Stortinget - Møte tirsdag den 2. april 2019

Dato: 02.04.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 205 S (2018–2019), jf. Dokument 8:36 S (2018–2019))

Søk

Innhold

Sak nr. 9 [16:18:05]

Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Freddy André Øvstegård, Karin Andersen og Sheida Sangtarash om rett til meningsfull fritid for all ungdom (Innst. 205 S (2018–2019), jf. Dokument 8:36 S (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Trond Giske (A) 16:19:01 (ordfører for saken): La meg først få takke komiteen for et effektivt og godt samarbeid om innstillingen rundt dette representantforslaget fra SV om retten til en meningsfull fritid for all ungdom.

Komiteen er enstemmig om en del merknader, og vi understreker at i et godt samfunn er retten til en god og aktiv oppvekst et grunnleggende element. Jeg tror at i våre dager er den sterkeste formen for utenforskap, kanskje også det sterkeste uttrykket for fattigdom, ikke at en mangler tak over hodet, klær eller fundamentale nødvendighetsgoder, men at en blir utestengt fra de fritidsaktivitetene og det fellesskapet som andre barn og unge får ta del i. Derfor sier komiteen også enstemmig at det må legges spesielt til rette for at alle, uavhengig av økonomi, har mulighet til å delta.

Forslagsstillerne viser også til at vi har internasjonale forpliktelser rundt dette – Barnekonvensjonen – og at det er både et nasjonalt og et lokalt ansvar å få dette til.

Det er ikke noen tvil om at det aller viktigste i denne politikken gjennomføres lokalt. Det er der man skaper arenaer, det er der man har de ulike organisasjonenes aktivitet, det er der idrettslag og fritidsklubber har sine arenaer, og det er den kommunale politikken som i stor grad bidrar til støtteordninger til fritidsklubber, utlånssentraler, tilrettelegging for ungdom. Komiteen mener at det er viktig at dette forblir et lokalt ansvar, at det er ubyråkratisk, at det er fleksibelt, og at hvert enkelt lokalsamfunn kan finne gode løsninger hos seg. Det kan være ganske stor forskjell på fritidsaktiviteter i indre deler av en storby og i ytre deler av kysten, langs Finnmarkskysten eller på Vestlandet. Der er det viktig at de lokale tiltakene og de lokale arenaene er tilpasset det barn og unge ønsker der de er.

Vi har registrert at departementet varsler en stortingsmelding om ungdomspolitikk, og vi har også en frivillighetsmelding til behandling i komiteen, slik at for begge de to sakene blir det anledning til å gå mer konkret til verks enn man kanskje kan gjøre i forbindelse med behandlingen av et Dokument 8-forslag.

Departementet har svart komiteen at de ser lovfesting av kommunenes plikt til å tilby frie og åpne fritidstilbud som et tiltak som vil redusere det kommunale selvstyret, og det er heller ikke flertall i komiteen for en slik lovfesting. Vi vet også at regjeringen har varslet et fritidskort for alle barn, og dette er saker vi kommer tilbake til i forbindelse med behandlingen av frivillighetsmeldingen. Men i hovedtrekk er komiteen ganske samstemt i den overordnede politikken.

Når det gjelder Arbeiderpartiets egne merknader, slutter vi oss til målet om å tilrettelegge for gode fritidstilbud for ungdom i lokalsamfunnene. Vi har i vårt alternative statsbudsjett en rekke tiltak både til anlegg, til utlånsordning, til møteplasser, til kulturkort, til momskompensasjon og til støtte til barne- og ungdomsorganisasjonene. Hadde det budsjettet vært vedtatt, hadde de som legger til rette for barn og unge, hatt bredere og bedre rammer for sitt arbeid.

Sammen med SV har vi et forslag om å sørge for at det utarbeides en helhetlig plan for utstyrssentraler, en nasjonal kartlegging av dagens tilbud og veiledende retningslinjer for kvaliteten, tilgjengeligheten og barns sikkerhet og personvern, inkludert tilbud for unge med ulike funksjonshemninger. Det er skuffende at det ikke var mulig å få et flertall i komiteen for dette forslaget. Det legger ikke noen bindende føringer på lokalsamfunnene, men den myndigheten og muligheten som en statsråd har til å være en pådriver for at alle unge kan ha tilgang til en slik utstyrssentral, ville ha vært et effektivt tiltak for å sørge for at økonomi ikke var en barriere for deltakelse. Selv om Stortinget stemmer ned vårt forslag, håper jeg statsråden stjeler ideen og gjør den til sin egen – vi kan gjerne være med og dele æren med ham hvis alle barn og unge i Norge får et slikt tilbud.

Med det tar jeg opp det forslaget Arbeiderpartiet er medforslagsstiller til.

Presidenten: Representanten Trond Giske har tatt opp det forslaget han refererte til.

Tage Pettersen (H) []: Jeg tror ingen i denne salen ikke er enig i intensjonene som ligger i forslaget fra de tre SV-representantene. Noe annet bør i så fall overraske oss alle. Den store forskjellen er nok først og fremst hvordan vi skal sikre alle muligheten til en meningsfull fritid.

SV ønsker her på den ene siden å lovfeste fritidstilbud i alle kommuner, med krav til grunnbemanning og kompetanse – samtidig som kommunene inviteres til å utforme egne løsninger sammen med frivilligheten. Det blir nesten som restauranten som reklamerer med en à la carte-meny, og når man kommer inn, har de én rett på menyen. Ikke store invitasjonen til mye grasrotinitiativ og engasjement ligger her, med andre ord.

Intensjonen med fritidserklæringen som regjeringen, frivillige organisasjoner og KS signerte i juni 2016, var nettopp å invitere til lokalt samarbeid. For Høyres del tror vi på det lokale initiativet, og vi tror at kommuner er i stand til å prioritere det som er viktig for nettopp deres innbyggere.

