Eirik Faret Sakariassen (SV) [12:04:40]: Den norske velferdsmodellen er tuftet på at alle skal gjøre sin plikt og kreve sin rett. Arbeid gir mestringsfølelse og en mulighet til å bidra til fellesskapet, men dessverre er det mange som av forskjellige årsaker faller utenfor arbeidslivet. Mange av disse har likevel et ønske om og mulighet til å jobbe.

Alle har selv et ansvar for å komme seg tilbake i jobb, men det offentlige må samtidig gi tilbud om aktivitet og hjelp til folk, slik at de kommer seg tilbake i arbeid. SV er positiv til at sosialhjelpsmottakere skal få en reell mulighet og rett til aktivitet, men vil understreke at dersom dette ikke er tilpasset den enkelte, er det til liten hjelp og oppleves ikke som meningsfylt.

Dersom personer utenfor arbeidslivet sendes ut i aktiviteter av lav kvalitet og med lite oppfølging, kan det gjøre veien tilbake til arbeid tyngre. Dessverre viser Riksrevisjonens undersøkelse av forvaltning og bruk av arbeidsmarkedstiltak i Nav, som ble overlevert Stortinget i februar, at altfor mange fremdeles står utenfor arbeidsmarkedet etter endt arbeidstrening. Kun halvparten av dem som har vært på tiltak, får jobb etter ett år. 75 pst. av personer med nedsatt funksjonsevne står fremdeles uten jobb ett år etter arbeidsmarkedstiltak.

Dette viser at ordningen i dag ikke fungerer godt nok. Undersøkelsen viser at det i mange av sakene ikke er dokumentert at tiltaket er vurdert som nødvendig eller hensiktsmessig for at deltakeren skal kunne skaffe eller beholde inntektsgivende arbeid. Mange av deltakerne manglet aktivitetsplaner og planer for oppfølging. Det er viktig at det offentlige stiller opp og bruker ressurser på mennesker for at de skal få erfaring og redskap de kan bruke for å skaffe seg jobb, men da må ressursene tilpasses hver enkelt. Det er ikke slik at alle mennesker har behov for de samme tiltakene. Alle mennesker er forskjellige, og arbeidslivet er variert. Vi må gi ulike mennesker like muligheter. Da kan man ikke se for seg at samlebåndsbehandling er riktig måte å få mennesker tilbake i jobb på.

Riksrevisjonen peker også på lang ventetid og manglende oppfølging som årsaker til at man i dag ikke klarer å få mennesker tilbake i jobb. Tanken om å yte etter evne og få etter behov er viktig for velferdsstaten. Alle som har mulighet til å bidra, bør gjøre det, men man skal ikke tvinges ut i arbeid dersom man ikke er i stand til det. Derfor er SV skeptisk til en generell plikt for alle sosialhjelpsmottakere, all den tid det er usikkert om dette er riktig måte å få folk tilbake i jobb på og mange ikke klarer å komme seg tilbake i jobb i dag.

Den rød-grønne regjeringen undersøkte i sin tid hvorvidt kommunene benytter adgangen til å stille aktivitetskrav, med gjeldende regelverk. Kommunene kommenterte den gang at bruk av skjønn gjennom sosialtjenesteloven var tilstrekkelig som redskap for å kreve, og dermed oppnå, aktivitet. Kommunene som i liten grad benyttet seg av aktivitetskrav, pekte derimot på ressursmangel som en utfordring for mer aktiv bruk. Dette problemet vil bli enda større dersom aktivitetsplikten blir gjeldende for alle, slik regjeringen foreslår. Derfor er det viktigere at kommunene er sikret tilstrekkelig økonomi, slik at de kan følge opp deltakere i arbeidsmarkedstiltak og tilby aktivitet til flere som mottar sosialhjelp.

Selv om ambisjonen vår må være at flest mulig skal komme seg ut i jobb, kan vi ikke utelukkende fokusere på regelverk og lovtekst. Det er snakk om mennesker, ofte mennesker i en vanskelig situasjon, som må behandles deretter. Derfor må vi fokusere mer på individuell oppfølging og tiltak som hjelper den enkelte tilbake i jobb.

Basert på dette vil jeg fremme SVs forslag nr. 6 i innstillingen:

«Stortinget ber regjeringen fremme en egen sak med vurdering av hvordan en rett til aktivitet for alle mottakere av økonomisk sosialhjelp kan utformes.»

Vi ønsker å bruke ressursene på å hjelpe mennesker tilbake i arbeid. Selv om individuelle planer og mer tilpassede tiltak kan være kostbare, taper samfunnet på at mange står utenfor arbeid. Dessuten taper hver enkelt på å stå utenfor. Vi må sørge for at alle som kan, får seg en fast, trygg jobb. Vi må bruke ressursene på de mange, ikke de få.

Med det vil jeg ta opp de øvrige forslag som SV er med på.

Lise Christoffersen (A) [12:09:36]: Takk til saksordføreren for et godt arbeid med saken. Det er en viktig sak. Arbeiderpartiet har fremmet dette forslaget om at en rett til aktivitet skal følge det borgerlige stortingsflertallets vedtak om aktivitetsplikt for alle sosialhjelpsmottakere av én grunn: Det handler om anstendighet. Det handler om verdier som er viktige for Arbeiderpartiet, trygghet og rettferdighet for alle. Det handler om å se hver og en for den man er, og det man kan, ikke hvem man ikke er, og hva man ikke kan.

Velferdssamfunnet vårt er kjempet fram gjennom mer enn hundre år, under konstant motstand fra høyrekreftene. Jeg har registrert at regjeringspartiene, særlig Høyres representanter, i det siste har lagt seg til en retorikk der de starter mange av innleggene sine her i Stortinget med fraser – og jeg sier fraser fordi jeg tidligere har blitt klubbet ned av presidenten når jeg har kalt det floskler – som «vi gjør det som er best for landet» og «vi er jo alle enige om at», osv. Når flertallet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, i denne saken viser til arbeiderbevegelsens gamle, men fortsatt gyldige slagord «Gjør din plikt, krev din rett» med en formulering om at «det norske velferdssamfunnet er tuftet på at alle skal gjøre sin plikt og kreve sin rett», blir det smått komisk. Hvilke rettigheter har disse partiene gått i bresjen for? Jeg skal være ærlig og gjøre et unntak for Venstre, men det begynner å bli ganske lenge siden. I nyere tid har Venstre plassert seg tydelig på borgerlig side når det gjelder vanlige folks rettigheter.

Så nei, vi er ikke alle enige om at – vi er grunnleggende uenige, også når det gjelder hva vi skal stille opp med for mennesker som har havnet i en situasjon der de er avhengige av sosialhjelp. Sosialhjelp er siste ledd i sikkerhetsnettet vårt. Da er man utenfor folketrygdens rekkevidde. Man er prisgitt det som kommunen man bor i, stiller opp med, og det varierer.

Aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere er ikke noe nytt. Adgangen til å knytte vilkår til mottak av sosialhjelp ble lovfestet allerede under Harlem Brundtlands tredje regjering i 1991. Bestemmelsen har vært gjeldende hele tida siden. Forutsetningen har hele tida vært at den skal forvaltes med vett og forstand. Aktivitetskrav skal stilles der det er mulig å oppdrive fornuftig aktivitet, basert på den enkeltes forutsetninger. Da vi gjennomførte Nav-reformen, var et godt tilbud til sosialhjelpsmottakere som sto i fare for å forbli på sosialhjelp over lang tid, et av de viktigste hensynene. Derfor ble kvalifiseringsprogrammet innført, med utvidet stønad til dem som forpliktet seg til å følge et program for kvalifisering til eget arbeid. Jeg tillater meg å minne Fremskrittspartiet på at de som eneste parti stemte mot kvalifiseringsstønaden. Jeg skal være den første til å innrømme at kvalifiseringsprogrammet ikke helt har tilsvart de forventningene vi stilte. Tabben var antakelig at vi i loven innførte en bestemmelse om at vi i endringene i lov om sosiale tjenester § 29 ikke gikk langt nok i rettighetsfesting, men vedtok i bokstav c:

«Rett til kvalifiseringsprogram forutsetter at arbeids- og velferdsforvaltningen kan tilby et tilpasset program.»

Det har nok mer vært en sovepute for forvaltningen enn for mottakerne av sosialhjelp.

Så aktivitetsplikt er altså ikke noe nytt. Det som er nytt, er at regjeringa med det borgerlige flertallet først fikk et vedtak om at aktivitetsplikt skulle gjelde alle, uansett hva den lokale forvaltningen mente var fornuftig for den enkelte sosialhjelpsmottaker. Nytt er også at vedtaket ikke lot seg gjennomføre, og derfor ble begrenset til sosialhjelpsmottakere under 30 år. Nytt nå er at vi foreslår at plikten til aktivitet skal følges av en rett til meningsfylt aktivitet for alle sosialhjelpsmottakere. Det er de borgerlige imot. Når de i innstillinga til saken sier at det er «gledelig at det til tross for tidligere motstand mot aktivitetsrett og aktivitetsplikt nå fremmes forslag om å vurdere å utvide denne retten for alle mottakere», så er det et falsum. Aktivitetsplikt har gjeldt siden 1991. Aktivitetsrett har de borgerlige aldri foreslått, men stemt imot ved flere anledninger. Det finnes dokumentert i Stortingets arkiv. De vil stemme imot den retten også i dag. Det borgerlige flertallet er bare opptatt av plikt. Forskjellen mellom oss er verdibasert. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet er opptatt av at arbeidslinja skal være en mulighet, ikke en pisk. Det borgerlige flertallet har som utgangspunkt at sosialhjelpsmottakerne er unnasluntrere som må holdes i øra. Vi har tro på at mennesker både vil og kan dersom det blir lagt til rette for det på en måte som er tilpasset den enkelte.

Jeg vil ta opp forslag nr. 5, der Arbeiderpartiet står sammen med Senterpartiet. De øvrige forslagene vi er med på, ble tatt opp av forrige taler.

Heidi Nordby Lunde (H) [12:14:42]: Jeg mener at enkeltmennesket både vil og kan dersom samfunnet legger til rette for det. Det er en av forutsetningene for både Høyres ideologi og forankring i det enkelte mennesket. Høyre begynte å jobbe med arbeidstakeres rettigheter før Arbeiderpartiet var representert på Stortinget. Så det er ingen floskel når jeg sier at det norske velferdssamfunnet er tuftet på at alle skal gjøre sin plikt og kreve sin rett, for det er noe vi står inne for. Alle skal bidra med det de kan for å komme i arbeid og aktivitet, og samtidig skal samfunnet stille opp med muligheter til aktivitet og hjelp som kan bedre den enkeltes mulighet for nettopp dette. Samfunnet skal stille krav, men også stille opp for den enkelte. Det er dette regjeringens arbeid med aktivitetsplikt handler om.

Til tross for at sosialtjenesteloven også tidligere åpnet for å stille vilkår til personer som mottar økonomisk sosialhjelp, som det har blitt nevnt her, viser en studie fra Proba samfunnsanalyse i 2013 at det var veldig store variasjoner mellom kommunene i oppfyllingen av dette. Derfor gikk Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti allerede høsten 2016 inn for aktivitetsplikt – som er det vi diskuterer i dag – mot stemmene til dem som står bak dagens forslag. Endringen ga kommunen plikt til å stille vilkår om deltakelse i aktivitet ved tildeling av stønad til livsopphold med mindre det i enkelte tilfeller forelå tungtveiende grunner mot det.

Det å stille krav til mennesker handler om å ta folk på alvor. Uten krav og forventninger står mange i fare for å passiviseres, noe som gjør det enda vanskeligere å komme seg ut i arbeid eller utdanning. Formålet med en lovfestet aktivitetsplikt var å styrke den enkeltes mulighet for å komme i arbeid eller tilbake til arbeid og bli selvforsørget. Dette innebærer like mye en plikt for kommunen som for den enkelte. Kommunen skal tilby både et lavterskel aktivitetstiltak og mer arbeidsrettede aktiviteter etter behovet til den enkelte. Derfor ble det i første omgang innført en aktivitetsplikt for mottakere av økonomisk stønad under 30 år fra 1. januar 2017, og en nyere rapport fra Proba samfunnsanalyse viser at de kommunene som straks satte i gang regjeringens tiltak, brukte aktivitetsplikten, stilte krav til ungdom, har fått antallet utenfor ned og mange ut i jobb eller utdanning. Høyre mener nemlig at det å stille krav er å bry seg, og resultatene viser at regjeringens arbeidsmarkedspolitikk virker. Dagens forslag mener jeg løper etter regjeringens arbeid på områder hvor regjeringen allerede har igangsatt eller varslet nye tiltak.

Institutt for samfunnsforskning er tildelt oppdraget med å evaluere aktivitetsplikten. Vi ønsker mer kunnskap om hvordan aktivitetsplikt bidrar til arbeid og utdanning, hvilke aktiviteter som er mest effektive, og om aktivitetsplikten har utilsiktede konsekvenser – før vi går i gang med videre oppfølging og utvidelse.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har de siste årene gjennomført en rekke tiltak for å gjøre kvalifiseringsprogrammet tilgjengelig for alle i målgruppa og tilrettelegge for god kvalitet i både programmene som tilbys, og oppfølgingen av dem.

I forslaget nevnes bl.a. Jobbsjansen, som fra 2017 ble endret for at flere grupper skal få styrkede kvalifikasjoner for å delta i arbeidslivet, bedre ferdigheter i norsk og bedre innsikt i norsk samfunnsliv. Dette ble også styrket gjennom økte bevilgninger.

Når det gjelder individuell jobbstøtte, ble innsatsen utvidet i 2018 for å hjelpe flere mennesker med psykiske helseproblemer å komme raskt ut i arbeid med bistand fra en jobbspesialist fra arbeids- og velferdsetaten. Individuell plan er regulert som en rettighet i flere lovverk, og det gjøres allerede en jobb for å bygge ned barrierer og synliggjøre at dette er en del av et helhetlig tjenestetilbud.

Vi ønsker også å støtte handlefriheten til ansatte i Nav, og vi skulle gjerne sett at dette ble fulgt opp av forslagsstillerne selv i andre forslag som berører Nav og styringen av f.eks. antall plasser i ulike tiltak gjennom budsjett. For regjeringspartienes del er dette også nedfelt i Jeløya-erklæringen, der det heter at regjeringen vil sørge for mindre sentral detaljstyring og gi Nav større ansvar for å sikre brukerne riktig tiltak til riktig tid. Det er for så vidt veldig god grunn til å se på samarbeidet mellom stat og kommune i Nav-kontoret for å sikre Nav større muligheter til å disponere sine ressurser ut fra lokale forhold, men også dette arbeidet er i gang.

Mange av dagens samfunnsutfordringer har sammensatte årsaker og krever løsninger på tvers av fag- og politikkområder. Regjeringen har de siste årene iverksatt en rekke satsinger som skal bidra til bedre koordinering av statlige virkemidler på tvers av ulike sektorer og bedre samarbeid på tvers av ulike deler av velferdsapparatet, herunder også oppfølging, boligsosiale tiltak, rusomsorg, helsetjenester og barnevernstjenester.

Jeg mener at dagens forslag er dekket av et pågående arbeid, nettopp fordi vi mener det er mulig å hjelpe flere med bedre og mer målrettede tiltak, og at det å stille krav er å bry seg. For Høyre mener nettopp at arbeid er mer enn jobb, at lønn betyr noe mer enn en inntekt. Det betyr fellesskap, mestring, inkludering og vennskap. Derfor vil Høyre at så mange som mulig skal få muligheten til å delta.

Hanne Dyveke Søttar (FrP) [12:20:00]: Det er ingen tvil om at innholdet i dette representantforslaget er noe vi er veldig opptatt av og synes er veldig viktig. Det å være i jobb, det å kunne klare seg selv, spesielt økonomisk, er nok noe vi alle ønsker. Men det er ikke alltid så enkelt. Da er det bra at vi bor i et land der de som trenger det, kan få hjelp.

Å bidra til at mennesker som står utenfor arbeidslivet, skal få hjelp til å komme seg i aktivitet, aller helst i fast jobb, for dem som er i stand til det, er noe vi alle sammen er enige om og ønsker. Men jeg vil likevel ikke anbefale å støtte forslaget, av flere grunner.

Representantforslaget tar opp flere spørsmål på områder der regjeringen enten er i gang med tiltak eller har varslet nye tiltak for å utvikle tilbudene enda bedre. Da er det jo litt pussig at man etterlyser dette allerede nå og binder opp både komiteen, statsråden og departementet på tidsbruk, men jeg skal la den diskusjonen ligge i dag.

Den jobben som representantene etterlyser, er altså godt i gang. Regjeringen har satt i gang flere tiltak, og flere kommer. Det er bare å lese svarbrevet fra statsråden, så ser man hele listen over hva som kommer.

Forslaget tar opp bl.a. aktivitetsplikt. En aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere er allerede i gang for dem under 30 år. Det ble igangsatt 1. januar i fjor. Som tidligere nevnt i dag er formålet med å lovfeste aktivitetsplikten at man skal gi den enkelte større muligheter til å komme seg i jobb eller tilbake i jobb eller komme seg i aktivitet, slik at de kan forsørge seg selv.

Tidlig innsats er viktig. Det hører vi i veldig mange saker. Det gjelder også for å få mennesker ut i meningsfylt aktivitet. De som er under 30 år, er jo framtiden vår. Det er de som skal arbeide og betale skatt, sånn at vi som er godt voksne, skal få en god alderdom – for å si det litt banalt.

Ordningen skal på sikt gjelde alle sosialhjelpsmottakere, men det er viktig å ta de viktigste først, for deretter å evaluere ordningen før den innføres for alle.

At de under 30 er de første ut, synes jeg er ganske naturlig. En ungdom på 18–19 år som må motta sosialhjelp for å klare seg, tror jeg det blir vanskeligere å aktivisere etter hvert. Man må få dem i aktivitet tidlig og gi dem mulighet til å komme seg i jobb, og jeg tror det kan være en god idé å starte med dem som er yngst. Jeg tror ungdommen kan ha lett for å havne i et vondt mønster, bli passive og ikke komme seg videre.

Jeg synes også vi skal ta oss tid til å evaluere ordningen godt før vi utvider den. Av og til må man skynde seg litt langsommere for å være sikker på at det blir gjort riktig. Og som sagt, ordningen ble innført 1. januar i fjor. Det settes inn store midler for å få det til, både i denne ordningen og i andre ordninger. Det brukes flere titalls millioner hvert år, og da er det viktig å gjøre det riktig.

Helt til slutt: Det som er skikkelig positivt med forslaget, er at nå virker det som om alle her i salen er enige om at vi skal ha en aktivitetsplikt i kommunene. Det vil si – det er mange som er for en aktivitetsrett, men ikke for en -plikt.

Uansett, jeg husker mange år tilbake i tid da Fremskrittspartiet sa at hvis du mottar sosialhjelp fra kommunen, så skal du også arbeide for det. Det forslaget ble ikke positivt mottatt, for å si det mildt.

Heldigvis er det nå flere som har innsett at dette faktisk kan hjelpe dem som mottar denne typen stønad, at det gir dem en mulighet til å prøve seg, at de kan komme seg i aktivitet, noe som kan gi dem en bedre vei inn i arbeidslivet – de som har mulighet til det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:24:14]: Først vil jeg takke Arbeiderpartiet for forslaget. Det å gjøre sin plikt og kreve sin rett er også sentralt for Senterpartiet, og det viktigste i denne saken er forslag nr. 5, som Senterpartiet og Arbeiderpartiet står bak, hvor det heter:

«Stortinget ber regjeringen fremme en egen sak med vurdering av hvordan en rett og plikt til aktivitet for alle mottakere av økonomisk sosialhjelp kan utformes.»

Dette er mennesker som økonomisk absolutt er blant de mest vanskeligstilte av oss. Det vi snakker om her, er å gjøre forbedringer. Det er Senterpartiets inngang, ikke bare som en vimpel som skal opp, men en realitet som skal gjennomføres.

De som får økonomisk sosialhjelp, er mennesker som faller utenfor, og det er da viktig at de menneskene skal innenfor – enten i arbeid eller at de får uføretrygd. De menneskene dette gjelder, er mennesker som sliter. De er svært forskjellige, situasjonene er veldig ulike. Noen er det lettere å gjøre en jobb for – sammen med den det gjelder – mens andre er i en svært krevende situasjon fordi de har vært lenge i de forholdene som gjelder når de får sosialhjelp. Det er mange grunner til at en er der en er. Både egne valg som er tatt, og andres oppførsel har gjort at en har kommet i denne situasjonen. Jeg vil understreke at veldig mange av disse menneskene føler manglende respekt fra storsamfunnet, føler at en ikke er tatt alvorlig og ikke er blitt stilt krav til. Så det er en veldig krevende utfordring.

Regjeringa har innført aktivitetsplikt for ungdom under 30 år, og forslaget går ut på å utrede det for alle. Jeg vil si at noen av de sentrale tiltakene for å gjennomføre dette må være å styrke kvalifiseringsprogrammet. Som representanten Lise Christoffersen sa, er forholdene i dag slik at Nav har en sentral rolle. Det kan ikke være slik at Nav kan si at i denne situasjonen kan vi ikke tilby et kvalifiseringsprogram, og dermed får en det ikke. Kvalifiseringsprogrammet må opp og fram. Det er bygd på at en skal ha en individuell vurdering, og det er bygd på et helårig opplegg, for inntil to år. Jeg vil understreke at for de menneskene det gjelder, trenger en lang tid for å få den robustheten som trengs for å komme videre. Kvalifiseringsprogrammet bygger på at en kan få betaling for å delta, på to ganger grunnbeløpet, og at det er vanlig, full jobb. De som er under 25 år, får to tredjedels stønad. Det bør være et interessant virkemiddel både for å kombinere en viss inntektsbasis og for å delta i et fellesskap og en aktivitet som gjør at en kommer lettere fram.

Jeg vil også, i tillegg til kvalifiseringsprogrammet, understreke økt handlefrihet for de Nav-ansatte. Det er viktig at de Nav-ansatte har kunnskap om de menneskene det gjelder, slik at de kan få en helhetlig oppfølging. Og det er viktig at de menneskene det gjelder, har en kontaktperson hos Nav som kjenner forholdene og dermed hele tida kan gjøre kloke valg for vedkommende, sammen med vedkommende, når vi vet at situasjonen endrer seg så mye, alt etter hvilke forhold en står oppe i.

Til sist vil jeg si at kommunene må settes økonomisk i stand til å gjennomføre dette opplegget med rett og plikt. Det koster mye penger, og det er krevende. Det er mange mennesker som i dag – vil jeg si – går for lut og kaldt vann, og dermed får en helt annen situasjon, og det vil bli betydelige økonomiske utgifter. Derfor er det viktig at finansieringen av kvalifiseringsprogrammet styrkes. Jeg mener regjeringa igjen må se på det systemet vi hadde tidligere, nemlig med en øremerking av kvalifiseringsprogrammet til kommunene. I 2011 kom dette inn i kommunerammen og hadde da en ramme på 1 240 mill. kr og 9 200 deltakere. I 2016 er deltakertallet nede i 5 500. Skal vi gjennomføre det som her sies, må ordningen med kvalifiseringsprogrammet opp å stå, og da koster dette mye penger, noe som betaler seg godt for samfunnet.

Terje Breivik (V) [12:29:39]: Det er ei viktig oppgåve framover å gje folk som ønskjer og kan, reelt høve til å delta i arbeidslivet, uansett bakgrunn eller føresetnader. Difor er eg veldig glad for at det ikkje berre er det vakre ordet «inkluderingsdugnad» som vart lansert i samband med den nye regjeringsplattforma, men at Venstre, saman med Høgre og Framstegspartiet, no òg har gjort inkludering i arbeidslivet til ei gjennomgåande hovudsatsing for den blå-grøne regjeringa.

For Venstre handlar det om at me alle saman – arbeidsgjevarar, arbeidstakarar, politikarar, frivillige, ideelle organisasjonar – tek i eit tak for å opna dører for dei som vil og kan, inn i den meiningsfulle kvardagen aktivitet og jobb representerer. Slik sett tek forslaget frå Arbeidarpartiet som me handsamar i dag, opp ei viktig problemstilling som absolutt både er maktpåliggjande å drøfta og å gjera noko med, og som etter mi meining er for viktig til å redusera til polemisk retorikk. Heldigvis er forslaget i stor grad gjentaking av og variasjonar over tiltak og satsingar som regjeringa allereie er godt i gang med, og no er i ferd med å forsterka ytterlegare.

Sosialhjelpsmottakarar er ei samansett gruppe med ulike behov, men det er ingen tvil om at mange av dei som i dag har sosialhjelp som einaste inntekt, både vil og kan arbeida, og at endå fleire bør få tilbod om det eller om aktivitetar som aukar sjansane for å få arbeid seinare. Difor er eg glad for at me no skal gjennomføra målet om at ingen Nav-brukarar under 30 år skal gå meir enn åtte veker utan å få eit tilbod om arbeid, utdanning, arbeidstrening eller annan relevant aktivitet, at staten no viser veg og forpliktar seg til å tilsetja folk med hol i cv-en i minst 5 pst. av nytilsetjingane, og at me skal styrkja funksjonsassistentordninga og trainee-ordningane i den offentlege forvaltinga og gje menneske med nedsett funksjonsevne betre tilgang på hjelpemiddel. Me skal sørgja for at trygdesystemet stimulerer til arbeid. Ein del av dette er å greia ut eit system med fast aktivitetsplikt, arbeid for trygd eller sosiale ytingar for unge som me fryktar kan falla permanent ut av arbeidslivet.

Dette for å nemna nokre tiltak, for inkluderingsdugnaden går på tvers av sektorar og gjennomsyrar heile regjeringsplattforma.

Me kan snakka om aktivitetsrettar og aktivitetspliktar, men det handlar fyrst og fremst om menneske – at samfunnet, fellesskapet, legg til rette for at alle som vil og kan bidra, kjenner på gleda over meistring og å utretta noko, og skal få høve til det ut frå sine eigne føresetnader. For Venstre er det sjølvsagt at systemet skal vera til for mennesket, ikkje omvendt, ta individuelle omsyn og bruka skreddarsaum. Ei regjering med Venstre som partnar vil alltid ha som drivkraft å inkludera alle.

Tore Storehaug (KrF) [12:33:13]: Dette representantforslaget handlar om område der regjeringa, med støtte frå Kristeleg Folkeparti, allereie har sett i gang og varsla nye tiltak. Alle skal sjølve bidra med det dei kan for å kome seg i arbeid og aktivitet, men alle må òg få høve til aktivitet og hjelp til å kome seg i arbeid og meistre kvardagen.

Trass i at sosialtenestelova òg tidlegare opna opp for at ein kunne stille vilkår til personar som mottok økonomisk sosialhjelp, viste ein studie frå Proba samfunnsanalyse i 2013 at det var store variasjonar mellom kommunane når det kom til bruk av vilkår og oppfølginga av dei.

Å stille krav til menneske er å ta dei på alvor og behandle dei med respekt. Føremålet med lovfesta aktivitetsrett og aktivitetsplikt var å styrkje den enkelte si moglegheit til å kome seg i arbeid og forsørgje seg sjølv. Det må innebere ei plikt for kommunen like mykje som for den enkelte. Kommunen må sjølv tilby både lågterskel aktivitetstiltak og meir arbeidsretta aktivitetar etter kva behov den enkelte har.

Eg er glad for at det trass i tidlegare motstand mot aktivitetsrett og aktivitetsplikt no blir fremja eit forslag om å vurdere å utvide denne retten til alle mottakarar. Aktivitetsplikta skal evaluerast av Institutt for samfunnsforskning. Dei har nyleg blitt tildelt oppdraget. Då er det naturleg å vente på kunnskapen frå utgreiinga deira, at den kan liggje til grunn for vidare oppfølging og utviding. Vi vil ha eit betre avgjerdsgrunnlag når vi veit meir om aktivitetsplikta – om ho fører til auka overgang frå arbeid og utdanning, kva aktivitetar som er mest aktive, og om aktivitetsplikta kan ha utilsikta konsekvensar. Difor kjem Kristeleg Folkeparti i denne saka til å konkludere med at vi vil avvente resultatet frå ISF, og at vi ikkje kjem til å støtte nokon av forslaga i representantforslaget.

Statsråd Anniken Hauglie [12:35:16]: Det er et viktig mål for regjeringen å hjelpe flere unge ut av en passiv tilværelse og over i meningsfull aktivitet. Derfor har vi iverksatt flere tiltak på tvers av sektorer for å nå det målet.

Forslagsstillerne kommer med fem forslag om aktivitetsrett og aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere. Alle forslagene tar opp spørsmål på områder der regjeringen allerede har igangsatt eller varslet nye tiltak.

Stortinget vedtok etter forslag fra regjeringen 7. april 2015 å innføre en plikt for kommunene til å stille vilkår om aktivitet ved tildeling av økonomisk stønad. Bakgrunnen var et ønske om økt bruk av denne typen vilkår og mer lik praksis for sosialhjelpsmottakere.

Kommuner som har erfaring med å stille vilkår om aktivitet, kan vise til gode resultater, særlig for unge sosialhjelpsmottakere. Det var bakgrunnen for at regjeringen høsten 2016 foreslo, og fikk Stortingets tilslutning til, at det i første omgang innføres en aktivitetsplikt for mottakere under 30 år. Det ble i statsbudsjettet for 2017 satt av 60 mill. kr til formålet, noe som var i samsvar med beregningen av kommunale merkostnader, og saken var drøftet med KS. Jeg merker meg for øvrig at dette var en bevilgning som Arbeiderpartiet kuttet i sitt alternative statsbudsjett.

En evaluering av erfaringene med aktivitetsplikt for mottakere under 30 år er igangsatt, og regjeringen vil når sluttrapporten fra denne evalueringen foreligger – anslagsvis høsten 2020 – komme tilbake til Stortinget med en vurdering og forslag til videre oppfølging.

Det bes også om at regjeringen styrker bruken av kvalifiseringsprogrammet, Jobbsjansen og Individuell jobbstøtte. Arbeids- og velferdsdirektoratet har de siste årene sammen med fylkesmennene gjennomført en rekke tiltak for å øke tilgjengeligheten og bedre kvaliteten i kvalifiseringsprogrammet. Dette arbeidet videreføres i 2018. Før påske sendte regjeringen flere forslag til endringer i reglene for kvalifiseringsprogrammet som samlet sett vil utvide målgruppen og bidra til å gjøre programmet mer fleksibelt og mer tilgjengelig enn i dag. Jobbsjansen og Individuell jobbstøtte er styrket i statsbudsjettet for 2018.

Regjeringen la våren 2016 fram en stortingsmelding som presenterer viktige hovedlinjer for videreutvikling av arbeids- og velferdsforvaltningen, hvorav én er å gi Nav-kontorene økt myndighet og handlefrihet. En annen er at Nav i større grad skal legge vekt på kvalitet og resultater for brukerne og mindre vekt på telling av gjennomførte aktiviteter.

Regjeringen er opptatt av å styrke en helhetlig oppfølging av brukere med sammensatte behov. Aktivitetsplikten gir oss nettopp muligheten for å følge opp tett. Regjeringen har de siste årene også iverksatt en rekke satsinger som skal bidra til bedre koordinering av statlige virkemidler innenfor ulike sektorer og bedre samarbeid på tvers mellom ulike deler av velferdsapparatet, deriblant Nav-kontoret. Noen eksempler er den boligsosiale strategien Bolig for velferd, 0–24-samarbeidet og strategien Redusert tilbakefall til ny kriminalitet. En ny ungdomsinnsats ble innført 1. januar 2017.

De siste tallene fra Statistisk sentralbyrå viser at både antall og andel unge utenfor jobb, skole og aktivitet nå går riktig vei for første gang på flere år. Forslaget om aktivitetsplikt medførte mye politisk motstand fra opposisjonen da det ble foreslått og vedtatt. Mottakelsen der ute har imidlertid vært veldig positiv, ikke minst fra ungdommene selv. De opplever å bli sett og tatt på alvor. De trengte noen som hadde forventninger til dem, og som krevde noe av dem. Dette er en vinn-vinn-situasjon for alle. Ungdommen holder seg i aktivitet – noen går tilbake til skole, andre får seg jobb – og kommunene sparer penger.

