Jette F. Christensen (A) [12:04:16 ] (ordfører for saken):
Denne saken dreier seg om at departementet burde grepet inn mot
det som vi i dag vet var et varslet lovbrudd. Eierne i privatskolekonsernet
Anthon B Nilsen gjennomførte en fusjon som utløste gevinst som gjorde
at eierne satt igjen med en betydelig sum, til tross for at vi i denne
sal har vedtatt at det ikke er anledning til å ta utbytte fra privatskoler
som får statsstøtte.
Saken dreier seg om hva som skjer
når man ikke følger Riksrevisjonens anbefaling. Det dreier seg om
konsekvensen av ikke å følge med, konsekvensen av å gjøre ting lettvint
istedenfor å gjøre ting skikkelig. Det dreier seg om konsekvensen
av at statsrådens departement gjorde nettopp det, og konsekvensen
av det var en skole som krevde inn for mye penger til et utdanningstilbud
som ikke var tilfredsstillende, og en fusjon som utløste en gevinst
som departementet selv omtalte som lovstridig. Det er viktig for Stortinget
at statstilskudd til private høgskoler kommer studentene til gode,
ikke kommersielle interesser. I denne saken skjedde det motsatte,
og Kunnskapsdepartementet var informert.
Denne saken startet med Riksrevisjonens
merknader til Kunnskapsdepartementet i 2013 og det stortingsvedtaket som
kom etterpå om at disse skolene trengte særlig oppfølging. Daværende
politisk ledelse i departementet uttalte at de var positive til
en gjennomgang. Statssekretær Kyrre Lekve sa til Universitas i 2012
at de fulgte dette tett, at tilskudd skulle komme studentene til
gode, og at han var positiv til at Riksrevisjonen så nærmere på
saken.
Departementet varslet at de ville
iverksette en særskilt oppfølging av ABN Utdanning og høgskolene
NITH, Westerdals og NISS i 2013. Allerede da var altså departementet
og Riksrevisjonen enige om at selskapet trengte særlig oppfølging.
I behandlingen av Dokument 1 for 2014–2015 skrev kontroll- og konstitusjonskomiteen
i sine merknader at komiteen uttrykte «en forventning om at svakhetene
som er beskrevet i rapporten om departementets etatsstyring, utbedres»,
og at komiteen la til grunn at det ville «finne sted en tettere
oppfølging av nasjonale sentre, og tilsyn med og evaluering av tilskuddsordninger
til private høyskoler og fagskoler». Altså sa Stortinget at vi forventet
at dette ble nøye fulgt opp.
Komiteen er av den oppfatning at
Riksrevisjonens anbefalinger bør bli fulgt. Men hva skjedde etter
valget i 2013? Statsråd Torbjørn Røe Isaksen sier i en uttalelse
på regjeringen.no datert 5. november 2015 at han vil «understreke
at departementet ikke på noe tidspunkt har stanset oppfølgingen
av skolen». I sitt svarbrev til Stortinget sendt til kontroll- og
konstitusjonskomiteen skriver statsråden at «departementets oppfølging
har vist at NITH, Westerdals og NISS var blant høyskolene som har
hatt betydelig egenkapital, og planla å iverksette en særskilt oppfølging
av dette». Statsråden skriver videre:
«En slik særskilt oppfølging ble
ikke iverksatt. Departementet kom til at oppfølgingen burde gjøres i
forbindelse med den ordinære rapporteringen.»
Her sier vi altså to forskjellige
ting. Statsråden skriver i svarbrev til komiteen at departementet
ikke fant grunnlag for å slå fast at transaksjonene ville være i
strid med regelverket, og derfor følger opp transaksjonen og fusjonen som
«del av den normale prosedyren, basert på etterfølgende analyse».
I samme brev skriver statsråden at han ser «at departementet på
et tidligere tidspunkt kunne ha stilt spørsmål om transaksjonene
og måten fusjonen ble gjennomført på». Det er riktig. I høringen
svarer statsråden:
«når vi svarer kontrollkomiteen
at oppfølgingen ikke stanses, er det fordi dette følges opp gjennom våre
ordinære rutiner. Når vi melder tilbake i den samme korrespondanserunden
med Riksrevisjonen, melder vi tilbake i mars om at både fusjon og transaksjon
følges opp gjennom ordinære rutiner, og at den saken fortsatt ikke
er avsluttet, altså at den er i prosess.
Så er det også riktig at en særskilt
oppfølging, som stort sett var knyttet til egenkapitalsituasjonen, ikke
ble iverksatt.»
Her er det mye, og det eneste som
er klart, er at det ikke ble iverksatt en særskilt oppfølging. Statsråd
Torbjørn Røe Isaksen svarer på spørsmål fra Dagens Næringsliv om
den manglende oppfølgingen av Riksrevisjonens anbefalinger at «departementet
mente det ble ivaretatt gjennom den ordinære oppfølgingen av privatskolene».
I ettertid har det blitt tilbakevist fra departementet, som hevder
at de aldri stoppet gjennomgangen. Det er klart det er veldig vanskelig
å stoppe noe som aldri ble iverksatt.
Komiteen mener det var og er problematisk
at det forelå forskjellige forklaringer om på hvilken måte Riksrevisjonens
anbefalinger ble fulgt opp av ansvarlig statsråd. Komiteen registrerer
at det ikke ble iverksatt en spesiell oppfølging av høgskolene,
på tross av at Riksrevisjonen anbefalte å følge nøye med, og senere
kontrollkomiteens behandling.
Det andre spørsmålet i denne saken
som har vært viktig og litt vanskelig å få klarhet i, er om lovbruddet
kunne vært forhindret av departementet. I Dagens Næringsliv, den
prima avisen som har brakt denne saken til torgs, sier kommunikasjonssjef
Trond Andresen i Anthon B Nilsen: «Departementet fikk med enhver
tydelighet, både muntlig og skriftlig, presentert alle detaljer
i transaksjonen, derunder at den også ville utløse en gevinst for
eier.» En av de informasjonsframleggelsene skjedde den 11. desember. Da
ga ABN Utdanning en ny presentasjon av hva som skulle skje. Det
var en powerpointpresentasjon, og den powerpointpresentasjonen hadde
den flotte tittelen «Konsernintern transaksjon som utløser gevinst».
Da burde det kanskje ringt noen bjeller.
I ettertid har det kommet fram at
ABN Utdanning i møtet også la fram en presentasjon om hvordan fusjonen
skulle gjennomføres. Departementet var orientert om den planlagte
fusjonen og at den også ville utløse et utbytte, som departementet
senere selv har påvist er i strid med loven. Dette involverer brudd
på Stortingets vedtak om en tettere oppfølging av skolene.
Statsråden har ved flere anledninger
argumentert med at departementet ikke gir forhåndsgodkjenning. Det
er helt riktig, det gjør ikke og det skal ikke departementet gjøre, så
den argumentasjonen til statsråden er helt riktig, og forhåndsgodkjenning
ble heller ikke gitt i møtet med ABN – helt riktig. Men den forhåndsgodkjenningen
er det ingen som har etterspurt eller diskutert. Årsaken til at
dette er en sak, er at en ikke stoppet det som var i ferd med å
skje. Statsråden har holdt fram at ABN Utdanning ble bedt om å sende
inn en forespørsel skriftlig for å undersøke lovligheten, men det
jeg ikke forstår, er hvorfor det ikke er i departementets egeninteresse
å stoppe noe som en selv anser som et lovbrudd, når man blir orientert
om det. Hvorfor er det ingen som gir beskjed?
I ettertid av statsrådens svarbrev
til kontrollkomiteen har høgskolen Westerdals reagert på det de
mener er en feilaktig framstilling fra departementets side. ABN
Utdanning hadde et inntrykk av aksept fra departementet for fusjonsplanene.
Det ser vi i et møtereferat der det går fram, som referert i merknadene,
at man ikke opplever å ha fått noen reaksjoner på det man har lagt
fram. Å reagere er ikke å gi eller ikke gi forhåndsgodkjenning.
Komiteen mener at statsråden og departementet hadde grunn til mistanke
om at universitets- og høgskoleloven var i ferd med å bli brutt. I
høringen ble det gjentatt at departementet med enhver tydelighet,
både muntlig og skriftlig, fikk presentert alle detaljer i transaksjonen,
herunder også at det ville utløse en gevinst. I et brev fra Advokatfirmaet
Thommessen til Kunnskapsdepartementet står det å lese:
«Dersom KD hadde gitt uttrykk for
at den planlagte transaksjonen kunne stå i et tvilsomt forhold til §
7-1 (2), ville ikke transaksjonen blitt gjennomført.»
Dette bekreftet også Løvenskiold
i høringen. Det er selvfølgelig vanskelig å ettergå, og det er selvfølgelig
også veldig lett å være høy og mørk og rank i ettertid og beskrive
noe som ikke har skjedd. Det å ettergå sannhetsgehalten for hva
noen sier som med vitende og vilje har prøvd å ta utbytte fra en
skole som en driver med statstilskudd, den samme skolen som leverer
utdanningstilbud som ikke er tilstrekkelige, det er ikke alltid
like enkelt å veie, men jeg tenkte jeg skulle nevne det likevel.
