Stortinget - Møte torsdag den 1. mars 2018

Dato: 01.03.2018
President: Morten Wold

Søk

Innhold

Sak nr. 9 [16:02:11]

Interpellasjon fra representanten Hadia Tajik til arbeids- og sosialministeren: «Dei siste åra har organisasjonsgraden i arbeidslivet gått ned. Ved utgangen av 2016 fallt for fyrste gong organisasjonsgraden til under 50 prosent. Dette er alvorleg av fleire grunnar: Me veit at det er ein samanheng mellom eit organisert arbeidsliv, høg verdiskaping og arbeidet mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. I tillegg veit me at eit organisert arbeidsliv har mykje å seie for å redusere arbeidsløyse og forskjellar mellom folk, og gjennom koordinerte lønnsoppgjer. Høg grad av organisering gjer òg at kvar enkelt arbeidstakar står sterkare: Ein rapport frå Institutt for samfunnsforskning viser at dersom minst halvparten av dei tilsette på ein arbeidsplass er organisert, så aukar det lønna med 14–15 prosent. Kva initiativ vil regjeringa ta for å bidra til eit organisert arbeidsliv»?

Talere

Hadia Tajik (A) []: Eg har invitert til denne interpellasjonsdebatten fordi organisasjonsgraden har avgjerande betydning for arbeidslivet vårt. At arbeidstakarar og arbeidsgjevarar er organiserte, bidreg til svært viktige forhold i samfunnet vårt. Det gjev oss eit seriøst arbeidsliv, det gjev oss koordinerte lønsoppgjer, som òg gjer det mogleg å kjempa mot arbeidsløyse, det gjev reduserte forskjellar mellom folk, og det gjev auka verdiskaping. Desse samanhengane er påpeikte frå fleire hald, bl.a. i NordMod-arbeidet til Fafo, der Jon Erik Dølvik i 2013 skriv at dette har betydning både for maktrelasjonen i arbeidslivet og for tillit i samfunnet generelt. Men òg Holden III-utvalet i 2013 og Cappelen-utvalet i 2016 påpeiker kor viktig det er at myndigheitene støttar opp om koordinert lønsdanning, og at dette er noko som heng saman med organisasjonsgraden. Òg Arbeidstilsynet har i fleire samanhengar understreka samanhengane mellom eit organisert og eit seriøst arbeidsliv. Dei har òg påpeikt korleis arbeidstakarar i bransjar som er spesielt utsette for sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, er sårbare nettopp når dei ikkje er fagorganiserte, for då har dei ikkje eit lag, nokon å søkja råd hos eller få hjelp frå som er lett tilgjengeleg for dei.

Organisasjonsgraden i Noreg er høgare enn i mange andre land. Likevel har han falle litt dei siste åra. På 1990-talet var 57 pst. av arbeidstakarane organiserte, no er under 50 pst. organiserte. Me veit òg at forskjellane er ganske store i ulike delar av arbeidslivet. I offentleg sektor er omtrent 80 pst. av dei tilsette organiserte. I privat sektor er under 40 pst. organiserte. Blant arbeidsgjevarane veit me at organisasjonsgraden i privat sektor er i underkant av 70 pst., i offentleg sektor er organiseringsgraden 100 pst. – sjølvsagt. Me veit at unge arbeidstakarar har jamt over lågare organiseringsgrad. Slik var det òg før, men sett i lys av korleis arbeidslivet vårt endrar seg, kva næringar som veks mest, samtidig som store kull som har pleidd å ha høg organiseringsgrad, går av med pensjon, er det noko som kan gje oss langsiktige problem. Arbeidsinnvandring har òg betydning. Me veit f.eks. at organiseringsgraden er lågare blant innvandrarar enn i befolkninga elles.

Summen av desse endringane er noko som bekymrar oss i Arbeidarpartiet. Me meiner det er nødvendig å gjera noko med det, av fleire grunnar. På arbeidstakarsida er høg organisasjonsgrad viktig fordi det gjev tryggleik for den enkelte, men òg fordi det gjev forhandlingsmakt i møte med arbeidsgjevarane. På arbeidsgjevarsida er organisering viktig for å få til koordinering i lønsoppgjera og fordi det gjer at bedriftene i mindre grad treng å konkurrera på løns- og arbeidsvilkår. For myndigheitene er òg eit organisert arbeidsliv viktig fordi det gjer at arbeidslivet vert meir seriøst. Det styrkjer grunnlaget for trepartssamarbeidet, og det gjev stabilitet til arbeids- og samfunnsliv. Det styrkjer òg myndigheitene si evne til ansvarleg økonomisk styring ved bl.a. koordinert lønsdanning mellom partane.

Eg vil meina at myndigheitene ikkje berre bør vera takknemlege for høg organisasjonsgrad, dei bør òg sjølve bidra til å oppretthalda den høge graden av organisering. Det vil Arbeidarpartiet, men det vil så langt ikkje Høgre, Framstegspartiet eller Venstre. Dette seier eg fordi eg spurde statsminister og Høgre-partileiar Erna Solberg om desse tinga her på Stortinget den 7. februar. Då sa ho:

«Egne tiltak, utover dem vi har i dag, mener regjeringen ikke er nødvendig.» Det er me ueinige i.

Ofte når me tek opp desse tinga, er responsen nettopp at det må organisasjonane ordna sjølve. Dei må gjera seg meir attraktive, dei må rekruttera fleire. Det må dei sjølvsagt, men sidan høg organisasjonsgrad er eit gode for samfunnet som heilskap, er det òg ei felles oppgåve for oss politisk å bidra til å auka han. Eg tillèt meg difor å påpeika nokre måtar å auka organisasjonsgraden på som myndigheitene kan vera med og bidra til.

  1. Respekt for partssamarbeidet. Det vil eg påstå at regjeringa ikkje viser. Det såg me allereie under endringane av arbeidsmiljølova i 2015 – ei samla arbeidstakarside og fleire på arbeidsgjevarsida var imot. Likevel vart endringane tvinga igjennom av regjeringa. Og her er poenget: Når regjeringa ikkje respekterer partssamarbeidet, svekkjer det òg betydninga av det organiserte arbeidslivet. Det ville aldri falle Arbeidarpartiet inn å opptre på den måten. Når ein gjennomfører store endringar i arbeidslivet, bør ein gjennomføra dei i samarbeid med partane, og motførestillingar frå partane bør ein lytta til. Me såg eit nytt eksempel no nyleg, då regjeringa sette ned ei ekspertgruppe for å kjempa mot eit useriøst arbeidsliv. Då fekk partane i arbeidslivet ikkje vera med. Byggenæringens Landsforening og Fellesforbundet har til og med sendt eit felles brev til regjeringa. Partane står med andre ord saman i denne saka. Det er regjeringa som har valt å distansera seg og halda dei utanfor.

  2. Å fjerna hinder mot organisering, som usikre tilsetjingskontraktar og ein utstrekt bruk av innleigd arbeidskraft. Arbeidarpartiet vil ha slutt på såkalla faste tilsetjingar utan løn mellom oppdrag. Me ønskjer å fjerna det generelle høvet til mellombels tilsetjing, som både er unødvendig, og som Institutt for samfunnsforsking nyleg har dokumentert. Det er snakk om folk som elles ville vore fast tilsette, som no i staden vert mellombels tilsette. Dette er viktig. Me har òg mange eksempel på folk som har vore innleigde, og som opplever at dei vert straffa om dei tek opp kritikkverdige forhold, eller om dei viser engasjement som tillitsvalde eller interesse for fagforeiningsarbeid. Straffa er ganske enkelt at dei ikkje vert leigde inn igjen – anten for ei stund, eller ikkje i det heile. Med andre ord er denne typen tilsetjingsformer eit hinder mot organisering.

  3. Å styrkja verkemidla til fagorganisasjonane. Det kan ei regjering gjera. Då bruker ein f.eks. lovverket til å styrkja den juridiske posisjonen til fagorganisasjonane, f.eks. gjennom kollektiv søksmålsrett. Det er eit verktøy som kan vera med og hindra sosial dumping, sikra lik arbeidstid og ikkje minst sikra at innleigde arbeidstakarar òg følgjer dei HMS-krava som til kvar tid gjeld. Fagorganisasjonar melder at då dei tidlegare hadde denne retten, bidrog det til å løysa konfliktar før domstolane. Berre det at dei hadde denne retten, gjorde altså at arbeidsgjevarane visste at dei kunne hamna i domstolen, og det gjorde at det vart lettare å finna løysingar – før ein nådde dette punktet.

  4. Å auka kunnskapen om det organiserte arbeidslivet. Her opplever me heldigvis at det er brei politisk einighet. Sjølv regjeringspartia meiner det er fint at skuleungdomar lærer noko om betydninga av det organiserte arbeidslivet. Men eg må innrømma at eg ikkje kan sjå at det har skjedd så mykje. Er dette noko som er omsett i handling, og kva har i så fall regjeringa gjort for å få til dette? Eg tillèt meg samtidig å føreslå at det burde vera ein større del av introduksjonsprogramma og norskopplæringa for innvandrarane, når me veit at organisasjonsgraden er lågare blant innvandrarar, og når me veit at manglande meistring i språk og lite nettverk gjer at ein er ekstra sårbar. Då er kunnskapar om korleis me gjer ting i Noreg, viktig.

  5. Å auka frådraget for fagforeiningskontingenten. Det ønskjer LO, Unio, YS og Akademikerne, og det er ein god idé. Det viser at me meiner at fagforeingsmedlemskap er viktig, faktisk så viktig at myndigheitene vil stimulera til det òg økonomisk. Frådrag eller skattekutt er jo elles eit verkemiddel som denne regjeringa ikkje er framand for å bruka når det gagnar dei som har mest frå før.

