Sak:
Redegjørelse
av justis- og beredskapsministeren om oppfølgingen av 25. juni-rapporten
Møtelederen: På
vegne av kontroll- og konstitusjonskomiteen vil jeg ønske velkommen
til denne høringen, som er et ledd i komiteens behandling av saken om
justis- og beredskapsministeren oppfølging av 25. juni-rapporten.
Komiteen har besluttet
at høringen skal omhandle – men ikke begrense seg til – følgende
problemstillinger:
Kan
det identifiseres underliggende årsaker til svakhetene som har kommet
fram i 25. juni-utvalgets rapport?
Hvilke
beslutninger ble tatt i forkant av angrepet? Hva var gjort for å
forebygge og avdekke angrep, og hva var bakgrunnen for beslutningene
som ble tatt i politi- og etterretningstjenestene i ukene før angrepet?
Hvilke
beslutninger ble tatt under håndteringen av angrepet?
Hvilke
beslutninger er tatt i etterkant av angrepet, og hvordan følges
25. juni-utvalgets anbefalinger og identifiserte utfordringer opp?
Hvilke
endringer og initiativ er gjennomført for å følge opp kontroll-
og konstitusjonskomiteens bemerkninger om kompetent ledelse og klare ansvarsforhold
innad i departementene og i underliggende etater fra Innst. 210 S
for 2012–2013?
Følgende er invitert
og møter til høringen i dag:
utvalgsleder
Pia Therese Jansen
Oslo
Pride v/leder Dan Bjørke
Støttegruppa
25. juni v/leder Espen Evjenth
Politiets
Fellesforbund v/nestleder Ørjan Hjortland
tidligere
sjef i Politiets sikkerhetstjeneste Roger Berg
tidligere
politimester i Oslo politidistrikt Beate Gangås
Høringen kommer
til å fortsette mandag 2. oktober. Følgende er invitert og vil møte
til høringen på mandag:
Politidirektoratet
v/politidirektør Benedicte Bjørnland
sjef
for Politiets sikkerhetstjeneste Beate Gangås
sjef
for Etterretningstjenesten Nils Andreas Stensønes
politimester
i Oslo politidistrikt Ida Melbo Øystese
tidligere
justis- og beredskapsminister Monica Mæland
forsvarsminister
Bjørn Arild Gram
justis-
og beredskapsminister Emilie Enger Mehl
Det er komiteens
håp at denne høringen skal gi nyttig tilleggsinformasjon i vårt
arbeid og gi god bakgrunn for de konklusjoner komiteen skal treffe
i sin innstilling til Stortinget.
De prosedyrene
som er fastsatt i Reglement for kontrollhøringer, vil bli fulgt.
Et ekstra viktig
poeng, særlig i en sak som dette, er at dette er en åpen høring,
og vi kan bare motta taushetsbelagte opplysninger for lukkede dører.
Hvis det er spørsmål eller opplysninger som ikke kan besvares eller gis
uten å røpe den type opplysninger, bør den inviterte gjøre komiteen
oppmerksom på dette og anmode om å få avgi forklaring for lukkede
dører.
Det vil bli tatt
stenografisk referat fra høringen. Referatet vil følge som vedlegg
til komiteens innstilling i saken.
For at komitémedlemmene
skal få stilt de spørsmålene som er nødvendige, vil jeg be om at
svarene blir så korte og konsise som mulig.
Høring med tidligere utvalgsleder
Pia Therese Jansen
Møteleder: Da
er vi klare til å starte opp, og jeg vil få ønske velkommen til
utvalgsleder Pia Therese Jansen, som ledet 25. juni-utvalget. Du
har med deg to tidligere utvalgsmedlemmer som bisittere. Det er
Christoffer Eriksen og Jacob Ravndal. Velkommen til dere også.
Du vil først få
10 minutter til en innledning, og etter innledningen starter komiteens
utspørring. Da er det jeg som saksordfører som vil starte med 10
minutter satt av til eventuelle spørsmål. Deretter blir det en åpen spørsmålsrunde
på 20 minutter. Helt til sist får du 5 minutter til en kort oppsummering
dersom du ønsker det.
Utover at det er
viktig å huske å skru på mikrofonen, med tanke på at dette også
strømmes til den store verden, er det vel ikke mer å si enn at du
har ordet, inntil 10 minutter – vær så god.
Pia
Therese Jansen: Tusen takk for invitasjonen til denne høringen.
Vårt oppdrag har vært å evaluere PSTs og politiets arbeid knyttet
til angrepet i Oslo natt til 25. juni. Mandatet, rammene og de nærmere
forutsetningene for arbeidet er godt beskrevet i rapporten.
Som kjent er utvalgets
arbeid fullført, og vi er her i dag som fagpersoner, ikke som utvalgsmedlemmer, men
som fagpersoner kan vi derimot belyse og utdype rapporten etter
beste evne.
Hensikten med evalueringsrapporten
var å trekke ut lærdommer for framtidig arbeid i PST og politiet.
Vi har gjennomgått 4 000 dokumenter og gjennomført samtaler med
146 personer. Noe av informasjonen vi mottok, inneholdt motstridende
opplysninger. I slike tilfeller foretok vi grundige vurderinger
av de enkeltopplysningene og eventuelt hentet inn ytterligere informasjon.
I sluttfasen har også både politiet, Politidirektoratet og PST fått
anledning til å kommentere på det faktumet som er beskrevet. Vi
mener derfor at de faktiske forholdene som er beskrevet i rapporten,
gir et riktig bilde av hva som skjedde både før, under og etter
angrepet.
Utvalgets evaluering
er naturligvis avgrenset til den ene hendelsen. Slik er rapporten
et dypdykk i én av mange saker politiet og PST arbeider med hver
eneste dag.
Jeg vil nå gå over
til å snakke om funn og anbefalinger fra dette dypdykket. Jeg begynner
med perioden før angrepet, går deretter over til håndteringen av
selve angrepet før jeg avslutter med perioden etter angrepet.
Når det gjelder
PSTs og politiets forebyggende arbeid før angrepet, har utvalget
vært opptatt av å identifisere underliggende temaer som har gjort
seg gjeldende i denne saken, men som også er relevante for politiet
og PSTs forebyggende arbeid mer generelt. Utvalget har identifisert
fem slike temaer, som alle er omhandlet i kapittel 6 i rapporten.
Disse fem temaene er ressurser, informasjonsdeling og samhandling,
organisering, kultur og til sist kompetanse. Jeg går nå kort inn
på disse fem temaene og starter med ressurser.
Utvalget opplevde
at antall personer som jobbet med kontraterror i PST, var for lavt
i forhold til omfanget av oppgavene de var satt til å løse. For
eksempel ble utvalget fortalt at PST av ressurshensyn ikke opprettet forebyggende
saker i alle tilfeller der vilkårene juridisk sett var innfridd.
Det var med andre ord ikke vilkårene som avgjorde hvor terskelen
lå, men ressurssituasjonen. I denne sammenheng merket utvalget at
PST har gjort betydelige investeringer i teknologi og i evnen til
å avdekke trusler gjennom analyser av store mengder data.
Samtidig opplevde
utvalget ikke at det var PSTs evne til å avdekke trusler som utgjorde
den største utfordringen i denne saken, men heller PSTs evne til
å følge opp de allerede avdekkede truslene. Dette er en jobb som hovedsakelig
må gjøres av mennesker, ikke maskiner. Utvalget anbefalte derfor
at PST i samråd med Justis- og beredskapsdepartementet gjennomgår
ressurssituasjonen for PSTs kontraterrorarbeid, og at en slik gjennomgang
vektlegger samsvaret mellom oppgaver og ressurser.
Et annet tema utvalget
har vektlagt, er informasjonsdeling og samhandling. Selv om PST
satt på relevant egenprodusert etterretning om Matapour, delte PST
ikke denne etterretningen med radikaliseringskontaktene i politiet,
som hadde som ansvar å følge ham opp. Videre påpekte utvalget at
det mangler tydelige retningslinjer for hvordan ansvaret og oppfølging
skal fordeles mellom politiet og PST i det forebyggende arbeidet.
Dette bidro til usikkerhet om hva som kan deles, og hva det skal
samhandles om. Derfor anbefalte utvalget at det må utvikles nye
retningslinjer som tydeliggjør ansvarsfordelingen mellom PST og
politiet i det forebyggende arbeidet.
Når det gjelder
organisering, anbefalte utvalget flere interne justeringer i PSTs
kontraterrorarbeid og at terskelen for å opprette forebyggende saker
i PST senkes. I denne sammenheng vurderte utvalget at angrepet muligens
kunne ha vært forhindret dersom PST hadde opprettet en forebyggende
sak mot Matapour i månedene fram mot angrepet.
Kultur er det fjerde temaet
rapporten tar for seg. 22.-juli-kommisjonen identifiserte en forsiktighetskultur
i PST. Det å holde hodet kaldt og ikke overreagere på ny informasjon
er åpenbart viktig for en organisasjon som PST. Spørsmålet utvalget
har stilt seg, er imidlertid om PSTs kontraterroravdeling holdt
hodet kaldere enn nødvendig i sin håndtering av varselet fra E-tjenesten.
Utvalgets opplevelse
basert på samtaler med en rekke PST-ansatte er at man i kontraterroravdelingen
opplevde trusselen som mindre tidskritisk enn hva man gjorde i E-tjenesten
og i PSTs førsteresponssenter. Flere har påpekt at enkelte i PST
utviste skepsis mot E-tjenestens vurderinger av at det sannsynligvis
var Bhatti som sto bak trusselen. Utvalget anerkjenner nødvendigheten
av både å være forsiktig og kritisk på den ene siden og framoverlent
og lydhør på den andre. Dette er en krevende balanse å finne. Derfor
har utvalget anbefalt at PST bør utvikle sitt samarbeid med E-tjenesten
for å styrke tilliten til hverandres vurderinger.
Det femte temaet
er kompetanse. Utvalget merket seg at det forelå mye relevant kunnskap
blant de PST-ansatte involvert i denne saken, men at man ikke evnet
å sammenstille kunnskapen på en helhetlig og rettidig måte. Vi fant
også at de som jobbet med forebygging, ikke mottok kursing i aktørlandskapet
som de er satt til å forebygge. Derfor anbefalte utvalget at PST
bør utvikle et eget kurs for PST-ansatte om trusselaktører og deres
fiendebilder.
Jeg går nå over
til å snakke om funn og anbefalinger som gjelder håndteringen av
angrepet.
For det første
viser rapporten at politiets operative håndtering i det store og
hele var godt gjennomført og i tråd med gjeldende retningslinjer
og prosedyrer. Tidligere evalueringer har kritisert politiets håndteringer, men
utvalget fant at regelmessige øvinger og treninger mellom de ulike
nødetatene og internt i politietatene har bidratt til at politiet
i dette tilfellet løste oppdraget på en god måte.
For det andre vil
jeg påpeke at utvalget mente at manglende beredskap for viktige
funksjoner i Oslo politidistrikt stadig utgjør en begrensning for
politiets evner og muligheter til å håndtere alvorlige hendelser.
Selv om dette også har vært påpekt i tidligere evalueringer, ser
det ut til at dette med beredskapsfunksjoner fortsatt er en utfordring.
For det tredje
vil jeg også nevne at utvalget fant at det var for lite samhandling
mellom Oslo politidistrikt, PST og Politidirektoratet om hvordan
de skulle kommunisere om angrepet. Det var utvalgets oppfatning
at mangel på samhandling kan ha bidratt til å skape unødvendig usikkerhet
om hva norske politimyndigheter visste og ikke visste, i en allerede
krevende tid hvor Norge sto i en uavklart terrortrussel.
Jeg går nå over
til å snakke om funn og anbefalinger av politiets håndtering av
arrangementer etter angrepet.
Denne delen av
evalueringen har vist at politietatene overlot et for stort kommunikasjonsansvar
til Oslo Pride, både den 25. juni og den 27. juni. Det var aktøren med
det svakeste beslutningsgrunnlaget som fikk kommunikasjonsansvaret.
Utvalget har også grundig og detaljert gått inn i prosessen som
ledet fram til avgjørelsen om å anbefale å utsette den skeive solidaritetsmarkeringen
som var planlagt foran Rådhuset den 27. juni. Et sentralt funn i
denne delen av evalueringen var at det ikke var Oslo politidistrikt,
men politidirektøren som besluttet å anbefale avlysning av solidaritetsmarkeringen.
Evalueringen viste
at politidirektørens beslutninger bygget på en misforståelse av
Oslo politidistrikts kjennskap til trusselbildet, og at beslutningen
ble truffet uten grundig vurdering av sikkerhetstrusselen i lys
av politidistriktets kunnskap om mulige sikkerhetstiltak. På bakgrunn
av gjennomgangen av Politidirektoratets operative funksjon etter
22. juli anbefalte utvalget at Politidirektoratet ikke igjen bør
overprøve politidistriktenes operative arbeid uten å sette seg inn
i politidistriktenes situasjonsforståelse, ressurssituasjon og politifaglige vurderinger.
Som påpekt i evalueringsrapporten bør det ikke være uklarhet om
Politidirektoratets ansvar og myndighet i polisiære operative saker.
Slik uklarhet er ikke forenlig med en effektiv beredskapsorganisasjon.
Til slutt vil jeg
også trekke fram at utvalget har evaluert de sikkerhetstiltakene
som ble foretatt i forbindelse med anbefalingen om å avlyse solidaritetsmarkeringen,
og hva som gikk tapt da arrangementet ikke ble gjennomført. På bakgrunn
av dette var utvalgets vurdering at beslutningen om å anbefale avlysning
av arrangementet var et inngrep i forsamlingsfriheten.
Møtelederen: Tusen
takk skal du ha. Da starter vi spørsmålsrunden. Det er først meg
selv, som saksordfører for denne saken, som får 10 minutter til
disposisjon.
Mitt første spørsmål
gjelder det som dere har trukket fram om at selv om de juridiske
vilkårene var til stede, var det ressursene som var den begrensende
faktoren for hvorfor kontraterroravdelingen ikke satte i verk tiltak.
Jeg tror det kan være nyttig for sakens opplysning at dere utdyper
litt rundt det. Jeg er spesielt interessert i å finne ut hvor ofte
dette skjer – altså hvor ofte de kommer over saker hvor de juridiske
vilkårene er oppfylt, men hvor ressurser er en begrensende faktor.
Er dette den vanlige situasjonen, eller var det spesielt for dette tilfellet?
Pia
Therese Jansen: Jeg tenker at jeg kanskje kan svare på den
siste delen, og så utdyper Ravndal den første.
Det er slik at
vi kun har fått innblikk i denne ene saken, og derfor er det litt
vanskelig å si hvor ofte dette skjer. Vi har ikke innhentet noe
informasjon som tilsier bredden på dette eller hyppigheten på dette.
Ressurs versus
juridiske begrensninger – det kan kanskje Ravndal utdype litt mer.
Jacob
Ravndal: Vårt inntrykk er at den juridiske terskelen for
å opprette sak er ganske lav. Det er rett og slett bare at det skal
være en grunn til å undersøke om noen planlegger et lovbrudd innenfor
PSTs mandat. Så det er en lav terskel i utgangspunktet. Sånn sett
er det rimelig å anta at det er ganske mange tilfeller hvor den terskelen
har eksistert, og at man ikke har opprettet forebyggende sak. Det
er en rimelig antakelse å gjøre. Så er spørsmålet: Det er jo en
skala fra hvor den terskelen ligger, og opp til det nivået hvor
man faktisk gjør det. Det er vår vurdering at den avstanden er for
stor, at det har vært tilfeller hvor det har vært en såpass stor
grunn til å undersøke, men at man likevel ikke har gjort det på grunn
av at det har manglet ressurser. Hvor mange saker det er tilfelle
for, har vi ikke oversikt over, som Jansen sa, men vi mener at denne
saken definitivt er et slikt tilfelle, hvor det etter vår vurdering
var grunn til å undersøke, og at man ikke gjorde det av bl.a. ressurshensyn.
Møtelederen: I
etterkant av deres rapport har det blitt en del medieoppmerksomhet
knyttet til det som skjedde i opptakten til hendelsen, spesielt
et møte på fredagen i timene før angrepet. Der har det kommet en del
informasjon som jeg håper denne høringen skal kunne bidra til å
belyse mer. Jeg vet ikke hvor mye som kan sies i en åpen del av
høringen, men jeg ønsker at dere bruker noen minutter på å gi deres
versjon, gjennom deres arbeid, av hva som har skjedd på dette møtet,
og om det skjer noen alvorlige feil i de timene som får avgjørende
betydning for utfallet.