Jeg er glad for at flere i denne salen nå ser at aktivitetsplikt er en fordel for alle. At nåværende opposisjonspartier har argumentert mot dette siden 1990-tallet, får så være, jeg er glad for at dette nå har bred oppslutning.

Kristian Tonning Riise (H) [12:49:34]: Over lengre tid har jeg tidvis lurt på hva som er Arbeiderpartiets arbeidspolitikk. Svaret på det fikk jeg da dette representantforslaget om aktivitetsrett og aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere ble lagt fram. Svaret er at Arbeiderpartiet ikke har noen selvstendig arbeidspolitikk. Med dette forslaget har altså Arbeiderpartiet gått fra å være innbitte motstandere av aktivitetsplikt da Høyre først la det fram som opposisjonsparti, til så å være i hvert fall svært skeptisk da vi gjennomførte det i regjering, til nå å late som om de alltid har vært for, og beskylder Høyre for ikke å gjøre nok, og det ved å levere et representantforslag som stort sett består av tiltak vi allerede er i gang med, men som Arbeiderpartiet tidligere har vært imot.

Representanten Anette Trettebergstuen kalte i sin tid aktivitetsplikt for

«en retning vi kjenner igjen fra 1950-tallet, da man trodde at pisk og ensretting var de beste virkemidlene for å nå målet om menneskelig utvikling».

– Intet mindre. Sitatet blir også litt ironisk når vi vet hvem som styrte Norge nettopp på 1950-tallet.

Da vi behandlet saken i Stortinget sist, skrev Arbeiderpartiet i sine merknader:

«Disse medlemmer mener regjeringens forslag til bruk av aktivitetsplikt i alle tilfeller av stønadsmottak kan virke mot sin hensikt.»

Arbeiderpartiet har riktignok ikke gått like langt som representanten Karin Andersen fra SV, som har kalt aktivitetsplikt for «meningsløst tvangsarbeid». Men det er liten tvil om at det er en formidabel snuoperasjon vi nå er vitne til, når Arbeiderpartiet leverer et representantforslag der de eksplisitt skriver at de

«mener det bør settes plikt om aktivitet for alle sosialhjelpsmottakere».

Jeg gjentar: «alle sosialhjelpsmottakere». Det er nettopp her uenigheten har ligget hele veien, i om aktivitet skal være et vilkår man kan sette inn for tildeling av økonomisk stønad, eller om det skal være et generelt prinsipp som gjelder med mindre det er tungtveiende grunner mot. At aktiviteten skal tilpasses den enkeltes behov og styrke stønadsmottakernes muligheter for å komme i arbeid, har hele tiden vært en forutsetning og er det også i dagens ordning. Det samme gjelder det faktum at plikten også er en plikt for kommunene til å gi et tilbud om aktivitet.

Så det vi egentlig står igjen med her, er et representantforslag som kunne vært erstattet med en pressemelding på ni ord: Vi har snudd og er nå enige med Høyre.

Margret Hagerup (H) [12:52:36]: Arbeid er mer enn bare jobb. Jobb er fellesskap, vennskap og mestring. Jobb gir økonomisk frihet. Jobb gir velferd. Derfor mener vi det er viktig å kunne ha tilknytning til arbeidslivet gjennom hele livet.

Forslaget som i dag behandles, tar opp spørsmål på områder hvor regjeringen allerede har satt i gang eller varslet nye tiltak. I all hovedsak følger det opp intensjonen bak vedtaket om aktivitetsplikten, som ble foreslått av regjeringen og vedtatt av et stortingsflertall med Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti allerede høsten 2016. Denne endringen medførte at kommunen fikk en plikt til å stille vilkår om deltakelse i aktivitet ved tildeling av sosialhjelp med mindre det forelå tungtveiende grunner mot det.

Aktivitetsplikten har vært en suksess etter at den ble innført. Den har ført til at langt flere ungdommer har kommet seg ut i utdanning eller jobb. For noen uker siden besøkte jeg et prosjekt i Sandnes kommune, hvor de i mange år har jobbet målrettet mot ungdom gjennom det som kalles Aktiv kompetansebygging Sandnes og Ung Kompetent Arbeidssøker. I samarbeid og samlokalisering med Samfunnssikkerhetssenteret i Rogaland, lokale bedrifter og Nav jobbes det med å gi ungdom meningsfulle oppgaver med mål om jobb i ordinært arbeidsliv eller skole. Hele 89 pst. av ungdommen har kommet seg videre i arbeid eller annen aktivitet. I 2017 betydde det at av 272 ungdommer fikk 220 hjelp til å komme seg videre. Det betyr enormt mye for samfunnet, og det betyr enda mer for dem som har kommet seg inn i arbeidslivet. På direkte spørsmål til ungdommen, gjennom arbeidsgrupper, har de svart at det som virker, er krav og forventninger, et spark i baken, noe å fylle dagene med, det å bli sett og hørt og det å ha en tett oppfølging. Det høres ut som noe som kan gjelde oss alle i enkelte perioder av livet.

Det er selvsagt gledelig at Arbeiderpartiet, som tidligere har vist stor motstand mot aktivitetsrett og aktivitetsplikt, nå har innsett at de har tatt feil og fremmer forslag om å vurdere å utvide denne retten for alle mottakere. Likevel må jeg si at denne politiske spagaten framstår ganske underlig. Arbeiderpartiet fornektet altså aktivitetsplikten til så sent som i fjor og foreslo til og med å reversere regjeringens midler til aktivitetsplikten med 60 mill. kr i sitt alternative statsbudsjett. Rett etter stortingsvalget snudde de på hælen, og nå er de altså for. Det er godt å høre at de endelig tar avstand fra karakteristikkene om at aktivitetsplikten er «tvangsarbeid», slik SV har tatt til orde for, og at det heller ikke er «pisk og ensretting», slik Arbeiderpartiet tidligere har påpekt.

Høyre vil fortsatt jobbe for at kommunene skal ha en plikt til å tilby aktivitet. Det gir ethvert menneske muligheten til å delta i et fellesskap hvor en kan oppleve mestring og kunne gjøre seg økonomisk uavhengig. Det er godt for folkehelsen, det er godt for samfunnet, det kan være livsnødvendig for den enkelte.

Arild Grande (A) [12:55:43]: Det er alltid interessant å høre Høyre-politikere forsøke å renvaske partiets historie når det gjelder arbeidslivsspørsmål. Når Heidi Nordby Lunde sier fra denne talerstolen at Høyre drev med arbeidslivsspørsmål lenge før Arbeiderpartiet var oppfunnet, er det nok riktig. Det er kanskje derfor Arbeiderpartiet ble opprettet – arbeidsfolk trengte et politisk verktøy for å stå imot høyresidens konstante angrep på arbeidsfolks rettigheter og muligheter. Opp gjennom alle år har Høyre konsekvent stått på feil side i spørsmål som handler om arbeidstakernes rettigheter.

Så sa representanten Nordby Lunde at de kommunene som etter at plikten ble innført for personer opp til 30 år, umiddelbart etter regjeringens forslag satte i gang arbeidet med å innføre en plikt, har strålende resultater. Men sannheten er at alle eksemplene som regjeringspartiene viser til av kommuner som har lyktes godt på dette området, er kommuner som var i gang før regjeringen kom med sitt forslag, for Stoltenberg-regjeringen hadde allerede for lenge siden åpnet for nettopp muligheten til å innføre en plikt.

Det er særlig tre ting som er utfordrende med regjeringens sendrektighet i denne saken. Det ene er at dette kun innebærer en plikt. Vi er jo ikke imot plikten. Det vi er imot, er at det ensidig skal stilles en plikt uten at det i ordningen følger med en rettighet til godt og meningsfullt innhold. Det er politisk unnasluntring bare å innføre en sånn plikt overfor brukerne og kommunene uten at regjeringen er villig til å stille opp med midlene som skal til.

Det andre er at dette skal gjelde bare personer under 30 år. Hvorfor ikke for alle sammen hvis man mener det er så suksessfullt? Nå har Høyre strukket seg såpass langt at de sier de er villige til å vurdere det opp til 35 år. Det blir for passivt. Vi mener det må gjelde for alle, kombinert med rettigheter.

Det tredje er at man bare skal vente. Rapporten som man nå klamrer seg til at man har bestilt, skal ikke leveres før i oktober 2020. Det betyr at det vil gå utrolig lang tid før man i det hele tatt får noen nye initiativer på dette området fra dagens regjering. Dette er intet mindre enn politisk latskap. Så sier regjeringspartiene at man synes det er gledelig at man nå nærmest har konsensus om dette. Det gjenstår da å se om Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre stemmer for forslag nr. 5 fra Senterpartiet og Arbeiderpartiet, og slik faktisk sørger for at plikten skal gjelde for alle, men at det også skal være en rett til meningsfull aktivitet for alle.

Lise Christoffersen (A) [12:59:00]: En påstand uten rot i virkeligheten blir ikke sannere av å bli gjentatt gang på gang. Arbeiderpartiet har snudd, påstår Høyres representanter. Nei, vi har ikke det.

Jeg vet ikke om representantene fulgte med på det første innlegget mitt, men vi har i hvert fall tatt med i innstillingen til komiteen at Stortinget ved flere anledninger har behandlet spørsmålet om aktivitetsplikt for mottakere av sosial stønad. Den aktivitetsplikten ble eksplisitt lovfestet da Stortinget i 1991 behandlet Ot.prp. nr. 29 for 1990–1991 om lov om sosiale tjenester mv., fremmet av Gro Harlem Brundtlands tredje regjering, som jeg sa. Bestemmelsen ble videreført ved Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 103 for 2008–2009.

Arbeiderpartiet har hele tiden vært for aktivitetsplikt, men – som jeg sa – praktisert med vett og forstand. Vi ga dem som jobbet med den enkelte bruker, ganske stort rom til å vurdere om aktivitetsplikten hadde noe for seg eller ikke. Nå har Stortinget vedtatt en skjerpet aktivitetsplikt, som vi i utgangspunktet stemte imot fordi den ikke ble fulgt av en rett til aktivitet. Nå har også Høyres representanter her i dag gang på gang sagt at de også er for en aktivitetsrett, men de har foreløpig verken fremmet forslag om det her i salen eller støttet forslag om det fra oss tidligere, og de kommer ikke til å støtte vårt forslag om det her i dag. På direkte spørsmål til statsråden i replikkvekslingen kunne heller ikke statsråden si noe om når eller om regjeringa kommer til å fremme et forslag til Stortinget om en aktivitetsrett.

Nei, Arbeiderpartiet har ikke snudd. Vi står på det vi har ment hele tida.

Hadia Tajik (A) [13:01:17]: Eg klarer ikkje å la vera, eg heller, å påpeika at det ser ut til å vera ei utbreidd og vilja misforståing blant Høgre og Framstegspartiet når dei påstår at Arbeidarpartiet har vore imot plikt. Dei har hatt fleire retoriske krumspring frå denne talarstolen som gjer at eg vert nøydd til å påpeika at dette rett og slett er feil. Det er feil historisk, og det er òg feil med tanke på kva dagens Arbeidarparti meiner og har meint om ein aktivitetsplikt. Reint historisk veit me jo at det var ein tydeleg bodskap frå Einar Gerhardsen at ein må gjera si plikt før ein krev sin rett. Dette er ei tenking som gjennomsyrer heile arbeidslivspolitikken vår. Haakon Lie var òg tydeleg på at pliktene og det individuelle ansvaret er viktig for at fellesskapa skal fungera godt, og Gro Harlem Brundtland pleidde seia at ein må ta ansvar for seg sjølv og kvarandre.

I dag seier me det på denne måten: Me må stilla krav, og me må stilla opp. Og det er her det går ei viktig politisk skiljelinje mellom Arbeidarpartiet på den eine sida og Høgre og Framstegspartiet på den andre sida, for Høgre og Framstegspartiet vil berre stilla krav. Det har dei vist gjentekne gonger. Det er det denne aktivitetsplikta utan ein aktivitetsrett òg viser så veldig tydeleg. Høgre sin aktivitetsplikt har vore individuelt retta, han har ikkje vore retta mot fellesskapet, for at fellesskapet skal stilla opp, han har ikkje vore retta mot kommunane, for at dei skal sikra og tilby, og det er denne ubalansen me er imot.

Og så får me berre ta med godt humør at Høgre og Framstegspartiet er nøydde til å finna på ting når dei skal argumentera mot oss i Arbeidarpartiet. Det må jo berre bety at dei ikkje klarer å argumentera mot det me faktisk står for, på ein sakleg og relevant måte.

Heilt til slutt: Når det likevel går representantar frå Høgre opp hit og hevdar at no er alle einige, og at Arbeidarpartiet har snudd og er einig med Høgre og Framstegspartiet, då må den naturlege konsekvensen av dette vera at dei stemmer for det me føreslår i forslag nr. 5. Slaget står jo ved voteringa. Om dei meiner at det skal vera ein samanheng mellom rettar og plikter, held det ikkje å gå opp hit og seia det, då må ein òg visa det i politisk praksis. Det har ein moglegheita til. Høgre får då anledning til å snu og verta einig med Arbeidarpartiet.

Kristian Tonning Riise (H) [13:03:57]: Aktivitet har lenge vært et vilkår som man kan sette inn for mottakere av økonomisk stønad, men hele poenget med aktivitetsplikt er jo nettopp, som jeg sa i sted, å innføre et prinsipp om at aktivitet skal være det som gjelder, med mindre det er tungtveiende grunner mot. Og så er grunnen til at vi begynte med dem under 30, for det første at vi mener det er spesielt viktig å hjelpe unge ut av en passiv tilværelse. Det er også der det har aller størst effekt. Det er ikke minst også fordi det er en økonomisk utfordring å sette kommunene i stand til å gi et tilbud om aktivitet til alle. Så vi fant i første omgang rom til 60 mill. kr for å gjøre dette for dem under 30. Men det kuttet jo Arbeiderpartiet senest i sitt budsjett for 2017. Så det meningsfulle innholdet som representanten Grande etterlyste, har ikke Arbeiderpartiet engang finansiert i dagens ordning, begrenset oppad til dem under 30. Og nå vil de innføre en rett og plikt for alle, samtidig som de da altså ikke engang har vært villige til å finansiere det for dem under 30. Det må jo være en kraftig «mismatch». Så her ber altså Arbeiderpartiet regjeringen om en utvidelse Stortinget riktignok tidligere har ønsket, men mot Arbeiderpartiets stemmer, samtidig som de ikke engang har finansiert dagens ordning i sine tidligere budsjetter.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:05:56]: Igjen har vi diskusjonen om kritikken av hva Arbeiderpartiet har sagt og gjort tidligere. Representanten Margret Hagerup var veldig på det. Jeg synes det som er sentralt, er hva Høyre vil gjøre framover, når en har regjeringsmakten og en har statsråden. Jeg har ikke fått noen signaler om hva en konkret vil gjøre for de menneskene som en her gir inntrykk av at en skal forandre livssituasjonen for.

For hvilke mennesker er det det gjelder? Jo, det er vanligvis mennesker som er svært langt fra å kunne tjene til livets opphold gjennom eget arbeid. Det er mennesker som svært få arbeidsgivere vil ansette. Det er mennesker som det er veldig krevende å frigjøre fra økonomisk sosialhjelp. Det trengs altså en stor innsats, og dette koster penger. Derfor trengs det en kraftsamling fra kommunenes side, for det er i kommunene ansvaret ligger. Det trengs arbeidsledere som får folk med seg, for dette er ganske krevende. De menneskene dette gjelder, trenger en leder som går foran og yter mer enn alle andre, for dermed å få en naturlig autoritet og respekt i flokken. De som er på disse programmene, må ha en betaling som skal kompensere for at en ikke har økonomisk sosialhjelp. Det som også er saken, er: Vil Høyre bruke penger på tiltak? Vi har ikke fått noen lovnader om det, ikke fått noen signaler om opptrapping, så dette er ikke den siste debatten omkring saken.

Jeg tviler på om Høyre vil gjøre noe særlig framover og få til en endring for disse menneskene som sliter, for hvis en ikke setter inn folk og penger, får en ikke resultater. Da blir det mest prat. Da blir det prat om hva som har skjedd tidligere, i stedet for å diskutere det som trengs framover. Dette er virkelig de menneskene i samfunnet som aller mest har behov for samfunnets bevåkenhet.

Erlend Wiborg (FrP) [13:08:18] (komiteens leder): Det har vært en litt underlig debatt å følge. Linjene har blitt trukket helt tilbake til Einar Gerhardsen og Gro Harlem Brundtland.

Undertegnede var faktisk saksordfører da komiteen avga sin innstilling 6. desember 2016, til Prop. 13 L for 2016–2017. Da behandlet vi det vi diskuterer nå. De som er nysgjerrige, kan gå tilbake og se hva de respektive partiene stemte. For det vi nå diskuterer – aktivitetsplikten, i den formen den er – ble da vedtatt, med stemmene til Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti. Ikke nok med det: Arbeiderpartiet gikk kraftig imot dette. Flere av oss hadde debatter mot representanter fra Arbeiderpartiet, bl.a. i Dagsnytt Atten, der Arbeiderpartiet argumenterte kraftig imot dette. Arbeiderpartiet viser til den gamle odelstingsproposisjonen, som gir en åpning for at kommunene kan innføre dette. Forskjellen var at vi innførte dette, at det skal være hovedregelen at det skal være aktivitetsplikt for mottakere av sosialhjelp under 30 år, og vi ønsket å utvide det videre.

Jeg registrerer at representanten Hadia Tajik nå angriper det vi har fått til, på grunn av at vi har en individuelt rettet plikt. Ja, det var viktig for oss at dette skulle være en individuelt rettet plikt – at tiltakene som den enkelte skulle utføre, var individuelt rettet, ut fra de behovene, mulighetene og evnene den enkelte hadde.

Jeg kan også, som man har vært inne på, komme med flere tidligere sitater. Under den rød-grønne regjeringen, som representanten Tajik var en del av, ble det fra borgerlige partier fremmet forslag om innføring av en aktivitetsplikt. Daværende arbeidsminister Anniken Huitfeldt sa da:

«Denne regjeringen vil ikke ha et regelverk som innebærer at alle skal inn på aktivitetstiltak fra første dag.»

Den rød-grønne regjeringen var altså sterkt imot og stemte også imot forslaget.

Da vi behandlet saken senere, sa daværende arbeids- og sosialpolitisk talsperson for Arbeiderpartiet, Anette Trettebergstuen:

«Opposisjonens retning er en retning vi kjenner igjen fra 1950-tallet, da man trodde at pisk og ensretting var de beste virkemidlene.»

Det har også blitt tatt frem tidligere sitater fra andre rød-grønne politikere – om tvangsarbeid, dårlig menneskesyn, osv.

At venstresiden i norsk politikk har kjempet imot dette gang på gang, er godt dokumentert, men er det nå slik at venstresiden ser at resultatene vi kan vise til, er så gode, og at de nå har snudd, er det særdeles gledelig.

Heidi Nordby Lunde (H) [13:11:29]: Det er mange påstander som kan kommenteres – hvem som har stemt imot ting gang på gang. Man begynner for nesten hundre år siden, og da velger jeg å gjøre det selv. Jeg er jo tross alt fra Høyre.

Høyre innførte den første sosiale trygdeordningen i Norge åtte år før Arbeiderpartiet fikk sin første stortingsrepresentant. Deretter fulgte ulykkesforsikring for fabrikkarbeidere i 1894, sykeforsikring i 1907, avskaffelse av barnearbeid, forslag om universell barnetrygd for alle barn, folketrygden i 1967. På 1970-tallet var man pådrivere for å gi funksjonshemmede bedre tilgang til både utdanning og arbeid. Willoch innførte frikort for helseutgifter. Høyre la fram den første tiltaksplanen mot fattigdom i moderne tid – i 2002, tror jeg – og fulgte opp med tiltaksplan mot barnefattigdom i 2014 eller 2015.

Jeg har ikke noe behov for å hvitvaske Høyres sosiale politikk eller historie innenfor sosiale tiltak, men jeg ser at Arbeiderpartiet tydeligvis har et behov for å svartmale den. Jeg mener at representanten Tajik har helt rett i at det er synd om man må finne på ting som ikke har skjedd, for å forsøke å fremme sin egen politikk, for det står i veien for en konstruktiv debatt.

Men det er jo en festdag for Stortinget – og for et hvilket som helst parlament – dersom politikere fra alle sider av det politiske spekteret krangler om hvem som skal ha æren for å ha bidratt til den velferdsstaten som vi på mange måter har stått sammen om. Jeg er enig i at vi egentlig burde bruke denne anledningen til å gjøre hverandre bedre – endre for å bevare den velferdsstaten vi sammen har bygget opp og står bak – selv om vi ikke alltid har vært enige om alt.

Når det gjelder forslag nr. 5 – som representanten Lundteigen og flere har vist til som det viktigste forslaget, og da er det jo bare å støtte det – handler det om å fremme en egen sak med vurdering av hvordan en rett og plikt til aktivitet for alle mottakere av økonomisk sosialhjelp kan utformes. Men igjen er jeg fra Høyre, og vi mener at det er viktig å gjøre det på en kunnskapsbasert og grundig måte. Når vi har gitt ISF oppdraget å evaluere aktivitetsplikten, både hva som gjør at den fungerer, hvilke aktiviteter som er mest effektive, og om den har utilsiktede konsekvenser, mener jeg det er nyttig å vente til den rapporten har kommet, slik at når regjeringen velger å legge fram en melding og forslag om å innføre full aktivitetsrett og aktivitetsplikt, gjøres det på en kunnskapsbasert måte.

Lise Christoffersen (A) [13:14:06]: Bare en kommentar til innlegget fra representanten Wiborg. Han sa i sitt innlegg at 6. desember 2016 behandlet Stortinget det vi diskuterer nå. Nei, Stortinget gjorde ikke det. Høyre, Venstre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti stemte for, Arbeiderpartiet stemte imot, sier Wiborg. Arbeiderpartiet har alltid vært kraftig imot en generell aktivitetsplikt som ikke samtidig følges av en rett til meningsfylt aktivitet. Den generelle aktivitetsplikten har altså Stortinget vedtatt mot våre stemmer. Regjeringa har foreløpig ikke greid å gjennomføre det for andre enn dem under 30 år, men vi regner jo med at resten kommer, i og med at Stortinget har vedtatt det, og da er det viktig for Arbeiderpartiet at den plikten som Stortinget har vedtatt mot våre stemmer, også følges av en rett. Det er den retten vi behandler i dag, og som flertallet kommer til å stemme imot.

Margret Hagerup (H) [13:15:21]: Det er visst historiefortellingen som skal bli den viktigste delen av dagens debatt. Min historie går ikke så langt tilbake. Min horisont strekker seg nesten til da aktivitetsplikten ble innført, fra 1. januar 2017. Da jobbet jeg med inkludering og rekruttering og syntes at dette var et utrolig bra forslag, som faktisk kunne føre til at flere kom ut i arbeidslivet.

Når Lundteigen skjærer alle over én kam her og sier at dette er personer som har store utfordringer med å komme seg ut i arbeidslivet, kan jeg ikke tro at han har vært ute og snakket med disse personene, snakket med Nav, som jobber med dem, og snakket med den ungdommen som prøver å komme seg ut i jobb. Mange av disse er folk som egentlig har vært uheldige, de har kanskje sittet på rommet sitt og spilt dataspill, de har droppet ut av skolen, de har ikke funnet ut hva de vil bli. Når Time kommune startet dette etter at plikten ble innført i januar 2017, og det etter åtte uker er 21 av 25 som er ute i jobb eller aktivitet, kan en ikke si at dette er personer med store utfordringer. Dette er personer som ikke har fått muligheten tidligere, som en ikke har snakket med, som en ikke har tatt tak i. Det har en gjort med innføring av denne plikten. Det tror jeg vi skal fortsette med. Men en skal unngå å skjære alle disse over én kam og si at det er personer med store utfordringer.

Hadia Tajik (A) [13:16:55]: Representanten Nordby Lunde seier at grunnen til at Høgre og Framstegspartiet ikkje kan stemma for forslag nr. 5, er at vi no skal ha ei evaluering og ein gjennomgang, at det først er når kunnskapen er på bordet, det kan vera aktuelt å følgja det opp. Eg vil minna om at det står ikkje i forslag nr. 5 at saka må koma i morgon. Det står heller ikkje at ho må koma til hausten. Det står berre at Stortinget ber regjeringa fremja ei eiga sak. Det betyr at så lenge ein gjer det innan denne fireårsperioden, er det godt nok. Om det er det som er problemet, kan ein innhenta kunnskap og koma med saka etterpå. Det betyr i alle fall at om det er det som er motførestellinga, kan ein stemma for forslag nr. 5, frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet.

Eg trur nok at det denne debatten bl.a. viser, er at me alle eignar oss best til å snakka om vår eigen politikk. Eg inviterer i alle fall Høgre til å gjera meir av det. Det dei har sagt om Arbeidarpartiet i denne saka, er stort sett feilaktig. Me har alltid vore opptekne av balansen mellom plikter og rettar, me har forventingar til både individ og fellesskap. Det er nettopp den balansegangen saka om aktivitetsrett og aktivitetsplikt handlar om. Me inviterer framleis til samarbeid. Me inviterer framleis Høgre og Framstegspartiet til å snu i denne saka.

Kristian Tonning Riise (H) [13:18:23]: Flere har i sine innlegg etterlyst hva Høyre nå vil gjøre videre, hva regjeringspartiene nå vil gjøre. Jeg vil si at vi har fått et ganske detaljert brev fra statsråden som punkt for punkt redegjør for hva vi er i gang med, og hva vi vil gjøre videre. Det er nå en gang sånn at vi trenger ikke et representantforslag fra Arbeiderpartiet om tiltak som vi i hovedsak er i gang med allerede, for å gjennomføre politikken vår – for den er vi faktisk i gang med.

Margret Hagerup (H) [13:20:05] (ordfører for saken): Arbeidslivet skal være trygt, fleksibelt og familievennlig for arbeidstakerne. Useriøse aktører og arbeidslivskriminalitet undergraver norsk næringsliv og norske arbeidsplasser, og de som driver systematisk i strid med lover og regler, ødelegger for hele arbeidslivet. Konsekvensene er alvorlige for de enkelte arbeidstakerne som berøres, for virksomhetene og bransjene og for samfunnet som helhet. Vi er enige om å ha et godt og seriøst arbeidsliv i Norge. Da må arbeidslivets spilleregler følges og arbeidslivskriminalitet forhindres og bekjempes.

Regjeringen la i januar 2015 fram en strategi mot arbeidslivskriminalitet, for å bekjempe kriminalitet og fremme seriøse og gode arbeidsforhold gjennom et bredt samarbeid mellom myndigheter og arbeidslivets parter om forebygging, kunnskapsdeling og håndheving.

Arbeidstilsynet skrev i sin årsrapport for 2017:

«Det er all grunn til å tro at det er vanskeligere å operere som kriminell i arbeidslivet i dag, enn før regjeringens strategi ble iverksatt. Oppdagelsesrisikoen har økt, felles kunnskapsbygging gjør det lettere å komme på sporet av de viktigste aktørene, og sammen har kontrolletatene en større verktøykasse å møte de kriminelle med.»

Regjeringen har trappet opp kampen mot arbeidslivskriminalitet de siste fire årene. Det er blitt opprettet syv sentre mot arbeidslivskriminalitet, noe som allerede gir gode resultater. I 2017 ble det kontrollert hele 3 400 virksomheter, og etatene anslår selv at 56 aktører ble satt ut av stand til å fortsette sin virksomhet, og at 425 aktører fikk sin kapasitet redusert som følge av dette.

Et viktig tiltak i strategien mot arbeidslivskriminalitet er etableringen av samarbeidet mellom politiet, skatteetaten, arbeids- og velferdsetaten og Arbeidstilsynet. Disse etatene utarbeider felles planer for innsatsen mot arbeidslivskriminalitet og samarbeider på alle nivåer. I februar i år signerte etatene en ny plan mot arbeidslivskriminalitet for 2017–2019. Motivasjonen for dette samarbeidet er at ressursene og sanksjonene skal utnyttes på best mulig måte. Det er også innført en ordning med egne næringslivskontakter i alle politidistrikter som skal bidra til å forebygge arbeidslivskriminalitet og kriminalitet rettet mot næringslivet og ha kontakt med bl.a. næringslivets parter.

Bedre informasjonsdeling mellom etatene er et viktig grep i strategien mot arbeidslivskriminalitet. Økokrim reviderte i 2017 en veileder som bidrar til å gjøre medarbeiderne i etatene mer oppmerksomme på hvilke muligheter de har for å dele taushetsbelagte opplysninger seg imellom. Det arbeides videre med forslag til endringer i særlovgivningen, og en tar sikte på å få på plass endringer i arbeids- og velferdsetatens regelverk for å legge til rette for økt deling av informasjon til etatene som deltar i a-krimsamarbeidet. Dette vil legge til rette for et mer effektivt og målrettet samarbeid mellom etatene.

Kampen mot arbeidslivskriminalitet tas på stort alvor av politiet og påtalemyndighetene. Fra regjeringen er det gitt tydelige signaler om at kampen mot arbeidslivskriminalitet skal prioriteres, og innsatsen vil også styrkes gjennom det arbeidet som gjøres i politireformen, ved bl.a. større fagmiljøer innen etterretning, etterforskning og forebygging.

Arbeidslivskriminaliteten kan være grenseoverskridende. Derfor har regjeringen tatt initiativ til styrket samarbeid mellom tilsynsmyndighetene på europeisk nivå. Arbeidstilsynet har bl.a. inngått samarbeid med tilsvarende tilsyn i en rekke land, deriblant Litauen, Estland, Romania, Bulgaria og Polen.

Det nasjonale tverretatlige analyse- og etterretningssenteret ble etablert i 2016 og er lagt til Økokrim. Politiet, skatteetaten, tolletaten, Nav og Arbeidstilsynet deltar i samarbeidet, som skal sørge for å gjennomføre en mer målrettet, effektiv, slagkraftig og treffsikker kriminalitetsbekjempelse. Analysesenteret utarbeider nasjonale trussel- og risikovurderinger og samler etterretning, noe som er et viktig grunnlag for etatenes oppfølging. I 2017 ble det laget en ny situasjonsbeskrivelse av arbeidslivskriminalitet i Norge. Denne peker på at kriminelle aktører kontinuerlig utvikler metodene etter hvert som de oppdager nye muligheter for profitt. Rapporten peker også på at innsatsen mot arbeidslivskriminalitet er blitt mer målrettet, organisert og tverretatlig. Gevinstene av det tverretatlige samarbeidet er spesielt knyttet til samlokalisering og til den kjennskap medarbeiderne får til de ulike etatenes avdekkings- og sanksjonsmuligheter.

Det er nødvendig med mer samarbeid for å bekjempe kriminalitet og useriøse arbeidsforhold, og skal vi lykkes, er vi avhengige av å mobilisere alle gode krefter. Arbeidslivskriminalitet er derfor et stadig tema mellom partene i arbeidslivet gjennom Kontaktutvalget, og treparts bransjeprogrammer er en viktig samarbeidsplattform.

Lav ledighet, et arbeidsmarked som er trygt og seriøst og hvor flere inkluderes, er viktig for Norge. Når myndighetene samarbeider med partene i arbeidslivet, kan vi få det til. Vi skal fortsette kampen for det seriøse arbeidslivet. Det er viktig dersom vi skal nå målet om et bærekraftig velferdssamfunn – fordi alle fortjener å ha et anstendig arbeidsforhold, i et seriøst og trygt arbeidsliv.

Arild Grande (A) [13:25:15]: Kriminaliteten i arbeidslivet brer om seg. Den øker i omfang. Den blir grovere. Og den blir mer sammensatt. Dette rammer arbeidsfolk, som får en mer utrygg hverdag preget av mer midlertidighet, mer usikkerhet, løsere tilknytning til arbeidslivet og fare for å bli utsatt for kriminelle handlinger. Og det rammer seriøse bedrifter, som i stadig større grad blir utkonkurrert av useriøse virksomheter.