Dette er fem eksempel på initiativ som myndigheitene kan ta, og det er eksempel på ting som Arbeidarpartiet ville ha gjort.

Statsråd Anniken Hauglie []: La meg aller først takke representanten Tajik for å sette et viktig spørsmål på dagsordenen.

Jeg deler representantens syn på betydningen av å ha et organisert arbeidsliv. Det er viktig for medvirkning og samarbeid på arbeidsplassen, i utviklingen av de enkelte næringer og i samfunnet som helhet.

Regjeringen vil, i tråd med regjeringsplattformen, legge til rette for et organisert arbeidsliv og et velfungerende og effektivt trepartssamarbeid. Vi ønsker å bidra til å videreutvikle det beste i den norske modellen. Det er en konkurransefordel for Norge at vi har et likestilt og inkluderende arbeidsliv med høy organisasjonsgrad.

I vårt arbeidsliv er det flere organiserte arbeidstakere og bedrifter enn i de fleste andre europeiske land, men vi har en lavere organisasjonsgrad enn våre nordiske naboland. Slik har det mer eller mindre alltid vært. En av årsakene kan være at vi har mange små bedrifter, hvor det ikke har vært samme tradisjon for å organisere seg.

Et interessant utviklingstrekk som ikke har fått så mye oppmerksomhet, er at de private bedriftenes organisasjonsgrad har økt betydelig – fra 50 pst. på 1980-tallet til om lag 67 pst. i dag. Dette bidrar til å styrke det organiserte arbeidslivet. Flere forskere som har studert virkemåten til den norske modellen, legger vekt på betydningen av at vi har organiserte arbeidsgivere. Det må som kjent to parter til for å skape samarbeid.

Jeg er opptatt av at vi må ha et godt kunnskapsgrunnlag for arbeidslivspolitikken. Arbeids- og sosialdepartementet har over flere år fått gjennomført et forskningsprosjekt om hvordan organisasjonsgraden og tariffavtaledekningen utvikler seg. Fafo, som er ansvarlig for prosjektet, har gått gjennom tallgrunnlaget på nytt og kommet fram til et noe lavere anslag enn tidligere. Ifølge deres tall var organisasjonsgraden i norsk arbeidsliv 50,4 pst. i 2006. Ti år senere var den 49 pst. Det i seg selv er ingen dramatisk endring, noe også LO-leder Hans-Christian Gabrielsen nylig uttalte til NRK.

Hovedutfordringen er at sysselsettingen øker mest innen privat tjenesteyting. Dette er samtidig den delen av arbeidslivet hvor det har vært minst vanlig å være medlem i en arbeidslivsorganisasjon. Ikke minst for organisasjonene selv er det en utfordring å nå fram til arbeidstakere i bransjer og virksomheter med lite tradisjon for organisering. Samtidig må det også være oppmuntrende at en ny kartlegging utført av Arbeidsforskningsinstituttet og Fafo viser at så mange som fire av ti uorganiserte oppgir at de kan være interessert i å organisere seg. Unge arbeidstakere er de som viser størst interesse. Vi vet at den unge generasjonen er opptatt av utviklingsmuligheter og kompetanseutvikling. Jeg tror derfor at de fagforeningene som jobber systematisk og strategisk for å styrke medlemmenes kompetansemuligheter, også er de som vil lykkes i å tiltrekke seg nye medlemmer.

De utfordringene vi finner i utsatte bransjer og næringer, må takles i samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet. Derfor har vi invitert til trepartssamarbeid i bransjeprogrammene innenfor renhold, uteliv og transport. Informasjonstiltak for å fremme organisering er blant temaene som er på agendaen i disse bransjeprogrammene. Våren 2015 ble det etablert en arena for å styrke den politiske dialogen mellom departementet og partene i programmene.

Hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden har gått sammen om en felles innsats for økt organisasjonsgrad. De samarbeider nå om en kartlegging for å finne ut mer om årsakene til at arbeidstakere ikke organiserer seg. De planlegger informasjonstiltak og vil se på hvordan de kan samarbeide med de andre partene i arbeidslivet for å øke organiseringen.

NHO har på sin side tatt til orde for å styrke det organiserte arbeidslivet som et av sine anbefalte tiltak for å bekjempe arbeidslivskriminalitet.

Dette er gode initiativ. Jeg har invitert partene til å følge opp temaet på det førstkommende møtet i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd 6. mars – altså tirsdag til uken.

Regjeringen legger vekt på å ha dialog med alle organisasjonene i arbeidslivet. Selv om det kan være uenighet i enkeltsaker, er det en grunnleggende enighet om verdien av å samarbeide. Innenfor trepartssamarbeidet har vi de siste årene inngått en avtale om inkluderende arbeidsliv, utarbeidet en strategi mot arbeidslivskriminalitet, vi har samlet oss om et hurtigspor for å inkludere flyktninger i arbeidslivet og fornyet samfunnskontrakten for flere læreplasser i videregående opplæring. Trepartssamarbeidet er etter min vurdering myndighetenes viktigste bidrag til å fremme et organisert arbeidsliv.

I forbindelse med lønnsdannelsen blir det tydelig at samfunnet som helhet har mye å tjene på å ha et godt organisert arbeidsliv. Holden III-utvalget uttrykte dette på en god måte:

«For å opprettholde en koordinert lønnsdannelse må den vedlikeholdes både av institusjonene i inntektspolitikken og organisasjonene selv. Høy organisasjonsgrad kan lette koordineringen og gi en lønnsdannelse som bedre ivaretar hensynet til høy sysselsetting og lav ledighet. Både partene og myndighetene må støtte opp om koordineringen.»

Vi har et godt utgangspunkt. Nærmere 70 pst. av alle arbeidstakere arbeider i virksomheter som er dekket av tariffavtale. I tillegg er det sannsynligvis enda flere virksomheter som frivillig følger opp de lønns- og arbeidsvilkår som partene forhandler fram, eller som følger dem fordi det kreves i offentlige anskaffelser.

Oppslutningen om organisasjonene på både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden er et fundament for å sikre et seriøst arbeidsliv. Vi har en felles interesse av å bekjempe dem som vil undergrave det.

Utfordringene for organisasjonene i arbeidslivet er å synliggjøre hvilken betydning det har for den enkelte og for samfunnet å være medlem. Det handler om å gjøre seg relevante og møte vår tids utfordringer med nye arbeidsformer og relevante tilbud.

Myndighetene skal bidra med sitt, ikke minst når det gjelder samarbeid med organisasjonene om å løse viktige samfunnsutfordringer. Jeg ser fram til videre dialog om disse viktige spørsmålene.

Hadia Tajik (A) []: Eg takkar statsråden for svaret.

Eg registrerer at statsråden innleidde med å seia at regjeringa i Jeløya-plattforma understrekar at ein vil leggja til rette for trepartssamarbeidet og det organiserte arbeidslivet. Men det var vanskeleg å identifisera i dette innlegget akkurat kva regjeringa har tenkt å gjera. Statsråden gav nokre enkle eksempel, ho påpeikte at dei ønskjer eit godt kunnskapsgrunnlag, at dei ønskjer kartlegging. Det synest eg er heilt fint – det handlar om å få kunnskap på bordet. Det opplever eg at alle parti er einige om, og på sett og vis skulle det berre mangla at ein aukar kunnskapsgrunnlaget her.

Ein annan ting eg merka meg, var bransjeprogram innanfor enkelte sektorar. Det synest eg òg er fint, men det skulle strengt tatt berre mangla. Det er nokre sektorar som er spesielt utsette for sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, og mange av oss har vore pådrivarar for å oppretta slike bransjeprogram. Det vart også nemnt at Arbeidslivspolitisk råd den 6. mars skal snakka om desse tinga. Det òg er fint, men det skulle berre mangla.

Og det var det – det var det me fekk høyra av tiltak og initiativ. Så eg vil gjerne spørja rett ut: Er det riktig forstått at statsråden ikkje har nokon planar om å setja i verk nye tiltak for å auka organisasjonsgraden?

Utover desse tinga vart det stort sett berre gjeve beskrivingar av kva organisasjonane sjølve kan gjera, og kva som er utfordringane deira. Eg merkar meg òg at statsråden ikkje tok opp kritikken som er komen frå Fellesforbundet og Byggenæringens Landsforening, om at dei ikkje har vore involverte i ein viktig del av arbeidet mot sosial dumping. Eg skulle gjerne ha høyrt statsråden ta for seg korleis ho har tenkt å handtera den kritikken frå desse to viktige aktørane.

Det siste eg har lyst til å seia, er at me dei siste åtte åra har sett at sysselsetjinga har falle med 4 prosentpoeng. Den vesle veksten me har sett innanfor sysselsetjing i det siste, er i all hovudsak isolert til bygg og anlegg, og til utleige av arbeidskraft. Då veit me samtidig at dette er dei bransjane der me har størst problem med sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Det er òg dei bransjane der me har lågast organisasjonsgrad. Då veit me at det er noko som kan ramma både enkeltmenneske og familiar og arbeidslivet vårt, men på sikt er dette òg ei utvikling som vil kunna ramma produktivitetsveksten til dette landet – altså evna vår til å produsera verdiar som kan finansiera velferda.

