingen ikke har vært som den skal være. Jeg mener det primært ikke nødvendigvis er reglementet det er noe galt med – det handler om praksis og respekt for disiplinærreglementet, og respekt for å drive god personalbehandling.

Og som jeg sier: Det skal ikke være slik at fordi en sak er overlatt til justissektoren og anmeldt, skal man toe sine hender og si at da må vi vente og se hva som skjer. Nei, god personalpolitikk og god personalbehandling handler om å ivareta dem som har måttet gå til et så alvorlig skritt som å anmelde en kollega eller en medarbeider i så måte.

Så vi tar det på største alvor, og her skal det være kontinuerlig oppfølging. Det er det som er den viktige delen. Det skal være ledelse til stede, og det skal være håndgripelig ledelse i disse tilfellene. Slik får vi bukt med de tingene vi avdekket i undersøkelsen.