Det er snakk om en av vår tids største samfunnsutfordringer, både gjennom de direkte konsekvensene kriminaliteten medfører, og gjennom de sviktende inntektene til fellesskapet dette også medfører. Derfor er det all mulig grunn til tverrpolitisk samarbeid for å løse problemene i arbeidslivet og finne mer effektive verktøy mot arbeidslivskriminaliteten. Det burde vært øverst på dagsordenen hos en regjering å få gjort noe med disse problemene. Dessverre verken inviterer dagens regjering til mer samarbeid på tvers av partigrensene eller tar det ansvaret man har på sin vakt, for å få gjort noe med disse utfordringene.

Derfor har Arbeiderpartiet fremmet en rekke forslag etter at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen tiltrådte, senest i budsjettet for 2018, hvor vi lanserte flere tiltak og økte ressurser i kampen mot kriminaliteten i arbeidslivet. Derfor har vi fremmet en rekke forslag for å øke organisasjonsgraden i arbeidslivet, forslag om midlertidig forbud mot innleie, fjerning av den utvidede adgangen til midlertidige ansettelser, som dagens regjering innførte, muligheter for å styrke godkjenningsordningen for renhold, styrking av allmenngjøringsordningen, osv. Alltid blir vi nedstemt av dagens flertall. Med et mulig unntak for det vi kan få til i saken om innleie, er dagens regjering med på å forsterke de problemene vi har i arbeidslivet.

For skal vi virkelig få tatt tak i problemene knyttet til arbeidslivskriminalitet, er vi nødt til å ha et organisert arbeidsliv, med sterke parter som samarbeider. Da må man ha organiserte arbeidstakere. Man må ha sterke tillitsvalgte. Man må ha et godt partssamarbeid. Det er kanskje det mest treffsikre og effektive virkemiddelet vi kan ha for et godt arbeidsliv. Regjeringen har sittet stille og sett på at bruken av innleie brer om seg. De har innført mer midlertidighet, og de gjør det dyrere å være medlem i en fagforening – noe som gjør at problemene forplanter seg.

Vi fremmer i denne saken forslag om tiltak som både vil styrke organisasjonsgraden og gi økte ressurser til kampen mot arbeidslivskriminaliteten, som er en annen stor utfordring. Det trengs mer ressurser i linjene for å følge opp de sakene som arbeidslivskriminalitetssentrene rapporterer om. Det trengs økte ressurser for å styrke arbeidet på hvert enkelt senter og ikke minst samarbeidet mellom sentrene. Og det trengs økte ressurser for å få flere sentre, for mange fylker i Norge i dag er ikke dekket av et a-krimsenter.

Vi har forslag som vil innebære at vi får gjort noe med de problemene som taushetsplikten medfører, og forslag som vil innebære økte hjemler for beslag, for virkelig å gå etter det som vil ramme de kriminelle aktørene hardt: de verdiene som de klarer å generere fra kriminaliteten.

Regjeringspartiene stemmer ned, også i dag, alle disse forslagene. Regjeringen lanserer heller ingen nye tiltak i budsjettet for 2018, og de svekker organisasjonsgraden i arbeidslivet. Dagens regjering svikter i det arbeidet som burde ha pågått mot arbeidslivskriminaliteten, og de forsterker problemene i arbeidslivet.

Med det tar jeg opp forslagene som Arbeiderpartiet står bak.

Erlend Wiborg (FrP) [13:30:36] (komiteens leder): Jeg tror – i hvert fall med bakgrunn i foregående innlegg – det er viktig å nyansere situasjonen noe.

Norsk arbeidsliv er i all hovedsak velfungerende og bra. Ni av ti ansatte har det bra på arbeidsplassen. Det er et godt forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Det er selvfølgelig viktig å ta tak i de utfordringene man har, men igjen synes jeg ikke vi må prøve å fremstille norsk næringsliv og norske arbeidsplasser som om alt er ille.

Vi har i dag to representantforslag til behandling. De omtaler en viktig problemstilling, som jeg tror vi alle er enig i. Det er også grunnen til at kampen mot arbeidslivskriminalitet er – og har vært – et prioritert område. Arbeidslivskriminalitet er skadelig for samfunnet. Samfunnet går glipp av betydelige skatteinntekter. Arbeidslivskriminalitet er skadelig for den enkelte arbeidstaker som blir utnyttet, og som ikke får sine rettigheter oppfylt. Ikke minst er arbeidslivskriminalitet skadelig for det store flertall i næringslivet, som driver lovlig og korrekt, ved at de blir utkonkurrert, og ved at deres seriøse, trygge og gode arbeidsplasser kan bli satt i fare.

Det var noe av grunnen til at regjeringen bl.a. hadde et tett samarbeid med partene i arbeidslivet og la frem en strategi mot arbeidslivskriminalitet i januar 2015. Den har blitt revidert senere, bl.a. i februar 2017. Man har altså innført en strategi som innebærer et tett samarbeid mellom partene.

Denne regjeringen har også styrket Arbeidstilsynet, noe som medfører at det er flere kontroller enn tidligere. Bare i fjor var det 3 400 kontroller. 54 aktører er nå ute av stand til å fortsette. 425 aktører, som var useriøse, har fått redusert sin mulighet til å handle. Vi har opprettet syv sentre mot arbeidslivskriminalitet. Jeg tror noe av nøkkelen ligger der, i at vi i det offentlige kanskje i for stor grad har hatt litt vanntette skott mellom offentlige instanser, at noe som én aktør avdekker, ikke nødvendigvis medfører at den informasjonen blir videreført til andre aktører. Slik har enkelte aktører kunnet fortsette med arbeidslivskriminalitet uten at det har blitt stoppet. Vi har også økt straffenivået. Og dette er bare noen av mange tiltak.

Representanten Arild Grande hadde en lang tirade – jeg skjønner det ikke er lenge siden 1. mai – med bl.a. den faste påstanden om at fagforeningsfradraget ikke er blitt økt, men videreført på tidligere nivå, og at det er grunnen til mange av utfordringene. Da kan jeg minne om at faktisk.no har sjekket den påstanden og kommet frem til at den ikke holder mål. Under den rød-grønne regjeringen økte fagforeningsfradraget, men organisasjonsgraden steg ikke. Uansett mener Fremskrittspartiet det er et gode for mange å være organisert, men vi skal også ha respekt for at noen ikke ønsker å være organisert – av forskjellige grunner. Og vi må ha et lovverk og et rammeverk og et system som tar vare på alle arbeidstakere, uavhengig av om de velger å være organisert eller ikke, for det foregår arbeidslivskriminalitet både på arbeidsplasser med høy organisasjonsgrad og på arbeidsplasser med lav organisasjonsgrad.

Kampen mot arbeidslivskriminalitet er prioritert. Vi har iverksatt mange tiltak, vi ønsker å forsterke de tiltakene, og vi ser også at vi begynner å få resultater av det arbeidet som er blitt gjort.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:35:33]: Jeg vil takke Arbeiderpartiet og SV for å ha satt temaet på dagsordenen. Årsaken er sjølsagt at det har blitt mer arbeidslivskriminalitet, og det rokker ved noe av fundamentet i samfunnet, nemlig rettferdig konkurranse og et trygt arbeidsliv. Trygghet for inntekt er en forutsetning for et godt familieliv, og jeg håper at arbeidslivspolitikken etter hvert får en enda større plass i samfunnsdebatten, for det er helt grunnleggende viktig at det er på plass.

Når vi snakker om arbeidslivskriminalitet, snakker vi om noe som er ulovlig, og jeg vil understreke det, det er ulovlig, og det er etter min vurdering definisjonen av noe som er kriminelt. Og når det er kriminelt, har det konsekvenser for arbeidsgiveren ved urettferdig konkurranse, for arbeidstakeren ved utryggheten, og for samfunnet ved at en har et inntektstap, og at en får flere konflikter i samfunnet.

Det er mange tiltak som må settes inn, det er mange tiltak som er nødvendige for å få en sunn kultur, men det viktigste etter min vurdering er lovverket, det å ha et klart lovverk som regulerer dette. For oss i arbeids- og sosialkomiteen er det arbeidsmiljøloven som er mest sentral, og det å klargjøre lovverket, klargjøre reaksjonene som inntreffer når en bryter lovverket, er svært viktig.

Det har bestandig vært arbeidslivskriminalitet, men nå har det som sagt blitt verre, og etter min vurdering har det blitt verre etter år 2000, da vi fikk endringen i arbeidsmiljøloven som følge av Blaalid-utvalget, som var en tilpasning til EØS-avtalen. Det har videre blitt mer krevende etter utvidelsen av EU i 2004. Dermed ble det vanskeligere å sikre norske lønns- og arbeidsvilkår for dem som arbeidet i Norge. Det har også blitt en forverring ved at vi har fått et enda større omfang av fri bevegelse av arbeidsfolk. Det er dermed vanskelig å stoppe den sosiale dumpingen, stoppe arbeidslivskriminaliteten på grensen. Det må derfor en endring til på dette avgjørende punktet, slik at de som tar arbeid i Norge, er sikret fast jobb og bolig før arbeidsstart, for dermed å ha bedre oversikt over det som er sentralt i arbeidslivet.

Jeg vil utfordre statsråden på noen punkter. Det første gjelder identitetskort som viser sanntidsinformasjon for de personene det gjelder – hvem de er, hvor de arbeider, hvem de arbeider for, og hvilken arbeidshistorikk de har. Det trengs identitetskort med sanntidsinformasjon, som må framvises, slik at kontrollmyndighetene til enhver tid har oversikt over hva som er fakta når det gjelder arbeidsforholdet. Videre trengs det en informasjonsutveksling mellom de statlige etatene. De viktigste etatene er Arbeidstilsynet, Nav, skatteetaten, politiet og de kommunale etatene, bl.a. kemner/skatteoppkreverkontor og plan- og bygningsetaten. Her er det krevende utfordringer knyttet til taushetsplikt, men det må løses, slik at disse organene kan samarbeide. Videre må det strengere reaksjoner til, med gebyrer og straffer, slik at de som er på denne galeien, vet at her er det en reaksjonsmåte som virkelig svir, noe det ikke er i tilstrekkelig grad i dag. Det fjerde og siste punktet er uanmeldte tilsyn, slik at det er en risiko for å bli tatt. Vi kan ikke bare ha anmeldte tilsyn. Virkelighetens verden er annerledes.

Til slutt vil jeg også understreke behovet for flere fagorganiserte, både på arbeidsgiversiden og på arbeidstakersiden. Den norske modellen forutsetter en stor grad av organisering, og det vet vi – ut fra historiske erfaringer – også gir den beste produktivitetsutviklingen, fordi en har tillit til arbeidslivet.

Senterpartiet stemmer for, slik det går fram av innstillinga. Når vi stemmer mot forslag nr. 11 og forslag nr. 12, som går ut på å innføre dette innenfor samtlige politidistrikter, og et samarbeid med universiteter og høyskoler, betyr ikke det at vi er motstandere av det. Det kan være hensiktsmessig, kanskje, men vi vil prioritere andre tiltak først. Derfor stemmer vi slik vi gjør.

Jeg tar opp forslag nr. 13.

Eirik Faret Sakariassen (SV) [13:40:50]: Arbeidslivskriminalitet er et stort problem som vi må ta ytterst alvorlig. I år har vi sett at omfanget av arbeidslivskriminalitet kanskje er mer utbredt enn vi tidligere trodde.

I januar avdekket EL og IT Forbundet at 90 pst. av elektrikerne på Veidekkes byggeplass på Storo var ulovlig innleid. De ansatte hadde ingen tariffavtale. Dagen etter signerte arbeidsgiveren en «serviettavtale» og kalte dette for en tariff. Samtidig står Arbeidstilsynet på utsiden av gjerdet og har ingen hjemmel til å gripe inn. De pekte da på at hver enkelt arbeidstaker som er innleid ulovlig gjennom et bemanningsbyrå, må reise sak i sitt eget navn. Tidligere har SV tatt til orde for kollektiv søksmålsrett som en nødvendighet for å ivareta arbeidstakernes rettssikkerhet og rettigheter.

I februar fortalte Byggebransjens uropatrulje i Trondheim at arbeidsgivere risikofritt kunne tjene millioner på ikke å gi de ansatte deres lovpålagte tjenestepensjon. Siden 2006 har alle arbeidsgivere vært lovpålagt å ha obligatorisk tjenestepensjon for sine ansatte. Likevel er det ingen myndigheter som i dag fører tilsyn med at arbeiderne faktisk får pensjonen de har krav på. Uropatruljen avslørte nylig en tømrerbedrift med 14 ansatte som har unngått OTP siden 2012. I seks år har denne arbeidsgiveren fått holde på uten tilsyn, uten kontroll – og de ansatte uten sikkerhet. Derfor har SV fremmet forslag.

I mars gikk byggebransjen til samlet politisk streik foran Stortinget for å få på plass et forbud mot bemanningsbransjen, fordi man så at byråene undergravde faste stillinger, men også fordi enkelte bidro til arbeidslivskriminalitet i form av svart arbeid, hvitvasking og ulovlige arbeidskontrakter. Derfor fremmet SV, i tillegg til forslag om forbud mot bemanningsbransjen, ti konkrete punkter til forbedring av regelverket og styrking av a-krimsentrene.

I april skrev Dagbladet om hvordan norsk personvern og hemmelighold av konkurser bidrar til at enkelte kan utnytte systemet og slå seg konkurs gang på gang for å unngå forpliktelser. Knut Ro, leder av Konkursrådet, sa da at Norge hadde «gått for langt i loven for å verne konkursryttere». Når lovene fungerer slik at de verner de kriminelle, sier det seg selv at det er vanskelig å få ryddet opp i et useriøst arbeidsliv. Spekulasjon i konkurs er i like stor grad arbeidslivskriminalitet som det å tilbakeholde pensjonsinnskudd.

Da de streikende slakteriarbeiderne gjennom lovlig konflikt fikk innfridd kravet om tariffavtale på arbeidsplassen, var det ingen som så for seg at bedriften bare noen måneder senere skulle slå seg konkurs for å slippe å betale overtidstillegg og rettferdig lønn. Bare noen dager etter nedleggelsen er det et nytt selskap som har overtatt driften, men hvor kun de som ikke er fagorganisert, får beholde jobben.

Nå, i mai, har vi valget om vi skal fortsette å la kriminelle aktører i arbeidslivet herje fritt, eller om vi skal ta ansvar. Regelverket vårt har ikke endret seg i tråd med endringene i arbeidslivet. Vi har opprettet a-krimsentre, men fremdeles hindrer taushetsplikten at kolleger kan snakke sammen om sakene de etterforsker. Dette er det kun de kriminelle som tjener på. Vi må ta de kriminelle aktørene for hva de er, og ta nødvendige grep.

Ofte når man snakker om brudd på arbeidsmiljøloven, er det lett å se for seg små arbeidsplasser og uerfarne arbeidsgivere som ikke vet hvilke plikter de har som arbeidsgivere, eller hvilke rettigheter de ansatte har. Men avsløringene som har kommet gjennom fagforeningene og media, viser oss et annet bilde. Det er ikke bare useriøse aktører, men godt organiserte, kriminelle, blodig seriøse aktører og aktører som drapstruer tillitsvalgte, som gjør at uropatruljer må gå med voldsalarm og tenke på sin families trygghet.

Arbeidslivskriminalitetssentrene er både vårt førstelinjeforsvar og vårt viktigste våpen for å bekjempe denne typen kriminelle. Derfor er det viktig at vi som politikere gir dem de ressursene og verktøyene de trenger. Når a-krimsentrene mangler lovhjemler eller sanksjonsmuligheter, er det kun de kriminelle som vinner, og når de kriminelle vinner, er det lovlydige arbeidsgivere, ansatte og samfunnet som helhet som taper.

Nå trenger vi sterkere lut, utvidet myndighet og flere kontroller. Politiet må kunne gripe inn på andre instansers myndighetsområde for å stanse lovbrudd, skatteetaten må kunne ta direkte beslag i utbytte fra straffbare handlinger, og a-krimsentrene må få mer omfattende hjemler, slik at de kan stenge eller stanse ulovlig drift av virksomheter.

Terje Breivik (V) [13:46:18]: Kampen mot svart arbeid og arbeidslivskriminalitet må alltid ha høg prioritet, og me må alltid vera opne for forbetringar og forsterkingar for å lukkast. Slik sett ynskjer Venstre initiativet frå forslagsstillarane i denne saka velkome, sjølv om eg nok må vedgå at eg stussa litt etter breisida representanten Grande på vegner av Arbeidarpartiet valde å bruka taletida si på. Eg og Venstre trur me tverrpolisk står oss på å vera opne om at det er krevjande å demma opp for kyniske kjeltringar som aktivt leitar etter smotthòl og opningar for eigen profitt.

Arbeidarpartiet og SV kjem rett nok med ei rekkje forslag i saka for å gjera kampen mot arbeidslivskriminalitet «enklere og mer effektiv», men det er dessverre ikkje enkelt. At me framleis har arbeidslivskriminalitet i Noreg, er ikkje eit resultat av at me ikkje ser dei enkle løysingane, men fordi problemet i seg sjølv er samansett. Til dømes veit me at det kan vera vanskeleg å finna balansen mellom å forhindra éin type kriminalitet utan at det går for sterkt ut over dei seriøse verksemdene me er avhengige av og ynskjer, nettopp for å sikra trygge og gode norske arbeidsplassar.

Regjeringa har lenge hatt arbeidslivskriminalitet høgt på agendaen, noko statsråden etter mitt syn svarar veldig godt på i brevet sitt til komiteen. Med Jeløya-plattforma fortset ein den innsatsen med auka styrke. Regjeringa vil «legge til rette for et organisert arbeidsliv og et velfungerende trepartssamarbeid» – heldigvis.

Me er sjanselause i kampen mot det svarte arbeidet om me ikkje kan jobba og finna løysingar saman med partane i arbeidslivet og gjennom internasjonale fora, noko m.a. saksordføraren, representanten Hagerup, gjorde veldig godt greie for. Framover skal den blå-grøne regjeringa styrkja det internasjonale samarbeidet. Me løyser ikkje eit problem åleine her heime når det er så internasjonalt forgreina som det arbeidslivskriminalitet er. Me kan visa veg og vera pådrivarar – og det gjer me, og det er me.

Tore Storehaug (KrF) [13:49:00]: Kampen mot arbeidslivskriminalitet er ei prioritert sak for Kristeleg Folkeparti. Vi har i fleire av budsjettforlika på Stortinget dei siste åra vist at vi har fått gjennomslag for å etablere fleire a-krimsenter, der politi, Nav, Arbeidstilsynet og skattemyndigheitene samarbeider tett. Dette gjev gode resultat. Etatane seier sjølve at 56 aktørar blei sette ute av stand til å fortsetje verksemda si, og at 425 aktørar fekk redusert kapasitet som følgje av det arbeidet som her blir gjort.

Arbeidstilsynet har dei siste åra både blitt styrkt med fleire ressursar og gjeve moglegheita til bøteleggje bedrifter som ikkje sørgjer for at arbeidstakarane har HMS-kort, auke talet på umelde kontrollar og fått fleire samordna tilsyn mellom Arbeidstilsynet, politiet, skatteetaten, Nav og andre relevante myndigheiter. Det er oppretta fleire servicesenter for å sikre at utanlandske arbeidstakarar får god informasjon om rettane og pliktene sine.

Dette arbeidet bør styrkjast, og det må gjerast meir systematisk. Etatane har i fellesskap utarbeidd ein styringsmodell for arbeidslivskriminalitetssentera, som ligg til grunn for ressursinnsatsen til dei respektive etatane. Det blir arbeidd med å utvikle felles mål og styringsparametrar som skal inngå i mål- og resultatstyringa til den enkelte etaten. Arbeidstilsynet, arbeids- og velferdsetaten, politiet og skatteetaten har utarbeidd ein handlingsplan for innsatsen mot arbeidslivskriminalitet. Ei rekkje andre offentlege myndigheiter deltek i tillegg i det operative samarbeidet, bl.a. tolletaten og dei kommunale skatteoppkrevjarane. Statens vegvesen har oppretta ei eiga eining mot arbeidslivskriminalitet.

Kristeleg Folkeparti ser styrkt informasjonsdeling mellom etatane som eit sentralt tiltak i strategien mot arbeidslivskriminalitet og er glad for det arbeidet som blir følgt gjennom fleire prosessar. Økokrim reviderte i 2017 ein rettleiar som er utarbeidd i samarbeid med etatane. Rettleiaren bidrar til å gjere medarbeidarane i etatane meir merksame på kva moglegheiter dei har for å dele teiepliktige opplysningar seg imellom. Det blir arbeidd med forslag til endringar i særlovgjevinga for etatar som har slike føresegner. Så bør ein òg klare å følgje opp regelverket til arbeids- og velferdsetaten, slik at det blir lagt betre til rette for deling av informasjon frå etaten og til dei andre etatane som deltek i a-krimsamarbeidet. Endringa vil gjere det lettare for kontrolletatane å jobbe i lag om å ta dei som skadar det seriøse arbeidslivet. Finansdepartementet har no på høyring eit forslag til lovheimlar som bl.a. skal gjere det lettare for skatteetaten og tolletaten å dele informasjon med dei andre etatane. I tillegg er det sett i gang eit arbeid mellom dei aktuelle departementa for å kartleggje eventuelle behov for ytterlegare tiltak for å sikre nødvendige moglegheiter for informasjonsdeling.

På bakgrunn av alt arbeidet som no går føre seg, og det arbeidet som det er venta skal kome tilbake til Stortinget, der prosessar no er i gang for å styrkje dette arbeidet, vil vi i Kristeleg Folkeparti vente på det arbeidet som regjeringa no gjer på desse områda. Vi kjem difor ikkje til å støtte nokon av forslaga i representantforslaga.

Statsråd Anniken Hauglie [13:52:42]: Arbeidslivskriminalitet er en betydelig utfordring i deler av arbeidslivet. Regjeringen prioriterer derfor innsatsen mot arbeidslivskriminalitet høyt. Målet er å gjøre det så vanskelig som mulig for de kriminelle aktørene å benytte arbeidslivet som arena for sine ulovlige aktiviteter. For å oppnå dette er det nødvendig med en bred tilnærming:

• Arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter må stå sammen og benytte den tyngden og den kraften som trepartssamarbeidet gir.

• Politiet og kontrolletatene må bekjempe arbeidslivskriminaliteten så effektivt og kraftfullt som mulig.

• Innkjøpere og forbrukere må bidra til å stenge de kriminelle ute fra markedene.

• Vi må kunne forfølge de kriminelle aktørene over landegrensene gjennom samarbeid med andre land.

De fleste av forslagene som behandles i dag, gjelder hvordan vi kan få til en effektiv kontroll og oppfølging. Etableringen av et operativt etatssamarbeid er et sentralt tiltak i regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet. Denne innsatsen omfatter en lang rekke myndigheter og samordnes av politiet, Arbeidstilsynet, Nav og skatteetaten. Det legges ned en stor innsats i de syv arbeidslivskriminalitetssentrene som er etablert. I tillegg har etatene et operativt samarbeid mot arbeidslivskriminalitet flere andre steder i landet. Det er også viktig å huske på den betydelige ressursbruken i oppfølgingen av sakene «i linjen» i hver enkelt etat.

Jeg legger til grunn at det er etatene selv som sitter med best kunnskap om hvordan de kriminelle aktørene i arbeidslivet opererer. Dermed er det også de selv som er best i stand til å vurdere hvordan innsatsen skal innrettes for å oppnå resultater.

Det operative samarbeidet gir etatene mulighet til å benytte sine samlede sanksjonsmuligheter, slik at de kan sette de kriminelle aktørene ut av spill eller i hvert fall redusere kapasiteten deres vesentlig. Nasjonalt tverretatlig analyse- og etterretningssenter har utarbeidet en oversikt over etatenes samlede sanksjonsmuligheter. Med utgangspunkt i denne rapporten skal Riksadvokaten i samarbeid med Økokrim og etatene se nærmere på bruken av og potensialet i disse sanksjonene, herunder grensegangen mellom bruk av administrative sanksjoner og påtale/straff. Det er viktig at politiets og påtalemyndighetens ressurser kan rettes inn mot de alvorlige sakene, og at man kan bruke administrative reaksjoner ved andre lovbrudd.

Jeg mener det ikke er hensiktsmessig å vurdere enkeltforslag, løsrevet fra den helhetlige og faglig funderte gjennomgangen av sanksjoner som nå er satt i gang.

Styrket informasjonsdeling mellom etatene er et sentralt tiltak i strategien mot arbeidslivskriminalitet. Dette dreier seg bl.a. om mulighetene for å dele sensitive opplysninger som er beskyttet av regler om taushetsplikt. Derfor krever temaet at det gjøres grundige vurderinger.

Regjeringen følger nå opp gjennom flere prosesser. Jeg tar sikte på å få på plass endringer i arbeids- og velferdsetatens regelverk slik at Nav kan dele opplysninger med de andre etatene som deltar i samarbeidet mot arbeidslivskriminalitet. Finansdepartementet har nylig sendt på høring et forslag til lovhjemler som bl.a. gir skatteetaten og tolletaten større adgang til å dele informasjon med de andre etatene. I tillegg til dette er det satt i gang et arbeid mellom berørte departementer for å kartlegge om det er behov for ytterligere tiltak. Den svenske loven, som det vises til, kan være en mulig modell for å gi mer generelle muligheter for deling av informasjon mellom etatene, men det er nødvendig å vurdere andre muligheter også. Det er viktig at de løsningene som velges, blir så effektive som mulig, samtidig som hensynet til personvern ivaretas. Dette arbeidet vil ha høy prioritet framover.

Utviklingen i kriminalitetsbildet innen arbeidslivet gjør avdekking og oppklaring utfordrende. Virksomheter forsøker i større grad enn tidligere å skjule kriminelle aktiviteter bak en lovlydig fasade, og kriminelle aktører flytter aktivitetene til nye virksomheter når myndighetene blir for nærgående. Derfor er den brede tilnærmingen som ligger til grunn for regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet, av avgjørende betydning. Jeg er glad for at denne innsatsen også har bred støtte i Stortinget.

Arve Sigmundstad (A) [14:07:28]: Vi har foreslått at regjeringen skal sikre at politiet, Arbeidstilsynet, skatteetaten og Nav gjennomfører flere uanmeldte tilsyn i bransjer som er spesielt utsatt for arbeidslivskriminalitet. Dette forslaget vil ikke regjeringspartiene støtte. Når vi foreslår at regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med forslag om at etater som skatteetaten, kemnerkontor, Arbeidstilsynet, Nav, plan- og bygningsetaten og eventuelle andre etater får mer omfattende hjemler, slik at de kan stenge eller stanse ulovlig drift av virksomheter, handler det om at vi er oppriktig bekymret for det arbeidslivet som er i ferd med å utvikle seg i samfunnet vårt.

I interne dokumenter avisen Klassekampen har fått tilgang til, heter det at «Oslo-politiet ikke får lov til å anmelde økonomisk kriminalitet som avdekkes på inspeksjoner i et tverretatlig samarbeid mellom politiet, Nav, skatteetaten, tollvesenet og Arbeidstilsynet». De tillitsvalgte i tolletaten forteller at tverretatlige aksjoner og prosjekter nedprioriteres grunnet ressursmangel, og de tillitsvalgte i politiet forteller lignende historier.

Vi er bekymret for at det seriøse og organiserte arbeidslivet kommer til kort i møtet med svart arbeid, sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Kort sagt: I Norge har det useriøse arbeidslivet fått holde på i fred så altfor lenge. Det forteller sentrale tillitsvalgte i fagbevegelsen oss.

Dette gir grunn til bekymring. Samfunnskontrakten vår og den norske modellen handler jo nettopp om et organisert og velfungerende arbeidsliv hvor vi yter til fellesskapet etter evne. Det skal ikke lønne seg å bryte loven. Likevel ser vi et arbeids- og næringsliv hvor de useriøse aktørene får drive i fred, og hvor de aktørene som skal møte dette på vegne av fellesskapet, melder om manglende ressurser. Dette går også ut over dem som driver seriøst og innenfor lovens rammeverk. Og når det fremmes forslag i Stortinget om tiltak som kan styrke arbeidet, vil ikke regjeringspartiene stille seg bak det. Dette gjør meg oppriktig bekymret for det arbeidslivet vi er i ferd med å overlate til våre barn.

Arild Grande (A) [14:09:56]: Det er riktig som Terje Breivik sier, at dette arbeidet er så krevende, grenseoverskridende og utfordrende at det er vanskelige tema vi snakker om. Nettopp derfor burde det å få ryddet opp i arbeidslivet ha vært øverst på dagsordenen hos arbeidsministeren, og nettopp derfor burde arbeidsministeren og regjeringspartiene ha tatt initiativ for å samle Stortinget om noen tiltak. Derfor er det også så skuffende at regjeringspartiene så til de grader viser passivitet når det gjelder dette, både i budsjettet, som de selv innrømmer at de ikke fremmer et eneste nytt tiltak mot arbeidslivskriminalitet i, og her og nå, hvor de konsekvent stemmer ned alle våre forslag i denne saken. Det er forstemmende, og jeg er skuffet over at Kristelig Folkeparti er med og sikrer flertall for regjeringens syn på dette.

Det er heller ikke slik at man her bare kan vise til ett konkret tiltak, og så løser alt seg. Men vi nevner noe som alle aktørene som jobber på feltet, er opptatt av når vi snakker med dem, og som de peker på virkelig ville gjort vei i vellinga med tanke på det arbeidet som i dag pågår, nemlig at vi må få gjort noe med taushetspliktregelverket, som i dag forhindrer et godt samarbeid. Her viser statsråden til noe småplukk som man holder på med på ulike etaters områder, men det store grepet, nemlig å kunne innføre den svenske loven, som rett og slett opphever taushetsplikten mellom aktørene, er noe som disse aktørene selv ber om, og som vi vet vil kunne virke effektivt. Da slipper man å holde på med detaljer her og der.

Det andre er å innføre effektive hjemler for både sanksjoner og beslag, slik at man kan ilegge gebyr på stedet og ta beslag i verdier, og på den måten få et mye mer effektivt grep mot arbeidslivskriminaliteten.

Når regjeringen selv skryter av innsatsen som a-krimsentrene gjør, skjønner ikke jeg hvorfor man har en slik motvilje mot å sikre at hele landet skal bli dekket. Det skyldes ikke noe annet enn at regjeringen heller prioriterer skattekutt enn dette arbeidet. Det er en tydelig politisk prioritering, og det er det greit å være ærlig på. Vi kunne faktisk fått til noe i Stortinget i dag som ikke nødvendigvis hadde trengt de store ressursene, men som kunne vært særdeles effektive verktøy mot arbeidslivskriminalitet. Det får vi dessverre ikke til. Det synes jeg er trist, men Arbeiderpartiet kommer til å kjempe videre, sammen med opposisjonspartiene, for å styrke arbeidet mot arbeidslivskriminalitet.

Til slutt vil jeg signalisere at Arbeiderpartiet vil støtte forslag nr. 13, fra Senterpartiet og SV.

Heidi Nordby Lunde (H) [14:12:59]: Det slår meg, både i denne debatten og i den forrige, at det egentlig er bred enighet om ganske mye av det man forsøker og ønsker å oppnå, men allikevel velger man å male med en ganske bred svartmalingspensel når man skal beskrive både forholdene vi er ute etter å gjøre noe med, og hvordan vi er ute etter å gjøre det. Det er ikke å svikte noen når det har blitt opprettet sju a-krimsentre siden 2013, da regjeringen Solberg tok over. Det er ikke å svikte at over 3 400 virksomheter ble kontrollert i 2017. Det er ikke et svik når etatene selv anslår at 56 aktører ble satt ut av stand til å fortsette sin virksomhet, og at 425 aktører fikk sin kapasitet redusert. Når man bruker ordet «svik» om dette, lurer jeg på hvor den norske debatten er på vei hen.