Selv har jeg vært ordfører i Moss i seks år, en by som ligger nederst på oversiktene over skatteinngang og statlige overføringer, og en by som tyr til eiendomsskatt for å få endene til å møtes. På tross av dette tok vi vare på og rustet opp de fritidsklubbene vi hadde, og etablerte nye tilbud i regi av kommunen eller sammen med frivilligheten. Dette forteller meg at man der ute i kommunene nettopp er i stand til å ta dette ansvaret. Hvordan en by som Moss løser dette, fikk statsråden selv se da han besøkte byen og bl.a. fritidsklubben Step-In i går.

Jeg er glad for den gode håndsrekningen kommunene gis over statsbudsjettet. I 2019 er det f.eks. satt av nesten 37 mill. kr til tilskuddsordningen Barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn – åpne møteplasser. I år er det satt av om lag 312 mill. kr til Nasjonal tilskuddsordning for inkludering av barn i lavinntektsfamilier. Ser vi på utlånssentralene, fikk over 100 sentraler i 2018 til sammen 22 mill. kr i støtte.

De ca. 270 utlånssentralene som ligger rundt om i landet vårt, er et viktig tilskudd til økt aktivitet for mange. Slik de er organisert i dag, inviterer de også bredden av befolkningen inn og virker ikke stigmatiserende.

For Høyres del er vi glade for at statsråden vil be Bufdir vurdere en nasjonal kartlegging av dagens tilbud og retningslinjer for kvalitet og tilgjengelighet. Regjeringspartiene vil påpeke at denne gjennomgangen bør gjøres i samarbeid med BUA, som organiserer et stort antall av dagens utstyrssentraler, og dermed også besitter mye kompetanse og erfaring. I den samme gjennomgangen ber vi også statsråden vurdere om det bør åpnes opp for at utstyrssentralene som driftes av frivillige organisasjoner, bør kunne få søke om støtte også til drift, og ikke bare til innkjøp av utstyr. Vi vet at mange stiftelser og andre sponsorer gjerne bidrar med utstyr, men at flere sentraler samtidig sliter med å sikre økonomi til en god drift i hverdagen.

Etter at dette representantforslaget ble lagt frem 6. november i fjor, har Kristelig Folkeparti kommet inn i regjeringen, og vi har framforhandlet Granavolden-plattformen. Et av mange gode tiltak på området til vår komite som har kommet inn i plattformen, er fritidskortet. Regjeringen ønsker å innføre et fritidskort for alle mellom 6 og 19 år, som bl.a. kan benyttes til å dekke deltakeravgift på fritidsaktiviteter, etter mønster av en tilsvarende ordning på Island. Ordningen skal være ubyråkratisk, og det skal være mulig for kommunene å legge penger på toppen.

Dette vil trolig kunne være svaret på mange av de utfordringene som reises nettopp i forslaget vi nå diskuterer. Det er derfor veldig prematurt når SV allerede nå merker seg hva regjeringen har inkludert eller ikke i ordningen med fritidskortet. SV slår nemlig allerede nå fast at f.eks. kulturtilbud ikke er en del av ordningen. Jeg både tror og forventer at statsråden vil kjøre en åpen og inkluderende prosess fram til ordningen med fritidskort er konkludert og iverksatt. Men Høyres utgangspunkt vil være at en kombinasjon av lokal, reell selvråderett og statlig målrettet innsats, som f.eks. fritidskortet, vil være den gode nøkkelen til å lykkes.

Silje Hjemdal (FrP) []: Som lokalpolitiker hadde jeg et veldig sterkt engasjement for ungdommen vår og selvfølgelig for barna. Jeg husker veldig godt et vedtak i Bergen kommune. Vi vedtok å pusse opp Ny-Krohnborg ungdomsskole – skolen jeg gikk på – til rett og slett å bli et oppveksttun. Man må tilrettelegge i skolen for at det skal være aktivitet, også etter at skoledagen er over, og det har blitt et utstillingsprosjekt for hele landet. Jeg er veldig stolt over at Fremskrittspartiet satt i førersetet for det, og det bør absolutt være til stor inspirasjon for lokalpolitikere ellers i landet for hvordan man kan tilrettelegge for bruk av skolebygg også etter arbeidstid.

Som sosialbyråd i Bergen hadde jeg også et sterkt engasjement i forbindelse med utviklingen av et aktivitetskort for barn og unge. Dessverre ble det et byrådskifte i Bergen, og aktivitetskortet fikk ikke helt den innretningen som var tenkt. Det må vi lære av. Et aktivitetskort må ha universell utforming. Vi ønsker ikke et kort som gir et stigma til barn og unge, der barn og unge som har fått utdelt et slikt kort, rett og slett ikke tør å bruke det fordi det omtales som et fattigdomskort. Vi har mange gode erfaringer fra kommunene med hvordan man kan gjøre det, og hvordan man ikke bør gjøre det.

Når det er sagt, synes jeg det er viktig å understreke poenget som ble nevnt før i dag, at vi skal tilrettelegge for fritidsaktiviteter for barn og unge, og det må gjøres på mange måter. Vi kan f.eks. se for oss at alle foreninger som er med i Frivillighetsregisteret i Brønnøysund, kan komme inn i en ordning når det f.eks. gjelder et slikt aktivitetskort – eller fritidskort som vi har omtalt det som i regjeringserklæringen.

I 2016 signerte regjeringen, frivillige organisasjoner og KS Fritidserklæringen. Det lå til grunn at man skulle samarbeide lokalt og nasjonalt for at alle barn og unge skulle få delta i minst én organisert fritidsaktivitet, uavhengig av foreldrenes sosiale eller økonomiske situasjon. Dette skal vi selvfølgelig følge opp.