Komiteen mener departementet kunne
og burde handlet annerledes når de ble orientert om hva som skulle
skje. Statsråden har i brev til komiteen også uttalt at departementet
på et tidligere tidspunkt burde ha stilt spørsmål om transaksjonen
og måten fusjonen ble gjennomført på. Ellers vil jeg si at jeg synes
at statsråden har vært ryddig i høringen, og jeg synes han har vært
redelig når han har innrømt og skrevet og sagt at han selv mener
at dette ikke ble gjort på den måten det skulle blitt gjort på.
Det skal han ha skryt for. Allikevel mener flertallet i komiteen
at det er kritikkverdig at det skjedde, for hvordan kunne det skje?
Komiteen registrerer at kunnskapsministeren i høringen mente at
håndteringen av denne saken ikke var god nok, og der jeg vil velge
å sitere ham. Han sa:
«Men jeg mener det viktige i denne
saken er at departementet kunne og burde handlet annerledes. Jeg
understreker igjen at departementet ikke la bort saken. Som vi skrev
til Riksrevisjonen i mars 2014, var den under oppfølging, men den
oppfølgingen tok for lang tid fordi vi fulgte de normale rutinene våre,
og den oppfølgingen dermed ikke kom før sensommer–høst 2015.»
Statsminister Erna Solberg har også
uttalt at hun mener departementet burde stilt flere spørsmål. Men
til den uttalelsen som jeg nå refererte fra statsråden, kan jeg
ikke la være å kommentere at det er ministeren som «er» departementet.
Han burde handlet annerledes.
Komiteen mener statsrådens departement
burde reagert fordi det er sunt folkevett og helt å forvente å reagere
i en sånn situasjon. Vi mener det ikke bare fordi det er riktig
å gjøre, ikke bare intellektuelt, men også fordi det er lovfestet.
I merknadene viser komiteen til den generelle veiledningsplikten
etter forvaltningsloven. Der går det fram at forvaltningsorganet
plikter å gi veiledning om gjeldende lover og forskrifter på vedkommende
saksområde når sakens art eller partenes forhold gir grunn til det.
Komiteens flertall understreker at formålet med veiledningsplikten
er å gi parter og andre interesserte adgang til å ivareta sine interesser
på best mulig måte. Vi har ikke den forskriften for å ivareta interessene
om å få ut mest mulig utbytte. Vi har den forskriften for å passe
på at når man søker råd og gir informasjon, så blir man veiledet.
Med den bakgrunnen stiller flertallet i komiteen spørsmål ved om
departementet har vurdert behovet for veiledning i denne saken.
Flertallet i komiteen vil påpeke at unnlatelse av en sånn vurdering kan
medføre at en forsvarlig ivaretakelse av interesse blir vanskelig.
Det er hele komiteen som stiller
spørsmål ved om departementet har gitt veiledning om det som det
var grunn til å gi veiledning om. Komiteen mener at høringen og
korrespondansen med kunnskapsministeren med klarhet viser at det
aldri ble satt i verk en særskilt oppfølging av skolene, og at departementet
var informert om hendelsene som senere førte til en politianmeldelse,
og sannsynligvis kunne og burde stoppet dette før det kom til det
punktet. Det er kritikkverdig.
Hele denne saken burde være en lekse
for alle statsråder. Det er lov å følge med litt. Det er lov å reagere.
Og det er ikke bare lov, det er påbudt.
Erik Skutle (H) [12:18:28 ] : La meg begynne med å takke saksordføreren
for arbeidet med saken. Det er en del konklusjoner vi er uenige
om, men jeg vil likevel takke saksordføreren for et grundig arbeid.
Så er det en del punkter vi er enige
om, og det er at dette er en sak som er alvorlig, og at departementet
burde handlet annerledes på enkelte punkter. Det er alvorlig fordi
det er sådd tvil om hvorvidt et betydelig antall millioner offentlige
kroner er brukt i tråd med Stortingets vedtak og forutsetninger.
Når vi kan se tilbake på ting og har alle fakta i saken, ville det
også vært helt kunstig å konkludere med at departementet ikke kunne
gjort noen ting annerledes. Det mener jo også departementet selv
at de kunne.
Først og fremst burde departementet
fulgt Riksrevisjonens anbefaling om å gjennomføre en særskilt oppfølging eller
gjennomgang av ABM-konsernets egenkapitalsituasjon i 2013. Da ville
departementet etter all sannsynlighet fått startet en dialog med
konsernet tidligere, og man hadde antakeligvis unngått de hendelsene
som gjør at vi nå har denne debatten. Men så vil jeg også trekke
fram at flertallet i komiteen – og saksordføreren nå også – har
sagt at det nærmest skulle være en generell regel at Riksrevisjonens anbefalinger
ble fulgt. Jeg tror vi må slå fast at sånn skal det ikke være. Riksrevisjonen
er Stortingets verktøy. De kommer i de aller fleste tilfeller med
kloke anbefalinger, men noen ganger har de anbefalinger som av ulike
årsaker ikke bør følges. Vi kan ikke gjøre det sånn at departementene
skal stå ansvarlig overfor Riksrevisjonen eller andre. Departementet
og statsråden er ansvarlig overfor Stortinget og ansvarlig for det
når Stortinget sier at Riksrevisjonens anbefalinger skal følges.
Uten at Stortinget slutter seg til den anbefalingen, er det nettopp
en anbefaling, som departementet står fritt til å vurdere i hver
enkelt sak.
Så vil jeg understreke at det er
ikke sånn som deler av opposisjonen skriver i merknadene sine, at
en slik gjennomgang ble stanset eller avblåst eller kansellert.
Departementet konkluderte, som saksordføreren sa, med at de ville kunne
ivareta dette gjennom den ordinære årlige gjennomgangen. Dette var
en avgjørelse som ble fattet uten at politisk ledelse var direkte
involvert i den. Det er også en type beslutning som i alle tilfeller
fattes av embetsverket, og det ble også bekreftet av tidligere statsråd
Kristin Halvorsen i komiteens åpne høring. Dette er litt viktig,
så jeg skal komme tilbake til nettopp det poenget.
Så registrerer jeg også at deler
av opposisjonen mener at departementet burde stoppet ABM-konsernet
i å gjennomføre en transaksjon som følge av informasjon de skal ha
fått gjennom den løpende dialogen gjennom året. Først vil jeg da
si at når man bruker begrepet «utbytte», er det etter min vurdering
helt feil i denne saken. «Utbytte» er et veldig snevert begrep,
som man kan definere som utbytte f.eks. fra aksjer. Det som har
skjedd i denne saken, er at det har vært fusjoner, konserninterne
transaksjoner, som ikke nødvendigvis kan defineres som utbytte.
Når det også blir nevnt og antydet at ABM har krevd inn for mye
penger eller operert med linjer som ikke var godkjent, og man kritiserer
dagens statsråd for det, er det helt, helt urimelig. Dette er jo
forhold tilbake til før valget i 2013.
Så er det viktig å huske på at det
er ikke departementets rolle å godkjenne eller avvise transaksjoner
i privateide konserner – heller ikke i konserner som mottar offentlig støtte.
Det sa jo også saksordføreren i sin innledning, men man mener tydeligvis
likevel at departementet burde godkjent – eller latt være å godkjenne
– en sånn transaksjon. Mindretallet i denne salen mener at man ikke
har den rollen, men at man likevel burde gjort det. Det synes jeg
er underlig.
Måten dette foregår på, er at konsernet
selv tar de grep som de ønsker å ta gjennom året, og som de mener
er innenfor loven. Deretter rapporterer de til departementet, som
gjennomgår dokumentasjonen og gir en godkjenning i etterkant. Hvis
de finner noe som de mener er i strid med lovverket, påpeker de
det, sånn at det kan rettes opp og bringes i orden. Det er nettopp
det som har skjedd i denne saken. Departementet fant en transaksjon
som de mente kunne være i strid med lovverket. De påpekte det, det
ble reversert, og forholdet ble brakt i orden. Departementet har
altså gjort jobben sin.
Selv om det altså skulle være sånn
at det var departementets rolle å godkjenne transaksjoner i private
konserner, har ikke departementet godkjent noe som helst i denne saken.
Det kan ikke være sånn at fravær av muntlige protester i et møte
er det samme som en lovlighetskontroll eller statlig godkjenning
til å gjennomføre transaksjoner i hundremillionersklassen. Det skjønner
alle. Og hvis man skal inn på veiledningsplikten: Man har altså
veiledet om at hvis det er sånn at ABM-konsernet er usikker på lovligheten
av de planene de har, kan de sende en skriftlig redegjørelse og
få den vurdert. Den veiledningen ble gitt, men det kom ikke noen
skriftlig forespørsel. Dermed ble ikke dette vurdert i forkant.
Men det ble vurdert i etterkant, sånn som praksis har vært, og sånn
som departementet ønsker å gjøre.
Så tror jeg vi skal være veldig
varsomme med hensyn til å konkludere med om det har vært lovbrudd
i denne saken eller ikke. Realiteten er at ABM-konsernet mener at transaksjonen
vi snakker om her, ikke er i strid med lovverket, men de har altså
reversert det likevel, fordi departementet har kommet til at det
kan være det. Med andre ord foreligger det uenighet om transaksjonen
er innenfor eller utenfor lovverket, og da må Stortinget som lovgivende myndighet
være veldig varsom med å konkludere i sånne spørsmål. Det er domstolene
som skal konkludere med om det er begått lovbrudd eller ikke, dersom
det er en vedvarende uenighet mellom parter. Det er jo ikke sånn
at det er enkeltrepresentanter som har uttalt seg til avisene, eller den
type ting, det skrives jo inn i Stortingets dokumenter, som blir
stående for historien, og hvis man tar funksjonsfordelingen mellom
statsmaktene og maktfordelingsprinsippet på alvor, burde man avstått
fra de skarpe konklusjonene som ligger i innstillingen.