Noko av det me treng no for å koma på rett kjøl, er faste, høgproduktive stillingar og trygge og kompetente arbeidstakarar, men ikkje minst treng me ein auka organisasjonsgrad i heile arbeidslivet, for å sikra at det me håper skal verta framtidig vekst, òg kjem innanfor sektorar som er trygge for folk.

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg må innrømme at jeg lyttet nøye da representanten Tajik holdt sitt hovedinnlegg og kom med flere forslag til tiltak som kunne øke organisasjonsgraden. I realiteten var ikke det spesielt spenstige forslag, og det er heller ikke slik at fordi man ikke gjør det partene til enhver tid vil, respekterer man ikke partssamarbeidet. Slik kan det ikke være – selvfølgelig respekterer vi partssamarbeidet, men det er ikke gitt at partene alltid får gjennomslag for det man ønsker, på den måten man vil.

Til det som Tajik også tok opp i sitt andre innlegg, nemlig kritikken fra Fellesforbundet om ekspertutvalget: Det er ikke slik at Fellesforbundet og BNL ikke skal bli hørt i det utvalget. De skal i aller høyeste grad involveres, men de skal involveres på en litt annen måte enn det partene selv skulle ønske. De skal delta i en referansegruppe, og de skal selvfølgelig også bli hørt underveis.

Vi har mange prosesser gående med partene i de fleste sektorer. De deltar i ulike råd og utvalg, programmer og annet for å være med på å påvirke politikken på områder som er viktige for dem, for deres medlemmer og for deres bransjer. Jeg vil tro at noe av det viktigste for en organisasjon er å få gjennomslag nok til at den også er relevant for sine medlemmer – at medlemmene ser at det å melde seg inn i denne fagforeningen betyr at en vil få reell innflytelse over områder som er viktige for en selv og ens kolleger. Her bidrar regjeringen i aller høyeste grad til å involvere organisasjoner på flere områder som er av stor betydning for medlemmene.

Men igjen mener jeg det vil være helt feil å si at én organisasjon skal kunne få vetorett over politikken til en regjering. Vi vet også at når man snakker om partene, betyr det ikke alltid at partene er helt enig seg imellom; det kan være motstridende interesser dem imellom. Da er det viktig at også regjeringen forsøker å balansere de ulike hensynene.

Et av tiltakene som Tajik ramset opp, var det som handler om innleie. Regjeringen sendte allerede i fjor ut flere forslag til hvordan man kan begrense det. Her kommer vi tilbake til Stortinget i løpet av noen uker, så det anser jeg som utkvittert.

Det er mulig at man skal ta mer av dette inn i læreplanene. Da er vi over i et annet ansvarsområde enn mitt, dette må kunnskapsministeren svare for. Men vi vet at skal noe inn i læreplanene, er det også noe som skal ut.

Flere, til og med medlemmer i organisasjonene selv, har også påpekt at de mener – og det mener jeg er et tankekors som organisasjonene må ta inn over seg – at flere av organisasjonene oppfattes som for partipolitiske. Det må være en utfordring at medlemmene selv sier det – det må i hvert fall være et klart signal til organisasjonene, om de kanskje bør være mer nøytrale enn det medlemmene selv oppfatter dem som i dag.

Lise Christoffersen (A) []: Takk til interpellanten for nok en gang å utfordre arbeidsministeren på hva Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre akter å gjøre for et organisert arbeidsliv. Så langt har ikke dette stått særlig høyt på regjeringas dagsorden, dessverre. Snarere er det sånn at hver gang Arbeiderpartiet har tatt opp dette spørsmålet, er det tommelen ned. Regjeringa vil ikke engasjere seg.

Interpellanten viste til statsministerens svar til henne for en måned siden: Statsministeren kunne ikke se poenget med at regjeringa skulle engasjere seg. Både statsministeren og andre representanter for Høyre har stadig gjentatt at det er organisasjonene som selv har ansvar for å gjøre seg attraktive.

I spørretimen i går fikk finansministeren spørsmål om det samme. Hun svarte veldig lite konkret – i samme gate som statsministeren – og avsluttet med å si:

«men det handler også om å sikre at de som av ulike årsaker velger ikke å være organisert, også har gode, ordnede betingelser på arbeidsplassen sin».

Det er jo i tråd med Fremskrittspartiets prinsipprogram, der det står:

«Et fritt arbeidsmarked fungerer (…) ikke godt så lenge monopollignende organisasjoner inngår avtaler sentralt for arbeidstakere og arbeidsgivere. Vi går inn for full organisasjonsfrihet, hvor retten til å være organisert skal stå like sterkt som retten til å være uorganisert.»

Fremskrittspartiet har fått god uttelling i Jeløya-erklæringen, for der kan vi lese:

«Mange arbeidstakere ønsker mer fleksibilitet for å gjøre det enklere å kombinere jobb og privatliv. Regjeringen vil derfor fortsette arbeidet med å modernisere og tilpasse arbeidsmiljøloven til det arbeidslivet som både arbeidstakere og arbeidsgivere ønsker. Regjeringen anerkjenner at mange arbeidstakere velger å være uorganisert.»

Så da er jo katta egentlig ute av sekken – som den var da Stortinget behandlet Arbeiderpartiets forslag til handlingsplan nummer 5 mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet for under ett år siden. Da ble et forslag fra oss om at regjeringa i samarbeid med partene i arbeidslivet skulle finne tiltak for å øke organisasjonsgraden i det norske arbeidslivet, herunder trappe opp fagforeningsfradraget til det dobbelte, nedstemt av stortingsflertallet.

Arbeidsministeren gjentar til stadighet hvor opptatt regjeringa er av å bekjempe arbeidslivskriminalitet. Nå er vel det en sannhet med modifikasjoner, for er man opptatt av å bekjempe noe, bør man jo også være opptatt av å ta i bruk de virkemidlene man har. Men både Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre har dessverre en dårlig historie i så måte, både i regjering og i opposisjon.

Under den rød-grønne regjeringa fremmet vi tre handlingsplaner mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet – handlingsplan 1 i mai 2006, handlingsplan 2 i oktober 2008, handlingsplan 3 i mai 2013. Dagens regjeringspartier stemte imot samtlige.

De stemte imot innsynsrett for tillitsvalgte, de stemte imot påseplikt og informasjonsplikt. De stemte imot å innføre norske vilkår i kommunale anbud i tråd med ILO-konvensjon 94, de stemte imot å stramme inn på arbeidsleie mellom bedrifter, de stemte imot en sjupunktsstrategi for å styrke arbeidstakerrettigheter internasjonalt, de stemte imot solidaransvar, imot regionale verneombud, de stemte imot å få den første stortingsmeldinga om et seriøst arbeidsliv i denne salen, imot kollektiv søksmålsrett, som de opphevet så fort de kom i regjering.

Under Solberg-regjeringa har stortingsflertallet stemt ned over 50 forslag til tiltak fra Arbeiderpartiet mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet i våre handlingsplaner nummer 4 og 5, foruten å ha stemt imot våre forslag om særskilte tiltak innen transportnæringen, både på bakken og i lufta.

Det er ikke bare Arbeiderpartiet som er misfornøyd. Det var også Riksrevisjonen. Nå går det bedre, ifølge regjeringa sjøl, men det gjør jo ikke det. Vi kan styrke tilsyn og kontrollmyndigheter så mye vi vil. De vil aldri greie å rekke over alt. Men regionale verneombud, som høyrepartiene har stemt imot, kan det, særlig når de kan spille på lag med titusenvis av skolerte tillitsvalgte med innsynsrett og mulighet til å fremme kollektivt søksmål mot useriøse og kriminelle arbeidsgivere. Fafo har vist at tiltak mot sosial dumping virker der arbeidstakerne er organisert. Men det evner ikke regjeringa å se, eller – kanskje verre – vil ikke se, på grunn av ideologiske skylapper. Arbeidsfolk er de første som taper på det – til slutt undermineres velferden for alle.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Et godt organisert arbeidsliv er viktig for både arbeidstakere og arbeidsgivere. Et ryddig arbeidsliv med avklarte rettigheter og arbeidsforhold burde i seg selv være attraktivt for alle parter. Derfor vil jeg takke interpellanten for å ta opp denne debatten for å se på årsaker til en svakt fallende organisasjonsgrad de siste årene.

Ifølge YS’ arbeidslivsbarometer føler nærmere én av tre uorganiserte at fagforeningene ikke ivaretar deres interesser – én av tre. I samme arbeidslivsundersøkelse svarer hele 39 pst. at fagforeningene er for tett koblet til politiske partier. Det siste bør være et tankekors for interpellanten, det første bør være et tankekors for organisasjonene.

Samtidig er det mye som kan tyde på at norsk arbeidsliv hovedsakelig er trygt, ryddig og anstendig. En ansatt i Steam Kaffebar ved Egertorget svarte da VG spurte i januar i år:

«Jeg vil gjerne være organisert, men det er ikke så naturlig i en privateid og relativt liten kjede, hvor vi opplever at vi behandles bra.»

Hun fortalte at den private kjeden hadde lønn etter tariff og bransjens beste arbeidstid. De såkalte gratispassasjerene er kanskje trepartssamarbeidets ektefødte barn – vi har fått det trygge arbeidslivet vi ville ha, hvor folk flest føler seg ivaretatt.

De fleste norske næringslivseiere og arbeidsgivere er anstendige og ønsker ryddige arbeidsforhold, om ikke av hensyn til sine ansatte, selv om jeg har tro på at det er tilfellet, så i hvert fall av hensyn til bunnlinja. Fornøyde ansatte er mer produktive og lojale, noe som gir bedre inntjening. Et anstendig og ryddig arbeidsliv skal og må lønne seg for alle parter. Derfor er det viktig at vi følger opp politisk med oppdaterte lover og reguleringer og slår hardt ned på arbeidslivskriminalitet og useriøse virksomheter som utnytter mennesker og undergraver seriøse aktører. Det mener jeg denne regjeringen gjør.