Det er et reelt ønske om å utvide og styrke de arbeidslivskriminalitetssentrene som har blitt opprettet, og jeg skjønner at man ønsker flere når man ser de gode resultatene de sju som har blitt opprettet under denne regjeringen, har hatt. Men det vi hører fra de samme aktørene, er at disse sentrene ikke nødvendigvis bare ønsker seg mer ressurser, men at de også trenger tid til å sette seg ned og få oversikt over hvordan de samarbeider, og utvikle den metodikken som skal brukes over hele landet. Som statsråden sier: At en region ikke har et arbeidslivskriminalitetssenter og er samlokalisert, betyr ikke at man ikke jobber mot arbeidslivskriminalitet i de områdene.

Én av de tingene vi fikk høre var en av de viktigste «detaljene», som Arbeiderpartiet viste til, var en ny styringsmodell som trådte i kraft fra 1. januar. Dette ble tatt opp av a-krimsenteret i Rogaland da komiteen var på besøk der i forrige uke, og representanten Arild Grande var ikke til stede der. Det er bare ett eksempel på noe av det «småplukket» som denne regjeringen har innført.

Så er det presisjonsnivået: Representanten Arild Grande mente at denne regjeringen har innført mer midlertidighet. Nei, denne regjeringen har sørget for å senke terskelen inn i arbeidslivet, slik at man har mulighet til å ta en midlertidig jobb, som forhåpentligvis skal gå over til å bli en fast jobb, noe som gir en positiv spiral inn i arbeidslivet. Vi ser at dette ikke har ført til økt bruk av midlertidighet.

Representanten Arild Grande sier at denne regjeringen har gjort det dyrere å være medlem i en fagforening. Nei, regjeringen har ikke gjort slik at fagforeningene har økt sin medlemskontingent, men fagforeningsfradraget, som alle fagforeninger er kjent med, har stått fast under denne regjeringen. Da LO-Aktuelt skrev om 25 forslag for å øke organisasjonsgraden, var det ingen av de 25 forslagene som tok opp f.eks. å øke fagforeningskontingenten, men ett av forslagene, som jeg tilrår fagforeningene å gjennomføre, er å spørre sine kollegaer om de ønsker å bli medlem. Hvis man ikke engang gidder å spørre om det, er det lite regjeringen kan bidra med for å øke organisasjonsgraden, som vi alle ønsker å øke, men som man da må gjøre en liten ekstra innsats for å få til.

Arve Sigmundstad (A) [14:16:20]: Jeg avsluttet mitt innlegg i sted med å si at jeg er bekymret for det arbeidslivet vi er i ferd med å overlate til våre barn. For meg handler mye av dette om det. For all del, det gjøres mye godt arbeid, både i Arbeidstilsynet, Nav, skatteetaten, politiet og tollvesenet, men det er ikke det debatten handler om. Debatten her handler om at det burde vært gjort mer. Jeg mener oppriktig talt at regjeringen burde hatt en mye mer offensiv satsing. Igjen: Dette handler om hvilket arbeidsliv og hvilket samfunn vi ønsker å overlate til våre barn.

Tage Pettersen (H) [14:18:02] (ordfører for saken): La meg innledningsvis få takke komiteen for samarbeidet. Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle dem som har bidratt med innspill til komiteen.

Komiteen er enig med forslagsstillerne i at det i Norge er lang tradisjon for en ansvarlig pengespillpolitikk. Enerettsmodellen står sterkt i Norge, og en samlet komité er opptatt av at det er viktig å føre en politikk som legger til grunn det sosiale ansvaret og hensynet til spilleavhengige, samtidig som man vektlegger behovet for endringer som følge av teknologisk utvikling.

I kulturministerens svarbrev til komiteen gjør hun rede for flere prosesser departementet har iverksatt. Kulturdepartementet har startet arbeidet med et felles lovforslag for hele pengespillområdet, bl.a. ved å be Lotteritilsynet om å utrede DNS-varsling. De vurderer et lovforslag som vil gjøre betalingsformidlingsforbudet mer effektivt, de vil evaluere Norsk Tippings og Norsk Rikstotos organisering og praksis og se på sanksjonsmidler for å kunne reagere mot personer og selskaper som direkte eller indirekte er ansvarlige for å markedsføre lotteri og pengespill uten tillatelse.

Ett av de åtte punktene i representantforslaget omhandler Statens pensjonsfond utland. Her har komiteen merket seg svaret fra finansministeren, som i brev til komiteen skriver at det å trekke pengespillselskaper ut av Statens pensjonsfond utland bryter med målsettingen for fondet og utgangspunktet om at eventuelle utelukkelser av selskapet skal være basert på de fastsatte etiske kriteriene.

På vegne av alle partiene i komiteen tar jeg opp et løst forslag som lyder:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om innføring av krav om registrert spill knyttet til alle digitale pengespill, men slik at det kan gis mulighet for unntak for enkelte digitale spill som f.eks. «Pantelotteriet»».

Fra Høyres side har vi flere betenkeligheter knyttet til flere av forslagene som ligger i innstillingen. Flertallet vil i dag vedta flere tiltak som ikke bidrar til stort annet enn falsk trygghet og ekstra byråkrati for mange.

Regjeringen står tydelig fast på at den vil bevare enerettsmodellen i Jeløya-plattformen. Den viktigste begrunnelsen for dette er det sosiale ansvaret og hensynet til spilleavhengighet. I tillegg vet vi at modellen sikrer gode inntekter til kultur, idrett og humanitært arbeid.

Kulturministeren er, som jeg var inne på tidligere, i gang med flere grundige prosesser. På tross av dette finner opposisjonen grunn til å fremme forslag som på mange måter enten er å slå inn allerede åpne dører, som skaper en falsk trygghet, eller som vil kunne rokke ved hele spillmarkedet.

Stortinget vedtok sommeren 2017 pengespillmeldingen «Alt å vinne», og saken Stortinget behandler i dag, er en omkamp på de områdene opposisjonen tapte den gang.

En IP- eller DNS-blokkering vil ikke hindre de utenlandske selskapene så lenge vi ikke får på plass et europeisk regelverk. Blokkeringene både kan og vil omgås med enkle grep, og det vil derfor være svært ressurskrevende for myndighetene å håndheve dem – og det medfører sensur, sikkerhetsrisiko og svekker personvernet.

Her vil nok opposisjonen hevde at en slik blokkering virker godt i rundt 15 andre europeiske land. Det er nok korrekt, men de landene har ikke en enerettsmodell. De har et godt fungerende spillmarked med stort mangfold som er basert på lisenser.

Stortinget sa ved behandlingen av pengespillmeldingen «Alt å vinne» at det mest hensiktsmessige vil være å bidra til en felleseuropeisk løsning for pengespillreklame. EUs godkjenning av det såkalte ATM-direktivet pågår fortsatt.

Dette representantforslaget har engasjert mange de siste ukene og selvsagt også fått stor plass i det offentlige ordskiftet. I dagens utgave av Dagbladet sier Arbeiderpartiets Kari Henriksen at vedtakene vil føre til at færre spiller på utenlandske selskaper, mens representantene for spillselskapene sier at dette ikke betyr noen verdens ting. Jeg er ikke i tvil om hvem av dem som har best kompetanse til å spå i akkurat denne saken.

Norsk Tipping og Norsk Rikstoto må hele tiden også få utvikle sine produkter for å møte konkurransen fra spillselskapene som holder til utenfor Norges grenser. Skal vi hegne om disse, må de også få lov å markedsføre seg og sine spill. Hvis vi begrenser deres mulighet til dette – som ett av forslagene legger opp til – som et mottrekk for å hindre reklame for spill som opererer utenfor norsk lov, gjør vi enerettsmodellen nok en bjørnetjeneste.

Kari Henriksen (A) [14:22:59]: Takk til saksordføreren for en smidig og ryddig gjennomføring av saken.

Over halvparten av oss bruker penger på pengespill. Vi setter penger på fotballkamper, kjøper Flax-lodd eller spiller Lotto. Vi gjør det fordi det gir litt spenning i hverdagen, og de pengene vi taper, har vi råd til å tape. Men for ganske mange utvikler slik uskyldig moro seg til å ta full kontroll over livet. Omtrent 120 000 nordmenn er spilleavhengige eller står i fare for å bli det. Et flertall av disse spiller hos utenlandske, kommersielle spillselskaper. Jeg har møtt noen av dem. Jeg jobbet lenge på en avdeling for rus- og avhengighetsbehandling. Jeg har sett skammen, selvforakten, fortvilelsen, desperasjonen – ja, av og til selvhatet – i mine møter med noen av dem som bokstavelig talt har satt livet sitt på spill. De har spilt bort sine og familiens penger – hus, bil, hytte, eiendeler. Jeg har møtt pårørende, barn og ektefelles øyne som skriker etter et svar på hvorfor. Jeg har sett hvordan de sammen forsøker å finne svar på noe som framstår som uforståelig. Det er alvorlig. Det er dødsens alvorlig.

Arbeiderpartiet vil alltid mene at hensynet til å beskytte dem som risikerer å få livet ødelagt av pengespill, må veie tyngre enn småspillernes frihet til å spille bort pengene sine. Det er den vurderingen som ligger bak valget om å ha en enerettsmodell der Norsk Tipping har enerett til å tilby pengespill og Rikstoto konsesjon til spill på hest. Når staten styrer tilbudet, kan vi politikere regulere det strengt og ta ansvar demokratisk. I tillegg kan vi bestemme at overskuddet fra pengespill skal gå tilbake til fellesskapet, slik at det er vi – når vi kjøper spill fra Norsk Tipping – som finansierer turstier, fotballbaner, korpsturer og frivillig aktivitet i hver krik og krok av landet.

Vi ser daglig at modellen er under press. Utenlandske aktører vil inn på det norske markedet for å tjene store penger, og de bryr seg ikke om at de ikke er velkomne. Hvert døgn vises over 1 500 reklameinnslag for spill og betting på tv-kanaler som retter seg mot et norsk publikum, og selskapene bruker enorme summer på markedsføring og lobbyvirksomhet. Dette må vi stoppe. Vi er lei av å vente på regjeringa. Derfor er jeg glad for samarbeidet med Kristelig Folkeparti om forslaget vi nå diskuterer, og for at opposisjonen står samlet for å beskytte enerettsmodellen.

Det mest sentrale vi gjør, er å begrense tilgangen til utenlandske pengespill. Det er ingen grunn til at et ulovlig tilbud skal være så lett tilgjengelig at man enkelt kan klikke seg inn på nettsidene til utenlandske spillselskaper eller laste ned apper og spille på telefonen. Det er allerede mange EU-land, som saksordføreren også viste til, som regulerer uregulerte pengespillsider, og det er god erfaring med dette. I tillegg gir vi Lotteritilsynet bedre mulighet til faktisk å stoppe ulovlig aktivitet. Lotteritilsynet må kunne pålegge bankene å avvise overføring av spillepenger og kreve årlig rapportering om slike overføringer. De må få bedre mulighet til å granske saker og kreve framlegging av opplysninger fra aktører som bidrar til ulovlig reklame eller ulovlig spill, og de må kunne ilegge overtredelsesgebyr til personer – kjendiser, bloggere og andre – som er med på ulovlig markedsføring. Regjeringa har varslet at de skal stanse tv-reklamen, og vi venter utålmodig på konkrete forslag.

I vårt forslag peker vi på det paradoksale i at det norske oljefondet investerer i utenlandske spillselskaper som bevisst undergraver norsk lov, og vi ber om en vurdering av om slike investeringer bør avsluttes.

Opposisjonen sikrer i dag et flertall for tiltak som gjør terskelen inn til det norske markedet høyere for utenlandske spillselskaper. Selv om regjeringa sier i sin plattform at den vil bevare enerettsmodellen, har den ikke vært spesielt ivrig når det gjelder å sette i verk tiltak for å beskytte den – kanskje ikke så rart når to av tre regjeringspartier vil kvitte seg med nettopp den.

Jeg er uenig i at dette er angrep på folks frihet, for jeg mener at de sårbare spillernes frihet til å slippe å bli bombardert med reklame, bli oppringt av aggressive spillselskaper og risikere å spille seg fra gård og grunn og fra familie og venner må veie tyngre enn hensynet til småspillernes ønske om å spille på spill som Norsk Tipping ikke har i sin portefølje.

Herved tar jeg opp de forslagene som Arbeiderpartiet sammen med andre partier står bak i saken. Jeg vil bare orientere om at forslagene nr. 3 og nr. 8 er trukket, og at de blir erstattet av løse forslag som blir fremmet i salen.

Morten Wold (FrP) [14:28:20]: La meg allerede innledningsvis fastslå: Spillpolitikk er alvorlige saker. Det får frem både moralske pekefingre og dype bekymringsrynker i pannebrasken, og enkelte skaper bilder av en viss mann – malt i den dypeste sortfargen – på veggen. Det får meg til å minnes en gammel grandtante som mente det ikke engang var riktig å spille kort på søndag. Presidenten får tilgi meg, men jeg må erkjenne at jeg har tenkt på henne ved et par anledninger gjennom behandlingen av denne saken. Hun ville stort sett forby alt hun ikke likte. Det er å la egne følelser og meninger danne premissene og ikke se på fakta.

I spillmeldingen slås det fast tre mål for spillpolitikken vi skal føre her til lands. Disse fremstår i meldingen som likeverdige. Man skal sikre at lotteri og pengespill foregår innenfor trygge og ansvarlige rammer, man skal avgrense uheldig spilleadferd som kan føre til spilleavhengighet, og man skal legge til rette for en god inntektskilde for samfunnsnyttig og humanitært arbeid. La meg også legge til at det er helt naturlig å se på spill som en i utgangspunktet ufarlig adspredelse og tidsfordriv for de aller, aller fleste av oss.

I representantforslaget er det en interessant demonisering av det uregulerte spilltilbudet. Derfor tar forslagsstillerne faktisk til orde for å ta i bruk «alle tilgjengelige virkemidler». Det er rett og slett noe fundamentalistisk over å ta i bruk alle tilgjengelige virkemidler. Jeg vil også hevde at det er stikk i strid med målene i spillmeldingen. Skyves spilling stadig lenger vekk fra regulerte former, får man stadig mindre kontroll med hvordan det foregår.

Det er også forbausende at opposisjonen ønsker å innføre en rekke forbud og restriksjoner uten helt å utrede hvordan det skal skje, uten å vurdere om de vil være effektive for å nå målene i spillpolitikken, og uten hensyn til om de faktisk vil fungere. For eksempel vil de ulike typer blokkering på internett som er nevnt, mest sannsynlig være helt uten effekt. Det påstås i representantforslaget at andre land har hatt god erfaring med å blokkere spill på nett. Dette synes i beste fall å være ønsketenkning fra forslagsstillerne. Det er en kjent sak at slik blokkering er enkelt å omgå, som også saksordføreren pekte på, og det er liten eller ingen dekning for å si at det blir færre spilleavhengige hvis man forsøker å blokkere spill på nett.

Likevel skal man ta spilleavhengighet på største alvor. Dog har Fremskrittspartiet liten tro på at forbud, påbud og blokkering er måten å hjelpe dem på. De aller fleste har et sunt og greit forhold til de spillene som tilbys i markedet. Problemene oppstår i større grad i det skjulte spillmarkedet, der det ikke finnes noen kontroll, og der spill og alvorlig kriminalitet skjer side om side.

Flertallet i denne saken har sikkert sin vei brolagt med gode intensjoner, men det rykker litt i FrP-ryggmargen når man leser en del av de fremsatte forslagene. Her er formynderord som «blokkere», «hindre», «kreve», «pålegge», «begrense» og «granske». I Fremskrittspartiet sier vi gjerne: «Min frihet slutter der din begynner.» Den personlige frihetstanken er sørgelig fraværende i formyndernes virkelighet.

Mange er bekymret for spillselskapenes offensive og til dels aggressive markedsføring, der det er verdt å minne om at også Norsk Tipping er en særdeles synlig aktør når det kommer til markedsføring og jakten på nye kunder. Det er greit å minne om at begrensninger på reklame for lovlige pengespillaktører vil få konsekvenser for norske tv-produksjoner når f.eks. Discovery Networks Norge vil få redusert sine inntekter fra spillreklame.

Jeg skal la forslaget om en mulig uttrekning av Statens pensjonsfond utland fra pengespillselskaper ligge, men bare understreke at det mer naturlig hører hjemme i den årlige forvaltningsmeldingen om fondet.

Da er det bare å vente på telefon fra Hamar om at lottokupongen har gått inn, en ferdig utfylt femukerskupong – overhodet ikke spennende, men heller ikke egnet til å utvikle spilleavhengighet.

Marit Arnstad (Sp) [14:33:01]: Alle i salen liker jo å si – saksordføreren var også inne på det – at vi er for en ansvarlig spillpolitikk og for enerettsmodellen. Etter foregående talers innlegg må jeg si at litt av utfordringen med dagens debatt er at vi nok legger litt forskjellig i både hva som er en ansvarlig spillpolitikk, og hva en enerettsmodell egentlig er. Det er også noe av bakgrunnen for debatten vi har i dag, som heller ikke er noen ny debatt. Det er en debatt vi hadde med jevne mellomrom i hele den forrige fireårsperioden.

Det er, som representanten Henriksen var inne på, et økende problem med både reklame for og tilbud om det som jo er ulovlig, men som gjennom reklamen blir veldig lett tilgjengelig, nemlig utenlandske pengespillselskapers operasjon i det norske markedet.

Representanten Henriksen viste til økningen av antallet reklamevisninger de siste par årene. Det er nesten ikke mulig for noen som ser på noen av tv-kanalene i det norske tv-tilbudet i dag, å unngå den typen reklame. Den er så påtrengende. Man bombarderes nesten med den. Det er klart – årsaken til det er at markedet for disse spillselskapene er sterkt økende, og de utenlandske pengespillselskapene står for en stor andel.

Senterpartiet er glad for forslagene som får flertall i dag. Vi tror det er nødvendige forslag. Vi har hatt veldig mange debatter, og det var veldig mange forslag også i forrige periode. Hver gang noe blir foreslått, blir man møtt med svaret at det skal settes i gang nye prosesser og igjen nye prosesser.

I de prosessene tror jeg det er viktig å få slått fast hva stortingsflertallet egentlig mener i dette spørsmålet. Det gjør man i dag gjennom de forslagene som kommer til å bli vedtatt. På en del av områdene trenger vi egentlig ikke flere gjennomganger. Vi trenger at regjeringen følger opp stortingsvedtakene som faktisk blir fattet i denne salen.

Saksordføreren sa at dette var en omkamp om det vi tapte i forrige periode. Ja, det er en omkamp. Det er en helt naturlig omkamp, for mellom forrige og denne perioden har vi hatt et valg, og i det valget ble mindretallet fra forrige periode til et flertall. Det er det som er den store forskjellen. Det som Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV var i mindretall om i forrige periode, er vi nå i flertall om. Det er de samme forslagene. Det er den samme konsistente politikken for å forsvare enerettsmodellen. Forskjellen er at den i dag har flertall i det norske storting. Derfor er denne omkampen en helt naturlig omkamp, som det er svært viktig at regjeringen ikke bare merker seg, men faktisk også følger opp.

Jeg har lagt merke til at mindretallet i Stortinget, altså regjeringspartiene, i dag sier de er i prosess med svært mye. Men det er én ting de ikke vil være i prosess med, og det gjelder spørsmålet om oljefondet og oljefondets investeringer i spillselskaper. Jeg skal erkjenne at det heller ikke er noe enkelt spørsmål for Senterpartiet, men der foreslår flertallet i dag nettopp det som regjeringen ellers synes å være veldig glad i – nemlig «å utrede grunnlaget for». Det mener jeg burde være naturlig. Av alle prosessene regjeringen er i gang med, bør de også sette i gang en slik prosess og utrede om det er et grunnlag for å kunne gjøre det.

I alle andre deler av denne saken er det på tide at regjeringspartiene nå følger opp det flertallet i Stortinget faktisk vedtar, og ikke skylder på stadig nye prosesser. Det gjelder også den usikkerheten som ble skapt gjennom Jeløya-erklæringen, der man sier at man skal gjennomgå spillpolitikken på ny, når alle vet at vi har behandlet en spillmelding og vi har et flertall i Stortinget som har klare oppfatninger av hva som må til for å forsvare enerettsmodellen.

Freddy André Øvstegård (SV) [14:37:41]: For de aller fleste er pengespill helt uproblematisk, men i dag sier stortingsflertallet tydelig ifra om at det ikke er greit å utnytte de over hundre tusen menneskene i dette landet som lider av spilleavhengighet.

Altfor lenge har utenlandske pengespillselskaper tjent millioner, om ikke milliarder, på folks elendighet.

Altfor lenge har aggressiv markedsføring for pengespill gått over norske skjermer.

Altfor lenge har den norske enerettsmodellen blitt utfordret, på bekostning av de regulerte og ansvarlige spillene og på bekostning av tusenvis av lag og foreninger og andre gode formål som finansieres av pengespilloverskuddet.

Nå sier stortingsflertallet tydelig at nok er nok. I dag vedtar Stortinget en rekke tiltak for en mer ansvarlig og mer rettferdig pengespillpolitikk, som beskytter dem som sliter med pengespillavhengighet, og som kan forhindre at flere blir dratt inn i avhengighet også i framtiden. Det mener jeg virkelig må være politikkens oppgave: å beskytte den svake part, den som blir utnyttet, og ikke utenlandske store selskaper med stor omsetning.

Dette vil styrke den norske enerettsmodellen. Og hvorfor er den egentlig så viktig? Jo, for det første fordi den norske enerettsmodellen sørger for ansvarlighet og balanse. Pengespillene hos Norsk Tipping skal være attraktive for dem som spiller, men de er underlagt en rekke begrensninger og sikkerhetsventiler som forebygger spilleavhengighet. Spillene er regulert, og kan ved behov reguleres sterkere.

I tillegg er det så viktig fordi overskuddet fra Norsk Tipping brukes til en rekke gode formål, alt fra frivillige lag og foreninger, via bygging av kulturarenaer, til det gode arbeidet mot f.eks. barnefattigdom som Extrastiftelsen støtter. Derfor er jeg i dag glad for at opposisjonen med SV får gjennomslag for å styrke enerettsmodellen:

• Vi gir Lotteritilsynet de musklene som trengs for å regulere pengespillene og stoppe de ulovlige utenlandske aktørene, gjennom bl.a. å gi dem mulighet til å ilegge overtredelsesgebyr.

• Vi ber regjeringen utrede grunnlaget for å trekke oljefondet ut av pengespillselskaper og få en vurdering av dette i forbindelse med forvaltningsmeldingen.

• Og kanskje viktigst av alt: Vi ber regjeringen om å stanse uregulerte pengespill ved å innføre DNS-blokkering av nettsidene deres.

Summen av de åtte forslagene som vedtas i dag, vil bety mye for de over hundre tusen menneskene som lider av spilleavhengighet. Det kan bety at mange tusen mennesker slipper å møte den samme skjebnen.

Jeg vil også si at for SVs del er det avgjørende at når vi strekker oss etter gode mål som en mer ansvarlig spillpolitikk, må vi også ta hensyn til personvern. Derfor har SV levert et løst forslag i dag som gir en veldig viktig presisering når det gjelder å blokkere utenlandske spillselskaper.

Vi gjør det tydelig at det skal innføres en DNS-blokkering av utenlandske selskapers nettsider. Det gjør vi fordi det opprinnelige forslaget, nr. 8 fra forslagsstillerne, kunne åpne for mer inngripende former for blokkering – som IP-blokkering. IP-blokkering av nettsider er en teknologi SV mener vi ikke bør åpne for å bruke i Norge. Det er en skummel vei å gå. I tillegg er den upresis, fordi IP-adresser er som bostedsadresser – de er knyttet til et sted som kan brukes av flere.

Derfor er det så viktig at vi i stedet i dag vedtar å innføre DNS-blokkering, som er en mildere og mer presis form for blokkering, som bedre ivaretar personvernhensynet. DNS-blokkering blir allerede i dag brukt i Norge mot annet ulovlig innhold.

Derfor er jeg veldig fornøyd med resultatet i denne saken. Vi klarer å balansere hensynet til de hundre tusen som sliter med spilleavhengighet, enerettsmodellen og personvernet på en god måte. Grepene vi tar i dag, er gode grep for framtiden, for en mer ansvarlig og rettferdig spillpolitikk.

SV stemmer for forslagene i innstillingen, med unntak av forslag nr. 4 og forslag nr. 8 – som jeg registrerer nå er trukket. Da stemmer vi i stedet for de to løse forslagene i saken, og jeg tar også opp forslag nr. 10, på vegne av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti – om å innføre DNS-blokkering av utenlandske pengespillselskapers nettsider.

Grunde Almeland (V) [14:42:28]: I denne saken har opposisjonen fremmet en rekke tilsynelatende tilfeldige forslag som de håper skal kunne verne om den norske enerettsmodellen og samtidig motvirke pengespillavhengighet.

Vi er alle opptatt av å gjøre vårt for både å motvirke spilleavhengighet og å gjøre situasjonen lettere for dem som er avhengige. Derfor jobber regjeringen i dag med en ny lov på pengespillfeltet som skal ta for seg alle sidene ved denne politikken. Spillmeldingen, som ikke engang har rukket å bli halvannet år gammel, tok opp flere viktige punkter som bør og skal følges opp i et lovarbeid. Derfor stiller jeg meg undrende til at opposisjonen velger noen tilfeldige forslag som de vil stemme over her i dag, i stedet for å gjøre det i den varslede, samlede saken som kommer. Det viktige – og det håper jeg opposisjonen er enig i – må jo være at vi får til en god regulering som balanserer alle de ulike hensynene, en regulering som faktisk fungerer. Jeg har forståelse for at det er lett å lande litt skjevt når de fleste av dørene man ønsker å slå inn, allerede står åpne.

At intensjonene er gode, hjelper ikke dersom tiltakene man stemmer for, slår helt tilfeldig ut. Et klart eksempel på dette er forslaget som forelå om IP-blokkering og blokkering generelt. Det har jo også opposisjonen anerkjent, i og med at de trekker forslaget og går for et litt mildere forslag, men som fullt ut er et blokkeringsforslag.

For forslaget om blokkering kan tyde på to ting: Enten mener opposisjonen oppriktig at det er helt greit å legitimere svært inngripende metoder som både bryter med personvernet og med prinsippet om at internett som ytringskanal skal være fritt, eller så forstår man ikke omfanget av det man foreslår. Resultatet av forslaget er likevel det samme. Man foreslår et virkemiddel med hensikt å blokkere noe som for det første ikke er teknisk mulig å gjøre – det finnes altfor mange måter allerede for å sno seg rundt det. For det andre vil det være svært ressurskrevende å forsøke å håndheve det.

Det skal sies at i noen tilfeller ser vi at det er behov for en form for blokkering. Men de ressursene vi eventuelt skal bruke på å følge opp blokkering, må være i svært, svært alvorlige tilfeller, der vi mener det er verdt å gjøre nettopp dette – slik som ved f.eks. overgrepsbilder av barn. Å si at vi skal strekke de ressursene til nå også å gjelde pengespillselskaper, framstår for meg ikke som særlig ansvarlig.

Så til det løse forslaget i salen i dag som modererer det opprinnelige blokkeringsforslaget noe. Her foreslås det å innføre DNS-blokkering i stedet. Det er riktignok et stort steg i riktig retning, men jeg stiller fortsatt spørsmål ved om forslagsstilleren i denne saken har satt seg inn i hvordan dette skal fungere, og egentlig også hva DNS-blokkering er for noe.

Det fornuftige her hadde nok kanskje vært først og fremst å utrede hva konsekvensen av det man ønsker å innføre, vil være, og heller, tror jeg, gått inn for DNS-varsling og utredet det, som både er mindre inngripende og mindre ressurskrevende, men som likevel svarer på de samme bekymringene. For intensjonen om å motvirke spilleavhengighet og gjøre situasjonen lettere for dem som er spilleavhengige, er vi alle enige om.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [14:46:47]: For noen er pengespill uproblematisk moro. For andre ødelegger det livet. Over hundre tusen mennesker i Norge er spilleavhengige eller står i fare for å bli spilleavhengige. Det er med blikket rettet mot dette Kristelig Folkeparti har arbeidet med temaet i en årrekke nå.

Aller først vil jeg si at det er bra at regjeringen enn så lenge freder enerettsmodellen – dvs. Norsk Tipping – og sånn sett anerkjenner at skal vi kunne styre pengespill politisk, er det enerettsmodellen som legger best til rette for det.

Når vi behandler saker som denne, er det viktig å understreke de sosialpolitiske elementene ved spillpolitikken. Myndighetene har et ansvar for å bekjempe spilleavhengighet og sosiale utfordringer som følge av spill og gambling. De menneskelige tragediene som kan følge i kjølvannet av spilleavhengighet, er alvorlige. Derfor er det viktig med en spillpolitikk som har som mål å begrense antallet som får problemer med spill. Vi har en etablert tradisjon for at ansvarlighet settes først i spillpolitikken. For Kristelig Folkeparti er det viktig at dette også skal være førende i framtiden.

Kristelig Folkeparti har lyttet til flere aktører som arbeider med spilleavhengighet, og mottatt mange gode råd. Da vi arbeidet med det første representantforslaget om spillpolitikk fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti i forrige periode, som også var fødselshjelperen for regjeringens spillmelding som vi behandlet for et år siden, kom organisasjonen Voksne for Barn med noen viktige og betimelige råd som står seg veldig godt også i dag. De mente at det var viktig å øke fokuset på barns livsvilkår i spilleavhengige familier. Det er viktig å anerkjenne at spilleavhengighet ikke bare rammer den spilleavhengige selv, men hele familien – også barna. Spilleavhengighet er ofte forbundet med tabu, skam, samlivsbrudd, arbeidsledighet og selvsagt en veldig vanskelig økonomisk situasjon for hele familien. Det er viktig å vite om barns problemer ved foreldrenes spilleavhengighet. Her trengs det kartlegging, forskning og faglig oppdatering på feltet.

Vi er fornøyd med at regjeringen freder enerettsmodellen enn så lenge. Det er først og fremst gjennom den vi kan styre pengespillpolitikken, ikke minst med tanke på å ivareta de sosialpolitiske aspektene. Det som er en stor utfordring i dag, er selvfølgelig de spillene som det reklameres for på norske fjernsynsapparater hver eneste dag. Man bruker over 800 mill. kr i reklame for disse spillene, som ikke har lisens, og som ikke er ønsket i Norge. Regjeringen burde etter mitt syn gjort langt mer enn det den har gjort så langt, for å stoppe disse spillene. Her har vi med spillselskaper å gjøre som gjemmer seg bort i skatteparadiser, som ikke bidrar med en eneste krone til det norske samfunnet – etter mitt syn en kynisk industri som skor seg på menneskers spilleavhengighet. Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet foreslår derfor en rekke tiltak i dette representantforslaget, tiltak som også er fremmet før. Dette er gjennomtenkt, dette er ikke noe vi har funnet på denne gangen, dette har vi fremmet både i vårt først representantforslag og i forbindelse med spillmeldingen, og vi gjør det igjen.

Vi mener at regjeringen og regjeringspartiene kunne ha blitt med på flere av disse forslagene. Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti fremmer også i dag et forslag som Kristelig Folkeparti var alene om å fremme sist gang, da vi behandlet spillmeldingen. Jeg er veldig glad for at det ser ut til at vi nå får et flertall på Stortinget for det, hvor vi ber regjeringen utrede grunnlaget for å trekke Statens pensjonsfond utland ut av spillselskapene. Jeg finner det merkelig og ikke minst etisk utfordrende å forsvare slike investeringer. På den ene siden sier de aller fleste av oss at vi ønsker å stoppe disse selskapene i å reklamere for sine spill, mens man på den andre siden synes det er helt greit at Statens pensjonsfond utland investerer i dem. I dag ser det altså ut til at vi får flertall for å gi regjeringen i oppgave å utrede grunnlaget for å trekke disse selskapene ut. Det er jeg veldig glad for. Jeg håper vi får flertall, for dette synes jeg er veldig bra.

I likhet med representanten Henriksen er vi med på å trekke forslagene nr. 3 og 8 og stemmer heller for forslagene nr. 9 og 10, som er omdelt i salen.