Hvis vi skal se litt framover, blir
det nå opprettet et eget tilsyn som skal føre kontroll med virksomheten
til de private høyskolene. De har både kompetanse, mandat og ressurser
til å gjøre jobben sin på en skikkelig måte, slik at vi unngår saker
som dette i framtiden. Statsråden bør få ros fra denne talerstolen
for å ha tatt et nødvendig grep på dette området. Gjennom det arbeidet
som komiteen og resten har gjort med denne saken, har det vært helt
klart at tilsynet med de private høyskolene har vært for svakt de
siste ti årene, og kanskje lenger tilbake også.
Så vil jeg avslutte med å si at
selv om departementet helt åpenbart kunne gjort ting annerledes,
er det veldig lang vei fra den erkjennelsen til å konkludere med
at statsråden har opptrådt kritikkverdig, som et mindretall i denne salen
mener. Og det er jo ikke sånn som saksordføreren sa, at mindretallet
skriver at det er kritikkverdig at det skjedde. Det står at statsråden
har opptrådt kritikkverdig. Det er to forskjellige ting, og det
er ikke sånn at når man bruker ordet «kritikkverdig» i denne salen
eller i Stortingets innstillinger, betyr det det samme som når man
sier det i en diskusjon rundt middagsbordet. Det betyr noe annet.
Det er et sterkt parlamentarisk uttrykk, det er det samme som man
bruker i såkalte daddelvotum. Og selv om det ikke står i vedtaks
form, selv om det bare står som en merknad i innstillingen, er ikke
dette et ordvalg som er tilfeldig.
Det får stå for mindretallets regning,
så får andre vurdere om såpass tungt skyts mot statsråden er rimelig
i denne saken. Jeg tror at de aller, aller fleste vil konkludere
med at det er det ikke, men det kan jo også være derfor pressen ikke
har viet spesielt mye oppmerksomhet til denne saken etter at det
ble kjent at det ble en mindretallskritikk. Vi i Høyre må iallfall
konstatere at Arbeiderpartiet nok en gang i denne stortingsperioden
har senket terskelen for å bruke slike tunge parlamentariske formuleringer,
og vi merker oss det.
Tom E.B. Holthe (FrP) [12:28:36 ] : Denne saken gjelder egentlig
to forhold. Det ene er fusjonen av NITH, Westerdals og NISS og uttak
av opptjent kapital. Den andre delen er drift av film- og tv-linje
uten godkjente læreplaner. Den delen er til behandling i rettsapparatet,
så jeg skal ikke gå inn i den. Jeg vil derfor kun forholde meg til å
si noe om fusjonen av NITH, Westerdals og NISS og uttak av opptjent
kapital i det nye selskapet.
For det første har denne saken sitt
utspring fra før nåværende regjering tiltrådte. Dernest er det grunn
til å påpeke at det ville være høyst uvanlig om departementet skulle gitt
en forhåndsgodkjennelse for strukturendringer eller transaksjoner
internt i et privat konsern. Det vanlige er at slike konserner og
selskaper skjøtter sin virksomhet på selvstendig grunnlag og rapporterer
til departementet i etterkant, slik at departementet kan kontrollere
at virksomheten har vært drevet i tråd med lovverket.
Orienteringene som departementet
fikk før sammenslåingen, er selvfølgelig ingen aksept for fusjon
og uttak av midler, at dette er ok. Normal framgangsmåte er at dersom en
ønsker en formell avklaring, må det tas opp skriftlig med departementet.
Det en derimot kan kritisere departementet for, og som statsråden
har tatt selvkritikk på, er at departementet burde ha reagert tidligere,
varsellampene skulle ha blinket som følge av orienteringene.
Da departementet først konkluderte,
sent, men godt, ble det foretatt en korrekt vurdering, som vi støtter
og er fullt ut enig i. Departementet har kommet til at effekten
av transaksjonene er at Anthon B Nilsen Skoledrift AS og ABNU har
tatt ut midler av Westerdals Oslo ACT og brakt disse over i ABNU,
i strid med universitets- og høyskoleloven § 7-1 annet ledd. Departementet
la til grunn at dette gjelder differansen mellom kapitaluttaket
på 105 mill. kr og innskuddskapital i Westerdals, NISS og NITH,
som er omfattet av begrensningen i universitets- og høyskoleloven.
Dette er en korrekt vurdering, som vi igjen støtter og er fullt
ut enig i.
Transaksjonene i forbindelse med
fusjonen er reversert. ABNU har besluttet å tilbakeføre 20 mill. kr
som ble overført fra NITH til Anthon B Nilsen Skoledrift AS ved
kjøp av høyskolene NISS og Westerdals samt slettet gjelden på 85 mill. kr
Westerdals Oslo ACT har til eierselskapet.
Kort oppsummert: Departementet kunne
og burde ha reagert på den informasjonen som Anthon B Nilsen Utdanning
AS kom med. Statsråden har beklaget dette, og det er etter min oppfatning
ikke grunnlag for den sterke kritikken som i første rekke opposisjonen
kommer med.
Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [12:32:34 ] : Ordningen med statlige
tilskudd til private skoler og høyskoler er viktig for å sikre et
mangfold av ulike typer institusjoner med ulike formål og ulik basis
i vårt samfunn. Midlene som staten årlig bevilger til disse, skal
komme studentene til gode. Det skal med andre ord ikke være mulig
å ta ut denne type midler i form av overskudd eller på andre måter
berike eierne. Her er loven om tilskudd til privatskoler helt klar.
Det denne saken dreier seg om, er
godt beskrevet av sakens ordfører, og jeg skal derfor ikke bruke
tid på å gå igjennom den i sin fulle bredde.
Da Kristelig Folkeparti gikk inn
for åpen kontrollhøring i denne saken, handlet det om å få klarhet
i på hvilken måte departementet hadde fulgt opp Riksrevisjonens
funn om mangelfull oppfølging av tilskudd til private høyskoler og
private fagskoler og anbefalingen om en særskilt oppfølging av de
tre skolene som lå innunder Anthon B. Nilsens konsern. Når det da
ble stilt spørsmål i media om lovligheten av skolens kapitaloverføringer
gjennom transaksjonen på mer enn 100 mill. kr, ble det viktig for
Kristelig Folkeparti å bidra til en høring hvor alle fakta vedrørende denne
saken kunne komme fram.
Kristelig Folkeparti har merket
seg statsrådens svar på spørsmål fra komiteen under høringen om
at i denne saken kunne og burde departementet handlet annerledes.
Departementets oppfølging av saken var ikke i tråd med det Riksrevisjonen
anbefalte. Heller ikke var måten dette ble fulgt opp på fra departementets
side, i tråd med det komiteen uttrykte i sin behandling av Riksrevisjonens
rapport, Dokument 1 for 2014–2015. Her ble det klart understreket en
«forventning om at svakhetene som er beskrevet i rapporten om departementets
etatsstyring, utbedres». Videre:
«Likeledes legger komiteen til grunn
at det vil finne sted en tettere oppfølging av nasjonale sentre, og
tilsyn med og evaluering av tilskuddsordningene til private høyskoler
og fagskoler.»
Så selv om departementet ifølge
statsråden ikke hadde stanset oppfølgingen av skolen, ble det likevel
ikke igangsatt en særskilt oppfølging, slik Riksrevisjonen anbefalte.
Vi registrerer at statsråden i brev
til komiteen av 7. desember 2015 konstaterer at departementet på
et tidligere tidspunkt kunne ha stilt spørsmål om transaksjonen som
fulgte av fusjonen mellom de tre skolene i Anthon B. Nilsen-konsernet.
Vi har all grunn til å anta at en særskilt oppfølging i tråd med
Riksrevisjonens anbefaling hadde kunnet avdekket på et tidligere
tidspunkt det som senere fikk betegnelsen «lovbrudd».
Kristelig Folkeparti er derfor enig
med komiteens flertall i at departementet i denne type tilfeller
har en veiledningsplikt, og at man i dette tilfellet tydeligvis
ikke hadde vurdert om denne veiledningsoppgaven skulle komme til anvendelse
i denne saken.
Det ble i denne saken ikke satt
i verk en særskilt oppfølging av skolene, en oppfølging som med
stor sannsynlighet ville ha konkludert tidligere med at det som
var i ferd med å skje gjennom transaksjonen i forbindelse med fusjonen,
var et lovbrudd som dermed kunne og burde blitt stoppet, noe vi
anser som kritikkverdig.
Oppfølgingen gjennom kontroll av
de private skolene de senere årene har vært for svak, noe Riksrevisjonen
understreker i sin rapport. Vi er derfor tilfreds med at Kunnskapsdepartementet
har opprettet et eget tilsyn for å kunne følge opp sektoren på en
ny og bedre måte enn tidligere.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:36:57 ] : Jeg vil takke saksordføreren
for et grundig arbeid, og jeg slutter meg i all hovedsak til saksordførerens
innlegg.
