Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [10:01:52] (ordfører for saken): Aller først har jeg lyst til å takke for et godt samarbeid i energi- og miljøkomiteen i denne saken. Det er noe ulike forslag i saken, noe jeg tror partiene selv vil redegjøre for, men jeg vil si at for det meste er det ganske stor enighet gjennomgående om friluftsmeldingen. Jeg vil også takke de ulike organisasjonene for mange gode innspill, både i høringene og på seminaret vi avholdt i august. Det er aldri lett å gjøre alle til lags, men det har vært mange tilbakemeldinger, som stort sett har vært positive, etter avgivelsen i komiteen.

Hovedmålsettingen i friluftsmeldingen fra regjeringen er at en stor del av befolkningen skal drive jevnlig med friluftsaktiviteter. Ikke minst er dette viktig i et folkehelseperspektiv. Aktiviteter skaper miljøforandring og gir naturopplevelser. Legger vi Vista Analyses rapport til grunn, «Samfunnsøkonomiske virkninger av friluftsliv», representerer friluftslivet i Norge store samfunnsverdier. Friluftsliv har en dokumentert helseeffekt og er viktig for livskvaliteten for dem som jevnlig utøver friluftsliv. Derfor ønsker regjeringen å styrke friluftslivet og skape mer aktivitet. Økt fysisk aktivitet i befolkningen kan ifølge Vista Analyses rapport gi samfunnsøkonomiske gevinster på 80 mrd. kr årlig.

Vi ønsker å forenkle friluftslivslovverket og gjøre det enklere å forholde seg til reglene for ferdsel i utmark. Friluftsliv i nærmiljøet og rettet mot barn og unge er blitt prioritert, og det vil bli en bedre tilrettelegging for mer friluftsliv i nasjonalparkene – også for å ivareta reiselivet og verneverdiene.

Det er viktig at det er formålet med friluftsliv som må være det sentrale, og ikke hvordan det utøves. Friluftslivet er i endring, og nye aktiviteter tar naturen i bruk på ulike områder. Dette er bra, ikke minst sett i et folkehelseperspektiv, hvor friluftsliv styrker den enkeltes helse og trivsel og sparer samfunnet for store summer.

Allemannsretten til ferdsel, opphold og høsting er og blir utrolig viktig. Allemannsretten er en del av vår kulturarv, og man kan ikke få understreket nok hvor viktig kommunens rolle er i arbeidet med arealplaner, kartlegging av arealer og tilrettelegging, ikke minst gjelder dette arbeidet med kartlegging av tilgjengelighet til strandsonen og av ulike aktiviteter.

Regjeringen, med støtte fra Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ser behovet for å regulere arealkrevende friluftslivsaktiviteter i egne sti- eller løypenett for aktiviteter som ski, rulleski, terrengsykkel, elsykkel, jogging, turgåing, rullestol, riding eller hundespann. Og igjen: Dette arbeidet må planlegges, og kommunens rolle, sammen med grunneiere og brukerorganisasjoner, blir utrolig viktig.

Regjeringen legger også opp til en gjennomgang av verneforskriftene for sykling på stier og veier i nasjonalparker og i landskapsvernområder. Det er også veldig positivt at arbeidet mot marinforsøpling styrkes, og at Skjærgårdstjenesten blir prioritert i et samarbeid med kommuner og fylker.

Det er også bra at vi i meldingen tar til orde for at kommuner bør tilrettelegge for slippområder for hund etter dansk modell. Hunden er også en del av friluftslivet i Norge og skaper stor aktivitet.

Avslutningsvis ønsker jeg nok en gang å takke kolleger og organisasjoner for samarbeidet i en særdeles viktig sak, og jeg anbefaler med dette innstillingen.

Åsmund Aukrust (A) [10:06:41]:La meg starte med å si at jeg synes meldingen gir en god beskrivelse av hvorfor friluftsliv er viktig i Norge, og hva det er truet av. Men Arbeiderpartiet mener at den meldingen som ble lagt fram, var for dårlig med tanke på virkemidlene. Vi er da glad for at Stortinget i dag har klart å komme med noen forslag for å stramme opp meldingen. I Arbeiderpartiet skulle vi gjerne sett at vi hadde kommet enda lenger, og det er en rekke forslag som Arbeiderpartiet er med og fremmer i dag, som vi gjerne skulle hatt flertall for.

I 2015 hadde vi Friluftslivets år, et år da det var mye aktivitet over hele landet. Tusenvis av mennesker fikk opplevelser for livet. Mange lærte seg å bli glad i friluftsliv. Man lærte at man ikke behøvde å være en toppidrettsutøver for å nyte friluftslivet – nei, det kan være for hvem som helst av oss.

Da det i fjor ble foreslått å kutte ganske mye i aktivitetsstøtten til friluftslivet, ble det sagt at hvert år kunne ikke være et friluftslivets år. Men poenget var jo ikke at man skulle øke innsatsen ett år, poenget var at det skulle gi varig forandring. Friluftslivets år skulle være en kickstart på at hvert eneste år skulle bli friluftslivets år.

Friluftslivspolitikk handler om å gjøre det enklest mulig for folk. Vi har et veldig godt utgangspunkt, for når folk blir spurt om hva de skulle ønske at de gjorde mer av, er ikke svaret at de skulle ønske at de var mer på treningsstudio, men at de skulle ønske de kunne være litt mer aktive. Friluftsliv er den beste måten å være mer aktiv på. Folk skulle ønske at de gikk litt mer på ski, syklet noe mer og gikk en tur, istedenfor å ligge på sofaen. Får vi til det, er det kanskje det aller viktigste vi kan gjøre for folkehelsen i landet vårt. Staten bruker hvert eneste år i underkant av 60 000 kr på å reparere helsen til hver og en av oss. Tenk hva vi kunne spart dersom vi hadde brukt noen av de pengene på å unngå at folk ble syke! Det er et regnestykke de fleste vil være enig i, men som det er vanskeligere å ta konsekvensen av.

Arbeiderpartiet mener at de to viktigste tingene vi må gjøre for å satse på friluftsliv, er å ha økt frivillighet og å øke innsatsen for barn og unge. Frivilligheten spiller en stor rolle i Norge. Frivilligheten skal være nettopp det, den skal være frivillig. Frivillighet koster også noen penger, men det er de aller billigste investeringene – få kroner – som gir mange resultater. Derfor må vi forsterke innsatsen i frivillig sektor.

Den andre innsatsen er altså det vi gjør for barn og unge. Lærer vi barn og unge å bli glad i naturen, har vi gitt dem en gave for livet. Da trenger vi mer fysisk aktivitet i skolen. Arbeiderpartiet og venstresiden blir ofte latterliggjort av høyresiden, hvor man snakker om at gym ikke gjør folk smartere. Men det er ikke snakk om gym, det er snakk om fysisk aktivitet. Det er ikke først og fremst for å øke kunnskapen – det er kanskje det aller viktigste tiltaket for å bedre helsen til befolkningen i Norge.

Saksordføreren var inne på allemannsretten. Det er kanskje noe av det norskeste vi kan se for oss, men det er noe vi aldri må ta for gitt – allemannsretten må forsvares hele tiden. I et samfunn hvor vi blir stadig rikere, er det flere av oss som har råd til å kjøpe store tomter. Det gjør at naturen – bokstavelig talt – står i fare for å bli privatisert. De områdene der vi ser at naturen er truet, er i strandsonen. Mange steder langs kysten er det bygd opp gjerder og stengsler som hindrer oss i å benytte oss av vår vakre kystnatur. Strandsonen må sikres, og ulovlige stengsler må fjernes.

Det er kommunene som er de viktigste når det gjelder å ta vare på naturen og legge til rette for friluftsliv. Kommunene må ha økt kompetanse for å ta vare på naturen. Da trenger vi mer kartlegging, for å vite hva vi skal ta vare på. Hvis vi vet hva vi mener er mest verdifullt, vet vi også hva som ikke er så verdifullt, og som kan frigis til andre gode formål.

La meg avslutte med å takke komiteen for et godt samarbeid om denne saken. Så vil jeg ta opp de forslagene som Arbeiderpartiet – sammen med andre partier – står bak. Jeg vil samtidig melde at Arbeiderpartiet subsidiært kommer til å stemme for innstillingens forslag til vedtak III og IV, når vårt primærstandpunkt faller.

Torhild Aarbergsbotten (H) [10:11:04]: Friluftslivet er en viktig del av kulturarven vår og en aktivitet som de aller fleste av oss holder på med i en eller annen form. Det er ikke uten grunn at vi nordmenn er kjent for ryggsekk og matpakke. Vi har en unik natur og en fantastisk tradisjon for at naturen er åpen for alle. Allemannsretten sikrer rett til ferdsel, opphold og høsting av naturen. Det betinger samtidig at vi tar vare på naturen på en bærekraftig måte, og ikke minst har respekt for og samarbeider godt med grunneierne.

Selv om friluftslivet står sterkt i Norge, er det også en aktivitet som merker at kampen om vår tid og oppmerksomhet er blitt tøffere. Vi har en utfordring i å få barn og ungdom til å delta mer aktivt i friluftslivet, og vi ser at minoritetsbefolkningen er kraftig underrepresentert. Deltakelse i friluftslivet er under press fra de samme kreftene som gjør at bekymringen for folkehelsen øker; stillesitting i skole, arbeidsliv og på fritiden som følge av ny teknologi er en bekymring. Regjeringen er derfor tydelig på at natur og friluftsliv blir stadig viktigere i folkehelsearbeidet. Å gå en tur i nærmiljøet er vel kanskje det nærmeste en kommer et lavterskeltilbud for de fleste av oss. Dørstokkmila kan reduseres med økt tilgjengelighet, og bruk av naturen skal være helt gratis. Naturopplevelser i sammenheng med fysisk aktivitet gir både bedre psykisk og fysisk helse og kan bidra til å spare samfunnet for store kostnader om det bidrar til å holde folk friske lenger.

Et av de viktigste grepene regjeringen gjør i denne meldingen, er å gjøre naturen mer tilgjengelig for alle. Gjennom «å speilvende» friluftslovens bestemmelser om hva som er tillatt ferdsel i utmark, fjerner vi enhver tvil om at mer moderne former for uteaktivitet, som sykling og kiting, nå er en naturlig del av friluftslivet. Nå skal utgangspunktet være at all ferdsel skal være tillatt, dersom ikke annet er spesielt definert. Det gir et klart og tydelig signal om at alle er velkomne ut i naturen. Forenkling av friluftslivlovverket og at det blir lettere å forholde seg til reglene for ferdsel i utmark, bidrar også til at tersklene senkes for at flere vil delta. I tillegg må vi erkjenne at det kommer stadig nye former for friluftsliv, som det må åpnes for – for å bidra til at nye grupper kommer seg ut og bruker naturen og nærmiljøet.

Vi lever livene våre lokalt, og kommuner har et stort ansvar for å ivareta friluftslivet i sin arealplanlegging. Det forutsetter at all planlegging og tilrettelegging av traseer for friluftslivsaktiviteter skjer i samråd med grunneierne – dette for å unngå og redusere konflikter og for bedre å kunne utnytte arealene til alles beste. Særlig rundt byer og tettsteder er det viktig å kartlegge og sikre arealer for friluftsformål, da presset er særlig sterkt på arealene og det er flere brukere av områdene.

Bruken av naturen må alltid skje aktsomt. Dessverre ser vi mer forsøpling av naturen og særlig av kystlinjen vår. Det er stor folkelig mobilisering mot marin forsøpling i forbindelse med Hold Norge Rent sine strandryddeaksjoner og et godt samarbeid mellom frivillige, kommuner og friluftsråd, dels gjennom Skjærgårdstjenesten. Skjærgårdstjenesten kom i stand som et lokalt initiativ i indre Oslofjord og har vært et svært vellykket tilskudd til arbeidet med å holde kysten ren og attraktiv for alle som nyter båtliv og friluftsliv rundt fjorden. Høyre er fornøyd med at flertallet vektlegger at en eventuell utvidelse av Skjærgårdstjenesten skal være basert på lokalt initiativ og medvirkning og en forpliktende lokal medfinansiering.

Jeg vil til slutt berømme det store frivillige arbeidet i de mange organisasjonene som bidrar til rekruttering og stimulering til friluftsliv. De mange timene som er lagt ned for å lage stier, løyper og annen tilrettelegging for at flere av oss bruker naturen aktivt, er det bare å ta av seg hatten for. Det frivillige arbeidet er av uvurderlig betydning for enkeltindividene, fellesskapet og samfunnet. Organisasjonenes kompetanse og tilbud er en viktig ressurs for befolkningen. I meldingen er regjeringen tydelig på at den ønsker å videreføre og videreutvikle de frivillige organisasjonenes rolle i friluftslivarbeidet, og med en særlig vektlegging av lavterskelaktiviteter.

Denne meldingen legger et godt grunnlag for at vi skal videreføre og videreutvikle våre tradisjoner og verdier. I en stadig mer hektisk og travel hverdag vil opplevelsene og samspillet med naturen gi oss større betydning. Vi må sørge for at den muligheten legges til rette for alle, uavhengig av om man bor i bygd eller by, og det er selve fundamentet i meldingen vi skal diskutere her i dag

Rigmor Andersen Eide (KrF) [10:16:19]: Det er positivt at vi er så tverrpolitisk enige i behandlingen av stortingsmeldinga. Riktignok er det noen skillelinjer, men Stortinget er unisont enige i viktigheten og verdien av å være et land med en rik tradisjon og store muligheter til å praktisere friluftsliv.

Allemannsretten står sterkt i nasjonens bevissthet og gir alle mulighet til ferdsel i utmark. Jeg vil konsentrere mitt innlegg om skjærgården. Marin forsøpling har utviklet seg til å bli et enormt miljøproblem. Det er et globalt problem, men også et lokalt problem. Vi må arbeide med uforminsket styrke på alle fronter. I de mye brukte skjærgårdsområdene våre er det av stor betydning at det treffes tiltak som forebygger bl.a. forsøpling, både fra brukernes side og i form av søppel som driver i land.

Skjærgårdstjenesten, som i utgangspunktet ble etablert i området rundt Oslo, og senere har blitt utvidet til og med Hordaland, spiller en viktig rolle. Jeg er veldig glad for at det ble et flertall i komiteen for å utvide ordningen. I mitt hjemfylke, Møre og Romsdal, har man allerede kommet svært langt i dette arbeidet. Fylket tenker seg samme driftsmodell som på Sør- og Vestlandet, der friluftsrådene drifter tjenesten. Kysten av Møre og Romsdal har ikke like mange statlig sikrede friluftsområder som Oslofjorden, men vi er et av de største fylkene i landet når det gjelder fritidsbåter. Drift og skjøtsel av friluftsområder er like viktig for folk her. Brygger, toalett, bålplasser og renovasjon er viktig for at områdene skal være attraktive og tilgjengelige.

All erfaring viser at tilrettelegging øker bruken. Den langtransporterte marine forsøplingen er mer omfattende her enn langs Oslofjorden og på Sørlandet. Golfstrømmen når norskekysten ved grensa mellom Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Der blander den seg med kyststrømmen sørfra og fortsetter nordover langs kysten, helt inn i Barentshavet. Med seg frakter de to strømmene enorme mengder søppel fra hele verden, og i tillegg kommer avfall fra fiskeri og lakseoppdrett langs vår egen kyst. Mye av dette blir liggende igjen i viker og bukter og på øyer og holmer langs hele kysten.

Med den kunnskapen vi har, vil det være helt uansvarlig ikke å sette inn tiltak på mange fronter. Skjærgårdstjenesten vil være en viktig bidragsyter. Skjærgårdstjenesten er et spleiselag mellom stat, kommuner, fylkeskommuner og eventuelt andre bidragsytere. Alle gode krefter må spille på lag.

Kristelig Folkeparti mener at det er urimelig at staten bidrar med penger til en slik tjeneste i bare deler av landet. Marin forsøpling er både et nasjonalt, lokalt og globalt problem, og tilrettelegging for friluftsliv og båtliv er like viktig for folk langs hele kysten. Et annet viktig moment er at det er behov for å utvide skjærgårdstjenesten til å innbefatte rydding i strandsonen der det ikke er mulig å komme til fra land.

Vi er videre glad for at komiteen har styrket meldinga på tiltakssiden, og har derfor bedt regjeringa styrke det samlede friluftsarbeidet med en egen handlingsplan. Friluftsliv spiller en vesentlig rolle i folkehelsearbeidet, ja kanskje mer for bredere grupper enn idretten. Vi som er vant til å bruke naturen og nyte friluftslivets goder uten noen form for tilrettelegging, må innse at vi alle er forskjellige. For at flere mennesker skal nyte og ha godt av friluftslivets gleder, må det også en solid porsjon tilrettelegging til. Det er viktig at vi bruker områdene våre, også nasjonalparker og verneområder, men ferdsel i naturen må skje på naturens premisser. Hensynet til plante- og dyreliv må komme først. Den grunnleggende respekten for samspillet må ha forrang.

Jeg fremmer de forslagene Kristelig Folkeparti er en del av.

Marit Arnstad (Sp) [10:20:53]:Det er all grunn til å glede seg over at et så bredt flertall i Stortinget står sammen om viktige ting knyttet til friluftslivet. Det er også grunn til å glede seg over at vi nå får sjansen til å behandle friluftsliv i sin fulle bredde. Men som en så ofte sier: En stortingsmelding er i seg sjøl ikke nok. Det blir ofte lett en dobbeltkommunikasjon, der en sier at en vil satse på friluftslivet i en stortingsmelding, for så å se bort fra de samme løftene når en legger fram statsbudsjettet. Det har også regjeringen gjort i denne saken. Når statsbudsjettet skal opp til behandling i Stortinget senere i høst, håper jeg den viljen til å satse på friluftsliv, som vi alle nok kommer til å gi uttrykk for her i dag, også kommer til uttrykk i de konkrete budsjettpostene.

For vi er alle godt kjent med de store folkehelsegevinstene som friluftslivet gir, både for den enkelte og for samfunnet som helhet. Det gjelder sjølsagt ikke bare de ambisiøse toppturene i fjellheimen og i nasjonalparkene, men like viktig er de korte og litt mer prosaiske turene i utmark og gjennom kulturlandskap der en bor – den turen en kan klare å gå én gang i uka, ja kanskje flere ganger i uka. En tur ut i naturen bøter på mange problemer, og greier vi å bygge friluftslivet inn i dagliglivet, kan både den enkelte og samfunnet tjene mye på det.

Derfor trenger vi ikke bare en god stortingsmelding. Vi trenger en stor satsing på friluftslivet i all sin bredde, og aller mest på frivillig sektor og på det lokale tilbudet i nærmiljøet. Bare ved å satse her kan vi få folk opp av sofaen, eller senga, og gjennom den fryktede dørstokkmila og ut i friluft. Og det handler ikke bare om offentlig innsats, men det handler om det individuelle, det private ansvaret og det private initiativet. En kan som kjent lede en hest til vann, men en kan ikke tvinge den til å drikke.

Barn og ungdom som er mye ute, og som venner seg til naturen og været, får med seg verdifull ballast resten av livet. Det er verdt å minne om det i en tid da den uformelle leken utendørs der en bor, er på vikende front. Derfor er det også viktig at den gruppa prioriteres særskilt i forbindelse med friluftsliv.

Senterpartiet er med på omfattende merknader til beste for friluftslivet i innstillingen. Likevel har jeg lyst å problematisere noen trekk ved debatten om friluftsliv. For det første:

Det norske samfunnet preges i våre dager av at nesten alt skal institusjonaliseres, reguleres og altfor ofte byråkratiseres. En kan nesten få inntrykk av at det ikke lar seg gjøre å gå på tur hvis ikke skogen har blitt vernet, alle bekker og myrer har blitt kloppet, alle stikryss har blitt skiltet og hele stinettet er publisert.

Når en leser meldingen, får en litt inntrykk av at det er mangel på friluftsarealer som er årsaken til inaktiviteten som finnes i deler av befolkningen. Slik er det sjølsagt ikke. Vi har nok areal – det er andre utfordringer som er viktigere.

Meldingen er også sterkt preget av friluftslivets utfordringer i pressområdene, og mange tiltak er rettet mot dem, og det er bra. Men jeg synes likevel det er grunn til å advare mot å iverksette omfattende nasjonale tiltak som egentlig bare passer eller er nødvendig i de store byene.

Senterpartiet hegner om allemannsretten, men vi vil heller ikke utvide den ukritisk. Organisert, kommersiell virksomhet på annen manns grunn er ikke en del av allemannsretten, og det er slett ikke uproblematisk å utvide allemannsretten ukritisk med tanke på nye ferdselsformer.

La meg også til slutt nevne noen enkeltsaker som klargjør Senterpartiets posisjoner på noen nøkkelpunkter:

Regjeringen foreslår «å speilvende» friluftslovens bestemmelser om hva som er tillatt ferdsel i utmark. Det grepet kan føre til problemer. Senterpartiet mener bl.a. at ridning og sykling som hovedregel skal foregå på etablerte stier og traseer. Ridesentre, sykkelklubber og andre skal måtte avtale med grunneier om nye løyper skal komme. Plantefelt blir dessuten definert som utmark, og det er helt feil å åpne for fri ferdsel for syklende eller ridende der. Her har flertallet likevel hentet seg inn litt i løpet av komitébehandlingen, og det er bra.