Men når én av tre ikke føler at fagforeningene ivaretar deres interesser, er det da en politisk oppgave å senke terskelen for dem, eller å løse opp den sterke partitilknytningen som nesten 40 pst. av de uorganiserte oppfatter som et problem?

Vi har fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner som opplever medlemsvekst. Unio har hatt en jevn vekst de siste årene, og NHO-foreningen Abelia forteller at mer enn 60 gründerbedrifter meldte seg inn hos dem i løpet av bare et par måneder. Disse gründerbedriftene står for framtidens arbeidsplasser, men snakker fagforeningene til framtidens arbeidstakere?

Det er ikke sikkert at arbeidstakere i teknologiorienterte kunnskapsbedrifter føler at organisasjoner som går til generalstreik mot moderate endringer i arbeidsmiljøloven, appellerer til dem, ei heller de som står på plenen foran Stortinget og viser fingeren til en statsråd de er uenige med.

Likevel mener jeg at partene i arbeidslivet har et stort potensial i det moderne arbeidslivet. Det kan være lover og reguleringer som står i veien for å skape nye arbeidsplasser, der det lønner seg å være flere sammen for å få endret disse. Det kan være lover og reguleringer som gjør det vanskelig å kombinere familie og arbeidsliv gjennom turnusordninger som f.eks. ikke er tilpasset å ha barna annen hver helg. Det er mange grunner til å være organisert, bl.a. fordi staten, som er en av partene i arbeidslivet, ikke alltid har rett.

I fjor skrev LO-Aktuelt om 25 forslag for å øke organisasjonsgraden. Ett av dem var å profesjonalisere rekrutteringsarbeidet, altså å stille spørsmålet: «Vil du bli medlem av fagforeningen vår?» Når fagforeningene ikke engang spør om folk vil bli medlem, synes jeg det er litt spesielt å be om politiske virkemidler for å få det til.

Når det gjelder LO, skrev NRK at litt lavere organisasjonsgrad knapt høstet et skuldertrekk fra LO-leder Hans-Christian Gabrielsen. Han påpekte at det på 1970-tallet var 51,5 pst. som var organisert, i dag er det 49,1 pst. Som han sa: «Det er ingen dramatisk og stor nedgang vi snakker om.»

Men når det er sagt, er det alvorlig når et lite mindretall, 2 pst., sier at de ikke tør å fagorganisere seg av frykt for negative reaksjoner fra arbeidsgiveren. Organisasjonsfrihet betyr frihet til ikke å organisere seg så vel som frihet til å organisere seg, og begge skal respekteres. Men ikke å organisere seg fordi man er redd for negative reaksjoner, er et signal om at noe er galt. Vi skal huske på, og være takknemlige for, at det ofte er fagforeningene og deres medlemmer som fungerer som varslere av useriøse aktører og uryddige arbeidsforhold. Det er også derfor samspillet mellom arbeidsgiverorganisasjonene og arbeidstakerorganisasjonene er så viktig. De har en gjensidig interesse av at aktører som undergraver et seriøst og anstendig arbeidsliv, blir avdekket og fulgt opp.

Jeg mener regjeringen tar partene i arbeidslivet seriøst, noe som er synlig både i dialogen med partene og i saker som bekjempelse av arbeidslivskriminalitet. At det har blitt opprettet hele syv sentre til å bekjempe arbeidslivskriminalitet på under fem år, mener jeg viser dette. At vi ikke er enig i alle saker, som kollektiv søksmålsrett, handler om respekt for dem som ikke vil la seg misbruke i konflikter de ikke nødvendigvis er enig i. Det burde også være et tankekors for fagforeningene som ønsker flere medlemmer.

Erlend Wiborg (FrP) []: Jeg tror det er viktig å heve blikket litt og ta inn over seg realitetene. Det er at norsk arbeidsliv i all hovedsak fungerer godt. Det er et godt forhold mellom arbeidsgivere og arbeidstakere på de aller, aller fleste arbeidsplasser, både på arbeidsplasser der folk velger å være organisert, og på arbeidsplasser der folk velger ikke å være organisert.

Både Fremskrittspartiet og jeg er enig i at det er bra at Norge har en høy organisasjonsgrad, og jeg tror at for de fleste er det fornuftig å være organisert. Men så velger folk forskjellig – noen har også gode grunner til ikke å være organisert, og det er noe vi må respektere. Ansvaret for eventuelt å øke organisasjonsgraden må selvfølgelig ligge hos partene selv, hos de organisasjonene som ønsker å få enda flere medlemmer.

Representanten Lise Christoffersen hadde en utmerket opplesning her fra både Fremskrittspartiets program og Jeløya-plattformen. Jeg synes hun tar opp viktige momenter der, og jeg kunne gjerne tenkt meg at hun fortsatte opplesningen. Men siden hun først leste litt fra Fremskrittspartiets program, tenkte jeg likeledes å lese hva den daværende, rød-grønne regjeringen kom med i Meld. St. 29 fra 26. august 2011. På side 156 i denne stortingsmeldingen fra den rød-grønne regjeringen står det:

«Eit tillitsbasert og effektivt partssamarbeid med høg legitimitet føreset oppslutning om organisasjonane. Likeins er det ei viktig side ved demokratiet vårt at arbeidstakarar og arbeidsgivarar skal stå fritt til å stifte og drive organisasjonar, og fritt kunne slutte seg til den organisasjonen dei ønskjer, eller la vere å organisere seg. Styresmaktene har ansvar for å leggje til rette for eit godt arbeidsliv for alle arbeidstakarar og arbeidsgivarar – både organiserte og uorganiserte.»

Jeg synes dette er en god formulering fra den rød-grønne regjeringen, for vi som politikere har faktisk et ansvar for å ivareta alle arbeidstakere i Norge, uavhengig av om man velger å være organisert eller ikke. Vi skal lage rammeverket som gjør at det er trygt å gå på jobb i Norge, at det skal være anstendige lønns- og arbeidsforhold, helt uavhengig av om man er organisert eller ikke. Da synes jeg det er litt spesielt – særlig ut fra historien til Arbeiderpartiet, som opprinnelig ønsket å stå opp for arbeidstakerne som var nederst ved bordet – at det har endret seg til at man kun skal fokusere på den delen av befolkningen som er organisert.

Jeg tror det er mange grunner til at organisasjonsgraden synker. Arbeiderpartiet tar stadig opp fagforeningsfradraget, at det er det ultimate. Arbeiderpartiet påpekte det også i valgkampen og fikk kritikk fra NRK Detektor, som ettergikk påstanden – f.eks. uttalte forsker Kristine Nergaard i Fafo at det finnes ingen forskning, slik Arbeiderpartiet hevder, på at det er en sammenheng mellom organisasjonsgraden og fagforeningsfradraget.

Jeg tror det er flere grep flere av fagforeningene selv kan gjøre for å øke antall medlemmer. Det ene er, som representanten Nordby Lunde var inne på, å se til de organisasjonene som lykkes, men jeg tror også det handler om de tilbakemeldingene man får. Ta f.eks. LOs medlemmer – det var 38,4 pst. av LO-medlemmene som stemte på Arbeiderpartiet, de resterende stemte på andre partier. Allikevel mottok Arbeiderpartiet i valgkampåret 2017 26 815 452 kr i partistøtte fra arbeidstakerorganisasjoner. Veldig mange opplever at Arbeiderpartiet lar seg styre av LO, og at LO har et mål om å hjelpe Arbeiderpartiet mer enn å hjelpe den jevne arbeidstaker. Jeg tror det er dit man bør rette mye av oppmerksomheten hvis man ønsker en høyere organisasjonsgrad.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg vil takke representanten Hadia Tajik for en svært viktig interpellasjon.

Det er en dramatisk reduksjon i organisasjonsgraden i privat næringsliv på ansattsida. Siden 1994 har det gått stadig nedover, og dette er utrolig negativt for et seriøst arbeidsliv. Riksrevisjonen – alle – påpeker det, og det som er utviklingen i praksis, er sterkere enn det som hittil har kommet fram i statistikkene. Jeg vil understreke at dette gir en ubalanse i maktforholdene til de ansattes ulempe. Vi må aldri glemme at arbeidsgiveren har styringsrett. Hvis ikke arbeidsgiveren da har en anstendig, sterk og faglig ordentlig motpart, får vi en ubalanse til den ansattes ulempe. Det er en utrygghet som brer seg til stadig flere yrkesgrupper, og vi har en enorm jobb som folkevalgte i å korrigere markedskreftene, korrigere innholdet i den private eiendomsretten, slik at vi får balanserte maktforhold.

Senterpartiet vil øke respekten for partssamarbeidet. Regjeringa nedsetter nå ekspertutvalg uten folk fra arbeids- og næringslivet. Oppfølging av tiltak fra «Enkelt å være seriøs» i bygg- og anleggsbransjen er et veldig godt eksempel. Opposisjonen her i Stortinget må nå samle seg og kreve at fagfolk med skoa på blir med. Det er helt uhørt om ikke det skjer, for det er både fra arbeidsgiversida og fra arbeidstakersida en best kjenner hvordan dette skjer, og hvilke virkemidler de useriøse bruker. Det er på alle måter uklokt, det som regjeringa nå gjør.