Senterpartiet vil påpeke at Westerdals-saken
viser at det er en krevende regulatorisk øvelse å slippe til kommersielle
eiere, for deretter å regulere kjernen i kommersiell atferd, nemlig
det å skape privat profitt – for å si det kort og enkelt.
Dagens lovverk for private skoler
med statsstøtte, både i grunnskolen og i fag- og høyskoler, hviler
på en slik regulatorisk ambisjon. Kanskje er det mulig å oppfylle
en slik ambisjon med tettere tilsyn og klarere regelverk, men det
vil nødvendigvis bli svært ressurskrevende.
Riksrevisjonens kritikk av Kunnskapsdepartementet
i 2013 viser at de ikke i tilstrekkelig grad styrer og følger opp
tilskudd til private høyskoler og private fagskoler. Private aktører
er, i motsetning til offentlige, profittsøkende. Åpningen av en
arena for private virksomheter medfører nødvendigvis kreative løsninger
som lett kommer på kant med loven. Løvenskiold, som her er eier,
tok aldri utbytte fra skolene, som jo var lett å oppdage, men gjennomførte en
mer skjult overføring av verdier fra selskaper som var underlagt
universitets- og høyskolelovens profittforbud til selskaper som
ikke er underlagt denne loven. Bruken av slike smarte omveier for
å oppnå profitt var noe Kunnskapsdepartementet burde vært forberedt
på i Westerdals-saken, for den er ikke enestående.
Den eventuelle gevinsten for et
utvidet skoletilbud ved å slippe til eiere med kommersielle motiver,
er etter Senterpartiets syn ikke tilstrekkelig for å forsvare den
ressursbruk som må settes inn dersom denne regulatoriske ambisjonen
skal oppfylles. Vi mener derfor at eiere med kommersielle motiver
ikke skal gis statsstøtte til skoledrift. Erkjennelsen av de regulatoriske
problemene bør også få konsekvenser for lignende reguleringer –
slik som dagens barnehagelov.
Senterpartiet mener at departementet
burde ha stoppet den forespeilede fusjonen med de tilhørende kapitaloverføringer,
men kommer beklagelig nok ikke til bunns i hvorfor dette ikke har
skjedd. En forklaring kan være manglende eller uklar informasjon
fra selskapet, en annen kan være manglende kompetanse i departementet
til å forstå konsekvensene av de framlagte fusjonsplanene, og en tredje
forklaring kan være en politisk inngripen. Hvis forklaringen ligger
i et av to første alternativene eller i en kombinasjon av disse,
understreker dette utfordringene med reguleringer på dette området,
som jeg nå har vist, ettersom det krever spesialkunnskap om finansielle
transaksjoner.
Selskapet hevder sjøl at de ga utfyllende
informasjon om både fusjonsplaner og kapitaleffekten av disse. De hevder
også at på tross av at de i etterkant har omgjort kapitaleffektene,
var disse ikke i strid med lovverket. Departementet har i ettertid
uttalt at de anser pengetransaksjonene som et brudd på universitets-
og høyskoleloven § 7-1 (2), som presiserer:
«Institusjoner som mottar statstilskudd,
kan ikke gi økonomisk utbytte eller på annen måte overføre overskudd
til eier eller til dens nærstående.»
En eventuell rettslig prøving av
dette spørsmålet, slik som vi har sett det i den kommersielle skolekjeden
Akademiet, vil kreve ytterligere ressurser fra departementet. Det er
uklart hvorvidt departementet på tidspunktet da det ble forelagt
informasjon om fusjonsplanene, ikke forsto eller ikke fikk informasjon
om de relevante kapitaloverføringene. Dersom det skulle vise seg
at departementet både hadde informasjon og forsto rekkevidden av
denne informasjonen, men likevel ikke reagerte på et forestående
brudd på loven, er det grovt. Dersom den manglende responsen på
fusjonsplanene derimot er begrunnet i politisk inngripen, noe som
antydes i den opprinnelige dekningen av saken i Dagen Næringsliv
den 31. oktober 2015, er saken alvorlig for sittende statsråd. Mens
statsråden stadig henviser til kontroll ved ordinære rutiner, viser
kontroll- og konstitusjonskomiteen i sin behandling av Dokument
1 for 2014–2015 til at det rettes kritikk for mangelfull oppfølging
av tilskuddene til private høyskoler og fagskoler, og at tilskuddsordningene
de siste ti årene ikke har vært evaluert slik regelverket krever,
jfr. Innst. 130 S for 2014–2015. Senterpartiet har på dette grunnlag
uttrykt bekymringer over de svakheter som Riksrevisjonen har funnet
i departementets interne styring og etatsstyring, herunder mangelfull
styring og oppfølging av de nasjonale sentrene, og i tilskuddsforvaltningen
til private høyskoler og fagskoler.
Senterpartiet vil uansett påpeke
at det er statsrådens ansvar å sikre at lovverket følges. Her var
det dessuten en særskilt foranledning, jamfør at selskapet sjøl
framla fusjonsplaner for departementet uten at noe skjedde.
Senterpartiet er en del av komiteens
flertall, altså sammen med Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne, som finner statsrådens opptreden
kritikkverdig.
Bare to kommentarer til slutt:
Representanten Skutle sa at fravær
av protester i et møte i departementet er ikke godkjenning fra departementet.
– Smak på det: Fravær av protester i et møte i departementet er
ikke godkjenning fra departementet. Jeg må si at det er krevende
for Westerdals eller andre å oppføre seg slik når slikt skjer –
at en da skal praktisere det slik at det ikke er godkjenning. Det
er veldig krevende dersom det er kulturen i slike saker.
Videre sa representanten Skutle
at opptredenen til Westerdals ikke var i strid med lovverket, men
betalte likevel tilbake til eierne, altså Westerdals. Det er jo
kurant. Men her er vi da ved kjernen, nemlig at det er et uklart
lov- og forskriftsregelverk, og oppfinnsomheten fra private eiere er
større og går fortere – er større og går fortere – enn det regjering
og storting blir enige om å klare opp i. Det er en kjempeutfordring
at kreativiteten hos eierne er større og går raskere enn det Stortinget
greier å bli enige om å rette opp. Derfor har vi et generelt problem,
som er noe av det jeg har beskrevet i den prinsipielle innledningen
og i innlegget jeg nå har holdt.
Bård Vegar Solhjell (SV) [12:44:07 ] : Heilt først må eg berre
få lov til å kommentere det siste lite grann, for fråvær av protestar
i eit møte er jo ikkje godkjenning. Vi kan ikkje praktisere byråkrati
på den måten at det er lov til å gjere noko viss ingen protesterte
i eit møte med nokre byråkratar. Men nok om det.
La meg òg takke saksordføraren for
eit godt og grundig arbeid med saka og komiteen for ein omfattande
runde.
Om lag 1,2 mrd. kr går til private
høgskular i budsjettet for i år. Når det då vert stilt spørsmål
ved legitimiteten av ei større kapitaloverføring, ein transaksjon
på meir enn 100 mill. kr, og etter kvart ei rekkje forhold rundt
det, er det viktig å gå grundig inn i saka og etter SVs syn òg eit godt
og sakleg grunnlag for å halde ei kontrollhøyring.
Så har det vist seg at etter valet
i 2013 har Kunnskapsdepartementet hatt fleire møte med ABN Utdanning,
både generelt om rammevilkår for private institusjonar, og spesielt
om den planlagde høgskulefusjonen. Ein kan stille spørsmål ved om
departementet i denne saka har gjeve rettleiing om forhold det var
grunn til å gje rettleiing om – ikkje fordi ein burde gje ei førehandsgodkjenning,
men for å gje partar og andre interessentar tilgang til å vareta
sine interesser på best mogleg måte.
Komiteen, inkludert SV, meiner at
høyringa og korrespondansen med kunnskapsministeren klart viser
at det aldri vart sett i verk ei særskilt oppfølging av skulane,
og at departementet var informert om hendingane som seinare vart
omtalte som lovbrot av departementet, og som sannsynlegvis kunne
og burde ha vore stoppa før det kom til det punktet. Difor er det
òg etter mi oppfatning viktig og riktig at departementet kunne og
burde handla annleis då dei vart orienterte om kva som skulle skje.
Statsråden har òg i brev til komiteen uttalt at departementet på
eit tidlegare tidspunkt kunne ha stilt spørsmål om transaksjonane
og måten fusjonen vart gjennomført på, og følgt det opp.
Til slutt: Det har dei seinare åra
vore ei rekkje saker der private skular, såkalla friskular og høgskular,
har måtta betale tilbake statstilskot etter at tilsyn har avdekt
at skuleeigar på ulike måtar har teke ut forteneste med grunnlag
i skuledrifta. Trass i strenge reglar mot privat profitt klarer private
høgskuleeigarar å hente ut pengar gjennom selskapsstrukturar og
transaksjonar mellom desse. Ein viktig lærdom av det er etter mitt
syn at svakheitene ved dagens modell og kostnadene ved tilsyn gjer
at ein burde sjå på endringar i dei organisatoriske rammevilkåra
for privatskular og private høgskular.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:47:33 ] : Denne saken dreier
seg om noe som er prinsipielt viktig, nemlig hvordan statstilskudd
som vi bruker på utdanning, kommer studentene til gode.