Senterpartiet er tilhenger av å utvide ordningen med Skjærgårdstjenesten langs hele norskekysten, ikke minst for å styrke arbeidet mot marin forsøpling. Jeg har også lyst å nevne at det er viktig for oss å få en jevnere fordeling av midlene som går til Skjærgårdstjenesten. Det krever en bedre fordeling mellom landsdelene enn i dag og økte bevilgninger i kommende budsjett. Jeg humret litt over Høyre og Fremskrittspartiets merknader om at Skjærgårdstjenesten er «best egnet for områder som er tett befolket» og derfor ikke skal utvides nord for Bergen. Jeg må få lov til å opplyse om at det finnes noen tett befolkede områder også nord for Bergen som kan være interessante!

Så vil jeg også nevne at Senterpartiet ikke står bak å bruke INON som forvaltningsverktøy, heller ikke knyttet til friluftsliv.

Med det vil jeg også varsle at Senterpartiet subsidiært støtter IV.

Ola Elvestuen (V) [10:26:19] (komiteens leder): Først vil også jeg takke for det jeg synes er en god friluftsmelding, som også har fått noen presiseringer i komitéarbeidet som forsterker den som melding.

Friluftslivet er, som mange allerede har påpekt, ekstremt viktig i Norge. Det er viktig for den enkeltes egenopplevelse, det er viktig som et formål for å ivareta natur og også å spre den naturgleden som gjør at man har en interesse av å ivareta den norske naturen, og det har selvfølgelig en enorm folkehelsebetydning. Er det noe vi virkelig sparer ressurser på, er det å legge til rette for mer friluftsliv og bygge opp under mer friluftsliv, og det er viktig at vi har et fokus på den rekrutteringen som er nødvendig.

I meldingen blir det, som også den foregående taleren snakket om, lagt mye vekt på behovet i og rundt de store byene for å legge til rette for friluftsliv også der. Der er jeg helt enig. Det gjelder selvfølgelig bymarkene og markene omkring, men det gjelder også hvordan vi planlegger byene. Der kan det gjøres mye med ganske enkle grep og ved å se sammenhenger. Når vi skal se på hvordan vi skal ha klimatilpasning i byene, er det viktig å se dette med overvannshåndtering og åpne bekker og elver i sammenheng med turområder og muligheter og sammenhenger i byer. Allemannsretten, dette med å sikre at stiene heller ikke stenges i byene, er en problemstilling som man må ta på alvor – for det skjer. Disse smauene og disse enkle veiene må opprettholdes, også i byene.

Det kanskje viktigste vedtaket vi gjør som tillegg, er det som er I i komiteens tilrådning, nemlig at vi skal ha «en handlingsplan med sikte på å styrke det samlede friluftslivsarbeidet og friluftslivets rolle i folkehelsearbeidet». Det handler om ressurser, det handler om å anerkjenne friluftsorganisasjonenes helt sentrale funksjon i å styrke friluftslivet, og det handler også om å få til et mer systematisk arbeid omkring folkehelse, at man har et kunnskapsbasert, systematisk arbeid for å utløse det potensialet som vi alle vet er der når det gjelder folkehelse.

I meldingen «speilvender» vi – som flere har vært inne på – den generelle adgangen til ikke-motorisert ferdsel i utmark. Det er Venstre for. Man åpner også for sykling inn i verneområdene. Det er vi også for. Men det tillegger da verneforskriftene et spesielt ansvar, og også et spesielt ansvar i forbindelse med de besøksstrategiene som nå skal utarbeides for nasjonalparkene – at man også setter begrensninger der det er nødvendig, der sykling vil gå ut over det som er verneformålene i de vernede områdene. Så betydningen av en god forvaltning vil bli større når man lager denne «speilvendingen».

II i komiteens tilrådning er også helt sentralt for Venstre, nemlig at vi må styrke arbeidet med å tilrettelegge i de vernede områdene, dvs. at man må ha mer skjøtsel, men også tilrettelegge for å kunne håndtere de folkene som skal benytte seg av disse områdene i sitt friluftsliv. Det må også følges opp i budsjetter, men også med gode planer.

Flere har vært inne på problemstillinger rundt marin forsøpling. Innenfor marin forsøpling har vi nå – med Venstre, Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene – heldigvis fått en styrking de siste årene ved at vi har en egen post også på statsbudsjettet mot marin forsøpling. Her forsterker vi det både ved at man må vurdere ytterligere tiltak – dette er et arbeid som må utvikles over tid – og også ved at vi er positive til en utvidelse av Skjærgårdstjenesten. Og fra Venstres side mener vi at er det et lokalt initiativ, så bør staten selvfølgelig være med på å bidra inn i det lokale initiativet – uansett om det er i Møre og Romsdal eller om det er andre steder nord for Hordaland. Dette handler om å få til et godt samspill og få til en god sammenheng.

Det hadde vært bra hvis også et flertall i Stortinget ville forsterke meldingen ved å fastslå at vi trenger en planretningslinje for deler av fjellområdene, noe som er vurdert i meldingen. Det trenger vi virkelig. Der det er stort press fra hyttebygging, der det er stort press fra aktivitet, trenger vi å ha disse planleggingsretningslinjene. Det betyr ikke at man må ha dem overalt, men vi må ha dem der det er nødvendig. Det hadde vært en fordel om vi kunne få flertall for det, ikke bare i komiteen, men også i stortingssalen.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [10:31:39]: Har du noen gang tatt toget ett stopp for langt innover i Nordmarka og den siste milen på vei hjem kjent hvordan du får føling med krampen i overarmene? Har du noen gang badet i et friskt, norsk sommerhav ved Homlungen fyr? Har du noen gang gått opp på en fjelltopp og kjent villreinen stirre imot deg eller på veien hjem blitt stoppet av en sauebonde på innsanking som byr deg på en liten snaps, sånn at du kommer for sent hjem og det er blitt mørkt og nærmest farlig før du kommer deg til hytten igjen? Vel – da har du kjent på naturens velsignelse og på friluftslivets gleder.

En forutsetning for friluftslivets gleder er at vi faktisk har en natur der ute. Derfor henger arbeidet for et godt og levende friluftsliv uløselig sammen med det å ta vare på naturen, som vi diskuterte her i vår da vi diskuterte naturmangfoldsmeldingen – for naturen er truet av både menneskelige inngrep, en rekke beslutninger og klimaendringene som kommer imot oss.

Jeg synes det er bra, og jeg vil takke saksordføreren for arbeidet med stortingsmeldingen. Jeg vil samtidig si at jeg stusset lite grann over hans enorme engasjement for samfunnsøkonomisk lønnsomhet som hovedbegrunnelse for friluftsliv. Grunnen til at vi fra Stortingets side – i hvert fall fra SVs side – støtter friluftsliv, og grunnen til at vi mener det er viktig å satse på friluftsliv og legge til rette for det, er at det er bra for folk, og at det er bra med friluftsliv. De tingene som er bra for folk, er stort sett også bra samfunnsøkonomi, særlig hvis man i tillegg beveger seg lite grann mens man har det bra.

Derfor støtter vi friluftslivet, og vi mener at den behandlingen av friluftslivsmeldingen som har vært i Stortinget, er bra. Jeg vil takke regjeringen for å ha lagt fram friluftslivsmeldingen, det viser seg at det er bred enighet om de store linjene. Men så er det sånn, som med all annen politikk, at det er når man ikke bare snakker pent om ting, men når man skal gjøre pene ting, at prioriteringene og hvordan man prioriterer, kommer fram. Derfor er det litt opp som en løve og ned som en fell – som også Marit Arnstad nevnte, og som flere andre, bl.a. Åsmund Aukrust, var inne på. Når det kommer til stykket, legger man fram de store linjene i stortingsmeldinger, mens det er i budsjettene man får se om man mener alvor. Det er ikke sånn at det budsjettet som er lagt fram nå, reflekterer det Stortinget er enige om. I forslaget til vedtak I ber vi regjeringen «legge fram en handlingsplan med sikte på å styrke det samlede friluftslivsarbeidet». Det anslaget til å styrke friluftslivsarbeidet som finnes i meldingen, er det umulig å se igjen i budsjettet som er lagt fram. Vi får se om det kan komme senere, eller om Stortinget kan gjøre det Stortinget ofte gjør, nemlig å sørge for å «covre» for regjeringen og bidra til økte bevilgninger til friluftslivet i løpet av stortingsbehandlingen.

Jeg har lyst til å bemerke én ting, jeg vil at SV skal slutte opp om det som står i innstillingen side 14, andre spalte, der det handler om hundehold. Der står det:

«Flertallet har merket seg at hundeeiere er aktive brukere av natur og utmark.»

Vi vil gjerne være med og støtte innholdet i merknadene derfra og ned til der det står «Ferdsel». Jeg mener det er viktig å støtte opp om hundeeieres mulighet for aktivt friluftsliv.

Et par av prioriteringene som foreligger, og der vi er uenige, er det viktig å gå inn på. Fra SVs side synes jeg at vi burde gå lenger enn det stortingsflertallet mener, i arbeidet for å støtte opp under Hold Norge rent og Skjærgårdstjenesten. Jeg mener det er viktig å få bukt med den marine forsøplingen. To av de tingene vi burde vurdere, er å sørge for å gi kommunen mulighet for å bøtelegge og mulighet for å finansiere opprydning gjennom renovasjonsavgiften.

Jeg mener det er viktig å få oppslutning om grunnlovsforslaget vårt om allemannsretten, og jeg mener det hadde vært bra om man kunne utvidet ordningen med gratis fiske for ungdom til å gjelde helt opp til 18 år. Det får vi dessverre ikke flertall for her i dag.

Rasmus Hansson (MDG) [10:36:55]: Friluftsliv er et fundamentalt samfunnsgode i Norge, kanskje større i Norge enn i veldig mange andre land, og det er grunn god nok til å prioritere friluftslivet i alle dets fasonger i framtida.

Det er også veldig viktig å slå fast med en gang at forutsetningen for friluftsliv er natur – uten natur, ikke noe friluftsliv; uten å ta vare på natur, ikke noe friluftsliv. Så når representanten Arnstad er bekymret for at man tror man ikke kan gå på tur uten å ha vernet natur, er jeg uenig i Arnstads intensjon og enig i det Arnstad sier. Vi kan ikke gå på tur hvis vi ikke tar vare på natur.

I løpet av min levetid har ca. to tredjedeler av de villmarkspregede områdene som var i Norge da jeg ble født, blitt borte. Nylig viste NRK hvordan inngrepsfrie naturområder på størrelse med Oslo kommune forsvinner hvert eneste år. Hvis det fortsetter, er det ikke noen inngrepsfri natur i Norge når barnebarna mine får satt beina skikkelig under seg. Den motoriserte ferdselen øker – ikke minst takket være entusiastisk hjelp fra dette stortinget – det bygges mer skogsbilveier, og Norge har altså, som tidligere representanter i dag har påpekt, mislyktes ganske stygt i å beskytte strandsonen, som er en ekstremt verdifull del av norsk natur.

Derfor er det selvfølgelig veldig bra at det legges fram en stortingsmelding som signaliserer en kraftig satsing på friluftslivet, fordi det organiserte friluftslivet samtidig har som effekt at veldig mange mennesker blir oppmerksom på den enorme verdien som er i norsk natur, og på de enorme gledene man får ved å bruke den – i smått, rett bak hushjørnet, eller i stort, veldig langt unna. Når et enstemmig storting vil ha en handlingsplan med sikte på å styrke det samlede friluftsarbeidet og friluftslivets rolle i folkehelsearbeidet, er det selvfølgelig en svært god ting. Og som flere har påpekt, må Stortinget gjøre en jobb med å sørge for at det blir fulgt opp bedre i budsjettet enn det som er gjort hittil.

Vi synes også det er hyggelig å notere at et enstemmig storting nå slår fast at motorisert ferdsel ikke – fortsatt ikke – omfattes av friluftsbegrepet. Dermed er det også slått fast at fjorårets vedtak om å åpne for fornøyelseskjøring med snøscooter i norsk natur ikke har noe som helst med friluftsliv å gjøre, og bør behandles deretter.

Så vet vi – og det er også grundig dokumentert, både i stortingsmeldingen og i innstillingen – at friluftslivet gir svære gevinster for folkehelsa og for livskvaliteten i Norge. Folk som driver med friluftsliv, har flere timer på jobb, er oftere i jobb når de er gamle, de blir sjeldnere sykmeldt, de pensjonerer seg senere, de er gladere og mer fornøyde, og de får bedre livsutsikter på lang sikt. Alt dette er veldig bra, alt dette er veldig gode grunner til økt systematisk satsing på friluftsliv.

Samtidig skal vi huske på det Nils Faarlund påpekte for mange år siden. Vi skal ikke først og fremst betrakte den naturen vi driver friluftsliv i, som en attføringsmaskin, et sted hvor vi drar for å samle krefter til å dra tilbake på jobben for å ødelegge mer natur. Sammenhengen mellom friluftslivet og naturvernet er uatskillelig og må understrekes ekstra grundig på en dag som dette, hvor vi snakker om å ta vare på friluftslivet som folkeaktivitet.

Et av de forslagene vi hadde håpet å få flertall for, fordi vi tror det er svært fornuftig, er å øke antall leirskoleopphold i grunnskolen fra ett i dag til to, slik at alle norske barn får oppleve norsk natur både i innlandet og på kysten. Nettopp det å gi barna en introduksjon til naturen er helt avgjørende for at de skal bruke den senere.

Men det er positivt at Stortinget vedtar å arbeide for en utvidelse av Skjærgårdstjenesten og skryter av DNTs hyttesystem. Og så hadde det vært bra om forslaget om å oppheve adgangen til fornøyelseskjøring i utmark ble vedtatt allerede denne gangen. Det blir det ikke, men vi kommer tilbake til det.

Rasmus Hansson (MDG) [10:42:00]: Jeg tar med glede opp det forslaget vi har.

Statsråd Vidar Helgesen [10:42:17]: Ofte dreier stortingsmeldinger seg om samfunnsproblemer eller komplekse utfordringer. Det er ikke utgangspunktet for meldingen om friluftsliv. Friluftslivet er ganske enkelt en gedigen norsk suksesshistorie. I 2014 gikk 83 pst. av oss i skogen, og vi gikk i gjennomsnitt 59 turer. Det er Verdens statistikkdag i dag, så jeg føler en forpliktelse til å bruke litt statistikk.

Friluftsliv er en viktig kilde til livskvalitet og helse for alle og en levende og sentral del av norsk kulturarv og nasjonal identitet. Regjeringen vil at friluftslivet skal være dette for enda flere. Friluftsliv skal ha en lav terskel, og derfor vil vi prioritere friluftsliv nær der folk bor. Attraktive grøntområder i nærmiljøet er for svært mange en forutsetning for friluftsliv, ikke minst i hverdagen. Tilrettelegging for friluftsliv i nærmiljøet er derfor en rød tråd i meldingen.

Blant de mange positive resultatene av friluftsliv er at det også mobiliserer til frivillig innsats. Organisasjonene er veldig viktige for befolkningens deltakelse i friluftsliv. Det gjelder særlig friluftslivsorganisasjonene, men også organisasjoner som jobber med f.eks. eldre, innvandrere og funksjonshemmede.

For regjeringen er det viktig med et godt samarbeid med organisasjonene og at organisasjonene har gode rammebetingelser. Samarbeidet er godt i dag, og regjeringen vil videreføre og videreutvikle dette samarbeidet.

Barn og ungdom er de aller viktigste målgruppene for det offentliges innsats på dette området. Barn som tas med ut i naturen, blir aktive i friluftsliv som voksne. Men viktigst er det at de får velvære, at de får styrke, og at de får mestringsfølelse i dag. Regjeringen vil at barn og unge skal prioriteres i friluftslivsarbeidet. Meldingen understreker derfor at friluftsliv og bruk av naturen som læringsarena i skoler og barnehager er veldig viktig for å rekruttere barn og unge til friluftsliv og for å gi dem gode opplevelser i naturen.

Regjeringen tar sikte på å endre friluftsloven for å åpne opp for nye friluftslivsformer. I dag er det slik at friluftsloven nevner hvilke typer aktiviteter det er lov å gjøre i utmark. Opplistingen nevner f.eks. bruk av kløvhest og kjelke. Det er ikke en representativ opplisting for det mangfoldet av friluftslivsaktiviteter som utøves i dag. Det er en statisk form for lovgivning som ikke tar høyde for at friluftslivet utvikler seg. Vi ønsker derfor å snu dette prinsippet, slik at all ferdsel som ikke er motorisert, blir lov. Så får det heller eventuelt lages regler som begrenser dette der det er nødvendig, f.eks. av hensyn til naturverdier.

For å legge bedre til rette for nye former for friluftsliv vil regjeringen også endre regelverket i nasjonalparkene, der sykling i dag kun er tillatt i utvalgte traseer. Dagens system gir en for streng regulering, etter regjeringens syn. Forskning kan tyde på at terrengsykling ikke uten videre gir mer slitasje enn fotturisme. Regjeringen vil derfor at det i utgangspunktet skal bli tillatt å sykle på veier og stier i nasjonalparkene og i landskapsvernområdene.

Veldig mange foretrekker friluftsliv ved sjøen. Samtidig er disse arealene mange steder sterkt utbygget. Vi vil derfor videreføre arbeidet med å bedre tilgangen til strandsonen og bl.a. utarbeide en veileder om helhetlig planlegging i sjøområdene. Videre skal områder i strandsonen prioriteres for statlig sikring. Regjeringen vil også gå igjennom teltingsforbudene på de statlig sikrede friluftsområdene og fjerne forbud som det ikke lenger er behov for.

I 2011 kom en statlig planretningslinje for differensiert forvaltning av strandsonen, der områder med stort utbyggingspress og lite tilgjengelig strandsone har de strengeste føringene. Vi evaluerer nå retningslinjene med sikte på å få en enda bedre strandsoneforvaltning.

Friluftsliv i fjellet er populært, og mange ønsker å ha en egen hytte på fjellet. Det er et godt uttrykk for vilje til friluftsliv, men det medfører også at større og større deler av fjellet blir bygget ut med hytter, særlig i fjellområdene som ligger i nærheten av de større byene. Derfor er det viktig å ivareta friluftslivets interesser bedre her.

Regjeringen vil bedre veiledningen om helhetlig planlegging i fjellområdene, og vi vurderer å utarbeide en statlig planretningslinje for deler av fjellområdene. En slik retningslinje vil kunne regulere hvor og hvordan det skal bygges i fjellområder med særlig utbyggingspress.

Fylkeskommunene oppfordres også til å utarbeide regionale planer som sikrer ivaretakelse av større områder for friluftsliv i fjellområdene.

Den nye stortingsmeldingen legger grunnlaget for en oppdatert og fremtidsrettet politikk for friluftsliv. På den måten vil friluftsliv i fremtiden fortsatt være en viktig kilde til helse og livskvalitet for hele befolkningen og en sentral og levende del av vår kultur.

Jeg vil takke saksordføreren og komiteen for et godt arbeid og for bred tilslutning til hovedlinjene i meldingen.

Anna Ljunggren (A) [11:00:44] (ordfører for saken): Regjeringen har lagt fram forslag til endringer i forurensningsloven og svalbardmiljøloven. Komiteen støtter endringene. Endringene klargjør sentrale begrep i avfallslovgivningen slik at norsk avfallsterminologi sammenfaller nærmere med EUs.

Videre lovfester vi i dag kriterier for hva som kan regnes som biprodukter og ikke avfall, og betingelser for når avfall opphører å være avfall. Videre innføres det bestemmelser om avfallshierarki samt å klargjøre plikter med hensyn til lovlig håndtering av næringsavfall.

Komiteen mener at det er behov for en forskrift som bestemmer at kommunens samtykke ikke er nødvendig ved utleie av avfallscontainere til boligeiere, borettslag og sameier, jf. loven § 30 tredje ledd. Vi ønsket denne forskriften slik at dagens fungerende tjenestetilbud rettet mot privatkunder med behov for leie av containere for å frakte vekk grovavfall ved opprydding og dugnad, videreføres.

Regjeringen har varslet en stortingsmelding om sirkulær økonomi. Med denne meldingen vil komiteen få behandlet avfallsområdet nærmere, og det ser vi fram til. Det er behov for en omfattende gjennomgang av dette feltet, bl.a. hvordan vi kan redusere det materielle forbruket i Norge til et bærekraftig og mer rettferdig nivå, hvordan vi kan redusere matavfall og matsvinn, øke materialgjenvinningen og ombruket, hvordan vi kan gi ressurseffektivitet og redusert miljøbelastning i samfunnet i tillegg til å fremme økonomisk vekst og sysselsetting, hvordan vi kan bruke industriens biprodukter på en bedre måte, hvordan det kan utnyttes til nytt råstoff, og også hvordan vi kan bruke råvarer som stammer fra gjenvinning av avfall. Her har vi nettopp ved å lovfeste og sette nye betingelser for når avfall opphører å være avfall, satt ned en del stolper som vi kan ta med oss i behandlingen av den stortingsmeldingen, som vi håper kommer før påske til neste år.

Jeg vil takke komiteen for en veldig konstruktiv behandling av denne saken. Vi har felles komitémerknader gjennomgående i hele innstillingen, og vi har vært enige om å lage en forskrift, og at det har vært helt på sin plass å endre forurensningsloven og svalbardmiljøloven.

