Bjørnar Moxnes (R) [18:40:06]: I de over 70 årene som har gått siden annen verdenskrig, har samtlige norske regjeringer overholdt ett viktig prinsipp: ingen permanente baser for utenlandske militære på norsk jord. Dette er innholdet i basepolitikken, som ble formalisert med baseerklæringen i 1949.

Men nå ser det ut til at Solberg-regjeringen er i ferd med å forhandle bort denne bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk. De har åpnet for permanent tilstedeværelse av amerikanske militære på Værnes i Trøndelag, og mye tyder på at regjeringen i skjul er i ferd med å åpne opp for permanent tilstedeværelse også i Nord-Troms. Alt dette har skjedd i hemmelighet, uten at det norske folk har fått si sin mening om et avgjørende spørsmål for Norges suverenitet og sikkerhet, og uten at Det norske storting, i hvert fall i den perioden vi er inne i nå, har blitt informert, verken her i stortingssalen eller i den utvidede utenrikskomiteen.

Basepolitikken går ut på at bare det norske forsvaret kan ha permanente militærbaser i Norge. Å melde Norge inn i NATO var i sin tid en kontroversiell avgjørelse som møtte stor folkelig motstand, men både tilhengere og motstandere var enige om at når NATO-medlemskapet var et faktum, måtte Norge ta tydelige grep for å opprettholde suverenitet over eget territorium og ivareta sitt tradisjonelt gode forhold til nabolandet Russland. I 70 år har derfor regjeringer fra Arbeiderpartiet, Høyre eller sentrum stengt døren for utenlandske militærbaser i Norge. På den måten har vi kombinert avskrekking med beroligelse på en måte som har gjort at Russland ikke har sett på oss som en fiende, men som en forutsigbar nabo.

Så har basepolitikken blitt satt på prøve og bestått prøvene gjennom veldig skiftende omstendigheter. Den fungerte gjennom de fredsoptimistiske årene etter annen verdenskrig og gjennom den kalde krigens begynnelse. Den fungerte mens nabolandet vårt var ettpartistaten Sovjetunionen, leder for Warszawapakten. Den fungerte etter Sovjetunionen og Warszawapaktens oppløsning. Den fungerte overfor Jeltsins vestvennlige, men kaotiske Russland, og den fungerte også under Putin-epoken, som begynte i 2002.

Det samme kan dessverre ikke sies om Solberg-regjeringens pågående sikkerhetseksperiment, som går ut på å la et stadig mer ustabilt USA, styrt av den uforutsigbare Donald Trump, få bruke Norge til amerikansk militarisering med brodd mot Russland. Dette eksperimentet, som regjeringen aldri har latt det norske folk verken få innsyn i eller si sin mening om, framstår som gambling med Norges trygghet og langsiktige sikkerhetsinteresser. Dessuten utgjør det en klar uthuling av basepolitikken i både bokstav og ånd.

Det bør være unødvendig å si at vi ikke støtter den russiske regjeringens politikk eller framgangsmåte verken innenrikspolitisk eller internasjonalt. De mange regjeringene fra Arbeiderpartiet, sentrum og Høyre, som overholdt basepolitikken av hensyn til forholdet til naboen i øst, støttet heller ikke den daværende ettpartistatens politikk. Det disse regjeringene gjorde, var å innse det faktum at Norge er et lite land som grenser mot verdens største land, og at vi har en åpenbar langsiktig interesse av å opprettholde en forutsigbar og konstruktiv relasjon til dette nabolandet. Det er en geografisk realitet, og den kan man ikke ønske seg bort fra, uansett hvor mye haukene i Washington prøver å overtale oss til det motsatte.

Selv USAs ambassade i Oslo innrømte i et hemmelig ambassadedokument, lekket av WikiLeaks i 2011, at Norges myke politikk overfor Russland hadde gitt Norge betydelige fordeler. Dette er selvsagt viktig. I perioden Norge opprettholdt basepolitikken, bevarte vi fred med en tidvis vanskelig nabostormakt. I tillegg gjorde det møysommelige arbeidet for å bygge tillit at vi oppnådde en rekke andre viktige mål: en vellykket felles forvaltning av torskestammen, et betydelig miljøsamarbeid og ikke minst delelinjeavtalen om maritim avgrensning og samarbeidet i Barentshavet og Polhavet.

Så påstår Solberg-regjeringen at den gjør sitt beste for å opprettholde et konstruktivt naboskap, men både praktisk politikk og resultatene av den viser det motsatte. Det er ikke lenge siden forsvarsminister Bakke-Jensen nevnte folk-til-folk-samarbeidet i Finnmark og brukte det som et argument for at det fortsatt finnes en samarbeidsarena som ikke er ødelagt av militariseringen av norsk utenrikspolitikk, som uthulingen av basepolitikken inngår i. Men nå er Frode Berg fengslet i Russland, og en rekke finnmarkinger har gått ut og klagd på at aggressiv etterretningsvirksomhet har ødelagt for grensesamarbeidet i nord.

På den måten kan man si at Solberg-regjeringens siste halmstrå for å forsøke å bagatellisere uthuling av basepolitikken er blitt det motsatte, nemlig en beklagelig illustrasjon av hvordan også det lokale folk-til-folk-samarbeidet er blitt skadelidende av at sikkerhetspolitiske beslutninger tatt i Washington, Oslo og Moskva ødelegger utviklingen av et tusenårig lokalt naboforhold på begge sider av grensen.