I regjeringsplattformen trekker vi fram at arbeid, god integrering, trygge og gode boforhold, gode helsetjenester og inkludering i fritidsaktiviteter er viktig for å bekjempe fattigdom. Alt dette er viktig. For at de unge i familier som kanskje ikke har så god råd, skal kunne delta på fritidsaktiviteter sammen med andre barn, har vi nå kommet et stykke på vei med dette fritidskortet, som gjelder for barn fra 6 til 18 år. I god borgerlig stil ønsker vi selvfølgelig at det skal være en så ubyråkratisk løsning som mulig, og at kommuner og andre kan tilpasse dette på en god måte.

Beregninger viser at det kan være så mange som 100 000 barn i Norge i dag som vokser opp i familier med lav inntekt. Antallet har vært økende siden 2001, og mye av økningen skyldes familier med lav språk- og arbeidslivskompetanse og lite sosialt nettverk. Her må vi erkjenne at det er utfordringer.

Jeg vil understreke den utrolig viktige innsatsen de frivillige organisasjonene gjør der ute. De jobber aktivt i lokalsamfunnene våre, hver eneste dag, og tar denne jobben på aller største alvor. Skal man trekke fram noe, kan man f.eks. nevne nettverket ALLEMED, som gjør en super innsats med å inkludere fritidsaktiviteter i kommunene, og der verktøyet brukes svært aktivt av lokalsamfunnene.

Det skjer mye positivt, og mye bygger på regjeringens satsing for familier med dårlig råd. Jeg ser fram til å fortsette det arbeidet.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg ønsker å takke SV for at de tar opp et viktig tema i dette representantforslaget. Vi i Senterpartiet deler – ikke overraskende – de intensjonene som forslagsstillerne har, antakeligvis sammen med hele salen. En meningsfull fritid for ungdom er viktig. Det er ikke bare helsebringende, det har også forebyggende effekter. Vi kan rett og slett definere det som meningsfylt. Derfor er jeg glad for at det finnes variasjon i fritidsaktivitetstilbudene for barn og unge rundt omkring i landet vårt, organisert både via frivilligheten og via kommunale tiltak og støtteordninger.

Hvordan en kommune jobber med dette området, er en viktig del av den lokalpolitiske debatten og beslutningene. Vi i Senterpartiet er opptatt av at hver enkelt kommune må ha stor frihet til å utforme løsninger som passer for seg. Når Senterpartiet i dag ikke stemmer for forslagene fra SV, betyr ikke det at vi ikke ønsker en meningsfull fritid for barn og unge – det er vi selvfølgelig absolutt for – men vi mener at forslagene er litt for detaljstyrende.

Vi i Senterpartiet har tillit til at kommunene selv er i stand til å utvikle gode fritidstilbud – tilbud som er tilpasset lokale behov. Senterpartiet ønsker ikke at det skal være statlige føringer for det som er et kommunalt ansvar. Det hører med til historien at vi i Senterpartiet ønsker oss mye større økonomiske rammer for kommunene, noe vi har vist at vi prioriterer, med flere milliarder kroner ekstra hvert år i våre alternative budsjetter – i tillegg til en rekke andre styrkinger, bl.a. av frivilligheten og kulturell deltakelse. Har kommunene litt mer å rutte med utover de lovpålagte oppgavene, er det mange eksempler på hvor mye kommunene rundt omkring i landet får ut av kultur- og fritidssatsingene sine. Men igjen: Det må være tilpasset kommunenes egne vurderinger av hva de bør gjøre.

Senterpartiet er ellers enig med forslagsstillerne i at utstyrsordninger og utstyrssentraler er et velfungerende lavterskeltilbud for barn og unge, og mange har glede av utlånsordningene i sine kommuner. Senterpartiet mener for øvrig også på dette området at kommunene må ha frihet til å innrette tilbudet etter lokale behov og lokal etterspørsel. Dog er det viktig at utstyr som lånes ut, har god kvalitet og er trygt å bruke. Derfor har vi fremmet et eget forslag som har en annen ordlyd enn SVs, og som ivaretar den lokale friheten.

Regjeringen har varslet en barne- og ungdomsmelding. Vi i Senterpartiet forventer at de problemstillingene som reises i det representantforslaget som vi debatterer her i dag, løftes ytterligere i den meldingen, med kommunalt selvstyre som en viktig del. Det ser jeg fram til.

Med det tar jeg opp Senterpartiets forslag i saken.

Presidenten: Representanten Åslaug Sem-Jacobsen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Freddy André Øvstegård (SV) []: For kort tid siden besøkte jeg The Raven, en fritidsklubb på Romsås her i Oslo. En av ungdommene jeg møtte der, oppsummerte egentlig veldig fint hvorfor et skikkelig fritidstilbud er grunnleggende viktig. Han sa at den klubben var livet hans.

I Kulturutredningen 2014 ble det pekt på bibliotekene, Kulturskolen og fritidsklubbene som den kulturelle grunnmuren i landet vårt – ikke bare som et hvilket som helst kommunalt fritidstiltak som er valgfritt å gjennomføre rundt omkring, men som en del av den kulturelle grunnmuren. Mens både bibliotekene og Kulturskolen er lovfestede tilbud i alle landets kommuner, er ikke fritidsklubber det. Det er i det hele tatt svært få og ganske svake nasjonale virkemidler for disse klubbene. Det gir store forskjeller i tilbudet til barn og unge.

Nordland fylke, f.eks., som ikke er det største fylket i Norge, har 56 fritidssentre, mens det i det som var Nord-Trøndelag fylke før, ikke er flere enn 16 sentre. Så mange som 96 kommuner har faktisk ikke et slikt tilbud i det hele tatt. Både det og ikke minst mottakelsen som dette forslaget har fått fra de andre partiene, viser – i hvert fall for meg – at politikken ikke tar ungdom, fritidstilbud og de ansatte i klubbene på alvor. Alle står på denne talerstolen og roper hurra for de gode intensjonene, men ingen velger å lytte til det ungdommene og de ansatte i klubbene sier, og til det som sto i Kulturutredningen, om at her trengs det langt tydeligere virkemidler – her trengs det en tydelig nasjonal politikk. For meg virker det som om barn og unge ikke blir lyttet til.