Statsråd Vidar Helgesen [11:03:34]: Jeg er glad for det gode arbeidet som saksordføreren og komiteen har gjort for å få på plass denne klargjøring og definering av sentrale begreper i avfallslovgivningen. Det dreier seg altså om å bringe norsk terminologi nærmere EU-rettslig begrepsbruk i rammedirektivet om avfall.

Forurensningsmyndigheten har identifisert et behov for å presisere definisjonen av «avfall» og definere begrepet «gjenvinning» i forurensningsloven. Det er begreper som er sentrale i både norsk og europeisk avfallsrett. De skal i hovedsak tolkes på samme måte i Norge som i EU. Et sentralt siktemål med rammedirektivet om avfall i EU er å presisere hva som menes med nettopp disse nøkkelbegrepene, og da er det viktig av hensyn til norske rettsanvendere og deres behov for klarhet og forutberegnelighet at vi gjør tilsvarende presiseringer i forurensningsloven. Det er for å sikre konsistens i lovverket at vi anbefaler at definisjonen av avfall i svalbardmiljøloven endres samtidig, selv om EØS-avtalen ikke gjelder for Svalbard.

Vi foreslår også å lovfeste kriterier for hva som regnes som biprodukter og ikke avfall, og betingelser for når avfall opphører å være avfall, som klargjør grensedragningen mellom avfall og produkt. Det foreslås også å presisere meningsinnholdet i enkelte bestemmelser i forurensningsloven, bl.a. retningslinjen for avfallshåndtering og bestemmelsen om næringsavfall.

Disse endringene innebærer ingen materielle endringer av gjeldende rett, men det vil gjøre det lettere for avfallsaktørene og andre å orientere seg i regelverket, og det er derfor også i tråd med regjeringens mål om å forenkle regelverket.

Jeg har betydelig forståelse for komiteens ønske om at regjeringen skal se på samtykkeregelen for utleie av containere som brukes til å samle inn husholdningsavfall, og jeg vil sørge for at vi følger opp dette.

Torhild Aarbergsbotten (H) [11:06:26] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid i denne saken. Et bredt flertall i komiteen, med unntak av Senterpartiet, har sluttet seg til de foreslåtte lovendringer.

Det foreslås at det i naturmangfoldloven blir inntatt en bestemmelse som gir adgang for administrative myndigheter til å foreta beslag, og en bestemmelse som gir adgang for administrative myndigheter til å foreta inndragning og til å pålegge lovovertreder å dekke utgifter i forbindelse med inndragning. Bestemmelsene skal gjelde ved visse typer lovbrudd. I tillegg foreslås det i proposisjonen også noen klargjøringer og oppretting av inkurier i naturmangfoldloven og viltloven, som omfatter

• klargjøring av forbudet mot unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi

• klargjøring av adgangen til å fravike de regler som ellers gjelder ved felling

• klargjøring av klagerett på vedtak om uttak av hjortevilt og bever mv.

• retting av henvisning til bestemmelser i naturmangfoldloven

Bakgrunnen for at et bredt flertall støtter departementets forslag til lovendringer, er behovet for å bedre ivaretakelsen av arter og biologisk mangfold og for å sikre bærekraftig handel med truede arter av vill flora og fauna som er regulert etter CITES-konvensjonen. Det er også behov for en mer effektiv håndheving av EUs tømmerforordning.

Det er viktig å forhindre at fremmede organismer som det er forbudt å importere, omsette eller sette ut etter reglene i naturmangfoldloven eller tilhørende forskrifter, slipper ut i miljøet og forårsaker uheldige følger for det biologiske mangfoldet. I tillegg er det viktig å fjerne slike gjenstander og organismer fra omsetning, slik at en ikke bidrar til et uønsket marked for disse. Derfor ser vi behovet for at administrative myndigheter kan foreta slike handlinger, slik at beslag og inndragning kan foregå uten unødig opphold. En sikrer da at gjenstander eller organismer ikke kommer ut i naturen eller blir ulovlig omsatt i tiden en bruker for å undersøke lovligheten nærmere.

Det er viktig å påpeke at administrative beslag eller inndragning ikke skal komme til erstatning for en påtalemessig forfølgning der påtalemessig forfølgning er ønskelig. Mens beslag er et midlertidig og vanligvis kortvarig tiltak, innebærer inndragning at eieren mister eiendomsretten. I hovedsak vil adgangen til administrativ inndragning derfor ikke gjelde ting av vesentlig verdi, slik som lovteksten presiserer. Lovteksten presiserer at for ting av vesentlig verdi skal som hovedregel inndragning etter straffeloven, ikke naturmangfoldloven, benyttes. Komiteen støtter denne ordlyden.

Vi ser at adgang til administrative beslag eller inndragning kan bety mindre rettssikkerhet for enkeltmennesker i denne type saker. Vi mener likevel at hensynet til ivaretakelsen av arter og det biologiske mangfold er såpass viktig at lovendringen kan støttes. Vi mener også at lovendringen kan bety mindre byråkrati, siden beslag eller inndragning kan skje når mistanke om overtredelse av lovverket blir avdekket, f.eks. ved grensekontroll.

Jeg vil til slutt anbefale innstillingen fra flertallet i komiteen til I, II og III.

Marit Arnstad (Sp) [11:10:14]: Jeg tar ordet – litt kort – for å begrunne hvorfor Senterpartiet kommer til å stemme imot II, som inneholder endringene i § 72 a og § 72 b og § 15, i første rekke. Grunnen til det er at det er noe prinsipielt med denne saken, som også er viktig: Beslag og inndragning er strafferettslige tvangsmiddel, og det å iverksette en praksis der man gir administrative myndigheter mulighet og rett til beslag og inndragning, er ikke bare et spørsmål om effektiv statsforvaltning, men det er et spørsmål om forholdet mellom det som er strafferettslige tvangsmiddel, og det administrative myndigheter skal kunne gjøre. Vi mener det tilligger påtalemyndigheten å kunne foreta beslag og inndragning. Vi har merket oss at dette har vært omstridt i høringsrunden, og at både Politidirektoratet, Økokrim og Østfold politidistrikt har hatt sterke motforestillinger mot at man her skal åpne for at administrativ myndighet skal foreta beslag eller inndragning. Derfor kommer ikke Senterpartiet til å støtte forslaget om å endre § 72.

Vi kommer heller ikke til å støtte forslaget om å endre § 15. Ved første øyekast kan det se ut som om § 15 er en klargjøring av spørsmålet om forbudet mot unødig skade og lidelse på viltlevende dyr, men i realiteten er det nok ikke bare en klargjøring, men også en utvidelse, hvis en ser nøye på den formen lovendringen har fått. Det er også påpekt av en rekke av høringsinstansene. Vi mener at hvis dette er en utvidelse, burde det også ha vært begrunnet og ført opp på en annen måte. Vi kan ikke stemme for en lovendring som i realiteten utvider bestemmelsen i stedet for å klargjøre den. Det betyr ikke at vi ikke støtter formålet bak lovparagrafen, men vi mener altså at den klargjøring som en her foretar, i realiteten er en utvidelse, og at det burde ha vært gjenstand for en annen behandling og debatt enn det vi har fått i forbindelse med denne saken.

Statsråd Vidar Helgesen [11:12:48]: La meg takke saksordføreren og komiteen for godt arbeid. Jeg er glad for å se at alle partier i komiteen, unntatt Senterpartiet, støtter dette lovforslaget.

Fremmede arter er i dag en av de største truslene mot naturmangfoldet. Det er derfor viktig å kunne beslaglegge og inndra fremmede arter som er ulovlig innført, omsatt eller satt ut i miljøet, for å forhindre at disse skader norsk natur.

Også ulovlig handel med truede arter representerer en stor trussel for mange arter. CITES-konvensjonen, som Norge er del av, krever derfor at landene kan gjennomføre inndragning eller tilbakesending til eksportstaten der slike arter importeres ulovlig.

Ulovlig hogst av tømmer har store negative konsekvenser både økonomisk, miljømessig og sosialt. Slik hogst fører til at myndighetene i de aktuelle landene mister store inntekter, og det undergraver lovlig virksomhet. Både handel med truede arter og skogkriminalitet utgjør betydelige deler av nettverkene av internasjonalt organisert kriminalitet, med konsekvenser både for samfunnsmessig stabilitet og for internasjonal sikkerhet.

Etter dagens regler kan beslag og inndragning som hovedregel kun foretas av politi og domstol. Det gir et tungrodd system, som legger unødig beslag på politiets ressurser. Ved å åpne for administrativt beslag og inndragning på avgrensede områder kan andre utføre disse oppgavene, og politiet kan bruke tid og ressurser på andre og viktigere politioppgaver.

Særlig fremmede arter er det et klart behov for å kunne beslaglegge, slik at de ikke slipper ut i naturen. Også i andre situasjoner er det behov for å handle raskt, f.eks. der det er betydelig risiko for at en art eller gjenstander selges, eller at eieren prøver å kvitte seg med dem på annen måte. Det er derfor viktig at administrative myndigheter nå får adgang til å foreta beslag og inndragning.

Mens beslag er midlertidig, vil inndragning være varig og er derfor mer inngripende overfor den enkelte borger. Av den grunn vil administrativ inndragning som hovedregel bare være aktuelt der arter eller gjenstander ikke er av vesentlig verdi. Er arten eller gjenstanden av vesentlig verdi, vil det som hovedregel være reglene i straffeloven som kommer til anvendelse.

I Senterpartiets motstand mot forslaget vises det bl.a. til at Landbruks- og matdepartementet og andre høringsinstanser i høringsrunden helt eller delvis var imot forslagene om administrativt beslag og inndragning. Vi har på bakgrunn av høringsinnspillene endret forslagene på flere punkter. Blant de endringer som ble gjort, var en presisering av hva beslag og inndragning omfatter, slik at reglene ikke anvendes for vidt. Det ble også tatt inn en bestemmelse om verdigrense når det gjelder inndragning. Dette var noe som hadde vært åpent i høringsrunden. Lovforslagene slik de nå foreligger, er noe som regjeringen samlet selvsagt står bak.

Odd Henriksen (H) [11:16:34] (ordfører for saken): Takk til forslagsstillerne for å ha tatt opp en viktig problemstilling, som jeg føler at alle partier på Stortinget tar på høyeste alvor. Det er likevel slik at vi i denne saken ikke har kommet fram til et felles forslag, og vi har med andre ord en delt innstilling. Jeg regner med at de som ikke følger flertallet i denne saken, vil komme fram med sine synspunkter, og jeg vil i det følgende begrunne hvorfor vi ikke fremmer noen forslag i sakens anledning.

Når det gjelder forslaget om å endre grunnavgiften på drikkevannsemballasje til en avgift på materialbruk som graderes etter innhold av nytt ikke-fossilt råstoff, ble dette tatt opp i behandlingen av budsjettet i 2015. Stortinget ba den gangen regjeringen vurdere en avgift på plast basert på fossilt CO2-innhold og samtidig unnta bioplast fra avgiften. Innføringen av en slik avgift ble avvist med den begrunnelse at skal en innføre en avgift, må den virke etter et gitt formål, være mulig å gjennomføre i avgiftsregelverket, la seg kontrollere og ikke ha for store administrative kostnader, verken for avgiftsmyndighetene eller for de avgiftspliktige. Etter en grundig gjennomgang kom regjeringen fram til at disse forutsetningene ikke var til stede – noe finanskomiteens flertall sluttet seg til. Jeg kan ikke se at det har tilkommet nye momenter i saken som skulle tilsi at man skulle endre på den beslutningen som da ble tatt.

Det må videre kunne vektlegges at vi ikke har nok kunnskap om alle miljøeffektene over livsløpet ved økt bruk av biobasert plast fra ulike typer biomasse. Miljødirektoratet har derfor ikke hatt faglig grunnlag for å fastslå at en avgiftslettelse på bioplast i grunnavgiften vil ha noen miljøeffekt av betydning.

I tillegg er det foreslått en generell avgift på fossil plast samt å innføre en avgift på alle kjemikalier fra fossile råstoff og øvrig materialbruk som ikke er omfattet av CO2-avgiften. Også dette har vært vurdert og er funnet vanskelig å kunne gjennomføre. De fleste varer inneholder plast eller er pakket i plast. En slik avgift vil derfor innebære et avgiftspliktig vareomfang som blir nærmest altomfattende. Det finnes heller ikke fullstendig oversikt over kjemiske stoffer og stoffblandinger som helt eller delvis er basert på fossile råstoffer, og som en ønsker avgift på. En slik avgift vil derfor kunne bryte med grunnleggende prinsipper for utforming av særavgifter – som innebærer klare avgrensinger, at den er mulig å kontrollere for avgiftsmyndighetene og ikke har vesentlige administrative og økonomiske konsekvenser verken for den avgiftspliktige eller for myndighetene – og vil kunne være uforenlig med norske og internasjonale forpliktelser, herunder EØS-avtalen.

En slik avgift kommer til å bli svært omfattende og måtte omfatte både kjemiske stoffer og stoffblandinger med fossile spor i anvendelse som i dag helt eller delvis er fritatt for CO2-avgift, eller som inngår i ethvert produkt, enten produktet er framstilt i Norge eller er importert. Omfanget av avgiftssubjekter, kontrollutfordringer og de administrative kostnadene for næringslivet og staten vil bli betydelig.

Plast er blitt et viktig materiale i dagens samfunn, men det har også gitt oss store miljøutfordringer, ikke minst hva angår marin forsøpling. Jeg vet at regjeringen er opptatt av plast og dens utfordringer, og jeg regner med at de vil komme tilbake til dette i forbindelse med arbeidet med sirkulær økonomi, sett i sammenheng med det arbeidet som nå pågår i EU. Vi tror løsningen ligger her og ikke i å innføre en avgift som er svært krevende – om ikke umulig – å innføre.

Anna Ljunggren (A) [11:20:41]: Vi omgir oss i dag med en rekke produkter basert på plast – i pc-en, bilen, leker, kjøkkenredskaper og utstyr, emballasje og ikke minst plastposer. Når en begynner å se seg rundt, er det overraskende hvor mange produkter som helt eller delvis er basert på plast. Det vil være en omfattende jobb å få oversikt over hva disse produktene inneholder, og på den måten sikre en overgang, slik at all materialbruk er fornybar og basert på resirkulerte råstoff innen et visst årstall, f.eks. 2030, som det er nevnt i forslagene.

Jeg er likevel glad for at Venstre setter innføring av miljøavgifter på fossil plast på dagsordenen, men Arbeiderpartiet støtter ikke forslagene om avgift på dette området. Det er begrunnet i brevet fra klima- og miljøministeren, der det framkommer at å innføre miljøavgifter på fossil plast ikke vil ha positive miljøeffekter, at endringene ikke vil virke etter sitt formål, at de ikke er mulig å gjennomføre i avgiftsregelverket, at de ikke lar seg kontrollere, og at det verken for avgiftsmyndighet eller avgiftspliktige er slik at de ikke har store administrative kostnader. Skal Arbeiderpartiet støtte innføring av nye miljøavgifter, er et minstekrav at de skal ha positive effekter på miljøet, og at endringene skal virke etter sitt formål, altså at produsenter går fra fossil plast til plast fra f.eks. biologisk materiale. Når departementet ikke kan si at dette er tilfellet med forslaget fra Venstre, kan vi ikke støtte det i dag.

Men vi fremmer et eget forslag, som jeg er glad for at har fått bred støtte. Der ber vi regjeringen vurdere hvordan en avgift på plast med fossilt opphav kan utformes, og hvordan avgrensningsproblematikken kan løses. Dette ønsker vi å få i forbindelse med statsbudsjettet for 2018. Dette er nettopp fordi vi har tro på å bruke avgifter for å få forbrukere og produsenter til å velge mer miljøvennlige løsninger. Men i dag, med de klare rådene som vi har fått fra departementet, har vi behov for mer kunnskap før vi kan støtte avgiftsendringer. Men vi støtter ett forslag som Venstre har fremmet, om

«forsterkede bransjeavtaler om resirkulering, med betydelig økt mål om gjenvinning og bruk av resirkulert og fornybart råstoff som et nytt mål i avtalene».

Rigmor Andersen Eide (KrF) [11:23:45]: I denne saken vil Kristelig Folkeparti komme med en kort kommentar. Dette er en sak med historikk i denne sal, og som det har vært forsøkt å gjøre noe med også tidligere. Av ulike årsaker har det vært vanskelig, men vi tenker at vi ikke kan vike tilbake for det som er vanskelig.

Vi er helt enige med forslagsstillerne i at alle midler må vurderes og tas i bruk for å få til det grønne skiftet også på dette området. Vi har etter grundig drøfting i eget parti kommet fram til at det fremdeles gjenstår en del før en slik avgift kan innføres. Vi har derfor valgt å slutte oss til forslaget fra Arbeiderpartiet der vi ber regjeringen

«i forbindelse med statsbudsjettet for 2018 komme tilbake til Stortinget med vurderinger om hvordan en avgift på plast med fossilt opphav kan utformes, og hvordan avgrensningsproblematikken kan løses».

Nok en gang vil jeg understreke at vi må ta i bruk alle virkemidler som fremmer reduserte CO2-utslipp, og at det faktum at vi ikke fant en løsning på avgrensingsproblematikken verken i fjor eller i år, ikke er noen grunn til å legge saken i en skuff.

Marit Arnstad (Sp) [11:25:27]: I prinsippet kan nesten all fossil plast erstattes med bioplast. Det gir noen store muligheter i klimapolitikken som vi bør drøfte, og som vi bør ta alvorlig. Derfor synes jeg det er bra at vi har et slikt forslag. Det er litt kjelkete at vi behandler det midt i statsbudsjettdrøftingene, fordi jeg tror det også påvirker lite grann muligheten til å gå inn i problemstillingene i Dokument 8-forslaget.

Men det er ingen tvil om at den globale produksjonen av plast er en stor utfordring, både miljømessig, klimamessig og ikke minst avfallsmessig. Iallfall på noen områder vil overgangen fra fossil plast til bioplast kunne redusere problematikken. Det gjelder ikke minst på klimasiden.

Hittil har vi egentlig ikke diskutert denne problemstillingen på et bredt grunnlag i Stortinget. Det finnes egentlig ingen politisk initierte virkemidler som kan drøfte hvordan vi får en overgang til fornybart råstoff for materialer av plast. Jeg ser på dette Dokument 8-forslaget som en start på en diskusjon omkring det, og jeg er ganske sikker på at vi også kommer tilbake til det.

Senterpartiets utgangspunkt er at det er viktig at vi kommer et stykke videre, sjøl om vi ikke kan forvente at alle forslagene som er lagt fram i Dokument 8-forslaget i dag, får flertall. Derfor er Senterpartiet også med på en rekke av forslagene. Vi mener at et forslag om at en får framlagt konkrete virkemidler for å oppnå et mål om en gjenvinning av denne typen råstoff og råvarer, er viktig. Derfor er vi med på det forslaget. Vi støtter også opp om et forslag om en differensiering av avgifter til drikkevannsemballasje. Det er et spørsmål Senterpartiet også tidligere har vært opptatt av, og vi har i finanskomiteen stått på for den problemstillingen sjøl om det er blitt avvist av flertallet, fordi de mener det blir for vanskelig å innrette avgifter på en slik måte. Senterpartiet mener at det bør være mulig.

Vi er også med på forslag som vil kunne oppmuntre til bruk av bioplast, og vi er også med på forslaget om en bransjeavtale. Det kan være en måte nettopp å komme videre i denne problemstillingen på, og også få den til politisk drøfting på et senere tidspunkt.

Jeg synes det er en viktig problemstilling, som komiteen ikke er kommet langt nok med i dagens behandling, men som jeg tror vi må komme tilbake til, fordi det er et vesentlig spørsmål både klimamessig og for så vidt også generelt miljømessig.

Så Senterpartiet kommer til å støtte komiteens innstilling til vedtak II og III, men vi støtter ikke I. Og med det vil jeg gjerne få lov til å ta opp de forslagene fra Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne som ligger i innstillingen.

Ola Elvestuen (V) [11:28:54](komiteens leder): Jeg vil takke for alles overordnede støtte til forslaget, men det er faktisk sånn at vi må finne en praktisk løsning på dette, for det med plast er et stort problem, det er et stort problem internasjonalt når det gjelder marin forsøpling. Det er altså 300 millioner tonn plast som produseres hvert år, omtrent 500 000 tonn i Norge. Det tilsvarer et utslipp av CO2 tilsvarende omtrent 1,5 milliarder tonn – 2,5 millioner tonn i Norge – så det er et stort miljøproblem.

Det er klart at når jeg hører fra regjeringspartiene at nei, dette var oppe i budsjettet for 2015 og det er gjort en vurdering, da kan jeg godt si fra Venstres side at ja, det var en enighet, men det var ikke ment som at dette skulle være en løs vurdering fra regjeringens side. Vi fikk enigheten nettopp fordi man skulle gå ordentlig inn i problemstillingen for å finne fram til en løsning. Jeg må minne om at det fra departementet kom akkurat det samme svaret om at det ikke var mulig å få til, da vi skulle fravike mineraloljeavgift og samtidig ha økt innblanding av biodrivstoff. Der fant vi en løsning. Det kom akkurat den samme negative tilbakemeldingen da man ønsket å innføre mineraloljeavgift på naturgass for å gjøre biogass konkurransedyktig. Der er man i ferd med å finne en løsning. Dette er det samme, her må man også finne fram til en løsning sånn at vi kan bruke avgiftssystemet for å få fram mer bioplast, og for å bruke mer resirkulert plast. Potensialet er enormt, man kan, i hvert fall teknisk sett, erstatte 85 pst. av fossil plast med bioplast.