Vi i Rødt er tilhengere av en ansvarlig norsk sikkerhetspolitikk, der konstruktive relasjoner til resten av verden, også til USA, er en viktig komponent. Men vi vil alltid prioritere interessen for det norske folkets trygghet foran stormaktsinteresser når disse interessene kommer i konflikt med hverandre. Når USA og den norske regjeringen vil uthule den norske basepolitikken for å tillate mer amerikansk militarisering rettet mot Russland på norsk jord, har vi et sånt tilfelle foran oss. Denne uthulingen innebærer å velte den tradisjonelle balansen mellom avskrekking og beroligelse overfor Russland, i retning ensidig avskrekking. Det betyr å la USAs politikk for konfrontasjon med Russland få forrang foran Norges behov for samarbeid.

Så tilbake til Værnes og basepolitikkens bokstav: Regjeringen insisterer på at basepolitikken ligger fast, og her er halmstrået at USAs permanente tilstedeværelse på Værnes på en eller annen måte oppheves av det faktum at det amerikanske personellet på basen byttes ut med jevne mellomrom. Her ser vi en svært tøyelig logikk, for alle militærbaser har en eller annen form for rotasjon av personell. Ingen soldater blir sendt til en base til evig tid. Det sentrale faktum er at USAs militære er permanent til stede på Værnes.

Ettersom regjeringen snikinnfører amerikansk militarisering på norsk jord, uten å informere folket om verken betingelsene eller konsekvensene, er det mye vi ikke vet om basen på Værnes. Men vi vet at det finnes en avtale, at det finnes en «status of forces agreement», at denne avtalen sier noe om hvem som har kommando på basen, hvilken myndighet og tilgang den norske øverstkommanderende har overfor det amerikanske militære personellet, og om amerikanske militære er underlagt norsk lov og norske domstoler eller ikke. Alt dette har det norske folk og Stortinget en selvsagt rett til å få vite mer om. Derfor forventer jeg i dag å få klare og fyllestgjørende svar fra forsvarsministeren på spørsmålene som saken reiser, både hvilken definisjon av basepolitikken regjeringen legger til grunn når den nå har åpnet for kontinuerlig tilstedeværelse av amerikanske soldater på Værnes, om det er slik at det til enhver tid er amerikanske soldater til stede på Værnes, om Norge tidligere har tillatt kontinuerlig tilstedeværelse av utenlandske soldater på baser i Norge, og – i forlengelsen av spørsmålet om regjeringens definisjon av basepolitikken – hvilke betingelser og begrensninger som gjelder for det amerikanske militære personellet som er stasjonert på Værnes. Til slutt: Hvilken demokratisk forankring har regjeringen for å tillate kontinuerlig tilstedeværelse av amerikanske soldater på Værnes?

Statsråd Frank Bakke-Jensen [18:50:01]: Representanten Moxnes reiser viktige spørsmål knyttet til alliert militær tilstedeværelse i Norge.

Etter at Norges politikk i mellomkrigstiden om alliansefrihet i fred og nøytralitet i krig slo grundig feil, har Norge siden 1949 basert seg på et forpliktende alliansesamarbeid i NATO og på forsterkninger fra allierte styrker i krise og krig. I hele denne perioden har NATO vært bærebjelken i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Betydningen av allierte forsterkninger for forsvaret av Norge kan ikke overvurderes. Fra norsk side vil det ikke være mulig å etablere en troverdig avskrekking uten at budskapet om at vi vil motta alliert støtte i krise, kommuniseres tydelig utad. Skulle krig oppstå, vil vi over tid ikke kunne forsvare oss uten støtte fra allierte land. Vårt grunnleggende asymmetriske forhold til vårt naboland i øst gjør oss særlig avhengige av denne støtten. NATO-medlemskapet skaper klarhet og forutsigbarhet og gir grunnlag for et avklart og pragmatisk samarbeid med Russland.

Allierte forsterkninger innenfor NATO-rammen må forberedes i fredstid for å kunne fungere effektivt i krise og krig. Dette innebærer bl.a. at militære styrker fra allierte land må øve og trene i Norge i fredstid, slik at de blir kjent med lokale forhold og opparbeider kompetanse om det å operere i vår topografi og i vårt klima. Ikke minst får norske og allierte styrker øvd seg på å operere sammen – en nødvendig del av et troverdig forsterkningskonsept. Historisk sett har styrker fra en rekke ulike allierte land deltatt i trening og øvelser i Norge.

Vi må også som en del av vår løpende forsvarsplanlegging legge til rette for mottak av allierte styrker i krise og krig. Det betyr eksempelvis at når vi tilpasser relevante havner, flyplasser og annen infrastruktur, må vi også ta høyde for alliertes behov i forbindelse med forsterkning av Norge i krise og krig.

Allierte lands tilstedeværelse i Norge har variert over tid. Det var eksempelvis en tydelig reduksjon etter den kalde krigens slutt. Norske myndigheter har nå gjennom flere år signalisert at vi ønsker økt alliert tilstedeværelse, øving og trening på norsk jord. Langtidsplanen, som fikk bred tilslutning i Stortinget, vektlegger samtrening med norske styrker. Det er derfor svært gledelig at allierte land viser økt interesse for å trene og øve i Norge.

Avskrekking, beroligelse og rammebetingelser for alliert tilstedeværelse, øving og trening: Vi har helt siden vår inntreden i NATO vært opptatt av å balansere avskrekkingsdimensjonen i vår sikkerhetspolitikk med beroligelse, bl.a. ved å sette rammer for alliert og annen utenlandsk militær aktivitet i Norge i fredstid. Balanseringen mellom avskrekking og beroligelse har tjent Norge vel i sju tiår, under skiftende regjeringer og skiftende storting. Jeg ser ingen grunn til at vi ikke skal videreføre denne linjen.

Det sikkerhetspolitiske klimaet har variert over tid. Vi vil også i framtida måtte avveie avskrekking og beroligelse i tråd med den sikkerhetspolitiske utviklingen. Det finnes ikke et fasitsvar på hva som til enhver tid er den ideelle avveiningen. Det må vurderes nøye i hvert enkelt tilfelle om et tiltak unødig kan tenkes å føre til økt spenning.