Pia
Therese Jansen: Det møtet du antyder, var vel møtet mellom
E-tjenesten og PST. Det var et møte som både E-tjenesten og PST
ønsket at skulle komme i stand litt tidligere. Det hadde gjennom
onsdagen og fram til fredagen vært en dialog om å prøve å få til
et slikt møte. Da møtet faktisk fant sted, var det en overrepresentant fra
E-tjenesten til stede, og det var meningen at en saksleder – en
tidligere saksleder, eller den sakslederen som skulle antas å overta
denne saken – også skulle være på det møtet. Den personen kunne
dessverre ikke stille på det møtet på grunn av oppdukkende hastesak,
og det resulterte i at det var andre personer i PST som deltok på
møtet, blant dem en som allerede hadde fulgt denne varslingssaken
gjennom hele uken. De andre hadde ikke fulgt sakskomplekset like
sterkt.
Så er det slik
at hva som ble diskutert eller ikke diskutert i dette møtet, kanskje
faller litt under graderingshensyn, men vårt inntrykk er at det
her allerede ble diskutert hvem som kunne stått bak dette angrepet.
De hadde diskusjoner, og PST leste også opp svarene sine fra RFI-en
som E-tjenesten tidligere hadde sendt. Helt på tampen ble også dette
brennende flagget diskutert, hvor E-tjenesten brakte det opp på
slutten, og så finnes det en uoverensstemmelse om hvorvidt også
E-tjenesten brakte opp Orlando-skytingen som et eksempel eller ikke.
Det er noe vi ikke har klart å verifisere i PST – om de gjorde det
eller ikke.
Har du noe ytterligere?
Jacob
Ravndal: Det er litt opp til komiteen hvor mye man ønsker
at vi skal utdype dette, men jeg tenker at det, som Jansen var inne
på, ikke er så mye vi kan si om hva som skjedde under dette møtet,
for det er jo ikke dokumentert grundig noe sted. Der har vi vitnemål
fra de ulike deltakerne. Men det som kanskje er vel så interessant,
er på en måte forløpet til dette møtet.
Det som jo var
svært uheldig med det, var at de som stilte fra PST, ikke var de
samme personene som hadde jobbet med denne saken i løpet av uken.
Det er jo ikke et godt utgangspunkt for et slikt møte. Så er det
ganske mange grunner til at det ble slik, som vi beskriver inngående
i rapporten. Jeg vet ikke hvor detaljert jeg skal gå inn i det her,
men noe av det handler om at man begynte å jobbe med saken i én
del av PST, og på et tidspunkt i løpet av uken ombestemte man seg
og flyttet saken over til en annen del av PST, slik at det var en
noe uklar saksledelse.
Et annet moment
var at det ble forsøkt å få i stand dette møtet tidligere, men på
grunn av kommunikasjonssvikt mellom PST og E-tjenesten skjedde ikke
dette. Det var en e-post som ikke ble lest, ganske enkelt.
Et annet forhold
er at E-tjenesten hadde sendt en såkalt RFI til PST, hvor de etterspør
informasjon. Det var en forventning om at PST svarte ut denne relativt
kjapt; denne fikk de uken før dette møtet. PST hadde et utkast til
denne RFI-en allerede dagen etter, men det var et juridisk forhold
i denne RFI-en som det var krevende for PST å svare ut. Det forholdet
gjorde at PST ikke sendte denne RFI-en til E-tjenesten på noe tidspunkt
før etter at angrepet hadde skjedd. At man ikke hadde svart på denne
RFI-en, var også noe av grunnen til at det tok tid før dette møtet
kom i stand.
Dette er noen
av forholdene som gjorde at man endte opp i denne litt uheldige
situasjonen. I tillegg er det ferieavviklinger og andre forhold
som gjorde at det ble som det ble.
Møtelederen: En
veldig kort oppfølging: Dere vil med andre ord bekrefte at det skjer
kritiske feil i dette møtet som får en skjebnesvanger betydning
– er det riktig?
Jacob
Ravndal: Det er ikke de ordene vi har brukt. Jeg tenker det
primært er et strukturelt problem at de personene som var i det
møtet, ikke er de som burde ha vært der, for de hadde ikke jobbet
med saken. Slik sett ligger feilen primært der. Så kan du si at
det i dette møtet også var tolv deltakere fra E-tjenesten pluss
fire fra PST, og da dette flagget kom opp mot slutten, var det ingen
som koblet det til pridebruken. Det har vi sagt vitner om en manglende
oppmerksomhet i de organisasjonene mot viktige arrangementer hos
en trusselutsatt minoritetsgruppe, og det er i seg selv kritikkverdig.
Det har vi sagt.
Møtelederen: Et
veldig kort avsluttende spørsmål fra min side: Det gjelder de juridiske
vurderingene rundt grunnlovsmessigheten av de rådene som ble gitt
i dagene etterpå. Dere kjenner selvfølgelig deres egen konklusjon,
og dere kjenner kritikken som er kommet mot den fra bl.a. NIM. Jeg
ønsker veldig kort, i den grad det er mulig, å høre deres korte
kommentar til det som kom fra NIM spesielt.
Christoffer
Eriksen: Veldig kort er saken at vi har konkludert med at
beslutningen om å anbefale avlysningen av solidaritetsmarkeringen
den 27. juni var et inngrep i forsamlingsfriheten. Det skyldes at
anbefalingen ikke ga arrangøren noe valg. Sånn som vi har forstått
det, ble arrangøren satt i en situasjon hvor de ble tvunget til
å avlyse. Det er en veldig spesiell situasjon at en anbefaling brukes
som et styringsverktøy som etterlater arrangørene i en situasjon
hvor man ikke får noen reelle valgmuligheter.
Når det gjelder
kommentarene til NIMs rapport, har jeg også oversendt dem i et brev
til komiteen, som komiteen er kjent med. Av det brevet fremgår det
at det er visse vesentlige forskjeller mellom det faktum NIM ser
ut til å legge til grunn, og det utvalget har lagt til grunn. Når
faktumet blir annerledes, er det heller ikke så rart at konklusjonen
blir annerledes. Så er det selvfølgelig også noen forhold vedrørende
de konkrete juridiske vurderingene. Det kan jeg eventuelt komme
tilbake til i den åpne spørsmålsrunden.
Møtelederen: Tusen
takk skal du ha så langt. Da går vi over til nettopp den åpne spørsmålsrunden.
Da ber jeg om så korte spørsmål og svar som mulig. Vi starter med
Arbeiderpartiet, ved første nestleder i komiteen, Frode Jacobsen.
Frode
Jacobsen (A): Takk for det, og takk for jobben dere har gjort
med å lage en rapport som forklarer alvoret og ikke minst innledningsvis
forteller hva dette handler om, når dere dedikerer rapporten til
de to som ble drept under denne skytningen.
Svikt i systemer
er noe som går igjen, og du Jansen valgte også i innledningen å
trekke noen paralleller til 22. juli-kommisjonen og arbeidet der.
Kan du si litt mer om hvorfor dere valgte å vise til manglende kultur-
og ledelsesarbeid og den kritikken som kom fra 22. juli-kommisjonen
– hvorfor dere tok tak i den? Og er det manglende samhandling i
de ulike tjenestene som er mye av forklaringen også denne gangen?
Pia
Therese Jansen: Takk for spørsmålet. Jeg tenker at det i
mandatet vårt er et helt spesielt punkt hvor vi blir oppfordret
til å se på tidligere evalueringer. Vi ser på de lærdommene og på
hvordan lærdommene har blitt utpreget i denne ene situasjonen. Derfor
er det naturlig å se på disse tingene.
Som jeg også sa
i innledningen – om dette med de forskjellige kulturene som vi ville
valgt å klassifisere det som, hvordan man initielt tenker på et
trusselvarsel – så tenker vi at det var viktig nok til å løftes
opp som et eget tema.
Jeg tenker også
at samhandlingen helt sikkert går i bølgedaler og er ganske god
i andre situasjoner, hvor de jobber nært og tett sammen. Så viste
det seg i denne situasjonen, som jeg også påpekte – det var der
vi hadde våre rammer – at de hadde en utfordring med kulturelle forståelser
av hverandres arbeid. Hva kan de forvente av E-tjenesten når de
leverer ut et varsel? Hva kan E-tjenesten forvente av PST når de
skal ta over denne stafettpinnen for varselet? Så her trenger man,
som vi i utvalget også påpekte, en litt nærmere samarbeidsånd for nettopp
å styrke tilliten og kommunikasjonen.
Frode
Jacobsen (A): Da har jeg et spørsmål til. 22. juli-kommisjonen
ble nevnt, men vi hadde også angrepet på Al-Noor i august 2019,
som har en egen evalueringsrapport. Synes utvalget og dere at de
anbefalingene som ble gjort etter angrepet på Al-Noor, er fulgt
godt nok opp fra PST?
Jacob
Ravndal: Det er kanskje naturlig at jeg svarer på det siden
jeg var med på å skrive den rapporten. Det var et spesielt interessant
dokument å få tilgang til denne gangen, som var PSTs egen oversikt
over sin egen oppfølging av Al-Noor-rapporten. Det som først og fremst
slo meg i det, var at man tok den på alvor, at man har jobbet med
en rekke av anbefalingene. Det var jo godt og betryggende å se.
Samtidig merket
jeg meg at enkelte av anbefalingene var man bare uenig i. Det tenker
jeg er en ærlig sak. Et spørsmål er jo i hvilken grad det er en
spesiell situasjon når en hemmelig tjeneste følger opp noe slikt
innenfor lukkede dører etter en offentlig rapport. Da blir det på en
måte ikke like mye oversikt over hvilke tiltak som eventuelt er
fulgt opp og ikke, så det er noe man kan merke seg – at PST har
dannet seg en slik oversikt. Hvorvidt de da er diskutert offentlig,
de punktene hvor PST har ment at det ikke var verdt å følge opp
en anbefaling – det har jo ikke blitt noen offentlig diskusjon om
det. Det kunne det kanskje vært verdt å ha.
Møtelederen: Da
er neste spørsmål fra Nils T. Bjørke fra Senterpartiet.
Nils
T. Bjørke (Sp): Takk for orienteringane. Dette er ein alvorleg
rapport som peikar på ein god del krevjande opplegg, kanskje spesielt
innanfor kultur og leiing. Kva er utvalet si forklaring på forskjellane
i vurdering av ansvaret? Det er tydeleg at Etterretningstenesta
og PST ser veldig ulikt på den informasjonen som har kome fram her.
Så kan ein seia at det er fordi dei har bytt folk i PST, men ein
skulle tru at i ein slik organisasjon var dei innforstått med alvoret
når E-tenesta kjem. Er det mistru mellom dei ulike organisasjonane
her, eller kva er det som ligg bak?
Pia Therese Jansen: Vi har vært litt inne på det, og vi prøver
å diskutere dette litt nærmere også i rapporten. Jeg tenker at det
er naturlig å se på deres forskjellige mandater, som styrer deres
arbeid. De opererer i ganske forskjellige rammeverk, og de har en
annen type formål med sitt arbeid. Nå er jo PST tilsynelatende en
etterretningsorganisasjon, men de er også en sikkerhetsorganisasjon,
og i det har de andre oppgaver enn dem E-tjenesten skal løse. Så
her er det et spenningspunkt. Jeg tenker også at de på mange måter
ønsker å utvikle helt konkrete tiltak som de kan jobbe videre med
– det er det også naturlig at de skal gjøre – mens det tenker ikke nødvendigvis
en E-tjeneste, som er mer fokusert, naturligvis, på å identifisere
en trussel. Jeg tenker at det er spenninger her. Her er det forskjellige
måter å tenke på; det er forskjellige kulturer i de tjenestene,
som jeg også har notert meg at admiralen har kommentert senere. Da
tenker jeg at det er en respekt for det, for de skal heller ikke
tilsynelatende være helt sammen og ha det sånn, for det er en slik
organisering Norge har valgt.
Møtelederen: Da
går vi videre nedover listen. Carl I. Hagen fra Fremskrittspartiet
er neste utspørrer.
Carl
I. Hagen (FrP): Takk for en god orientering.
Jeg vil gjerne
tilbake til dette møtet den 24. juni. På slutten viste man en video
med brennende flagg og slikt. Hvordan er det mulig at det ikke ble
koblet til den store paraden dagen etter? Aviser og media var fulle
av paraden og av den bevegelsen. Hvordan var det mulig? Jeg skjønner
ikke at det ikke ble koblet.
Det andre spørsmålet:
Ble de signalene som kom fra E-tjenesten til PST, formidlet på et
språk som man kan forstå? Vi snakker jo alle litt forskjellige språk.
Noen pakker det inn og er veldig, veldig forsiktige. Er det slik
at PST ikke oppfattet det E-tjenesten forsøkte å formidle, og ble
Oslo-politiet i det hele tatt orientert om dette møtet og at man
drøftet dette varselet? Ble Oslo-politiet overhodet kontaktet, eller
var de fullstendig uvitende om det?
Pia
Therese Jansen: Takk for spørsmålet. Jeg tenker at også Jacob
Ravndal skal få lov til å komme inn på enkelte svar her.
Når det gjelder
det brennende flagget, er det noe også utvalget har gitt kritikk
for. Det var noe også vi syntes var spesielt – at det ikke ble en
sånn kobling på det. Vi vet også at PST har hatt godt fokus på pridearrangementer,
men akkurat i det øyeblikket var det ikke en kobling. Hvorfor det
ikke var det, har jeg ikke noen gode svar på, dessverre.
Når det gjelder
signal fra E-tjenesten, tenker jeg kanskje du mener varslingen fra
E-tjenesten tidligere, på mandagen. Når vi leser den varslingen
og har samtaler med PST om innholdet i det varselet, tror jeg nok
ikke det var skrevet på en spesielt annen måte enn at de forsto
hva som sto der. Men det var enkelte elementer i overrekkelsen,
i den varslingen som PST på en måte ønsket å forsikre seg om, og
de ble liksom hengende igjen i den forsikringen om det, og stolte
ikke nødvendigvis – som vi også skriver i rapporten – på den vurderingen som
E-tjenesten først gjorde, men som også PSTs førsteresponssenter
gjorde samme dag.
Jacob
Ravndal: Når det gjelder det med flagget, vet vi at flere
av de som deltok i møtet, stiller seg selv akkurat samme spørsmål
– «hvorfor koblet jeg det ikke?» – og synes dette er veldig, veldig
krevende. Det vi vet, er at det var til sammen 16 personer som ikke
gjorde koblingen. Det er ikke én eller to som ikke gjorde det, men
16. Det sier noe om at det faktisk er mulig for ganske mange mennesker
ikke å gjøre det. Noe bedre svar enn det har jeg ikke, men det var
i hvert fall det som skjedde.
Når det gjelder
ordene fra E-tjenesten, tror jeg en ting som ikke har vært vektlagt
så mye, nettopp er det at de sendte dette varselet som en såkalt
RFI, hvor de sender en rekke spørsmål. Det PST endte opp med å gjøre, var
å prøve å svare på de spørsmålene. Vårt argument er at de burde
jobbet videre med andre spørsmål også. Men det er klart at det at
dette ble kommunisert til PST som en RFI, gjorde at de ble stående
fast i det sporet. Så de forsøkte hele tiden å bekrefte E-tjenestens
vurdering om at det var Bhatti som sto bak, heller enn å spørre
seg: Dersom det er Bhatti, hvem kan være en mulig gjerningsperson
i Norge? Det ble det aldri spurt om.
Når det gjelder
Oslo-politiet, er det noe vi diskuterer i detalj i rapporten, og
der konkluderer vi ganske enkelt med at PST for det første ikke
hadde lov til å dele denne informasjonen med Oslo-politiet. Da måtte
de eventuelt ha spurt E-tjenesten om delingstillatelse. Det var
kanskje ikke noe som var naturlig å gjøre i dette tilfellet. Så de
hadde rett og slett ikke lov; de ville ha brutt sikkerhetsloven.
For det andre diskuterer vi hvorvidt det ville vært hensiktsmessig,
og da har vi faktisk hentet inn ganske store mengder data når det
gjelder tilsvarende type varsler, for ettersom det ikke var noen
konkret gjerningsperson eller noe konkret mål i dette tilfellet,
ville det nødvendigvis innebåret en generell forhøyet terrorberedskap
som følge av et sånt varsel. Hvis man skal gjøre det hver gang PST
mottar et varsel av denne typen, vil vi ha permanent forhøyet terrorberedskap.
Derfor gir det ikke mening at PST skal gjøre det. Derfor er også
vår vurdering at det ikke er hensiktsmessig at de gjør det.
Møtelederen: Da
går vi videre til SV.