Dette kan altså deles opp, det er vanskelig å finne ut hvordan man finner det ene grepet fra en generell avgift. Det må det jobbes videre med, det er vi også enig i. Men samtidig, man kan begynne med å forsterke de bransjeavtalene som er der. Et mål om bare 30 pst. er for lavt i forhold til ambisjonsnivået. Det kan være mye høyere enn det som er der i dag.

Det dukker opp en problemstilling ganske fort – det tror jeg kanskje er den første – og det er når det gjelder grunnavgiften på drikkevareemballasje. Der er det nå kommet innspill fra Bryggeriforeningen, som ønsker å ha en endring på denne avgiften. For det første: Sånn avgiften er i dag, fungerer den ikke som en miljøavgift. Dette har til og med den grønne skattekommisjonen vært inne på, at dette er en fiskal avgift som ikke i dag har en effekt. Men hvis man legger den om og legger avgiften i forhold til det som er innholdet av bioplast og resirkulert plast, er det mulig å få dette til. Dette har bransjen en egeninteresse av også å være en del av, for hvis vi beholder avgiften sånn den er nå, og vi forsterker avfallshierarkiet innen avfallspolitikken, dvs. at det å kjøre avfall til forbrenning med energigjenvinning ikke gir den samme statusen som materialgjenvinning, vil avgiften sånn den er utformet i dag, gå dramatisk opp. Det er riktig, fordi det er en dårligere miljøløsning å forbrenne enn å materialgjenvinne, men vi bør nå ta det et steg til. Det er helt unødvendig at bransjen, uten at vi gjør noe, får en økt utgift. Det er mye bedre å oppnå flere ting samtidig, at man får både mindre forbrenning og samtidig mer resirkulert og bioplast inn i drikkevareemballasjen. Dette er det mulig å gjøre, dette trenger man ikke å gjøre de lange utredningene for.

Venstre har nå tatt opp dette med å redusere fossil plastbruk flere ganger i budsjettspørsmål, nå gjør vi det her i dette forslaget. Vi er for så vidt fornøyd med de flertallene som er, men det er ikke i nærheten av å gå langt nok. Jeg skal garantere at det kommer til å bli tatt opp igjen, og første gang vi gjør det, vil være i budsjettet også for neste år.

Jeg tar med dette opp forslagene nr. 3 og 4, som Venstre er en del av.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [11:33:37]: La meg begynne med å takke Venstre for å ha tatt opp dette forslaget. Samtidig er det bare å erkjenne hvor håpløs – nei, det er det kanskje ikke greit å si – hvor lite offensiv regjeringen, som Venstre har støttet, er på miljøområdet, når den ikke klarer å levere på omleggingen av fossil plast, på tross av at det har vært utredet en rekke ganger.

La meg så si følgende, for det har vært utgangspunktet til flere: Det er tre ulike grunner til at vi skal redusere bruken av plast. Den ene er at 80 pst. av all olje i verden går til å lage plast, og det har en fossil side som vi er nødt til å redusere av klimahensyn. Den andre grunnen er ren ressursforvaltning. Det er for mye sløsing med plast i dag. Hvis man ser seg omkring i en hvilken som helst butikk, hvis man skal kjøpe en hvilken som helst ting – og da snakker jeg ikke bare om matvarer, men om alle mulige andre ting: Herre min hatt, så mye plast det er. Og den tredje grunnen er forsøpling. Vi vet, og miljøministeren har vært en av dem som har tatt det opp internasjonalt, at havene våre kommer til å fylles opp med mer plast enn fisk hvis vi ikke klarer å gjøre noe ordentlig.

Det er helt åpenbart to grep som fungerer, og som vi kan gjøre som nasjonale myndigheter. Vi var på høynivåuken i FN og fulgte ett av de møtene. Amerikanerne var ganske tydelige på hva de hadde tenkt å gjøre for å redusere forbruket og forsøplingen av havet med rusk og rask. Men jeg opplevde at Norge var mer ullen om hva vi hadde tenkt å gjøre.

Det er to ting som funker. Det er reguleringer, og det er avgifter. Jeg ser ikke at regjeringen er villig til å bruke noe av det, ei heller svare positivt når det kommer et forslag fra Venstre som støttes bredt, men dessverre heller ikke denne gangen av Senterpartiet, om å gi regjeringen i oppdrag å utforme en avgift for plast og komme tilbake med dette i 2018.

La meg si to helt enkle ting til Odd Henriksen. Han holdt et innlegg som handlet om: Fy flate, så vondt og vanskelig dette er, dette kan vi umulig klare, for det er så mye avgrensningsproblematikk. Men dette handler om hva man vektlegger som viktig. Vi har en haug med saker og avgifter i dag med avgrensningsproblematikk, men der vi likevel har valgt å beholde avgiften eller å innføre en avgift. Det er nok å nevne sjokoladeavgiften, som altså handler om hva som er i bunn. Er det kjeks i bunn, eller er det sjokolade i bunn? Det er det som avgjør om man er nødt til å ha denne avgiften. Det har faktisk ikke så mye å gjøre med andelen sjokolade. Det er en avgift som regjeringen hegner om for å få budsjettene til å gå opp. Det å si at det er viktig å gjøre noe med forbruket av fossil plast og plast generelt i samfunnet, og så gjøre noen sjablongmessige endringer, handler bare om politisk vilje. Man kan sette ned et utvalg, be om å få forslag til ulik utforming av en plastavgift og så få noe på bordet. Da er man nødt til å gjøre noen avgrensninger. Så blir det ikke helt perfekt, men det blir tross alt noe som virker for å redusere bruken av plast. Det synes jeg hadde vært et bedre utgangspunkt.

Det andre er det som handler om grunnavgiften. Her har jeg et innspill til Venstre til budsjettforhandlingene som de skal inn i nå. Det var en svak utredning regjeringen presenterte for inneværende års budsjett, for de sa at vi kan jo ikke ha folk fra Toll- og avgiftsdirektoratet løpende rundt alle steder der det produseres flasker, for å se om disse flaskene er produsert av fossil plast eller fornybar plast. Men igjen til representanten Odd Henriksen, som før han kom på Stortinget, representerte en næringslivsorganisasjon. Hva gjør man i næringslivet hvis man får beskjed om at hvis dere bruker fossil olje til å lage disse plastflaskene, skal dere betale full avgift, men hvis dere bruker fornybar olje, som dere kan garantere er fornybar olje, eller flaskene er laget av fornybart materiale, så får dere redusert avgift? Da lager man en tredjepartsgodkjenningsløsning. Det vil være næringslivets forslag, alltid. Da sier de: Ok, her er det mange penger å spare for næringslivet. La oss få en tredjepartsgodkjenning av dette, og så sørger vi for at det blir sånn. Dette er jo næringslivet vant til på alle mulige andre områder. Det kunne man også gjort her. Det hadde vært en gevinst for dem som satset på fornybar, og det hadde vært ubyråkratisk.

Rasmus Hansson (MDG) [11:38:57]: Som vi alle vet, hadde vi trengt 2,5 jordkloder hvis vi skulle ha løftet hele verdens befolkning opp på vårt materielle forbruksnivå. Det er ikke så veldig mange løsninger på et slikt problem. Den ene løsningen er selvfølgelig å sørge for at de fattige fortsetter å være fattige, slik at vi slipper unna hele problemet. Det synes de fleste av oss er en dårlig idé. Den andre muligheten er å redusere vårt eget forbruk. Den tredje er å bruke ressursene våre mye mer effektivt. Det er selvfølgelig tiltak nummer to og tre vi trenger å iverksette.

Det forslaget som Venstre fortjenstfullt har kommet med her, er en bitte liten del av virkemidlene for å gjøre ressursforbruket vårt mer effektivt og mindre forurensende. Dette tok EU fatt i i vesentlig større skala da de i desember 2015 la fram en handlingsplan for å ta Europa i retning av en mer sirkulær økonomi. En av hensiktene med den handlingsplanen er å frikoble ressursforbruket fra den økonomiske utviklingen. Hvis EU lykkes med å etablere en slik sirkulær økonomi, er vi virkelig på vei inn i en ny æra. Én av de tingene som da vil skje, er at avfallsbransjen i stadig mindre grad vil bli regnet som en mottaker av søppel, og i stadig større grad vil være en leverandør av råvarer til annet næringsliv. For alle land, ikke minst Norge, innebærer en sånn tenkning muligheter for ny næringsutvikling. De som har sett avfallsbransjen i Norge over en del år, ser at dette i seg selv er et supert eksempel på hvordan miljøvern og god forurensningspolitikk skaper arbeidsplasser som overhodet ikke eksisterte tidligere. Dette er bare begynnelsen på de mulighetene som finnes. Selv i Europa, som sannsynligvis har verdens gjennomsnittlig høyeste resirkuleringsgrad for materialer, resirkulerer vi noe i retning av 5 pst. av materialstrømmen. Med andre ord: Sløsingen er gigantisk, og mulighetene for å gjøre noe med det er tilsvarende gigantiske.

De forslagene som vi vil få flertall for her i dag, vil bidra bitte lite grann i en riktig retning. Stortinget ber regjeringen komme tilbake med en vurdering av hvordan en avgift på plast med fossilt opphav kan utformes. Da oppfordrer jeg regjeringen på det aller sterkeste til å gjøre dette på en konstruktiv og offensiv måte, som innebærer å avgiftsbelegge plast i tråd med Stortingets intensjoner. Dessuten er forsterkede bransjeavtaler om resirkulering et godt virkemiddel som jeg er sikker på at bransjen vil ta tak i, men som den trenger hjelp til gjennom avgiftssystemet.

Dette er små skritt på en stor, bred og lang vei, men vi trenger altså mye mer. Vi trenger konkrete mål for gjenbruk og gjenvinning, ikke bare energigjenvinning. Vi trenger mye strengere krav til produsentansvar. Vi trenger klare krav om kildesortering for matavfall over hele landet. Vi trenger momsfritak for reparasjonstjenester, etablering av bransjestandarder for resirkulerte råstoffer og krav om at produkter av resirkulerte råstoffer skal prioriteres.

Miljøpartiet De Grønne har lagt fram forslag om det eneste som vil løse plastproblemet i stor skala, nemlig at Norge tar initiativ til en internasjonal konvensjon om produksjon, bruk og gjenvinning av plast. Det har vi foreslått fordi plastproblemet er det største forurensningsproblemet i verden etter klimaproblemet, og det er et forurensningsproblem som øker voldsomt, både i tilførsel av plast til naturen og særlig havet hvert år og i effekten av at stadig mer plast som allerede er ute i naturen, blir malt opp til det som i praksis er gift. Dette ble nedstemt i Stortinget, men det er en viss oppfølging fra miljøministerens side – selv om det overhodet ikke holder samme tempo som økningen i plastproblemet holder, så her trengs det mer trykk.

For Stortingets vedkommende: Vi kan gjøre ting hjemme, utfordringen er å gjøre det fort slik at vi ikke enda en gang trenger et EU-direktiv som redningsplanke for de tiltakene vi selv ikke vedtar.

Statsråd Vidar Helgesen [11:44:10]: Det er riktig som representanten Hansson sier, at plast trolig er verdens største miljøproblem, ved siden av klimaproblemet. Det er definitivt det raskest voksende forurensingsproblemet, samtidig som plast er et viktig materiale i dagens samfunn. Både produksjon og forbrenning av plast fører til store klimagassutslipp, og i tillegg ender store mengder plast opp i naturen, ikke minst som marin forsøpling og mikroplast.

Dette er utfordringer som regjeringen er svært opptatt av, og som vi aktivt arbeider med. Vi vurderer nå, bl.a. i arbeidet med sirkulær økonomi, hvordan ressurser som plast i større grad kan holdes i økonomien, og at vi slik kan gjøre oss mindre avhengig av å bruke nytt fossilt råstoff. Miljødirektoratet utreder nå kostnadseffektive virkemidler for å utsortere våtorganisk avfall og plast fra husholdningsavfall og næringsavfall. EU-kommisjonen har også lagt frem en omfattende politikkpakke til støtte for sirkulær økonomi. Der står økt materialgjenvinning sentralt. De vil fremme en egen plaststrategi, og EU vil også styrke kunnskapsgrunnlaget for å sikre bærekraftig bruk av biomasse og biobaserte produkter. I tillegg til at våre miljømyndigheter følger arbeidet i EU tett, skal regjeringen før sommeren 2017 legge frem en stortingsmelding om avfall og sirkulær økonomi. Jeg mener at den meldingen vil gi Stortinget en god anledning til en helhetlig drøftelse basert på best tilgjengelig kunnskap, også om plastspørsmål, slik representanten Arnstad bl.a. etterlyste.

Fremover vil det være viktig at vi vurderer nærmere hvilken rolle biomasse og biobaserte produkter kan ha i den sirkulære økonomien og i lavutslippssamfunnet. Det er også på dagsordenen i EU, bl.a. gjennom arbeidet med sirkulær økonomi, og det må vi også se nærmere på i Norge. Jeg er enig i at det er viktig å finne gode alternativer til bruk av fossile ressurser, men det er også viktig at det skjer på en god måte. I dag mangler vi en vurdering av mengden biomasse som kan erstatte fossilt materiale samlet sett, og hva som er den beste fordelingen av biomasseressursene. Det er viktig å sikre at en økt produksjon av bioplast ikke gir negative effekter for klima, for biologisk mangfold, for arealbruk og matproduksjon, og at det ikke bidrar til spredning av mikroplast også fra produkter av nedbrytbar plast.

Vi skal senere i dag ha en diskusjon om biodrivstoff. Der har vi en del erfaring med at det vi trodde var klimavennlig, viste seg ikke å være like klimavennlig. Det å sette prefikset «bio» foran noe er ikke nødvendigvis en løsning. Vi må også ha kunnskap om hva resultatene blir for klima og biologisk mangfold.

Avgift på plast med fossilt opphav har blitt vurdert tidligere, som det har vært nevnt. I behandlingen av budsjettet for 2015 gjorde Stortinget et romertallsvedtak der regjeringen ble bedt om å vurdere en avgift på plast. Det vurderte vi i budsjettet for 2016, etter vurderinger fra både Toll- og avgiftsdirektoratet og Miljødirektoratet. Etter en gjennomgang konkluderte regjeringen med at det ikke bør innføres en slik avgift. Det sluttet et flertall i finanskomiteen seg til.

De fleste varer i dag inneholder plast eller er pakket i plast. Det betyr at en avgift på all plast med fossilt opphav vil innebære at avgiftspliktig vareomfang blir nærmest altomfattende. Derfor vil de økonomiske og administrative konsekvensene være betydelige for både importører, produsenter og avgiftsmyndigheter. Det betyr også at en slik avgift vil være svært vanskelig å avgrense og kontrollere. Ifølge avgiftsmyndighetene er det heller ikke krav om at plastemballasje merkes med innhold av biobasert materiale, og derfor er avgiftsmyndighetens vurdering at en slik avgift ikke er gjennomførbar.

Jeg mener at i lys av den manglende kunnskapen om biobasert plast fra ulike typer biomasse har vi heller ikke i dag et godt nok grunnlag til å kunne fastslå at en avgiftsfavorisering av bioplast vil ha en betydningsfull miljøeffekt. Basert på det tilrår ikke regjeringen at det brukes ytterligere ressurser på enda en vurdering av om det bør innføres en avgift på plast med fossilt opphav, men vi vil selvsagt følge opp ethvert flertallsvedtak i denne salen.

Jeg vil igjen understreke at som en del av det pågående arbeidet med sirkulær økonomi og den kommende stortingsmeldingen om avfall og sirkulær økonomi vil det være naturlig å vurdere disse spørsmålene i sin helhet, vurdere plastproblemet også i sin helhet og vurdere om kommende økte EU-mål om materialgjenvinning bør gjennomføres i f.eks. forskrift eller i bransjeavtalene for emballasje. Det kan også bli aktuelt å se på hvordan bruk av fornybart råstoff kan fremmes, men det er altså behov for økt kunnskap og utredning før dette kan vurderes.

Torhild Aarbergsbotten (H) [12:00:51] (ordfører for saken): Jeg vil takke representanten Eidsvoll Holmås fra SV for å ta opp en sak som er viktig i debatten om bærekraftig drivstoff. Et mindretall i komiteen har fremmet forslag i saken, som de nok vil ta opp senere i debatten.

Økt bruk av biodrivstoff er en viktig del av løsningen for å redusere klimagassutslipp fra transportsektoren. Det forutsetter at biodrivstoffet er produsert på en bærekraftig måte. Regjeringen vil legge fram en langsiktig plan for økt bruk av bærekraftig biodrivstoff fram mot 2020, noe som legger til rette for utslippskutt og mer forutsigbare rammer for markedsaktørene. I forslaget til statsbudsjett for 2017 foreslår regjeringen å øke omsetningskravet for biodrivstoff fra 5,5 pst. til 7 pst. Regjeringen ser også på mulighetene for omsetningskrav for flytrafikken. Denne uken ga Stortinget regjeringen i oppdrag å foreslå et omsetningskrav for bruk av bærekraftig biodrivstoff i drivstoffet i skipsfarten.

Det er en grunnleggende forutsetning at biodrivstoffet er bærekraftig. Det er strenge krav til hvordan og hvor råstoffet er produsert. Råstoffet må være produsert på en slik måte at det oppfyller bærekraftskriteriene, som bl.a. innebærer krav til reduksjon i klimagassutslipp og arealkrav som skal sikre at det f.eks. ikke er hogd regnskog eller drenert myr for å skaffe areal til råstoffproduksjonen.

I denne saken reises det spørsmål om innholdet av palmeolje i biodrivstoff. Tidlig i vår framkom det i media at det har blitt blandet inn «palm fatty acid distillate» – PFAD – som stammer fra palmeoljeproduksjonen, i biodrivstoff omsatt i Norge. Innblanding av dette stoffet er en ny situasjon i Norge. Løsningen for å øke omsetningskravet for biodrivstoff i autodiesel har vært å bruke HVO, der hovedtyngden i det internasjonale markedet er basert på palmeolje. Det er grunn til å presisere at palmeolje som bruk i drivstoff er fullt akseptabelt forutsatt at produktet oppfyller EUs bærekraftskriterier.

Miljødirektoratet har klassifisert PFAD som avfall/rest fra produksjonsprosess, siden stoffet oppstår utilsiktet i produksjonen og utgjør kun 5 pst. av volumet sammenlignet med hovedproduktet. I april i år ble produktet omklassifisert til biprodukt og omfattes helt og fullt av EUs bærekraftskriterier. Omklassifiseringen har medført en skjerping av kravene til dokumentasjon for hvordan og hvor råstoffet er produsert. Bærekraftskriteriene for biodrivstoff er fastsatt i fornybardirektivet og er harmonisert innenfor EU/EØS-området. Det er grunn til å peke på at en særnorsk anvendelse av bærekraftskriterier ikke vil kunne gi et generelt forbud mot palmeoljeråstoff. EU-kommisjonen arbeider med forslag til revidert fornybardirektiv fra 2020, og Norge har vært en pådriver for strengere bærekraftskriterier for biodrivstoff.

Det er også grunn til å bemerke at fritak eller reduserte satser på avgifter er å anse som statsstøtte etter EØS-regelverket, og at det etter vår oppfatning ikke vil være mulig å innføre en avgift kun for biodrivstoff som helt eller delvis inneholder palmeolje eller PFAD, mens andre drivstoffvarianter ikke blir omfattet. Dette blir også støttet av bransjen.

Biodrivstoff vil være en svært viktig del av løsningen for å redusere utslipp fra transportbransjen – på land, i sjø og i luften. Regjeringen arbeider sammen med samarbeidspartiene gjennom sin klima- og skogsatsing for en mer bærekraftig produksjon av palmeolje. Økt produksjon av avansert, bærekraftig biodrivstoff vil derfor være en viktig del av klimaarbeidet og det grønne skiftet. Mulighetene er store, og jeg er glad for at det satses aktivt på flere områder for å øke produksjonen også her i landet, som vil gi oss mer biodrivstoff uten palmeolje.

Anna Ljunggren (A) [12:05:28]: En av de viktigste sektorene der utslippene må ned, er nettopp transportsektoren. Da kan biodrivstoff være en viktig del av løsningen, samtidig som vi må se på en rekke andre tiltak for å redusere utslippene fra transportsektoren: øke elbilandelen, hydrogensatsing, kollektivtransport, osv.

Hvis vi skal øke bruken av biodrivstoff i Norge, må vi være sikre på at biodrivstoffet er produsert på en bærekraftig måte. Forslaget som vi behandler i dag, fra SV, innebærer å slutte å bruke biodrivstoff basert på palmeolje. Som saksordføreren redegjorde for, er det en relativt ny situasjon i Norge at det har framkommet at PFAD, som stammer fra palmeoljeproduksjon, blandes inn i biodrivstoff. Vi mener at bruk av palmeolje i drivstoff er fullt akseptabelt så lenge det oppfyller EUs bærekraftskriterier. Etter en gjennomgang fra Miljødirektoratet tidligere i år har det vist seg at PFAD omfattes fullt ut av EUs bærekraftskriterier. En særnorsk anvendelse av bærekraftskriteriene vil ikke gi et generelt forbud mot palmeoljeråstoff.