I Barnekonvensjonen, som er ratifisert av Norge og inkorporert i norsk rett, står det at barnets rett til hvile, fritid og til fritt å delta i lek, kulturliv og kunstnerisk virksomhet skal slås fast. Skal denne rettigheten innfris, trengs det politikk. Det er derfor SV har fremmet de forslagene vi behandler i dag.

Å slå fast denne retten gjennom en fritidspolitikk er viktigere enn noen gang. Nå øker barnefattigdommen. Over 100 000 barn vokser opp i fattige familier. Også helt vanlige familier kjenner presset på lommebøkene fordi barnas aktiviteter har blitt dyrere og dyrere. Men også prestasjonssamfunnet, som har vokst fram de siste årene, har gjort at barn og unge som vokser opp i dag, trenger et pusterom, et sted hvor de ikke bare møtes med krav, men hvor de kan være seg selv.

Derfor har vi foreslått å styrke fritidsklubbene, på lik linje med resten av den kulturelle grunnmuren. Det trengs åpne og gratis møteplasser der unge kan møtes på tvers av bakgrunn og bli inkludert, der de kan snakke med trygge voksne, der det finnes kulturaktiviteter, mestring eller bare et pusterom. Det er akkurat det de ansatte i klubbene og ungdommene ber om selv – at det stilles noen krav til medvirkning og kompetanse, men at kommunene ellers har stor frihet til å utforme tilbudet etter lokale forhold.

I tillegg har vi foreslått et kultur- og aktivitetsrabattkort, som vi har valgt å opprettholde etter at regjeringen varslet om sitt aktivitetskort. Det handler om f.eks. de tingene som representanten Hjemdal sa fra talerstolen tidligere i dag, og som jeg er helt enig i, at det er viktig hvordan man rammer inn et slikt kort for at det skal bli vellykket. Jeg sier meg helt enig i alt det representanten sa om at det må være et universelt kort for å lykkes.

Derfor har vi til slutt også foreslått retningslinjer for gode utstyrssentraler, slik at vi kan fjerne dyrt utstyr som en terskel for barn og unge til å delta i idrett og aktiviteter. Også det er noe som utstyrssentralene og de som jobber der, har bedt om.

Vi tar ungdommens stemme på alvor, vi tar fritiden deres på alvor, og derfor vil jeg ta opp samtlige av SVs forslag i saken.

Presidenten: Representanten Freddy André Øvstegård har tatt opp de forslagene han refererte til.

Grunde Almeland (V) []: Ja, alle barn og unge bør ha rett til en meningsfull fritid, en fritid som gir dem mulighet til å mestre noe utenfor skolen, som gir dem nye erfaringer, et sosialt nettverk, glede og mulighet til å utvikle seg – ja til at alle skal få bruke fritiden sin på noe de har lyst til, og som er på deres premisser, ja til kor, ja til orientering og ja til dataspill. La oss ta ungdommen på alvor når det er snakk om deres tid, gi dem mulighet til å delta i et fellesskap som gir mening for dem. For noen er det organiserte aktiviteter, for andre er det en skaterampe som gir dem mulighet til å skate når de selv vil, alene eller sammen med andre.

Jeg mener Granavolden-plattformen virkelig tar barna og ungdommen på alvor. Jeg er glad for at min kulturminister og regjeringen nå vil innføre et fritidskort for alle mellom 6 og fylte 18 år. Det er et helt konkret svar på de økonomiske hindrene som gjør at barn ikke får deltatt i fritidsaktiviteter. Men for Venstre er det også viktig å gi dem frihet. Fritidskortet skal brukes til å dekke deltakeravgift på fritidsaktiviteter, sannsynligvis opp til en gitt sum. Denne summen kan høynes dersom kommunen selv ønsker å legge på en lokal andel.

I dag er det store forskjeller i priser på fritidsaktiviteter, og det er store forskjeller mellom kommunene når det kommer til ordninger for å inkludere flere barn i fritidstilbud. Det finnes fantastiske systemer mange steder, med lag og organisasjoner som gir barn fra lavinntektsfamilier fritak fra deltakeravgift, eller kommuner som har utstyrsutlån som gjør det rimeligere å delta i aktivitetene totalt sett. Men det betyr at barn fra familier med dårlig økonomi har mindre valgfrihet enn andre. Enkelte får ikke drive med det de er flinkest til eller virkelig elsker, fordi pengene ikke strekker til og det ikke finnes en god nok støtteordning for akkurat den aktiviteten de mener er meningsfull i deres hverdag. Det håper jeg at fritidskortet vil være med på å endre. Det blir en inngangsbillett til akkurat den fritidsaktiviteten de selv ønsker, og det er ikke stigmatiserende, for vi skal gi alle barna den samme billetten, uavhengig av foreldrenes lommebok.

Med det har regjeringen kvittert ut et av SVs tre forslag, nemlig det om en tilskuddsordning for rabatt på kulturtilbud og fritidsaktiviteter. Det svarer også på forslaget om å sikre barn gratis fritidstilbud i alle kommuner.

Jeg er for øvrig helt enig i at barn og unge og deres organisasjoner bør få enda bedre tilgang på fellesarenaer og møteplasser i sitt nærmiljø. Derfor er dette også noe Venstre satser på lokalt. Jeg ønsker her eksempelvis å dra fram Metropolis i Stavanger, som er et kjempegodt klubbeksempel på hvordan man tilrettelegger for aktivitet som er initiert nettopp av ungdommen selv, på deres egne premisser, på en god måte. Men samtidig bør alle skoler være på tilbudssiden når det gjelder å stille lokalene sine til disposisjon for unges fritidsinteresser, og det er derfor en glede for meg at det i kulturministerens frivillighetsmelding er et eget kapittel tildelt lokaler til frivillig aktivitet. Også der er signalet tydelig: Kommunale og fylkeskommunale lokaler som står ledige på kveldstid og i helger, bør være tilgjengelige for frivilligheten når det er behov lokalt.