Audun
Lysbakken (SV): Jeg har to spørsmål, hvis lederen tillater
det. For det første vil jeg også tilbake til denne fredagen. Nå
har dere beskrevet det, men én bit jeg gjerne vil ha en vurdering
av, er det som har kommet fram om at det i et tidlig utkast av rapporten
gikk fram at flere ansatte i PST hadde «en guffen følelse» den dagen.
Men dette avsnittet ble ikke med i den endelige evalueringsrapporten.
Jeg lurer da på hvorfor, og om det stemmer, som det har blitt hevdet,
at PST ba om at det skulle bli fjernet.
Pia
Therese Jansen: Takk for spørsmålet. Måten vi gjorde dette
på, var ved å skrive et ganske detaljert utkast til hele rapporten.
Vi satt på uendelig mye informasjon, og vi hadde ganske så detaljerte
beskrivelser av hele hendelsesforløpet, langt tilbake og helt fram
til selve angrepet. Så måtte vi for det første faktasjekke den informasjonen
vi hadde, slik at det ikke fremsto som om det var noe feil. I tillegg
til det hadde vi skrevet inn mye som var høyt gradert, ikke bare
på BEGRENSET nivå, men også på HEMMELIG nivå. Denne nedgraderingsprosessen
var en del av det. I tillegg til det var det enkelte ord som PST
reagerte på, som kunne vært litt følelsesladet eller veldig krevende
for enkeltpersoner som faktisk sa de ordene. De hadde bedt oss om
å gjøre en vurdering av om en kunne utelate disse enkelte ordene,
nettopp for å redusere den belastningen på enkeltpersoner, nettopp
også fordi vi hadde beskrevet handlingsrommet – spesielt i den ene
uken – på veldig detaljert nivå, med veldig stort individfokus.
Vi vurderte at dette ikke var noe som ville påvirke våre overordnede
vurderinger av hvorvidt angrepet kunne ha vært forhindret eller
ikke, og var med på å slette denne «gufne følelsen».
Jacob
Ravndal: Bare en kort utdypning der. Det var en evig debatt
i utvalget om hvor dypt ned på personnivå vi skulle gå. Vår grunnregel
har vært at vi har prøvd å unngå å ta det på personnivå med mindre
det var nødvendig for vurderingen vår. Dette er noe vi har vært
veldig oppmerksomme på. I noen få tilfeller fikk vi tilbakemeldinger
fra PST om at det kanskje kunne være unødvendig belastende for enkeltpersoner,
men det er ikke snakk om mange. Det ønsket vi veldig gjerne å være imøtekommende
til, men det er også noen eksempler hvor vi ikke var det, fordi
vi mente at det var nødvendig for vår vurdering. Da tok PST det
til etterretning, og vi fikk la det bli stående. Så det var en helt
fin prosess, slik vi opplevde det.
Audun
Lysbakken (SV): Jeg forstår. Hvis jeg da kan flytte oppmerksomheten
vår over på spørsmålet om avlysning av støttemarkeringen, så framgår
det av rapporten at politidirektøren før møtet med regjeringens sikkerhetsutvalg
ikke var innstilt på å gå inn for å anbefale en avlysning, men kom
ut av møtet med et annet syn. Kan dere si oss noe mer om hva det
var som førte til den endringen i syn? Er det grunn til å tro at
det kom signaler fra regjeringshold som påvirket dette?
Christoffer
Eriksen: Vi har ikke hatt tilgang til stenografiske referater
fra det møtet i regjeringen, så det er vanskelig for oss å si helt
konkret hva det er. Det vi har gjort, er at vi har gjennomgått de
etterretningsrapportene og etterretningsoppsummeringene som forelå
i PST fram til det møtet. Basert på gjennomgangen av de rapportene
og oppsummeringene stammer brorparten av den informasjonen i rapportene
og oppsummeringene fra Oslo politidistrikt. Det vil si at det kan
ikke ha kommet vesentlig ny informasjon i det møtet – så vidt vi
vet.
Jeg har bare lyst
til å nevne en ting til når du tar opp dette med avlysning – det
har også med 22. juli å gjøre, og det jeg tenker er et viktig poeng,
er at 22. juli-kommisjonen avdekket uklarheter i kompetansefordelingen mellom
Politidirektoratet og politidistriktene. Dette arbeidet også Stortinget
med i årene etterpå. I forbindelse med politiets rolle i den nasjonale
kriseledelsen ble dette behandlet i en innstilling fra justiskomiteen.
Da sier flertallet i justiskomiteen:
«Politidirektoratet skal ikke kunne
overta og overprøve politidistriktenes operative arbeid.»
I denne saken
var det akkurat det som skjedde. Politidirektøren instruerte Oslo
politidistrikt om å anbefale en avlysning, stans, som i realiteten
ikke ga arrangørene noe valg. Spørsmålet er: Hvordan ønsker man
at den kompetansefordelingen mellom Politidirektoratet og politidistriktene
skal være? Ønsker man at Politidirektoratet skal kunne instruere
politidistriktene i operativt arbeid? Da er det kanskje på tide
å si det. Hvis man ikke ønsker det, er det kanskje også hensiktsmessig
å si det.
Møtelederen: Vi
rekker to spørsmål til, fra henholdsvis Rødt og Venstre. Og jeg
kan bare si nå at vi kan tillate oss selv å gå litt over tiden siden
vi ligger greit an etter skjema.
Vær så god, Seher
Aydar.
Seher
Aydar (R): Jeg vil gjerne spørre litt mer om den avlyste
solidaritetsmarkeringen, som tusener av mennesker trosset likevel.
Heldigvis, vil kanskje noen si. Utvalget konkluderer med at beslutningen
var i strid med forsamlingsfriheten, og dere fikk også spørsmål om
NIMs konklusjon, som er det motsatte. Kan dere si noe om hva det
er som gjør at dere og NIM har ulik konklusjon i denne viktige saken?
Christoffer
Eriksen: Jeg kan svare på det.
Det første har
jeg allerede vært innom. Det er visse vesentlige forskjeller i det
faktiske grunnlaget som det ser ut til at NIM legger til grunn,
og det som er beskrevet i utvalget. I hvert fall er det faktum NIM
beskriver, ikke helt det samme som det utvalget har beskrevet. Det
er ett forhold.
Det andre forholdet
er at NIM ser ut til å legge til grunn at plikten til å sikre liv
etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen ble utløst på bakgrunn
av den informasjonen som forelå den 27. juni, og at den plikten også
innebar en plikt til å anbefale avlysning. Det er i hvert fall slik
jeg leser NIMs rapport. Det er en konklusjon som utvalget ikke har.
Utvalget har støttet seg på Oslo politidistrikts vurderinger, som
i stab har vurdert sikkerhetssituasjonen og sikkerhetstruslene.
Oslo politidistrikt mente at det var forsvarlig å gjennomføre arrangementet.
Så blir det da tatt en beslutning av politidirektøren, som ikke
er kjent med Oslo politidistrikts situasjonsforståelse, og som heller
ikke er kjent med de konkrete vurderingene av sikkerhetstiltakene,
men som likevel velger å overprøve Oslo politidistrikts operative vurderinger.
Det er et forhold som vi har vektlagt, og som jeg ikke ser er grundig
diskutert i NIMs rapport.
Det andre poenget
er at dette er et spørsmål om anbefalingen kan være et inngrep i
menneskerettighetene. Det er et krevende og vanskelig spørsmål.
Vi har tatt det opp i rapporten og drøftet det forholdvis inngående.
For å svare på det spørsmålet har utvalget brukt det jeg vil kalle
vanlig juridisk metode: Vi har forholdt oss til kommisjonens tekst,
vi har forholdt oss til formålet, og vi har forholdt oss til rettspraksis.
Det NIM gjør, er å se på rettspraksis og konstatere at det ikke
har vært noen tilsvarende sak, og på det grunnlag er det vel egentlig
de sier at en anbefaling ikke kan være et inngrep. Det tenker jeg er
en konklusjon som ikke har et så grundig grunnlag som den kunne
hatt.
Møtelederen: Da
er det siste spørsmålet fra Grunde Almeland fra Venstre.
Grunde
Almeland (V): Takk for gode svar hittil. En av de tingene
som har vært diskutert mye, også før dere begynte deres arbeid,
var mandatet. Jeg forstår at mandatet selvsagt ikke er noe utvalget
har avgjort selv, og jeg skal ikke be dere om å gjøre en vurdering
av det som sådant. Men dere har selv nevnt i høringen at dere har sittet
på omfattende informasjon. Da er det vesentlig, i alle fall for
meg, å spørre om det har vært informasjon dere ikke har kunnet bruke,
gått videre med eller stilt spørsmål ved, eller spor dere ikke har
kunnet følge opp videre på grunn av avgrensingen i mandatet som
har vært gitt – altså om det er vesentlige spor eller vesentlige
spørsmål dere har opplevd det ikke har vært mulig å utforske fordi
det ikke har vært en del av mandatet dere har hatt.
Pia
Therese Jansen: Det er noen begrensninger i mandatet. En
av begrensningene er at vi skal være sikkerhetsklarert HEMMELIG.
I dette tilfellet kan man anta at det finnes høyere gradering for
informasjonstilfanget som vi ikke har sett. Så selvfølgelig er det
en tydelig begrensning for vårt arbeid.
I tillegg skal
denne hemmelige informasjonen nedgraderes til unntatt offentlighet.
I den nedjusteringen er det også enkelte ting vi ikke har kunnet
komme med, men vi har også vært veldig tydelige på at vi har vært
veldig fornøyde med all informasjonstilfang, og PST har gitt oss
godt informasjonstilfang og tilrettelagt for gode samtaler, så vi
har følt at vi har hatt veldig omforent og god tilgang til informasjonen
for å belyse mandatets rammer.
Møtelederen: Tusen
takk. Da går vi over til siste del, som er en åpen avslutning på
5 minutter, hvis det er ønsket fra deres side.
Pia
Therese Jansen: Takk for den anledningen.
Angrepet den 25. juni
og utvalgets rapport har på en måte vært et viktig eksempel på og
en påminnelse om hvor viktig det er for vårt samfunn å ha et PST
og et politi som faktisk fungerer – og når det går galt, rammer
det ganske så hardt. Denne gangen rammet det et sårbart og utsatt
miljø spesielt hardt. Mange temaer har blitt løftet opp i dag, og
jeg er helt sikker på at også andre temaer kommer til å bli løftet
opp i denne høringen.
Rapporten vår
er, som tidligere nevnt, ganske detaljrik og i mange forskjellige
fasetter, som ikke bare går inn i gode diskusjoner om hva som skjedde
i uken før og i uken for solidaritetsmarkeringen, men den går mer helhetlig
inn i det. Det er vårt håp med denne rapporten at man kan se på
det i sin helhet, og at man evner å opprettholde en prioritering
og et fokus på stadig forbedring av kontraterrorarbeidet, også når
ting tilsynelatende går godt – og ikke bare når det rammer hardt.
Jacob
Ravndal: Jeg kunne også tenke meg kort å gi en liten, forenklet
versjon av det som vi har forstått skjedde i RSU, for det er mye
juss og slikt. Det som kanskje er en litt enkel måte å si det på,
er at man gikk inn i dette møtet med en intensjon om å gjennomføre.
Så oppstår det en forståelse etter møtet om at PST sitter på informasjon
som er alvorlig, og som ikke er blitt lagt til grunn i den tidligere
vurderingen. Det er en ærlig sak. Det er ingen vond vilje her. Det
var et ønske om å beskytte – ikke sant? Men det stemte ikke. Politiet
hadde hatt tilsvarende informasjon. Det er rett og slett en misforståelse.
Det kan også sies så enkelt som det.
Møtelederen: Tusen
takk skal dere ha for at dere kom hit, svarte på våre spørsmål,
og ikke minst for det arbeidet dere har lagt ned i rapporten.
Da er vi ferdig
med denne delen av høringen, og det blir en pause på grunn av møte
i Stortinget. Vi samles igjen kl. 14.
Høringen ble avbrutt
kl. 12.50.
-----
Høringen ble gjenopptatt
kl. 14.
Høring med Oslo Pride og Støttegruppa
25. juni
Møtelederen: Da
er komiteen klar til å starte opp igjen etter en times pause. Jeg
vil ønske velkommen til Oslo Pride ved leder Dan Bjørke og Støttegruppa 25. juni
ved leder Espen Evjenth.
Dan Bjørke har
med seg tre bisittere. Det er administrasjons- og produksjonssjef
Jenny Skavdal, kommunikasjonsrådgiver Rohan Fernando og sikkerhetssjef
Frederick Bakken. Velkommen skal dere også være.
Espen Evjenth
har med seg to bisittere. Det er styremedlemmene Ingrid Rasten og
Inger Kristin Haugsevje. Velkommen skal dere være.
Oslo Pride får
først inntil 10 minutter til en innledning, mens Støttegruppa 25. juni
får inntil 5 minutter. Etter innledningen starter komiteens utspørring.
Da har først jeg som saksordfører 10 minutter til spørsmål. Deretter
blir det en åpen spørmålsrunde på 15 minutter, og helt til slutt
får dere til sammen inntil 5 minutter til kort oppsummering hvis
det skulle være behov for oppklaringer eller lignende.
Så er det viktig
å svare kort og konsist på komiteens spørsmål, da får vi dekket
mest mulig av tematikken. Husk å skru av og på mikrofonene og snakke
relativt godt inn i mikrofonen. Når det er 30 sekunder igjen av taletiden,
vil lampen begynne å lyse.
Da tror jeg vi
starter. Jeg gir først ordet til Dan Bjørke. Du har inntil 10 minutter.
Ver så god, ordet er ditt.
Dan
Bjørke: Tusen takk, komitéleder, og takk til komiteen for
at vi i Oslo Pride kan komme hit for å redegjøre og belyse saken
med våre perspektiver.
En konkret trussel
om terror gitt av E-tjenesten til PST med et kjent persongalleri,
der sikkerhetsmyndighetene vet at de har voldskapasitet, der en
av de involverte nylig har publisert et brennende prideflagg på
sin Facebook-vegg med en oppfordring om å drepe alle skeive – alt
dette midt under arrangementet Oslo Pride, der det er ventet at
over 70 000 mennesker skal gå i gatene: Hvordan er det mulig ikke
å sette dette i sammenheng?
25. juni-rapporten
sier at dette potensielt kunne blitt et av Europas verste terrorangrep
i nyere tid.
Denne saken handler
om at vi i Norge har en minoritet, skeive, som har blitt utsatt
for et terrorangrep som 25. juni-utvalget mener det er sannsynlig
at kunne ha vært avverget hvis sikkerhetsmyndighetene i Norge hadde
håndtert trusselen i forkant på en annen måte. Hva gikk galt i forkant
av angrepet? Hva skjedde i timene og dagene etter angrepet? Og hva
har skjedd fra angrepet fant sted, til i dag?
Fra og med torsdagen,
ti dager før angrepet 25. juni, hadde vi som arrangør gjentatte
ganger kontakt med politiet ved innsatsleder for å høre om trusselnivået
mot Oslo Pride var endret fra PST – dette siden vi hadde merket
økende spenning i miljøet. Svaret vi fikk, var alltid det samme:
Nei, det er ingen endring. Dette viser en alarmerende mangel på
kommunikasjon mellom PST, politiet og arrangøren, spesielt med tanke
på den pågående trusselen som skeive personer har følt på kroppen
over tid.
Mer alvorlig er
det faktum at ni dager før angrepet mente PST i en oppdatert terrortrusselvurdering
mot Norge den 16. juni at faren for islamistisk terror var usannsynlig.
Dette viser en alvorlig svikt i deres evne til å vurdere trusler
riktig og handle i tråd med den aktuelle situasjonen. Det er grunn
til å sette spørsmålstegn ved hvorfor PST ikke endret sin tilnærming
til trusselvurdering når det var åpenbare indikasjoner på en økende trussel
mot skeive personer.
Siden PST startet
med å publisere trusselvurderinger, har ikke skeive vært nevnt som
et utsatt mål for terror fra ekstremistiske islamister før i 2023,
mer enn et halvt år etter at angrepet fant sted. I møte med PST
etter angrepet mente PST fremdeles at det ikke var mulig å legge
til grunn at skeive var et trusselutsatt mål. Da er det verdt å
nevne følgende:
2016,
nattklubben Pulse i Orlando: 49 mennesker drept, utført av ekstremistisk
islamist.
2017,
Stockholm: 5 drept, 14 skadde. Et uttalt mål var prideparaden, terroristen
ville drepe skeive.
2017:
IS oppfordret til lastebilangrep mot prideparaden i San Fransisco.
2017:
angrep planlagt av IS avverget i Paris mot skeivt utested.