Det er samtidig bra – og det vil jeg understreke sterkt – at Norge fortsatt skal være og har vært en pådriver for strengere bærekraftskriterier for biodrivstoff i forbindelse med revideringen av fornybardirektivet. Jeg håper at man også fortsetter dette sterkt på dette området.

Vi i Arbeiderpartiet er åpne for å vurdere å øke bruken av bærekraftig drivstoff i Norge, samtidig som det er en rekke forhold som må være på plass før vi kan øke omsetningskravet for biodrivstoff ytterligere, ut fra regjeringens forslag som ligger på bordet nå. Vi må være sikre på at produksjon av biodrivstoff ikke fortrenger viktig matjord i Norge, vi må sikre at vi fortsatt får økt produksjon av matjord, og så må vi også vurdere om Norge kan bli en sentral aktør for å produsere bærekraftig biodrivstoff som ikke er produsert av palmeolje, men som samtidig ikke fortrenger norsk skog som kan brukes til andre viktige ting. Så vi ser fram til å få regjeringens plan om å øke omsetningskravet for biodrivstoff fram mot 2020, og kanskje vi får det på bordet i denne stortingsperioden.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [12:08:32]: Biodrivstoff vil være en viktig del av framtidens fornybare energimiks. Men dette forutsetter at det produseres på bærekraftig måte. Biodrivstoff produsert av palmeolje er ikke uproblematisk. Forskning viser at hugging av regnskog knyttet til palmeoljeproduksjon vil være mer negativt for klimaendringene enn bruk av fossilt drivstoff.

Det er positivt at det jobbes med å sikre at bare bærekraftig palmeolje brukes i biodrivstoff i EU, men det løser ikke problemet hvis veksten i bærekraftig biodrivstoff i Europa gjør at resten av verden sitter igjen med biodrivstoff som ikke er bærekraftig. På den måten kan vi ende i en situasjon hvor økning i biodrivstoff globalt vil resultere i negativ klimaeffekt. Dette gjør at bærekraftig vekst i bruk av biodrivstoff er direkte knyttet til stans i avskoging.

Bærekraftskriteriene for biodrivstoff er fastsatt i fornybardirektivet og er harmonisert innenfor EU/EØS-området. Derfor vil en særnorsk anvendelse av bærekraftskriterier ikke kunne gi et generelt forbud mot palmeoljeråstoff. Kristelig Folkeparti mener derfor at det er viktig at Norge fortsetter å være en pådriver for strenge bærekraftskriterier i forbindelse med EUs arbeid med forslag til revidert fornybardirektiv fra 2020. Men det må likevel understrekes at dette ikke er nok. Vi trenger at alt biodrivstoff – uansett hvor i verden – må være bærekraftig, og Norge må fortsatt være i front i arbeidet med å stoppe avskoging av regnskog.

Marit Arnstad (Sp) [12:10:51]: Senterpartiet mener at vi bør gjøre det vi kan for å fase ut palmeoljebasert biodrivstoff og ta i bruk et mer bærekraftig biodrivstoff. Det er også vårt synspunkt i denne innstillingen. Derfor står vi og flere av de andre partiene sammen om forslag for å kunne oppnå det.

Vi mener det er uheldig og unødvendig at man skal bidra til at palmeoljeindustrien i Europa og andre steder fortsetter å ekspandere og dermed også bidrar til å ødelegge bl.a. regnskog og torvmyr. Det burde ikke være nødvendig. Det er fullt mulig, og det bør være mulig, å ta i bruk et mer miljøvennlig biodrivstoff. Det er egentlig hele komiteen enig om, slik jeg leser merknadene, for det er jo en samlet komité som sier at det er nødvendig å få en overgang til biodrivstoff med bedre bærekraft enn i dag. Egentlig er hele komiteen enig om det.

Forskjellen er at noen av partiene ikke vil utfordre EUs regelverk på dette området, og i stedet for å vedta noe som bringer saken framover, i dag, sier at de vil avvente arbeidet med forslag til revidert fornybardirektiv en gang etter 2020. Det synes Senterpartiet er uheldig. Vi mener det bør være mulig for oss å ta opp denne problematikken, ta opp disse forslagene og komme oss videre også på egen kjøl i Norge, både når det gjelder å hindre at palmeoljeprodukter som inneholder PFAD, blir benyttet, og også for å kunne etablere en bransjestandard som er bedre enn de minstekravene man har i dag innenfor EUs bærekraftskriterier.

Så opplever jeg at flere prøver å problematisere muligheten for miljøvennlig biodrivstoff, bl.a. fra skog. Jeg forstår det slik at representanten Ljunggren sa at vi må passe på, slik at vi ikke fortrenger matjord. Jeg vil bare si at jeg mener at det ikke er en så veldig stor problemstilling, særlig ikke i Norge. I Norge har vi store skogressurser som vi ikke tar i bruk. Tilveksten i norsk skog er langt større enn avvirkningen hvert eneste år. Vi avvirker i realiteten altfor lite skog i Norge. Vi rydder også altfor lite av ungskogen og «erderskogen» som finnes rundt omkring i Norge. Mye av dette kunne ha blitt gjort på en mye mer offensiv måte enn i dag, men viljen til å gjøre det er for liten, og markedet for en del av det skogsvirket er altfor dårlig. Det betyr også at man ikke får lønnsomhet i en del av det man ønsker å utvikle framover.

Senterpartiet ser nødvendigheten av en strengere regulering, men ser også muligheten for å få fram miljøvennlig biodrivstoff som svært stor, og vi synes det er rart at flertallet her egentlig skyver EU foran seg, for det betyr at vi skal komme tilbake i denne salen en gang etter 2020 og diskutere om dette er mulig å gjennomføre.

Med det vil jeg få lov til å ta opp forslagene nr. 1 og 2, fra Senterpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne.

Ola Elvestuen (V) [12:14:37] (komiteens leder): Først må jeg si at når jeg hører Høyres og Fremskrittspartiets representanter framheve hvordan regjeringen har foreslått å øke innblandingen av biodrivstoff fra 5,5 pst. til 7 pst., blir jeg litt forundret, for regjeringen har jo bare gjort det som ble bestemt i fjor. Det var en del av budsjettforhandlingene i fjor, og dette er en oppfølging av det, akkurat som at oppfølgingen da vi økte til 5,5 pst., også var en del av budsjettforhandlinger.

Men det de har rett i, er at når vi øker bruken av biodrivstoff, må vi påse at det vi bruker, følger bærekraftskriteriene. Det er en utfordring. Bærekraftskriteriene må hele tiden utvikles. Men fra Venstres side mener vi allikevel at dette er en prosess som må gjøres i samarbeid med resten av Europa. Det er viktig å holde denne prosessen gående, og vi må bruke den innflytelsen vi har. Men det betyr ikke at man skal forholde seg passiv, og det behøver vi heller ikke å gjøre når vi nå øker innblandingen, for da må vi – i hvert fall etter vår mening – stille krav om at det skal være høyverdig biodrivstoff, altså dobbelttellende drivstoff, som skal utgjøre den økningen til 7 pst. Dette er teknisk, men det er fryktelig viktig, for det er det kravet som gjør at dette er en endring som bygger oppunder norsk skogbruk og norsk næringsutvikling. Da får man den aktiviteten, da får man den næringsutviklingen i Norge.

Paradokset er at hvis vi ikke hadde fått en endring i vurderingen av PFAD – som vi plutselig måtte lære veldig mye om i fjor vinter, jeg hadde ikke hørt om det tidligere, men da måtte jeg lære mye om PFAD – sånn at det ble definert som et biprodukt, ville det fått fortrinn i denne utvidelsen hvis det ikke hadde blitt foretatt en endring. Det som er veldig bra, er at Miljødirektoratet gjorde en ny vurdering, sånn at PFAD nå er omfattet av bærekraftskriteriene og dermed ikke vil kunne bli brukt i den økningen av innblanding som vi nå skal ha i Norge.

Er det ett felt hvor virkelig djevelen ligger i detaljene, er det på dette. Det er riktig å bruke mer biodrivstoff, også utover 7 pst., men bærekraftskriteriene må da over tid strammes inn, og vi må passe på at det er det høyverdige biodrivstoffet som vi nå skal bruke mer av, som også kan være med på å bygge oppunder norsk næringsliv. Vi må også ha med oss at biodrivstoff reduserer klimagassutslipp hvis det er gjort på en riktig måte, men det gir ikke nullutslipp. Vi må fortsatt forsterke innsatsen som gjør at vi kan få en erstatning for også dette drivstoffet, enten det er elektrisitet eller brenselceller og hydrogen. Men vi må virkelig gå over til framtidens løsninger, som gir reelle nullutslipp.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [12:18:10]: La meg begynne med å si tusen takk til saksordføreren for hyggelige ord for å ha fremmet forslaget, og la meg følge opp med å takke statsråden for at han like etter at jeg fremmet det forslaget som vi i dag behandler, fikk fart på Miljødirektoratet og fikk omklassifisert PFAD fra å være en «rest fra produksjonsprosess» til et «biprodukt», slik at man i stedet har fått inn ordentlige bærekraftskriterier for dette. Det er bra, for det gjør at man svekker konkurransekraften til PFAD – det gjør at man i realiteten får det ut, så vidt jeg kan forstå. Det gjelder fra 1. januar neste år, så vi får jo se hvordan dette går. Men det er i hvert fall – punkt nr. 1 – «check» for statsråden, og det er bra. Hadde statsråden vært like handlekraftig med hensyn til de andre forslagene mine, hadde jeg virkelig blitt fornøyd, men det er ikke statsråden. La meg derfor bare gå igjennom helt enkelt:

Biodrivstoff skal spille en viktig rolle. Det er bred enighet om at det skal spille en viktig rolle i en overgangsfase til at biler i Norge i hovedsak skal gå på andre drivstoff – el, etter alle solemerker, og antakeligvis hydrogen i tungtransporten. Men muligens kommer det også i større grad til å bli et innslag av el der også. Så det er en overgangsteknologi, som virkelig er en «second best solution» og ikke en «first best solution» – ikke det beste. Men for bilbransjen er det viktig.

Ulike biodrivstoff kommer til å bli brukt i jakten på det perfekte. Vi har allerede i dag noen biodrivstoff som er helt supre. Det er ingen tvil om at man får veldig gode resultater av f.eks. det å bruke restprodukter av slakt, av treolje, produkter som ellers kanskje ikke har vært brukt til noe vettug, men som kan brukes til drivstoff, og ikke minst bioetanol laget av sukkerrør, hvis det er gjort på en bærekraftig måte.

Men så er det altså palmeoljen, da. Jeg er skuffet over at statsråden ikke viser en større vilje til å gå løs på palmeoljeproblematikken. Det er sånn at nå, selv om vi gjør det vi gjør nå mot PFAD, kommer palmeolje til å være en vesentlig del – etter alle solemerker – av biodrivstoffet som er. Det statsråden gjør, er å strekke våpen og bare si at dette klarer vi ikke å gjøre noe med. Jeg synes at det er for passivt. Jeg vil nevne at både Regnskogfondet og ZERO er veldig tydelig på at man mener at palmeolje sånn som det er i dag, ikke er bærekraftig nok på grunn av at det er så stor andel av markedet som er ikke-bærekraftig palmeolje, og at etterspørselen etter palmeolje bare vil føre til økt avskoging og økt ikke-bærekraftig bruk. Derfor burde vi gå løs på det.

La meg ta to ting. Det ene er bransjeavtaler. Det svarer nesten ikke statsråden på. Det eneste han sier, er:

«Generelt vil jeg uansett oppfordre bransjen til å benytte det mest bærekraftige biodrivstoffet som er tilgjengelig i markedet.»

Det er tafatt. Man kan sammenligne det med hva andre statsråder har gjort overfor bransjen: Vi har Bent Høie, som har invitert bransjen til å være med på en dugnad for å redusere saltbruken. Statsråden kunne tatt et tilsvarende initiativ overfor bensinbransjen ved å si: Nå skal vi sørge for at det som selges på alle norske bensinstasjoner, ikke er pålagt av staten, men vi blir enige om et sett med kriterier for hva vi mener er bra, og så gjennomfører vi det som en frivillig bransjeavtale. Det hadde kunnet få bred oppslutning, istedenfor å komme med en sånn generell god-jul-og-godt-nyttår-oppfordring til bransjen, som uansett ikke vil bli fulgt opp, på grunn av at bransjen vil velge det som er billigst. Så lenge noen aktører vil kunne være der ute, vil ikke de andre delene av bransjen tape. Men hadde man fått til en bransjeavtale, hadde dette vært annerledes. Jeg oppfordrer statsråden til å komme på bransjens treff i november – jeg tror det er 7. november – der det skal være diskusjon om biodrivstoff, bl.a., være der, delta og invitere til dialog.

Det andre er avgiftssystemet. Jeg har som medlem av finanskomiteen vært med på å gjøre mye med avgiftssystemet for å ta grep. Jeg vet at det finnes utrolig mye større rom der enn det statsråden gir uttrykk for gjennom svaret sitt til oss. Han sier bare at dette blir veldig vanskelig – det er det Finansdepartementet sier. Jeg er helt overbevist om at det er mulig å se på avgiftsregelverket for å framelske den type biodrivstoff som vi mener er best.

Rasmus Hansson (MDG) [12:23:29]: Takk til SV, som har fremmet viktige forslag i en viktig sak, som kan illustreres ved at i transportetatenes forslag til Nasjonal transportplan, som ble lagt fram i februar i år, er det foreslått at omkring 1,7 milliarder liter fossilt drivstoff skal erstattes med biodrivstoff fram til 2030. I dag brukes det omtrent 200 millioner liter. Det illustrerer perspektivet på det vi nå holder på med, å begynne å se på en situasjon hvor det er veldig store forventninger til alle de problemene som biodrivstoffet kan løse, og da blir vi mer oppmerksomme på at biodrivstoff er et komplisert drivstoff.

Jeg har selv hatt en personlig involvering i dette, for jeg var mannen som på sin illgjetne diesel-SUV hadde PFAD i tanken, som langt på vei førte til at vi nå står her og diskuterer denne saken. Men det interessante ved den problemstillingen var at det ikke skulle mer enn oppmerksomhet til om saken før statsråden fortjenstfullt satte i gang en omklassifisering av PFAD fra avfall til – hva det nå heter – ressurser, ja dette skjønner man, før bransjen selv bakket ut. Og i dag er det ikke palmeoljeprodukter i biodrivstoff som er til salgs i Norge. Så verre er det ikke å stille sånne krav som dette.

Derfor vil jeg henlede oppmerksomheten på behovet for å ligge i forkant, og det er der jeg er litt skuffet over et stortingsflertall som foreløpig nøyer seg med å holde seg til en EU-standard. For det som er helt åpenbart, er at denne typen drivstoff, som for det første – ganske riktig – i all hovedsak må være en overgangsfaktor innenfor transportbransjen, inneholder veldig mange utfordringer, helt fra matvare til biologisk mangfold via kulturlandskap og svært mye annet, og det vil måtte reguleres i stor detalj. Så forslag 3 i representantforslaget fra SV, om å be regjeringen «ta initiativ til en bransjeavtale med Norsk Petroleumsinstitutt for å utvikle en bransjestandard som er bedre enn minstekravene i EUs bærekraftskriterier», er et nøkkelforslag som Stortinget burde ha brukt mer tid og oppmerksomhet på, for det er akkurat den typen flytting av standarden framover som vi vil bli helt avhengig av hvis vi skal kunne bruke biodrivstoff på en konstruktiv måte. Det er ingen tvil om at det ligger store næringsutviklingsmuligheter for skognæringen, sannsynligvis i framtida også for den marine næringen i Norge, i å produsere råstoff til biodrivstoff. Men det vil samtidig hele tida måtte være klart at dette vil være begrenset i bruk, og det vil være veldig store muligheter for feiltrinn hvis man ikke regulerer tiltakene tilstrekkelig effektivt.

Derfor håper jeg at arbeidet med å utvikle standarder for biodrivstoff i Norge rykker framover, i form av både en økt ambisjon fra myndighetenes side om å stille krav som næringen kan holde seg til, og en mer offensiv holdning i og overfor næringen selv til å ta skjeen i egen hånd og gå foran.

Statsråd Vidar Helgesen [12:27:46]: Transportsektoren er en viktig årsak til klimaproblemene og må være en viktig del av løsningen. Biodrivstoff er en del av løsningen innenfor transportsektoren, men jeg er enig med siste taler i at det ikke er den eneste løsningen, og at det er en løsning med modifikasjoner. Biodrivstoff kan bidra til å redusere utslippene fra transport, forutsatt at de er bærekraftig produsert. Vi skal ikke glemme i denne diskusjonen at det meste av omsatt biodrivstoff i Norge i dag er konvensjonelt biodrivstoff produsert av matvekster. Det gir usikker effekt på globale utslipp. Det er derfor viktig at vi så langt som mulig sikrer bruk av bærekraftige biodrivstoff.

Som forslagsstilleren har vært inne på, var hans første forslag at regjeringen skulle følge opp bruk av biodrivstoff basert på palmeolje gjennom reklassifisering. Det har vært berørt av mange nok i debatten. Jeg vil legge vekt på at vi – i tillegg til at vi nå er der at vi får sikkerhet for at eventuell PFAD i norsk biodrivstoff ikke stammer fra plantasjer som nylig er etablert ved hogging av regnskog, og at PFAD ikke kan dobbelttelles ved oppfyllelse av omsetningskravet – nå altså har lagt frem en plan for omsetningskravet frem mot 2020, hvor vi i 2017 for første gang setter et delkrav om avansert biodrivstoff på 1,5 pst. i omsetningskravet. Vi legger også opp til at videre opptrappinger frem mot 2020 skal skje med avansert biodrivstoff. Det legger opp til og legger godt til rette for en overgang til mer bærekraftig biodrivstoff. PFAD vil heller ikke kunne inngå i det nye delkravet om avansert biodrivstoff, ettersom PFAD ikke lenger regnes som avfall eller rest fra 2017.

Det andre forslaget fra Eidsvoll Holmås er vanskeligere: å «sikre at norsk anvendelse av bærekraftskriterier og avgiftsregime hindrer at palmeoljeprodukter, inkludert PFAD, benyttes som biodrivstoff». Det er vanskeligere fordi bærekraftskriteriene for biodrivstoff og flytende biobrensler er fullharmonisert innenfor EØS-området, og vi kan ikke fravike dem, etter våre EØS-rettslige forpliktelser. Noen av oss tar det meget alvorlig at Norge skal være en troverdig partner innenfor EØS. Men det er også slik at arbeidet for mer bærekraftig biodrivstoff vil være mer effektivt dersom det føres i en europeisk kontekst. Vi kan ikke innføre særnorske bærekraftskriterier som hindrer bruk av palmeoljeprodukter.

Etter EØS-avtalen er fritak fra avgifter, eller reduserte satser, å anse som statsstøtte. Derfor vil det heller ikke være mulig å innføre avgift utenfor omsetningskravet kun på biodrivstoff som helt eller delvis inneholder palmeolje. På samme måte vil en avgift kun på ikke-bærekraftig drivstoff innebære et fritak for bærekraftig drivstoff utenfor omsetningskravet. Da vil også det bli ansett som statsstøtte. Så kan det være grunn til å diskutere hvor hjelpsomt statsstøtteregelverket er til enhver tid, særlig på klima- og miljøområdet, men det er også en diskusjon som må tas innenfor en EU- og EØS-kontekst.

Det betyr altså at regjeringens muligheter til å innføre bærekraftskriterier og et avgiftsregime som hindrer bruk av palmeolje og PFAD, er begrensede.

Jeg mener at den mest hensiktsmessige måten å sikre bruk av bærekraftig biodrivstoff på i dag er gjennom å være en pådriver for strengere bærekraftskriterier i europeisk lovgivning på området. EU-kommisjonen arbeider, som flere har vært inne på, med et revidert fornybardirektiv fra 2020, og her kommer også reviderte bærekraftskriterier for biodrivstoff. Norge har gitt innspill i denne høringsprosessen, og jeg har også tatt opp med EU-kommissæren at vi trenger strengere bærekraftsregler.

Avslutningsvis vil jeg nevne at bruk av palmeråstoff i biodrivstoff var en ny situasjon i Norge i vår, men gjennom det at PFAD ikke lenger er regnet som avfall eller rest, sikrer vi at bruken av palmeolje blir begrenset. Det er viktig å sikre bruk av bærekraftig biodrivstoff, og jeg oppfordrer generelt også bransjen til å benytte det mest bærekraftige drivstoffet som er tilgjengelig i markedet.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [12:45:59]: Jeg tenkte bare jeg skulle følge opp den siste runden som handlet om biodrivstoff. Siden den siste delen av debatten vi nå har hatt, har gått inn i en forpostfektning om budsjettet, synes jeg at jeg skal komme med noen refleksjoner her og bare helt kort si noen ting knyttet opp mot budsjettet som er lagt fram.