De ulike utstyrsordningene her i landet er svært verdifulle bidrag til å senke terskelen for deltakelse i fritidsaktiviteter. Det er viktig at ordningene har en lokal tilknytning, slik at man kan støtte opp om behovet i hver enkelt kommune. Mange av sentralene finansieres gjennom den nasjonale tilskuddsordningen mot barnefattigdom som regjeringen opprettet for fem år siden og siden har tredoblet. Regjeringen satser virkelig på å inkludere barn og unge i fellesskap og å gi dem mulighet til å leve et godt liv, fri for fattigdom og sosial nød. I tillegg til tilskuddsordningen mot barnefattigdom, fritidskortet og frivillighetsmeldingen skal det leveres en barne- og ungdomskulturmelding. Der skal vi ta opp levekår og framtidsutsikter for barn og unge.

Samlet sett mener jeg at regjeringen virkelig er på riktig vei når det gjelder å sørge for at barn og unge i Norge har en meningsfull fritid.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) []: Jeg registrerer med stor glede at forslagsstillerne er like engasjerte for at alle ungdommer skal få en meningsfull fritid som vi i Kristelig Folkeparti er. Det er derfor vi på Granavolden kjempet igjennom et fritidskort for alle barn mellom 6 og 18 år. Det skal ikke være slik at det er størrelsen på foreldrenes lommebok som avgjør hvorvidt barna får være med i dansegruppa, i fotballen eller i speideren.

Når vi vet hva det gjør med barn å vokse opp i utenforskap, skjønner vi at det haster å få på plass konkrete grep. Kristelig Folkeparti har derfor de siste årene økt bevilgningene gjennom budsjettforhandlingene til ferietilbud og fritidsaktiviteter for de barna som trenger det mest, og nå som vi har kommet i posisjon, har vi sikret at absolutt alle barn og unge skal få et fritidskort som gir dem mulighet til å delta på fritidsaktiviteter.

Jeg vil påstå at denne typen deltakelse er viktigere nå enn noen gang tidligere, for vi lever i en tid da leken i gata nærmest har forsvunnet. Unger sykler ikke lenger rundt og ringer på dører for å spørre om å leke på samme måte som min generasjon gjorde i sin tid. Barnas fritid og det sosiale er blitt langt mer organisert.

Som lokalpolitiker og tobarnsmamma har jeg fått se hva deltakelse i fritidsaktiviteter betyr for tilhørighet og for fellesskapsbygging, og rett og slett som sunn aktivitet for barn og unge. Det handler om å få oppdage og utvikle talenter hos seg selv og få kjenne på mestring når man behersker eller lærer noe nytt. Det handler om å få lære sosiale ferdigheter og kanskje også få innta en annen rolle enn den en har i klassegruppa på skolen. Det handler om lagfølelse og skravling i baksetet på vei til kamper eller oppvisninger og om felles opplevelser som forener. For noen handler det kanskje også om å få møte noen andre voksenpersoner enn foreldre og lærere, noen som ser andre og gode kvaliteter i deg, og som heier dem fram.

Barne- og familieministeren og kulturministeren jobber nå med innretningen på denne ordningen og er i dialog med frivillige aktører for å sikre at kortet vil bli en ressurs som benyttes til beste for både de unge og de frivillige. Det er derfor etter Kristelig Folkepartis vurdering prematurt å gå inn på de forslagene som fremmes i dette representantforslaget, før regjeringen har ferdigstilt prosessen med fritidskortet.

Noen har også nylig foreslått å flytte fritidsaktivitetene inn i skolen rett etter at skoledagen er over, og at det offentlige skal bidra med å lønne trenere, instruktører og aktivitetsledere. Det sier seg selv at en slik ordning vil skje på bekostning av det frivillige arbeidet og aktivitetstilbudet som gis etter skoletid. Det mener vi i Kristelig Folkeparti er en dårlig idé. Vi trenger ikke å legge opp til at flere aktiviteter legges til skolen når vi vet at skolen for mange forbindes med stress og press, og at elevene da bare vil oppleve at skoledagene blir enda lengre. En slik ordning vil også bare bidra til at det offentlige overtar familienes rolle.

Kristelig Folkeparti ønsker derimot å styrke familienes valgfrihet og bygge opp rundt det frivillige tilbudet som allerede eksisterer. Det er derfor vi nå skal få innføre et fritidskort til alle barn og unge, et fritidskort som skal kunne benyttes til å betale kontingenter og deltakeravgift for de aktivitetene som barna og foreldrene selv ønsker. Det vil være en universell og treffsikker ordning som virkelig vil bidra til at barn og unge får en meningsfull fritid. Vi gleder oss til å sette ordningen ut i livet.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: En aktiv, trygg og god fritid er viktig for barn og unge. Jeg deler engasjementet for at alle barn og unge skal få delta og høre til, bli inkludert og gis en meningsfull fritid. Barne- og ungdomsorganisasjonene, fritidsklubbene, idretten og kulturlivet er viktige møteplasser for ungdom. Alt dette trengs, og det må gjøres tilgjengelig for alle.

Internasjonale studier viser at ungdommer er mer ensomme enn før. Det er en utvikling som bekymrer meg. Regjeringa vil derfor se på ordninger som gir flere barn mulighet til å delta i fritidsaktiviteter, idrett og friluftsliv. Dette har vi slått fast i den politiske plattformen vår.