2020,
Dresden: skeivt par knivstukket og drept av en ekstrem islamist
på åpen gate.
2022,
i juni, før angrepet i Oslo: ekstremistiske islamister oppfordret
til angrep mot skeive i Nord-Europa.
2022,
Bratislava, to måneder etter angrepet i Oslo: to drept på skeivt
utested.
2023,
tre uker før Oslo Pride: fire ansatte ved Oslo Prides kontor drapstruet
av en person utgitt som ekstremistisk islamist.
PST mente likevel
i møte med Oslo Pride etter angrepet utenfor London Pub 25. juni
at skeive ikke var et mål for ekstremistiske islamister. Når ikke
engang de involverte saksbehandlerne i PST vet at pride finner sted, har
noe gått alvorlig galt.
Det er altså god
grunn til å sette spørsmålstegn ved PSTs oppmerksomhet rundt skeive
som en trusselutsatt gruppe. Det er også god grunn til å stille
spørsmål om PST har blindsoner som de ikke fanger opp. Dette bringer
oss til spørsmålet om PSTs ansvar og mandat. Vi mener PST må utvide
sitt mandat og ikke utelukkende fokusere på terrorutøvere, men også
ha en tydeligere dialog med trusselutsatte grupper. Det er uakseptabelt
at en slik viktig aktør i vårt sikkerhetsapparat ikke klarer å fange
opp trusler som skeive personer står overfor. Det bør opprettes
en «outreach»-avdeling i PST. Vi vil derfor vise til det danske
PST, PET, og deres arbeid med å ha dialog med trusselutsatte grupper.
Evalueringen viser at PET i dialog med trusselutsatte grupper har
bidratt til økt forståelse for sikkerhetsarbeidet, spesielt det
forebyggende, og økt tillit til sikkerhetsmyndighetene.
Vi har blitt skutt
på, sa skeive – uavhengig om de var på London Pub eller ikke, for
terrorangrepet rokket ved hele spørsmålet om tilhørighet for skeive
i Norge. Det var derfor helt avgjørende å få til en solidaritetsmarkering
rett etter terrorangrepet for å gi skeive en mulighet til å stå
sammen i sorg og for å gi storsamfunnet en mulighet til å si tydelig
ifra og vise solidaritet. Den muligheten fikk vi ikke.
25. juni-utvalget
kaller politiets avlysing av solidaritetsmarkeringen som skulle
finne sted to dager etter angrepet, et menneskerettighetsbrudd.
Norges institusjon for menneskerettigheter, NIM, gjør ikke det og
fremstår som Strasbourg i sin frifinnelse av politidirektøren. NIM henviser
til tre saker der menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har dømt
en stat i menneskerettighetsbrudd fordi de ikke overholdt myndighetenes
plikt til å beskytte borgernes liv. I alle de tre sakene forelå
det en konkret trussel, og det var en reell og umiddelbar fare for
tap av liv. Klokken 13 samme dag som solidaritetsmarkeringen skulle
finne sted i Oslo, la PST frem etterretningsoppsummeringen, der
det sto:
«Per mandag 27.06.2022 kl. 1300
er det ikke avdekket informasjon som indikerer påfølgende planlagte
angrep.»
Det forelå altså
ingen konkret trussel.
Vi er da i en
situasjon – hvis vi skal legge NIMs rapport til grunn – der politiet
kan avlyse en politisk markering uten at det foreligger en reell
umiddelbar fare for tap av liv, og der fagmyndighetene som sitter
på hele sakskomplekset, anbefaler gjennomføring. Det er derfor uavklart
hvor terskelen er for hvor alvorlig en sikkerhetstrussel må være,
før man kan gå imot forsamlings- og ytringsfriheten og avlyse et
politisk arrangement av hensyn til myndighetenes plikt til å beskytte
borgerne. Det må vi få en avklaring på.
Det er betimelig
å spørre: Har vi på grunn av konsekvensene og kritikken som ble
fremmet mot myndighetene 22. juli, fått en innsnevret forsamlingsfrihet
i Norge fordi myndighetene ikke tør å ta den risikoen innbyggerne
er klar over finnes? Skeive lever tross alt med denne trusselen
hver eneste dag.
Avslutningsvis
ønsker jeg å presentere noen fakta:
Antall anmeldelser
av hatkriminalitet mot skeive har tredoblet seg fra 2012 til 2019.
En nasjonal trygghetsundersøkelse
utført på oppdrag av Justisdepartementet i januar 2022 viser at
25 pst. av transpersoner har opplevd trusler om vold, mens 14 pst.
av bifile og 15 pst. av lesbiske og homofile har opplevd det samme
– dette sammenlignet med at kun 3 pst. av heterofile har rapportert
om lignende erfaringer.
Resultatet fra
en undersøkelse som politiet gjennomførte under Oslo Pride i 2022,
viser at hele 30 pst. av skeive oppgir at de har lav tillit til
politiet. I samme undersøkelse viser 40 pst. av skeive at de har
opplevd hatkriminalitet, og kun 8 pst. av disse har anmeldt hendelsene
til politiet nettopp på grunn av manglende tillit.
Ifølge Amnestys
rapport i 2023 har kritiske ytringer og hatprat mot skeive økt eksplosivt
på sosiale medier. Negative innlegg på norsk på Twitter om transpersoner har
økt fra 1 400 i 2018 til 23 500 i 2022. Det er blitt en særdeles
betent debatt. På et eller annet tidspunkt må majoriteten i samfunnet
forstå livssituasjonen til skeive i Norge. Det er et felles ansvar
at alle som bor i Norge, kan leve et trygt og fritt liv. Det er
ikke skeives ansvar at skeive har det bra. Det er vårt felles ansvar.
Og er det én ting vi har lært fra 22. juli, er det at de som blir
utsatt for terror, blir overlatt for mye til seg selv. Det må denne
høringen sørge for ikke skjer.
Møtelederen: Tusen
takk skal du ha.
Da gir jeg ordet
videre til Espen Evjenth, som har inntil 5 minutter. Vær så god,
ordet er ditt.
Espen
Evjenth: Takk for det, og takk for invitasjonen til kontrollhøring.
Jeg er leder for
Støttegruppa 25. juni. Vi representerer mange av dem som er rammet,
og som i dag må leve med konsekvensene av terrorangrepet der to
personer døde. Jeg ble selv skutt i hodet på dansegulvet inne på London
Pub. Åtte andre fikk skuddskader, flere fikk andre typer skader,
og mange flere ble redde. Konsekvensene av terroren spenner fra
liv som har gått tapt, til liv som er satt på pause. Noen av oss
har blitt syke og har vært det lenge, noen av oss sliter med traumer,
og noen tør ikke å delta i samfunnet.
Det som står klarest
igjen for oss i støttegruppa etter 25. juni-utvalgets rapport, er
vissheten om at dette angrepet muligens kunne ha vært avverget.
Vi vet at forskjellige aktører har hatt mange av bitene i et puslespill som
kunne avslørt terrorangrepet. Det gjør vondt å se hvor nære de var.
Fredag 24. juni
hadde PST og Etterretningstjenesten et møte. Fire analytikere fra
PST som i liten grad jobbet med saken, møtte tolv personer fra E-tjenesten.
Fra utsiden ser det ut som terrortrusselen mot skeive i Norge burde
ha vært åpenbar under dette møtet. Etterretningen mener at Arfan
Bhatti er involvert i et planlagt angrep, selv om han er ute av
landet. PST hadde på sin side vært bekymret for relasjonen mellom
Bhatti og Zaniar Matapour i lang tid, ikke minst etter bilstoppet.
PSTs deltakere i møtet var ikke kjent med denne informasjonen. Etter
tipset fra etterretningen, eller RFI-en, for å være helt presis,
brukte ikke PST i noe særlig grad tid på hvem i Bhattis krets som
kunne være troende til å gjøre et angrep for ham. I stedet brukte
de ressurser på å finne ut om det kunne være noen andre enn Bhatti
som sto bak kontakten med etterretningen.
Dette dobbeltarbeidet
og den kritiske holdningen til andre tjenesters informasjon er forstemmende.
Det framstår for oss som et utslag av siloorganisering og som et
uttrykk for revirhevding i en konkurransedrevet arbeidskultur.
I årene før angrepet
fikk PST kun ett annet tips fra E-tjenesten. Derfor er det rart
at etterretningens informasjon i denne saken ikke ble tillagt mer
vekt. På møtet 24. juni er det heller ingen som bemerker at det
er Oslo Pride. PST bestemmer seg for å ta helg og følge opp saken
på mandag.
25. juni-utvalget
har levert et solid stykke arbeid, men rapporten evaluerer ikke
Justisdepartementets rolle. Dermed svarer en ikke på om Justisdepartementet ivaretar
sin koordinerende rolle, om de strukturene og systemene norske sikkerhetstjenester
jobber etter, er hensiktsmessige, og om de har oversikt over tjenestenes samarbeidskultur.
Dette er ting som er viktig for oss at vi får vite noe mer om.
Terrorangrepet
25. juni har belyst svakheter ved norsk kontraterrorarbeid som ikke
tidligere har vært belyst. Det må vi lære av. Vi har fått informasjon
fra egne tjenester i utlandet som ikke har blitt behandlet på en god
nok måte innenlands. Det har ført til at et dødelig angrep har fått
skje. Vi i støttegruppa trenger noen svar. Vi vil ha svar på om
norske sikkerhetsmyndigheter er organisert riktig. Vi må være trygge
på at disse tjenestene er organisert sånn at ressursene finner og
forstår hverandre og ikke jobber i hver sin silo.
Om norske sikkerhetsmyndigheter
skal ha vår tillit, må vi vite at de har tillit til hverandre og
til hverandres informasjon. Vi må vite at samvirkeprinsippet som
regjeringen innførte etter 22. juli, følges, og at ikke forskjellige
aktører bruker tid på å hevde revir overfor hverandre. Vi trenger
en forsikring om at arbeidskulturen innad i tjenestene er trygg,
sånn at kulturen ikke er til hinder for at relevant informasjon
blir delt til rett tid, og sånn at reelle problemstillinger og informasjonsbehov blir
avdekket. Vi trenger også at Stortinget i det videre arbeidet belyser
i hvilken grad Justisdepartementet har oversikt over disse problemstillingene
og har systemer for å kunne avdekke svikt i organiseringen og kulturen på
sitt ansvarsområde.
Det betyr at vi
i Støttegruppa 25. juni mener at Stortinget må vurdere om det skal
iverksettes en granskning som ser på samarbeidet og grensesnittet
mellom Justis- og beredskapsdepartementet, Forsvarsdepartementet og
deres underliggende enheter som er satt til å beskytte oss.
Avslutningsvis
vil jeg si at vi i Støttegruppa 25. juni også er opptatt av samfunnsberedskap
i et bredere perspektiv enn det vi snakker om i dag. Vi er opptatt
av helsevesenets evne til å jobbe proaktivt i en krise. Vi er opptatt
av at kriserammede mennesker får informasjon om hjelpetiltak og
sikkerhet, og om hva som har skjedd i krisen. Dette må kommuniseres
til riktig tid på en forståelig måte til alle som har behov for
det. Vi er opptatt av at det psykiske hjelpeapparatet i Norge er
dimensjonert og kalibrert riktig. Vi mener at i disse utvidede punktene
er det mye som har gått galt i vår sak, og at vi har mye å lære.
I tillegg må vi som samfunn jobbe målrettet mot ekstremisme og for
økt forståelse mellom ulike grupper i samfunnet. Dette kommer vi
tilbake til. Vår agenda i dag bunner i vårt ønske om å bidra til
at det som skjedde 25. juni 2022, aldri skjer igjen.
Møtelederen: Tusen
takk skal dere ha begge to for sterke og klare redegjørelser.
Jeg starter med
to spørsmål som går til Oslo Pride. Det første tar utgangspunkt
i det som justis- og beredskapsministeren uttalte i sin redegjørelse
til Stortinget den 14. juni, om at det skeive miljøet skal involveres
i det videre arbeidet. Hun viste også til at oppfølgingen av utvalgets
rapport skulle starte umiddelbart.
Jeg har lyst til
å høre litt om hvordan dere opplever at dere har vært involvert
i Justisdepartementets oppfølging av angrepet, både før og etter
at rapporten kom.
Dan
Bjørke: Vi har vært tydelige i den delen som var før rapporten.
Da har vi uttrykt til justisministeren både direkte og offentlig
at vi ikke er fornøyde med at justisministeren var fullstendig fraværende
til vi møtte henne i slutten av mai. Det er da nærmere ett år etter
at angrepet hadde funnet sted. Så skal det også sies at etter at
vi var tydelige, har justisministeren tatt den tilbakemeldingen.
Hun har hatt tre møter med oss etter at kritikken kom, og hun følger
opp med tiltak og dialog også videre framover.
Vi er ikke fornøyde
med den dialogen vi hadde før rapporten kom. I ettertid, der justisministeren
er i dag, ser vi at her kan vi jobbe sammen, og at det tas på alvor.
Møtelederen: I
rapportens funn nr. 7 pekes det på at dere ble gitt et for stort
kommunikasjonsansvar i den situasjonen som oppsto. Dere hadde samtidig
det svakeste beslutningsgrunnlaget av de aktørene som var involvert.
Det har rapporten rettet kritikk mot. Jeg har lyst til å høre litt
hvordan dere opplevde den situasjonen, og i hvilken grad dere fikk
informasjon i det hele tatt og noe grunnlag for å samarbeide for
å kunne fatte en beslutning om avlysning.
Dan
Bjørke: Vi kan se litt på tidslinjen for å gi et inntrykk
av hvordan denne situasjonen var for Oslo Pride i disse dagene.
Hvis vi ser tilbake
til søndag 26. juni, får vi en sms kl. 20.10, hvor politiet bekrefter
at de antar at solidaritetsmarkeringen blir stor, men at politiet
er klare for å håndtere store folkemengder. På pressekonferansen,
da de avlyste, var det nettopp størrelsen på arrangementet som var
bakgrunnen for at de anbefalte en avlysning. Samtidig er det en
konsert med mange, mange tusen mennesker på Tons of Rock, og det
er også en landskamp i fotball mellom Norge og Serbia som ikke blir
avlyst, som også finner sted på samme dag. Så størrelsen på arrangementet
mener vi var en vanskelig kommunikasjon å forholde seg til, et litt
vanskelig argument.
I tillegg mener vi at ordet
«anbefaling», når man anbefaler en avlysning, er ugyldig. Når politiet
anbefaler en avlysning, har vi ikke noe forhold til beslutningsgrunnlaget,
og vi kan heller ikke vurdere hvorfor de er kommet fram til en anbefaling.
Derfor er en anbefaling om en avlysning en avlysning av et arrangement.
Hvordan kan en arrangør som ikke sitter på beslutningsgrunnlaget,
gå imot en anbefaling fra politiet? Det er en helt umulig situasjon
å være i.
Vi fikk en telefon
da daværende leder av Oslo Pride var på vei inn til et NRK-studio,
fra stabssjefen i Oslo politidistrikt, som sa at de anbefalte avlysning.
Da var pressekonferansen til politiet rett rundt hjørnet, og de
avlyste uten at vi fikk en anledning til å diskutere denne saken.
Møtelederen: Da går neste spørsmål til støttegruppen. Jeg
tar utgangspunkt i justisministerens redegjørelse i Stortinget 14. juni,
hvor hun sier at regjeringen skal gjøre alt de kan for å lege det
såret som har oppstått hos de etterlatte. Med det som utgangspunkt vil
jeg høre litt om hvordan dere opplever myndighetenes oppfølging
i tiden etter angrepet, og om det har vært noen endring etter både
rapporten og redegjørelsen.
Espen
Evjenth: Vi har hatt en del kontakt med myndighetene. Vi
har hatt noe kontakt med justisministeren, vært deltaker i noen
av møtene som har vært der, og vi har bedt om støtte til å arrangere
en ettårsmarkering. Vi vet at det er politikere som jobber med vår
sak, men vi opplever vel kanskje ikke at regjeringen er spesielt
interessert. De har ikke etterspurt våre perspektiver på oppfølging
og har ikke gjort noe proaktivt for å vite hvordan det går med ofrene,
så vidt jeg vet. Så her er det store muligheter for forbedring.
Møtelederen: Vi
flytter oss nå over i den åpne spørsmålsstillingen. Da har vi litt
ekstra tid, sånn at alle partier kan få komme til orde. Vi skal
starte med spørsmål fra Arbeiderpartiet. Da forstår jeg at det blir
Benjamin Jakobsen som stiller de spørsmålene. Vær så god, ordet
er ditt.