Om håndteringen av biodrivstoff: Per Olaf Lundteigen – og for så vidt også Ola Elvestuen – har helt rett når man sier at det ikke akkurat er regjeringen som har vært på offensiven når det gjelder biodrivstoff. Tvert imot har stortingsflertallet, enten opposisjonen eller et samlet stortingsflertall, tvunget regjeringen til å komme tilbake til biodrivstoff, noe de gang på gang har latt være å følge opp i de budsjettdokumentene som de kommer tilbake med. Sist gang skjedde det i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i fjor, da vi hadde en ny omkamp etter at regjeringen hadde fått beskjed – for å sikre at det skulle skje på en god måte – om at de skulle komme tilbake igjen med en ordentlig måte å trappe opp omsetningspåbudet på. Og så kommer de tilbake og sier: Nei, det har vi ikke tenkt å gjøre likevel.

Det skaper en helt uholdbar situasjon for bransjen og fjerner troverdigheten til regjeringen. Det er ingen som tør å satse på investeringer, enten det er i ny biodrivstoffproduksjon, eller det bare er noe så enkelt som mottaksanlegg for biodrivstoff med import fra utlandet, f.eks. fra Sverige, som blant enkelte av sine aktører jo har en mye høyere andel biodrivstoff, laget av bl.a. tallolje, som er et rest- eller biprodukt fra treindustrien der borte.

Da er poenget at jeg vil si følgende til statsråden: Jeg synes det er veldig bra at statsråden nå har mannet seg opp og fått med seg regjeringen på å lage en opptrappingsplan fram mot 2020. Jeg synes det er veldig bra, og jeg synes statsråden fortjener ros for det. Derfor gir jeg ros nå. Statsråden må ta det til seg. – Han tar det til seg.

Det er bra at det for første gang kommer en sånn plan. Det jeg synes er svakheten med planen, er at den har for lite omfang. Man burde hatt med den delen som gjelder avgiftsfritt drivstoff. Man burde etter min oppfatning også i større grad sett på luftfarten, der biodrivstoff kan komme til å bli en lengre sak. Jeg mener at statsråden tar feil når han mener at opptrappingen slik Stortinget har lagt opp til, er for høy, og jeg mener at statsråden bør tenke på at nettopp fordi, som han selv sier, de kjente planene for norsk produksjon gjelder for perioden etter 2020, vil det være avgjørende viktig at den planen strekker seg helt fram til 2025 – minst.

Ola Elvestuen (V) [12:49:16]: Jeg skal ikke bruke så lang tid, men jeg må si noen ord. Det som er bra, er at vi nå har en bred enighet i Stortinget om at biodrivstoff faktisk er noe vi også skal satse på. Men jeg må jo si at vi mistet fem år, fra 2008 til 2013, da man innførte veibruksavgift på biodrivstoff. Det var en næringsutvikling også i Norge, men den ble lagt helt stille, og det er først nå den kommer i gang igjen, når vi har en aktivitet.

Jeg mener også at det som har vært opprinnelsen til denne saken, det med PFAD, på mange måter er løst. Det blir det ikke noe mer av i norsk biodrivstoff. Det som er viktig nå, er at vi holder fast ved at det er høyverdig biodrivstoff vi skal ha mer av. Da kommer det også en næringsutvikling, enten det er på Follum eller andre steder, eller det er innenfor biogass i Skogn. Det er eksempler hvor man har gjort investeringsbeslutninger. Her kommer det også norsk næringsliv.

Det er også bra for skogbruket. Men det er ikke stokken vi skal bruke til dette – stokken må vi sørge for at vi får andre verdier ut av, at vi kan bruke den mer i bygningsmaterialer og på andre vis, men at det er restavfallet som også er i skogbruket, vi nå i mye større grad kan bruke inn mot biodrivstoff.

Men vi lager en utfordring for oss selv, for nå øker vi innblandingskravene i bensin og diesel. Vi har fritak for mineraloljeavgift. Vi har bedt om at vi skal ha mer biodrivstoff inn i skipsfarten. Så det er klart at vi lager en utfordring for oss selv med tanke på om vi vil klare å produsere nok av det bærekraftige biodrivstoffet som vi vil få behov for. Over tid vil vi også måtte styre biodrivstoffet – ikke inn mot bilparken, men kanskje i en overgang mot tungtransporten – mer inn mot flytransport, mot skipsfart og der det er vanskeligere og i hvert fall vil ta lengre tid før en får el og hydrogen som de reelle løsningene i framtidens transport.

Rasmus Hansson (MDG) [12:51:45]: Nettopp fordi biodrivstoff er et viktig og konstruktivt bidrag til overgangen til reelt utslippsfri transport, er det også viktig å vite hvilke rammer vi kan planlegge innenfor. Som jeg allerede har referert, er bare de forventningene som trekkes opp innenfor veisektoren om bruk av biodrivstoff, tre ganger så høye som det skognæringen sier de selv kan levere. Med andre ord: Dette understreker at her planlegger vi for å produsere et drivstoff som er basert på høyst endelige biologiske ressurser, i all hovedsak, og bruken av de biologiske ressursene – enten det er innenfor landbruk og matproduksjon osv., eller det er innenfor mer eller mindre organisert anvendt natur – vil ha miljøkonsekvenser og andre konsekvenser. Derfor er behovet for allerede nå å starte en planlegging og lage scenarier for hvilken ressurssituasjon vi står overfor, veldig viktig for at vi skal kunne planlegge hvor mye biodrivstoff faktisk skal og vil kunne bidra med innenfor overgangsfasen i transportsektoren. Det å legge opp til forventninger om at biodrivstoff skal bidra med mye mer enn miljøet og naturen vår tåler, har vi ingen interesse av. Det skaper konflikter, og det skaper problemer. Så jeg oppfordrer statsråden til å ta med seg det hjem. Vi trenger ressursscenarier for norsk biodrivstoffbruk i årene framover basert på ulike typer teknologiutvikling og bruksutvikling, som gir alle parter rammer for hva slags forventninger vi kan ha, og hva slags tidsperspektiver vi kan ha på kortsiktig og langsiktig bruk av biodrivstoff.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [12:54:06]: Siden Ola Elvestuen begynte med historieskriving ved å si at vi tapte mye tid på grunn av den rød-grønne regjeringen, vil jeg bare si at jeg er enig i at det var galt å gjøre den endringen som ble gjort på biodrivstoffsiden. Samtidig synes jeg ikke at Ola Elvestuen skal være så høy og mørk, for han må huske at vi tapte flere år på at den regjeringen som Venstre satt i, med bl.a. Per-Kristian Foss, droppet å gjøre en satsing på biodrivstoff, som var varslet, som var ønsket, men som altså ble skrotet i den siste runden. Det var den rød-grønne regjeringen som fikk på plass det første omsetningspåbudet. Det er jeg glad for at det nå er bred enighet i Stortinget om å få trappet opp, og jeg er glad for at den uenigheten som vi har sett fra regjeringspartienes side for å sabotere de opptrappingene som har vært ønsket fra Stortingets side, nå i hvert fall er mildnet, selv om heller ikke dette budsjettet er i tråd med det som Stortinget har vedtatt som en ønsket opptrapping.

Rasmus Hansson (MDG) [12:56:28] (ordfører for saken): Takk til Venstre, som har fremmet et viktig forslag om utvidelse av virkeområdet for markaloven. Takk også til SV, som sammen med Miljøpartiet De Grønne har foreslått ytterligere områder inn i dette forslaget. Jeg antar at de partiene som ikke støtter disse forslagene, vil gjøre rede for det etter hvert.

Utgangspunktet for disse forslagene er at det som kanskje framfor noe gjør Oslo-regionen til verdens beste hovedstadsområde å bo i, er den fantastiske tilgangen vi har på natur- og friluftsområder. Det at vi i det ene øyeblikket kan være i sentrum av en internasjonal storby, eller i et av boområdene rundt, og i det neste øyeblikket – i løpet av en halvtimes tid – kan være ute i fri norsk fjordnatur eller skogsnatur, er helt unikt og helt fantastisk, og det må vi ta vare på. Markaloven, som dette stortinget tidligere har vært så vis å vedta, er et veldig viktig virkemiddel. Og enda viktigere blir det virkemidlet nå, når denne regionen skal få – ifølge prognosene – flere hundre tusen nye innbyggere. Da er det helt avgjørende å planlegge på en måte som bevarer de verdiene som gjør det godt å bo i Oslo-regionen, også i tiårene framover, og en av de verdiene er altså friluftslivsområdene, bruksområdene utenom bolig- og næringsområder. Og er det noe vi vet, er det at ekspanderende tettsteder, bygder og byer i Norge har en glupende appetitt på vettløs, ineffektiv, vørdsløs bruk av billige naturarealer, i stedet for å utvikle seg effektivt innenfor de områdene som man bør utvikle seg innenfor.

I Oslo-regionen er det allerede nå gode planer for hvordan den regionale utviklingen skal bli. Derfor mener vi det er et svært godt tilleggstiltak å definere helt klart, helt soleklart, de områdene – i tillegg til de som er dekket av markaloven allerede – som friluftsområder, til glede for alle innbyggere nå og i framtiden.

Selve markaloven inneholder en intensjon om dette, som vi oppfatter som helt klar, og de åtte områdene til utvidelse av marka som vi foreslår, i tillegg til Venstres forslag om Follomarka, er Tanumplatået, Rinilhaugen, Varingskollen, Linfåningshøgda, Krokskogstupene, Stubdalsområdet, Bislingflaka og Bånnkallia. Dette er, alle sammen, små områder med veldig store naturkvaliteter, veldig lav konfliktgrad hvis man ser på antallet mennesker som er involvert, og de kompletterer, ut fra alle faglige og andre kriterier, de eksisterende områdene innenfor markagrensen på en veldig god måte. Å legge disse områdene innenfor markagrensen er god regionutvikling, og det hjelper også de som skal utvikle Oslo-regionen videre, til å konsentrere kreftene om effektiv og god utbygging der den skal foregå, ikke der den ikke skal foregå.

Når det så gjelder Follomarka, er det et større og mer komplekst område, som vil kreve mer utredning og mer tenking før det foreslås i detalj, men det er samtidig et område som har veldig store kvaliteter, og som helt åpenbart kvalifiserer til å bli beskyttet mot en bit-for-bit-utbygging som kan ødelegge det.

Jeg tror derfor at det er en god idé for alle partiene på Stortinget å tenke nøye igjennom om dette ikke er et forslag som man likevel vil støtte, til tross for det som ligger i innstillingen. Det er bl.a. fordi jeg er temmelig overbevist om at vi vil få en utvikling i Oslo-regionen som vil gjøre det klarere for hvert år som går, at dette er arealer som vi burde ta vare på, og som vi har redskap til å ta vare på.

Jeg tar herved opp forslaget fra mindretallet.

Åsmund Aukrust (A) [13:01:48]: Jeg skal være kort, for jeg kan i all hovedsak slutte meg til mye av den beskrivelsen som saksordføreren hadde, og jeg vil også takke saksordføreren for et godt innlegg og Venstre for å ha fremmet dette forslaget.

Markaloven sikrer at vi tar vare på bymarka vår her i Oslo. Det er helt unikt å ha en hovedstad hvor vi har marka liggende rundt oss. Det er viktig fordi naturen har en verdi i seg selv, og så sikrer vi at innbyggerne i Oslo kommune og kommunene rundt har tilgang til friluftsområder, som er det vi trenger, med utgangspunkt i den diskusjonen vi hadde i morges.

Naturen er til enhver tid truet, og jeg er veldig glad for at man har satt en grense for marka, for det er ikke ett enkelt prosjekt, eller ett tiltak, som truer naturen – nei, det er hvordan den spises opp skritt for skritt, og at naturen taper i kampen mot andre, ofte ganske gode, formål, men likevel er det viktig å sette en grense for hvilke naturverdier vi skal ta vare på.

Det var en historisk dag i Stortinget da man i 2009, etter forslag fra den rød-grønne regjeringen, laget en markalov for Oslo og områdene rundt. Det ga 19 kommuner, 5 fylker og 1,2 millioner innbyggere en lovfestet markagrense. Det at vi setter grenser, skal ikke sette grenser for utvikling. Tvert imot, det er akkurat som saksordføreren sa i sitt innlegg: Det at vi setter noen grenser for hva vi skal ta vare på, det viser jo også alle stedene det er mulighet for utvikling – og det bør være utvikling i områdene rundt hovedstaden. Så selv om det var motstand da forslaget fra den rød-grønne regjeringen kom, også fra Høyre, var det til slutt bare Fremskrittspartiet som stemte imot. Nå, noen år etterpå, tror jeg de fleste vil være enig i at det vedtaket Stortinget gjorde da, var en suksess.

Vi i Arbeiderpartiet er åpne for å utvide markagrensen, og vi stemmer i dag for et forslag hvor vi ber regjeringen legge fram en sak om det. Så er ikke vi klare i denne runden, basert på Dokument 8-forslaget fra Venstre, til å gå inn på alle disse konkrete områdene, men Arbeiderpartiet stiller seg bak forslaget til vedtak der vi ber om at regjeringen legger fram en sak om dette i Stortinget.

Tina Bru (H) [13:04:35]: Markaloven er viktig for mange og har siden den ble innført i 2009, gitt næring til mange debatter om vekst og vern i hovedstadsområdet. Den har fått skylden for galopperende boligpriser, og til og med tidligere statsministre har tatt til orde for at man må se på markagrensen, og på hvor boligbygging skal tillates. Det vi skal diskutere her i dag, er derimot et forslag om å utvide markalovens virkeområde.

Lovens formål er som kjent å fremme friluftsliv, naturopplevelser og idrett. Innenfor lovens virkeområde er derfor plan- og bygningstiltak utenom landbruksformål forbudt, og loven skal bevare et rikt og variert landskap med kulturminner. Dette er prinsipper som en enstemmig komité støtter opp om. Et flertall i komiteen vil også be regjeringen om å fremme en sak om utvidelse av markalovens virkeområde, og et mindretall bestående av Venstre, SV og Miljøpartiet De Grønne peker også på konkrete områder de mener bør legges til.

For Høyre er vern av natur- og landskapsområder viktig. Vi er også opptatt av at folk som bor tett, skal ha god tilgang til grønt- og friluftsområder. Markaområdene i hovedstadsregionen er en kilde til fantastiske naturopplevelser og er svært viktige for rekreasjon og friluftsliv for veldig mange mennesker. Vi er imidlertid også opptatt av at når samfunnet bruker et så sterkt virkemiddel som vern av områder faktisk er, så skal det skje på en måte som er grundig forankret i lokaldemokratiet, og som sørger for at alle berørte interesser får anledning til å delta i prosessen. Vi kan derfor ikke støtte et forslag om å utvide markalovens virkeområde helt uten videre.

Som statsråden peker på i sitt svarbrev, er det naturlig at omfattende endringer i markalovens virkeområde avgjøres av det organ som har bestemt grensen i utgangspunktet, nemlig Stortinget. En såpass omfattende endring av virkeområdet som det som foreslås i denne saken, bør i alle fall ikke skje etter forskrift, slik lovens § 2 åpner for. Oppslutning om markaloven og lovens virkeområder hviler også på at den er bredt forankret, og at berørte kommuner, grunneiere og organisasjoner deltar når den eventuelt skal forandres.

Det er også verdt å påpeke at uavhengig av markaloven kan den enkelte kommune, gjennom bestemmelsene i plan- og bygningsloven, avsette områder i både kommune- og reguleringsplaner til bl.a. natur- og friområder med egne bestemmelser som sikrer bruken av området. Mange kommuner har på dette grunnlag fastsatt egne markagrenser. Kommunene kan også avsette områder som hensynssoner med tilhørende retningslinjer og bestemmelser, som f.eks. skal sikre friluftsliv og grønnstrukturer.

Jeg vil også nevne at regjeringen har varslet at den tar sikte på å fremme en egen sak til Stortinget i løpet av sesjonen, om markaloven og markagrensen på bakgrunn av prosessen med justeringer av markagrensen. Som kjent ble markagrensen justert 47 steder i 11 kommuner ved kongelig resolusjon høsten 2015.

I motsetning til forslagene som fremmes i denne saken, var disse justeringene av mindre områder, hvor grensene opprinnelig var satt gjennom gårdstun eller boligeiendommer eller var upraktiske av andre grunner. Samtidig er det verdt å merke seg at flere av kommunene har ønsket større endringer av grensen bl.a. for å åpne for boligutbygging nær kollektivknutepunkt. Dette er derimot så store arealer at de ikke kan justeres i forskrift, men de kan være aktuelle å vurdere å ta ut av marka for å muliggjøre klimavennlig boligutbygging i pressområder i Oslo og Akershus.

Jeg er glad for at flertallet i dag ikke går inn for en utvidelse av markalovens virkeområde med utgangspunkt i akkurat denne saken. Enhver eventuell utvidelse av markagrensen bør først kunne skje etter en grundig prosess med lokal forankring der alle berørte parter får anledning til å delta.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [13:08:30]: Mye positivt er sagt i denne saken. Kristelig Folkeparti er enig i at markaloven har vært og er en suksess, og at den er et viktig virkemiddel for å sikre tilgang til friluftsområder og sikre byggegrensene for framtida. Loven skal samtidig hensynta balansen mellom allmennhetens behov for nettopp dette og landbruksmessig bruk av områdene.

Vi synes også det er en god idé å se på om lovens virkeområde skal utvides. Vi synes imidlertid alltid det er en fordel om Stortinget fatter sine beslutninger på et utredet og opplyst grunnlag. Riktignok var det Stortinget som selv, i sin tid, satte grensene for markaloven, men en eventuell utvidelse bør utredes av regjeringas apparat og legges fram for Stortinget på en egnet måte.

Vi behandlet i dag friluftsmeldinga og er i den forbindelse blitt minnet om hvor viktig det er for både trivsel, folkehelse og naturglede at også mennesker i tett befolkede områder har tilgang til naturområder innen overkommelig avstand.

Vi ser fram til at saken kommer til Stortinget fra regjeringa, etter normal prosedyre.

Marit Arnstad (Sp) [13:10:12]: Først må jeg bare få lov til å si at det er mulig at det er noen i komiteen som stusser over at Senterpartiet er med på første side og sier at vi støtter varmt opp om formålet bak markaloven. Formålet bak markaloven er jo friluftsliv, naturopplevelse og idrett, og det støtter vi varmt opp om. Vi mener det er svært viktig i en byregion som Oslo at en har adgang til de kvalitetene, at en har adgang til store friluftsområder, at en har adgang til naturopplevelser, og at en har adgang til idrett. Men det er også nødvendig å minne om at det er det mulig å ha adgang til, uten at en skal verne et område. Det er fullt mulig å ha adgang til alle de opplevelsene, det friluftslivet og den idretten, uten at en verner områdene.

Senterpartiet var med på markaloven i 2009. Vi syntes ikke det var enkelt. Vi står ved den markaloven vi var med og vedtok da, men vi ønsker ikke å være med på noen utvidelse av markaloven i dag. Det er flere grunner til det, og jeg skal si litt om det. Det ene er en mer prinsipiell side som går på at vern er en nokså alvorlig inngripen ikke bare i privat eiendomsrett, sjølsagt, men også i lokaldemokratiet. Når en har mulighet til å oppnå goder uten å verne, bør en prøve å gjøre det uten å verne. Når en har mulighet til å oppnå naturopplevelser, friluftsliv og idrett uten å verne et område, bør en gjøre det uten å verne det.

Vanligvis i Norge verner vi etter naturmangfoldloven. Den har noen klare faglige kriterier, og de går på naturverdier og naturtyper. Markaloven introduserer en type vern som ikke har det samme faglige grunnlaget som det vern etter naturmangfoldloven har, og dermed er det en risiko, hvis det vernet blir for omfattende, for at en også svekker legitimiteten til verneprosessen og vernevedtak i sin alminnelighet fordi det faglige grunnlaget er dårligere.

Så må jeg også si at vi mener det er mulig for alle å ha tilgang til denne naturen, uavhengig av vern. Det er nemlig ikke en verning av områder som hindrer friluftsliv og naturopplevelser, det er nok mange andre årsaker til at en ikke får mange nok ut i skog og mark, f.eks., enn akkurat mangelen på areal. Senterpartiet har tillit til at kommunene også er i stand til å forvalte disse områdene rundt Oslo på en fornuftig måte. Særpreget med en utvidelse av markaloven er jo at en vil frata lokaldemokratiet muligheten til å gjøre vurderinger knyttet til de områdene fordi det er et ansvar som i stor grad – kanskje med unntak av landbruk – vil bli overført til departement, stat og fylkesmann.

Sjøl om saken i dag i og for seg handler om å be regjeringen legge fram en sak med konkrete forslag, ønsker Senterpartiet å stemme imot det – fordi vi ikke ønsker framlagt en egen sak, men også fordi vi materielt sett er uenig i det som ville vært lagt fram i en slik sak. Vi mener det er viktig at en har grønne områder tilgjengelig for alle folk i Oslo-området, men vi mener det er fullt mulig å ivareta det uten å foreta et ytterligere vern knyttet til markaloven, og vi mener også at av respekt for hvor alvorlig et verneinngrep faktisk er, bør en ikke foreta utvidelser av markagrensen, men ivareta friluftsliv, naturopplevelser og idrett på andre måter enn gjennom vern.