Statsråd Trine Skei Grande [14:52:06]: Regjeringa bygger sin politikk på Jeløya-erklæringen, som slår fast at enhetsmodellen står fast i Norge. Vi har også en politikk som legger til grunn at man skal beskytte de sårbare. Med spill er det litt som med mange andre deler av samfunnet vårt: En liten bit av det hos alle er helt greit – hvis det blir for mye, er det et kjempestort problem og kan ødelegge familier. Da har vi i fellesskap bestemt at slike ting skal man regulere – om det er alkohol eller andre ting, er det en regulering som gjør at vi hindrer at de negative utslagene skal bli for store og ramme samfunnet og enkeltmennesker.

Nå er det sånn at når det gjelder de fleste forslagene som foreligger her i dag, har regjeringa allerede varslet at man skal komme med grep. Det er en litt ny form for parlamentarisme at regjeringa varsler at man jobber med noe, og så er det om å gjøre for Stortinget å fremme forslag før regjeringa rekker å gjøre det. Det som jeg syns er litt leit, er at en ikke får mulighet til å bruke det fantastiske faglige byråkratiet som vi har til å utrede saker, og at sjøl etter fire måneders behandling i komiteen, der man har kommet med veldig gjennomtenkte forslag, foreligger det løse forslag der man endrer i siste liten.

Dette er et ganske teknisk og vanskelig felt, som det bør jobbes ordentlig med. Vi har sagt at vi kommer med en ny, felles lov for pengespill for å sikre at vi får lovreguleringen for dette på plass. Vi har varslet at Lotteritilsynet kommer til å komme med nye sanksjonshjemler for å se om de har muligheten til å gripe inn effektivt nok når det gjelder å stoppe de useriøse. Oslo Economics har fått i oppdrag før sommeren å lage en egen gjennomgang av markedsføringen til Norsk Tipping og Rikstoto i dag, for å se om det er regelverk vi kan endre der.

Vi har også startet et stort arbeid med effektivisering av betalingsformidlingsforbudet. Jeg håper å ha en dialog med hele finansnæringen om hvordan vi kan gjøre dette på en god måte, hvordan banker og finansieringsselskap skal styrke sin opplysningsplikt. Vi skal se på om Lotteritilsynet også skulle hatt flere og sterkere hjemler for å stoppe utbetalinger. I dag er lovverket knyttet til kontonummer, men vi mener det bør åpnes for at også navn på selskap kan stoppe utbetalinger.

Når det gjelder det reklameforbudet som vi ønsker å håndheve i Norge, er det klart at man over lang tid, flere regjeringer, har innrømt at spill ikke er en del av EØS-retten, og at med tanke på de landene som sender spillreklame til norske mottakere, har vi hatt få lovhjemler for å kunne gripe inn. Nå er hele AMT-direktivet under revisjon. Det skjer stadig nye ting på det feltet, men vi følger det veldig nøye og kommer til å bruke hele det handlingsrommet som det går an å bruke.

Til sist dette med blokkering: Man blir også litt betenkt over at det brukes fagbegrep både i saksframstilling, i innstillinga fra komiteen og her fra talerstolen i dag som betyr at man ikke helt skjønner implikasjonene, hva dette er. For det første: Det vi har lært av andre land, er at pop-up-markeringer er like effektivt som det IP- og DNS-blokkering er – kanskje mer effektivt. IP-blokkering er veldig dyrt, ikke spesielt treffsikkert og ganske inngripende for hvordan man regulerer et åpent internett. DNS-blokkering, som det nå ser ut som komiteen beveger seg inn på å være for, er faktisk mer effektivt og mindre inngripende, så jeg er glad for at i hvert fall den oppvåkningen har skjedd i løpet av komitébehandlingen, sjøl om det har skjedd etter innstillinga.

Men dette er utrolig enkelt å unngå for alle dem som vil det. Jeg har en redsel her for at vi tar masse av det overskuddet Norsk Tipping skulle hatt, til å innføre en blokkering som ikke tar de store, som ikke tar dem med problemer, for alle de vil med enkelhet omgå det, og man tar stort sett bare dem uten teknisk innsikt, og som spiller lite.

Det er litt som da vi skulle innføre datalagringsdirektivet – vi skulle ikke ta de store, vi skulle ikke ta de små, men vi skulle ta de dumme, og det vet jeg ikke om er helt målrettet her.

Kari Henriksen (A) [15:07:37]: Det er veldig godt at det blir flertall i denne saken i dag. Denne saken illustrerer en viktig politisk skillelinje i denne sal: den enkeltes frihet opp mot fellesskapets ansvar for alle. Det er frie markedskrefter og kapitalkrefter opp mot fornuftig regulering av de samme. Vi ser akkurat det samme i alkoholpolitikken, som statsråden var inne på, men der er det altså en politisk skillelinje mellom Kristelig Folkeparti og venstresida på den ene sida og høyresida på den andre sida.

La meg si det slik at jeg vet egentlig ikke om jeg ble veldig oppklart etter spørrerunden, men jeg har i hvert fall forstått at det er noe her som ikke er så dumt, og så er det noe som er dumt. Men da jeg hørte Høyres innledning, lurte jeg på om ikke en bare fra regjeringas side ville forkaste hele forslaget, for her var det ikke noen ting, etter det jeg hørte, som ville rokke ved dagens spillpraksis. Det ville dessuten være ressurskrevende og tidkrevende, og det ville føre til ekstra byråkrati – og det er jo veldig spesielt at det kommer fra en regjering som har rekord i å øke andelen byråkrater i Norge. Det ville også inngi falsk trygghet hvis vi skulle lytte til Høyres representant.

Fremskrittspartiet hadde den samme politikken som de har hatt hele tida – de vil ikke regulere noe som helst, og de vil i hvert fall ikke regulere noe som kan ivareta svake mennesker på en bedre måte. Det var snakk om demonisering og mannen med ljåen. Jeg må si at jeg følte meg litt hensatt til min gamle arbeidsplass, der folk våknet opp etter delirium. Men det er ikke det vi snakker om; vi snakker faktisk om mennesker, vanlige mennesker av kjøtt og blod, som blir ofre for spilleavhengighet, og det er ikke til å spøke med.

Så har jeg lyst til å avslutte med en tanke jeg fikk da jeg hørte Venstre på talerstolen. Da kom jeg på Inger Jacobsens gamle melodi: «Jeg venter på deg til du kommer, skjønt tiden vil falle meg lang.» Altså: Opposisjonen er lei av å vente, nå må regjeringa levere, og vi er en sulten opposisjon, som vil følge nøye med.

Freddy André Øvstegård (SV) [15:10:33]: Jeg vil starte med å knytte en liten kommentar til foregående taler, ikke til sangreferansen, men jeg vil ha et lite, filosofisk perspektiv på det. Foregående taler satte opp et motsetningsforhold mellom den enkeltes frihet og fellesskapets fornuftige reguleringer i dette spørsmålet. Etter min mening dreier disse tiltakene seg også om å verne om den enkeltes frihet – den enkeltes frihet fra å bli utnyttet, den enkeltes frihet fra spilleavhengighet, den enkeltes frihet fra å bli utnyttet på det groveste av utenlandske spillselskaper. Også det er personlig frihet, så her går disse to hensynene hånd i hånd, etter min mening.

Så vil jeg knytte en kommentar til noe av den kritikken som har kommet både fra deler av høyresiden her i denne sal og fra de utenlandske spillselskapenes representanter her i Norge som sikkert følger med på «stream»-en, og gi en liten hilsen til alle dem også. Det er en logisk brist i argumentene mot enkelte av disse tiltakene, f.eks. blokkering, som det er ganske interessant å høre på, fordi enkelte fra høyresiden og spillselskapene sier at det er slik at vedtaket om blokkering ikke har noe å si, fordi man enkelt kan komme seg rundt det, og samtidig kaller man det et stort inngrep i privates frihet, ja, enkelte sammenligner til og med med Nord-Korea. Så langt er man villig til å gå. Med andre ord brukes alle triks i kommunikasjonshåndboken når det gjelder denne saken, selv når triksene er motstridende.

Men vi vet at en blokkering, f.eks. en DNS-blokkering, kan funke. Det er nevnt flere ganger at det blir brukt i andre land, men det brukes også i Norge, på annet ulovlig innhold. Vi har allerede muligheten til å gjøre det også her, det fungerer. Derfor mener jeg det er gode grunner til å velge det virkemidlet, i tillegg til alle de andre gode forslagene vi nå får flertall for.

Tage Pettersen (H) [15:13:08]: Freddy André Øvstegård var opptatt av at noen brukte trikshåndboken. Da vil jeg benytte anledningen til å si at jeg synes vi skal være redelige, alle sammen i denne debatten. Når vi diskuterer spillpolitikk og man i innlegget sier at hundre tusen mennesker lider, synes jeg det blir å lese statistikken på en voldsom måte.

Geir Jørgen Bekkevold hadde et flammende innlegg hvor mer eller mindre hele spillbransjen ble karakterisert med veldig bred pensel, og jeg kan nok si meg enig i mye av intensjonen som lå bak. Men debatten bør jo da i så fall her i Stortinget handle om hvilke virkemidler vi kan iverksette som har en positiv innvirkning på det vi er imot. Jeg kan jo bare vise til hva man f.eks. nå gjør i Sverige, fra 1. januar, med hele sitt spillmarked. Jeg sier ikke at det er løsningen for oss i Norge, men det er i hvert fall et svar på den tiraden som representanten Bekkevold hadde med hensyn til spillbransjen.

Det viktige – og jeg var inne på det i mitt første innlegg – når det gjelder å ta vare på enerettsmodellen, er å ta vare på Norsk Tippings og Norsk Rikstotos muligheter til å overleve, og ett av forslagene som ligger på bordet, handler jo om å redusere deres mulighet til å markedsføre seg. Jeg er helt sikker på at den dagen overskuddet fra Norsk Tipping ikke lenger er like stort, er det mange som kommer til å rope på at vi må gjøre noe annet enn å bevare enerettsmodellen. Det synes jeg er noe vi bør ha med oss i arbeidet videre, alle vi som er forsvarere av nettopp enerettsmodellen, som regjeringspartiene – og regjeringen – er.

Helt avslutningsvis: Det har vært en liten debatt om hvorvidt ting bør utredes eller ikke før man fremmer forslag, eller om dører er åpne eller lukkede. Med tanke på vårt løse forslag er jeg glad for at alle i komiteen er med på det. Det viser på en god måte at det kan være greit at vi gjør litt research, og her handlet det jo om at forslaget ville få negative konsekvenser for flere digitale spill, hvorav Pantelotteriet er ett. Jeg har ennå ikke vært borti noen som har blitt spilleavhengige av Pantelotteriet. Det kan av og til være greit å gå en ekstra runde.

Grunde Almeland (V) [15:15:43]: Det er et betimelig spørsmål å stille seg om man skal regulere bort alt man ikke liker, for det man gjør med forslaget om DNS-blokkering, er å gripe inn i selve infrastrukturen på internett. Dersom man skal innføre slike tiltak, bør det i hvert fall gjøres en grundig utredning for å se hva konsekvensene vil være, og ikke sånn som forslaget i dag lyder, at det skal innføres – punktum. Respekten for den lovgivningen vi innfører, er avhengig av at den faktisk fungerer på en god måte, og DNS-blokkeringen er såpass lett å omgå at det truer nettopp legitimeringen av denne type reguleringer. Og så stiller jeg meg også spørsmålet: Dersom man skal innføre denne formen for regulering og man finner ut i etterkant at det faktisk ikke fungerer etter hensikten – hvor kort er da veien til å forby det neste skrittet, forby VPN-tjenester, forby krypterte tjenester? Det er et spor som jeg synes er veldig farlig å begi seg ut på. Jeg vil også påpeke at Norge kritiserer andre land for å sensurere internett, og skal vi begynne å innføre nettopp den typen tiltak, må vi i hvert fall gå stille i dørene deretter.

Så er jeg glad for at det ikke blir noe vedtak om IP-blokkering i dag. Det ble sagt fra denne talerstolen tidligere at forslagene i saken var godt gjennomarbeidede forslag man hadde tatt opp flere ganger tidligere. Da kan man jo stille seg spørsmål om hvorfor man først i salen finner ut at to av forslagene kom så skjevt ut at man må trekke dem.

Skillelinjen som representanten Henriksen ser, er vel i all hovedsak en skillelinje som går på om vi ønsker å benytte oss av utredningsinstituttet eller ikke. Og så kan vi, som et lite svar på sangreferansen, berolige representanten Henriksen med at den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves – i denne saken hadde man heller ikke behøvd å vente så veldig lenge.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [15:19:02] (ordfører for saken): La meg starte med å takke komiteen for et godt samarbeid i behandlingen av Dokument 8:115 om lærermangel.

Det er bred politisk enighet om at læreren er skolens viktigste ressurs, og tilgangen på kvalifiserte lærere er en nøkkelfaktor for å sikre kvalitet i opplæringen, som vi alle er opptatt av. Det er derfor vår felles utfordring at skolen over tid har hatt en forholdsvis høy andel ukvalifiserte lærere, og at det meldes om vanskeligheter med å rekruttere nok kvalifiserte til lærerjobber rundt omkring i landet, litt ulikt fra distrikt til distrikt.

Som forslagsstillerne peker på, er det ulike estimater for hvor stort behovet for flere lærere er, og som det også framkommer av statsrådens svarbrev til komiteen, kommer dette bl.a. av ulike beregningsmodeller som en legger til grunn. At vi har en utfordring med å rekruttere nok kvalifiserte lærere, er det likevel ingen tvil om. Jeg er glad for at komiteen er samlet om at det er behov for økt fokus på rekruttering av lærere, og at en ny lærernorm som vil sikre flere lærere for alle elever, krever en forsterket innsats nettopp på dette området.

Når det gjelder hvordan dette arbeidet skal foregå, og om det er behov for en stortingsmelding, slik forslagsstillerne foreslår, er komiteen delt. Det ligger en rekke forslag fra partiene som jeg vil tro partiene selv vil presentere og løfte i den videre debatten i dag.

Komiteens flertall, bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at Stortinget i avtalen om statsbudsjettet for 2018 vedtok at innføring av lærernorm skulle ses i sammenheng med tiltak for å styrke rekrutteringen, og forventer at regjeringen raskt følger opp dette med en forsterket rekrutteringspolitikk og nye tiltak som bidrar til økt rekruttering til lærerutdanningen og yrket. Ellers forutsetter jeg at de enkelte partier presenterer sine forslag og begrunnelser for forslagene sine.

La meg avslutte med å si noen ord som representant for Kristelig Folkeparti. Vi støtter intensjonen og deler bekymringen til forslagstillerne fra Senterpartiet, men vi tror ikke en stortingsmelding er løsningen. Et arbeid som skal munne ut i en stortingsmelding, tar lang tid, og dette mener vi er tid vi ikke har når det gjelder rekruttering av lærere. Det trengs en forsterket innsats og fokus på rekruttering og tiltak som kan settes inn raskt, slik at de kan virke på både kort og litt lengre sikt. Dette forventer vi at regjeringen følger opp, noe vi har en avtale om fra budsjettet, og vi sender i dag en ny og tydelig melding om at Stortinget forventer oppfølging fra regjeringens side.

Når det gjelder de konkrete forslagene som er fremmet, er det mye bra i disse, og vi vil komme tilbake til dette i arbeidet med våre alternative budsjetter framover.

Martin Henriksen (A) [15:22:48]: Det haster å ta grep for å løse lærermangelen i skolen og sikre at elevene møter en kvalifisert lærer i klasserommet.

Det forslaget vi debatterer i dag, handler om lærermangel. Egentlig burde vi snakke om en dobbel eller trippel lærermangel. For det første vil skolen i årene framover mangle tusenvis av lærere – en utfordring som forsterkes av en helt nødvendig lærernorm i skolen. For det andre rammes distriktene hardest, særlig i Nord-Norge, og for det tredje blir det stadig færre mannlige lærere i skolen. Konsekvensene er bl.a. den høyeste andelen ukvalifiserte lærere i norske klasserom på 15 år. Alt dette burde tilsi at regjering og storting satte i gang en kraftig innsats for rekruttering av lærere. Det har dessverre ikke skjedd.

Høyres fanesak foran valget i 2013 var læreren – Erna var «forelska i lærer’n». Riktignok ble ikke målgruppen sjarmert av at partiet Høyre stadig snakket om at utfordringen var å skaffe bedre lærere, ikke flere lærere – som om det var dagens lærere som hadde sviktet. Jeg vil si at den beste måten å bygge tillit og legge til rette for skoleutvikling på er å snakke opp dem som skal gjøre jobben. Fasiten etter snart fem år med Høyre i Kunnskapsdepartementet er at man ikke har lyktes i å øke attraktiviteten til læreryrket, gjennomstrømmingen i studiet eller få flere kvalifiserte lærere ut i klasserommet.

Resultatet er at vi har en rekrutteringsutfordring. Rekrutteringen til lærerutdanningen for særlig de yngste elevene har i hele perioden vært for lav. Opp mot halvparten av studentene på disse studiene slutter i løpet av fem år. Samtidig vet vi at mange nye lærere slutter i yrket altfor tidlig, slik at utfordringen forsterkes. Om lag 25 pst. av alle nyutdannede lærere går inn i andre yrker enn læreryrket, noe som årlig tilsvarer om lag 1 000 lærere. Det betyr at kommunene tyr til andre løsninger når de ikke klarer å fylle skolen med mange nok kvalifiserte lærere. Derav har bruken av ukvalifiserte lærere nå og i skoleåret 2016/2017 vært det høyeste på 15 år.

I tillegg har vi en stor likestillingsutfordring. Det har blitt stadig færre menn som er lærere i klasserommene. Nå er én av fire lærere i grunnskolen menn, og andelen synker. Den vil fortsette å synke dersom man ikke gjør noe drastisk. Det utdannes nemlig stadig færre mannlige lærere. Andelen mannlige lærerstudenter ligger under andelen lærere i skolen. Ved enkelte høyskoler kan vi besøke klasser der det bare er jenter igjen. Allerede i 2014 ble Høyres daværende kunnskapsminister, Torbjørn Røe Isaksen, utfordret på at det ble stadig færre menn i norske klasserom. Den gangen kalte han utviklingen trist. Han hadde ingen konkrete tiltak han ville sette inn, men håpet at etter- og videreutdanning kanskje ville føre til at problemet ordnet seg. Det har det ikke gjort. Derfor får regjeringspartiene tåle at vi tar beskjeden deres om at «nu går alt så meget bedre», med en klype salt. Dette er en varslet utfordring. Vi har i lengre tid hørt at det kommer en plan for rekruttering. Det er på overtid. At det ikke allerede foreligger en samlet, helhetlig og offensiv plan for lærerrekruttering, begynner å nærme seg en slags unnlatelsessynd.

I Arbeiderpartiet støtter vi at det utarbeides en stortingsmelding om lærerrekruttering, men mener at det på ingen måte må være en hvilepute eller hindre at det allerede nå settes inn konkrete og offensive tiltak for å få flere lærere. Opposisjonen – Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV – fremmer i dag derfor flere forslag for å sikre elevene nok kvalifiserte lærere, bl.a. at vi vil forskriftsfeste veiledningsordningen for nyutdannede. Vi vil sikre nok lærerutdannere med forskningskompetanse og praksis fra skolen. Vi foreslår tiltak for kvalifisering av ukvalifiserte i skolen. Vi ber regjeringa gjennomføre en nasjonal rekrutteringskampanje. Arbeiderpartiet og Senterpartiet ber regjeringa legge til rette for at flere lektor- og lærerstudenter skal kunne ta vikartimer i skolen, og vi mener det bør vurderes nye seniortiltak for at lærere skal kunne stå lenger i yrket.

I tillegg kommer tiltak som ikke er fremmet i denne saken, men som er tatt opp av oss tidligere – at vi ønsker mer praksis i lærerutdanningen, ikke avskilte flinke og erfarne lærere og, ikke minst, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiets forslag om en tillitsreform i skolen. Lærere som har sluttet i skolen, oppgir at det som kan motivere dem tilbake til læreryrket, er mer tid til den enkelte elev, mindre byråkrati og rapportering og økt profesjonelt (presidenten klubber) handlingsrom.

Martin Henriksen (A) [15:27:56]: Jeg vil gjerne ta opp de forslagene som Arbeiderpartiet sammen med andre partier står bak.

Kent Gudmundsen (H) [15:28:15]: Læreren er vår viktigste ressurs når vi skal skape en god skole for våre minste. Helt fra barnehage til høyere utdanning er faglig dyktige lærere og formidlere helt avgjørende om vi skal lykkes med sosial utjevning, sikre barna våre mestringsfølelse og gi dem læringsglede og nødvendig påfyll for å møte framtidens ukjente arbeidsmarked, som er i stadig endring. Det krever mye av skolene våre, av våre skoleledere og av oss selv som politikere, men ikke minst av læreren selv. Satsingen som regjeringen og de ikke-sosialistiske partiene har gjort gjennom Lærerløftet, har derfor vært en svært viktig og helt nødvendig investering for å sikre skolens viktigste ressurs.

Regjeringspartiene har, som kjent, sammen med Kristelig Folkeparti blitt enige om å innføre en lærernorm, og Utdanningsforbundet har vært blant dem som har påpekt at dette i seg selv vil være rekrutterende for læreryrket. Når man i representantforslaget trekker fram lærernormen som argument for å snakke om en lærerkrise, viser det egentlig at argumentene i denne saken går i veldig mange ulike retninger og med ulik agenda.

Jeg tror derfor det kan være riktig, og tjene saken, at man løfter blikket litt og ser på fakta. Det er selvsagt krevende å spå om framtiden, men god oversikt over historikken, virkemidler, effekten av disse og våre erfaringer så langt bør kunne danne et godt grunnlag for prognoser om framtiden. Og da er det lite som minner om en krise, for selv om det vil være enkelte utfordringer, er det ingen tvil om at antallet ufaglærte i skolen nå flater ut – til tross for at rekordmange lærere tar videreutdanning, noe som naturlig vil kreve at vi har noen flere vikarer enn tidligere.

Legger vi til grunn det nåværende antall som tar videreutdanning, tyder alt på at vi faktisk er i god rute fram mot 2025 hva gjelder kompetansekravene. I tillegg øker antallet som får videreutdanning – over 7 200 lærere førstkommende høst – og fortsetter vi sånn, ser det enda bedre ut. Samtidig ser vi at antallet som søker videreutdanning innen andre fag enn de som har kompetansekrav, er høyt, og faktisk høyere enn det totale antallet lærere som fikk tilbud om videreutdanning under de rød-grønne budsjettene. Det bør være en tankevekker for dem som påstår at denne satsingen representerer et snevert kunnskapssyn, og at vi ikke ser bredden i skolen.

I Tromsø har vi hatt både masterutdanning og opptakskrav i en del år. Erfaringen er rekordsøkning år etter år – og økt gjennomføring, ettersom studentene har et bedre faglig utgangspunkt. Nylig fikk vi tall som viser at rekordmange ønsker å bli lærere, og studentkullet vil være et av de bedre i landet hva gjelder faglig utgangspunkt ved studiestart. Det handler altså ikke bare om antallet som søker, men også om antallet som gjennomfører, og så langt tyder mye på at det går i positiv retning også her.

Det bør også være verdt å merke seg Kunnskapsdepartementets anslag om at det høsten 2018 vil være et overskudd på rundt 200 lærere fra 2018-kullet ved lærerutdanningene. I tillegg har regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti innført stipendordninger for dem som vil ta PPU, og som dermed vil kunne kvalifisere seg til å bli lærere, i tillegg til at man har en stipendordning på opp mot 160 000 kr, som bidrar til å rekruttere spesielt til de tre nordligste fylkene. Regjeringen har også nå lagt inn ekstra midler til rekruttering av lærerstudenter til UiT og Nord universitet. Og sist: Vi vet nå, fra revidert, at vi får ytterligere 10 mill. kr for å rekruttere flere lærerstudenter til flere institusjoner.

Det er heller ingen ukjent problemstilling at kommuner rundt om i Distrikts-Norge har hatt – og har – utfordringer når man rekrutterer, også lærere. Særlig i nord har utfordringen vært stor. Stipendordninger som er rettet inn her, bidrar positivt. Avskrivning av 10 pst. av studielånet årlig for dem som tar jobb i Nord-Troms og Finnmark, bidrar på toppen av det igjen. Og ikke minst: Alle kommuner må være framoverlente. Det handler om å tilby bolig, jobb til én til, tenke lønn og andre frynsegoder. Selv om bylivet kan by på sitt, er det viktig at man som skoleeier synliggjør også de mange kvalitetene som finnes utenfor bykjernen. Det er også viktig å tenke helhet, og god veiledning er en del av en slik helhet. Her er regjeringen godt i gang med dialog med partene, og jeg ser fram til resultatet av det.

Jeg skal ikke bestride at det vil bli krevende å sikre mange dyktige lærere, i tråd med våre målsettinger, men mye tyder på at den store satsingen på lærere – gjennom videreutdanning, kompetansekrav, opptakskrav, innføring av masterutdanning, høyere startlønn, rekrutteringskampanjer og gunstige stipendordninger – har bidratt positivt. Og vi trenger ikke forsinkende stortingsmeldinger for å se på disse enkeltvirkemidlene. Vi investerer slik at skolene våre får tilgang til flere dyktige lærere i framtiden. Det fortjener ungene våre, og det er tross alt dem det handler om. Det bør vi ikke kalle en krise.

Roy Steffensen (FrP) [15:33:16] (komiteens leder): Verden utvikler seg, og samfunnet utvikler seg, nye krav og nye behov skapes, og dette gjør at kompetansekrav og livslang læring kanskje er enda viktigere i dag enn det det var før. Leger, snekkere, elektrikere, farmasøyter og andre yrkesgrupper i Norge har én ting til felles, og det er at de må kunne lese, skrive og regne for å utføre sine yrker. Dette er det lærere i skolen som har lært dem. Det viser hvilken viktig rolle lærerne spiller i samfunnet. Uten gode lærere vil faktisk samfunnet bryte sammen.

Nå er vi i en situasjon hvor vi vet at i årene framover vil det være gode jobbmuligheter for dem som ønsker å bli lærere. Vi vet at det skal ansettes veldig mange nye lærere i årene som kommer, og det er en utfordring vi må løse.

Tiltak for å motvirke mangelen er bl.a. å øke statusen til lærerutdanningen gjennom innføring av masterutdanning, som vil gi høyere lønn, bedre veiledning for nyutdannede lærere for å hindre et eventuelt frafall tidlig i yrkeskarrieren, og vi har innført ordninger for sletting av studielån for lærerutdannede, ut fra hvilken type utdanning de har, eller hvor de ønsker å bosette seg for å jobbe.

For å rekruttere lærere må vi også rekruttere studenter som gjennomfører utdanningen. Klare kompetansekrav og karakterkrav gir bedre lærere. Det fører til at gjennomføringsgraden øker, fordi søkerne har høyere karaktergjennomsnitt med seg fra videregående skole og dermed bedre forutsetninger for å fullføre. Det er noe vi har sett fra tidligere år, gjennom forskning og erfaringer fra andre studietilbud. Vi vil ha de beste søkerne til lærerutdanningen, og derfor har vi stilt strengere opptakskrav, noe som sørger for at statusen til læreryrket øker, og noe som på sikt vil gi flere gode lærere.

Et annet moment er at vi må sørge for at flere blir værende i yrket som lærer. I alle mine møter med lærere er noe av det viktigste de selv trekker fram, muligheter for videreutdanning. Aldri før har så mange lærere tatt videreutdanning som etter regjeringsskiftet i 2013. Dette er med på å øke kvaliteten på undervisningen, noe som bekreftes av at syv av ti lærere endrer på undervisningsopplegget sitt etter at de har gjennomført videreutdanning.

Selv om vi har gjennomført mange tiltak og allerede ser noen resultater, er det ikke tiden for å heise flagget og slappe av. Vi ser at tilgangen på kvalifiserte lærere er en utfordring noen steder i landet, og at dette kan fortsette i årene som kommer, spesielt gjennom innføringen av en lærernorm. Vi er derfor nødt til å følge utviklingen i rekrutteringen av lærere nøye og sørge for tiltak som er tilpasset de utfordringene vi står overfor.

Jeg hørte at representanten Henriksen sa at de i enkelte forslag har foreslått tiltak for kvalifisering av ukvalifiserte. Det er vel en sannhet med modifikasjoner, for i dokumentet kom ikke opposisjonen med konkrete forslag til tiltak selv på det punktet, annet enn at de bemerket at de var svært kritiske til å heve karakterkravet i matematikk til fire. Så jeg antar at man ser for seg at for å få flere ukvalifiserte til å bli kvalifiserte skal en altså bare senke terskelen for å bli kvalifisert, og så er problemet løst.

Jeg mener at dette forslaget på mange måter illustrerer opposisjonens måte å drive politikk på. De kritiserer regjeringen for stort sett alle tiltak vi foreslår og iverksetter, og av og til er det nærmest ikke grenser for hvor inkompetente vi er. I denne saken får vi høre at vi «styrer rett mot en lærerkrise med åpne øyne», som forslagsstilleren sa i VG. Da må det jo være en stor fallitterklæring for dem at når det kommer til å finne konkrete tiltak for å få flere kvalifiserte lærere, må de selv be regjeringen om å finne på nye tiltak, fordi de ikke har noen selv i dokumentet. Da tenker jeg at det er en stor fordel – både for posisjons- og opposisjonspartiene – at det tross alt er vi som styrer, siden det virker som om det uansett er vi som må finne tiltakene.

Jeg har tro på at mye av det som er igangsatt, vil ha god effekt, men vi må også gi tiltakene tid til å virke. Allerede i år ser vi en solid framgang i søknadstallene for alle lærerutdanninger, så vi ser at pilene begynner å peke i rett retning. Vi har høye ambisjoner for norsk skole. Vi ser at elevene lærer mer, de er mer til stede, og færre faller fra. Derfor skal vi holde stø kurs og intensiteten oppe i arbeidet med å forbedre og fornye norsk skole.

Marit Arnstad (Sp) [15:38:15]: La meg først få lov til å si at det er ikke noe vanskelig å erkjenne at mangelen på kvalifiserte lærerkrefter ikke er et nytt problem. Det er et problem vi har slitt med i mange år, og det er et vanskelig og ganske krevende felt å arbeide med.

Det er også en utvikling der vi ser en økende tendens til bruk av ukvalifisert arbeidskraft i skolen. Det har faktisk økt med nesten 40 pst. fra 2013 til i dag, og 5,6 pst. av lærerne i grunnskolen er nå ikke-kvalifiserte lærere. Det er et bekymringsfullt trekk, og noe vi alle bør være opptatt av. Men jeg opplever at Høyres og Fremskrittspartiets talsmenn her i dag nesten ikke erkjenner problematikken. Det er liksom helt skyfritt på Høyres himmel når det gjelder akkurat denne problematikken. Jeg mener det kunne vært en fordel at vi hadde erkjent at det faktisk er en problemstilling. Jeg kan være med på å erkjenne at dette er ikke en ny problemstilling, men det er en problemstilling vi er nødt til å forholde oss til og gjøre noe med.

Vi forslagsstillere har foreslått en stortingsmelding. Saksordføreren sier at det har vi ikke tid til å vente på. Jeg mener at det ikke er noen motsetning mellom det å iverksette tiltak ganske raskt, og det å få en stortingsmelding som kan gi oss et bedre kunnskapsgrunnlag, ikke minst om hvorfor vi har en økende andel ikke-kvalifiserte i skolen. Den kunnskapen mangler vi, det er hull i den kunnskapen. Det å få et bedre kunnskapsgrunnlag hadde vært fornuftig, selv om en også bør iverksette tiltak ganske umiddelbart.

I tillegg kunne vi kanskje fått en bedre mulighet til å se sammenhengen mellom de ulike tiltakene som kan påvirke rekrutteringen til læreryrket negativt. Det er nettopp noen av de underliggende årsakene som også Senterpartiet er opptatt av når det gjelder denne saken. Derfor er det så vanskelig å forstå den uviljen mot å utrede og få oversikt over tallene og statistikken, og også sammenhengen mellom ulike tiltak, som en stortingsmelding kunne gitt oss.