Benjamin
Jakobsen (A): Først og fremst vil jeg bare få uttrykke hvor
utrolig lei meg jeg er for at vi i 2023 er nødt til å sitte her
og diskutere en sak som omhandler at mennesker utsettes for og må
leve i frykt for hat og vold, kun på bakgrunn av hvem de er, og
hvem de elsker. Jeg vil også uttrykke takknemlighet til dere som
er her i dag. Det er vanskelig å begripe den situasjonen dere står
i, men takk for at dere er en stemme for dem som ikke har en stemme.
Jeg vil begynne
med første spørsmål til Oslo Pride. Mener dere at myndighetene i
tilstrekkelig grad har kunnskap om minoriteter, og at de i forkant
av Pride hadde tatt inn over seg de endrede holdningene vi så til skeive
miljøer, og som vi har hatt eksempler på, som du trakk fram? Det
er fint hvis du kunne svare på det.
Og hvis jeg kan
tillate meg å stille et kjapt spørsmål til støttegruppen: Hvordan
opplevde dere at samarbeidet med politiet fungerte?
Dan
Bjørke: Det er vanskelig å snakke om både hele PST og hele
det norske sikkerhetsapparatet, om de har kunnskap om skeive. Vårt
inntrykk er at de erfaringene man har gjort i Danmark, hvor man
har satt dialogen med trusselutsatte i system, har bidratt til at
det både er økt tillit mellom sikkerhetsmyndighetene og trusselutsatte.
Det er økt forståelse for arbeidet, og det har også engasjert trusselutsatte
grupper i arbeidet med å forebygge utenforskap. Det vi ser som et
viktig tiltak, er at man systematiserer sikkermyndighetenes dialog med
trusselutsatte, nettopp for å avverge at man opplever eller får
blindsoner, man fanger ikke opp eller er ikke klar over, f.eks.
sånn som det står i 22. juli-rapporten – at saksbehandlerne fra
PST ikke er klar over at det finnes en pride rett utenfor kontorvinduene
sine.
Espen
Evjenth: Spørsmålet var hvordan samarbeidet med politiet
fungerte, men kan du si når?
Benjamin
Jakobsen (A): Det er rundt handlingen den 25. juni, i etterkant.
Espen
Evjenth: Da foreslår jeg at Ingrid Rasten svarer på det.
Ingrid
Rasten: Jeg vil si at opplevelsen av hvordan politiet fungerte
den natten, er høyst individuell, ut fra hvor du var, og hvor det
skjedde. Min erfaring er at jeg var en av de sivile som var med
og stoppet gjerningsmannen. Da opplevde jeg at det tok fire–fem
minutter før politiet var til stede. Vi hadde allerede stoppet gjerningsmannen,
avvæpnet ham. Da politiet endelig kom, kom de flere på en gang,
men det var kaotiske tilstander. Vi ble alle etter hvert evakuert
til Thon-hotellets lobby, og der tror jeg politiet også fikk samlet
seg litt mer, fikk litt mer oversikt over hva som skjedde, og hva som
hadde skjedd. Jeg tror det er høyst individuelt hvordan det oppleves
at politiet fungerte den natten, men det ble jo stilt spørsmål ved
at det var en sivil politibil som var i gata, og det var mange som
lurte på hvorfor den ikke hjalp til.
Møtelederen: Da
er det Senterpartiet og Nils T. Bjørke.
Nils
T. Bjørke (Sp): Eg vil òg takka for innleiinga. Eg synest
det var nyttig å høyra korleis det vart oppfatta. Det er klart dette
er sterke historier. Det var kaotisk den 25. juni og med opplegget
etter den situasjonen som skjedde. Det var vel i alt fem separate
pressekonferansar frå myndigheitene den dagen. Korleis oppfatta
de som stod midt i det, samordninga frå myndigheitene den dagen,
når det vart så mange ulike pressekonferansar?
Dan
Bjørke: Dette var en av de største utfordringene vi sto overfor
den dagen. Først blir det opp til Oslo Pride å avlyse paraden og
alle arrangementene. Dialogen med politiet morgenen 25. juni – altså
i seks–syvtiden den morgenen – er at de anbefaler en avlysning.
De gir oss valget mellom enten å gå ut og holde pressekonferansen
selv, eller at de anbefaler en avlysning, og at vi kommer etterpå
og da må avlyse. Vi valgte da å gå i media først og avlyse arrangementet,
på bakgrunn av anbefalingen fra politiet.
Så skjer det samme
etter at vi må avlyse solidaritetsmarkeringen. Politiet anbefaler
en avlysning. Vi følger den anbefalingen og avlyser solidaritetsmarkeringen. Oslo
Pride mister hele omdømmet sitt internt i det skeive miljøet. Vi
er en organisasjon som skal slåss for skeives rettigheter. Vi har
akkurat vært utsatt for et terrorangrep. Hele det skeive miljøet
er helt avhengig av at vi møtes til en solidaritetsmarkering. Politiet
legger det ansvaret på oss. Det setter oss i en ekstremt vanskelig
situasjon der vi må stå og forklare og forsvare hvorfor vi har avlyst
en solidaritetsmarkering, uten at vi har beslutningsgrunnlaget.
Espen
Evjenth: Det var mange som plutselig hadde et enormt behov
for informasjon fra myndighetene. Vi kan si at vi synes myndighetene
lyktes sånn passe med det. Jeg tror at spesielt når et minoritetsmiljø
blir angrepet, kan en nøkkel være at det kommer god informasjon
til organisasjoner og aktører som opererer på de feltene, om hva
som har skjedd, vurderinger om trygghet og hvordan situasjonen egentlig
er, og informasjon om hvilken hjelp de kan få.
Vi er nok også
opptatt av at helsevesenet i Norge har et proaktivt ansvar i en
krisesituasjon, og det må de være i stand til. Vi har snakket om
et sentralt register for kriser – uten at det var det som var på
agendaen i dag – som kunne ha vært et mulig verktøy for spesielt
å nå ut med helseinformasjon.
Møtelederen: Da
går spørsmålet videre til Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen.
Carl
I. Hagen (FrP): Takk for veldig klare og sterke meninger.
Slik jeg oppfattet
det, rettet dere ganske sterk kritikk mot deltakerne i møtet den
24. juni, altså de fire analytikerne fra PST og de tolv personene
fra E-tjenesten. Mener dere at det bør være noen konsekvenser av
de feilene dere mener ble begått, når man ikke hadde forebyggende
virksomhet for å avverge det og kanskje kunne stoppe det? Hva tenker
dere om hva dere ville være fornøyde med av konsekvenser, og er
det konsekvenser for berørte personer eller for ledelse og system?
Med andre ord: Er det noen som her har gjort graverende feil som burde
medføre en konsekvens, eller er det egentlig kritikk mot et system?
Espen
Evjenth: Vi har forsøkt å holde kritikken på systemnivå.
Vi er bekymret etter å ha lest rapporten, for det første fordi det
skjedde en tsunami av småfeil i tiden fra informasjonen ble sendt
fra etterretningen til PST, der hver enkelt feil kanskje går an
å unnskylde i stor grad, men som også kunne vært avhjulpet med ledelse
internt i etaten. Vi er ikke i en posisjon til å vurdere det. Det
vi er opptatt av nå, er det vi ikke vet etter dette – det vi ikke
vet om arbeidskultur, det vi ikke vet om hvorvidt tjenestene er
hensiktsmessig organisert, og det vi ikke vet om hvorvidt departementet
og tjenestene i forhold til hverandre har hensiktsmessige måter
å avdekke systemsvikt på. Det var det jeg prøvde å ta opp i innledningen.
Når det kommer
til konsekvenser, kan ikke vi sitte her og peke på hvem som har
ansvaret. Det vil vi ikke gå inn på.
Dan
Bjørke: Vi er først og fremst opptatt av tiltakene og at
myndighetene følger opp rapporten fra 25. juni-utvalget, og at det
gjøres i dialog med det skeive miljøet. Vi tror at den dialogen
som man har startet nå, mellom sikkerhetsmyndigheter og trusselutsatte
grupper – altså den dialogen vi har med sikkerhetsmyndighetene –
fører til økt tillit, økt forståelse for arbeidet og en styrking
av forståelsen for sikkerhetsmyndighetene hva gjelder skeives livssituasjon
og den opplevelsen vi har av den trusselen jeg tror mange skeive
vil oppfatte at de lever med hver dag.
Møtelederen: Da
er ordet gått over til SV.
Audun
Lysbakken (SV): Tusen takk for at dere er her og belyser
saken for oss på en veldig viktig og grundig måte.
Et spørsmål til
Oslo Pride først: Jeg må si at jeg synes det er ganske utrolig at
det ikke ble møte med justisministeren før i mai, som du sa. Hva
slags begrunnelser fikk dere for at det tok så lang tid? Og så lurer
jeg på om dere har noen vurderinger knyttet til avlysningen av solidaritetsmarkeringen,
av regjeringen og Justisdepartementets rolle i den beslutningen.
Har dere noen oppfatning om det? Utvalget peker på at politidirektøren
skiftet syn på et tidspunkt. Så har dere noen opplysninger til oss som
kan hjelpe oss å belyse hvordan den beslutningsprosessen faktisk
var?
Til slutt til
støttegruppen: Kan dere si litt om hvordan dere opplever oppfølgingen
fra helsemyndighetenes side?
Dan
Bjørke: Den tilbakemeldingen vi fikk fra justisministeren,
var at hun ikke kjente seg igjen i kritikken av at hun ikke var
til stede. Hun mente at hun hadde fulgt denne saken tett hele veien,
men hun har likevel, etter at den kritikken kom, endret hvordan
hun jobber. Vi har vært i flere møter med henne i ettertid. Så hun har
tatt til seg kritikken, og det er vi fornøyde med. Men vi synes
det er bemerkelsesverdig at en justisminister ikke snakker med den
trusselutsatte gruppen etter et terrorangrep og etter det verste
terrorangrepet i Norges historie i etterkrigstiden.
Hvilken rolle
Justisdepartementet, ministeren, de politiske deltagerne og den
politiske ledelsen i Norge hadde i det RSU-møtet, har vi ingen informasjon
om, så det kan vi dessverre ikke svare på.
Espen
Evjenth: Om oppfølgingen fra helsemyndighetenes side: Vi
har hatt god kontakt lokalt i Oslo. Vi har ikke oversikt over hvilken
kontakt som skjer i resten av landet, mellom nære myndigheter og
berørte som bor der. Vi er bekymret over helsevesenets manglende
evne til å jobbe proaktivt. Vi er bekymret over om det ligger på
prioriteringsnivå, ressursnivå eller hvor det ligger – spesielt
den evnen man har til å ta ut topper, men vi er også opptatt av
kontinuerlig arbeid innen psykisk helsevern, med våre medlemmers
erfaringer i minne. Vi er også opptatt av at det kanskje fremdeles
egentlig ikke er noen som vet noe særlig om hvordan det går med
folkene som var i terrorangrepet i Rosenkrantz gate. Det er jo en
heterogen gruppe med mange skeive, men også med andre folk som var
på de andre stedene rundt angrepet i Rosenkrantz gate. Der tror
jeg vi som samfunn har mye å lære av de erfaringene som folk har
hatt med helsevesenet. – Vil du utfylle, Rasten?
Ingrid
Rasten: Jeg kan bare si kort: I Norge har vi på en måte ulik
organisering. Oslo, som er en storby, har gjerne kriseberedskapen
når noe sånt skjer, og vi har legevakten, som er åpen 24/7. Men
når folk fra Kongsberg eller Kongsvinger er i Oslo og opplever denne
krisen, kommer hjem og skal få hjelp, er det ingen som vet hvem
de er, det er ingen som vet at de var til stede. Oppfølgingen sier
at man skal være proaktiv, men hvem skal man være proaktiv for,
når man ikke vet hvem de er?
De små kommunene
har ikke de samme ressursene som de store kommunene har til dette,
så det er folk som allerede jobber innenfor barnevernstjenesten
og sosialtjenesten som skal gå inn og ta kriseoppfølgingen for dem
som kommer hjem med et sånt traume. Ikke har de nødvendigvis den
kompetansen på traumer heller, og det er ikke godt nok. Dere er
nødt til å bevilge penger til kommunene når en sånn type krise skjer,
og ikke si at det vi har, er godt nok.
Møtelederen: Vi
har 5 minutter til overs fra tidligere spørsmålsstilling fra saksordfører,
så vi prøver å få Rødt og Venstre på de siste 5 minuttene. Først
Rødt og Seher Aydar, vær så god.
Seher
Aydar (R): Takk til dere både for innleggene nå og for jobben
dere gjør, som er utrolig viktig.
Jeg har lyst til
å stille spørsmål om sikkerhet og tillit. I lys av det som har kommet
fram både i rapporten og i justisministerens redegjørelse, opplever
dere at det jobbes bedre med å ivareta både sikkerheten og rettighetene
til de skeive i samfunnet vårt? Jobbes det på noe vis for å bygge
tilliten, som jo er svekket, mellom politiet og de skeive, og ivaretas
det også at det skeive miljøet er ganske mangfoldig?
Dan
Bjørke: Først når det gjelder arbeidet med sikkerhet og Oslo
Pride og vårt samarbeid med Oslo-politiet: Det skal ikke være noen
tvil om at Oslo-politiet gjør sitt absolutt ytterste, og det samarbeidet
vi har med Oslo politidistrikt, er fantastisk. Det er et godt samarbeid,
det er et tett samarbeid, og det har det vært i mange år.
Vi har også hatt
dialogmøter med Politidirektoratet hvor de har tatt opp disse tematikkene.
Der venter vi fremdeles på de gode tiltakene. Vi har dialogmøter
omtrentlig en gang i kvartalet, hvor skeive organisasjoner møter
Politidirektoratet for å snakke om utfordringene. Det er et godt
steg på veien, men vi mangler altså tiltakene.
Espen
Evjenth: Jeg kan ikke svare på spørsmålet på stående fot.
Møteleder: Da
er det Venstre og Grunde Almeland til slutt.
Grunde
Almeland (V): Takk for at dere er her.
Jeg har et spørsmål
til Oslo Pride, og det er litt i forlengelsen av det Rødt også spurte
om. Jeg tillater meg kort å referere fra justisministerens redegjørelse:
«Jeg vet at både politiet og PST
har jobbet lenge og grundig med å skape trygge rammer rundt pride-markeringene.
Når det gjelder politiet, vil politidistriktene
ha dialog med lokale pride-arrangører og fokusere på synlig tilstedeværelse.
Det har vært viktig for meg i min dialog med politiet og PST, også
i tiden før rapporten kom, at de tar dette på største alvor, og
at det gjelder i hele landet.»
Mitt konkrete
spørsmål er: I tiden før denne rapporten kom, og også i tiden før
angrepet, hvordan har Oslo Pride konkret jobbet med sikkerhetsspørsmålene? Hvordan
har den dialogen konkret vært, og i hvor stor grad har man selv
sittet og måttet gjøre sikkerhetsvurderinger kontra å få tydelige
og klare vurderinger fra politiet?
Dan
Bjørke: Det er to deler av det spørsmålet. Det ene er Oslo,
det andre er Norge, og jeg tror det er litt ulikt. Vi i Oslo jobber
tett med Oslo politidistrikt. Vi har regelmessige møter. Vi har
koordineringsmøter hvor alle etatene i Oslo kommune som jobber med
sikkerhet, møtes fem ganger før arrangementet gjennomføres. Det
er et systematisk og godt arbeid.
Når det gjelder
resten av landet, vet vi at det er store variasjoner. Vi vet at
Politidirektoratet har sendt ut en beskjed til alle politidistriktene
om at de skal fokusere på pridene og jobbe tett med dem. I hvilken
grad man lykkes med det, er det vanskelig for meg å si noe om, bortsett
fra at vi får tilbakemelding om at det er varierende.
Det har vært et
skifte etter 25. juni-hendelsen og etter at vi har vært veldig tydelige
på banen, etter at VG begynte dekningen av at PST hadde fått dette
varselet om en terrortrussel i forkant av angrepet. Da ble det veldig viktig
for oss å få en dialog med PST. Den har nå resultert i at PST gjennomfører
en sikkerhets-/trusselvurdering av Pride i forkant av juni måned.
Det tas grep, og vi har dialog. Vi er ikke i mål, men det er en
dialog for å styrke det arbeidet.
Grunde
Almeland (V): En superkort oppfølging: Betyr det da at den
trusselvurderingen fra PST og den type arbeid ikke skjedde før angrepet?
Dan
Bjørke: Nei, ikke i dialog med oss. Hva de har gjort internt,
har vi ingen informasjon om, men det har ikke vært i dialog med
Oslo Pride.