Jeg har lyst til å gjenta og slå
fast tre ting som jeg også sa i kontrollhøringen. For det første
viser denne saken at det offentlige tilsynssystemet ikke har vært
godt nok over lang tid, også i den perioden jeg har vært statsråd.
Det andre er at oppfølgingen av den ene av disse sakene tok for lang
tid, og de riktige spørsmålene ble ikke stilt tidlig nok. Det tredje
er at dette har departementet lært av. Vi har f.eks. etablert en
tilsynsenhet som har fått ressurser. Vi utvikler regelverk og egne
rutiner for å gi de private høyskolene en bedre oppfølging.
Selve etableringen av Westerdals
Oslo School of Arts, Communication and Technology – altså fusjonen
– har et godt formål og er i tråd med det regjeringen har ønsket
for hele universitets- og høyskolesektoren, nemlig mer solide fagmiljøer
for å gi utdanning og forskning av bedre kvalitet. Eierne bestemte
at etableringen skulle gjøres gjennom konserninterne transaksjoner,
som medførte en regnskapsmessig gevinst. Det har vært flere forsøk
på å beskrive dette, men det er ikke riktig etter min mening å beskrive
dette som et utbytte i klassisk forstand. Men det er riktig at det flytter
penger og verdier fra en del av virksomheten som er omfattet av
et utbytteforbud, til en annen del av virksomheten som ikke er det,
gjennom denne regnskapsmessige gevinsten og en konsernintern transaksjon.
Det er også korrekt at over lang
tid – også lenge før jeg tiltrådte som statsråd – var dialog mellom
departementet og de aktuelle høyskolene. Jeg mener det er en ambisjon
at det bør være slik, at det burde være slik at aktører kan komme
til departementet, at vi kan ha en åpen dialog, men uten at det
skal medføre en forventning om avklaringer som verken kan eller
skal gis over bordet. Det er riktig som det sies her, at departementet
har ingen godkjenningsmyndighet når det gjelder fusjoner av private
høyskoler. Bare for å understreke det helt klart og tydelig: Det
var heller ikke slik som det har blitt sagt, at de som var til stede
på disse møtene, så at det var i ferd med å bli begått det som blir
kalt et lovbrudd, men lot det skje. Det er ikke slik det skjedde.
Departementet kom til etter en grundig gjennomgang av transaksjonene
etter at de var gjennomført og rapportert til departementet, at
de medførte at penger ble tatt ut i strid med universitets- og høyskoleloven.
Selv om ikke eierne var enige i dette, har de reversert dette uttaket.
Det er her jeg er veldig klar på at vi kunne og vi burde stilt flere spørsmål
tidligere, og dermed kunne saken fått en raskere fremdrift.
Den andre saken, som flere har vært
innom, og som ikke dreier seg om fusjonen og transaksjonen, men
om de undersøkelsene som har avdekket flere forhold som ligger tilbake
i tid – til dels langt tilbake i tid – ved tidligere Westerdals
School of Communication. Skolen ser ut til å ha gitt uriktige opplysninger
til Utdanningsdirektoratet og til Lånekassen, noe som kan ha medført
uberettiget tilskudd til skolen og utdanningsstøtte til elevene.
Det ser Kunnskapsdepartementet alvorlig på, og følger det opp. Departementet
har også anmeldt flere forhold til Økokrim. Men jeg vil understreke
at disse forholdene er ikke blitt opplyst om eller diskutert på
møter med departementet, så hvis det skulle skapes et inntrykk av
at departementet har fått forelagt seg forhold som senere har blitt
politianmeldt, er det ikke korrekt.
For øvrig har vi fortsatt dialog
med høyskolen. Vi har forståelse for at høyskolen er i en vanskelig
situasjon. Den skal rydde opp i forhold som ligger langt tilbake
i tid. Samtidig ønsker vi at de skal tilby god utdanning og engasjere studentene.
Som jeg nevnte innledningsvis, må
vi lære av denne saken, og vi har også gjort det. Vi har bl.a. etablert
en enhet som fører tilsyn med private høyskoler og fagskoler, et
arbeid som har vært for fragmentert tidligere. Denne tilsynsenheten
har åpnet tilsyn med Westerdals Oslo ACT. Oppmerksomheten vil særlig
være rettet mot handel med nærstående for å kontrollere om denne
har skjedd på markedsmessige vilkår.
Vi arbeider også med forslag til
regelverksendringer og vil sende disse til Stortinget om svært kort
tid. Regelverket for oppfølging av private høyskoler og fagskoler
er utdatert, og det er for dårlig. Regelverket bør gjøre det lettere
å føre tilsyn og kontroll, og det bør være lettere for de private
høyskolene og fagskolene å følge. Regjeringen har altså erkjent
at det offentlige tilsynssystemet ikke har vært godt nok over lang
tid, også i min periode som statsråd, og har satt i verk en rekke
tiltak for å gi større trygghet for at pengene vi bruker på utdanning,
skal komme studentene til gode.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Jette F. Christensen (A) [12:53:31 ] : Riksrevisjonen hadde
gitt beskjed om at her var det nødvendig å følge særlig med på disse
skolene. Stortinget hadde gitt en klar forventning om at det skulle
skje, at det var all grunn til at departementet burde ha en særlig
oppfølging av disse skolene.
Hva er det som gjør at statsråden
fikk de signalene fra Stortinget, leste kommentarene fra Riksrevisjonen
og tenkte: Vet du hva, dette tar vi i den vanlige evalueringen allikevel?
Torbjørn Røe Isaksen (H) [12:54:11 ] : Saksordføreren har jo
satt seg godt inn i saken, så da vet saksordføreren også at dette
har jeg svart på godt og grundig både i korrespondanse med komiteen
og i høringen. Som jeg da forklarte, var det Riksrevisjonen konkret
påpekte, knyttet til egenkapitalsituasjonen ved en rekke private
høyskoler, herunder også Westerdals. Så ble det i den vanlige innledende
runden med korrespondanse, som da foregår mellom avdelingene i departementet
og Riksrevisjonen, sagt at dette ville følges opp gjennom de ordinære
oppfølgingsrutinene. Det varslet Riksrevisjonen i korrespondanse
i mars, som saksordføreren også viste til. Det er saksgangen i det.
Men så har jo jeg også sagt veldig klart og tydelig i ettertid at
her burde og kunne departementet både fulgt opp raskere, med andre
ord: Vi burde vært mer på den saken tidligere, og stilt flere spørsmål
om den konserninterne transaksjonen tidligere, da informasjonen kom.
Jette F. Christensen (A) [12:55:15 ] : Jeg hører og jeg anerkjenner
og berømmer statsrådens tilbakeskuende syn på at dette burde vi
ha gjort annerledes. Det er bra, og det er helt riktig. Men jeg
må også spørre: Et departement blir forelagt en presentasjon av
et selskap som Stortinget og Riksrevisjonen har gitt beskjed om
at her er det verdt å følge med, blir forelagt en PowerPoint-presentasjon
som heter «Konsernintern transaksjon som utløser gevinst». Hva er
det som gjør at man ikke reagerer i det møtet? Jeg hører argumentasjonen
om at det burde ha skjedd – men hvorfor skjedde det ikke? Det mener
jeg ikke er klargjort ennå.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:56:07 ] : Jeg kan forstå
spørsmålet. Bare for å understreke det: Alt som skjer i departementet,
er mitt ansvar. Men jeg var ikke til stede på disse møtene personlig.
Men årsaken til at dette ikke ble sett umiddelbart, er nettopp,
som jeg også sa i mitt innlegg, at det er ikke helt åpenbart heller
juridisk at dette er et brudd på loven. Det illustreres også gjennom
at det er en uenighet mellom eierne, som gjorde denne transaksjonen,
og departementet. Dette blir nok ikke satt på spissen juridisk,
rett og slett fordi de har omgjort transaksjonen. Men det er en
ganske komplisert manøver de har gjort, og det er grunnen til at
jeg også understreker at det ikke er slik at departementet satt
i et møte, alle forsto at her var det noe man ville vurdere som
et brudd på loven, eller mistenke at var det, men sa: Dette kommenterer
vi ikke likevel. Det er ikke situasjonen. Men nettopp fordi man
etterpå, etter å ha gått grundigere inn i saken, kom til den konklusjonen,
sier det noe om, i etterpåklokskapens lys, at det kunne vært gjort
og burde vært gjort tidligere.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:57:25 ] : Jeg vil takke statsråden
for et realt innlegg. Statsråden sa det greit og kort at departementet
ikke har gjort en god jobb, heller ikke i statsrådens tid i departementet.
Det er uttalelser som står statsråden til ære. Det er det som flertallet
har kalt for kritikkverdig, men når statsråden opptrer så direkte
og åpent som han her har gjort, er det etter min vurdering forbilledlig.
Mitt spørsmål er knyttet til det
som statsråden sa, at det var ikke et åpenbart juridisk brudd. Jeg
avsluttet innlegget mitt med at vi er i en situasjon hvor det er
et uklart lov- og forskriftsverk, og oppfinnsomheten hos dem som
er aktører, er større enn det som Stortinget greier å gjøre og få flertall
for endringer i. Derfor er det enkle spørsmålet: Er statsråden enig
i at dette er et generelt stort problem som vi står overfor?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:58:28 ] : La meg være helt
tydelig: Departementet har nå konkludert med at vi mener denne interne
transaksjonen, måten det ble gjort på, utgjør et brudd på bestemmelsene
i universitets- og høyskoleloven. Mitt poeng var å få klart frem
at det var ikke åpenbart den gang man satt i møte. Det er grunnen
til at denne saken dessverre tok for lang tid.