La meg peke på et par ting som Senterpartiet er opptatt av når det gjelder de underliggende trendene, som vi mener er vanskelige. Det ene er spørsmålet om et firerkrav i matematikk for å komme inn på lærerutdanningen. Vi mener at siden det kravet ble innført, har norsk skole gått glipp av nesten tusen mulige framtidige lærere. Vi ser at disse forkursene som har vært holdt, ikke har vært noen stor suksess. Selv om det har vært satt inn mye penger for å gjennomføre dem, er andelen som melder seg opp til eksamen, og andelen som kvalifiseres til opptak, svært lav. Det må bekymre. Da kan en sjølsagt spørre seg: Er det riktig å ha et firerkrav i matematikk på lærerutdanningen? Senterpartiets svar på det er nei. Vi mener det hadde vært bedre om en hadde tatt utgangspunkt i snittet av karakterene som sådant, som en gjør i mange andre utdanninger. Vi synes ærlig talt at sammenligningen med firerkravet ved NTNU, på sivilingeniørstudiet, er nokså søkt. Sivilingeniørstudiet på NTNU er et studium som er særskilt rettet mot realfag og matematikk. Der kan det være fornuftig å ha et firerkrav i matematikk, på lærerutdanningen er det ikke det. Der er det fornuftig å ta utgangspunkt i snittet. Da kan en fange opp den store andelen av motiverte studenter som i dag ønsker å komme inn på lærerutdanningen, de som er gode i veldig mange fag, men som ikke akkurat har den fireren i matematikk. Dem går vi glipp av i dag – det mener jeg at norsk skole ikke har råd til.

Det andre Senterpartiet har lyst til å problematisere, er lærernormen. Jeg skjønner at Høyre nå plutselig har blitt veldig for lærernorm – det syns jeg er overraskende når jeg tenker på hvordan det blir mottatt i Høyre rundt omkring i landet. Jeg tror ikke det er noen grunn til å bagatellisere hva lærernormen kan komme til å bidra til når det gjelder geografisk skjevhet. Det er ingen tvil om at den kommer til å føre til større konkurranse om allerede et fåtall kvalifiserte lærere, den kommer til å føre til en større konkurranse om noe som det er mangel på. Den konkurransen kommer til å bli vunnet av de sentrale strøkene i dette landet, som også får mer penger i reformen. De 170 kommunene som ikke får en krone ekstra til å øke lærertettheten, kommer til å tape også i kampen om den kvalifiserte arbeidskraften på lærersida, og de har i dag allerede den høyeste andelen ikke-kvalifiserte lærere. De gjør det så dårlig i PISA-undersøkelsene at statsrådene fra Høyre stadig vekk sier at vi må gjøre noe for å gjøre det bedre i Nord-Norge og Trøndelag. De skal altså sitte igjen med færre lærere etter lærernormen. Det er en kilde til bekymring, og det overrasker meg at Høyre og Fremskrittspartiet er så ignorante når det gjelder det.

Mona Fagerås (SV) [15:43:39]: Mangelen på kvalifiserte lærere er en av de største utfordringene vi står overfor i norsk skole de kommende årene. SV mener det haster med å ta grep for å avhjelpe den alvorlige lærermangelen i skolen og sikre at elevene våre møter en kvalifisert lærer i klasserommet. At tusenvis av elever går på skolen hver dag og ikke får undervisning av en kvalifisert lærer, er uakseptabelt. Situasjonen er alvorlig i norsk skole.

Regjeringen har med vidåpne øyne bidratt til en lærerkrise gjennom avskilting av lærere og innføring av mattekrav. Dessuten har innføringen av femårig lærerutdanning på masternivå ført til en forskyvning i ferdigutdannede lærere. I tillegg vil en nasjonal norm for økt lærertetthet øke behovet for flere lærere. SV har støttet innføringen av en masterutdanning, og vi er ikke minst veldig glade for at vi nå endelig får en lærernorm på plass. Men det er uansvarlig og sterkt uforståelig at regjeringen ikke samtidig ser det økte behovet for lærere. Heller ikke nå, midt i den tiden da skolene står i en prosess med å ansette nye lærere som skal være på plass til høsten, får vi noen offensive tiltak fra regjeringens side.

Svært mange kommuner rapporterer om vanskeligheter med å tiltrekke seg ansatte med godkjent kompetanse for undervisning. Situasjonen er vanskelig over hele landet, men spesielt utfordrende i nord, der lærermangelen er størst. I Nord-Norge er i tillegg antallet ledige studieplasser ved flere lærerutdanninger dramatisk høyt.

Når det gjelder lærere uten godkjent utdanning, er tallet økende, fra 3,24 pst. i 2013 til 5,6 pst. i 2017. Den rød-grønne regjeringen lyktes med å snu en negativ trend på få år og demonstrerte at dette ikke er noen heksekunst, men et spørsmål om vilje og prioriteringer – en vilje og en evne til prioriteringer som er helt fraværende hos dagens regjering. I praksis medfører dette at elever blir undervist av personer som ikke har utdannelse, i 1,5 millioner skoletimer. Dette er uheldig for kvaliteten på undervisningen og et stort paradoks når regjeringen avskilter erfarne lærere med formell lærerutdanning.

Jeg mener derfor at denne regjeringen styrer med åpne øyne mot økt lærermangel og en skole med lavere kvalitet på undervisningen, stikk i strid med det regjeringen påstår. Det haster med å ta grep for å avhjelpe den alvorlige lærermangelen og sikre at elevene møter en kvalifisert lærer i klasserommet. Skal vi få nok lærere, trengs et kobbel med tiltak, og vi må starte nå. Det ligger i denne saken mange konkrete forslag som ville ha hjulpet på den alvorlige situasjonen. Men ikke ett eneste av de forslagene som ligger i denne saken, kan Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene være med på. Det eneste vi får ut av denne saken, er:

«Stortinget ber regjeringen sikre nok kvalifiserte lærere gjennom en forsterket rekrutteringspolitikk og nye tiltak som bidrar til økt rekruttering til lærerutdanningen og yrket.»

Hva betyr dette? Det er politikerspråk og må være det minst konkrete og mest uforpliktende jeg har sett i hele mitt liv.

Det inntrykket man sitter igjen med når man analyserer regjeringens famlende forsøk på å styrke kvaliteten i grunnskolen, er at de har bestemt seg for noen tiltak først og etterpå glemt å tenke over om de faktisk fungerer. I stedet for flere lærere har vi fått færre, i stedet for flere timer med bedre lærere har vi fått flere timer med ufaglærte, og i stedet for å beholde lærere lenger i yrket har vi en regjering som aktivt går inn for å kaste dem ut av yrket.

Jeg tar med dette opp SVs forslag.

Tina Shagufta Munir Kornmo (V) [15:49:00]: Læreren er skolens og elevens viktigste ressurs. Trygge og gode lærere er viktig for elevenes læring, og elever over hele landet trenger kvalifiserte lærere. Dette har vært Venstres viktigste prioritering i skolepolitikken de siste årene. Tilgangen på kvalifiserte lærere er en nøkkelfaktor for å sikre kvalitet i opplæringen i skolen. Vi i Venstre er glade for den offensive satsingen ved statsrådene Jan Tore Sanner og Iselin Nybø, som nå kommer i form av 10 mill. kr til rekruttering av lærere.

At læreryrket har blitt mer attraktivt, kan ingen bestride i dag, når det er rekordhøy søkning til læreryrket. Dette skjer etter en offensiv prioritering og satsing – ved å stille krav til kompetanse, ved å legge til rette for videreutdanning og ved å gjøre det til en masterutdanning og på den måten øke statusen til yrket.

Stortinget har vedtatt en lærernorm, som regjeringen nå gjør en stor innsats for å innfri. Lærernormen tar i utgangspunktet ikke hensyn til elevenes og skolenes resultater og utfordringer, og vi må derfor sikre at normen ikke medfører en tapping av ressurser fra skoler som har et mer krevende utgangspunkt enn andre. Lærernormen innebærer også et økt behov for lærere i de største byene og kommunene, og det er derfor viktig å unngå at normen oppfylles ved å hente lærere fra mindre skoler. Det skal satses over hele landet.

For å sikre en forsvarlig oppfyllelse av lærernormen må vi rette fokuset mot dem som er lærerutdannet, men ikke jobber som lærere i skolen i dag. Oppdaterte tall fra SSB viser at om lag 10 pst. av grunnskolelærerne forlater skolen i løpet av de første fem årene. Her er det potensial for rekruttering tilbake til skolen, og Venstre er glad for at det satses på å lokke lærerutdannede tilbake til klasserommet, bl.a. gjennom satsing på flere karriereveier. De som etter et langt fravær fra skolen mangler kompetanse i henhold til de nye kompetansekravene, må få en egen inngang til videre- og etterutdanning.

Når rekordmange lærere tar videreutdanning, vil vi få et betydelig kompetanseløft i skolen. Det må også reflekteres i lønn. Utviklingen i lønnsnivået til lærerne må vurderes i sammenheng med andre yrkesgrupper som det er naturlig å sammenligne seg med. Og for å beholde nyutdannede i læreryrket må vi også se på hvordan de sikres både utfordringer og oppfølging den første tiden som lærer i klasserommet. Det kan gjøres gjennom mentorordninger, med tettere samarbeid mellom nyutdannede og erfarne lærere. Mer praksis under utdannelsen vil også kunne bidra til å bedre mestringen og motivasjonen for å gå inn i og forbli i lærerrollen.

Byråkrati og rapportering må reduseres, og det må legges til rette for et tettere samarbeid mellom skoler og undervisningsinstitusjoner gjennom universitetsskoler, hospiteringsordninger og forskningssamarbeid. Mange kommuner er allerede godt i gang med å legge planer for å rekruttere nye lærere i forbindelse med innføringen av lærernormen. Det vil bli en viss konkurranse mellom kommuner om å tiltrekke seg lærere i årene som kommer, og for å bidra til den oppturen som skolen trenger, må vi sørge for at tilveksten av nyutdannede og tilbakevendende pedagoger er stor nok.

Det er en historisk satsing på skolen og læreryrket, og det er en stor jobb som skal gjøres for å oppfylle lærernormen. Venstre og de andre regjeringspartiene har gjennom målrettet satsing bidratt til å gjøre læreryrket attraktivt gjennom nye karriereveier for lærere, bedre veiledning for ferske lærere, bedre skoleledelse og gode videreutdanningsmuligheter. I tillegg vil ettergitt studielån og sparte renteutgifter bidra til å gi nyutdannede lærere et bedre økonomisk utgangspunkt.

Jeg er enig med representanten fra Kristelig Folkeparti: Tiden er inne for en offensiv gjennomføring og deretter en evaluering – framfor en tidlig og tidkrevende stortingsmelding.

Statsråd Jan Tore Sanner [15:53:34]: Alle barn skal møte godt kvalifiserte lærere i klasserommet. Å sikre dette har høy prioritet. Vi arbeider hele tiden for at det skal være tilstrekkelig mange lærere, og for at lærerne skal ha god faglig og pedagogisk kompetanse.

Lærerne bærer et stort ansvar når de møter forventningsfulle barn og unge. Lærerne er tillitspersoner for barna. De er forbilder, kilder til fagkunnskap og ofte viktige voksenpersoner i barns liv. Vi stiller derfor høye krav til lærerne, både til dem som vil bli lærerstudenter, og til kompetansen til lærerne i skolen, men vi viser også hvor verdifulle vi mener de er, ved at vi satser på at lærerne skal ha gode karrieremuligheter og utviklingsmuligheter i skolen. Vi vil ha de beste søkerne til lærerutdanningen, og vi stiller strenge opptakskrav. Vi har innført mastergradutdanning for grunnskolelærere. Vi har også satt i gang et arbeid med å utforme nasjonale rammer for en veiledningsordning for nyutdannede lærere, som skal bidra til at de får en god start i yrket. Ordningen for sletting av studielån for lærere er et incentiv som vil gi lærerne et gunstig økonomisk utgangspunkt.

For at lærerne skal bli og utvikle seg i yrket, har vi en rekordsatsing på videreutdanning. Vi har også innført flere karriereveier for lærere. Samlet sett vil dette føre til at vi får både bedre og flere lærere. Vi ser allerede av årets søkertall at den delvise nedgangen etter innføringen av firerkravet i matte har snudd. Søkningen til lærerutdanningen har økt over tid. I år er den svært god, også for grunnskolelærerutdanningen for 1. til 7. klasse. Dette er den utdanningen som hittil har hatt de tydeligste rekrutteringsutfordringene. Det tyder på at det å satse på kvalitet og å stille krav virker motiverende for søkere og studenter. Økte karakterkrav kan også bidra til økt gjennomføringsevne og høyere status for utdanningen og yrket.

Vi ser nå en positiv utvikling etter skjerping av karakterkravene. Vi har fått flere og sterkere søkere. Samtidig har antallet godkjente søknader til videreutdanning for lærere aldri vært høyere enn i år. Over 7 000 lærere får tilbud om å delta i videreutdanning til høsten. Undersøkelser blant deltakerne viser at lærerne ser videreutdanningen som en verdifull kompetanseheving. Antallet som har fått godkjent søknad om videreutdanning i kompetansefaget norsk, har økt siden i fjor. Den informasjonen vi har i dag, tyder på at de som trenger fordypning i fagene norsk, matematikk og engelsk, vil kunne få dette innen 2025. Samtidig som veksten i andelen ukvalifiserte er bremset opp, har vi en svært positiv økning i søkertallene til lærerutdanningene. Tilgangen på kvalifiserte lærere noen steder er imidlertid utfordrende. Lærernormen kan gjøre dette mer utfordrende enkelte steder. Derfor følger vi utviklingen nøye og vurderer fortløpende tiltak tilpasset de utfordringene vi står overfor. Vi jobber systematisk og planmessig for å styrke rekrutteringen. Jeg har imidlertid mer tro på å gjøre læreryrket attraktivt enn på kortvarige reklamestunt.

Hovedansvaret for rekruttering må ligge i skolen og hos barnehageeiere og universitets- og høyskolesektoren i samarbeid, slik det er i arbeidslivet for øvrig. Marit Arnstad etterlyste tiltak for å gjøre ukvalifiserte lærere kvalifiserte. La meg da peke på to tiltak som er iverksatt. Kunnskapsdepartementet har gitt Utdanningsdirektoratet i oppdrag å vurdere hvordan ukvalifiserte i skolen kan få tatt lærerutdanning. Universitetet i Nord-Norge har fått i oppdrag å utvikle pilotordninger for kvalifisering av grunnskolelærere. Dette er to helt konkrete tiltak. Det ene er iverksatt hos Universitetet i Tromsø, og det andre er et oppdrag som er gitt Utdanningsdirektoratet.

Så er det heller ikke slik at vi sitter på den hele og fulle fasiten om hvilke tiltak som skal iverksettes. Vi ser de forslagene som er kommet fra opposisjonen, og jeg utelukker ikke at flere av disse kan bli fulgt opp. Men jeg er glad for at stortingsflertallet, med Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene, nå samler seg om at tiltak skal iverksettes, og ikke om at vi skal lage enda en stortingsmelding.

Statsråd Iselin Nybø [16:11:44]: Regjeringen arbeider kontinuerlig for å sikre at norske skoler har tilstrekkelig mange og gode lærere i alle fag og på alle nivåer. Det er bred enighet om at norske lærere trenger mastergrad for å håndtere den kompleksiteten som er i norsk skolehverdag. Kravet om mastergrad må også ses i sammenheng med den videre- og etterutdanningen som regjeringen har satset på de siste årene, for det handler om den kompetansen som trengs for å kunne håndtere de komplekse problemstillingene som man møter i klasserommet i dag.

For regjeringen er det viktig at vi tenker langsiktig, og at vi tenker konsekvent rundt dette med rekruttering og kompetanseheving, og at vi må ta oss tid til å vente på effekten av gode og langsiktige prosesser, selv når noen av disse tiltakene har en kostnad på kort sikt.

Da karakter- og poengkrav for opptak til allmennlærerutdanningen ble innført i 2005, ble det i noen år tatt opp færre studenter enn det hadde vært gjort tidligere. Det man imidlertid så, var at gjennomføringsgraden økte, og den tendensen holdt seg også etter at kullene igjen begynte å bli større. Etter at opptakskravet om karakteren 4 i matematikk til grunnskole- og lektorutdanning ble innført i 2016, har studentenes karaktergjennomsnitt fra videregående skole økt med opp mot ett poeng. Karaktersnittet for kvalifiserte søkere til disse utdanningene lå i 2016 og 2017 godt over snittet for alle elever som søkte opptak til høyere utdanning gjennom Samordna opptak. Lektorstudentenes karaktersnitt nærmer seg det de 25 pst. beste elevene som består videregående opplæring, har.

I 2015 var det spesielt stor søking til disse utdanningene, noe som også må ses i sammenheng med varsel om skjerpede opptakskrav året etter. I 2016 var det således en forventet nedgang i søkertallene for grunnskolelærerutdanning, eller GLU, som vi ofte kaller det. I 2018 er søkertallene til GLU 1–7 på nivå med toppåret 2015. Søkertallene til GLU 5–10 er høyere enn i 2015. Samlet sett er årets søkertall til lærerutdanningen de høyeste vi har sett i nyere tid.

Universiteter og høyskoler er ansvarlige for rekrutteringen til sine egne utdanninger. Det har ikke vært noe ønske om en nasjonal rekrutteringskampanje derfra. Det viser også at de kan disponere de midlene de har, til rekrutteringstiltak som er tilpasset lokale forhold, men de har jo selvfølgelig satt pris på det – det gjør de alltid – når de får støtte fra regjeringen. Dette er et spor som vi ønsker å følge videre, særlig med føring på å prioritere GLU 1–7, mannlige søkere og søkere med innvandrerbakgrunn.

Rekruttering er en av de første sakene som Nasjonalt forum for lærerutdanning og profesjonsutvikling vil få på bordet når det snart blir etablert. Sletting av studielån stimulerer til økt og spisset rekruttering og gir gode økonomiske betingelser for lærere. Midler til kvalifisering av dem som underviser i skolen uten å ha formell lærerutdanning, kan bety flere lærere i et kortere perspektiv.

Vi begynner nå å se effekten av regjeringens rekrutterings- og kvalitetsløft i lærerutdanningen. Vi har tro på at tiltak som er igangsatt både nasjonalt og lokalt, vil ha en ytterligere effekt, men tiltakene må få tid til å virke. Regjeringen er opptatt av at vi må holde stø kurs, og at vi må holde intensiteten oppe i dette viktige arbeidet.

Nina Sandberg (A) [16:28:03]: Arbeiderpartiet har lenge advart om at regjeringen styrer mot en alvorlig lærermangel. Vi har foreslått en rekke tiltak for å snu utviklingen og få bukt med dette alvorlige problemet. Statsråd Sanner var opptatt av å gjøre læreryrket mer attraktivt. Da har jeg et godt tips til ham: Et av de helt grunnleggende grepene som vi mener bør tas, er å begynne å styre skolen basert på tillit i stedet for den rigide og lite formålstjenlige kontrollen som lærerne nå roper varsku om. Det må en snuoperasjon til.

Anne Grønlie, med 25 års erfaring fra læreryrket, innledet en mye delt kronikk i Agenda Magasin med: «Nå anbefaler jeg ingen å gå lærerveien mer.» Hun satte fingeren på det mange lærere var enig i. Hun skrev:

«Vi har et system der politikere, byråkrater, forskere og konsulenter har utviklet felles forestillinger om at de trenger å styre lærere for at de skal gjøre en anstendig jobb.»

Det var et system som hun mente var ødeleggende, og som gjorde jobben hennes ufri. Lektor Grønlie hadde mange forslag til utbedringer, men avsluttet med å plassere ansvaret der det hører hjemme: i denne forsamlingen og i kommunestyrene i landet. Hun appellerer til oss som er folkevalgte:

«Kjære politikere: Dette begynte – og forhåpentligvis slutter – hos dere. (…) Vi skylder fremtiden å snu utviklingen nå.»

Arbeiderpartiet forstår det. Vi kan ikke ha en skole som styres sånn at erfarne lærere fraråder andre å gå inn i det som egentlig er det viktigste yrket av alle. For å rekruttere flere lærere må læreryrket ikke bare framstå som attraktivt, det må være attraktivt. Og da må lærere oppleve handlefrihet.

Arbeiderpartiet vil innføre en tillitsreform i skolen og med det sende en klar og tydelig beskjed om at vi stoler på at lærerne kan gjøre en anstendig jobb uten detaljstyring. Gi læreren tillit, respekt og tid til å gjøre den viktige jobben sin. Vi vil ha en skole som gir lærerne mer tid til elevene, viser mer tillit til lærerne og tar hensyn til skolens samfunnsoppdrag om å utdanne hele mennesker. På den måten håper jeg at flere erfarne lærere vil anbefale andre å gå lærerveien – om det er ved å ta fatt på lærerutdanning, eller om det er å gå tilbake til læreryrket. Det skylder vi både lærerne og elevene.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [16:30:46]: Jeg er veldig glad for dagens viktige debatt om rekruttering av lærere, men skuffet over sakens utfall. Senterpartiet mener at vi trenger en bedre skole i hele landet. Kommunene og skolelederne trenger tillit til å gjøre skolen god. Lærerne trenger handlingsrom og tid til undervisning. Elevene trenger en skole tilpasset dem i stedet for at de skal tilpasse seg skolen, og elevene trenger lærere.

Senterpartiet mener rekruttering av lærere behøver både strakstiltak og en stortingsmelding. Endringene for lærerprofesjonen har vært enorme under dagens regjering. Opptak til lærerutdanningen, som nå krever en firer i matematikk, uansett hva slags fag man har, har nå brannslukking med et forkurs. Gjennomføring av lærerutdanningen tar nå fem år, og gjennomføringen er desto tøffere, med mastergrad og annet innhold. Regjeringen slukker branner med omgjøring av gjeld til stipend.

De som utøver læreryrket i dag, har fått sin profesjonsstolthet utfordret gjennom kompetansekrav med tilbakevirkende kraft. Plasteret på såret skal være lærernorm. Rekrutteringstiltak til 10 mill. kr og omgjøring av studiegjeld til stipend etter arbeid i Nord-Norge skal også bøte på rekrutteringsutfordringer i nordlige deler av landet. Men spørsmålet er: Gjør dette at færre faller fra under utdanningen, eller at flere går inn i læreryrket etter fullført utdanning?

Engasjementet og tilbakemeldingene har vært overveldende. Lærerprofesjonen er i bevegelse. Skole-Norge er i bevegelse. Senterpartiet opplever at sammenhengen mellom endring og utvikling for læreryrket og sikring av god rekruttering til utdanningen og ubesatte stillinger rundt i hele landet ikke er oversiktlig. Det er dessverre også usikkerhet rundt beregningene som ble gjort over framskrivingen og utsiktene for rekruttering.

Hvor god er sammenhengen mellom innsats og utbytte eller gevinst? Svarer kravene som blir stilt, til rettighetene elever og lærere har? Selv etter dagens debatt er mange spørsmål ubesvart. Senterpartiet ønsker seg en stortingsmelding. Senterpartiet mener vi trenger en stortingsmelding.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [16:33:16]: Høyre er fortsatt forelska i lærer’n, og det er det også flere som virker som de er, for nå har vi altså det høyeste søkertallet vi har hatt i nyere tid: Én av ti søkere vil bli lærere, og det er jo helt fantastisk. Og vi skal gjøre enda mer, for dette er en problemstilling, men vi begynner å se at regjeringens langsiktige politikk for å gjøre læreryrket og lærerutdanningen mer attraktiv faktisk fungerer. Det gjør også at opposisjonens – på en måte – kriseargumentasjon her i dag blir ganske hul og egentlig bare et forsøk på å ta omkamp om viktige saker i Lærerløftet. For slik opposisjonen argumenterer, virker det som om den eneste løsningen, annet enn å be regjeringen komme tilbake med tiltak, er å fjerne faglige krav til lærere, både til dem som vil bli, og til dem som er lærere. Det kan godt være at det er riktig medisin på kort sikt, hvis man vil ha flere voksenpersoner inn i skolen, men det er ikke riktig medisin på lang sikt, hvis man vil heve statusen til læreryrket og investere i grunnmuren i skolen.

Da Kristin Clemet under Bondevik II-regjeringen foreslo opptakskravet 3, var det veldig kontroversielt hos Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. I dag er det ingen som foreslår å fjerne det, selv om det ifølge argumentasjonen til representanten Arnstad vil bety at vi også har gått glipp av tusenvis av mulige lærerstudenter. For det er nemlig litt viktig å se forbi sin egen nesetipp, ha litt is i magen og noen visjoner for profesjonen.

Slike visjoner for profesjonen ser vi i andre deler av samfunnet. Da regjeringen nylig innførte karakteren 3 i matte og norsk for å bli sykepleier, jublet Norsk Sykepleierforbund og studentene, selv om de også har behov for flere kollegaer. Sykepleierforbundet sier nettopp at det vil øke gjennomføringsgraden, at det signaliserer at sykepleie er et fag som krever gode grunnkunnskaper, og at det vil styrke kvaliteten på utdanningen.

Dette gjelder absolutt også for læreryrket. Dersom læreryrket skal være attraktivt, må kvaliteten på studiet være god. Når studentene er ute i praksis, må de oppleve å være en del av et profesjonsfellesskap med andre kvalifiserte lærere med faglig fordypning, og når de er ferdigutdannet, må de gå inn i et yrke hvor det er mulighet til å gå ulike karriereveier, ta videreutdanning og ha et profesjonelt handlingsrom til å bruke ny forskning.

Det er jo da litt merkelig at man i denne debatten hører representantene fra Senterpartiet snakke om at det er et veldig stort problem med lærernorm – en lærernorm som de gikk til valg på, en lærernorm som de foreslo i forrige periode, en lærernorm som de til og med i merknadsform i 2017 skrev «vil redusere lærerflukten fra norske klasserom». En lærernorm som de selv gikk til valg på, skyver de altså nå foran seg når de argumenterer for å redusere faglige krav og faglige muligheter for lærerne, og det mener jeg er feil vei å gå.

Vi skal ha flere lærere. Det gjør vi ved å satse på profesjonen, og det er det regjeringen er i gang med.

Martin Henriksen (A) [16:36:31]: Når man hører på regjeringspartiene, sier de egentlig at alt ordner seg. Det er gledelig at flere søker på lærerutdanning, men regjeringa tar virkelig munnen for full når de prøver å avblåse lærermangelen i skolen. Over flere år har vi hatt en negativ utvikling, særlig for lærerutdanningen for barnetrinnet, og den gledelige økningen vi nå ser, er fra et lavt nivå. Det viktige er jo hvor mange av dem som er kvalifisert som faktisk kommer inn på lærerutdanningen. Også i fjor og året før var det mange flere som søkte på lærerutdanning, enn som kom inn, og hundrevis av plasser sto tomme. Det viktige er hvor mange som faktisk starter i skolen, og som begynner å jobbe som lærere. I dag er 64 pst. av dem som er utdannet lærere, i skolen fem år etterpå. Vi mister altså mange. Vi har også altfor mange ukvalifiserte i skolen. Hvis det ikke blir en bedring av dette, ja, så har vi en lærermangel.

Det er ganske oppsiktsvekkende at statsråd Sanner – i en sak der opposisjonen, inkludert Arbeiderpartiet, vil mer enn regjeringspartiene og har høyere ambisjoner – anklager bl.a. Arbeiderpartiet for å ha lave ambisjoner. Han sa at Arbeiderpartiet ikke har høye ambisjoner for skolen, lærerne og elevene, fordi Arbeiderpartiet er imot avskilting av erfarne lærere og heller vil bruke andre virkemidler, og fordi vi har foreslått å utrede andre opptakskrav.

Dette er for det første veldig billig retorikk, selv fra en statsråd. For det andre anklager altså Høyre de som mener det samme som Arbeiderpartiet, for å ha lave ambisjoner på vegne av skolen. Har Utdanningsforbundet og Skolenes landsforbund – de som representerer flertallet av lærerne i skolen – det? Har Pedagogstudentene – de som vil vie livet sitt til læreryrket – det? Har Nasjonalt råd for lærerutdanning lave ambisjoner på vegne av lærerutdanningene når de foreslår nøyaktig det samme som Arbeiderpartiet? Nei, de har andre løsninger enn Høyre og statsråd Sanner.

At regjeringa utviser denne typen arroganse overfor andre, enten det er partier eller de som er engasjert i sektoren, er trist, men det er også betegnende, for det er ikke mangel på gode ideer og tiltak å sette inn mot lærermangelen. Men regjeringa velger å ikke lytte.

Det finnes en lang meny av gode tiltak man kan sette i verk for å motvirke lærermangelen, øke attraktiviteten og gi lærerne mer handlingsrom. Det er bare å spørre dem som er engasjert i sektoren. Til sammen har Pedagogstudentene, Utdanningsforbundet, skolelederne, Foreldreutvalget for grunnopplæringen, KS, Nasjonalt råd for lærerutdanning, Lektorlaget og mange andre tanker og helt konkrete innspill til lærerrekruttering, og vi gjør lurt i å lytte til dem.

Regjeringspartiene vil ikke engang ha en egen høring i denne saken. Derfor lagde vi, de rød-grønne, vår egen høring. Sektoren møtte opp, vi lyttet, og mange av de viktigste tiltakene de ønsket seg, foreslår vi her i salen i dag. Ett av dem vi ikke foreslår her, men som vi får til debatt senere, er om en tillitsreform for skolen. Det er helt avgjørende for elevenes læring og trivsel at det er nok lærere i skolen, og at de blir vist tillit.

Mona Fagerås (SV) [16:39:52]: Jeg måtte bruke mitt første innlegg i dag på å beskrive den alvorlige situasjonen vi har med lærermangelen i norsk skole. Jeg konstaterer nå, etter debatten, at det var vel anvendt tid. Men jeg fikk lite tid til å snakke om de konkrete forslagene som vi har lagt inn i denne saken. Det er særlig tre tiltak jeg vil framheve, tre konkrete forslag som kunne ha avhjulpet den alvorlige situasjonen.

For det første: SV er det eneste partiet som løfter lønns- og arbeidsvilkår som et viktig virkemiddel for rekruttering. Skal vi sikre nok kvalifiserte lærere som har lyst til å jobbe i skolen, som søker seg dit, og som – sist, men ikke minst – ønsker å bli der, må de oppleve at de har rammevilkår som sikrer god yrkesutøvelse. Skal vi komme i mål, må også politikere våge å si rett ut at lærernes lønnsnivå må opp. Jeg forventer at regjeringen bruker alle de virkemidlene som finnes, og ikke bare peker på partenes ansvar.

Videre har SV et konkret forslag om å utvide stipendordningene og området for nedskriving av studielån etter fullført lærerutdanning. Hvis regjeringen har tro på dette tiltaket – og de sier jo at det har vært vellykket – hadde vi hatt et håp om at de kanskje kunne videreført og utvidet tiltaket.

Til slutt vil jeg si noe om veiledningsordningen for nyutdannede lærere. Denne ordningen er viktig for å motvirke at mange nyutdannede lærere slutter etter få år. Derfor har vi lagt inn 200 mill. kr til dette i vårt alternative statsbudsjett. Også Kristelig Folkeparti er med på denne merknaden og har det i sine alternative statsbudsjett. Men at de ikke kan være med på dette forslaget, er svært skuffende. Er dette å stemme for de forslagene de er for, og imot de forslagene de er imot? Jeg forstår at dette til og med står i Kristelig Folkepartis program, og da blir det vanskelig å forstå hvorfor de ikke kan stemme for dette ene, konkrete forslaget, som ville avhjulpet situasjonen og hjulpet nyutdannede studenter til å forbli i yrket.

Marit Arnstad (Sp) [16:42:50]: Det som gjorde at jeg tok ordet, var innlegget fra representanten Mathilde Tybring-Gjedde. Jeg skal komme litt tilbake til det.

I sum virker det på meg som om denne debatten føres, fra regjeringens side, litt etter slagordet «que sera, sera», altså at det som skjer, det skjer – vi utreder ikke noe mer, vi krysser fingrene og håper på det beste, og foreløpig kan vi trøste oss med at det er høy søkning, og så håper vi at det heller ikke i årene framover blir noen vanskeligheter.