Møteleder: Tusen
takk skal dere ha.
Da er utspørringen
over, og vi går over til mulighet for en kort oppsummering, hvis
det er ønskelig fra deres side. Jeg tenker Oslo Pride kan begynne,
hvis det er ønskelig, og så kan støttegruppen avslutte.
Dan
Bjørke: Takk igjen for at vi får lov til å komme og snakke
om våre perspektiver rundt terrorangrepet 25. juni. Det er viktig.
Vi håper dere
kan stille spørsmål rundt menneskerettighetsbruddet. Hva gjør vi
med det? Vi mener man er i en uavklart situasjon. Når er det man
kan avlyse en politisk markering? Hvilken sikkerhets-/trusselsituasjon
skal man stå i før man kan bruke det som et argument for å ta vekk
forsamlings- og ytringsfriheten? Det ønsker vi at dere snakker om.
Så må vi få en
avklaring av hva det betyr å av-anbefale en avlysning til en arrangør
som ikke sitter med beslutningsgrunnlaget. Det er også særdeles
viktig.
Vi ønsker også
at dere snakker med myndighetene om muligheten for å endre mandatet
til PST, slik at de også kan snakke med trusselutsatte grupper.
Det ser vi fra Danmark at har hatt en positiv effekt.
Espen
Evjenth: Vi i støttegruppa er opptatt av at det også er mye
som må løses framover som ikke har med dette å gjøre. Vi har snakket
så vidt om det nå både i spørsmålsrunden og i innledningen. Det
vi tenker er viktigst, og som er vårt forsøk på bidrag i dag, er
å bidra til at det ikke skal skje igjen. Da mener vi at vi trenger svar
på om norske sikkerhetsmyndigheter er organisert riktig. Kanskje
de er det, kanskje det burde være endringer der. Vi trenger svar
på om de norske sikkerhetsmyndighetene har tillit til hverandre.
Det er viktig for vår tillit til dem at vi vet at de har felles
forståelse og analyse i viktige saker.
Vi føler, etter
å ha lest rapporten, at vi trenger en forsikring om at arbeidskulturen
innad i tjenestene er trygg og god, slik at kulturen ikke er til
hinder for informasjonsdeling, og at problemstillinger blir belyst.
Vi håper at Stortinget og komiteen også er interessert i informasjon
om dette, og vi mener at Stortinget bør vurdere å iverksette en
granskning som ser på samarbeidet mellom departementene som har
ansvar her, og de underliggende tjenestene.
Møteleder: Tusen
takk til dere alle for at dere møtte og kom med – som tidligere
sagt – sterke og tydelige tilbakemeldinger.
Da tar komiteen
en pause fram til kl. 14.55.
Høringen ble avbrutt
kl. 14.46.
-----
Høringen ble gjenopptatt
kl. 14.56.
Høring med Politiets Fellesforbund
v/nestleder Ørjan Hjortland
Møtelederen: Da
er komiteen klar til å starte opp igjen, og jeg vil ønske velkommen
til Politiets Fellesforbund ved nestleder Ørjan Hjortland. Du har
med deg en bisitter, fagleder Finn Tore Pettersen, og velkommen til
deg også.
Politiets Fellesforbund
får først inntil 10 minutter til en innledning, og etter det starter
utspørringen fra komiteen. Det blir jeg som saksordfører som først
får 10 minutter til spørsmål, og deretter blir det en åpen spørsmålsrunde
på 20 minutter. Helt til sist kommer dere til å få muligheten til
en oppsummering på inntil 5 minutter, hvis det er nødvendig og ønskelig.
Det er greit å
ha på mikrofonen når man snakker, det er alltid en fordel, og når
det er 30 sekunder igjen av taletiden, begynner det å blinke i lampene.
Da gir jeg ordet
til Ørjan Hjortland, som har inntil 10 minutter.
Ørjan
Hjortland: Først: Tusen takk for at vi ble invitert til å
være med på denne høringen. Jeg har egentlig ikke så veldig mye
jeg tenkte jeg skulle innlede med. Vi er jo her som fagforening,
Politiets Fellesforbund, den fagforeningen som representerer et
betydelig antall av de ansatte i norsk politi, og som også organiserer
de ulike faggruppene. Vi har alle faggruppene, og vi har de ansatte,
både dem som jobber ute på gaten, og lederne. Så vi har hele spekteret.
Når det gjelder denne høringen, er jo dette en konkret høring som
vi tenker mer gjelder arbeidsgiveren, og det som arbeidsgiveren
kan svare på, men vi ønsker å stille her og svare på de spørsmål
som man ønsker å stille. Så skal vi svare på dem så godt vi kan.
Møtelederen: Det
var kort og greit.
Jeg har selv ikke
altfor mange spørsmål som saksordfører, men jeg tenker at vi først
kan høre om dere har medlemmer som har gitt noe spesielt uttrykk
for opplevelsen av terrorangrepet 25. juni, og om dere har fått meldinger
om spesielle problemer eller sider ved denne hendelsen som kan være
relevante for oss å vite om, fra fagforeningens side. Vi prøver
jo å dekke alle sider av sakskomplekset, og da er det interessant
å høre også fra dem som har støvlene på, for å si det sånn. Så hvis
dere har noen betraktninger rundt det, vil jeg gjerne høre det.
Ørjan
Hjortland: Generelt: Inntrykket vårt fra våre medlemmer etter
en sånn situasjon er selvfølgelig, for det første, at dette er en
veldig alvorlig hendelse. Våre medlemmer og de ansatte i norsk politi
ønsker å gjøre sitt ytterste for å levere på samfunnsoppdraget,
være til stede og kunne løse slike hendelser. Aller helst skulle
vi jo kunne forebygget at slike hendelser oppstår, og dette er noe
av det våre medlemmer føler på, og et ansvar som de bærer, og som
de tar tungt.
Det neste som
gjerne skjer etter en slik hendelse, er den etterfølgende, følelsesmessige
biten rundt det. Man har stått i en krevende situasjon, og mange
føler at man kanskje ikke har strukket til der man skulle ønske
at man kunne være. Noen ganger er det slik at de ressursene man
gjerne skulle ønske man hadde, ikke var til stede. Det er det våre
medlemmer gjerne står i hver dag. Vi ser at vi gjerne skulle vært
både flere og hatt mer informasjon tidligere enn det vi har.
Så er det noe
med å løse det oppdraget man står i, basert på den informasjonen
man har der og da, og finne best mulig løsning på oppdraget i det.
Det er jo det kanskje en del føler på etterpå, når man opplever
– skal vi si – etterpåklokskapen og noen ganger den litt urettferdige
kritikken, for man har stått i noe veldig ekstremt, og man har løst
det basert på den informasjonen man har hatt.
Man kan alltids
stille spørsmålet: Burde man hatt mer informasjon og gjort andre
disponeringer før? Derfor synes vi også det er veldig bra at det
gjennomføres slike granskninger av de oppdragene og de oppgavene
vi gjør i norsk politi. Det er veldig ønskelig og velkomment. Vi
ønsker det.
Møtelederen: Et
veldig direkte spørsmål: Er det en utbredt oppfatning blant deres
medlemmer at det er samarbeidsutfordringer med E-tjenesten?
Ørjan
Hjortland: Ikke som jeg er kjent med.
Møtelederen: Jeg
tror vi går over til en litt utvidet åpen spørsmålsrunde, hvor jeg
sier til komiteen at det blir fritt fram å tegne seg.
Jeg har notert
Arbeiderpartiet ved Kari Henriksen, Fremskrittspartiet ved Carl
I. Hagen, Venstre ved Grunde Almeland, SV ved Audun Lysbakken, Senterpartiet ved
Nils T. Bjørke og Rødt ved Seher Aydar. Da har vi hele runden –
og det er veldig bra. Det er en komité med mange spørsmål.
Vi begynner på
topp, med Kari Henriksen fra Arbeiderpartiet.
Kari
Henriksen (A): Takk for at dere har sagt ja til invitasjonen
og stiller her. Dere er en viktig faktor i politiet og en vesentlig
medspiller i det fagpolitiske arbeidet generelt.
Jeg har lyst til
å spørre dere litt ut fra deres posisjon når dere er i møter og
er med på å utvikle politietaten. Det har vært mye snakk om kultur
og ledelse helt fra Gjørv-kommisjonen i 2012. Det har også vært
nevnt i Al-Noor-rapporten, og det kommer igjen nå i denne rapporten.
Jeg har to spørsmål:
Det ene gjelder
deres inntrykk av at det har vært gitt tydelige politiske signaler
om å jobbe med kultur og ledelse i politiet i etterkant av disse
rapportene. Da tenker jeg også på om lederne i etatene etter deres
syn har fulgt opp i etatene og i fellesskap, slik en del av tilbakemeldingene
i rapportene har pekt på som mangel.
Så til det med
forebygging, som du også var litt inne på. Å ha dialog, at PST og
politiet generelt har dialog med utsatte grupper som er terrormål,
er et av tiltakene i Al-Noor-rapporten fra 2019. Jeg vil spørre
dere: Hvilken oppfatning har dere av at dette er fulgt opp i politiet, og
spesielt PST? Hvordan har de tilrettelagt for at den dialogen skal
kunne skje etter at den rapporten kom i 2019?
Ørjan
Hjortland: Det meste av disse spørsmålene er det arbeidsgiveren
som må svare for helt konkret. Jeg kan gi noen innspill for vårt
inntrykk av en del av det du tar opp, men det konkrete må nesten
arbeidsgiveren svare for.
Når det gjelder
kultur og ledelse, er det helt riktig at det har vært påpekt i flere
rapporter tidligere. Mitt inntrykk er helt klart at politietaten
har tatt dette på alvor, og at man har jobbet med det på ulike nivåer
og på ulike måter. Detaljene rundt det og akkurat hva må nesten
arbeidsgiver svare for. Tilbakemeldingene vi får, er at våre ledere
– spesielt de som er i de ytterste leddene – står i en veldig spagat
i forhold til rom og mulighet for å drive ledelse. Det er en utfordring,
og det handler om at de er veldig presset på oppgaver. De får ikke
det handlingsrommet og den muligheten til å fatte beslutninger som involverer
og gjerne er med på å ivareta et godt arbeidsmiljø f.eks. Det er
en stor utfordring for lederne våre som jeg har fått tilbakemelding
på.
Så spør du litt
om dialog. Tenker du da på dialog opp mot ulike miljøer eller opp
mot samarbeid med etater, kan jeg veldig kort fortelle at det også
har vært gjort mye der de seneste årene. Etter politireformen har
vi endret mye på dette, med bl.a. politikontakter – som vi får tilbakemelding
på igjen. Så må arbeidsgiveren svare konkret, men vi får en tilbakemelding
på at det har vært veldig bra og fungerer veldig bra. Det har vært
en suksessfaktor i veldig mange alvorlige situasjoner etterpå. Også
radikaliseringskontaktene og den rollen har vært veldig vellykket
og arbeidet med for å videreutvikle. Jeg vet også at etter denne
hendelsen er det noe man har fokusert på. Detaljene og det helt
konkrete kan ikke jeg svare nærmere på. – Jeg vet ikke om jeg dekket
spørsmålene dine?
Møtelederen: Bare
en kort oppfølging – Kari Henriksen.
Kari
Henriksen (A): Ja, bare en veldig kort oppfølging.
Jeg tenker på
at nå har vi den tredje rapporten som viser noen av de samme forholdene.
Det er bare det jeg er litt ute etter, hvordan dere vurderer at
dette kunne skje når det som står i Gjørv-rapporten på enkelte områder
når det gjelder ledelse, er litt sammenliknbart med det som står
i denne rapporten etter 25. juni. Det er egentlig bare det jeg ønsker
en vurdering fra dere på.
Ørjan
Hjortland: Som sagt er det en utfordring. For å svare på
en litt annen måte: Slik vi opplever det nå, er det en utfordring
med tilliten innad i norsk politi. Det har også kommet ut i media
i den senere tid. Da er vi litt tilbake til det jeg startet med.
Man opplever at ressursene er … ja, man får ikke gjort den jobben
man ønsker å gjøre, og man får ikke vært der man ønsker at man kunne
vært. Man opplever i det en litt fortvilet organisasjon, en organisasjon
og en politietat som er litt på felgen rett og slett. Det er et
litt fortvilet uttrykk, som gjerne også utspiller seg litt i en
tillitsutfordring internt i etaten. I stort handler dette om en
politietat som er på felgen, rett og slett. Det tenker vi er alvorlig,
og det er noe vi har løftet. Det vil også røre inn i det som handler om
ledelse og kultur. Det er vanskelig å utvikle en etat og ivareta
de ansatte, slik at de kan arbeide på en god måte, når man er så
presset på de ressursene man opplever at man skulle hatt og trenger.
Møtelederen: Da
går vi videre til Fremskrittspartiet ved Carl I. Hagen.
Carl
I. Hagen (FrP): Du nevnte i sted at det hadde vært noe urettferdig
kritikk. Tenker du da på det som står i rapporten om den siste uken
før 25. juni, PST – jeg går ut fra at PST er dine medlemmer – og
særlig et møte den 24. juni, dagen før, hvor man ikke koblet til
denne opplysningen fra E-tjenesten om et brennende prideflagg fra
Bhatti og angrep på alle skeive og ord som «drep dem»? Da vil jo
noen si at dette kanskje er en berettiget kritikk og ikke en urettferdig
kritikk.
Jeg vil i tillegg
spørre deg: Mener du også at PST, eller de mennene som var der,
ivaretok sin avvergingsplikt? Det er jo en av de viktigste oppgavene
for særlig PST å avverge terrorhendelser, altså hindre dem fra å
bli satt ut i livet. Ivaretok de på en skikkelig måte den avvergingsplikten
når de i realiteten ikke gjorde noe?
Ørjan
Hjortland: Jeg kan ikke svare konkret på de spørsmålene du
stiller. For å si det sånn: Jeg har ingen grunn til å si noe om
rapporten og funnene i rapporten. Det er veldig viktig at de funnene
kommer, og det er på ingen måte meningen å unnskylde de funnene
som ligger der. Jeg mente det litt mer generelt når det gjelder de
ansatte. For eksempel kommer det frem i rapporten at man gir utrykk
for at bl.a. politiets operative løsning da det skjedde, har vært
bra, at det har vært mye bra der. Det er slike ting. Før rapporten
kom, var det mange som hadde ulike meninger og ulike ytringer, enten
det er media eller der politiet gjerne sitter på et annet bilde, en
annen virkelighetsforståelse, en annen situasjonsforståelse enn
det som kom frem i ettertid.
Når det gjelder
detaljene i hva PST visste og ikke visste, og hvem som eventuelt
visste, kjenner ikke jeg til det, så det kan jeg ikke svare på.
Det var mer en sånn generell ytring om hvordan våre medlemmer opplever
en situasjon etterpå, hvor det har vært noe spesielt som har skjedd,
når det gjelder det som gjerne kommer frem i tiden like etterpå.
Da er det mange som gjerne vil mene ting uten å kjenne et helt bilde,
som politiet sitter med, og politiet kan gjerne heller ikke gå ut
og fortelle den informasjonen eller det politiet sitter med av et
situasjonsbilde.
Jeg kjenner ikke
detaljene i hva PST visste eller ikke visste. Jeg leser bare det
som er i rapporten, og må forholde meg til det, så jeg kan ikke
uttale meg noe nærmere enn det.
Møtelederen: Da
går ordet videre til Venstre og Grunde Almeland.
Grunde
Almeland (V): Dere har nevnt ressurssituasjonen flere ganger,
men en annen ting som også kommer tydelig fram, og som man så vidt
har vært inne på, er det med kulturen i politiet. I Politiforum
kunne vi før sommeren lese resultatet av en spørreundersøkelse – som
dere kanskje kjenner godt til, men for ordens skyld refererer jeg
det for komiteen – der 14 500 politiansatte som er medlemmer hos
dere, fikk denne undersøkelsen, som ble besvart av ca. 3 000. Et
flertall av respondentene, nesten 60 pst., oppfatter at politiet
er preget av en fryktkultur, mens halvparten mener at det ikke er rom
for dem til å uttale seg fritt i offentligheten om jobbrelaterte
temaer som ikke er omfattet av taushetsplikt eller annen form for
konfidensialitet.
Med dette som
bakteppe vil jeg gjerne ha betraktningene deres om hvordan dere
ser på denne bekymringen som en så stor andel av deres medlemmer
så tydelig har, og eventuelt hvordan dette påvirker evnen til å
dra lærdom av f.eks. kritikkverdig håndtering av det angrepet vi
nå i dag har som tema.