Så er jeg enig i at det er generelt
utfordrende å kombinere statstilskudd og private aktører. Det kommer
en del problemstillinger hvor den letteste måten å gjøre det på
er å si fritt frem, fullt utbytte for alle med statstilskudd. Det er
enkelt å regulere. Den andre måten er å si at vi ønsker ingen private
aktører overhodet. Begge de to alternativene mener jeg er dårlige
alternativer, for på flere områder, f.eks. når det gjelder barnehageutbygging
i Norge, ville det vært umulig å få det til uten at vi også hadde
private med. Så må vi huske på at de aller fleste aktørene er gode
og skikkelige og bidrar til velferdssamfunnet Norge.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:59:37 ] : På flere områder har
vi flere aktører enn det offentlige, men det som er kjernen som
vi diskuterer nå, er private aktører som har et formål om å tjene
penger. Det er det som er veldig krevende å få til. Jeg er glad
for at statsråden erkjenner at dette er vanskelig, at vi greier
å regulere det fra Stortingets side raskt nok og bredt nok med tanke
på kreativiteten. Det er et hensyn som klart må vektlegges når det
gjelder om en ønsker at slike aktører skal komplettere det offentlige
og de ideelle. Er statsråden enig i det?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:00:21 ] : Både jeg og regjeringen
ønsker et mangfold av tilbud, både private aktører, ideelle aktører
og offentlige aktører. Så synes jeg man må kunne tillate seg å tenke
at i en privat høyskolesektor er det ikke tillatt å ta utbytte.
Det er det heller ikke i videregående skole eller grunnskole. Det
utbytteforbudet har blitt bekreftet og forsterket med forliket i
denne sal med de nye samarbeidspartiene nå. Det er ikke en veldig
god kapitalist som setter pengene sine for maksimal avkastning inn
i privat høyere utdanning. Det betyr ikke at det ikke kan oppstå
problemstillinger der, og de problemstillingene oppstår stort sett
som følge av handel med nærstående. Det er kanskje det i lovverket
som er vanskeligst å regulere. I friskoleloven, som også samarbeidspartiene
stemte for, løste vi det delvis ved å si at man skal vise som aktør
at det er foretatt etter markedsmessige prinsipper, noe som gjør
reguleringen enklere enn etter den forrige friskoleloven.
Presidenten: Replikkordskiftet
er dermed over.
Marianne Aasen (A) [13:01:46 ] : Den politiske overbygningen
i denne saken handler om vårt samfunnssyn og praksis knyttet til
private skoler, derfor noen ord om dette først. I dag har vi 5–6 pst.
private grunnskoler i Norge. Vi har noen titalls private høyskoler
som får statsstøtte, så vidt jeg vet. Det er ulike syn på hvor viktig
det er med privat skoledrift.
Arbeiderpartiet slår ring rundt
fellesskolen, for vi vil at alle barn og unge skal ha lik rett til
utdanning, uansett sosial bakgrunn. En god skole for alle er hjørnesteinen
i den norske modellen. Arbeiderpartiet mener det er en styrke med
en fellesskole hvor alle barn og unge møtes, uansett økonomisk og
kulturell bakgrunn i familien. Senere i livet blir det å ha vokst
opp sammen og gått på skole sammen et fortrinn, og det underbygger
den norske modellen med flat struktur i bedrifter og på arbeidsplassene.
Noen private grunnskoler og videregående
skoler har vi likevel hatt i mange år, og Arbeiderpartiet mener
det er riktig. De utgjør et viktig alternativ til den offentlige
skolen innen livssyn og pedagogikk. Disse skolene får statsstøtte: 85 pst.
av hva en gjennomsnittlig skoleplass koster i den offentlige skolen.
Dernest kan de ta inn et mindre beløp i skolepenger, maksimalt de
resterende 15 pst.
Det er på sin plass å nevne at noen
svært få private skoler får ingen statsstøtte, og dermed står de
i praksis helt fritt når det f.eks. gjelder hvor mye skolepenger
de vil ta, og andre disposisjoner. Det er altså et klart skille
mellom skoler som får støtte, og dem som lever helt uten å forholde
seg til dette.
Innen høyere utdanning og fagskoleutdanning
er dette med private skoler på mange måter noe annerledes. Den største
høyskolen innen økonomisk utdanning i Norge er privat. Det er BI,
og den opplever også stadig større faglig anerkjennelse internasjonalt.
BI er en selveid stiftelse, på lik linje med f.eks. Menighetsfakultetet
eller Lovisenberg diakonale høgskole.
Så har vi også private skoler som
eies av private eiere gjennom selskaper, og disse eierne tjener
penger på skole selv om det er lagt veldig klare begrensninger på
profitt. Westerdals er en slik type skole.
Mange skoler får mye statsstøtte.
Vi bruker ca. 1,2 mrd. kr i tilskudd til private høyskoler i budsjettet
for 2016. Årsaken til at staten støtter private skoler innen høyere
utdanning og på fagskolenivå, er at de tilbyr utdanninger hvor det
er liten, kanskje noen ganger også ingen, kapasitet i det offentlige
høyskole- og universitetssystemet, eller at det er en ganske stor
etterspørsel som de private på noe vis fanger opp. Westerdals tilbyr
f.eks. utdanninger innen teknologi, film, kunstfag, kommunikasjon
osv. Men en annen årsak kan også være at de har levert gode kandidater
innen f.eks. sykepleie og lærere til samfunnet over veldig mange
år. Lovisenberg diakonale høgskole er fra 1868 og er en slik type
skole.
Det er særlig tre forhold som er
viktige for Stortinget:
å
sikre at de offentlige midlene som går til private høyskoler, går
til det de er ment for, i tråd med universitets- og høyskoleloven
å
stå for en kvalitetssikring av det faglige nivået gjennom akkreditering
og godkjenningsordninger
å
gjøre studentene trygge på at skolepengene deres går til det de
er ment for, nemlig et godt utdanningstilbud
Det er en grunnleggende skepsis
i Norge mot å bruke produksjon av offentlige tjenester som en melkeku.
I en undersøkelse hvor folk er blitt spurt om deres syn på private
aktører når det gjelder sykehustjenester, eldreomsorg, skole, barnehage
og barnevern, og deres syn på profitt knyttet til det, vil hele
88 pst. av dem som har tatt stilling til det, begrense profitten
eller forby den. Det er også et klart flertall her på Stortinget
blant norske partier – og det fikk vi også vist gjennom den forrige
debatten i salen – som er imot å ta ut utbytte og profitt av institusjoner,
og nå gjelder det altså skoler, som får omfattende statsstøtte.
Enkelte har argumentert for at det
skal være mulig med profitt også i skoledrift. Statsråd Røe Isaksen
argumenterte sterkt for at det skulle være mulig, i forbindelse
med programdebatten de hadde i Høyre i 2009. Da ønsket han at aktører
innen skole skulle kunne ta ut profitt og mente at siden det kan
tas ut profitt i barnehager, er det helt logisk at det også gjøres
i skolen. Høyres landsmøte konkluderte med noe annet. Et knapt flertall
ville ikke ha det.
Det er ikke noe folkekrav med profitt
fra skolen. Folk betaler skatt til fellesskapet for å ha tilgang
på gratis utdanning og gode helsetjenester med lave egenandeler.
Da skal mest mulig av dette føre til gode tjenester, ikke stikkes unna
i skyhøye fortjenester.
Dette handler om tillit – tillit
til at skatten vi betaler inn, brukes til bl.a. utdanning, tillit
til at staten har regelverk på plass og følger opp private tilbydere,
og tillit hos studentene til at den skolen de går på, har orden
i sysakene – særlig på to forhold: at utdanningen har en viss kvalitet,
og at skolepengene og det staten betaler inn, faktisk går til den utdanningen
man får. Fra et slikt perspektiv handler denne saken om følgende:
Skal vi ha private skoler i Norge, og det på alle utdanningsnivåer,
må vi være sikre på at det er systemer og tilsyn rundt dette som
fungerer, og at vi har tillit til det – i Stortinget og blant folk.
Når utdanning blir en vare, krever
det åpenhet og innsyn. For et parti og en regjering som ønsker mer
private løsninger, hviler det et ekstra stort ansvar på dem for
å sjekke at dette gjøres på en betryggende måte. I så måte er det
skuffende å se den passiviteten statsråden la til grunn rett etter
at han overtok plassen etter SVs Kristin Halvorsen, særlig med bakgrunn
i skandalen knyttet til Bauer-skolene ca. 10 år tilbake i tid, samt
den store saken som har pågått mellom staten og Akademiet knyttet
til om de har tatt ut ulovlig utbytte av sine private videregående
skoler. Dette er altså ikke en ny problemstilling i norsk skole.
Riksrevisjonen vurderte gransking
av private institusjoner allerede i 2012. Daværende politisk ledelse
i Kunnskapsdepartementet, ved Kyrre Lekve, var positiv. Etter regjeringsskiftet
har dette tilsynelatende ikke skjedd. Denne regjeringen gikk til
valg på handlekraft og gjennomføringskraft. Vi så lite til det før
Dagens Næringsliv avslørte hva som hadde skjedd.