I fritidserklæringen har vi satt som mål at alle barn og unge skal ha mulighet til å delta jevnlig i en aktivitet sammen med jevnaldrende i et fellesskap. Vi skal også utarbeide et fritidskort for alle barn og unge mellom 6 og 18 år. Dette kortet skal bygge på erfaringer fra Island og fra norske kommuner, og det skal ikke være lommeboka til mor og far som avgjør om en har mulighet til å kunne delta i en fritidsaktivitet. Jeg er derfor glad for at vi fikk gjennomslag for nettopp dette i regjeringsplattformen.

Sammen har vi et ansvar for at alle blir ønsket velkommen og inkludert når de oppsøker en aktivitet eller en organisasjon. Vi skal være klar over at terskelen kan være høy for noen.

Når det gjelder fritidsklubber og aktivitetshus, vil regjeringa fortsette å støtte det økonomisk gjennom tilskuddsordninger til åpne møteplasser. Vi har gjennom mange år sett hvor viktig fritidsklubbene er for lokalmiljøene og for ungdoms tilhørighet og medvirkning i praksis. Vi anbefaler at kommunene tar hensyn til ungdoms fritidssituasjon i sin planlegging. Denne regjeringa tror likevel ikke at grep som binder kommunene, gjennom f.eks. en lovfesting, er riktig vei å gå.

Utlån av utstyr til bruk i ulike aktiviteter er viktige tiltak for å redusere kostnader ved deltakelse. Gjenbruk er i tillegg miljøvennlig. Regjeringa har i 2018 gitt over 22 mill. kr til utstyrssentraler. Jeg forutsetter selvsagt at utstyret som lånes ut, er trygt og har god kvalitet, samt at barns personvern ivaretas.

Jeg vil be Bufdir om å vurdere forslagene om kartlegging av dagens tilbud, retningslinjer for kvalitet og tilgjengelighet for barn og unge med nedsatt funksjonsevne. Jeg vil også be Bufdir vurdere om utstyrssentraler drevet av frivillige organisasjoner bør kunne få driftsstøtte.

Jeg er glad for at komiteen er opptatt av å diskutere ungdoms levekår og framtidsutsikter. I likhet med komiteen ønsker jeg å lytte til ungdommens egen stemme. Jeg vil ha god dialog med ungdom framover og har allerede fått mange innspill på ulike møter, og også fra barne- og ungdomsorganisasjonene gjennom den årlige kontaktkonferansen. Jeg vil gjerne også benytte meg av de innspillene Stortinget har hatt under behandlingen av dette representantforslaget, i arbeidet med å skape en best mulig ungdomspolitikk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trond Giske (A) []: For en tid tilbake ble det avdekket at det under Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har blitt 100 000 fattige barn i Norge. Dette vet jeg er en sak som berører både statsråden og hans parti i så sterk grad at man valgte å gå inn i denne regjeringen som har bidratt til at det har blitt 100 000 fattige barn, og forhåpentligvis vil de endre denne kursen.

En av måtene vi kan bistå disse barn og unge på, er å sørge for at de får tilgang til utstyr – det som gjør at man kan delta i idrettsaktiviteter, være med andre barn på skidagen, være med på det som skjer i fellesskapet.

Vi har fremmet et forslag om at det skal lages en kartlegging, at det skal utarbeides en helhetlig plan, og at man kan få veiledende retningslinjer. Dette blir ikke vedtatt i stortingssalen, men det er full frihet for statsråden til å følge det opp. Og mitt spørsmål er: Hva kan statsråden gjøre for å følge opp dette forslaget?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Jeg takker for et konstruktivt og godt spørsmål og deler fullt ut dette engasjementet.

Vi må gjøre mer for å bekjempe at barn vokser opp i vedvarende fattigdom. Der er vi helt enige om de strukturelle tiltakene som er viktigst. Men det handler om å gjøre noe med situasjonen her og nå og sikre deltakelse. Da vet vi at utstyr er viktig. Så jeg vil be Bufdir vurdere det konkrete forslaget om kartleggingen av dagens tilbud og også retningslinjer for kvalitet. Jeg vil også be dem se på tilgjengelighet for barn og unge med nedsatt funksjonsevne. Det synes jeg det er viktig å se på. Derfor vil jeg følge det opp.

Trond Giske (A) []: Jeg takker for svaret og ser fram til en slik oppfølging. Dette er en viktig sak, jeg vil si det er en lavthengende frukt som kan hjelpe mange.

Både statsråden og jeg lever i tidsklemma som småbarnsforeldre. Etter hvert får vi skolebarn. Noe som kunne lagt til rette for flere barn og unges fritidsaktiviteter, er å legge noe av denne aktiviteten inn i den ekstratiden som ungene har på skolen. Vi har en SFO-ordning, vi har timer der som ikke er undervisning.

Vi hørte at Kristelig Folkepartis representant var inne på dette i sitt innlegg i stad. Men for svært mange familier ville det skapt en roligere og bedre ettermiddag og kveld – med tid til å være sammen – hvis kulturskoleaktivitet eller noe av idrettsaktivitetene kunne vært gjort i skoletiden. Selv om det ikke er hans område – er det en utvikling som statsråden støtter, og eventuelt vil bidra til i det regjeringskollegiet han tilhører?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Jeg skal ærlig innrømme at personlig ser jeg mange fordeler ved å tenke i den retningen, men jeg er helt enig med Kristelig Folkepartis representant. Jeg vil advare mot å gå i den retningen dersom en tenker at en i stedet for å ha fritidsaktiviteter med frivillige som er trenere og ledere, som leder aktivitet for barn og unge, skal gjøre det offentlig og ansette i offentlig regi for å putte fritidsaktivitetene inn. Jeg har ikke noe imot at en eventuelt finner gode løsninger lokalt – hvis en speiderleder synes det er supert heller å ha kurset eller aktiviteten i skoletiden, at det legges inn i SFO. Men å legge en statlig regi for å putte mer inn i SFO og AKS vil jeg tvert imot advare mot. Jeg tror det også handler litt om ideologi. Vi trenger flere som er frivillige, vi trenger flere foreldre – selv om det koster litt tid og krefter – som velger å være fotballtrenere og ledere, fordi det er noe fantastisk med samfunnet. Jeg vil si det er en viktig verdi i samfunnet, og det gjør at enda flere bryr seg om andre. Så det vil jeg heller heie på.