Et velorganisert arbeidsliv er en forutsetning for et trygt familieliv. Jeg ser dessverre at ingen fra Kristelig Folkeparti har meldt seg i denne debatten. Jeg vil appellere til Kristelig Folkeparti om å tenke igjennom hvordan et velorganisert arbeidsliv har sammenheng med og er forutsetningen for et trygt familieliv. Folk må vite i god tid når de har fri fra arbeidet. En må ha trygghet for arbeid og dermed trygghet for lønn. Det er behov for flere faste ansettelser. Vi må få definert fast ansettelse. Vi må få gjort det ulovlig å ha slike ansettelsesforhold som NHO Service og Handel driver med, nemlig fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag. Vi må innskrenke de midlertidige ansettelsene. Vi må innskrenke lovlig bruk av bemanningsselskaper.

Stortingets viktigste oppgave når det gjelder organisering, er å sikre den fulle sysselsettingen, sikre balansen mellom tilbud og etterspørsel av arbeidskraft, slik at også de av oss som ikke har full arbeidsevne, får en mulighet til å delta i arbeidslivet. Det er umulig å realisere med fri arbeidsinnvandring fra EØS-området. EØS undergraver både full sysselsetting og norske lønns- og arbeidsvilkår. Senterpartiet arbeider systematisk for å komme vekk fra fri arbeidsinnvandring, til regulert arbeidsinnvandring, hvor det kreves fast jobb på norske lønns- og arbeidsvilkår og bolig før arbeidstillatelse blir gitt.

Senterpartiet er positive til å gjøre fagorganisering billigere for folk ved at fagforeningskontingentbeløpet som gir fradrag i inntekt, økes. Jeg kan gjerne stille meg bak det som den rød-grønne regjeringa sa, og som representanten Wiborg var inne på, at det må være opp til den enkelte, være fritt, om en vil organisere seg eller ikke, men jeg vil sterkt understreke at vi som folkevalgte må legge til rette for at de ansatte skal se en fordel ved å organisere seg. Det skal være lønnsomhet ved å organisere seg. De som organiserer seg, skal komme bedre ut. Det er noe av det sentrale i det spørsmålet vi står overfor.

Det er viktig at vi får sterkere fagorganiseringer både på arbeidstakersida, på arbeidsgiversida og blant de sjølstendige, og det er viktig at fagorganisasjonene er saklig og faglig sterke. Jeg vil understreke at vi skal være partipolitisk uavhengige når fagorganisasjoner og politiske partier er enige i sak. Når de er enige i sak, må fagorganisasjonene støtte de partiene som går for det samme standpunktet. Tidligere leder i Fagforbundet, Jan Davidsen, har på en forbilledlig måte gjennomført dette i praksis, og det er noe som mange har mye å lære av.

Jeg vil til slutt si at alle vil tjene på en høyere organisasjonsgrad. Senterpartiet arbeider for at flere skal bli organisert. Det å øke organiseringen i privat sektor med 10 pst. er ikke noe urealistisk mål.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Eg vil begynna med å takka representanten Tajik for å reisa ein veldig viktig debatt. Eg er i veldig stor grad einig i dei forslaga til tiltak som Tajik nemnde.

Me i SV ser med stor bekymring på at organisasjonsgraden i Noreg fell. Spesielt gjeld dette nye bransjar, som tenesteytande sektor og it-bransjen, f.eks., men me ser òg ei brutalisering overfor unge arbeidstakarar som vel å organisera seg, bl.a. hos velferdsprofitørar i barnevernet. Eg vil sitera ei eg snakka med for eit par dagar sidan. Ho jobbar i det private barnevernet. Eg spurde om ho var organisert, og ho svarte: «Ja, men det er hemmeleg, for eg ser korleis sjefane behandlar og snakkar til dei som er opent medlem av klubben.»

Ein av dei tydelegaste trendane me ser, er at tilsette i bemanningsbyrå og dei som har andre former for mellombelse kontraktar, ikkje organiserer seg. Dette har no vorte så tydeleg at fagforeiningane seier at fast tilsetjing er ein føresetnad for å tora å organisera seg i dagens arbeidsmarknad. Det er ikkje rart. Når ein person berre får mellombelse kontraktar og er prisgjeven velviljen til sjefen, gjer ein så klart alt for å få vidare jobb og inntekt.

Det er utruleg synd, for det er gjerne dei personane som er i ei utrygg stilling, som spesielt har behov for ein klubb i ryggen. Dette er grunnen til at me i SV går inn for å gjeninnføra kollektiv søksmålsrett og å leggja riktige tariffavtaler til grunn for å ha tilgang til innleige. Dette er noko som vil bidra til auka organisasjonsgrad.

Innleige av arbeidskraft representerer ein betydeleg del av det som vert avdekt som arbeidslivskriminalitet. Regjeringa seier klart og tydeleg i plattforma si at eit organisert arbeidsliv er ein konkurransefordel for Noreg. Då er det merkeleg at regjeringa vel å anerkjenna dei som ikkje er med i ei fagforeining.

Organisering i arbeidslivet er eit av dei aller beste verktøya for å få bukt med arbeidslivskriminalitet, men òg for å få eit samfunn med små forskjellar. Det er på tide å ta politiske grep no for å bidra til å auka organisasjonsgraden.

Bjørnar Moxnes (R) []: I plattformen fra Jeløya gikk regjeringen til det absurde skritt å skrive inn at de anerkjenner dem som velger ikke å være fagorganisert. Det skjer samtidig som organisasjonsgraden har falt til under 50 pst. Vi får berømme de borgerlige for en usedvanlig dårlig timing med plattformen sin. Signalet som regjeringen sender ut med dette, er naturligvis svært urovekkende.

Vi i Rødt er glade for at vi fikk flertall for at regjeringen må fremme en sak til Stortinget med forslag som kan bidra til å øke organisasjonsgraden. Nå må regjeringen levere på det og ikke bare peke på fagbevegelsen.

Frontfagsmodellen handler om at fagbevegelsen samordner lønnskrav for at bedriftene skal være konkurransedyktige. Men nå ser vi at eierne stikker av med en stadig større del av kaka – ifølge ferske tall som LO la fram denne uken. Hvorfor skal fagbevegelsen fortsette å holde igjen når eierne tar en stadig større del av verdiskapingen og regjeringen ikke legger til rette for økt organisering?

Innen varehandel ser vi at det er lav organisasjonsgrad. Et eksempel på det er Rema 1000. Odd Reitan er blitt en av Norges aller rikeste på Rema-butikkene, mens de ansatte er blant Norges dårligst betalte. De ansatte har i aller høyeste grad gjort sitt for å skape de verdiene Reitan lever av, men de får ikke sin rettmessige andel av verdiene. Reitan slipper å møte til lønnsforhandlinger, bl.a. fordi de fleste av Rema-butikkene ikke er eid direkte av ham. Denne franchise-modellen er et typisk eksempel på en organisering av arbeidslivet som ikke tilrettelegger for bedriftsdemokrati, deltakelse eller påvirkning for de ansatte, noe som er selve målet med fagorganisering.

Etter streiken i hotell- og restaurantbransjen fikk de ansatte endelig lokal forhandlingsrett. Det var en viktig seier. Men i de lokale forhandlingene fikk de ansatte null kroner i tillegg. Eierne av disse hotellkjedene er blant Norges aller rikeste: Olav Thon, Petter Stordalen og Christian Ringnes. Hva vil regjeringen bidra med for at de reelle arbeidsgiverne og eierne må møte ved forhandlingsbordet når fagbevegelsen organiserer og forhandler?

Fagbevegelsen sier selv at løsarbeidere og midlertidighet er det største hinderet for økt organisering. Dette er en gruppe arbeidstakere som regjeringen selv har satt i en sårbar og avhengig posisjon der få tør å organisere seg. Hva gjør regjeringen for å få ned andelen innleide og andelen midlertidig ansatte?

LOs nestleder, Peggy Hessen Følsvik, skrev noe klokt i Dagsavisen før jul. Hun skrev:

«Sammen med arbeidsgiverorganisasjonene spiller fagbevegelsen en avgjørende rolle i utformingen av lover og regelverk som styrer vilkår i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig. At arbeidslivets parter er en så integrert del av samfunnsstrukturen og er med på å ta et så stort samfunnsansvar, har bidratt til likestilling, omstillingsevne og produktivitet. Det er avgjørende for den nordiske modellens framtid at våre politikere forsvarer og utvikler nettopp dette.»

Mener egentlig regjeringen at fagbevegelsen spiller en positiv rolle for å øke produktiviteten i Norge? Hvis svaret er ja, hva vil da regjeringen gjøre for å øke organisasjonsgraden og sikre at fagbevegelsen er en sterk og viktig samfunnsaktør i Norge framover?

De har ikke valgt å øke fagforeningsfradraget, selv om prisene ellers i samfunnet øker. Det første de gjorde da de overtok, var å vrake et viktig verktøy for fagbevegelsen, nemlig den kollektive søksmålsretten. Og regjeringspartiene gikk imot alle forslagene om regulering av og forbud mot bemanningsbransjen innen bl.a. byggebransjen, i Oslofjordområdet. Dette er forslag som kan rydde opp i arbeidslivet og gi flere organiserte arbeidere, og det går altså regjeringen imot. Det er et tydelig signal til landets organiserte arbeidere.