Basepolitikken, atomvåpenpolitikken og anløpspolitikken, Bratteli-doktrinen, har, sammen med mer spesifikke retningslinjer for alliert aktivitet, særlig i Finnmark, vært viktige virkemidler for å ivareta behovet for å berolige vår nabo i øst. Regjeringen har nylig slått fast at disse etablerte rammebetingelsene videreføres.

Basepolitikken ble utformet i forbindelse med Norges inntreden i NATO i 1949. Baseerklæringen fra samme år innebærer at Norge har pålagt seg selv ikke å tillate stasjonering av utenlandske kampstyrker på permanent basis på norsk jord i fredstid. Fordi beslutningen er selvpålagt, er det opp til norske myndigheter å definere hva som sett fra norsk side er innholdet i basepolitikken.

Når vi vurderer hvorvidt en gitt alliert aktivitet i Norge er i samsvar med basepolitikken, vil et viktig moment være formålet med aktiviteten. Basepolitikken er ikke til hinder for regelmessig alliert tilstedeværelse i form av øving og trening. Det amerikanske marinekorpsets rotasjonsbaserte øving og trening med utgangspunkt på Værnes er følgelig ikke i strid med basepolitikken. Det samme gjelder eksempelvis det såkalte Clockwork-samarbeidet med Storbritannia om vintertrening i Indre Troms. Tilrettelegging for at amerikanske militære fly og fly fra andre allierte land kan benytte norske flyplasser, er en meget vel etablert praksis som skiftende regjeringer har støttet gjennom flere tiår.

For den amerikanske delen av denne aktiviteten er det Colocated Operating Bases-avtalen, som ble inngått allerede i 1974 og den gang omfattet hele ti norske flyplasser, som er det sentrale rammeverket. I dag er det kun to norske flyplasser som omfattes av denne ordningen. Det har i tillegg vært investert betydelige NATO-infrastrukturmidler på norske flyplasser for mottak av og øving og trening med fly fra alle allierte land.

Det vurderes nå å legge til rette for at et mindre antall amerikanske kampfly kan lande og gjennomføre sporadisk øving og trening ut fra Rygge. Dette skjer innenfor rammen av den fornyede amerikanske fokuseringen på europeisk sikkerhet som følger av den russiske anneksjonen av Krim. Jeg vil minne om at regjeringen ikke har besluttet tiltakene på Rygge. Stortinget vil i så fall bli orientert på vanlig måte. En eventuell tilrettelegging for slik aktivitet vil innebære tidvis tilstedeværelse med amerikanske fly på Rygge i fredstid. Et slikt tiltak kan på ingen måte hevdes å være i strid med basepolitikken og er heller ikke et signal om noen ny praksis på dette området.

Det er derfor ikke riktig, som det hevdes i interpellasjonen fra representanten Moxnes, at regjeringen Solberg «ser (…) ut til å ha åpnet opp for amerikanske militærbaser» og permanent amerikansk tilstedeværelse i Norge. For øvrig er det heller ikke riktig at den amerikanske rotasjonsstyrken i dag er etablert på Setermoen, slik representanten Moxnes også påstår.

I sin interpellasjon hevder representanten Moxnes videre at regjeringen ikke har informert Stortinget og norsk offentlighet tilstrekkelig om visse justeringer i alliert tilstedeværelse som har skjedd den senere tid. Dette vil jeg på det sterkeste tilbakevise.

Både i langtidsplanen for forsvarssektoren, i budsjettproposisjonen for 2018 og i den utenrikspolitiske redegjørelsen fra februar i år omtales alliert tilstedeværelse, øving og trening. I budsjettproposisjonen for inneværende år redegjøres det også for den rotasjonsbaserte øvingen og treningen som nå pågår på Værnes. Denne aktiviteten vil også bli omtalt i budsjettproposisjonen for 2019. Stortinget har ellers ved flere anledninger blitt orientert særskilt om etableringen av den rotasjonsbaserte øvingen og treningen.

Hva angår påstanden om at offentligheten ikke er tilstrekkelig informert, vil jeg understreke at regjeringsmedlemmer har tatt opp disse sakene i flere avisinnlegg, i taler og i foredrag, og tatt til orde for en mer åpen og opplyst debatt. Det er nok slik at folket framstår som mer opplyst enn representanten Moxnes på akkurat dette feltet.

Hårek Elvenes (H) [19:02:32]: Før Norge inngikk Atlanterhavspakten i 1949, erklærte den norske regjering at det ikke ville være aktuelt å stasjonere fremmede styrker permanent på norsk jord i form av baser. Dette var selvpålagt, og det er den såkalte baseerklæringen. Tanken med dette var at Norge ikke skulle brukes som et oppmarsjområde for fremmede makter i en eventuell latent krigssituasjon. Venstresiden har brukt basepolitikken og motstanden mot basepolitikken og NATO generelt som et påskudd for det meste NATO og våre allierte har foretatt seg her i landet. Det gjelder sambandsstasjoner, det gjelder navigasjonssendere, og det gjelder etterretningsstasjoner.

Det er en kontinuerlig vurdering hvordan man legger til rette for alliert trening. Det er ikke nytt at marinekorpset og andre øver i Norge. Langtidsplanen for Forsvaret poengterer at det er behov for økt alliert trening skal vi ivareta vår sikkerhet på en god nok måte.

Marinekorpsets engasjement i Norge er ikke i strid med norsk basepolitikk. USA og de allierte har i flere tiår trent og øvd i Norge, f.eks. har britiske helikoptre trent på Bardufoss i en årrekke, uten at noen har sagt at dette har vært i strid med basepolitikken. Basepolitikken er heller ikke til hinder for alliert forhåndslagring av materiell i Norge og ikke til hinder for elementer av NATOs kommandostruktur i Norge: Jeg nevner NATOs nordkommando på Kolsås i sin tid, og jeg nevner Joint Warfare Centre i Stavanger i dag. Alliert nærvær i fredstid i form av øving og trening er en forutsetning for at de allierte skal kunne komme oss til unnsetning på en god måte skulle situasjonen kreve det.