Det er nettopp det som bekymrer en del av oss, at vi mener at det er noen underliggende trekk knyttet til lærerrekrutteringen nå som er vanskelige. Så får vi være uenige om firerkravet i matematikk. Senterpartiet synes det er uklokt. Jeg har aldri sagt at vi har mistet tusenvis av studenter, men jeg sier at vi allerede har mistet «nesten tusen» motiverte lærerstudenter på grunn av firerkravet. Jeg sier ikke at det ikke skal stilles krav til lærerstudenter, og at man ikke skal stille krav til statusen i studiene, men jeg sier at et snitt av karakterene vil være bedre enn et firerkrav i matematikk.

Det som gjorde at jeg tok ordet, var representanten Mathilde Tybring-Gjedde og hennes kommentarer om Senterpartiet og lærernorm. Nei, Senterpartiet har aldri gått inn for en lærernorm uten at den skulle være utredet på forhånd. Vårt forslag var nettopp å utrede en lærernorm. Det er ingen partier som er imot lærertetthet – Senterpartiet er også for økt lærertetthet – men vi må jo få utredet en så stor reform før vi eventuelt gjennomfører den. Det er snakk om store virkninger, det er snakk om milliarder av kroner for å få gjennomført den. Kunnskapsdepartementets egne tall, som vi fikk tilgang til i fjor høst, har jo vist at det gir en svært sterk distriktspolitisk slagside å gjennomføre en slik lærernorm. Det kan ikke ignoreres. En kan jo ikke bare plutselig – tre eller fire måneder etterpå – se bort ifra det. En må faktisk forholde seg til det.

Å innføre en slik lærernorm i en tid da man har en underdekning av lærere som sådan, særlig i distriktene, er ren risikosport. Jeg tror det kommer til å føre til store utfordringer i mange av landets kommuner, i de 170 kommunene som ikke kommer til å se én krone av den milliarden som kanskje skal komme i budsjettet for 2019. Mange av disse kommunene har allerede i dag en underdekning av kvalifiserte lærere – og de skal altså også ha større konkurranse, mot de store byene, om en lærerkraftressurs som det allerede er underdekning på. At ikke denne lærernormen er utredet, er helt uforståelig og kan umulig være i tråd med regjeringens egen utredningsinstruks.

Kent Gudmundsen (H) [16:46:04]: Etter å ha hørt debatten her har jeg følelsen av at man i det politiske spillet er villig til å dytte skoleeiere, skoler og elever foran seg i en egentlig ganske innholdsløs retorikk. For hvis vi ser på det forslaget som ligger foran oss på bordet her i dag, og som skal behandles senere i dag, gjennom votering, er det blant de åtte forslagene nesten ingenting nytt. Man sender ballen tilbake til regjeringen – mer eller mindre. Så tar man til orde for en stortingsmelding som vil trekke dette langt ut i tid, og som i realiteten egentlig ikke vil bringe noe annet enn en prosess med utredning, istedenfor å sette inn ressursene i de tiltakene som vi til nå har sett gir effekt.

Regjeringen har allerede satt i verk mange tiltak som bl.a. bidrar til at andelen ufaglærte i skolen vil gå ned. Det handler om bl.a. stipender for å ta praktisk-pedagogisk utdanning, PPU, og det handler om et oppdrag som også er gitt til Utdanningsdirektoratet, om å se på ytterligere innretning av disse virkemidlene. Vi vet om veldig mange som har masterutdanning – og som per definisjon er ukvalifiserte – som fyller på med pedagogisk kompetanse og kvalifiserer seg til lærerstillinger underveis. Vi har, som vi har vært inne på flere ganger her, en rekke stipendordninger, støtteordninger, rekrutteringstiltak og annet som har gjort at vi nå ser økte søkertall – faktisk de beste søkertallene i nyere tid. Det synes jeg vi skal bite oss merke i.

Det er ingen tvil om at når vi vet at den samme søkermassen har et så pass godt karaktergrunnlag – tallene jeg så, viser at vi nå begynner å nærme oss at lektorstudentene har omtrent 25 pst. av de beste karaktersnittene for søkermassen – så sier det noe om at de grepene vi nå tar, er med på å heve denne statusen. Det er at man gjennom at man også har masterutdanning, hever grunnlønnen, at man bidrar til at flere ønsker å bli lærere, at studentene er så gode at de i mye større grad har mulighet til å fullføre på normert tid. Som jeg har vært inne på: Det er ikke et poeng med et høyt antall søkere hvis man har høyt frafall. Poenget er jo hvor mange som faktisk gjennomfører av dem som søker.

Jeg synes igjen det blir litt rart i denne debatten. Vi står og skyggebokser mellom en stortingsmelding og ikke noe – egentlig – konkret alternativ til regjeringens politikk. Det synes jeg er ganske hult, all den tid det brukes ganske sterke begrep her, som «krise» og annet.

Når det gjelder et eksempel som Arnstad trakk fram her på slutten, om at man er imot firerkravet, men ikke at det stilles krav: Nei, men da er man heller ikke opptatt av å snakke om hvilke studenter man da – teoretisk sett – mister.

Dette er bare (presidenten klubber) en lang rekke av ulike tiltak, (presidenten avbryter) som egentlig ikke gir noe alternativ til regjeringens politikk.

Nina Sandberg (A) [16:49:24]: Svak rekruttering til læreryrket er et stort og alvorlig samfunnsproblem, som det er merkelig og litt urovekkende at regjeringen ikke synes å ta inn over seg, og heller ikke tar tak i på skikkelig vis. Det har ringt flere varselklokker, og det burde være på høy tid at statsråden lytter til sektoren og reagerer. I stedet opplever vi at statsråd Sanner står her og på en måte indirekte anklager sentrale aktører i sektoren for å ha for lave ambisjoner for skolen. Det er konsekvensen av det han sier.

Jeg hørte Gudmundsen fra Høyre oppfordre til å løfte blikket. Jeg kan berolige med at jeg ofte pleier å gjøre det. Jeg kikket litt til England, der man nå kan se hvor alvorlig det kan gå når de konservative ikke tar nødvendige grep. Der forlater lærerne klasserommene i rekordantall. Den konservative regjeringen anklages for ikke å ha vist vilje eller evne til å løse den kritiske lærermangelen. Et uavhengig offentlig utvalg kom i januar i år med skarp kritikk av utdanningsdepartementet i England for verken å ha forutsett lærerkrisen eller tatt aktive, forebyggende grep for å unngå den. Det er ikke sånn at vi kan sammenligne Norge og Storbritannia direkte, men det er sånn at en regjering generelt ikke må stikke hodet i sanden. Derfor mener jeg at eksempelet fra England kan tjene som et varsko for framtidig håndtering av lærerkrisen i Norge.

Vi kan ikke la det som nå skjer i Skole-Norge, gå upåaktet hen. Vi kan ikke tillate at norsk skole blir passivt styrt mot en alvorlig mangel på lærere. Derfor håper jeg på flertall for opposisjonens forslag og på en mer åpen og aktiv innstilling fra regjeringen.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [16:51:33]: Jeg synes debatten i dag på en tydelig måte har fått fram en situasjon som viser stor grad av enighet om at det er mangel på kvalifiserte lærere, og at det er et behov for flere tiltak for å få flere lærere framover. Jeg vil bare for min egen del si at mange av de forslagene som har vært presentert i saken, absolutt bør vurderes som en del av de tiltakene som skal og bør iverksettes. Så er det sånn at forslag som har økonomiske konsekvenser, må lanseres i forbindelse med budsjettet og bakes inn i budsjettet. At Kristelig Folkeparti ikke har gått for en mentorordning for nyutdannede lærere i dag, handler ikke om at vi har skiftet syn, men det er en sak som må legges inn i budsjettsammenheng, og det er noe som vi gjerne kommer tilbake til.

Med den iveren som er lagt for dagen i dag, vil jeg si at framtidige lærere bør se lyst på framtiden. Mange gode virkemidler er nevnt som skal lokke fram flere lærere til skolen, og vi ser fram til gjennomføringen. I den sammenheng vil jeg igjen gjerne nevne det som jeg tror er noe av det aller viktigste av alle de virkemidlene som har vært nevnt, og det er innføringen av en lærernorm som gir den enkelte lærer mer tid til den enkelte elev. Det handler om å skape en arbeidssituasjon som gjør at det ikke bare blir mulig å gjøre den jobben en er satt til, men som også gjør at en opplever at den enkelte elev blir sett, ikke bare som en som skal ha kunnskap i noen få fag, men sett og opplevd som et helt menneske.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [16:53:39]: Jeg vil bare påpeke nok en gang at Senterpartiets inngang til rekruttering av lærere er at vi trenger en ordentlig runde, at vi trenger en gjennomarbeidet stortingsmelding, der vi ser på langtidseffektene og summen av tiltakene.

Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV hadde en høring med fullt oppmøte og godt engasjement. Flere av poengene som blir trukket fram i debatten her i dag, ble også ganske tydelig besvart der, og jeg føler for å påpeke noen av dem, bl.a. at flere av regjeringspartiene skyver rekrutteringen til læreryrkene foran seg som et symptom på at dette skal gå bra. Men i høringen kom det ganske tydelig fram at vi ikke har en lærerstudentmangel, men en lærermangel. Hovedfokuset må være på gjennomføringen, på dem som søker seg til yrket, og på dem som blir i yrket.

Jeg har selv vist til flere av dem som jeg har gått i klasse med på lektorutdanningen som får et såkalt yrkessjokk når de kommer ut i den reelle hverdagen, der man gjerne er kontaktlærer, har fullt av fag og gjøremål oppunder ørene som en skal kaste seg rundt og holde på med. Det gjelder ikke minst den konkrete oppfølgingen av hver enkelt elev, som man så sårt har lyst til å gjøre ordentlig og godt som nyutdannet lærer. Da er det fort gjort at man kaver rundt i vannet og føler at man ikke evner å nå fram.

Nå jobber regjeringen med Pedagogstudentene for å få til en løsning når det kommer til mentorordning. Der håper virkelig opposisjonen at dette arbeidet fører fram, og vi vil definitivt bidra og trykke på, slik at vi får til en god mentorordning som gjør at disse lærerstudentene blir tatt godt vare på når de kommer ut i læreryrket, slik at de er motiverte til å fortsette å stå på i mange år.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [16:55:49]: Det var representanten Henriksen som fikk meg til å ta et nytt innlegg, for han påstår at regjeringspartiene ikke hører på sektoren, bl.a. fordi vi ikke hadde en høring. Jeg synes man skal være så redelig å si at man hadde vedtatt en fremdriftsplan, som man i siste liten ønsket å endre på for å inkludere en høring på en fredag, hvor bl.a. jeg hadde to avtaler med barneskoler i Oslo og ikke ønsket å avlyse det. For også å være ute i barneskolene for å snakke med lærerne gjør at man får innspill. Så redelig tror jeg man skal være. Jeg mener faktisk at veldig mange av de tiltakene regjeringen har igangsatt, handler nettopp om å få flere lærere til både å fullføre lærerutdanningen og til å være lenger i skolen. Og det er jo basert på innspill vi har fått.

Når vi nå innfører incentivordningen med Lånekassen, er det nettopp basert på innspill vi har fått fra sektoren. Når vi nå gir mer midler til rekrutteringsprogram lokalt, er det fordi det er dette sektoren og universitetene og høyskolene har ønsket. Når vi har tredoblet videreutdanningen, innført femårig masterutdanning, satset på kvaliteten på utdannelsen, så er dette basert på innspill fra sektoren. Når vi nå er i gang med nasjonale retningslinjer for veiledning av nyutdannede, er det også basert på innspill fra sektoren, særlig fra Pedagogstudentene, som har sagt mye om hvor viktig det er å ha god veiledning når man kommer ut – enten det er praksissjokket eller det å plutselig være kontaktlærer i et klasserom, helt nyutdannet.

Dette er innspill vi har fått fra sektoren. Vi gjør veldig mye, og alle regjeringspartiene har jobbet mye med denne utfordringen og fått mange innspill. Vi trenger ikke en stortingsmelding for å gjennomføre det; vi er i gang med å gjennomføre det nå. Det er en utfordring, men vi ser nå at tallene går i riktig retning, og det må det være mulig å være glad for, uten å komme med enda mer krisemaksimering.

Martin Henriksen (A) [16:57:55]: Det er ikke noe nytt i forslagene fra opposisjonen, sier representanten Gudmundsen. Statsråd Jan Tore Sanner sier på sin side at han ikke vil utelukke at regjeringa vil plukke fra menyen av opposisjonens tiltak. Det er fristende å kalle det for vingling. Det som i hvert fall ikke er vingling, der regjeringa ikke viker – eller vingler – en tomme, er holdningen de har til alle andre: Enten er man for mine krav til f.eks. lærerutdanningen, eller så er man imot alle krav. Enten er man enig med regjeringa i at de gjør en strålende jobb for rekruttering, eller så svartmaler man og bedriver krisemaksimering.

La oss se bort ifra at da de rød-grønne partiene hadde høring, var det omtrent ikke et eneste ord som ble ytret fra dem som var der – Utdanningsforbundet, Norsk Lektorlag, Foreldreutvalget for grunnopplæringen, Pedagogstudentene og andre – om at vi ikke hadde lærermangel i skolen, eller at man måtte ha langt kraftigere tiltak mot lærermangelen.

Kan vi unngå lærermangelen? Ja, men det krever en helt annen innsats fra dem vi har satt til å gjøre arbeidet.

Jenny Klinge (Sp) [16:59:55] (ordførar for saka): Vi behandlar i dag Justis- og beredskapsdepartementets framlegg til endringar i verjemålslova og lov om forsvunne personar. Verjemålslovgjevinga skal reflektere behovet for særleg lovvern for dei som i liten grad kan verne seg sjølve.

Verjemålet skal sikre personar som treng det, støtte og bistand til å gjere rettslege disposisjonar og til å råde over midlane sine. For at ordninga skal fungere etter formålet, er det ein viktig føresetnad at det blir lagt til rette for eit tillitsfullt og fortruleg forhold mellom verja og den personen som har fått nemnt opp ei verje.

Proposisjonen gjeld framlegg til regulering av høvet til å føre bevis frå oppnemnde verjer om tilhøve som er omfatta av teieplikta som verja har etter verjemålslova. Det blir gjort framlegg om visse justeringar i reglane om unntak frå teieplikta for oppnemnde verjer og for verjemålsstyresmakta. Framlegget inneheld i tillegg visse særreglar for samtykke i saker der personen med verje er mindreårig. Vidare blir det gjort framlegg om at brot på teieplikta skal straffesanksjonerast for faste verjer.

I proposisjonen er det foreslått å endre regelen om dødsorskurd når det ikkje er grunn til å tvile på at ein person er død. Orskurd, som svarer til ordet «kjennelse» på bokmål, er ei nemning på rettslege avgjerder som ikkje er ein dom, men som avsluttar saka eller er ein sjølvstendig del av saka. Ein orskurd blir gjeven i rettsmøte og skal vere grunngjeven. I denne saka går framlegget ut på å opprette ein særskild heimel for å behandle saker som i dag blir handterte ved ein analogisk bruk av lov om forsvunne personar etter § 8. Formålet er å legge til rette for ei formålstenleg behandling av saker der ein person med tilknyting til Noreg har døydd i utlandet, og der det ikkje kan skaffast fram dokumentasjon som er tilstrekkeleg til å registrere personen som død i det norske folkeregisteret.

Eg registrerer at ein samla komité støttar framlegga, når det gjeld både endringar i verjemålslova og lov om forsvunne personar, og vil til slutt takke komiteen for samarbeidet i denne saka.

Maria Aasen-Svensrud (A) [17:02:31]: Arbeiderpartiet stiller seg bak komiteens samlede innstilling og redegjørelsen fra sakens ordfører. Likevel vil Arbeiderpartiet understreke sårbarheten som tilligger vergemålsordningen, og som oppstår når det oppnevnes verge for en person. Stortinget må til enhver tid ha et særlig blikk for denne sårbare situasjonen og den mulige umyndiggjøringen særlig voksne personer som får tildelt verge, kan utsettes for.

Vi registrerer at interesseorganisasjonen for denne gruppen stadig påpeker både etiske og praktiske problemstillinger som kan oppstå i kjølvannet av vergemålsordningen og praktiseringen av denne. Det må derfor til enhver tid være av stor betydning at Stortinget følger med på og sørger for at grunnleggende menneskerettigheter ivaretas også overfor personer som er i denne ordningen. Rettssikkerheten for det enkelte menneske med tildelt verge kan opplagt være sårbar og utsatt. Det må være et mål at lovverket er tilpasset denne situasjonen på en slik måte at rettssikkerheten til den enkelte ivaretas på en så god måte som mulig.

Riksrevisjonens rapport om ordningen påpeker en rekke problemstillinger og utfordringer. Blant annet påpeker rapporten Fylkesmannens rolle i forbindelse med å tilrettelegge for et godt individtilpasset vergemålsmandat. Dette må følges opp, slik at Fylkesmannen settes i stand til å ivareta denne oppgaven på en god måte.

Riksrevisjonens rapport peker også på at det ikke gis tilstrekkelig opplæring til verger. Opplæring av verger kan være et godt virkemiddel for å sørge for at vergen kan utføre oppgaven sin på en så god måte som mulig og i tråd med den tiltenkte rollen. At det også er gode systemer for tilsyn og kontroll med vergemålsordningen, er viktig. Dette er ifølge rapporten ikke godt nok per i dag.

Riksrevisjonens rapport er et viktig verktøy for å se til at Stortingets vedtak følges opp på en god måte. Kontroll- og konstitusjonskomiteen har nå rapporten til behandling. I det videre vil det være av stor betydning at departementet og regjeringen også følger opp denne rapporten på en god og hensiktsmessig måte.

Statsråd Tor Mikkel Vara [17:04:37]: Jeg er glad for at en samlet komité støtter forslaget i proposisjonen om endringer i vergemålsloven og lov om forsvunne personer. Som komiteen også peker på, reflekterer vergemålslovgivningen et behov for et særlig lovvern til den som i liten grad kan verne seg selv. Vergemålet skal sikre personer som trenger det, støtte og bistand til å disponere rettslig og råde over egne midler. Hensynet til den enkeltes selvbestemmelse, verdighet og integritet står sentralt. Vergemålslovgivningen er med på å oppfylle Norges folkerettslige forpliktelser til å sikre at personer med nedsatt funksjonsevne får den støtte og bistand de trenger for å utøve sin rettslige handleevne. Lovforslaget om bevisforbud for oppnevnte verger reflekterer en avveining mellom viktige motstridende hensyn. Utfordringen for lovgiverEN er å finne et godt balansepunkt. Det å legge til rette for at den enkelte kan ha et tillitsfullt og fortrolig forhold til vergen sin, er en viktig forutsetning for at vergemålsordningen skal fungere etter formålet. Jeg er glad for at en samlet komité deler den oppfatningen.

Personer med verge er en sammensatt og uensartet gruppe. Med lovforslaget legger vi til rette for at den enkelte kan kjenne seg fortrolig med å formidle egne ønsker og preferanser til vergen sin og være åpen om eget fungeringsnivå og behov for bistand. Slik fortrolighet er igjen sentralt for at vergen skal kunne utøve bistanden og støttefunksjonen på en god måte. Innspillet fra høringsinstanser underbygger samtidig behovet for en avklaring av spørsmålet om adgang til bevisførsel fra oppnevnt verge om forhold som er omfattet av taushetsplikten. Med lovforslaget imøtekommer vi dette behovet.

Lovendringene vil også bidra til bedre tilpasning mellom unntakene fra taushetsplikten for oppnevnte verger og vergemålsmyndighetene og de underliggende hensyn bak unntakene. Jeg setter pris på at flertallet i komiteen uttrykkelig støtter dette.

Jeg er også glad for at vi får lagt til rette for en hensiktsmessig behandling av saker der en person med tilknytning til Norge har dødd i utlandet, og der det ikke kan framskaffes dokumentasjon som aksepteres for å registrere personen som død her i landet.

Petter Eide (SV) [17:09:02] (ordfører for saken): Jeg har gleden av å si at vi nå behandler en innstilling om ratifikasjon av Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting. Dette er en viktig konvensjon, og det er veldig fint at Norge nå knytter seg til den.

På verdensbasis er det nå nærmest to millioner barn som er ofre for kommersiell seksuell utnytting. Bare i Norge anslår Kripos at 50 000 nordmenn har en seksuell tiltrekning mot barn. Dette kommer til utløp både i direkte overgrep og i en type «live streaming», direkte overførte overgrep mot barn. Så det er veldig bra at vi nå får en konvensjon som sikrer barna bedre mot dette.

Formålet med konvensjonen er å forebygge og bekjempe, men også å fremme nasjonalt og internasjonalt samarbeid mot slike overgrep. I konvensjonen ligger det også at en sikrer kriminaliseringsforpliktelser, som Norge nå blir bundet av. Forpliktelsene her handler ikke bare om kommersiell utnytting av barn, men også om seksuelle aktiviteter med mindreårige, som voldtekt, incest osv. – selv om disse ikke er kommersielle, blir de rammet av konvensjonen. Vi har også forventninger om at konvensjonen vil bekjempe såkalt sexturisme. Konvensjonen skal virke forebyggende. Den innehar hjelpe- og støttetiltak for ofrene, men også tiltak for seksuallovbryterne.

Det er viktig å si at Norge signerte denne konvensjonen for mer enn ti år siden, i 2007. Per i dag har 47 land ratifisert den. Norge har altså ventet med å ratifisere konvensjonen til alle lovendringer er harmonisert med konvensjonens krav. Det er nå på plass.

Det eneste kritiske jeg likevel kan anmerke til dette, er at det har tatt veldig lang tid – mer enn ti år – noe som flere regjeringer må ta ansvaret for. En rekke land i Europa har ratifisert konvensjonen langt tidligere. Det er ikke tvil om at dette ikke er på grunn av motstand eller motvilje, men jeg er engstelig for at så lang tidsbruk kan leses fra andre europeiske land som at Norge har hatt et lavt engasjement i saken. Det synes jeg er unødvendig. For framtiden bør regjeringen tilstrebe å gjennomføre ratifikasjoner av denne typen alvorlighetsgrad så raskt som mulig.

På tross av at det har tatt lang tid, uttrykker en samlet komité tilfredshet med at konvensjonen nå ratifiseres, og at alle krav er oppfylt. Lovendringene for å oppfylle konvensjonens krav – både når det gjelder etterforskning, straffeforfølgning og prosessuelle ting – er på plass.

Med ratifiseringen plasserer vi oss også i en posisjon hvor Norge har både rett og plikt til å påse at andre konvensjonspartnere oppfyller konvensjonen. Dette handler altså ikke bare om hva vi gjør i Norge, men også om hvordan vi håndterer dette internasjonalt. Således er ratifiseringen viktig for oss, men den er også viktig for å arbeide med dette internasjonalt.

Til slutt vil jeg takke komiteen. Det har vært et veldig enkelt samarbeid, vi har vært helt enige i dette arbeidet, så dette har gått veldig glatt. Det er veldig, veldig fint, for det har vært en viktig sak.

Guro Angell Gimse (H) [17:12:51]: Dette har tatt lang tid, for lang tid, men nå er konvensjonen her. Dette er en konvensjon som etablerer et omfattende, helhetlig regelverk for å forebygge og bekjempe seksuell utnytting og seksuelt misbruk av barn.

Det er av stor betydning at vi nå får en konvensjon, med utvidede kriminaliseringsforpliktelser og vidtrekkende jurisdiksjonsbestemmelser, som bl.a. skal bidra til at vi får bekjempet sexturismen.

Konvensjonen skal fremme nasjonalt og internasjonalt samarbeid mot overgrep. Seksuelt misbruk av barn kjenner ingen landegrenser. Gjennom internett selger folk barna sine til pedofile, og overgriperne kan sitte hvor som helst i verden og bestille overgrepet der og da. Det er behov for et omfattende internasjonalt instrument for å bekjempe denne typen kriminalitet, og denne konvensjonen legger bl.a. til rette for overvåkningsmekanismer. Konvensjonen har også artikler om forebygging, taushetsplikt – som ikke skal være til hinder for varsling – og hjelpetiltak for både offer og overgriper. Målet er å redusere risikoen for gjentatte straffbare handlinger.

Dette er en god konvensjon, som vi anmoder om at Stortinget ratifiserer.

Statsråd Tor Mikkel Vara [17:14:38]: Jeg er glad for å legge fram proposisjonen om samtykke til ratifikasjon av Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk. Jeg er også tilfreds med at justiskomiteen enstemmig har rådet Stortinget til å samtykke til ratifikasjon av konvensjonen.

Formålet med konvensjonen er å forebygge og bekjempe alle former for seksuell utnytting og seksuelt misbruk av barn, beskytte rettighetene til barn som er utsatt for overgrep, og fremme nasjonalt og internasjonalt samarbeid mot slike overgrep. Det er viktig at Norge støtter den internasjonale innsatsen for å sikre barn beskyttelse mot denne typen overgrep, gjennom å ratifisere konvensjonen. Konvensjonen etablerer et omfattende og helhetlig regelverk for å forebygge og bekjempe seksuell utnytting og seksuelt misbruk av barn.

Jeg vil særlig framheve at konvensjonsforpliktelsene ikke er begrenset til overgrep som typisk skjer i kommersiell sammenheng. Seksuelle aktiviteter med mindreårige, voldtekt, incest mv. også utenfor kommersiell sammenheng er omfattet. Videre etablerer konvensjonen utvidede kriminaliseringsforpliktelser sammenlignet med andre instrumenter på området som Norge er bundet av. Gjennom nokså vidtrekkende jurisdiksjonsbestemmelser skal konvensjonen også kunne bidra til å bekjempe såkalt sexturisme. Konvensjonen inneholder dessuten et bredt spekter av forebyggende tiltak og hjelpe- og støttetiltak for ofrene og tiltak overfor seksuallovbrytere. For å sikre etterlevelse av konvensjonen gis det anvisning på en egen overvåkningsmekanisme.

Norge undertegnet konvensjonen da den ble åpnet for undertegning 25. oktober 2007. Konvensjonen trådte i kraft 1. juli 2010. Arbeidet med norsk ratifikasjon har vært ledet av Justis- og beredskapsdepartementet. På undertegningstidspunktet ble det lagt til grunn at gjennomføringen av konvensjonen ville kreve enkelte lovendringer, noe som igjen førte til at man fra norsk side har måttet vente med ratifikasjon. De nødvendige lovendringene er nå gjennomført.

For det første ble det ved ikraftsettingen av den nye straffeloven gjennomført endringer slik at konvensjonens krav på strafferettens område er oppfylt.

For det andre er det foretatt lovendringer for å oppfylle konvensjonens krav til etterforskning, straffeforfølgning og prosessuelt regelverk.

Konvensjonsforpliktelsene for øvrig angår flere departementers områder, og alle relevante departementer har blitt trukket inn i arbeidet med å vurdere om forpliktelsene er oppfylt. Konklusjonen fra dette arbeidet er at Norge antas å oppfylle også de øvrige forpliktelsene som følger av konvensjonen. Konvensjonen om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk kan dermed ratifiseres uten at dette forutsetter ytterligere lovendringer. Konvensjonen antas å være en sak av særlig stor viktighet, slik at Stortingets samtykke til ratifikasjon er nødvendig i medhold av Grunnloven § 26 andre ledd.

Peter Frølich (H) [17:18:29] (ordfører for saken): I dag går en enstemmig justiskomité inn for å presisere at også personer med egne kjønnsuttrykk skal vernes mot hatefulle ytringer og diskriminering. En viktig del av jobben vår som stortingsrepresentanter er jo å fikse loven når vi kommer over hull og mangler. Denne gangen er det Arbeiderpartiet som fortjener honnør for å ha funnet et sånt hull og vært raskt på ballen for å få fremmet et forslag som vi alle selvfølgelig kan stille oss bak.

Jeg synes det er et kvalitetstegn at så mange var så raskt ute og erklærte støtte til forslaget. Det er faktisk så banalt som at Arbeiderpartiet sto litt tidligere opp om morgenen enn det jeg selv klarte denne dagen. Jeg hadde en avtale med en journalist for å foreslå nettopp det som Arbeiderpartiet har gjort her. Det viser heldigvis at vi har vært mange som har ønsket å ta tak i denne problemstillingen. Det viktigste er selvfølgelig ikke medieomtale og blest om oss selv, men at det blir vedtatt god politikk, og det blir det her i dag.

Regjeringen gjennomgår nå det strafferettslige diskrimineringsvernet og planlegger å sende det ut på høring om ganske kort tid, og det bør være en ypperlig god anledning til å gjennomgå regelverket og forbedre regler.

Diskriminering og hatefulle ytringer er et stort problem for flere minoriteter i dag. I vårt land skal mennesker være fri til å ha en legning og en kjønnsidentitet etter eget valg og kunne uttrykke dette fritt. Skulle noen reagere hatefullt mot dette, er det riktig å møte den type holdninger med strenge reaksjoner.

Til slutt har jeg bare lyst til å presisere kort hvorfor vi fra Høyres side ikke kommer til å slutte oss til det løse forslaget fra Miljøpartiet De Grønne om å omfatte alle seksuelle orienteringer. Jeg vil presisere at det utvilsomt er gode intensjoner som ligger bak det forslaget, men det har for meg en uklar rekkevidde og noen uklare mulige konsekvenser. For det første er det ikke sikkert at alle orienteringer bør ha eller trenger et sånt vern av loven. For det andre kan man veldig fort bli blind, i et ønske om å gi alle kategorier, alle retninger og alle personer et vern av loven, og så står man plutselig i den situasjonen at det har gått inflasjon i det, og at det som skal være rettigheter for alle, plutselig ikke er rettigheter for noen. Det handler om hvilken effektivitet lovens vern egentlig bør ha.

Helt til slutt har jeg lyst til å takke komiteen for arbeidet med saken. Jeg er veldig glad for at vi kan stå sammen om intensjonen og arbeidet for å få et godt og stadig bedre diskrimineringsvern i lovverket vårt.

Maria Aasen-Svensrud (A) [17:22:01]: Vi behandler nå et forslag fra representantene Anette Trettebergstuen, Kari Henriksen, Masud Gharahkhani, Lene Vågslid, Jan Bøhler og meg selv om å utvide straffelovens bestemmelser om hatefulle ytringer, hatkriminalitet og diskriminering slik at det også omfatter hatefulle ytringer som framsettes, eller diskriminering som utføres på grunn av en persons kjønnsuttrykk eller kjønnsidentitet.

Først vil jeg si at jeg er veldig glad for at dette forslaget får flertall, selv om begrunnelsene kan framstå noe ulike, og jeg takker for honnøren gitt fra sakens ordfører.

Jeg skal gjengi noe av begrunnelsen Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har lagt til grunn. Vi mener at det må slås hardere ned på vold som utøves bare fordi man er den man er. Det handler om demokratiske kjerneverdier som likhet, trygghet og ytringsfrihet. Et samfunn som hviler på prinsippet om at alle mennesker er likeverdige, må ta hatmotivert vold og diskriminering på alvor. Personer som bryter med samfunnets normer for kjønnsidentitetsuttrykk, har et diskrimineringsvern i likestillings- og diskrimineringsloven, men i straffelovens diskrimineringsvern heter det at å framsette hatefulle ytringer samt å diskriminere noen på grunn av deres hudfarge, deres nasjonale eller etniske opprinnelse, deres religion eller livssyn, deres homofile orientering eller deres nedsatte funksjonsevne er straffbart. Det innebærer at det i dag er mulig å straffe personer dersom de diskriminerer noen fordi vedkommende er homofil, men ikke dersom de diskriminerer noen fordi vedkommende uttrykker seg på en kjønnsoverskridende måte. Dette betyr at homofile, men ikke transpersoner, har et strafferettslig vern dersom de blir utsatt for diskriminering, hatefulle ytringer eller annen hatkriminalitet, herunder vold.