Bente Stein Mathisen (H) []: Jeg vil også takke interpellanten for å ha reist en veldig viktig sak. Den nordiske – eller norske – arbeidslivsmodellen kjennetegnes av et godt organisert arbeidsliv, noe vi er stolte av på både høyre- og venstresiden i norsk politikk. Vi har en lang og god tradisjon og erfaring med en sterk fagbevegelse i tett samarbeid med en sentralisert arbeidsgiverorganisering, og også en tradisjon for politisk konsensus mellom de store politiske partiene. Det er viktig. Det dreier seg om sosialt ansvar, om partenes gjensidige anerkjennelse av rettigheter og plikter – plikter som ikke bare gjelder lov- og avtaleverket, men også om hva vi mener er det beste for landet vårt. Det dreier seg om verdiskaping, og det dreier seg også om arbeid mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Konsensus og kompromisser mellom partene, mellom arbeid og kapital, bygger på partenes tillit til hverandre når det gjelder både vekt på likhet og praktisering av lov- og avtaleverket.

Noe som irriterer meg litt, er at venstresiden hele tiden prøver å innbille folk at Høyre egentlig vil fagforeningene til livs. Denne retorikken har jeg møtt mye i debatter. Det er misvisende, og jeg er lei av å bli tillagt meninger og holdninger jeg faktisk ikke har, og som heller ikke partiet har. Vi er positive til fagforeninger, og vi er enige med Arbeiderpartiet her. Vi ønsker også høyere og økende organisering i arbeidslivet. Jeg var selv fagorganisert i over 30 år før jeg ble valgt inn på Stortinget, og jeg har hatt tillitsverv og vært aktiv i min fagforening. Høyre mener det er viktig å hegne om den norske arbeidslivsmodellen og bygge videre på det vi har bygget opp. Trepartssamarbeidet er viktig.

Interpellanten er bekymret for nedgangen i organisasjonsgraden i arbeidslivet. Det er flere av oss. Hun spør hva regjeringen vil bidra med for å snu denne trenden. Jeg mener at Arbeiderpartiet kanskje bør gå litt i seg selv, kanskje sitter de på noe av løsningen. De bør undersøke og spørre hvorfor arbeidsfolk ikke vil organisere seg i fagforeninger under LO.

Jeg har et konkret eksempel å vise til. Rett før sommeren i fjor ble jeg invitert til å holde et innlegg på Fellesorganisasjonens kommunalkonferanse, som ble holdt på Gardermoen. Jeg satt da i arbeids- og sosialkomiteen. Da jeg kom dit, ble jeg møtt med kjempeplakater som hang hele veien, overalt, med overskriften «Ny regjering – ny retning» og en masse uimotsagte politisk fargede påstander om regjeringens arbeidslivspolitikk. Jeg må si jeg lurte på om jeg hadde kommet feil, om jeg var blitt invitert til Arbeiderpartiets valgkamp-kick-off. Jeg hadde aldri trodd at det var et så sterkt samrøre mellom fagforeningene i LO og Arbeiderpartiet. Jeg visste jo at det var tette bånd, men at det var så integrert, var en overraskelse for meg. Jeg kunne ikke la være å kommentere det i innlegget mitt, og jeg fikk faktisk flere tilbakemeldinger fra tillitsvalgte som syntes det var bra at jeg sa fra om det, for de syntes selv det var problematisk. De sa rett ut at det tette båndet mellom Arbeiderpartiet og LO var en hemsko for rekruttering av arbeidstakere med et annet politisk ståsted, og det skjønner jeg faktisk. Jeg må si for egen del at hvis Sykepleierforbundet, som jeg har vært medlem av, hadde vært linket opp til et politisk parti på denne måten, hadde jeg aldri vært medlem der.

Avslutningsvis vil jeg si at jeg tror ikke det handler om å øke fagforeningsfradraget for å få til en høyere organisasjonsgrad, som flere har vært inne på her. Det skjedde ikke noen nevneverdig økning da den rød-grønne regjeringen gjorde det da de satt med makten. Det er nok flere andre faktorer som spiller inn. En av de viktigste tror jeg faktisk Arbeiderpartiet sitter med nøkkelen til selv.

Hanne Dyveke Søttar (FrP) []: I februar i år deltok jeg på årskonferansen til NHO i Nordland. Temaet var «Verdien av arbeid», og et av foredragene het «Partssamarbeidet – suksessmodell for nærings- og samfunnsutvikling i Norge».

Det er vel ingen tvil om at de fleste av oss ønsker et likestilt og inkluderende arbeidsliv med høy organisasjonsgrad. Men det kan jo bli litt vanskelig å sitte på en krakk med tre bein hvis det ene beinet er mye kortere enn de andre. Så bare å se på arbeidstakerne og deres organisasjonsgrad synes jeg blir litt feil. Man må se på helheten i det.

I Meld. St. 29 for 2010–2011 skrev den rød-grønne regjeringen at det er en viktig side ved demokratiet at både arbeidstakere og arbeidsgivere skal stå fritt til å stifte og til å drifte organisasjoner. Man skal stå fritt til å velge den organisasjonen man vil, og man skal også stå fritt til å velge ikke å organisere seg.

Dagens regjering handler helt i tråd med det de rød-grønne selv slo fast da de regjerte. I nevnte stortingsmelding slo de videre fast at staten har ansvar for å legge til rette for et godt arbeidsliv for alle arbeidstakere og arbeidsgivere, både de organisere og de uorganiserte.

Regjeringen har slått fast i regjeringsplattformen at man vil legge til rette for et organisert arbeidsliv, og at man vil sikre at alle arbeidstakere skal få ivaretatt sine grunnleggende rettigheter, inkludert organisasjonsfriheten. Hvis man velger å organisere seg, må det være frivillig og også fordi man føler at det har en verdi.

Kanskje man heller bør snu interpellantens problemstilling? Kaste ballen litt tilbake? Hva kan organisasjonene gjøre for at flere skal ønske å organisere seg? Hvordan skal organisasjonene bli mer attraktive?

Skattefradraget for fagforeningskontingenten har vært stabilt de siste årene, mens selve kontingenten har økt. Kanskje det er der problemet ligger, at mange føler at de ikke får noen ting eller får lite igjen for det det faktisk koster? Det er ingen som liker å kaste pengene ut av vinduet, vi er et nøkternt folk her i landet.

Helt til slutt: Man kan vel kanskje ha litt forståelse for Arbeiderpartiets bekymring for organisasjonsgraden blant arbeidstakerne og at organisasjonene får inn litt mindre midler i kontingent. Det er jo bare et drøyt år til neste valgkamp.

Eigil Knutsen (A) []: Jeg må begynne med å kommentere litt av innleggene til representantene Mathisen og Nordby Lunde.

Mathisen sa at opposisjonspartiet Arbeiderpartiet sitter med nøkkelen til utfordringene vi i dag tar opp. Det er noe spesielt, men jeg har lyst til å minne om at de organisasjonene som Mathisen mener er for tett knyttet til politiske partier, er demokratiske organisasjoner hvis kongresser velger politikk og eventuell støtte til partier. Mathisen sa at det er derfor folk ikke blir medlem av disse organisasjonene. Da har jeg lyst til å understreke at LO øker i medlemstall, LOs foreninger øker totalt i medlemstall. Det er ikke det som er utfordringen eller problemstillingen vi diskuterer her i dag. Det er organisasjonsgraden – særlig i bransjer som er utsatt for sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.

Det samme gjelder representanten Nordby Lunde, som listet opp NHO-foreninger og andre organisasjoner som får flere medlemmer. Jeg gjentar: LOs medlemstall øker. Problemet og utfordringen vi diskuterer her i dag, er at særlig i utsatte bransjer er det fallende organisasjonsgrad. Og for å ta et eksempel: Nordby Lunde hevder også at fagorganisasjonene ikke spør om folk vil bli medlem. Min fagforening, Handel og Kontor, region vest, har i løpet av halvannet år økt sin medlemsmasse med over 500 personer fordi de går ut og spør. Det er et godt eksempel på en bransje – servicesektoren og handelsbransjen – som trenger økt organisasjonsgrad, som også andre representanter har vært inne på.

Landet har nylig fått ny næringsminister, og jeg satt og tenkte på hva jeg ville begynt med hvis jeg hadde blitt utnevnt som næringsminister. Jeg ville faktisk begynt med å innføre tiltak for økt organisasjonsgrad både blant bedrifter og særlig blant arbeidstakere i privat sektor. Måter en kan gjøre det på, er ved å styrke trepartssamarbeidet, ha økonomiske incentiver og øke kunnskapen om det organiserte arbeidslivet.

Og hvorfor er dette så viktig? Det handler overhodet ikke, som noen impliserer i sine innlegg her i dag, om å blidgjøre fagbevegelsen. Det er heller ikke bare et ideologisk standpunkt, selv om en i fellesskap er sterkere. Det er i aller høyeste grad et samfunnsøkonomisk spørsmål, og jeg skal nevne fire årsaker til at et organisert arbeidsliv er et samfunnsøkonomisk spørsmål.

For det første: Arbeidslivskriminalitet og sosial dumping forekommer særlig i bransjer i privat sektor med lav og fallende organisasjonsgrad. Hva skjer i de bransjene? Jo, produktiviteten faller, veksten og verdiskapingen går ned.

For det andre: Koordinert lønnsdannelse er kun mulig i et arbeidsliv med høy organisasjonsgrad. Det gjør at vi i Norge står av disse konjunkturene. Vi har ansvarlige parter i arbeidslivet som gjør at ikke mange jobber eller bedrifter går over ende i nedgangstider.

For det tredje: Det styrker lokalt næringsliv – ikke bare postboksselskaper som leier inn arbeidstakere. De betaler ikke reise, kost og losji, og de lønner sine fagfolk som hjelpearbeidere.