NATO er bærebjelken i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, og USA er vår nærmeste allierte. Det har gitt oss fred i Europa i 70 år, i den samme perioden som vi har hatt NATO som forsvarsallianse. NATO er ikke bare en forsvarsallianse, det er også et verdifellesskap der alliansen er beredt til å stå opp for de verdier som de vestlige samfunn bygger på, nemlig demokrati, menneskerettigheter og rettsstat. Det har også tjent Norges sikkerhetspolitiske interesser godt, i fravær av naivitet. Realismen har vært styrende, og også fasthet og dialog med vår store nabo i øst.

Steinar Ness (Sp) [19:05:49]: Senterpartiet er tydeleg på at den norske basepolitikken, som har vore ein berebjelke i norsk tryggingspolitikk sidan vi vart med i NATO i 1949, skal liggje fast. Det inneber at Noreg ikkje skal tillate permanent plassering av utanlandske styrkar på norsk jord. Gjennom denne basepolitikken har vi unngått å skape større spenning i forholdet til nabolanda våre – i hovudsak Sovjet, no Russland – enn nødvendig.

Norsk utanriks- og tryggingspolitikk har alltid handla om å finne ein fornuftig balanse mellom avskrekking og avspenning. Avskrekking sikrar vi gjennom eit sterkt nasjonalt forsvar, samtidig som vi er ein del av NATO. Avspenning har vi på den andre sida bidratt til gjennom å unngå permanent plassering av utanlandske soldatar på norsk jord i fredstid og ved å seie nei til utplassering av atomvåpen på norsk jord.

For Senterpartiet er det viktig å sikre at Noreg sjølv har eit sterkt nok forsvar nasjonalt til at vi klarer å handtere ulike kriser og truslar på ein god måte over eit visst tidsrom. I denne samanhengen er det bekymringsfullt å lese kva forsvarssjefen skreiv i sitt militærfaglege råd hausten 2015:

«Risikoen knyttet til reduksjoner i vår landmilitære evne kan derfor i liten grad kompenseres av NATO, med mindre det stasjoneres styrker på norsk jord til daglig, noe som det ved dette alternativet vil være relevant å vurdere. Uten evne til å yte motstand på bakken, er det en betydelig risiko for at en motpart kan nå sine territorielle mål uten at vårt nasjonale forsvar kan påvirke situasjonen.»

Her er vi ved noko av kjernen i debatten om satsinga på det norske forsvaret som vi skal behandle i Stortinget i vekene og åra framover.

Senterpartiet var det første partiet som vedtok at Noreg bør møte forpliktingane sine i NATO og bruke 2 pst. av bruttonasjonalproduktet på forsvarsmål innan 2024. Dette har Senterpartiet følgt opp med ei sterk satsing i sine alternative budsjett både i 2017 og 2018 for å løyve meir pengar både til Hæren og til Heimevernet. Vi vil altså ha ei auka satsing på militære kapasitetar som er eigna for forsvar av vårt eige og våre allierte sitt territorium, og vi trur det er ein kortsiktig strategi dersom Noreg går i ei retning der vi byter ut soldatar på bakken med rakettar i lufta. Senterpartiet har difor òg fremja eit representantforslag der vi ber regjeringa leggje fram ein opptrappingsplan for å nå NATOs mål om å bruke 2 pst. av BNP på Forsvaret innan 2024.

Det vi gjer med styrkinga av vårt nasjonale forsvar, vil òg vere grunnlaget for å oppretthalde ein truverdig basepolitikk og vidareføre det vi så langt har vore einige om.

Det er eit paradoks at når vi behandlar denne interpellasjonen, har vi eit vedtak om leggje ned Andøya flystasjon. Senterpartiet har fremja eit representantforslag om den saka, og vi ser at USA er i ferd med å vise stadig større interesse for nærvær i Noreg, òg denne basen. Vi meiner det vil vere ein god idé å bevare Andøya flystasjon, men då sjølvsagt som ein norsk militærbase, i tråd med den basepolitikken vi har.

Petter Eide (SV) [19:09:59]: Tusen takk for denne debatten, det er veldig fint at vi får anledning til å diskutere noe helt grunnleggende for Norge.

Gjennom hele etterkrigstiden har norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk bygd på avskrekking og beroligelse – disse to begrepene i en slags balanse. Norge har ikke ønsket faste baser for militære styrker fra andre land så lenge Norge ikke har blitt angrepet eller utsatt for trusler om angrep. Slik ønsker vi i SV at det fortsatt skal være.

Gjennom 1990-tallet var vi opptatt av gode relasjoner med Russland fordi vi mente at det faktisk var i vår sikkerhetspolitiske interesse. Folk-til-folk-samarbeidet ble utvidet, med åpnere grenser, mer handel og miljøsamarbeid. Til og med mange ekteskap mellom nordmenn og russere ble inngått. På tilsvarende måte på den tiden – på 1990-tallet – var Putins forhold til Vesten faktisk ganske godt. Vesten og USA ble ikke sett på som en fiende, men som en mulighet for å utvikle Russland. Russland ønsket vestlig tilpasning, mer handel, mer samarbeid om antiterrortiltak – det gjorde man faktisk etter 9/11 – og man samarbeidet også om etterretning.

Annekteringen av Krim skapte et dramatisk brudd på denne gode perioden. Vi er alle enige om at det Russland da gjorde mot Ukraina, fikk vidtrekkende konsekvenser, og det rammet også tillitsforholdet mellom Norge og Russland.