En moderne forståelse av forholdet mellom kjønn, identitet og seksualitet kombinert med faktiske opplevelser fra gruppen som utfordrer den tradisjonelle kjønnsnormen, tilsier at det ikke bør skilles mellom disse diskrimineringsgrunnlagene. Personer med kjønnsuttrykk og en kjønnsidentitet som utfordrer samfunnets normer, trenger et spesielt vern. Det burde være enkelt å gjøre noe med det, og det er det forslaget tar opp.

I tillegg mener komiteens flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, at kunnskapen om hatkriminalitet er mangelfull. Som kjent er det vanskelig å gjøre noe med problemer man ikke har full oversikt over. Derfor mener vi at omfanget av hatkriminalitet må registreres mer nøyaktig enn tilfellet er i dag. Ut ifra den kunnskapen vi faktisk har gjennom tidligere rapporter, vet vi at en betydelig andel av dem som utøver hatkriminalitet, er unge. Sånn vi ser det, betyr det at skoleverket må ta et tydeligere ansvar for å formidle kunnskap og holdninger som er forenlige med demokrati, likeverd og trygghet for minoriteter. At begrepet «homo» er et av de vanligste skjellsordene i skolen, er en illustrasjon på behovet for tiltak. Dette er viktig, for som vi vet, må tiltak settes inn så tidlig som mulig for å unngå at dårlige holdninger setter seg. Her gjelder det holdninger som gir seg utslag i vold, mobbing eller trusler. Så langt bør det ikke få gå.

Arbeiderpartiet vil også støtte det løse forslaget, som er fremmet av Miljøpartiet De Grønne, men jeg har fått forståelsen av at det vil komme en presisering som jeg tror ivaretar den bekymringen som sakens ordfører nettopp nevnte i sitt innlegg.

Solveig Horne (FrP) [17:25:49]: Ytringsfriheten står sterkt i Norge, og den er vernet i Grunnloven. Det er noe vi skal være stolte over og hegne om. Vi må tåle en skarpt formulert uenighet og ytring som for noen kan oppfattes som støtende, men vi skal ikke spre eller oppfordre til hat.

Hatefulle ytringer kan av og til hindre ytringsfriheten. Vi vet at mange, spesielt unge, som blir utsatt for hatefulle ytringer, vegrer seg for å være med i den offentlige debatten, og da har vi i grunnen hindret ytringsfriheten.

Jeg er veldig glad for at regjeringen allerede i 2016 fremmet den første strategien mot hatefulle ytringer, en strategi som skal vare fram til 2020. Målet med strategien er å bidra til en god offentlig meningsutveksling og forebygge og motvirke hatefulle ytringer. Det er mange forslag i denne strategien, og det som er viktig og et hovedmål, er å legge til rette for at hatefulle ytringer i større grad enn i dag avdekkes, etterforskes og fremmes for domstolene eller andre relevante instanser.

Vi har også fått på plass en helt ny diskrimineringslov som gir et diskrimineringsvern for dem som er utsatt. Ett av tiltakene i strategien som regjeringen fremmet i 2016, var nettopp å se på samsvaret mellom straffeloven og diskrimineringsgrunnlagene i diskrimineringslovgivningen. Jeg er glad for at regjeringen allerede nå er i gang med arbeidet med å vurdere dette.

Det som er bekymringsfullt, er mørketallene når det gjelder både hatkriminalitet generelt og hatefulle ytringer. Det er nok slik som Oslo-politiet sier, at omfanget av hatefulle ytringer som kunne vært vurdert etter straffeloven § 185, trolig er langt større enn antallet som registreres, eller som anmeldes som lovbrudd til politiet. Derfor er jeg glad for at regjeringen har lansert en nettside som heter hatefulleytringer.no, der man enkelt skal kunne få informasjon om hvor man skal henvende seg for å få råd og hjelp hvis man lurer på om man er utsatt for en hatefull ytring, og der man også kan få se hvilke saker som er straffbare, og hvordan det har gått med disse sakene. For det er hatefulle ytringer i dag som er straffbare, og som skal etterforskes og straffes – Manglerud politistasjon er vel de som har gått foran i dette arbeidet – men som representanten fra Arbeiderpartiet her viser til, registreres det ikke godt nok.

Det skal ikke være slik at det er hvor man er bosatt i dette landet, som er avgjørende for hvordan hatefulle ytringer blir tatt imot av politiet. Derfor er jeg glad for at regjeringen nå har sagt at alle politidistrikter skal jobbe med å bekjempe hatefulle ytringer og ta tak i dette. Veldig god informasjon fra Manglerud politistasjon skal brukes også i de andre politidistriktene. Vi trenger å ha kompetanse om hatkriminalitet i hele landet. Det blir laget felles veiledere for politiets registrering etter straffeloven § 185, og det skal også føres en nasjonal statistikk over hatefulle ytringer.

Et annet tiltak som regjeringen allerede er i gang med, er det tiltaket som vi i dag skal stemme over, og som får flertall. Det er gledelig at et samlet storting er opptatt av å bekjempe hatkriminalitet og hatefulle ytringer, og at vi passer på at det er et godt diskrimineringsvern som skal gjelde for dem som trenger diskrimineringsvern.

Emilie Enger Mehl (Sp) [17:30:05]: Store deler av Norges historie er et mørkt kapittel når det gjelder friheten til å kunne være seg selv og bli akseptert som den man er, uavhengig av etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse eller seksuell orientering. Det er ikke så veldig lenge siden diskriminering på grunn av seksuell orientering eller kjønnsidentitet foregikk helt åpenlyst i Norge, og med Stortingets velsignelse. Vi skal ikke lenger tilbake enn til 1972 for å finne at seksuelle handlinger mellom menn var forbudt, og i store deler av det 20. århundre var homoseksualitet sett på som et medisinsk avvik.

Gjennom mange tiår har det vært kjempet en kamp i Norge for at alle mennesker skal ses som likeverdige, og at alle skal kunne leve trygge liv og ytre seg i frihet, uavhengig av hvem de er. Det har vært en kamp for den grunnleggende retten til å være seg selv. Gjennom årenes løp er det mange nordmenn som ikke har hatt den retten som mange av oss i dag betrakter som helt selvfølgelig. Normene har vært i endring, og i dag har Norge kommet langt når det gjelder hvordan samfunnet forholder seg til kjønn og seksualitet. I dag har samfunnet en mye større aksept for mangfoldet i seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk enn tidligere. Vi har et sterkt vern mot diskriminering og hat, og det trenger vi for å beskytte egne innbyggere og for å kunne kalle oss en stat som setter frihet og menneskeverd høyt.

Vi trenger det også for å være et foregangsland for resten av verden. For i mange av verdens land er det fortsatt forbudt å ha en annen seksuell orientering enn å være heteroseksuell, eller en annen kjønnsidentitet enn å være kvinne eller mann. Og i mange land kan man fortsatt risikere steining, piskeslag, livsvarig fengsel eller dødsstraff for å være seg selv.

Men det er heller ikke problemfritt i Norge. «Homo» er fortsatt et av de vanligste banneordene her til lands, og vi vet at det fortsatt er LHBT-personer som føler at de må skjule sin identitet, og at disse personene gjennomsnittlig opplever større utfordringer knyttet til psykisk helse, åpenhet på arbeidsplass eller studiested, ensomhet og livskvalitet enn andre. Det finnes fortsatt skepsis og hat mot homofile og transpersoner, som kan oppleve hatkriminalitet, diskriminering og trakassering på grunn av hvem de er.

Det er på det rene at personer med et kjønnsuttrykk og en kjønnsidentitet som bryter med samfunnsnormene, i dag har et vern i likestillings- og diskrimineringsloven, men at dette ikke er tilstrekkelig tatt inn i straffeloven for alle grupper. Straffelovens ordlyd dekker først og fremst kriminalitet mot homofile, ikke mot personer som har andre former for kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, som f.eks. transseksuelle, og disse gruppene trenger et spesielt vern. Derfor støtter Senterpartiet forslaget om å utvide straffelovens bestemmelser til også å omfatte hatefulle ytringer, hatkriminalitet og diskriminering som skjer på grunn av en persons kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet. Og vi er, i likhet med de foregående talerne, veldig glade for at det er en samlet komité som er enige om dette.

I tillegg vil jeg peke på at man trenger mer kunnskap om omfanget av hatkriminalitet, som flere har vært inne på, og ikke minst et sterkt fokus på forebyggende arbeid. På arenaer der barn og unge vokser opp, først og fremst i skolen, må holdninger og forståelse som er knyttet til likeverd, aksept og toleranse for andre, være en naturlig og viktig del av hverdagen, oppveksten og læringen.

Straffbare handlinger som er motivert av hat eller negative holdninger når det gjelder alle former for diskriminering, men etnisitet, religion, livssyn, seksuell orientering og nedsatt funksjonsevne spesielt, er alvorlig for den som blir utsatt for handlingen, men også for hele grupper i samfunnet, nettopp fordi slike handlinger ofte er utført med sikte på å skape frykt og usikkerhet blant alle som identifiserer seg med samme gruppe. I et land som Norge, hvor likeverd og fellesskap er en grunnleggende verdi, må vi ta den kriminaliteten på alvor ved å forebygge og sikre at det er hjemler for å slå hardt ned på det når det forekommer.

Petter Eide (SV) [17:35:15]: Jeg tegnet meg egentlig bare til en kort betraktning om Miljøpartiet De Grønnes løse forslag. Jeg deler intensjonen til en samlet komité om at denne innstillingen er veldig bra, men Miljøpartiet De Grønne har invitert oss til en diskusjon hvor de ber regjeringen om å fremme et forslag om å erstatte «homofile orientering» med «seksuell orientering» i straffelovens bestemmelser, jf. § 185 osv., sånn at det også blir innbefattet i det. Ordvalget i Miljøpartiet De Grønnes forslag er litt uheldig. Jeg støtter intensjonen i Miljøpartiet De Grønnes forslag, men ordvalget er litt uheldig fordi «seksuell orientering» ikke dekker det vernet som vi ønsker at noen utsatte grupper har. SV kommer til å støtte dette løse forslaget, med den endringen i ordvalg som jeg tror Miljøpartiet De Grønne vil komme opp med nå, og som vil gi oss en noe bedre presisering av hvilke grupper dette faktisk vil dreie seg om. Så håper jeg Stortinget kan støtte det, for å avvise intensjonen til Miljøpartiet De Grønne her vil se litt rart ut utad. Det kan uttrykke at vi ikke er spesielt opptatt av å sikre denne utsatte gruppen et bestemt vern mot hatefulle ytringer. Med endringen som Miljøpartiet De Grønne kommer med, tror jeg Stortinget trygt kan gå inn i den også.

Grunde Almeland (V) [17:36:54]: Ethvert menneske skal føle trygghet for seg selv og sine livsvalg. Alle må få mulighet til å delta i samfunnet på like vilkår, og friheten til å få være seg selv er grunnleggende, men ikke like selvsagt for alle.

De fleste som bryter med normer for kjønn og seksualitet, lever gode liv. Likevel opplever mange betydelige utfordringer som i hovedsak skyldes manglende kunnskap om kjønns- og seksualitetsmangfold. Rapporten «Rettane til LHBTI-barn i Noreg», som ble utarbeidet for Redd Barna, FRI og Skeiv Ungdom i 2016, viser at barn som bryter med normer for kjønn og seksualitet, er dårligere stilt enn andre barn på flere viktige områder. LHBTI-barn og unge kan oppleve utfordringer på en rekke arenaer, bl.a. gjennom skole, fritidsaktiviteter, helsevesen, barnevern og familievern. Forskning indikerer at LHBTI-ungdom er overrepresentert i barnevernet.

Regjeringens gjeldende handlingsplan mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk berører derfor en rekke områder, som barnehage, skole, nærmiljø, idrettsarenaer, arbeidsliv osv. På dette området er det nødvendig med innsats på flere felt, fordi det handler om å spre kunnskap som kan bidra til å endre holdninger og skape større aksept for ulikheter og mangfold.

Det er et stort mangfold av identitetskategorier som hører inn under gruppen av dem som bryter med normer for kjønn og identitet. Man trenger ikke kjenne alle, det holder med en grunnleggende forståelse av at det finnes mer enn to kategorier, og en respekt for at vi alle lever ulike liv. Vi må sørge for å sikre et åpent og inkluderende samfunn, uavhengig av seksuell orientering, kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet. Det følger av Grunnloven § 100 sjette ledd at offentlige myndigheter skal legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale og for oppbyggingen av et velfungerende offentlig rom.

Hatefulle ytringer kan begrense den enkeltes mulighet til å delta i den offentlige debatten. Det er derfor vår oppgave å se på tiltak for å sikre alle like muligheter til å delta i den offentlige debatten. Vi trenger først og fremst å spre mer kunnskap om kjønn, seksualitet og mangfold, fordi kunnskap gir bedre grunnlag for forståelse og respekt. I regjeringens strategi mot hatefulle ytringer fra 2016 omfattes derfor både skole og utdanning, arbeidsliv, rettsvesenet og mediesektoren.

Det er som nevnt tidligere nødvendig med tiltak på en rekke samfunnsområder, men det er også nødvendig å se på det strafferettslige vernet. Som flere har påpekt i denne debatten, har personer som bryter med samfunnets normer for kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, et diskrimineringsvern i likestillings- og diskrimineringsloven, men det er likevel ikke gjort endringer i straffelovens diskrimineringsvern. Det er jeg glad for at Stortinget i dag ber regjeringen gjøre noe med. Personer med et kjønnsuttrykk og en kjønnsidentitet som utfordrer samfunnets normer, trenger nemlig et spesielt vern. Hatprat, trakassering og hatkriminalitet er et stort problem. Mange opplever trakassering på nettet, i skolegården og i sin egen familie. En utvidelse av straffelovens bestemmelser om hatefulle ytringer, hatkriminalitet og diskriminering til å omfatte hatefulle ytringer som framsettes, eller diskriminering som utøves på grunn av en persons kjønnsuttrykk eller kjønnsidentitet, er derfor viktig.

Dagens vedtak er en anerkjennelse av utfordringene mange mennesker opplever, og en tydeliggjøring av at diskriminering på dette grunnlaget ikke tolereres.

Per Espen Stoknes (MDG) [17:41:11]: Forslaget fra Arbeiderpartiet om å inkludere kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk i straffelovsbestemmelsene om diskriminering og hatkriminalitet, er en viktig og nødvendig utvidelse. Når vi uansett endelig skal utvide loven med kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, hadde det også vært fint at alle typer seksuell orientering fikk et eksplisitt vern i lovteksten – ikke bare homofile. Lovteksten er rett og slett utdatert. Begrepet «homofili» gir ikke et tydelig signal om at loven dekker inn andre seksuelle minoriteter.

Så langt har det vært svært få saker i rettssystemet med utgangspunkt i bestemmelsene, men det er unødvendig å skille mellom homofile og andre typer seksuell orientering samt en persons kjønnsuttrykk eller kjønnsidentitet i slike saker.

Jeg vil takke for godt samarbeid med og innspill fra SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Derfor foreslår vi å erstatte «homofile orientering» i loven med «seksuell orientering, samt en persons kjønnsuttrykk eller kjønnsidentitet.» – Jeg vil med dette derfor justere vårt forslag nr. 1, som vi ønsker å ta opp. Forslaget lyder nå:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å erstatte «homofile orientering» med «seksuell orientering, en persons kjønnsuttrykk eller kjønnsidentitet» i straffelovens bestemmelser, jf. § 185. Hatefulle ytringer og § 186. Diskriminering.»

Med det håper vi at Stortinget vil delta i å oppdatere loven til dagens mer inkluderende forståelse av seksuelt mangfold. Dette bør være et enkelt forslag å si ja til.

Statsråd Tor Mikkel Vara [17:43:33]: La meg aller først si at hatkriminalitet og hatefulle ytringer er et problem som må tas på største alvor. Denne typen kriminalitet rammer ikke bare det enkelte offer, men skaper redsel og utrygghet i samfunnet for øvrig. I regjeringens strategi mot hatefulle ytringer for perioden 2016–2020 framheves det derfor at regjeringen ønsker å sikre at hatefulle ytringer og hatkriminalitet prioriteres i alle politidistrikter. Slike saker må vises særskilt oppmerksomhet og håndteres med stort alvor av politiet.

La meg også si at jeg deler komiteens syn på at personer med en kjønnsidentitet og et kjønnsuttrykk som utfordrer samfunnets normer, har behov for et særlig vern. Etter likestillings- og diskrimineringsloven har disse personene et sivilrettslig vern i dag. Det er et klart behov for å vurdere på hvilken måte kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk også kan inngå i straffelovens beskyttelse mot ulike former for hatkriminalitet. Jeg vil understreke at det er viktig å sikre at det strafferettslige diskrimineringsvernet er tilstrekkelig effektivt og tilpasset de situasjoner som oppstår i praksis. Det er også viktig å sikre bedre samsvar mellom det sivilrettslige og det strafferettslige vernet mot hatefulle ytringer.

I regjeringens strategi mot hatefulle ytringer 2016–2020 er det framholdt at det skal foretas en vurdering av det strafferettslige diskrimineringsvernet. Det samme framheves i regjeringens handlingsplan mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk 2017–2020.

Justis- og beredskapsdepartementet tar sikte på å sende en ekstern utredning om det strafferettslige diskrimineringsvernet på høring om kort tid. I utredningen foretas en gjennomgang av en rekke strafferettslige regler om diskriminering i straffeloven og i diskrimineringslovgivningen. Det fremmes også en rekke forslag om hvordan reglene bør endres. Ett av forslagene i utredningen er å tilføye «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk» som relevante diskrimineringsgrunnlag i de aktuelle strafferettslige bestemmelser.

For å sikre at eventuelle forslag til lovendringer fra regjeringens side er godt faglig gjennomarbeidet, er det en avgjørende forutsetning at utredningen sendes på høring, der bl.a. påtalemyndighet, ofre og sivilsamfunn får komme til orde. Et godt kunnskapsgrunnlag er viktig for å sikre et helhetlig strafferettslig diskrimineringsvern.

Det bringer meg over til forslaget fra Miljøpartiet De Grønne, som er omdelt i dag. Et tilsvarende forslag om å erstatte «homofili» med «seksuell orientering» ble vurdert i forbindelse med straffeloven i 2005. Det ble da avvist, for et begrep som «seksuell orientering» ville selvfølgelig da også omfatte heterofile. Da mister man hele poenget, nemlig å gi et vern til minoriteter. Som det ofte heter: Et vern for alle, blir ofte et vern for ingen.

Straffelovens bestemmelser omfatter også flere bestemmelser enn §§ 185 og 186. I det store og hele viser dette hvor uheldig det kan være at Stortinget forskutterer en løsning uten at den er grundig behandlet, og uten at den har vært på den betryggende høringen man trenger for å få et godt resultat.

Til slutt – resultatet tror jeg alle sammen er enige om.

Guro Angell Gimse (H) [17:47:12]: Det som er så farlig med hatkriminalitet, er at den ikke bare rammer enkeltpersoner – når en person er utsatt for kriminalitet, sender det en melding til alle innen en gruppe om at noen er ute etter dem. Det virker skremmende, holder liv i fordommer og bidrar til sosial utstøtelse.

Straffeloven har vært for svak når grupper som faktisk utsettes for hatkriminalitet – som transseksuelle – ikke har hatt et særskilt vern. Selv om dagens regelverk rundt straffeskjerpelser ved legemsfornærmelser og andre straffbare handlinger har gitt en åpning for straffeskjerpelser når transseksuelle har vært utsatt, er ikke dette nok.

Vi har for øvrig tidligere hatt runder rundt grupperinger som har hatt behov for et særskilt vern. I 2013 ble personer med nedsatt funksjonsevne omfattet av loven og fikk et særskilt vern.

Nå blir straffeloven §§ 185 og 186 utvidet til å omfatte kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Det dreier seg om diskriminering, hatefulle ytringer og det å bli nektet varer eller tjenester på grunn av at man tilhører denne gruppen. De får nå endelig et særskilt vern.

Så er det ikke nok bare å endre loven. Det må jobbes aktivt og bredt på mange fronter for å forebygge hatytringer og hatkriminalitet. Som Solveig Horne forklarte oss ganske omfattende, har regjeringen gjort veldig mye. I 2016 kom en strategi mot hatefulle ytringer, som var den første i sitt slag. Den 1. juni 2017 fikk vi en felles likestillings- og diskrimeringslov, og homofile og transpersoners vern er dessuten nå utvidet til å gjelde alle samfunnsområder, ikke bare i arbeidslivet og i boligmarkedet, slik det var før. Så her har det skjedd mye.

Når regjeringen nå skal foreta en utredning av diskrimineringsvernet i straffeloven, er det også en annen gruppe departementet bør se på. Politiet i Oslo nevner transseksuelle, men de nevner også jøder. De mener at antisemittisme bør ha et særskilt diskrimineringsvern i straffeloven.

Som sagt: Det er viktig å sørge for at grupper som trenger et særskilt vern, får det.

Helt til slutt: Når det gjelder Miljøpartiet De Grønnes forslag, står vi fast på å stemme imot, og det er fordi vi mener det er en fare for at vi utvanner loven ved å vedta det forslaget.

Erlend Larsen (H) [17:50:17]: Transseksuelle har fortsatt en lang vei å gå for å bli allment akseptert i samfunnet. Dagens vedtak er med på å løfte dem et skritt videre i retning av å bli likestilt med oss andre. Vi har en metoo-kampanje gående hvor hovedmålet er å øke respekten for andre mennesker. Det har vært en rekke andre kampanjer de siste årene som alle har hatt som sitt øverste mål å øke respekten for menneskeverdet, men det har ikke vært noen kampanje for transseksuelle.

I mange år har transseksualisme blitt sett på som en psykisk diagnose. I diagnosemanualen til helsevesenet finner man det under kapitlet «Psykiske lidelser og adferdsforstyrrelser», hvor det er registrert som F64.0. Transseksuelle har av mange blitt sett på som mennesker som ikke er ved sine fulle fem. Det er forventet at Verdens helseorganisasjon kommer til å endre definisjonen på transseksuelle fra å være en psykisk lidelse til å bli en del av seksuell helse. Jeg forventer også at den norske diagnosemanualen blir oppdatert i løpet av kort tid. Vi lever tross alt i 2018, og vi må vise at vi respekterer alle mennesker, uavhengig av kjønnsoppfatning. I dag skammer vi oss over hvilke holdninger nordmenn hadde til homofile den gangen vi trodde homofili var en psykisk sykdom og kunne behandles. Vi bør skamme oss over hvilke holdninger mange av oss har til transseksuelle i dag.

En undersøkelse som ble gjennomført av Karolinska Institutet i Stockholm, ga et mørkt bilde av livssituasjonen til mange transpersoner i Norden. 20 pst. har blitt utsatt for hatvold, 30 pst. har blitt utsatt for seksuelle overgrep, 33 pst. har forsøkt å ta sitt eget liv, og 65 pst. har unngått hverdagslige aktiviteter på grunn av redsel for diskriminering. De forteller at de er redde for å gå ut alene. Det er ikke mindre enn skremmende at 40 pst. av de spurte unngår å søke hjelp fra det offentlige fordi de frykter for ikke å bli tatt alvorlig.

På denne bakgrunnen er jeg svært glad for at en samlet justiskomité foreslår å utvide straffelovens bestemmelser om hatefulle ytringer, hatkriminalitet og diskriminering mot mennesker på grunn av deres kjønnsuttrykk eller kjønnsidentitet.

Solveig Schytz (V) [17:52:41]: Mennesker lever ulike liv, og friheten til å være seg selv og velge sitt eget liv er grunnleggende i et liberalt samfunn. Men det er ikke selvsagt for alle, heller ikke i Norge. Mange av dem som bryter med normer for kjønn og seksualitet, opplever store utfordringer. Det bør bekymre oss at dette ikke minst gjelder barn og unge, som møter utfordringen i skole, fritidsaktiviteter og helsevesen, men også i barnevern og familievern.

Mye av dette skyldes manglende kunnskap om kjønns- og seksualitetsmangfold. Vi har en stor jobb å gjøre, og det trengs mer kunnskap, ikke minst i skolen og i helsevesenet.

Jeg er glad for at regjeringens strategi mot hatefulle ytringer fra 2016 omfatter både skole og utdanning, arbeidsliv, rettsvesen og mediesektoren. Det er helt grunnleggende for at vi som samfunn skal vise respekt for at alle mennesker lever ulike liv. Vi må sikre et åpent og inkluderende samfunn, uavhengig av seksuell orientering, kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet.

Hatefulle ytringer kan begrense menneskers frihet og muligheter til å delta i den offentlige debatten, og de er også en trussel mot vårt demokrati. Derfor er det vår oppgave å se på tiltak som sikrer alle like muligheter til å delta i samfunnet og i offentlig debatt. Hatkriminalitet rammer ikke bare den enkelte som utsettes for vold, diskriminering eller trusler, den skaper utrygghet for store grupper av befolkningen og begrenser deres mulighet til livsutfoldelse.

Personer med et kjønnsuttrykk og en kjønnsidentitet som utfordrer samfunnets normer, trenger et spesielt vern. Derfor er det også nødvendig å se på det strafferettslige vernet. I dag har vi et diskrimineringsvern i likestillings- og diskrimineringsloven, men det er ikke gjort endringer i straffelovens diskrimineringsvern. Derfor er dagens vedtak med utvidelse av straffelovens bestemmelser om hatefulle ytinger, hatkriminalitet og diskriminering til også å omfatte hatefulle ytringer som framsettes, eller diskriminering som utøves på grunn av kjønnsuttrykk eller kjønnsidentitet, svært viktig.

Jeg er veldig glad for at vi får et enstemmig vedtak i Stortinget om dette i dag, for dette er helt nødvendig for å tydeliggjøre at diskriminering på dette grunnlaget ikke kan tolereres.

Maria Aasen-Svensrud (A) [17:55:36]: I dagens mangfold er det viktig at lovens ordlyd er tilpasset nettopp dette mangfoldet og ikke hviler på det som kan forstås som anakronismer sett i forhold til dagens samfunn.

Forslaget med den presiseringen Miljøpartiet De Grønne har kommet med, mener jeg er godt, og det vil etter min forståelse kunne treffe godt, slik vi ønsker at det skal gjøre i takt med resten av loven. Arbeiderpartiet kan ikke se noe problem med å gå for dette og mener at det ikke vil føre til en utvanning av loven, slik statsråden bl.a. påpeker.

Maria Aasen-Svensrud (A) [17:57:27] (ordfører for saken): Justiskomiteen har hatt til behandling et representantforslag fremmet av representantene Jorunn Gleditsch Lossius, Knut Arild Hareide, Geir Jørgen Bekkevold og Trude Brosvik. Forslaget går ut på at Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring i straffeloven som sikrer at forsøk på kjøp av seksuelle tjenester er straffbart.

I 2008 vedtok Stortinget at kjøp av seksuelle tjenester skulle inntas i straffeloven. Formålet med forbudet var bl.a. å styrke innsatsen for å bekjempe menneskehandel. Erfaringene gjort etter denne endringen i straffeloven viser, slik det bl.a. er kommet fram i media, at endringene i loven slik den er utformet, ikke ivaretar forsøk på kjøp av seksuelle tjenester. Avkriminaliseringen på dette området synes å være en utilsiktet konsekvens av at skillet mellom forbrytelser og forseelser ble forlatt ved innføring av den nye straffeloven. Komiteen mener derfor, i likhet med forslagsstillerne, at denne uklarheten vedrørende hvorvidt forsøk på kjøp av seksuelle tjenester er straffbart eller ikke, må rettes opp.

En samlet komité har derfor kommet til den konklusjonen at loven må endres, slik at det framkommer tydelig at forsøk på brudd på straffeloven av 2005 § 316 skal være straffbart, og innstiller derfor på at Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring av straffeloven som sikrer at forsøk på kjøp av seksuelle tjenester er straffbart.

Komiteen vil berømme forslagsstillerne for å ha sett denne utilsiktede konsekvensen i straffeloven, og en samlet komité fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring av straffeloven som sikrer at forsøk på kjøp av seksuelle tjenester er straffbart.»

Emilie Enger Mehl (Sp) [17:59:24]: Kjøp av seksuelle tjenester har vært forbudt i Norge siden Stortinget i 2008 vedtok at dette skulle inntas i straffeloven av 1902. Også forsøk på kjøp av seksuelle tjenester var straffbart etter den loven, men etter at straffeloven av 2005 trådte i kraft, har forsøk – etter bestemmelsen – ikke lenger vært rammet av straffeloven.

Senterpartiet er av den oppfatning at det er en utilsiktet konsekvens av rent lovtekniske forhold fordi den nye straffeloven ikke skiller mellom forseelse og forbrytelse, og at det ikke har vært Stortingets intensjon å avkriminalisere forsøk.

Den nye rettstilstanden har vist seg å medføre en del praktiske og etiske problemstillinger for politietaten og gjort det vanskelig å håndheve forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester. Det er ønskelig at det rettes opp i så snart som mulig, og Senterpartiet slutter seg derfor til forslagsstillerne og støtter forslaget om å sikre at forsøk på kjøp av seksuelle tjenester også er straffbart.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [18:00:42]: I 2008 vedtok Stortinget at kjøp av seksuelle tjenester skulle gjøres straffbart. Bakgrunnen for at Kristelig Folkeparti ønsket forbudet, var bl.a. at det ville være et viktig tiltak for å bekjempe menneskehandel. Innføringen av sexkjøpsloven var en viktig milepæl for å framheve menneskeverdet og markere tydelig at mennesker ikke er en salgsvare. Forbudet som ble innført, gjaldt både forsøk på og fullbyrdelse av straffebudet. Så da den nye straffeloven ble vedtatt, var det ikke med intensjon om at forsøk på sexkjøp ikke lenger skulle være straffbart.

Like før jul i fjor kunne vi lese på Dagbladets nettsider at Oslo politidistrikt hadde utstedt kun fem bøter for kjøp av seksuelle tjenester i hovedstaden i 2017. Bakgrunnen for det lave antallet straffereaksjoner mente politiet var at det ikke lenger var straffbart å forsøke å kjøpe seksuelle tjenester. De pekte også på at endringen medførte en del etiske utfordringer for politibetjentene, og dermed også utfordringer knyttet til håndhevingen av loven. Min partikollega Kjell Ingolf Ropstad stilte derfor et skriftlig spørsmål til daværende justisminister for å høre hva som var årsaken til denne endringen. Justisministeren svarte da følgende:

«Riksadvokaten har i et brev til departementet gitt uttrykk for at forsøk på kjøp av seksuelle tjenester fra voksne ikke lenger kan straffes, og at denne avkriminaliseringen synes å være en utilsiktet konsekvens av at skillet mellom forbrytelser og forseelser ble forlatt ved innføringen av den nye straffeloven. Som nevnt av representanten gir derimot Magnus Matningsdal i kommentarutgaven til straffeloven uttrykk for at slikt forsøk fortsatt er straffbart. Jeg tar til etterretning at det er uenighet om hva som er gjeldende rett på dette området. Jeg vil derfor vurdere om departementet bør sende på høring et forslag til lovendring som kan avklare dette.»

Svaret fra statsråden viste klart at juridisk ekspertise og Riksadvokaten hadde helt ulik tolkning av gjeldende rett. Vi i Kristelig Folkeparti fremmet derfor forslaget som en enstemmig justiskomité nå har stilt seg bak. Det synes jeg er flott. Og ikke minst er det flott at de som i realiteten er imot sexkjøpsloven, nå bidrar til å rette opp denne utilsiktede konsekvensen. Det er bra fordi det vil bidra til å hjelpe enda flere ofre for menneskehandel.

Statsråd Tor Mikkel Vara [18:03:39]: Det er ulike syn på om kjøp av seksuelle tjenester bør være straffbart, men det er ikke den debatten vi skal ta i dag. Så lenge slike handlinger er straffbare, kan vi alle være enige om at rettstilstanden må være klar og forutberegnelig. Det skyldes en ren inkurie at det i den nye straffeloven har blitt uklart om forsøk på kjøp av seksuelle tjenester fortsatt er straffbart. Dette er vi allerede i ferd med å rette opp, på bakgrunn av en henvendelse fra Riksadvokaten. Departementet tar sikte på i løpet av kort tid å sende på høring et forslag som avklarer at det er straffbart å forsøke å kjøpe seksuelle tjenester.