Og det bringer meg over på punkt fire: Høy organisasjonsgrad sørger for at vi har norske fagarbeidere også i framtiden.

Statsråden sa at det er en konkurransefordel at vi har et inkluderende arbeidsliv med høy organisasjonsgrad. Det er ikke helt nøyaktig sitert, men essensen var i alle fall at det er en konkurransefordel. Det er nettopp vårt poeng, at det er en konkurransefordel for det norske næringslivet at vi har en høy organisasjonsgrad, men det tas altså ingen grep, det kommer ingen nye tiltak, fra dagens regjering. Tvert imot – en anerkjenner det uorganiserte arbeidslivet. Og ikke bare er regjeringspartiene mot konkrete forslag om høyere organisasjonsgrad, de er også mot konkrete forslag mot sosial dumping. Det så vi i dagens innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen. De er altså også mot konkrete tiltak for organisasjonsgrad, som er det viktigste tiltaket i den langsiktige kampen for et seriøst og produktivt arbeidsliv. Da må vi øke organisasjonsgraden i privat sektor med minst 10 pst., som representanten Lundteigen var inne på.

Margret Hagerup (H) []: Norske arbeidstakere har det godt. Ni av ti er fornøyde på jobb. Den norske modellen har tjent oss godt.

Regjeringen får mye kritikk for bruken av ordet «anerkjenner» i regjeringsplattformen, og Arbeiderpartiet og andre angriper stadig regjeringen for at den anerkjenner at en del velger ikke å være medlem i en fagforening. Men all den tid vi har organisasjonsfrihet i Norge, er spørsmålet om medlemskap i en fagforening er individets valg og ikke politikernes valg.

Meld. St. 29 for 2010–2011 har blitt nevnt, men det kan være verdt å lese den som kom på nynorsk også, den som kom fra de rød-grønne i 2011:

«Eit tillitsbasert og effektivt partssamarbeid med høg legitimitet føreset oppslutning om organisasjonane. Likeins er det ei viktig side ved demokratiet vårt at arbeidstakarar og arbeidsgivarar skal stå fritt til å stifte og drive organisasjonar, og fritt kunne slutte seg til den organisasjonen dei ønskjer, eller la vere å organisere seg. Styresmaktene har ansvar for å leggje til rette for eit godt arbeidsliv for alle arbeidstakarar og arbeidsgivarar – både organiserte og uorganiserte.»

Det er fremdeles organisasjonsfrihet i Norge, selv om det har vært et regjeringsskifte. Vi ser alle styrken ved den norske modellen og hva den har gitt oss. Men hva er så statusen for organisasjonsgraden i Norge?

I perioden 2006–2016 har organisasjonsgraden sunket fra 50,5 pst. til 49 pst. Tall viser at LO og YS taper andeler, mens Akademikerne og Unio styrker sine posisjoner. Det er også store forskjeller innenfor offentlig og privat sektor.

Norden har høyest organisasjonsgrad, og bortsett fra de nordiske landene er det kun Belgia som har en organisasjonsgrad på 50 pst. eller mer. Finland, Sverige, Danmark og Belgia har en ordning der arbeidsledighetstrygden er eller har vært knyttet til medlemskap i en fagforeningsdrevet a-kasse som utbetaler ytelser ved arbeidsledighet. Ordningen med a-kassen er vanligvis den viktigste forklaringen på den særlig høye organisasjonsgraden i våre nordiske naboland. Jeg er glad for at det økonomiske sikkerhetsnettet ved arbeidsledighet i Norge er et universelt velferdsgode alle arbeidstakere har krav på, uavhengig av fagorganisering.

Det er mange grunner til at organisasjonsgraden går ned i Norge. To av grunnene er ifølge Kristine Nergaard i Fafo endringer i bedriftsstørrelse og strukturelle endringer, i betydningen at det blir færre industrijobber og flere servicejobber. Nergaard tror ikke at man behøver å bekymre seg for de store arbeidsplassene med tradisjon for fagorganisering. Hun frykter heller en helt annen konsekvens – at man i arbeidslivet kan få A- og B-lag, der store, velorganiserte arbeidsplasser og offentlig sektor har tariffavtaler, med de godene som følger med det, mens andre, mer fragmenterte bransjer ikke vil kunne tilby de samme rettighetene.

En kan få mange arbeidsplasser i servicesektoren der det eneste en har av rettigheter, er det som finnes i loven. Mye av medbestemmelsesretten finnes jo i tariffavtalene. Det er en større bekymring enn at vi ser en viss nedgang i den samlede organisasjonsgraden. Det at man ikke klarer å løfte dem som har de dårligste betingelsene, kan bli en utfordring for en modell vi ofte liker å si er basert på likhet og utjevning.

Strukturelle endringer i arbeidsmarkedet gjør at organisasjonene må legge flere ressurser i å verve nye medlemmer. Særlig bør de få til en sterkere tilstedeværelse i de delene av arbeidslivet der de står dårlig i dag. Man kan ikke bare si at fagforeningene og tillitsvalgte på arbeidsplassene gjør en dårligere jobb i dag enn tidligere. Antagelig gjør de ikke det. Organisasjonsgraden går ikke nødvendigvis ned fordi de er dårlige der de er til stede, men fordi det er for mange plasser de ikke er.

Jeløya-plattformen sier at regjeringen vil videreutvikle den norske modellen og mener det er en konkurransefordel for Norge å ha et likestilt og inkluderende arbeidsliv med høy organisasjonsgrad.

Det er fremdeles organisasjonsfrihet i Norge, men vi ser alle styrken ved den norske modellen og hva den har gitt oss.

En ny rapport fra Fafo viser at fire av ti uorganiserte oppgir at de er interessert i å fagorganisere seg, og de yngre uttrykker i større grad interesse for fagorganisering. Aktuelle strategier for å øke organisasjonsgraden kan være å målrette innsatsen mot de uorganiserte på arbeidsplasser hvor det allerede er fagforeninger, men også å satse på de unge, der potensialet og interessen er størst. Da kan man jo lure på om man har stilt spørsmålet: Hei, vil du bli med i fagforeningen vår? Det ville vært en god begynnelse og en forutsetning for at man organiserer seg.

Det er én ting jeg har savnet i debatten om organisasjonsgrad så lenge jeg har vært på Stortinget. Det er at Arbeiderpartiet svarer om den partipolitiske avhengigheten, som man har gjentatt flere ganger – det finnes ikke gode svar på den. Det tror jeg også vil være med på å styrke organisasjonsgraden.

Eli Wathne (H) []: Jeg vil først få takke representanten Tajik for at hun tar opp et viktig tema.

Den norske modellen er et arbeidsliv med vekt på samarbeid og medbestemmelse. Vi har klare spilleregler – trepartssamarbeidet virker. Jeg har lyst til å understreke at det er klokt for både arbeidsgivere og arbeidstakere å være organisert i organisasjoner som bidrar til å ivareta og styrke egne interesser i arbeidslivet. Men det er frivillig å være organisert, og med det følger også en rett til ikke å være organisert. Styresmaktene har uansett et ansvar for å legge til rette for et godt arbeidsliv for alle arbeidstakere og arbeidsgivere, både de organiserte og de uorganiserte.

Vi har et godt arbeidsliv i Norge, der de aller fleste trives på jobb. En av hovedutfordringene i dag er jo snarere at det er altfor mange som står utenfor arbeidslivet. Det er en utfordring vi må ta på alvor. Det betyr at vi må fortsette arbeidet med å omstille norsk økonomi og støtte opp om et inkluderende og trygt samfunn med små forskjeller. Vi skal ikke bare skape flere jobber, men også tilrettelegge for at flere kommer i jobb. Målet må være et trygt og fleksibelt arbeidsliv, med lav arbeidsledighet og høy sysselsetting. Målet må være å luke bort de useriøse aktørene og slå hardt ned på arbeidslivskriminalitet.

Vi vet at det er forskjell mellom organisasjonsgraden i offentlig og privat sektor. I privat sektor kan organisasjonsgraden i stor grad kobles til størrelsen på virksomheten. Ifølge tall fra Fafo er graden på 22 pst. i små virksomheter og 61 pst. i de største. I Norge er det slik at veldig mange bedrifter er nettopp små og mellomstore bedrifter. De bidrar til verdiskaping og arbeidsplasser i lokalsamfunn over hele landet. Det er bedrifter der bedriftseiere og lederen jobber tett sammen med medarbeiderne sine. De har ofte barn på de samme skolene, og de er med i de samme foreningene etter jobb. Da kan man av og til spørre seg om retorikken som kommer fra organisasjonene, treffer riktig.

Næringslivet og arbeidslivet er i endring – vi ser en stor framvekst av nye yrker og næringer, kanskje spesielt innenfor tjenesteytende sektor i SMB-segmentet. Arbeidsgiverorganisasjonene tilpasser nå sine tjenester for i større grad å nå ut til små og mellomstore bedrifter og nye næringer, og det er naturlig at arbeidstakerorganisasjonene gjør det samme. Akademikerne og Unio, som kanskje i større grad har rettet seg mot «nye» yrker og rekruttering av medlemmer mens de er i utdanningsløpet, opplever vekst i antallet medlemmer, også i den relative andelen av organiserte.