Nå i etterkant har vi hørt statsråden
i sitt innlegg på en god måte redegjøre for saken – der vil jeg
være enig med representanten Lundteigen – og han har tatt fatt i
den. Det er bra, men problemet er at det kom litt seint. Jeg har
likevel to tilleggskommentarer knyttet til det. I statsbudsjettet for
2017 varsles det opprettelse av et forsterket tilsyn for de private
høyskolene. Det skal legges utenfor departementet, og skal betales
gjennom redusert tilskudd til alle skolene. Det var en uventet løsning
for mange, og det tyder på en dårlig dialog med de berørte. Et slikt
tilsyn synes å være nødvendig på bakgrunn av Westerdals-saken. Men det
er ingen god utvikling at vi oppretter mer og mer byråkrati for
å ha kontroll og tilsyn, på grunn av manglende tillit. Dessuten
straffer vi økonomisk de institusjonene som aldri har vært på kant
med loven – enda de har holdt på siden 1800-tallet – eller har forsøkt
seg på krumspring knyttet til å ta ut profitt. De får altså reduserte
statlige tilskudd på grunn av dette, og det er ikke meningen.
Jeg vil heller ansette flere forskere
og flere lærere enn å opprette tilsyn fylt av kontrollører av ulike
typer fag. Men det er det motsatte vi ser: Det bygges opp et større
byråkrati innen utdanning, som på mange andre områder, selv om mindre
byråkrati var et av denne regjeringens mantraer idet de tok over
i 2013. Jeg mener dette er et tilleggsargument mot privatisering
av skolen, sammen med de forhold som jeg har nevnt tidligere i innlegget
mitt. Jo flere private skoler, dess større kontrollapparat må bygges
opp.
Westerdals-saken er den tredje store
saken vi har hatt i Norge knyttet til privatskoler som har forsøkt
seg på ulovlig uttak av profitt. Jeg håper at alle lærer av denne
saken og er langt mer på vakt hva gjelder private skoler, der deres motiver
handler om noe mer enn å gi en god utdanning til befolkningen vår.
Martin Kolberg (A) [13:10:26 ] : Den saken som Stortinget behandler
nå, er en veldig alvorlig sak av to grunner. Den ene grunnen er
at vi har et – jeg vil si – anerkjent norsk selskap med viktige
samfunnsaktører som eiere som har brutt norsk lov. Den andre siden
av saken er den som diskuteres særlig, og det er departementets
oppfølging av det hele. Jeg vil kommentere en del aspekter knyttet
til denne debatten som jeg mener det er nødvendig å framheve.
Det ene er kommentarene fra representanten
Skutle – og andre i og for seg – om bruken av ordet «kritikkverdig». Det
kan ikke herske noen tvil om at loven er brutt i denne saken. All
form for diskusjon om juridisk forståelse av uttrykket «utbytte»
er bare av intellektuell interesse. Ordet «utbytte» er helt åpenbart
det rette ordet i denne saken, og Westerdals forsto det med en gang
det kom ut i offentlighet at de hadde tatt ut 100 mill. kr. Det
var da de betalte tilbake – for å ta brodden av diskusjonen. For
de innså med en gang at de hadde et selvstendig juridisk og objektivt
ansvar for at de hadde gjort noe galt. Det er likevel ingen godkjenning
av handlingen, selvsagt, men det var det som faktisk foregikk. At
vi da her i denne salen på politisk grunnlag skal få en diskusjon
om dette er et utbytte eller ikke, er meget bemerkelsesverdig. For
det er jo åpenbart det det er, og det er egentlig enda verre – det
er en tydelig og bevisst manipulasjon av lovens bokstav og intensjon.
Den andre siden av saken er selvfølgelig
det som knytter seg til departementets handlemåte, som har vært
diskutert her. Jeg har hørt alt som er blitt sagt. Jeg hører at
man sier at man kan ikke forhåndsgodkjenne, at man ikke har forhåndsgodkjent
fordi man ikke har sagt noe. Men man fikk jo denne informasjonen.
Man visste veldig godt hva som var lovens bestemmelse, og hva som
var Stortingets vilje: Det skal ikke være grunnlag for utbytte.
Men man kunne liksom ikke si noe.
Så sier statsråden prisverdig, og
det mener jeg ordentlig, at sånn skulle man ikke opptrådt. Det er
fint, men når enkelte representanter her i forlengelsen av det resonnementet
sier at da skal man ikke bruke uttrykket «kritikkverdig», vil jeg
avvise den argumentasjonen. Det gjør jeg på det grunnlaget at statsråden
også riktig sier – og jeg sier det igjen, prisverdig – at dette
verken kunne eller burde skjedd. Da er det riktig av Stortinget
å gjøre den markeringen overfor statsråden og si: Dette er kritikkverdig.
Det er ikke fremmet noe forslag til Stortinget om å vedta en slik kritikk,
det er en merknad, og det er akkurat passelig nivå i denne saken.
Så er jeg helt på det rene med,
selvfølgelig, på alle sett og vis, at statsråden er ansvarlig for
alt. Men jeg tillater meg likevel å si at jeg ikke forstår hvorfor
embetsverket ikke reagerer. Jeg forstår ikke hva slags syntese det
er på noe sett og vis, når det er så helt tydelig at man ikke skal ha
utbytte fra skolen på dette grunnlaget. Jeg mener at spørsmålet
om hvordan Westerdals har opptrådt, er et veldig tydelig eksempel
på hvordan det går når kommersielle aktører får lov til å operere
innenfor samfunnsområder med tanke på å tjene penger. Den aller
beste måten å hindre dette på hadde selvfølgelig vært om Arbeiderpartiets primære
politikk om at så ikke skulle skje, hadde vært gjennomført. Det
hadde vært det aller beste. Da hadde vi sluppet alle disse merkelige
diskusjonene. Men jeg forstår at det er vanskelig, og vi sier ikke
det i dag. Arbeiderpartiets politikk åpner jo for muligheten for
dette. Ikke desto mindre må det være helt tydelig – og det vil jeg
ha sagt, for det forsvinner litt i diskusjonen her – at det er Westerdals som
primært er roten til denne saken i stortingssalen. Det er de som
har utløst det – vi kritiserer departementet, men de har utløst
det. De har gjort det gjennom det jeg sa, en bevisst manipulasjon
av lovverket for å oppnå en fortjeneste.
Vi som sitter i kontrollkomiteen,
opplever stadig hvordan juridiske formuleringer og juridiske krumspring
blir brukt for å dekke over uriktige politiske handlinger. Vi opplever
det i sak etter sak. Jeg må si, etter sju–åtte år i kontrollkomiteen,
at det er ganske betenkelig at både det norske parlamentet, embetsverket
og forvaltningen i så sterk grad blir utsatt for akkurat denne juridiske
manipulasjonen. Det er veldig betenkelig, og det skaper en nedbygging
av den folkevalgte makt som jeg er veldig, veldig redd for. Det
har vi også sett her. Departementet kom etter hvert til sans og
samling – det er bra – og gikk til politiet med saken, eller med
deler av den. Det er også fint, men det viser hvilke utfordringer
vi har når vi må gå til påtalemyndigheten for at vi skal greie å
oppfylle det som er Stortingets intensjon med vårt utdanningssystem.
Her er det helt nødvendig at vi er fundamentalt på vakt i fellesskap alle
sammen, både departement og storting.
Erik Skutle (H) [13:18:50 ] : Jeg skal ikke bruke veldig lang
tid nå på slutten, men det er et par ting med de foregående talerne
som er nødt til å tas tak i.
La oss begynne med det siste innlegget
fra representanten Kolberg, som sier det ikke kan være noen som
helst tvil om at her er norsk lov brutt. Alle andre diskusjoner
er av intellektuell interesse. For meg er ikke maktfordelingsprinsippet
av intellektuell eller akademisk interesse. Det er noe av det viktigste
vi har, at man har en lovgivende forsamling, en dømmende makt og
en utøvende makt som er uavhengig av hverandre.
Nå ser det ut som denne saken ikke
vil bli prøvd for domstolen, men tenk om den hadde blitt det. Tenk
om ABN-konsernet hadde sagt: Vi mener denne transaksjonen fortsatt
er lovlig, og vi vil prøve det for retten. Så står det altså i Stortingets
innstilling at det er et lovbrudd, og kontrollkomiteens leder står
på talerstolen og sier at det er ingen tvil om at norsk lov er brutt.
Har man da en uavhengig domstol som skal behandle den saken? Jeg
tror jeg bare lar det spørsmålet henge.
Én ting er at representanten Kolberg
som privatperson kan mene at norsk lov er brutt, eller at det her
har forekommet uregelmessigheter, men vi er nødt til å passe på
rollen vår. Det er ikke vår oppgave å konkludere om hvorvidt loven
er brutt eller ikke. Det må jeg si at jeg ikke synes skal gå upåaktet
hen.
Så var det også et par andre ting
i representanten Kolbergs innlegg jeg har lyst til å ta tak i. Representanten
Kolberg sier at departementet med all tydelighet fikk denne informasjonen.