Ørjan
Hjortland: Jeg var inne på det i sted. Du viser til den undersøkelsen,
og jeg nevnte i sted fryktkultur internt i vår etat som hemmende
og farlig. Vi ser meget alvorlig på de funnene som er kommet frem
her. Dette er dessverre ikke overraskende for oss, for dette er
signaler vi har fått og også kommunisert til arbeidsgiver tidligere.
Det er nok et større arbeid som må gjøres i så måte for å endre
det.
Da er vi litt
tilbake igjen til det jeg snakket om innledningsvis om muligheten
for lederne våre – spesielt lederne som er ute og er nær dem som
er på gulvet og jobber, dem som er i ytre tjeneste – at de faktisk
må ha handlingsrom, muligheten for å finne gode løsninger. Vi opplever
en ledelse og en styring av norsk politi som gir veldig lite rom
for det. Da snakker vi om arbeidsmiljø og arbeidsvilkårene for dem
som jobber i etaten.
Så får vi tilbakemeldinger
fra de ansatte om at de vegrer seg for å ytre seg, fordi det får
konsekvenser for mange hvis de ytrer seg. Vi har også et veldig
spesielt og omstridt vedtak i Politiets Fellesforbund der vi har
sagt at vi ikke anbefaler våre medlemmer å varsle. Det er et veldig
alvorlig vedtak som vi vet er omstridt, og vi vet selv at det er
veldig alvorlig. Men det har vi fordi vi har sett og har en erfaring
med disse alvorlige varslingssakene, hvor vi dessverre ser og erfarer
at varslere og omvarslede blir syke, og det får store konsekvenser
for dem når de går ut og forteller om kritikkverdige forhold eller
ting de opplever og erfarer på arbeidsplassen som ikke er bra. Det
handler om hvordan vi klarer å håndtere slike saker, og hvordan
vi klarer å håndtere slik informasjon.
Når det er sagt,
vil jeg gjerne legge til at akkurat dette er noe vi jobber med.
Vi opplever at arbeidsgiveren har satt et veldig fokus på. Det jobbes
nå veldig med det internt i politietaten. Vi opplever også at vi
nå har et Justisdepartement og en justisminister som har uttalt
at dette ikke er greit, og at dette er noe de ønsker å gjøre noe med,
og vi opplever også at det jobbes med det. Men vi er utålmodige.
Vi har sagt at vi trenger et uavhengig varslingsombud. Ønsket vårt
er primært at vi vil ha det for hele arbeidslivet, i hvert fall
for den offentlige sektor. Vi ser at det er mange i offentlig sektor
hvor dette er et problem, det er ikke bare i politietaten, og det
har vært vårt mål og ønske å få det på plass. Nå opplever vi i hvert
fall at vi har et Justisdepartement som jobber aktivt med å finne
en løsning på dette. Så har vi ikke sett et resultat ennå, så vi
er positivt utålmodige, for å si det på den måten.
Møtelederen: Da
er det Audun Lysbakken, SV.
Audun
Lysbakken (SV): Jeg skjønner beskrivelsen av ressursbildet
i etaten som helhet. I denne saken er det særlig viktig for oss
å få belyst ressurssituasjonen i PST, og jeg lurer på hva du kan
si om den. Det rapporten f.eks. viser, er at det ikke er vilkårene
i loven, men ressursene, rett og slett bemanningen, i PST som gjerne avgjør
terskelen for om en forebyggende sak blir igangsatt eller ikke.
Det er varslet økte bevilgninger til PST nå, men vel to tredjedeler
går til beskyttelse av myndighetspersoner og en tredjedel til kontraterror.
Kan dere si litt om hva dere oppfatter om ressurssituasjonen i PST,
og om dere har meninger også om fordelingen av ressurser innad i
PST?
Ørjan
Hjortland: Når det gjelder konkret internt i PST, kan ikke
jeg uttale meg om det. Jeg har ikke detaljkunnskaper om det. Jeg
registrerer for øvrig at rapporten sier noe om det og bl.a. peker
på at det er en utfordring, mest sannsynlig at det er mangel på
ressurser rundt noen av de rollene som på en måte er tatt opp her.
Utover det kan ikke jeg kommentere og kjenner også veldig lite til
det som er internt i PST.
Møtelederen: Da
er det Nils T. Bjørke, Senterpartiet.
Nils
T. Bjørke (Sp): Ressurssituasjonen vil alltid vera ei utfordring.
Som fagforeining hadde det vore rart om de ikkje hadde synspunkt
på det. Det synest eg er naturleg.
Her har det vore
møte. Her har det tydelegvis vore kontakt. Eg berre lurer på om
de ser noko forskjell på vurderinga av alvoret i den informasjonen
som kom dagen før angrepet. Det er klart at når Etterretningstenesta
møter med tolv personar og PST med fire, er det ikkje det at dei
ikkje har dialog. Korleis er det med dialogen internt i PST når
dei som tydelegvis har arbeidd med saka og kjenner best til ho,
ikkje er med på sånne møte? Eg oppfattar at Oslo Pride er veldig
positiv til Oslo-politiet, mens dei er kritiske til PST og samarbeidet
der. Er det då berre ressursane som er problemet, eller er det like
mykje ei utfordring med leiing og kultur mellom organisasjonane
i politiet – at ressursane ikkje finn kvarandre godt nok og ikkje
stolar på kvarandre?
Ørjan
Hjortland: Dette er igjen spørsmål som jeg ikke kan svare
på. Jeg kjenner ikke til den interne driften i PST, så det er nok
et spørsmål du må stille til PST eller Politidirektoratet når det
gjelder det samarbeidet. Det jeg kan opplyse om, er at jeg kommer
fra et møte i Politidirektoratet i dag, og jeg er kjent med at man
nå har iverksatt en oppfølgingsplan etter denne hendelsen, hvor
bl.a. dette er et tema. Senest i dag fikk jeg vite at man nå har
fått på plass en liaisonordning der PST er i Politidirektoratet.
Så man jobber med det. Utover det kjenner ikke jeg noe til det som
gir deg noe svar på det du egentlig spør om.
Nils
T. Bjørke (Sp): Utfordringa er jo litt at både Gjørv-kommisjonen,
Al-Noor-utvalet og alle peikar på dei same utfordringane, men det
verker liksom ikkje som det har skjedd nokon endringar. Har det
ikkje vore merksemd på det før no etter den siste rapporten? Eg vil
jo tru at Fellesforbundet har ei kjensle av det, med sine medlemer.
Ørjan
Hjortland: Jeg kan som sagt ikke svare på detaljer. Jeg vet
man har tatt disse utfordringene på alvor, og at man jobber med
dette, men detaljer rundt det, hva man har gjort og ikke gjort,
og hvordan det fungerer internt i PST, kjenner jeg ikke til.
Møtelederen: Som
komiteen kan se, har vi utvidet denne seansen med 9 minutter fordi
vi ligger godt foran skjemaet. Vi har nå inntegnet Seher Aydar,
Svein Harberg, Frode Jacobsen og Benjamin Jakobsen. Vi setter strek
etter det. Da er det Seher Aydar, Rødt.
Seher
Aydar (R): Som fagforening for ansatte i Oslo-politiet: Hvordan
stiller dere dere til det 25. juni-utvalget peker på som manglende
opplæringstilbud for radikaliseringskontaktene når det gjelder forebygging av
politisk vold, voldelig ekstremisme, som også Al-Noor-utvalget pekte
på i sin rapport? Er det noe som radikaliseringskontaktene har etterspurt?
Er det noe som Politiets Fellesforbund eller Oslo Politiforening
har tatt opp som ikke er blitt fulgt opp, eller er det ny informasjon
for dere også?
Ørjan
Hjortland: Dette kjenner ikke jeg helt til – hva som skjer
internt i Oslo politidistrikt og eventuelt i Oslo Politiforbund.
Så det er vanskelig for meg å svare konkret på det. Det jeg vet,
er at det har vært et veldig fokus på radikaliseringskontaktrollen
og funksjonen, og at det har vært – hva skal jeg si – en rolle i
utvikling. Vi har fått mange positive tilbakemeldinger på den rollen
og utviklingen til den rollen. Akkurat det du spør om, kjenner jeg
ikke detaljer om. Hvorvidt de har etterlyst noe mer opplæring eller
noen konkret opplæring, vet jeg ikke.
Møtelederen: Da
går ordet videre til Svein Harberg.
Svein
Harberg (H): Du omtalte politietaten som på felgen. Det er
jo ikke bra. Hadde jeg kjørt på felgen, hadde politiet stoppet meg,
for å si det sånn. I ettertid: Har det at politietaten er på felgen,
påvirket politiets innsats ved denne spesielle hendelsen?
Ørjan
Hjortland: Det er igjen vanskelig for meg å gi et konkret
svar på det. Jeg ser også at rapporten mange ganger vurderer at
dersom man hadde visst eller gjort, så kunne man kanskje ha avverget
hendelsen. Så det blir en synsing som jeg ikke kan gi noe veldig
godt svar på. Det som er realiteten, er jo det at mangel på ressurser
er en utfordring både i etterretningsinnhentingsarbeidet, i det
forebyggende arbeidet og helt konkret også ute i det operative arbeidet.
Nå vet vi ganske
godt hva som skjedde her. Det som også påpekes i denne rapporten,
er noe som også var tatt opp i rapporten etter Al-Noor-hendelsen,
og det er mangel på bl.a. beredskap i stabene, operasjonssentralen,
som mangler en beredskap hvis det skjer. Det er noe vi også har
tatt opp. Etter at denne rapporten kom ut, var justisministeren
veldig tydelig på at det her var en del ting som man kunne iverksette
ganske umiddelbart og gjøre noe med. Det opplever vi at ennå ikke
er kommet på plass – beredskapsavtaler for så viktige sentrale funksjoner
og roller. Det er noe vi også har tatt opp med arbeidsgiver, Politidirektoratet,
og etterlyst. Vi får et svar om at det er et ressursspørsmål, altså
at skal man gjøre noe med det, må man ta noe vekk fra et annet sted.
Når jeg prøver å beskrive en etat på felgen, betyr det at man internt
i etaten i dag prioriterer mellom de prioriterte tingene. Da er
det vanskelig å ha en beredskap. Skal man ha en beredskap, skal
man helst ha en kapasitet til å agere. Den kapasiteten er svært
utfordret.
Møtelederen: Det
er to spørsmål til. Det første er fra Frode Jacobsen, Arbeiderpartiet.
Frode
Jacobsen (A): Jeg håper at dere som en viktig fagforening
i en viktig etat har dialog med medlemmene om hva slags kompetansebehov
som er hos deres medlemmer, og at dere som fagforening har dialog
med arbeidsgiveren om hvilke kompetansebehov dere ser hos deres
medlemmer, for å løfte medlemmenes kompetanse på viktige områder.
Spørsmålet går
på: Har det vært diskutert blant deres medlemmer og i de interne
foraene hos dere, og eventuelt også brakt videre til arbeidsgiveren,
om det er manglende kompetanse hos de politiansatte knyttet til arbeidet
med utsatte grupper og minoriteter?
Ørjan
Hjortland: Jeg kjenner ikke detaljer på det feltet. Hele
tematikken, hva skal vi si, minoriteter og mangfold er et ganske
stort og viktig spørsmål i etaten som vi egentlig har hatt på agendaen
relativt lenge. Det handler om både hvem vi rekrutter inn i etaten,
hvem vi ansetter i etaten, og selvfølgelig om forståelsen internt
i etaten av hvordan de opplever og arbeider med denne utfordringen.
Så kan ikke jeg detaljene i hva som er gjort, eller hvordan man
jobber med det. Det må nesten arbeidsgiveren svare detaljert for.
Men at dette er noe man tar på alvor, er inntrykket mitt – som fagforening.
Så jobbes det nok på ulikt nivå på ulike måter med dette. Men igjen:
Her må nok arbeidsgiveren gi et svar på hva som helt konkret er
gjort.
Møtelederen: Da
er siste spørsmål fra Benjamin Jakobsen, Arbeiderpartiet.
Benjamin
Jakobsen (A): Jeg frafaller.
Møtelederen: Da
har vi kommet til veis ende. Det gjenstår bare for dere å oppsummere.
Hvis dere ønsker å si noe eller legge til noe, har dere 5 minutter
til det, hvis det er ønskelig. Dere har fattet dere i korthet på
en forbilledlig måte hittil, så vi får se hva vi har i vente i denne
avsluttende runden.
Ørjan
Hjortland: Takk for det. Det viktigste for oss var å være
her og være tilgjengelige og kunne svare på de spørsmålene dere
ønsket å stille. Det er begrenset hva vi som fagforening kan svare
på, men jeg håper at jeg i hvert fall har kunnet gi de svarene som
det var mulig for meg å gi.
Møtelederen: Tusen
takk skal dere ha begge to for at dere stilte.
Da tar komiteen
pause en liten halvtime og samles igjen kl. 16.00.
Høringen ble avbrutt
kl. 15.33.
-----
Høringen ble gjenopptatt
kl. 16.
Høring med tidligere fungerende
sjef i Politiets sikkerhetstjeneste, Roger Berg, og tidligere politimester
i Oslo, Beate Gangås
Møtelederen: Da
er komiteen klar til å starte opp igjen.
Jeg vil ønske
velkommen til tidligere sjef i PST, Roger Berg, og tidligere politimester
i Oslo politidistrikt, Beate Gangås. Beate Gangås har med seg to
bisittere: politiinspektørene Rune Swahn og Martin Strand. Velkommen til
dere også.
Roger Berg og
Beate Gangås har inntil 10 minutter hver til en innledning. Etter
innledningene vil komiteens utspørring starte. Saksordfører, som
er meg i dette tilfellet, får først 10 minutter til spørsmål. Deretter
blir det en åpen spørsmålsrunde på totalt 20 minutter, fra alle
i komiteen. Helt til slutt vil det bli 5 minutter til en kort oppsummering,
dersom det er ønskelig. Vi oppfordrer som alltid til korte og konsise
svar på spørsmålene. Når det er 30 sekunder igjen på klokken, vil
det begynne å blinke i lampen.
Til slutt en påminnelse
om at hvis det er nødvendig å gi taushetsbelagt informasjon, må
vi, selvfølgelig, lukke dørene. Det kan være en mulighet å flytte
det til mandagens lukkede høring om nødvendig.
Da er det på tide
at vi begynner. Vi kan starte med å gi ordet til Roger Berg, som
har inntil 10 minutter.
Roger
Berg: Først og fremst: Takk for invitasjonen. Jeg er jo ikke
en del av PST lenger – jeg har gått av med pensjon – men takket
ja til invitasjonen for å kunne svare på spørsmål fra komiteen.
Først har jeg
lyst til å si at da rapporten fra evalueringsutvalget ble fremlagt,
kom nåværende PST-sjef med en beklagelse og ønsket ikke fokus på
bortforklaringer. Hun beklaget overfor alle berørte det som skjedde,
at PST ikke klarte å forhindre det som skjedde, og det vil jeg helhjertet
støtte Beate Gangås i. Det syntes jeg var veldig riktig, og det
var klokt å beklage. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg da jeg
hørte Oslo Pride her i stad. Dette er noe ingen av oss tar lett
på.
Når det gjelder
rapporten, var det politidirektøren og jeg som tok initiativ til
at vi skulle få en ekstern evaluering. Jeg hadde 15 år bak meg som
assisterende sjef i PST, har vært med på 22. juli med Gjørv-kommisjonen, vært
med på hendelsen i august 2019 – Al-Noor – og Kongsberg-saken. Min
erfaring er at disse eksterne evalueringene gir mye. De gir mye
for at man skal kunne gjøre gode vurderinger og følge opp funn,
og man tør å være mye mer kritisk når man får et kritisk blikk utenfra.
Det er vondt å
høre på alt det som kommer frem, for det gode arbeidet de ansatte
i PST gjør, kommer aldri frem: å forhindre terror, avverge terror,
jobbe kontinuerlig – flinke folk som hver dag går på jobb med det
for øye, at de skal forhindre at sånne ting skjer. PST klarer ikke
å forhindre alt.
Jeg tenker at
oppfølging blir kjempeviktig nå. Jeg har ingen rolle i det og tenker
at Beate Gangås og hele laget der, pluss politiet, har et veldig
godt utgangspunkt for å gjøre de forbedringer som er nødvendige.
Vi må være ydmyke for de tilbakemeldingene som har kommet, og at
det er rom for forbedringer, er det ikke den minste tvil om. Men
vi står i et krevende trusselbilde. Jeg begynte i tjenesten i 1982,
for 40 år siden, og har vært assisterende sjef de 15 siste årene.