Vi er alle tjent med et organisert arbeidsliv, og norsk lovverk sikrer oss både rett og frihet til å være organisert. Det betyr at medlemskap må oppleves som relevant for den enkelte, med hensyn til både praktisk nytte, faglige verdier og yrkesidentitet, for ifølge Fafo er faktisk fire av ti uorganiserte interessert i å organisere seg. Andelen er dessuten høyest blant de yngste. Det vitner om at det burde være mulig for fagforeningene å øke oppslutningen ved å drive aktiv medlemsrekruttering, for det er mange som aldri har blitt spurt om de vil bli medlem. Derfor er jeg glad for at representanten Knutsen forteller at den fagforeningen han har tilknytning til, faktisk har økt andelen nettopp ved å spørre. For det må faktisk fagforeningene selv ta ansvar for å gjøre.

Kjersti Toppe (Sp) []: Først takk til interpellanten, som har fremja ein veldig viktig debatt, som burde engasjera fleire enn dei som sit i arbeids- og sosialkomiteen. Eg sit i helse- og omsorgskomiteen og vil ha eit innlegg litt utanfor våre erfaringar og det vi jobbar med.

Vi har hatt den lengste sjukehusstreiken i historia. Det har vore store konfliktar mellom arbeidsgivarar og arbeidstakarorganisasjonane, og meir enn nokon gang har viktigheita av å vera organsert vist seg. Det er grunn til å vera uroleg når organisasjonsgraden generelt fell så lågt som han har gjort no. Eg vil visa til det fleire har sagt, at vi har ein god norsk samarbeidsmodell. Trepartsmodellen i Noreg er viktig.

Mitt spørsmål er om vi i realiteten har eit trepartssamarbeid, eller om det er berre i teorien. Strukturen er på plass, men korleis fungerer det eigentleg i praksis? Er det oppskrytt? For viss vi les barometeret for medbestemming, som er utarbeidd av Høgskolen i Oslo og Akershus og kom i 2009, 2016 og 2017, er det ganske graverande tal som kom fram då ein spurde norske arbeidstakarar. Tala viser at 45 pst. av norske arbeidstakarar meiner at arbeidslivet i Noreg utviklar seg i ei meir autoritær retning. 45 pst. – altså meir enn fire av ti meiner det går i feil retning. Berre 10 pst. meiner arbeidslivet utviklar seg i ei meir demokratisk retning, og resten meiner enten ingenting eller svarar ikkje. Dette føler norske arbeidstakarar, det er deira erfaringar, og det burde bekymra oss. Det er klart at organisasjonsgraden bør opp når ein ser kva ein møter ute i verkelegheita.

Denne undersøkinga viste både i 2016 og i 2017 at når ein samanliknar privat, kommunal og statleg sektor, har statleg sektor den høgste graden av tilbakemeldingar på at medbestemminga er trua. Faktisk er privat sektor betre. Arbeidstakarar i privat sektor opplever meir medbestemming, og private med utanlandske eigarar opplever meir medbestemming enn dei som jobbar i statleg sektor i Noreg. Det burde ført til større politisk merksemd enn det har gjort til no. I statleg sektor oppgjer dei undersøkingane at det er i statlege aksjeselskap og i helseføretaka det er minst medbestemming. Då er det kanskje ikkje så rart at vi fekk ein så langvarig sjukshusstreik som vi fekk i 2016, men her har vi eit ekstra ansvar når staten er med på å driva norsk arbeidsliv i ei meir autoritær retning – stikk i strid med det som vert sagt. Vi må tora å spørja oss om trepartssamarbeidet er meir på papiret enn i praksis.

Takk til interpellanten. Det at vi herifrå, Stortinget, snakkar om og gjer tiltak for at fleire organiserer seg, er veldig viktig, kanskje viktigare enn nokon gang.

Hadia Tajik (A) []: Eg takkar for debatten. Han har vore klargjerande. Eg kommenterer fortløpande nokre påstandar frå debatten.

Statsråden har gjort det til sitt varemerke å gje karakteristikkar av opposisjonen sine forslag, utan sjølv å koma med eigne forslag. No får me høyra at forslaga våre ikkje er så spenstige. Nei, det kan godt henda at respekt for partssamarbeid ikkje er så veldig spenstig, men det har altså effekt. Det å gje nedlatande karakteristikkar av opposisjonen sine forslag kan hende verkar tøft, men me har i det minste forslag. Kvar vert det av forslaga frå Høgre, Framstegspartiet og Venstre? Dei er totalt fråverande.

Representanten Nordby Lunde har ein undertone av harmdirrande moral over fagorganisasjonane. Dei bør endra åtferd. Dei bør gjera seg meir attraktive. Dei bør spørja folk, slik at dei organiserer seg. Men kva i alle dagar skal Høgre sjølv gjera? Eller Framstegspartiet? Eller Venstre? Kva skal regjeringa gjera? Sjå det – det seier dei ingenting om.

Representanten Wiborg seier at ansvaret for å auka organisasjonsgraden må liggja hos organisasjonane sjølve – det er det neste, viktige poenget – fordi det handlar om å auka medlemstalet. Nei, å auka organisasjonsgraden er fyrst og fremst eit gode for samfunnet. Det er eit gode for alle. Det aukar tilliten i samfunnet. Det reduserer forskjellane i samfunnet. At Framstegspartiet og Høgre fyrst og fremst ser på dette som medlemspleie, gjer at alle desse honnørorda som me får høyra, om kor viktig det organiserte arbeidslivet er, lyder ekstra holt. Eg er glad for at representanten Wiborg fortel at Arbeidarpartiet er på arbeidstakarane si side, for det er der me har fått mykje partistøtte frå, i motsetning til Høgre og til dels Framstegspartiet, som først og fremst har fått pengar frå dei mest pengesterke i landet. Det er ei binding som er ganske alvorleg. Det får me ta i ein annan debatt.

Så til representanten Stein Mathisen. Ho seier at det har pleidd å vera konsensus mellom dei store partia i dei store sakene. Nei, i dei store kampane for arbeidstakarars rettar har Arbeidarpartiet og Høgre historisk sett vore på heilt ulike sider. Det er me tydelegvis no også.

Representanten Stein Mathisen sa òg at venstresida skapar eit bilde av at Høgre vil fagforeiningane til livs. Kven er dei folka som påstår det? Eg har kanskje høyrt éin person seia det i denne salen. Det er eit stråmannsargument. Me har ei heilt enkel skulding: Bidra til å auka organisasjonsgraden, seier me. Det gjer dei ikkje, og den skuldinga står ved lag.

Så er det fleire har som har snakka om retten til ikkje å organisera seg. Det er ingen som er imot den retten. Det er ingen som vil tvinga nokon til å organisera seg. Det er retten til å vera organisert som er under press. Det er organisasjonsgraden som er under press – ikkje omvendt.

Statsråd Anniken Hauglie []: Norsk arbeidsliv er bra, trolig blant de beste og tryggeste i verden. Ni av ti trives på jobb, og det er stor grad av tillit mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Arbeidstakere i Norge har stor autonomi sammenlignet med mange av deres kolleger i de fleste land vi kan sammenligne oss med. Det er relativt stabil organisasjonsgrad, noe også LO-lederen bekreftet her forleden.

Men sammensetningen har endret seg, fordi utdanningsmønsteret, yrkesfag, arbeid og næringsliv har endret seg og vil fortsatt endre seg. Denne utviklingen vil fortsette og vil også utfordre organisasjonene til å tenke nytt.

Det er ikke bare Bente Stein Mathisen som møter fagforeningsmedlemmer som reagerer på partitilknytning og partipolitisk slagside. Fagforeningenes egen medlemsundersøkelse bekrefter det, og resultatet, mener jeg, er noe som også organisasjonene må ta på alvor og ikke overse.

Lise Christoffersen hevdet i sitt innlegg at Høyre stemte imot alle forslag mot arbeidslivskriminalitet ikke i forrige periode, men i perioden før der. Nei, Høyre gjorde ikke det. Høyre stemte for om lag 30 av de ca. 40 forslagene som ble fremmet. Muligheten for kollektiv søksmålsrett, som også representanten Tajik tar opp nå som et tiltak for å øke organisasjonsgraden, tok vi bort – den var omstridt, den var prinsipielt betenkelig, og den ble heller ikke brukt.

Vi har sammen med partene i arbeidslivet utarbeidet to strategier mot arbeidslivskriminalitet. På toppmøtet mot arbeidslivskriminalitet denne uka var det samstemmighet rundt bordet om at innsatsen gir resultater, og det politiske trykket merkes. Det er bra.

Jeg er enig med flere av dem som har nevnt i salen nå at det er uakseptabelt at ansatte opplever sanksjoner når de varsler. I fjor strammet da også regjeringen inn HMS-forskriften, nettopp for å styrke de ansattes arbeidsmiljø. Vi fremmet også flere forslag til endringer i arbeidsmiljøloven for å styrke de ansattes rettigheter.

Respekt for partssamarbeidet handler om å involvere. Det er altså ikke noen harselas mot det som representanten Tajik tok opp. Jeg bare mener at det ikke er noe nytt eller noe vi er uenige om. Jeg er enig i at man skal respektere partssamarbeidet. Det handler om å involvere, men det handler også om å avveie partenes ofte ulike syn. At partene ikke alltid får det som de vil og akkurat som de vil, betyr jo ikke at de ikke blir hørt. Det kan være andre hensyn som vi politikere også ønsker å ivareta.

Det har vært en god debatt, og jeg vil igjen takke interpellanten for å sette dette på dagsordenen. Det har vært interessante innspill, og jeg har vel en sterk følelse av at siste ord ikke er sagt. Jeg for min egen del skal ta dette opp på Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd med partene allerede førstkommende tirsdag.

Presidenten: Då er debatten i sak nr. 9 avslutta.