Så er kjernespørsmålet i denne debatten: Er det sånn at annekteringen av Krim gjør Russland til en militær trussel mot Norge? Hva er det som er logikken i det? Er det slik at Russland, fordi de annekterte Krim, av ulike grunner plutselig er blitt farligere for Norge, i Finnmark? Når jeg hører på innleggene til forsvarsministeren, og også representanten Hårek Elvenes, hører jeg ingen analyse av akkurat det. Det er bare en påstand. Vi har heller ikke fått dette dekket i noen forsvarsstrategiske analyser som skulle tilsi at Russland nå er blitt farlig for Norge. Snarere tvert imot har tidligere forsvarsminister faktisk sagt at Russland ikke utgjør noen konkret militær trussel mot Norge. Likevel ønsker vi å ha amerikansk tilstedeværelse på norsk jord.

Hvorvidt Russland er eller blir en trussel mot oss, avhenger faktisk også av hva vi gjør. På et tidspunkt der vi er opptatt av å straffe Russland for grove folkerettsbrudd på Krim, risikerer vi å gjøre Russland, nærmest konstruere dem, til en trussel mot oss på grunn av våre handlinger. Sett fra Russland ser de at Norge oppfatter dem som en fiende. Hvorfor skulle vi ellers ha amerikanske soldater på norsk jord? Den norske politikken spiller rett inn i hendene på sterke nasjonalistiske krefter i Russland. Dette er en ond spiral hvor Russland og Vesten, Russland og Norge, har kommet inn i et mønster som skaper økt spenning og mindre sikkerhet for begge.

Regjeringen mener videre at de kan forsvare amerikanske baser fordi det er rotasjonsbasert, det er midlertidig, osv., og at det dermed ikke er et skifte i politikken. Problemet er at midlertidighet og rotasjon er regjeringens interne begrunnelser og ord. Men dette handler ikke om begrunnelser og ord, dette handler om hvordan det blir oppfattet av Russland. Med vitende og vilje tar forsvarsministeren og regjeringen Norge inn i en spenningsspiral, noe som øker truslene mot oss. Forsvarsministeren tegner et tradisjonelt narrativ om en russisk trussel, men uten at han kan belegge noen analyse om hva slags trussel det faktisk innebærer, og hvorfor hendelsen på Krim skulle ha utløst dette.

Regjeringen er mer opptatt av å bli godt likt av amerikanerne enn av å føre en ansvarlig og selvstendig sikkerhetspolitikk og arbeide for å redusere spenningen. Det er sånn at Norge og USA ikke har de samme interessene med hensyn til Russland. For Norge er Russland et naboland, men for USA er Russland en erkefiende, ikke minst en rival i kampen om geopolitiske posisjoner. Vi har ikke de samme interessene. Derfor er det avgjørende at Norge ikke virvles inn i denne konflikten og konkurransen mellom USA og Russland. Vi må frikoble oss fra USA, og vi må ivareta en selvstendig norsk politikk overfor Russland. Ved å bygge gode relasjoner med Russland og dempe inntrykket av at Russland er en farlig fiende, dempes også spenningen og dermed risikoen for russisk aggresjon.

Elin Rodum Agdestein (H) [19:15:08]: Det er så lett å ta fred, frihet og demokrati for gitt. Historien har derimot lært oss at vi ikke kan gjøre det. Det vil vi minnes og markere i morgen, den 8. mai.

Det er norske myndigheter som styrer norsk sikkerhetspolitikk og norsk basepolitikk. Og, som vi har hørt, basepolitikken ligger fast: ingen utenlandske baser på norsk jord i fredstid. Det er en selvpålagt restriksjon. Når det er sagt, baserer vi jo vår sikkerhet på samarbeid med andre, og amerikanerne er vår aller viktigste allierte. Vi har fornyet den bilaterale forsvarsavtalen med USA om forhåndslagring og forsterking og en avtale som åpner for økt alliert øving og trening i Norge. US Marine Corps’ rotasjonsbaserte øving og trening, med utgangspunkt i Værnes garnison, må ses i lys av dette. Beslutningen om denne øvingen og treningen er forankret i Stortinget, noe forsvarsministeren understreket.

Økt integrert alliert øving og trening er også en sentral del av NATOs strategi, og NATO er vårt sikkerhetspolitiske ankerfeste. Den allierte øvingen og treningen er ikke et brudd på norsk basepolitikk, men tvert imot en videreføring av den sikkerhetspolitiske linjen Norge har ført gjennom flere tiår. Personellet fra USA er innkvartert på Værnes garnison som våre gjester. Det er en base som er under norsk flagg og norsk ledelse. Det er verken snakk om en permanent tilstedeværelse eller en amerikansk base på Værnes. Dette er i vår egen interesse, for vi er inne i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden den kalde krigen. Som NATO-sjefen, Jens Stoltenberg, har sagt: Vi står overfor den største trusselen mot vår sikkerhet på én generasjon. Det er viktig å understreke at det verken er NATO eller Norge som har utfordret stabiliteten i Europa.

Dette er ikke tiden for å sette spørsmålstegn ved verdien av vennskapet mellom Norge, Europa og USA, for Norges sikkerhet bygges ikke alene. Vi må ivareta våre sikkerhetsinteresser med et forsterket alliansesamarbeid. Langtidsplanen for Forsvaret og de store materiellanskaffelsene gjennomsyres av det.

Skal våre venner og allierte være i stand til å beskytte oss i en krise- eller krigssituasjon, må de være forberedt, og vi må legge til rette slik at de er i stand til det. Derfor er økt øving og trening i Norge så viktig og nødvendig – det sikrer vår forsvarsevne.