Freddy André Øvstegård (SV) []: I innlegget mitt nevnte jeg at i hele det som betegnes som den kulturelle grunnmuren, altså noe av det viktigste vi har for å gi gode kulturopplevelser og aktiviteter til bl.a. barn og unge, har vi tre deler, ifølge Kulturutredningen 2014. Der har vi bibliotekene, de er viktige, vi har kulturskolene, de er også viktige, og så har vi til slutt fritidsklubbene/aktivitetshusene, som også pekes på som en del av denne grunnmuren. Likevel er det den eneste delen av grunnmuren som ikke har noen tydelige nasjonale politiske føringer, ikke er lovfestet f.eks. Nå har vi hørt fra både statsråden og flere andre av regjeringspartienes representanter her i salen at det er helt uaktuelt for dem å gjøre noe mer med rammene for disse klubbene.

Hvorfor mener statsråden at disse klubbene ikke er like viktige som de to andre delene av grunnmuren – for å ha nasjonale føringer for å sikre dem?

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Vi har nasjonale ordninger og tilskudd gjennom tilskuddsordningen for åpne møteplasser, der en bl.a. kan få støtte. Og som representanten Pettersen var inne på tidligere, fikk jeg i går lov til å besøke en ungdomsklubb i Moss som har et fantastisk tilbud. Men det er sånn, og det er jeg glad for at hele komiteen, unntatt SV, er enig i, at det ikke vil være hensiktsmessig å lovfeste et sånt tilbud. Jeg hørte representanten snakke om antallet kommuner som ikke hadde en offentlig ungdomsklubb. Da er det verdt å minne om at i noen kommuner er det velfungerende frivillige aktiviteter der et kommunalt tilbud kanskje ikke ville passet inn, at ungdommene heller liker et annet tilbud.

Jeg har sterk tiltro til at en finner gode løsninger lokalt, og jeg er veldig takknemlig og glad for de kommunene som gjør det, og som synes det er den beste måten. Men jeg vil også advare litt mot at en sitter her og pønsker ut det som en tenker er det beste i alle kommuner, for det er stor forskjell i de ulike kommunene og på ulike tilbud som allerede finnes i kommunene.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Takk for svaret. Jeg tror statsråden er nødt til å lese forslaget som SV har fremmet, litt nøyere, for dette handler ikke om å styre hvordan kommunene skal løse denne oppgaven, det handler om å si at kommunene må løse denne oppgaven. Mange kommuner – jeg kjenner til flere selv – har ikke et tilbud som er godt nok, og mange kommuner har ikke et tilbud i det hele tatt. Dersom frivillige krefter sammen med kommunen kan løse det tilbudet, støtter jeg det helhjertet, og det åpner også dette forslaget for, men det sier at det i det minste må løses.

Dette handler om at barn og unge rundt omkring ser et behov, et behov mange kommuner ikke dekker. Dette er en gruppe som ikke har stemmerett, som vi har. Derfor er det ekstra viktig at vi lytter til barn og unges stemme, og ikke minst også til de ansattes stemme.

Til slutt et raskt spørsmål – Fritidserklæringen er et omfattende tiltak, men de ansatte i klubbene spør: Hvorfor bruker man ikke den infrastrukturen som ligger i fritidsklubbene, der?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Her var det flere ting, men jeg har lest SVs forslag nøye, og jeg synes det er litt inkonsekvent. En peker på en lovfesting som en måte å gjøre det på, men så skal man ha kommunal frihet til å utforme det. Det er klart en kan si at en skal ha en egen ungdomsklubb, og så kan kommunen gjøre resten. Men i samme forslag sier en også at en skal ha krav til grunnbemanning og kompetanse. Det betyr f.eks. at en ikke kan ha en offentlig ungdomsklubb som er drevet av frivillige, fordi en må ha krav til grunnbemanning og krav til kompetanse.

Jeg vil fremdeles si at kommunene løser dette på en veldig god måte. Så har en også ungdomsråd rundt i de ulike kommunene, og jeg er sikker på at kommunepolitikerne ønsker å lytte. Dersom de ikke gjør det, håper jeg det blir et opprør i den kommunen, og at en eventuelt gjør noe med hvem som blir valgt. Men dette må være en lokal frihet, og det er noe av det flotte i Norge. Det er store forskjeller, og jeg heier på ulike initiativ, og så må en bestemme lokalt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Karin Andersen (SV) []: Til det siste som statsråden nå svarer. Han sier: Jeg håper det blir opprør.

Det er innbyggere som ikke har stemmerett, vi snakker om nå, det er barn og unge. De kan nok gjøre opprør, men det hadde vært mer ansvarlig om vi hadde sikret at de faktisk hadde denne retten.

Når regjeringen nå ønsker å sikre aktivitetskortet, regner jeg også med at den mener at det tilbudet som det aktivitetskortet skal brukes på, ikke kan være for smalt. For kan man jo risikere at det noen steder er veldig få aktiviteter, og at det appellerer bare til de sprekeste eller til dem som er flinke til å spille et instrument og slike ting. Det kan være noen som ønsker andre aktivitetstilbud og fritidstilbud, som fritidsklubber. Det er hensikten med vårt forslag: å få dette som et bredere tilbud til mange.