Ola Elvestuen (V) [13:14:27] (komiteens leder): Først vil jeg takke for innlegget fra saksordføreren, Rasmus Hansson. Jeg tror jeg var enig i stort sett alt som ble sagt. Jeg takker også for støtten til forslaget. Det er riktig som det blir sagt, at marka er en helt unik kvalitet ved Oslo og en helt unik kvalitet ved hele Oslo-regionen. Den er en del av hele identiteten til byen og regionen, og det er nettopp den korte avstanden, nærheten, som er viktig her.

Markaloven har virket fra 2009, og Venstre kan være enig med Senterpartiet i at det var sider ved innholdet i selve utformingen av markaloven da den ble innført, som vi ønsket skulle være noe annerledes. For det er ikke tvil om at det er veldig mye makt som er lagt over i Miljødepartementet, og det er ikke nødvendigvis sånn at miljøministeren er mer oppsatt på å bevare enn det lokale myndigheter er. Her kunne man hatt en annen innretning. Men det som er det viktige med markaloven, er at den setter grensene, for det er markagrensene som er viktige å ivareta og være tydelig på, nettopp fordi marka omfatter så mange kommuner, og kommuner med skiftende flertall. Det er helt avgjørende at man har en felles grense, og at den er tydelig, sånn at vi ikke får en bit-for-bit-utvikling innover i marka.

Så kan det være en kuriositet at utgangspunktet for denne markagrensen var at 220 høydemeter opp i åssidene omkring Oslo i 1934 var så høyt man mente at man kunne få et vanntrykk. Det er nå mange grunner til at ting blir som de blir, men man har jo sett verdien av å ha denne grensen. Den har vært helt avgjørende for å holde den stramme byutviklingen i Oslo, og for Oslos utvikling er det virkelig ingen grunn til å gå inn og bryte markagrensen. Det er mer enn nok plass innenfor byggesonen. Man trenger ikke å rive den historiske bebyggelsen, man trenger ikke å gå inn i de grønne områdene, og man trenger ikke å gå opp i høyden – men man må fortette. Det er nok plass for den byutviklingen som er innenfor Oslo, uten å måtte bryte markagrensen.

Det som er spesielt, og som gir grunn til å se på en utvidelse, er hele regionen. Man har et godt plansamarbeid mellom Oslo og Akershus om hvordan byutviklingen bør være i hele regionen. Som et ledd i det samarbeidet skal man ha en konsentrert byutvikling om kollektivknutepunktene, og da vil det være riktig å se på en utvidelse av markagrensen, sånn at man også får satt rammene omkring de markaområdene vi har. For Venstre har det vært spesielt viktig å trekke fram Follomarka, som er et område som det trengs avklaring omkring, men som helt klart har kvaliteter som gjør at den bør ses i sammenheng med resten av marka.

Dette er ikke noe dramatisk forslag. Det er ikke sånn at vi nå overstyrer og kjører over alle lokale myndigheter, vi går jo nettopp og ber regjeringen om at den skal komme tilbake med en sak om en utvidelse. Jeg synes det er litt underlig at vi ikke klarer å få flertall for den moderate ordlyden i komiteens tilråding. Det er ikke mer enn at man ber regjeringen

«på egnet måte fremme forslag om en utvidelse av markalovens virkeområde, slik at viktige naturområder i flere kommuner i Osloregionen kan få en lovfestet markagrense».

Så det vil måtte være en saksbehandling, og jeg synes det er underlig både at Høyre går imot en sånn formulering, og at Senterpartiet, som tross alt har vært en forslagsstiller – og som har vært med på å innføre markaloven og dermed også har ansvaret for hele dens innretning – skal være imot å gå inn for dette forslaget. Jeg synes det er synd.

Kampen for marka har pågått i mange tiår, og vi er vel forberedt på at kampen for en utvidelse også vil kunne ta noe tid. Men den er riktig å gjennomføre, og da får vi holde på til vi får det til.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [13:19:44]: I både 2001 og 2005 drev jeg valgkamp med basis i at jeg skulle være med på å få gjennomført og innført en markalov, for å sette grensene for marka. Det må jeg innrømme er en av de tingene jeg er stoltest over å ha fått muligheten til å være med på og gjøre. Så er jeg helt enig med Ola Elvestuen i at det finnes gode grunner for å gjøre endringer knyttet til akkurat det som han tar opp, nemlig spørsmålet om man skal ha, i det som tross alt er en lov for å ta vare på marka, en myndighet som gir staten muligheten til å overprøve i de tilfellene der lokale myndigheter ønsker å være med. Jeg synes at dette er noe som «det store vi» bør jobbe sammen om og se om vi ikke kan få fremmet et forslag til endringer i. Jeg synes også, ut fra en debatt vi har hatt tidligere, bl.a. om strandsone, at statsråd Helgesen burde være interessert i å gi den typen makt og myndighet til de lokale, til kommunene, i stedet.

Takk til Venstre for forslaget. Det er et godt forslag. Jeg har lyst til å si to ting til det. Det ene er at det er et flertall i komiteen, men dessverre ikke et flertall på Stortinget, som går inn for å utvide lovens virkeområde. Men det er et så stort mindretall at det skal ikke store endringer til etter neste års valg før det skal være mulig å få til noe. Ola Elvestuen er overrasket over at ikke regjeringen vil gå med på en så moderat ordlyd, som tross alt er en invitasjon til regjeringen om å komme tilbake til Stortinget. Jeg må innrømme at jeg ikke er så overrasket over at en regjering med Fremskrittspartiet i ikke er interessert i å være med på å utvide lovens virkeområde, men noen synes jo at det er en god idé å ha Fremskrittspartiet i regjering. Jeg synes det er en skikkelig dårlig idé, og håper at vi kan få gjort noe med det etter valget.

Det andre jeg vil si, er at i tillegg til å legge en god ramme rundt det fantastiske med at Oslo er den kommunen i landet som har det største biologiske mangfoldet – vi får en skog, vi får tilgang til friluftsressurser og -arealer – har marka en viktig klimaeffekt. For det er klart: Det at man setter en grense rundt en by, gjør at man unngår akkurat det som saksordføreren var inne på i sitt innlegg, at alle bare sier: Ja, men kan vi ikke bare bygge ut lite grann til, kan vi ikke bare bygge ut lite grann til – og så plutselig har man drevet på med en haug med ineffektive utbygginger som skaper større klimautslipp, og som lar være å tvinge byutviklere til å utvikle det vi ønsker i verden, nemlig gode, kompakte, trivelige byer.

Jeg vil bare minne om en ting. Statsråden har på sitt budsjett vært med på å finansiere kommisjonen for The New Climate Economy. Jeg var i Washington og så dem presentere en rapport om infrastrukturinvesteringer. Det viktigste de sier, er følgende: Vi må sørge for at investeringene i infrastruktur ikke bidrar til det de kaller en «sprawling» av byer – utbredelse av byer – at det tyter ut overalt, men istedenfor bygger kompakt, for det er det mest energieffektive. Vi har altså en regjering som har prioritert, og lagt hele sin tyngde bak, å tvinge fram nye, store veiprosjekter ut av byene, stikk i strid med det klimaministeren finansierer av kommisjoner internasjonalt for hva man skal gjøre i resten av verden, men som man altså lar være å følge opp i Norge. Det er dumt. Men da er det i hvert fall bra at vi har markaloven, som sikrer at det ikke tyter ut overalt.

Jeg håper at i neste stortingsperiode – når dette kommer opp og blir behandlet en gang til, for det er ikke slutt med dette – skal vi få et flertall for en utvidelse av lovens virkeområde og også få inn flere konkrete felt.

Statsråd Vidar Helgesen [13:24:34]: Vi startet dagen med en diskusjon om og behandling av regjeringens friluftslivsmelding, og et av hovedpoengene der er nettopp tilgangen til friluftsliv der folk bor. Marka er Norges fremste eksempel på nettopp det. Derfor er markagrensen også viktig. Markalovens formål er nettopp å sikre markas grenser – selve grensen er fastsatt på kart direkte i loven. Det å sette grensen i loven var et selvstendig poeng ved vedtaket av loven for å sikre marka mot fremtidige inngrep. § 2 annet ledd i loven fastslår likevel at Kongen ved forskrift kan treffe vedtak om å justere markagrensen og gjøre loven gjeldende for nærliggende områder som har, eller gjennom tilrettelegging eller skjøtsel kan få, tilsvarende verdi for friluftslivet.

Dersom virkeområdet for loven skal utvides ut over det, til andre områder enn dem som i dag er nevnt i § 2, slik forslagsstillerne ønsker, må loven endres. Det kan skje gjennom en endring i markaloven § 2, slik at fullmakten Kongen har til å utvide lovens virkeområde, blir utvidet. Med en slik endring kan ytterligere utvidelse skje gjennom en etterfølgende forskrift. Alternativt kan slike utvidelser foretas ved endring i opplistingen i markaloven § 2 av hvilke områder som omfattes av marka. I så fall vil de aktuelle områdene bli lagt til marka ved lovendringen.

Marka er det største og viktigste friluftslivs- og naturområdet for Norges tettest befolkede område, og derfor er det et nasjonalt ansvar å ta vare på den. Markaloven sikrer at områdene i marka får et ekstra vern, og fastsettelsene av grensene er kjernen i loven. Jeg er av den oppfatning at mer omfattende endringer i markagrensen bør foretas av det organet som har fastsatt grensen, altså av Stortinget selv. Dersom markalovens virkeområde skal utvides til nye områder som ikke ligger i nærheten av dagens markaområder, eller at marka for øvrig utvides betydelig, mener jeg at det bør skje ved lovendring. På den bakgrunn mener jeg det ikke bør foretas endringer i markaloven § 2 som gir større adgang til å legge områder til marka gjennom forskrift.

Et eventuelt lovforslag om å utvide virkeområdet etter markaloven § 2 første ledd må knyttes til konkrete områder. Jeg mener at forslag om å utvide markas område fortrinnsvis bør initieres fra kommunene selv og ikke fra statens side. Jeg viser her til at de fleste av de konkrete områdene som er omtalt i komitéinnstillingen, har vært fremmet tidligere, og at det har vært lokal motstand i berørte kommuner. Jeg vil derfor ikke støtte at det gås videre med disse forslagene dersom kommunene ikke vil fremme dem.

Nå har, som andre har vært inne på, kommunene mulighet til å avsette områder i kommune- og reguleringsplaner til natur- og friområder. Mange kommuner har på det grunnlaget fastsatt egne markagrenser. De kan etablere hensynssoner med retningslinjer som sikrer friluftsliv og grønnstrukturer, så kommunene har betydelige verktøy også for sin del.

Regjeringen vil i løpet av kort tid fremme en egen sak for Stortinget om markaloven og markagrensen. Da markaloven ble vedtatt i 2009, ble det lagt opp til at grensen kunne justeres i etterkant etter innspill fra kommunene. Kommunene ble invitert til å melde inn forslag om slike justeringer, og høsten 2015 ble markagrensen justert 47 steder i 11 kommuner ved kongelig resolusjon. De fleste av disse justeringene omfatter mindre områder, hvor grensen opprinnelig var satt gjennom gårdstun eller boligeiendommer eller var upraktisk av andre grunner.

Flere av kommunene har samtidig ønsket større endringer av grensen for å åpne for bl.a. boligutbygginger nær kollektivknutepunkter, i tråd med den nylig vedtatte regionale planen for samordnet areal- og transportplanlegging i Oslo og Akershus. Regjeringen kommer derfor til å fremme et lovendringsforslag til Stortinget med forslag om noen ytterligere endringer i markagrensen, både innskrenkninger og utvidelser.

Jeg vil avslutningsvis fremheve at jeg er – ikke minst med utgangspunkt i den utmerkede friluftslivsmeldingen som har vært behandlet i dag – grunnleggende positiv til marka, og vil ikke være avvisende til at markalovens virkeområde utvides, men jeg mener altså at det er viktig at det ikke gås videre med en prosess som kommunene det gjelder, har vært skeptiske til.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:42:02]: Den rød-grønne regjeringa la fram forslag til markalov 19. desember 2008, og den ble endret i omfattende grad ved odelstingsvedtak og sanksjonert 5. juni 2009. Det var nærmest enestående.

Det var en aktiv debatt i Aftenposten anført av djupøkologiske naturvernfolk, respekterte vitenskapsfolk og nasjonalt kjente idrettsprofiler med Vegard Ulvang i spissen. De gjorde et stort arbeid – all honnør til dem!

Formålsparagrafen ble endret fra å fremme friluftsliv og tilrettelegge for naturopplevelser til «å fremme og tilrettelegge for friluftsliv, naturopplevelser og idrett.» Paragraf 5 ble endret: forbudet mot bygg- og anleggstiltak ble endret til at forbudet ikke gjaldt landbrukstiltak. Det var bra.

Det kom mange endringer fra Ot.prp. nr. 23 for 2008–2009 til flertallsmerknadene i energi- og miljøkomiteen. Det gjaldt landbruk, idrett og friluftsliv, skiløyper, serveringssteder, alpinanlegg, opprettholde etablerte lokalsamfunn, forhold til naturvernloven, Markarådet samt at marka var for alle. Det kom inn en flerbrukstenkningsforvaltning. Det var riktige endringer, som Senterpartiet støttet.

Komiteens flertall i dag, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne ønsker gjennom denne innstillingen omkamp ved å ta inn igjen en rekke områder som Fylkesmannen i Oslo og Akershus foreslo i brev av 17. november 2010. Det var gode grunner for å ta ut de områdene som nå er foreslått tatt inn igjen, fordi det er omfattende menneskelig aktivitet i områdene, f.eks. serveringssteder og store idrettsanlegg. Tilhengerne av markaloven var mot denne typen næringsaktivitet innenfor markalovens geografiske grenser. Det er derfor et uærlig spill å komme nå med slike forslag. En var mot den type aktivitet som en nå ønsker å ha inn i markaloven. En vil altså bruke noe en var mot og tilrettelegge for idrett som argument for at f.eks.Varingskollen skal inn i markalovens virkeområde.

Senterpartiet er for vern. Vi er for vern som betyr å ta ut av produksjon på et grunnlag som gjelder sjeldne arter og naturtyper, men da basert på naturmangfoldlovens basis, som er et vitenskapelig grunnlag. Markaloven § 11 gir lovhjemmel for vern av skog basert på det såkalte eventyrskogprinsippet. Det er synsing, og det ødelegger respekten for vern blant folk flest. Utvidelse av markalovens virkeområde er derfor ikke det rette virkemiddelet videre. Vi må tenke langsiktig, flerbrukstenkning kombinert med vern og et vitenskapelig grunnlag har Senterpartiets fulle støtte, og det er vår linje. Vi er veldig takknemlige for at det vitenskapelige miljøet i Norge kjører det fram og at dagens regjering er tilhenger av det.

Rasmus Hansson (MDG) [13:45:18]: Her i landet verner vi stabbur fordi de er gamle. Vi verner steingarder fordi de er vakre. Vi verner små jernbiter fordi de kommer opp av jorda og har vært der siden før reformasjonen. Dette er ting vi liker, men det finnes ikke noe naturvitenskapelig grunnlag for verdien av stabbur, steingarder og jernbiter fra før reformasjonen. Dette er synsing. Dette er synsing om verdier, men det er en synsing som jeg og Miljøpartiet De Grønne stiller oss fullstendig bak. Det er bra å ta vare på verdier som er verdifulle for folk på grunn av opplevelse, historie og andre ting.

På samme måte er den aller mest grunnleggende kvaliteten i friluftslivet opplevelsen av vakker natur. Det er totalt individuelt. Det er rein synsing. Det finnes massevis av folk fra Hongkong som ikke skjønner bæret av hvor fint det er i Oslomarka, og hvorfor noen påstår at det er godt å være der midt på svarte vinteren. Men vi gjør det likevel. Vi er enige om at dette er verdier.

Derfor er jeg skuffet over representanten Lundteigen og Senterpartiets ensidige og fryktelig firkantete kjør mot det som er noe av essensen ved å verne området for friluftsformål, som ikke er underarter av barkebiller eller kilekulehalefluer på Bislingflaka. Det er det faktum at folk opplever natur og har glede av den naturen, og at noe av den naturen synes vi er enda finere enn noe annet. Jeg skulle ønske at vi kunne komme videre i debatten om friluftsliv og naturvern på Stortinget uten et sånt forflatende forsøk på «naturvitenskapeligfisering» av det som i virkeligheten er veldig mye mer når det gjelder friluftslivet, nemlig det at vi opplever norsk natur som vakker og verdifull og tar vare på den på grunn av det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:47:56]: Norge har mange stabbur. Vi har mange steingjerder. Vi har mange metallbiter. Vi får stadig større kunnskap om metallbiter med den nye teknologien. Det som det er mye av, er det samme som at det ikke er sjeldent. Det som det er lite av, er sjeldent. Det fører til at stabbur som er sjeldne, som er typiske, steingjerder som er sjeldne, som er typiske, metallbiter som er sjeldne og typiske, kan en gjennom et vitenskapelig arbeid se at det er viktig å ta vare på. Det er det prinsippet som Senterpartiet følger i den sammenheng. Det er mye som er gammelt, som ikke får den typen vern. Det er veldig viktig, for staten har ikke ressurser og privatpersoner har ikke ressurser til å ta vare på alt som er gammelt. En god del av det gamle må forgå, men ikke det gamle som er sjeldent.

Representanten Hansson sier at han er skuffet over Senterpartiet, og at vi fører en forflatende naturvitenskapelig argumentasjon, et ensidig og firkantet kjør, og at en gir inntrykk av at en nærmest er imot friluftsformål. Nei, vi er ikke det. Vi var en av drivkreftene bak å sikre at markaloven fikk den formålsparagrafen som den nå har. Miljøpartiet De Grønne var av de fremste som var mot den formålsparagrafen vi nå har, ved at den skal «fremme og tilrettelegge for friluftsliv, naturopplevelse og idrett». Fremme og tilrettelegge for friluftsliv, naturopplevelse og idrett – det betyr at en må gjøre inngrep for at de mange skal få oppleve det friluftslivet som er så flott. Hadde Miljøpartiet De Grønne fått sitt syn gjennom, hadde vi fått formålsparagrafen «fremme friluftsliv og tilrettelegge for naturopplevelse». Idrett hadde ikke vært med. Den aktivitet som skjer i friluftslivet om vinteren, med dagens unge, krever en annen preparering av løyper enn det som det var tidligere. Det er det mulighet til i dag. Det var Senterpartiet for. Det var den gang Miljøpartiet imot fordi en ønsket at det friluftslivet skulle forbeholdes de få. Senterpartiet ønsker at friluftslivet skal forbeholdes de mange.

Tone Damsleth (H) [13:51:25] (for ordfører for saken): Representantforslaget tar opp et viktig tema, nemlig sikker håndtering og lagring av radioaktivt avfall i Norge. Det er derfor betryggende å se at saken har fått en grundig behandling i komiteen, og jeg glad for at det har vært et godt samarbeid og bred enighet om viktige prinsipper i komitébehandlingen. Jeg vil samtidig gi honnør til forslagsstilleren for å ha fremmet saken, slik at vi får anledning til å diskutere en viktig problemstilling her i dag.

Det er to viktige forhold i denne saken:

• Hvem har ansvaret for atomavfallet?

• Hvordan skal avfallet best oppbevares på en trygg måte i en begrenset periode, inntil en permanent løsning for lagring er på plass?

Norge har i dag om lag 16 tonn brukt radioaktivt reaktorbrensel, hvor mesteparten stammer fra aktivitet mange tiår tilbake. Dette brenselet er lagret på anleggene til forskningsstiftelsen Institutt for energiteknikk i Halden og på Kjeller. Den årlige tilveksten av brukt brensel ligger i dag på ca. 100 kg, og det er derfor viktig å skille mellom problemene med det ustabile, gamle brenselet og det lagringsbestandige brenselet som produseres i dag.

Både på Kjeller og i Halden er det snakk om tidsbegrenset mellomlagring av radioaktivt avfall, og at det for framtiden må finnes en varig og trygg løsning for deponering eller annen håndtering av det brukte brenselet.

Det er bekymringsfullt at det er blitt stilt spørsmål ved om dette avfallet oppbevares på en trygg måte. At det har blitt avdekket fukt og vann i brønnene hvor avfallet oppbevares, beskrives også av Statens strålevern som alvorlig. Derfor er det også betryggende at det i budsjettet for 2016 ble bevilget 10 mill. kr til undersøkelse av det historiske brenselet, og at dette arbeidet er i gang. Institutt for energiteknikk understreker også at funnene ikke innebærer noen økt risiko for utslipp av radioaktivitet nå.

Det er verdt å minne om at det er gjennomført et betydelig arbeid for å skaffe oversikt over situasjonen for det gamle avfallet og hvordan dette skal oppbevares. På oppdrag fra regjeringen leverte DNV GL i januar 2015 en konseptvalgutredning som undersøkte hvilket nivå av dekommisjonering som ville være samfunnsøkonomisk lønnsomt, hva kostnadene ved et dekommisjoneringsprosjekt vil være, og hva som bør vurderes i en videre planlegging.