Hvilken informasjon fikk de? Jo, de fikk informasjon om at det skulle
være en fusjon med visse transaksjoner internt i et privat konsern.
Det var altså ikke sånn at det var representanter fra en privat
høyskole som troppet opp i departementet og sa: Hei! Vi vil ta ut
utbytte, er det greit? Da ville det åpenbart vært slik at veiledningsplikten hadde
slått inn, og departementet burde sagt: Nei, det er ikke tillatt,
og i henhold til vår veiledningsplikt informerer vi om det. Det
var et komplisert budskap med komplisert juss.
For å understreke det: Advokatfirmaet
Thommessen, som er et av landets største og mest anerkjente advokatfirma,
mener at den transaksjonen fortsatt er lovlig, og ABN-konsernet
mener at denne transaksjonen fortsatt er lovlig. Så det at det er
åpenbart at departementet burde ha skjønt at det her helt klart
var en ulovlighet som det var hevet over enhver tvil at kom til
å skje, mener jeg er en urimelig konklusjon.
Det departementet sa, var: Vi kan
ikke gi en godkjenning eller en lovlighetskontroll av dette muntlig
over bordet bare fordi dere viser en PowerPoint-presentasjon. Hvis dere
vil ha en godkjenning eller en vurdering av om dette er lovlig eller
ikke, får dere sende en skriftlig henvendelse, som etter mitt beste
skjønn er det normale å gjøre i en slik situasjon. Da ble ikke det
gjort. Det ble ikke gjort en vurdering. Da ble det kontrollert i
etterkant, og det ble funnet at det var en transaksjon de mente
kunne være ulovlig. Transaksjonen ble reversert.
Så mener også representanten Kolberg
at bruken av ordet «kritikkverdig» er helt rimelig i saken. Der
blir vi nok ikke enige. Det er selvfølgelig opposisjonens privilegium
å bruke det uttrykket når de mener det er rimelig. Jeg skal ikke
bruke lang tid på det, men jeg vil jo minne om at sist vi har brukt
disse uttrykkene om en statsråds opptreden – riktignok da i vedtaks
form, men likevel samme uttrykk: statsråden har i denne saken opptrådt
kritikkverdig – er det altså i 22. juli-saken, Mongstad-saken og
asylbarnsaken, som vi alle kjenner. Det er altså saker som er i
en helt annen liga, som har et helt annet omfang, helt andre saker,
og nå bruker man altså det uttrykket om denne saken. Det synes jeg
er urimelig. Men det er greit, det er selvfølgelig opposisjonens
privilegium å gjøre sine vurderinger omkring disse sakene.
Så var det også et par ting til.
Det ble dratt opp av representanten Bekkevold om behandlingen av
Dokument 1 for 2014–2015 at det i komiteens merknader sto at man
måtte få bedre tilsyn med de private høyskolenes virksomhet. Men
det er jo en rapport som ble behandlet av Stortinget i 2016, og
det resulterte i et eget tilsyn. Hvis representanten Aasen var så
mot det tilsynet, burde hennes parti kanskje ikke stemt for merknaden
som resulterte i at departementet måtte opprette et tilsyn for å
utkvittere den.
Jeg tror jeg gir meg der.
Michael Tetzschner (H) [13:24:49 ] : Jeg tar ordet fordi jeg
stusset litt ved komitélederens utlegning av faktum i denne saken,
men også litt når det gjaldt hans generelle vurdering av Stortingets
plass og forvaltningens plass i rettsstaten.
Jeg tar utgangspunkt i det samme
som forrige taler tok fatt i, nemlig at det ble konstatert av representanten
Kolberg at det ikke kan herske noen tvil om at norsk lov er brutt.
Så kan man jo ha en privat mening om det, man kan ha en prognose.
Det er også helt naturlig at departementet kan ha en oppfatning
av det, fordi de er en part. Men det er jo slik i en rettsstat at
de som utsettes for en slik kritikk, kan si seg uenig i den. Da
er det domstolenes plikt og oppgave på uavhengig måte – uten direktiver
fra verken departement eller storting – å vurdere hvordan det konkrete
tilfellet ligger an i forhold til regler som er vedtatt av Stortinget.
Det er her funksjonsfordelingen
kommer inn. Stortinget uttrykker seg gjennom lovverk, gjennom generelle rettsnormer.
Når det i det konkrete tilfellet blir uenighet om hvordan disse
normene skal anvendes i den enkelte sak, er det opp til forvaltningen,
hvis den er gitt domsmyndighet på et spesielt område – det har vi
mange eksempler på – eller uavhengige domstoler.
Jeg synes at retorikken til representanten
Kolberg var interessant – hvis man vil ha læreeksempler på hvordan man
under andre samfunnsforhold roter sammen politikk og rettsvesen,
hvordan man får en politisk domstol hvor man meget enkelt konstaterer
hva som er faktum, og hvor man så beveger seg over til aktørenes
indre liv, ved å fortelle hvilke hensikter de har hatt. Det er ganske
flott. Det finnes til og med fjernsynsprogrammer, tv-programmer, som
befatter seg med den slags, og med hva som skjer på det indre plan.
Men dette kler ikke nasjonalforsamlingen. Jeg synes også at det
er betenkelig at det er lederen av kontroll- og konstitusjonskomiteen.
Og her sier jeg hele benevnelsen på komiteen fordi – det er riktig,
vi agerer på grunnlag av kontrollinnspill – vi er også en konstitusjonskomité,
som selv må være klar over de spilleregler som er, og som omgjerder
også det politiske liv.
Jeg vil også legge til at det som
omtales som juridisk manipulasjon – eller juss i det hele tatt –
dekker over uriktig politikk. Det er jo slik man opplever det som
politiker når man er i en rettsstat, for da er det spilleregler,
rettsregler, som nettopp skal beskytte individene mot å få slike dommer
slengt over bordet, som man fikk i dette innlegget.
Dermed tror jeg at jeg har utdypet
mitt poeng så langt.
Jeg la merke til at representanten
Kolberg også pendlet mellom hvorvidt Arbeiderpartiets politikk ville
sørget for at den slags problemer ville forsvinne fra overflaten,
underforstått at de ville forby alle skoler som var noe annet enn
statlige, men så pendlet han heldigvis tilbake. Han ble kanskje
minnet om – i diskusjonen med seg selv – at også Arbeiderpartiet
har tillatt å gjøre det mulig for ikke-statlige aktører å drive
noen skolesorter.
Jette F. Christensen (A) [13:29:27 ] : Jeg vil takke komiteen
for en saklig og ryddig debatt og også statsråden for opplysende,
ryddig innlegg.
Jeg tar ordet ikke bare for å oppsummere
debatten og fordi jeg synes det er kjekt å stå her, men for å si
noe. Det er to aspekter som er kommet opp i debatten som jeg vil knytte
noen kommentarer til.
Det ene er bruken av betegnelsen
«lovbrudd». Det er ikke noe komitéflertallet tok opp av en hatt.
Det er jo et ord som departementet selv har brukt. – Så det er det
ene.
Det andre er: Hvorfor var det sånn
at komiteens flertall mente at dette var noe som fortjente betegnelsen
«kritikkverdig»? Vi vet at ordet «kritikkverdig» på folkemunne og i
vår egen dagligtale er noe annet enn den parlamentariske bruken
av det. Jeg vet det. Jeg satt i kontrollkomiteen da vi behandlet
22. juli-saken, f.eks. Som saksordfører mener jeg, og flertallet
i komiteen mener det, at ordet «kritikkverdig» var riktig å bruke
her. Det mener vi, og for å gå inn på det resonnementet kan man
si: Hva er statsstøtte, egentlig? Vel, statsstøtte er arbeidspengene
til folk i dette landet, og det er vår oppgave å passe på at de
arbeidspengene går til det de skal. Det må vi passe på før de blir
plassert feil. Jeg mener at en av de viktigste oppgavene vi som
sitter her inne og regjeringen har, er å passe på at når noen gir
oss tillit til å forvalte vår felles lommebok, så har vi å passe
på at det blir gjort på en skikkelig måte. Det ga Riksrevisjonen
beskjed om. Det ga Stortinget beskjed om. Det ble ikke gjort før
i ettertid. Det er all grunn til å tro, som representanten fra Kristelig
Folkeparti så fint gjorde rede for her, at situasjonen ville vært
annerledes hvis man hadde lyttet til Riksrevisjonen, hvis man hadde
fulgt stortingsvedtaket. Hvis man hadde hørt etter og sett bl.a.
på sin egen forskrift og fulgt opplysningsplikten, kan det være
at vi ville vært i en annen situasjon nå.
Jeg er også nødt til å si at det
å ha et vedtak som er kritikkverdig, og det å bruke ordet «kritikkverdig»,
er to forskjellige ting. Et kritikkvedtak, som helt riktig ble brukt under
22. juli-saken, og det som Anders Anundsen brukte under behandlingen
av den såkalte asylbarnsaken, er to helt forskjellige ting. Jeg
synes ikke dette er like alvorlig som 22. juli-saken. Det er det
ingen som synes. Derfor er det heller ikke behandlet på den måten,
derfor er det heller ikke beskrevet på den måten, og derfor har
vi heller ikke brukt ordet «kritikkverdig» i vedtaket, men vi har
betegnet denne hendelsen og departementets oppførsel som kritikkverdig,
fordi vi mener det var kritikkverdig.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.