Så til diskusjonen om å få noen fritidsaktiviteter inn i skoledagen. Barna er jo på skolen. Foreldrene er på jobb. Spørsmålet er om vi skal legge noen av mulighetene for fritidsaktiviteter inn i skoledagen, slik at man kan slippe stresset om ettermiddagen. Jeg deler ikke bekymringen for at dette på noen måte skal redusere de frivilliges innsats eller lyst til å gjøre noe. Tvert imot tror jeg det vil frigjøre en del ressurser. Ikke minst vil det lette presset på mange småbarnsfamilier og også sikre et tilbud til en del av de barna som ellers ikke får et slikt tilbud, bl.a. fordi de ikke bor i nærheten av fritidstilbudet. De er på skolefritidsordningen, tar skolebussen hjem, og der er det ingenting. Jeg kjenner mange barn som bor langt unna slike tilbud, og som ikke har noen mulighet til å transportere seg sjøl, for det går bare én buss, og det er skolebussen, og er man ikke med i den, har man ikke noen sjanse. Så jeg ber representanter fra Kristelig Folkeparti om å tenke nytt når det gjelder dette, og ikke se på dette som noen trussel i det hele tatt.

Til slutt: Jeg er veldig opptatt av at de fritidstilbudene som finnes, også skal være åpne for barn og unge med funksjonsnedsettelser. Det er veldig viktig at man ikke etablerer egne tilbud til disse, men at de inkluderes i tilbudet til de andre. De har akkurat de samme behovene som andre barn, men de trenger litt tilrettelegging og hjelp for å kunne få dekket de samme behovene som andre barn har.

Jeg kan også si at jeg vil ta kontakt med statsråden for å få etablert bl.a. en app som noen foreldre har utarbeidet, for å gjøre de fritidstilbudene som finnes, tilgjengelige for bl.a. mennesker med utviklingshemning, som trenger en litt annen tilrettelegging for å benytte de tilbudene som finnes.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Til det siste: Jeg ser fram til den dialogen. Det høres ut som en god ordning.

Jeg ble utfordret når det gjelder fritidskortet. Som flere ulike talere her har sagt, er vi opptatt av å finne den beste måten for at barn og ungdom kan delta på de aktivitetene de ønsker. Så må man lage rammer. Men dette er ikke skrinlagt. Saksordføreren utfordret i starten, og vi er veldig åpne for å lytte og har mange innspillsmøter. Dette jobber vi med framover. Jeg ser for meg en modell som handler om hvordan man kan skape fellesskap. Jeg synes representanten Gleditsch Lossius sa det veldig godt, at den muligheten man får til å få venner, til å få et sosialt nettverk, er helt unik. Så jeg er iallfall opptatt av at aktivitetene skal gi noe mer enn bare at man fikk være med på noe – og det var det – men at det f.eks. er en kontinuerlig aktivitet over lengre tid. Det tror jeg ville være lurt, og så må man se på hva som skal inkluderes.

Når det gjelder SFO og AKS, er det ikke sånn at alle er der. Og det er store regionale forskjeller på hvordan ting blir organisert. Jeg er veldig tydelig på at dersom man finner gode løsninger på det lokalt, er det helt topp, men automatisk å legge inn aktiviteter fra statlig side og si at det er sånn man skal gjøre det, er jeg er imot. Det er handlinger, som jeg sa, ideologisk, for man gjør automatisk noe når det er offentlig ansatte, som vel var utgangspunktet for Arbeiderpartiets oppvekstutvalg og det forslaget som de skal diskutere i helgen, kontra det at man som foreldre eller andre voksne – eller ungdom, for den saks skyld – ønsker å være trenere og ledere og bidra til å skape en god barne- og ungdomstid.

Hvis man legger noen aktiviteter til SFO, vil man ikke klare å få inn alle aktiviteter. Det kan være at man kanskje tar håndball og fotball, for det er det mange som driver med, og eventuelt ikke speideren, svømming eller koret. Det kan være at de taper mot de aktivitetene som det var mange flere på SFO som gikk på. På den måten får man en statlig styring av frivilligheten. Vi kan gjerne diskutere hvordan man kan bidra til at SFO, når barn og unge først er der, skal være best mulig, men jeg vil ikke statliggjøre eller offentliggjøre frivilligheten.

Karin Andersen (SV) []: Jeg synes nok at statsråden har en litt for enkel avvisning av det å utvide skoledagen og inkludere mer av disse aktivitetene i skolen. Det handler også om hva slags skole vi skal ha, om vi skal ha en skole som har mer av denne type aktiviteter, mer kunst og kultur, flere estetiske fag, mer bevegelse og fysisk aktivitet i skoledagen, sånn at man kan flette det inn på en bedre måte, og få en skole som er mer tilpasset alle barn. Dette har flere sider ved seg, og jeg ønsker at statsråden skal se på den siden av det. Det er veldig vanskelig å klemme inn flere av de gode tingene som vi alle sier at vi ønsker, hvis vi ikke ser på at skoledagen utvides. Da kan vi slå flere fluer i én smekk og også få til en mindre stressende hverdag for familiene – det er SV opptatt av.

Så til dette med aktivitetskortet: Jeg deler nok ønsket om at aktivitetskortet skal bidra til inkludering og til aktiviteter som er kontinuerlige, men det kan også hende at noen av disse ungdommene eller barna har behov for å invitere med seg en kamerat eller bestefar på kino en gang, eller gå i svømmehallen. Det er veldig dyrt mange steder. Det er ikke sånn at man da må gå i svømmeklubben for å være med på det. Det kan hende at det rett og slett er en fritidsaktivitet man har lyst til å drive med noen ganger.

Vær litt åpne på dette! Jeg tenker at også de barna som strever, og som har foreldre med dårlig råd, trenger få ta noen valg sjøl om hva de skal drive med. Det kan de fleste andre barn i familier der det er penger til lommepenger eller til «i dag har jeg lyst til å gå på kino»-ønsker. Vi må også ha med det i tankegangen rundt et slikt aktivitetskort, for det er en del av det å kunne velge noe framfor noe annet og en del av det å vokse opp og ta noen valg på egne premisser framover. Så jeg ber statsråden tenke på det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.

Forrige kapittel
Neste kapittel