Fra norsk side har vi svært gode erfaringer med rotasjonsordningen så langt, og det er heller ingen tvil om at også amerikanerne er svært fornøyd, både med måten de er blitt mottatt på i Norge og Stjørdal, og med det militærfaglige utbyttet. De får testet ferdigheter og materiell på en realistisk måte. Spesielt har vintertreningen gitt verdifulle erfaringer. Jeg kan forsikre dem som er bekymret, om at aktiviteten har bred støtte i befolkningen, blant trønderne – folk oppfatter dette som betryggende.

At NATO og amerikanerne bekrefter sine allianseforpliktelser og signaliserer vilje til å videreføre sitt engasjement i Norge, skal vi være glade for. Det bør berolige, snarere enn det motsatte.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [19:19:01]: Eg har sete og følgt med på debatten og vil rette ein takk til interpellanten, som har reist eit viktig spørsmål.

Det mest påfallande med debatten er at når det gjeld hovudspørsmålet, om basepolitikk, er det som regjeringa kjem med, dessverre ikkje særleg overtydande. Det er rett og slett ikkje overtydande. Det overtyder ikkje opposisjonen på Stortinget, ikkje russarane og heller ikkje kjelder i det amerikanske forsvaret, som sjølve seier at dei opplever dette som faste basar – i fredstid i Noreg. Dette blir altså opplevd utanfrå på ein heilt annan måte enn det regjeringa forsøkjer å forklare det som. Regjeringa verkar heller ikkje stressa av at det blir opplevd på den måten. Det er interessant, for det er veldig tydeleg no at vi går inn i ein annan forsvarspolitisk situasjon, og regjeringa bidrar til å trekkje opp ei konfliktlinje som går langs grensene våre. Det er fleire forhold som peiker i den retninga.

Vi fører i dag ein forsvarspolitikk der Hæren, kysten og havet blir nedprioriterte, og der nytt kampflymateriell er den store, heilage kua, som kjem til å ete mykje av investeringskostnadane framover. Ingen anar kva driftskostnadane blir, men at det har konsekvensar for resten av det norske forsvaret, er tydeleg. Det har ikkje mangla åtvaringar frå Hæren, og dei har blitt meir og meir høglydte. Dette svekkjer Noregs evne til å hevde suverenitet over territoria våre. Eg trur representanten Steinar Ness var inne på noko viktig i innlegget sitt da han viste til det forsvarsfaglege rådet, at det går mot ein nedgang i landmakta, og at vi da må knyte oss sterkare opp mot våre allierte og gjere tilgjengeleg territoria våre, kanskje gå på akkord med basepolitikken, osv.

Dette har også ført til ein tettare integrasjon og til at det norske forsvaret konseptuelt sett har vorte meir avhengig av bl.a. det amerikanske forsvaret. Det er i seg sjølv problematisk, da vi ikkje anar kva som kjem i neste tweet, eller kva som er situasjonen for NATO om ti år. Den mest robuste strategien ville vere å ha eit sterkt norsk forsvar. Men her vel ein altså å vere meir avhengig.

Det som kanskje peiker i same retning, er det som har kome fram den siste tida om dei hemmelege tenestene. E-tenesta, som forsvarsministeren sjølv er sjef for, og som han endeleg godkjenner metodane til, har rekruttert – eller har forsøkt å rekruttere – folk på grensa som har vore aktivt med i folk-til-folk-samarbeidet i Aust-Finnmark, til å tenestegjere noko som har kome fram i fleire nyheitsoppslag i nord. Mange har opplevd tilnærmingar frå både E-tenesta og andre hemmelege tenester i Noreg. I tillegg kan ein nemne datainnsamling nær russargrensa, osv.

Bildet vi får her, er at Noreg sin strategi har vore låg spenning gjennom eit sterkt forsvar, gjennom basepolitikken, gjennom atomvåpenpolitikken ved at ingen atomvåpen skal plasserast, produserast, osv., på norsk jord. Her ser vi ei forvitring av den strategien, og konsekvensen er auka spenning i regionen vår. Det er dette bildet som ikkje er spesielt overtydande når forsvarsministeren forsøkjer å roe ned og seie at nei, her er det ikkje noka endring, her er det berre trening om vinteren – sjølv om han veit at det er like mykje vinter i USA. Ein kan trene like godt om vinteren der som i indre Troms.

Det som har vore bygd opp i Noreg over lengre tid, har vore det spesielle forholdet vi må ha til den naboen vi har i aust, som har vore dyrka på ulike måtar. Finland, f.eks., har klart å vere ein brubyggjar inn mot Russland, mens Noreg no beveger seg bort frå den lina og bidrar til auka spenning i vår region. Eg er redd for at vi på denne måten flyttar merksemda til regionen vår og gjer oss, som representanten Elvenes var inne på, til eit potensielt oppmarsjområde. Da er det berre å spørje seg: Kva slags verdifellesskap har vi da blitt ein del av?

Erlend Larsen (H) [19:24:14]: Representanten Bjørnar Moxnes fra Rødt sa i sin interpellasjon at basepolitikken er en av de viktigste bærebjelkene i norsk sikkerhetspolitikk. Det er overhodet ikke riktig. Det er vårt medlemskap i NATO og vår vestlige tilknytning som er den viktigste bærebjelken i vår sikkerhetspolitikk. Denne bærebjelken har tatt vare på vår fred og frihet i 70 år og kommer til å være vår sikkerhetsgaranti i enda svært mange år.

Jeg vil minne om at basepolitikken ble etablert i 1949 av frykt for Sovjetunionen. Året før utførte kommunistene et blodig kupp i Tsjekkoslovakia. Det samme året ble Finland tvunget inn i en såkalt vennskapspakt med Sovjetunionen. I Norge var det en berettiget frykt for at vi kom til å bli det neste offeret for Sovjetunionens offensive utenrikspolitikk. Denne frykten førte til at Norge ble medlem av NATO.