Arbeidet fra konseptvalgutredningen ble deretter kvalitetssikret i to deler, der én rapport tok for seg spørsmålet om dekommisjonering av reaktorene, og den andre rapporten så på oppbevaring av radioaktivt avfall. Det er verdt å merke seg at Institutt for energiteknikk støtter de tekniske og sikkerhetsmessige vurderingene som er gjort i både KVU-en og kvalitetssikringen, og mener de gir et godt grunnlag for den videre prosessen.

For regjeringen har det vært viktig å understreke at selv om staten vil være med på å finansiere framtidig nedbygging, lagring og opprydding av atomavfallet, har Institutt for energiteknikk fortsatt sitt ansvar. Det er forskjell på å betale regningen og å ta ansvaret alene. I Høyre er vi derfor tilfreds med at finansieringsansvaret er avklart, men at en samlet komité også peker på at IFE har sitt ansvar.

Jeg har merket meg den utålmodigheten som vises i mindretallets merknader og forslag. Som nevnt ble det i statsbudsjettet for 2016 bevilget 10 mill. kr til undersøkelse av historisk, brukt brensel på Kjeller og i Halden. Jeg vil også peke på at regjeringen i budsjettet for 2017 foreslår at det bevilges ytterligere 28 mill. kr til behandling av brukt brensel og til utredning om nytt lager og deponiløsning for lav- og mellomaktivt avfall. Dette er midler som gjør at de tiltakene som haster mest, kan gjennomføres nå, og de følger anbefalingene fra kvalitetssikringsrapporten om oppbevaring av norsk radioaktivt avfall. På bakgrunn av dette er jeg derfor trygg på at arbeidet med å sikre avfallet er i en god prosess.

Jeg er glad for at en samlet komité nå gir regjeringen anledning til å komme tilbake til Stortinget med både et forslag om hvordan det framtidige arbeidet med oppbevaring av radioaktivt avfall og framtidig dekommisjonering av reaktorene skal organiseres, og en plan for avfallshåndtering og finansiering.

Terje Aasland (A) [13:55:55]: Jeg har lyst til å starte med å takke både forslagsstilleren og saksordføreren. Jeg tror det er en stor styrke at komiteen samler seg i hvert fall om en hovedretning gjennom det som Stortinget nå kommer til å vedta, hvor regjeringen må legge fram et forslag om organisering av arbeidet med oppbevaring av norsk radioaktivt avfall og hvordan en skal ha løpet videre. Jeg tror vi skal erkjenne at den problemstillingen som vi opplever i dag, har – skal vi si – mange hatt ansvar for, den har kommet der over tid, og det er på ingen måte tilfredsstillende.

Så er det sånn at til det som nå er forelagt – og som vi vet sånn noenlunde når det gjelder kostnader og utfordringer knyttet til å håndtere det på en god måte – trengs det noe tid, og en må lage en god prosess på dette. Jeg forventer at det nå faktisk blir gjort. Men så er det situasjonen da, når vi bare for noen uker siden også fikk opplyst at de var kommet i en situasjon hvor de måtte permittere, de økonomiske problemene og de sviktende markedene var der. Det er klart at det forsterker også intensiteten og alvoret knyttet til forholdet.

Jeg tror det er viktig å understreke at vi må være litt utålmodige, og jeg håper også at statsråden kan bekrefte at regjeringen er utålmodig etter å få klargjort prosessen videre for å håndtere det, at en er tydelig på at en får opp en organisering av arbeidet som er tilfredsstillende, og at en også får avklart det økonomiske forholdet. Jeg er glad for at statsråden har sagt at staten påtar seg et medansvar når det gjelder finansieringen av håndteringen, men det er ganske vesentlig for Stortinget at en også vet hvordan de økonomiske mulighetene er for den andre parten til å håndtere dette store problemet. Det må også Stortinget snart bli kjent med, og det kan hende at statsråden kan opplyse litt om det. Det er vel også sånn at selv om det produseres kun 100 kg i året hvis reaktorene starter opp igjen og har normal drift, vil det være vanskelig å følge forurenser betaler-prinsippet her, det vil i hvert fall være krevende for den som driver reaktorene, så det må være noen svar som kommer til Stortinget relativt snart, og som trygger situasjonen for IFE, som trygger situasjonen rundt håndteringen av avfallet, og som gjør at vi er sikre på at en har en god prosess videre.

Jeg er spent på hva statsråden nå faktisk kan si ut fra den konkrete situasjonen som er, og så vil jeg utfordre spesielt på hvor raskt statsråden ser for seg at en kan få avklart organiseringsforholdet og hvordan det kan gjøres. Jeg er på vegne av Arbeiderpartiet i hvert fall utålmodig etter å få noen konklusjoner på prosessen videre.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [13:59:29]: En kort kommentar fra Kristelig Folkeparti: Denne saken var en av dem vi måtte utsette behandlingen av i vårsesjonen. Vi stiller oss fullstendig bak intensjonen i forslaget om å sikre forsvarlig og midlertidig lagring av radioaktivt avfall fra reaktorene på Kjeller og i Halden. Radioaktivt avfall er på ingen måte noe vi skal ta lett på, selv om vi heldigvis her i landet har forholdsvis små mengder av det.

Regjeringa har i statsbudsjettet for neste år foreslått å bevilge 28 mill. kr til behandling av brukt brensel og til utredning om nytt lager og depotløsning for lav- og mellomaktivt avfall, noe som er et stykke unna det IFE mener de trenger. Vi tenker at komiteens flertall har kommet fram til et fornuftig vedtak, og ser fram til at regjeringa legger fram en sak om en forsvarlig løsning på både lang og kort sikt.

Marit Arnstad (Sp) [14:00:46]: Denne saken gjenspeiler egentlig et bredt ønske fra Stortinget om å få framdrift i spørsmålene både om oppbevaring og om finansiering av avfallshåndtering når det gjelder radioaktivt avfall. Så egentlig er det lite kontroverser i denne innstillingen. Jeg opplever heller ikke mindretallsforslagene som veldig avvikende fra det synspunktet flertallet har, men de er kanskje en smule mer utålmodige, i hvert fall Miljøpartiet De Grønnes forslag. Det tror jeg også er viktig. Jeg tror det er et nøkkelpunkt her, når et samlet storting nå i dag vedtar dette, at en også er i stand til å sikre framdrift i dette spørsmålet – at Stortinget nokså raskt får et forslag tilbake om organisering av arbeidet og framdriften i dette arbeidet.

Den situasjonen som IFE nå er i, og de permitteringene som også har vært gjennomført, er kanskje også illustrerende for behovet for at det her skjer noe, at en får en framdrift, at en får en trygghet for hvordan ting skal gjennomføres. Så får vi også diskutere hvordan dette skal finansieres fullt ut, for det er klart at det kan bli et krevende spørsmål. Det mener jeg også alle partier i Stortinget vil være åpne for en fornuftig debatt omkring.

Ola Elvestuen (V) [14:02:26] (komiteens leder): Jeg vil først takke forslagsstilleren for å ha lagt fram forslaget. Jeg tror dette har vært en veldig nyttig runde i komiteen. Jeg vil også takke saksordføreren for å ha lagt opp til en så grundig diskusjon og prosess i komiteen. Sett i lys av de 10 millionene som vi fikk forhandlet inn i fjor, og som da ble brukt i år, er det veldig viktig å ha denne saken nå, for nå har man fått de midlene, så man har fått undersøkt dette gamle radioaktive avfallet som ligger på Kjeller og i Halden. Vi har fått opp de problemene med at her er det avfall som man ikke engang får undersøkt ordentlig, fordi det sitter fast.

Vi er nå på et løp som egentlig allerede er satt i gang, for det er ikke noen tvil om at vi lenge har visst at dette må gjøres. Likevel er det aldri blitt satt av midler til det, og det har blitt skjøvet et ansvar over på IFE – et ansvar som IFE aldri kan ta. IFEs mulighet, dersom ansvaret legges til dem, er å nedlegge seg selv. De har 70 mill. kr i grunnbevilgning, og det er ikke noe mer å ta av. Så ansvaret er statens, og det er staten som må legge inn de store midlene. Nå har vi også en tidsfrist. Vi vet tilstanden. Det er bevilget 10 mill. kr for i år. Regjeringen har foreslått 28 mill. kr for neste år. Venstre mener at det er for lite i forhold til behovet. Så vet vi at her har man avfall som må reprosesseres i Frankrike, og vi får opplysninger om at her er det også en tidsbolk, og da må vi bruke de midlene som er nødvendig for å nå den tidsbegrensningen som ligger i Areva-reaktoren, er det vel, i Frankrike. Alternativet er fortsatt å gjøre ingenting, og man skyver da en oppgave vi vet vi må gjøre, og med store utgifter, foran oss, hvis vi fortsetter bare å gjøre som før. Så jeg mener at vi nå har klart å bryte dette, men det kreves fortsatt store midler, og også en planlegging. Én ting er å få det til i Frankrike, men så må man ha en løsning for mellomlagring i Norge, og så må man til slutt ta den store beslutningen om den endelige lagringen, om det skal være i Norge eller om man kan finne en avtale med et annet land. Fra Venstres side mener vi det må være miljøbegrunnelsen som til slutt avgjør hvilke beslutninger man da tar.

Men så er det jo det som Terje Aasland tok opp, at situasjonen kan komme mye raskere, at vi plutselig står overfor en situasjon der det ikke er økonomi og aktivitet i særlig Haldenreaktoren, og da får vi en dekommisjoneringsprosess som kommer mye raskere enn det man tidligere har lagt opp til. Det er nesten sånn at man får en enda større prosess, som det man plutselig fikk på Svalbard, da Store Norske måtte legge sine driftsaktiviteter til hvile.

Men jeg syns vi har hatt en god runde i komiteen. Jeg syns vi har fått klarlagt problemstillingene godt. Jeg mener at med de midlene som er bevilget for i år, og det som vil bli bevilget for neste år, er på mange måter endelig staten i gang med å ta sitt ansvar. Men disse midlene gir ingen verdi med mindre det fullføres med reprosessering, og at vi får på plass en mellomlagring, og så en endelig løsning til slutt. Dette er dyrt, men pengene må brukes.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [14:06:47]: Denne saken handler på mange måter om to ting. Det er prisverdig at Miljøpartiet De Grønne har fremmet den. Vi hadde en veldig interessant tur med representanter fra bredden i komiteen, fra nesten alle partier i komiteen, og hadde en runde innom IFEs to anlegg. Det ga oss et inntrykk som det er vanskelig å gjengi på tørre papirark, for å si det forsiktig. Det er noe voldsomt når du står bak et sperregjerde inne i et bitte lite skur og ser at her er det gammelt atomavfall som man ikke klarer å hente opp av det hullet der det er lagret – og langt mindre vet man hvordan man skal håndtere det på vei mot en endelig lagring, som innebærer 10 000 år med lagring.

Bare for å peke på de to sidene her som jeg synes er viktig: Det ene er: Her har vi et akutt problem, som vi må håndtere. Det andre er: Hvordan i all verden kunne vi havne i denne situasjonen? På den akutte problemsiden synes jeg det er riktig å nyansere det som saksordføreren sa. Saksordføreren sier at flertallet, altså regjeringspartiene og støttepartiene, er fornøyd med at finansieringsansvaret er blitt avklart. Men alvorlig talt, jeg oppfatter det ikke dit hen at finansieringsansvaret er klokkeklart avklart. Jeg oppfatter det dit hen at staten har sagt: Vi skal ta et ansvar. Men det er ikke sånn at IFE nå, i den situasjonen de er i, kan gå inn i forhandlinger med andre institusjoner og andre institutter om en sammenslåing og ha klokkeklart for seg hva slags type økonomisk ansvar det er staten har, og hva slags klokkeklart ansvar det er de har knyttet opp mot håndteringen av atomavfallet. Så jeg synes at det er en liten fordreining av virkeligheten. Det er klart at hvis næringsministeren kan komme og si noe annet her, og peke helt klokkeklart på hvordan dette skal være, ville det være til hjelp, men de er jo fornøyd med at næringsministeren har tatt ansvar og sagt at staten tar et ansvar. Så får vi se når de endelige beslutningene kommer og de endelige avtalene skal snekres ut om hvordan avfallshåndtering og eventuell dekommisjonering skal skje, hvordan dette blir. Først da vet vi hvordan den ansvarsfordelingen blir.

Jeg opplever at dette er noe som haster. Det haster med flere ting. Det haster med å ta en beslutning om hva man gjør med avfallet som finnes, og hva slags type løsninger man velger, og så haster det med det vi har lagt fram i forslag nr. 2, å få på plass en trygg løsning for mellomlagring. Det haster med å få på plass det vi oppfatter som en riktig organisering, nemlig at man sier at man skal ha et statlig organ som har ansvar for trygg håndtering av det radioaktive avfallet. Først da får man en endelig avklaring av det videre ansvar for IFE, slik jeg ser det.

Men det er bra – akkurat slik som saksordføreren sa, og de andre har sagt – at vi nå er enige om at vi sier til regjeringen at det er bare å komme med et forslag. Jeg håper innstendig – og her håper jeg at statsråden kan avklare – at dette er noe hun har til hensikt å klare å få til i løpet av inneværende stortingsperiode. Det vil være veldig synd om det vil være uklarhet rundt organiseringen og den videre framdriften av dette etter valget til neste år. Jeg bare vet hvordan sånne prosesser ofte har en tendens til å starte opp igjen med tanke på tid, og det er en tid vi faktisk ikke har i denne saken.

Den andre siden av dette er det vanvittige i at vi er i en situasjon der 14,5 mrd. kr er det som det anslås at den totale løsningen koster. Har IFE noensinne gått med 14,5 mrd. kr i overskudd – akkumulert – opp gjennom årene? Jeg aner ikke, men det viser jo bare noe om hvordan hele atomindustrien overlever kun under én forutsetning, nemlig at man lemper alt ansvaret over på staten og sosialiserer hele ansvaret for alt det man holder på med, på staten. Det er bare å merke seg det som Teknisk Ukeblad slo opp i forbindelse med saken, nemlig at det er nedgang i energibransjen – i oljeindustrien og atomindustrien. Fornybar energi utkonkurrerer atomkraft så det synger. Det vil ikke være rett å satse på atomkraft i framtiden, og da gjelder det etter min oppfatning å satse på en omstilling i Halden, i stedet for å la folk gå der i permisjon i uvisse.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [14:11:56]: Det er en veldig god idé, president! Jeg tar opp både det forslaget vi står alene om, og det forslaget der vi er medforslagsstiller.

Rasmus Hansson (MDG) [14:11:59]: Ja, dette er et forslag som er fremmet på grunn av utålmodighet, og folk på Kjeller er utålmodige. De er utålmodige over at det ligger lagret kjempefarlig avfall midt i den byen de bor, og det er grunn til å være utålmodig over en situasjon som har pågått i mange tiår, hvor den norske staten har vært ansvarlig for å gjennomføre et prosjekt som produserer avfall som er livsfarlig i mange, mange tusen år, og så har de puttet det avfallet ned i et hull i bakken og forsøkt å glemme at det er der. For ordens skyld har man også skapt en situasjon hvor ingen er helt klar over hvem som har ansvaret for dette avfallet, og den institusjonen som produserer det, er en stiftelse med en svak økonomi og ikke noe klart mandat for å ta ansvaret for avfallet, og den stiftelsen kan av forskjellige årsaker opphøre å finnes, og da har man bare hullet i bakken igjen. Sånn sett er det bra at dette har ført til at statsråden har gjort det klart at man vil ta et ansvar, og så gjenstår det å fortsette å være utålmodig nok til at vi får gjort de tingene som må gjøres.

Derfor har vi fremmet tre forslag. Det ene er å sette av tilstrekkelige midler i statsbudsjettet til at IFE kan gjøre det de ønsker, nemlig å få gjort en utredning av hva som kan gjøres både for å finne ut om sluttlagring og å finne ut om eventuell dekommisjonering. De har bedt om 60 mill. kr, de har fått 28 mill. kr, og det er uklart for oss i hvilken grad det faktisk er tilstrekkelig for at IFE kan komme i gang med å gjøre de tingene som de mener er avgjørende. Det kunne kanskje være bra hvis statsråden er i stand til allerede nå å si noe klarere om hvordan forholdet er mellom etterspørselen etter 60 mill. kr og de 28 mill. kr som er kommet.

Så har vi bedt om at det etableres et statlig organ som har ansvar for håndteringen av avfallet, og det skyldes at ansvaret for dette avfallet til nå er uklart, og at produsenten av avfallet ikke er organisert på en måte som gjør at det norske samfunnet kan være helt sikker på at de kan ta det ansvaret. Økonomi til å ta det har de overhodet ikke. Som representanten Eidsvoll Holmås var inne på, snakker vi her om fantasisummer som må til for å håndtere dette totalt. Vi får komme tilbake til hvordan i all verden vi skal håndtere det, men det blir vi antakelig nødt til på en eller annen måte.

Det tredje forslaget vi har fremmet, er at vi ber regjeringen vurdere om det er nødvendig å iverksette midlertidige krisetiltak på Kjeller for å hindre risiko for lekkasje i et avfallslager som man rett og slett ikke har helt kontroll på fordi ting er korrodert fast og er i en litt uklar tilstand. Det er et spørsmål som jeg også håper at statsråden kan kommentere, fordi at for den ganske store befolkningen som bor i nærheten av dette avfallet, er det en lite hyggelig opplysning å vite at man har så farlig avfall lagret så nær på en måte som alle er enige om at ikke er holdbar på lang sikt, og som det er en del ting som tyder på at ikke er bra på kort sikt heller.

Statsråd Monica Mæland [14:16:21]: Dette er en viktig sak, og det er bra at den løftes i Stortinget. For trygg håndtering av våre reaktorer og vårt radioaktive avfall er en forutsetning for den nukleære virksomheten i Norge.

Utfordringene med det brukte brenselet har vært kjent siden slutten av 1990-tallet, uten at det har kommet noen konkrete løsninger på problemet. Men vi har altså fra denne regjeringens side tatt grep for å sikre varige løsninger på avfallsproblemet.

Den eksakte tilstanden til det radioaktive avfallet er nå under kartlegging i regi av Institutt for energiteknikk, IFE, som eier og driver reaktorene. I tillegg følger Statens strålevern som tilsynsmyndighet situasjonen nøye. Deres vurdering er at det er forsvarlig å opprettholde drift av reaktorene.

I april fikk jeg overlevert to kvalitetssikringsrapporter som omhandler avfallshåndtering og stenging og riving av atomreaktorene. Det er gode faglige rapporter som gir konkrete anbefalinger som vi kan jobbe videre med.

Prinsippet om at forurenser betaler, er allment, og framheves også i rapportene. Det er IFE som er forurenser, og dermed har ansvaret for håndtering av avfallet og for opprydningen. Men så vet vi at kostnadene for opprydningen på Kjeller og i Halden er så høye at IFE ikke kan finansiere dette alene.

Det er også et poeng at generasjonene som har hatt nytte av den forskningen som har vært utført, også må ta ansvar for opprydningen og ikke overlate dette problemet til framtidige generasjoner. Ett eksempel på det er flerfaseteknologien, som har spart oljeindustrien for store investeringer og har gitt store skatteinntekter til Norge. Nå må vi bruke noen av disse inntektene til å rydde opp.

I revidert nasjonalbudsjett 2016 og i statsbudsjettet for 2017 følger vi opp rapportene på tre tiltak som vi mener haster, med til sammen 33 mill. kr:

For det første gjør vi de nødvendige tiltak for å sikre tilgang til en eventuell framtidig reprosessering, dvs. behandling, av det ikke-lagringsbestandige brukte brenselet i Frankrike.

For det andre undersøker vi om det finnes alternative behandlingsmetoder til reprosessering.

For det tredje har vi gitt Statsbygg i oppdrag å utrede et nytt kombinert lager og deponi for lav- og mellomradioaktivt avfall.

I tillegg anbefaler vi i statsbudsjettet for 2017 at staten tar et medfinansieringsansvar for framtidig nedbygging av de to norske atomreaktorene og håndtering av nasjonalt atomavfall. Det er, som jeg har sagt, nødvendig for å sikre trygg håndtering og framdrift i disse prosessene.

Så må også IFE bidra praktisk og økonomisk til opprydningen. De må ha riktige incentiver til effektiv drift og ta ansvar for det avfallet de genererer. Fordi IFEs økonomiske situasjon er begrenset, er vi i Nærings- og fiskeridepartementet i tett dialog med IFE for å finne løsninger på IFEs bidrag, og regjeringen skal bidra med økonomiske midler som sikrer en trygg og sikker håndtering av avfallet og ikke minst den nødvendige framdrift.

Dette er et komplekst og vanskelig saksfelt. Det kreves grundige forberedelser for å ta gode beslutninger. For eksempel er tilstanden på det historiske brenselet og lagringsforholdene avgjørende for hva slags midlertidig lagringsløsning man velger. Derfor er det også for tidlig å konkludere med om lagrene fortsatt kan være egnet, og hva som kan gjøres videre med brenselet. IFEs undersøkelser av disse forholdene er ikke avsluttet og vil ikke bli avsluttet før tidligst i løpet av neste år, i 2017. Derfor er det for tidlig å velge en ny mellomlagringsløsning nå. Jeg er opptatt av god framdrift i saken, men området er altså krevende, og vi må sørge for at vi hele tiden har tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag før vi tar de neste skrittene i denne saken.