Våre selvpålagte begrensninger kom i 1949, men disse ble vurdert opphevet allerede to år senere. Koreakrigen gjorde det høyst aktuelt å etablere NATO-baser i Norge. På den tiden var det blant svært mange nordmenn ingen tvil om at krigen var nært forestående – det var bare et spørsmål om når den kom. I 1952 åpnet regjeringen Torp for å oppheve baseerklæringen, men et tverrpolitisk storting sa nei til en planlagt amerikansk flybase i Vestfold. Stortinget var redd for at forholdet til Sovjetunionen skulle tilspisses, samt at Sveriges og Finlands stilling ville bli mer utsatt.

Som erstatning for amerikanske baser ble det åpnet for NATO-installasjoner, lagre og omfattende alliert øvingsaktivitet. Argumentene for den selvpålagte baseerklæringen falt etter mitt syn til jorden da Sovjetunionen gikk i grus for 25 år siden. Det paradoksale i dag er at det landet som hevder at de frykter 300 amerikanske soldater i Midt-Norge, har mange tusen soldater inntil norskegrensen. Det finnes ingen proporsjoner mellom hva Norge og våre allierte har på denne siden av grensen, og hva Russland har på den andre siden. Like fullt er det vi som skal ta hensyn til dem, ikke motsatt.

At USA ser behovet for å trene sine soldater under arktiske forhold i Norge, og at de ser behovet for å oppgradere Rygge til å kunne ta imot og operere moderne kampfly, kan tolkes på minst to måter. Den ene er at USA og NATO bekrefter sine forpliktelser til vårt fellesforsvar, den andre er at trusselbildet har blitt skjerpet de siste årene.

Jeg mener at den norske basepolitikken har gått ut på dato, og at Stortinget bør oppheve denne selvpålagte restriksjonen. Det er naturlig med restriksjoner for utenlandske militæravdelinger i Øst-Finnmark for å unngå for sterke provokasjoner, men det finnes etter mitt syn ingen gode argumenter for å ta vare på en basepolitikk som jeg mener hører historien til.

Michael Tetzschner (H) [19:27:04]: Jeg vil fortsette der forrige taler slapp, nemlig med at det er historiske erfaringer som gjorde at Norge etter annen verdenskrig forsto at man ikke bare kunne melde seg ut av Europa når en stor konflikt eller krig herjet. Utviklingen senere viser nettopp at det er vanskelig for land å holde seg utenfor konflikter, og derfor var det en dyp historisk erfaring, en smertelig sådan, som gjorde at Norge valgte en atlanterhavstilknytning etter krigen. For øvrig vil de fleste si at det er denne faste tilknytningen, og at man ikke lot seg gradvis dirigere av Warszawapakten og Sovjet, som også gjorde at man til slutt kunne se at de økonomiske systemene som de landene baserte seg på, kollapset, og at man fikk murens fall. At man så var for optimistisk i troen på at det ville vokse frem demokratier, er en sak for seg.

Det som definerer en stat, er at det er anerkjent at den kan forsvare seg, at den har et forsvar. Det følger av denne selvbestemmelsen at den også fullstendig fritt velger hvilken forsvarsallianse den vil inngå i, sammen med andre land. Det er altså slått fast, post sovjetisk fall, at det er slik, og det er også protokoller som Russland har skrevet under på.

Det er derfor nokså forstemmende å høre at det her i denne sal gjentas argumenter som man må til russiske medier, statskontrollerte sådanne, for å finne maken til. Man omtaler basepolitikken som noe helt annet enn den er, vel vitende om at man fremstiller en base og den aktiviteten som er i Trøndelag, som noe helt annet. Jeg gjentar igjen at basepolitikken er en regjeringsbeslutning, den er selvpålagt, og den gjelder på visse premisser, nemlig at det ikke er krise eller at krig truer. Det er altså vi som definerer hva som er anledningen til å fravike en regjeringsbeslutning. I samsvar med mangeårig praksis gjennomføres det øvelser, og det forhåndslagres, selvfølgelig med tanke på at man kan få bruk for det, for å ha en reell forsvarsevne hvis man noen gang blir stilt på prøve.

Jeg må si jeg finner dette initiativet fra representanten Moxnes som ganske påfallende. Han leder jo selv et parti som mener at den folkelige oppstanden på Maidan-plassen, som førte til den nåværende regjering, var et kupp støttet av Vesten. Rødt er imot sanksjonene fordi de – slik de har begrunnet det – anerkjenner den russiske innflytelsessfære, som i denne sammenheng betyr at de kan gå inn i andre land og gjøre voldtekt på deres nasjonale og territorielle integritet. Det burde kanskje bekymre mer enn hvorvidt det er legalt å samarbeide med allianseland om forsvaret og trene og øve.

Rødt har også oppfordret til at den nåværende regjeringen skal stå opp mot vår tidligere statsminister, som nå er generalsekretær i NATO, fordi NATO har svart positivt på at disse landene, etter demokratiske prosesser, ønsker 4 000 soldater fordelt på tre land, fordi de ikke selv har noe forsvar, fordi de selv også trodde at himmelen var blå etter at Sovjetregimet falt sammen. Dette er nasjonal selvråderett. Det er det vi nå står opp for og skal forsvare, og da trenger vi ikke den slags forvirrede signaler.

Da er jeg vel så bekymret over at også SV anslår toner som vi ikke har hørt siden SFs tid, og eventuelt også en av røttene, NKP, som var en ren apologet for sovjetiske interesser. Det er ganske bekymringsfullt, for SV har jo erfaring som regjeringsparti. De forsvarte til og med NATOs bombing i Kosovo, selvfølgelig med en del kvaler, men det er gått lang tid siden, og jeg ser at de nå manøvrerer seg inn til å bli et rent anti-NATO, antivestlig parti. Det er skremmende hvis det alternative flertallet som skal fremstille seg som et alternativ til den nåværende regjering, skal være avhengig av disse to partiene. Det bør ta nattesøvnen fra flere.

Bjørnar Moxnes (R) [19:32:19]: Sosialisme er den politikken Arbeiderpartiet til enhver tid fører, sa Torolf Elster i 1957. Etter å ha hørt Frank Bakke-Jensen kan vi nå si at basepolitikken er den politikken Solberg-regjeringen til enhver tid fører, helt uavhengig av fakta. På bakken er det altså slik at basepolitikken ligger fast, også om det er permanent tilstedeværelse av amerikanske soldater på en base i Norge.

Bakgrunnen for denne politikken bunner i svakheter i egen beredskap. Norge har ikke tilstrekkelig mannskap, forsyninger eller kapasitet til å stå i en konfliktsituasjon. Denne svakheten utgjør en sikkerhetsrisiko fordi den tvinger fram offensive handlinger for å varsle USA. Når vi ikke har tilgang til egne styrker som kan operere over tid, forsvinner også mulighetene for dialog, forhandling og kompromiss. Det å få amerikanske soldater på Værnes i Trøndelag, allierte øvelser nær den russiske grensen, er tiltak som viser at en framtidig krise i nord ikke skal bli en kamp der Norge forsvarer eget territorium, men i stedet eskalerer til en stormaktskonflikt mellom USA og Russland. Slik blir det i alle stater som ikke har tilgang til en selvstendig nasjonal krisehåndteringsevne, ifølge Tormod Heier ved Forsvarets stabsskole.

Lavspenningspolitikken Norge førte under den kalde krigen, gjorde at datidens Sovjetunionen ikke var bekymret for amerikanske baser og offensive operasjoner ut fra Norge. Det ga et naboskap som stort sett var preget av gjensidig respekt. Nå er vi i full fart på vei bort fra denne situasjonen.

Bakke-Jensen sier ikke ett ord om hvordan tillitsforholdet, som Norge har brukt tiår på å bygge opp, til de grader er brutt ned. Han sier ikke ett ord om hvilke garantier vi har for at den uforutsigbare Trumps USA vil respektere Norges interesser av et forutsigbart forhold til Russland når en etablerer seg i Norge med brodd – nettopp mot Russland.

Jeg vil gjenta og etterlyse svar på noen sentrale spørsmål fra Bakke-Jensens siste innlegg. For det første: Er det permanent tilstedeværelse av amerikansk militærpersonell på Værnes, eller ikke? For det andre: Hvilken makt og myndighet har amerikanske militære på norsk jord? Vil de bringes inn for en norsk domstol hvis de begår ulovlige handlinger på norsk jord, eller vil de ikke være underlagt norsk lov? Dette er spørsmål som det norske folk har et selvsagt krav på å få et tydelig svar på.

Statsråd Frank Bakke-Jensen [19:35:36]: Alliert øving på norsk jord er regulert i de samme avtalene som norske soldater er underlagt når de øver med allierte i andre NATO-land. SOFA heter avtalen, en svær, omfangsrik avtale mellom NATO-medlemslandene, som regulerer denne typen aktivitet. Det er plenty av muligheter for det norske folk til å sette seg inn i det.

Dette er en interessant debatt, for vi har nå igjen to aktive parti i Stortinget som er imot NATO-medlemskap. Inngangen til spørsmålene om alliert øving blir ganske så forskjellig om man er for NATO-medlemskap, eller om man er imot NATO-medlemskap.

Når det gjelder forholdet til Russland, er jeg helt enig med representanten Moxnes i at det har vi balansert veldig godt opp gjennom årene. Det har vi gjort ved at vi har hatt en tydelig forsvarspolitikk. Den baserer seg på to pilarer: et troverdig norsk forsvar og et troverdig medlemskap i alliansen NATO, det vestlige forsvarssamarbeidet.

Når SV og Senterpartiet siterer forsvarssjefen fra det fagmilitære rådet, glemmer de – antakelig med vilje – å ta med at den uttalelsen kom forsvarssjefen med på bakgrunn av at de rød-grønne hadde bygd ned Forsvaret gjennom åtte år. Så sa forsvarssjefen, da vi hadde vedtatt langtidsplanen i Stortinget, at nå har vi en satsing og ressurser som gjør at det sitatet ikke gjelder lenger. Det kan være lurt å ta med hele historien hvis man skal prøve å beskrive noe.

Vi er fortsatt opptatt av å ha et godt forhold til Russland. Det har vi ved å være en tydelig nabo gjennom et godt forsvarssamarbeid. Det gjør vi gjennom alle de andre arenaene der vi samarbeider med Russland. Det mener jeg, og jeg tror det er bred enighet i denne salen om at det er bra: fiskerisamarbeidet, miljøvernsamarbeidet, søk og redning i Barentshavet og folk-til-folk-samarbeidet. Det er viktigere nå enn det har vært noen gang.

Jeg vokste opp under den kalde krigen. For meg var Sovjet noe stort, mørkt, farlig og ukjent bak en grense. For min datter, som er 30 år yngre enn meg og har vokst opp på samme stedet, er Russland det mest spennende nabolandet. Hvorfor? Jo, fordi den generasjonen har tilegnet seg en kunnskap om at på hver side av en grense bor det mennesker som oss. Den hadde ikke vi som vokste opp på 1960-tallet under den kalde krigen. Den kunnskapen har vi altså tilegnet oss fordi vi fikk en mur som falt, fordi vi fikk tøværet som gjorde at vi kunne begynne å reise til hverandre. Dette er en viktig del av egenkapitalen i forholdet vårt til Russland. Men det forholdet hviler på at vi har et troverdig forsvar, at vi har et troverdig forsvarssamarbeid, og at vi er medlem av en allianse, sånn at vi blir respektert av vår store nabo i øst. Det er det NATO-samarbeidet, alliert trening og den norske langtidsplanen for Forsvaret som sikrer.