Det er et utrolig krevende trusselbilde. PST står i spagaten hver
eneste dag over vanskelige ting som skal følges opp. Krevende situasjoner,
saker på rekke og rad, i en tid – særlig de siste 20 årene – hvor
folk lever livet sitt på internett. Man vet ikke hvem som er hvem,
og det er store utfordringer med dette. Man må prioritere skarpt
hele tiden. Vi har hørt diskusjonen om prioriteringer her, og jeg
regner med at jeg får noen spørsmål om det. Jeg skal svare som best
jeg kan.
Det blir viktig
å følge opp og gjøre dette på en ordentlig måte, og jeg er ganske
trygg på at både PST og politiet skal gjøre så godt de kan i å rette
opp de eventuelle feilvurderingene som ble gjort av PST. Men at
de ansatte i PST har gode intensjoner, at de er flinke folk, at
de vil vel, og at de ønsker å gjøre en god jobb og ivareta alle som
er trusselutsatte, er det ikke den minste tvil om.
Utover det tenkte
jeg ikke å si noe mer, og jeg legger til grunn både funnene og anbefalingene
i rapporten. Jeg synes det er en god rapport utvalget har laget.
Vi ga dem alle muligheter til å få tilgang til informasjon, med et
ønske om at alt skulle komme frem, og det synes jeg det har gjort.
Jeg synes de har vært flinke og levert en god rapport, selv om det
smerter.
Møtelederen: Tusen
takk for det. Da flytter vi noen av de ekstra minuttene over til
den generelle spørsmålsrunden etterpå.
Ordet går videre
til Beate Gangås, som har inntil 10 minutter.
Beate
Gangås: Takk for invitasjonen.
Angrepet 25. juni
i fjor var en svært alvorlig hendelse. Et terrorangrep er et angrep
på hele det norske samfunnet, og denne gangen ble det skeive miljøet
rammet – et miljø som allerede er spesielt utsatt.
Det er viktig
at politiets håndtering av hendelser som er så alvorlige, blir ettergått.
Når utfallet har vært tap av menneskeliv og mange sårede, må vi
alltid spørre oss om noe kunne vært gjort på en annen måte eller
på en bedre måte. Det gjelder også i dette tilfellet. Gjennomgangen
som er gjort av 25. juni-utvalget, er grundig og konkluderer med
flere anbefalinger til læring og forbedring.
Som politimester
i Oslo da hendelsen fant sted, konstaterer jeg at 25. juni-utvalgets
rapport peker på at mye ble gjort riktig av politiet under håndteringen.
Det er likevel flere viktige læringspunkter, særlig knyttet til
samhandling, koordinering, informasjonsdeling, kommunikasjon og
kompetanse – til en viss grad.
Et terrorangrep
er utfordrende å håndtere, også i etterkant av hendelsen. Det er
mange aktører som skal fungere i et samspill, og i dette tilfellet
skulle bl.a. politiet, Politiets sikkerhetstjeneste, Oslo kommune
og Oslo Pride være i tett og god dialog, samtidig som offentligheten
hadde et stort behov for fortløpende oppdateringer. Det var mye
informasjon som skulle håndteres, i mange kanaler og under et stort
tidspress. Dette innebar et klart behov for koordinering, informasjonsdeling
og kontinuerlig kommunikasjon mellom aktørene. Utvalget har belyst
disse forholdene og forbedringspotensialet på en – synes jeg – god
måte.
Så setter jeg
stor pris på at jeg får muligheten til å komme hit i dag for å belyse
håndteringen av angrepet slik jeg opplevde det de aktuelle dagene
i juni i 2022, og jeg stiller meg til rådighet for komiteen og de
spørsmål som medlemmene måtte ha.
Møtelederen: Tusen
takk skal dere ha. Da går vi løs på spørsmålsrunden, og jeg starter
med meg selv som saksordfører.
Jeg går rett på
spørsmålet som gjelder hvorfor det ikke ble opprettet en forebyggende
sak, og vurderingene som ble gjort rundt det. Det har blitt påpekt
at de juridiske vilkårene var til stede, og det ble likevel ikke
gjort. Så kommer vi inn i den siste avgjørende uken, hvor det er
flere tidspunkter hvor man kan gjøre det som i ettertid viser seg
å være det riktige, men det skjer ikke. Det kommer fram til et avgjørende
møte på fredagen, som etter hvert er blitt mye omtalt, hvor det
heller ikke går en alarm i tilstrekkelig grad.
Hvis vi starter
med det som gjelder hvorfor det ikke opprettes en forebyggende sak,
har jeg lyst til å høre litt om de vurderingene som ble gjort rundt
det.
Roger
Berg: Det er todelt. PST hadde Matapour, gjerningsmannen
bak angrepet, i kikkerten. PST hadde kontakt med ham og gjorde vurderinger
på et tidlig tidspunkt av om det var grunnlag for å opprette en
forebyggende sak, men bestemte seg for at det her ikke var grunnlag
for å følge opp nærmere enn det man gjorde.
Selv om PST har
muligheten, står PST med et trusselbilde i dag hvor man har så mange
som uttrykker ekstreme holdninger, som er på internett og fremmer synspunkter
som er lovlige og ikke straffbare, men som er ekstremistiske. Det
gjør de fullt lovlig. PST står med et stort antall personer som
gjør det. Så kan man opprette en forebyggende sak og gå i Oslo tingrett
og få tvangsmiddelbruk i forebyggende øyemed på et veldig lavt mistankegrunnlag.
Det er inngripende hvis man gjør det, at man gjør det overfor Norges
befolkning. Da skal man vite at man har en sak hvor det er grunnlag
for å gjøre det. Man skal også vite at man har muligheten til å følge
opp den informasjonen man innhenter. Man kan ikke starte en forebyggende
sak uten å vite at man har ressurser til å følge opp med avlytting,
spaning, med de ressursene som PST har. Der står PST i en kontinuerlig skvis,
ikke minst etter angrepet i Ukraina i februar. I ettertid er 15
etterretningsoffiserer utvist. Det er klart PST står i et stort
arbeid. Vi flyttet ressurser fra det området, fra terror og over
til kontraetterretning. Man står med trusler mot myndighetspersoner.
Man skal ikke være lenge på internett for å se at det er alvorlige
trusler som framstilles. Da må PST gjøre skarpe prioriteringer når det
gjelder opprettelse av forebyggende sak. Dagen i forveien, den 24.
juni, ble det også vurdert om man burde det, på grunnlag av det
man fikk fra E-tjenesten. Jeg var selv i møte på fredag ettermiddag.
Jeg ville ha et kontrollerende, avsluttende møte før noen skulle
starte ferie, noen gikk ut i helg, og noen skulle fortsette å jobbe.
Har vi et juridisk grunnlag for å starte opp en sak? Har vi noe som
tilsier at vi skal slå en terroralarm? Vi visste at det var Pride,
vi visste om Arfan Bhatti, som hadde lagt ut dette flagget. Dette
var det ikke første gangen han hadde gjort. Dette gjorde han kontinuerlig
i mange år, fant balansen akkurat mellom trusler og ytringer og
utfordret myndighetene på dette. Vi visste at han var i Pakistan. Det
var ikke noe grunnlag for å opprette, vurderte vi da ut fra det
vi visste på det tidspunktet. Jeg spurte flere ganger. Har vi ikke
noe grunnlag for at vi kan starte en sak, starte med en avlytting,
gå i tingretten med hastekompetanse? Vi hadde ikke det på det tidspunktet,
og da er det jo også feil av PST å starte på et ikke-objektivt grunnlag.
Er det ikke et objektivt grunnlag for å starte en sak, skal man
heller ikke gjøre det.
Det var noe av
skvisen man sto i. Så ser man i ettertid – og det er jeg helt enig
i – at vi burde ha gjort det. Da er det jo i hvilken grad det var
en feilvurdering. Men ut fra det vi visste der og da, hadde vi ikke
grunnlag. Jeg ba om håndsopprekning fra dem som var på møtet, dem
som skulle ut i ferie, om hva vi gjør hvis vi kommer over informasjon
som gjør at vi må starte på grunnlag av det vi hadde fra E-tjenesten
og andre. Det var unisont at da dropper vi ferie. Da kutter vi ferie,
og vi jobber, hvis det er noe som tilsier at vi kan jobbe med noe
konkret.
Møtelederen: Hvis
jeg kan spørre litt om dette møtet, på fredagen: Hvor mange ganger
vil du si at dere møter E-tjenesten og de stiller opp tolv stykker?
Det er vel det tallet vi har fått opplyst, at de var tolv stykker,
og fra PSTs side var det fire. Er det riktige tall, og hvor ofte skjer
det?
Roger
Berg: Nå var ikke jeg på de møtene, for det var fagfolkene
som jobbet med kontraterror. Jeg fikk kun referert fra møtene. Så
hvor ofte? Man jobber veldig tett med E-tjenesten. Man sitter jo
sammen med E-tjenesten. At det lå et alvor i det fra E-tjenestens
side, er det ikke noe tvil om. Men man hadde ikke i PST da et objektivt
grunnlag. Da hadde man jo gjort dette. PST har både pågrepet, avverget,
gått inn, og har jo ikke noen frykt eller redsel for å gjøre det.
Men man må ha et objektivt grunnlag for å kunne starte mot enkeltpersoner
i Norge i dag. Hvis man ikke har det, kan man heller ikke gjøre
det.
Det er klart at
akkurat den balansen mellom hvor mange som er på møter, og hvor
alvorlig det var, det blir vurderinger. Men det er faktainformasjonen
som tingretten i Oslo spør oss om. Hva er de objektive funnene? Hva
er den objektive informasjonen som gjør at dere skal starte avlytting
av en norsk person?
Møtelederen: Kan
subjektive oppfatninger av E-tjenestens troverdighet ha spilt inn?
Det har jo vært omtalt at informasjon fra E-tjenesten ikke alltid
blir tatt på like stort alvor. Det er iallfall tilflytt i media
at det kan være ulike oppfatninger i PST-miljøet av hvor mye vekt man
skal tillegge det som kommer fra E-tjenesten.
Roger
Berg: Jeg har vært assisterende sjef i PST i 15 år. Fra et
nesten ikke-eksisterende samarbeid til i dag – med først felles
analyseenhet, som ble politisk bestemt, og så et felles kontraterrorsenter
– har det vært en voldsom positiv utvikling i samarbeidet mellom
PST og E-tjenesten. Det er det ikke det minste tvil om. Det er stor vilje
fra toppledelsen og stor vilje nedover i organisasjonen til samarbeid.
Men så ser vi jo at særlig når det gjelder informantbehandling og
informasjon fra samarbeidende tjenester, ligger det en veldig sensitivitet
i det i tillegg, og kanskje en viss skepsis. Jeg tenker at det er
grunnlag for å jobbe nærmere med å utvikle det samarbeidet mellom
PST og E-tjenesten. Viljen er der. Ledelsen er for det. Og da må
det smitte godt nedover, sånn at man gjør det beste ut av det.
Møtelederen: Jeg
tror jeg må be deg om å utbrodere litt hva du mener om akkurat dette.
Hvor er det skoen trykker, hvor er det problemet ligger? Du sier
at det kan være en viss skepsis der. Kan du være litt mer konkret?
Roger
Berg: Særlig hvis det er kildeoperasjoner, er det en skepsis,
for da holder man kortene tett til brystet, av naturlige grunner.
Det er farlig hvis man går ut med kildeinformasjon og det sitter
noen i andre enden som gir informasjonen til en etterretningstjeneste
eller en sikkerhetstjeneste. Da er man veldig forsiktig med å dele
innholdet i den. Når PST spør E-tjenesten, vil de gjerne vite mest
mulig, mens det kanskje er en tendens til at man holder kortene
til brystet for ikke å fortelle alt. Og det er gjensidig. Det er
det samme fra PST, særlig innenfor det med menneskelige kilder,
kildeoperasjoner og deling av informasjon fra samarbeidende tjenester.
Man er redd for å få infomasjonstørke hvis man ikke er presis nok,
eller at PST får informasjon fra E-tjenesten som ender opp i en
rettssak, og kanskje man eksponerer en samarbeidende tjeneste, og
at man da får informasjonstørke. Det er sensitive spørsmål, og der
må det jobbes videre med tilliten. Men viljen er der. Folkene vil
det, og lederne vil det.
Men der tenker
jeg utvalget peker på noe viktig, der det absolutt er gode funn
som man må jobbe videre med.
Møtelederen: Utvalget
har påpekt at i dette møtet mellom fagfolkene på fredagen er det
feil folk som møter fra PSTs side – litt enkelt og litt satt på
spissen, men det er rett og slett ikke de samme folkene som har
fulgt sakskomplekset over tid, og det kan ha fått store konsekvenser.
Er du enig i den vurderingen?
Roger
Berg: Ja, jeg bestrider ikke det utvalget skriver der. Som
leder av PST satt jeg ikke så tett på at jeg så det selv, men det
som utvalget beskriver, tenker jeg virkelig er noe man må ta på
alvor. Vi bestrider ikke det i det hele tatt. Så det er jo noe som
PST må ... Grunnen til det, hva som var den reelle årsaken til at
de ikke var flere eller de rette personene, er noe utvalget til
dels beskriver, og det tenker jeg at vi må legge til grunn, at det er
som utvalget sier, og ta kritikken for det og sånn sett se framover
og forbedre på de rutinene, eller hva som skal til for at man ikke
gjør de samme feilene på nytt.
Møtelederen: Da
går vi videre til den åpne spørsmålsrunden, og vi følger partilisten
nedover. Vi starter med Arbeiderpartiet og nestleder i komiteen,
Frode Jacobsen.
Frode
Jacobsen (A): Jeg tror jeg vil fortsette der komitélederen
slapp nå, bare sånn at dette blir helt klart for oss. Det møtet
på fredagen som du var på – sier du at der visste dere at det skulle
være parade, og at det var et pridearrangement? Forsto jeg deg riktig
da?
Roger Berg: Helt klart.
Vi visste at det var pride dagen etter, og at flere hadde en guffen
følelse og til dels klump i magen. Det er det ikke noe tvil om.
Det var det jo foran stort sett alle store arrangementer. Så vet
ikke PST: Har vi gjort nok? Kunne vi gjort mer? Kan det oppstå noe?
Kommer det en blindgjenger? Kommer det noe inn fra siden her? Det
er en god beskrivelse at det var en guffen følelse. Det satt vi
med flere av oss. Vi visste at det var pride dagen etter.
Frode
Jacobsen (A): Var det kontakt mellom Oslo-politiet, som Gangås
ledet da, og PST også knyttet til pride? Vi har fått fortalt fra
Oslo Pride tidligere i dag at de hadde veldig godt samarbeid med
Oslo-politiet også i forkant av dette arrangementet, og pride hadde
vart hele uken. Var Oslo-politiet og PST i kontakt med hverandre
på et tidspunkt i forkant av 25. juni?
Beate
Gangås: Er det til meg, eller?
Frode
Jacobsen (A): Til begge i og for seg.
Beate
Gangås: Det som er vanlig når vi i Oslo-politiet planlegger
denne type store arrangementer, er at vi bruker PSTs trusselvurderinger.
Så den generelle kontakten er der. Det spesielle med akkurat de
hendelsene som skjedde den fredagen, er jeg ikke kjent med at det var
noen dialog med Oslo-politiet om.
Frode
Jacobsen (A): I forkant, nei? Men når du da, Berg, sier at
du selv som PST-sjef var på et møte fredag, dere vet at det er pride,
og vi får høre fra dem som har skrevet rapporten, og også lest det
som står, at det er 16 på et møte fredag ettermiddag – med fagfolk,
som du selv sier – og så var det ingen som tenkte på at det er pride?
Det framstår litt underlig. Er du enig i det?
Roger
Berg: Jeg vet ikke … Det er vanskelig for meg å si hva de
vurderte, men vi visste at det var pride dagen etter. Vi hadde jo
laget trusselvurdering for pride. Det var en del av helheten. Vi
lagde vurderinger i forkant, på vårparten, hvor vi hadde 17. mai,
store arrangement, inklusiv pride, og hvis det dukker opp noe spesielt, kommer
det tilleggstrusselvurderinger. Men det dukket ikke opp noe spesielt.
Vi visste at terrortrusselen var på medium, og at Oslo politidistrikt
er gode på arrangementer, at de – når man ligger på et nivå medium,
som er at det eksisterer terrortrussel, vi har sagt det i trusselvurderingene
våre også – er gode på å sette på tiltak. Men vi hadde ikke da noe
spesielt som vi kunne gå til Oslo-politiet med. Vi hadde ikke noe
konkret på ettermiddagen.
Burde vi hatt
det? Det sier utvalget – vi burde hatt det.
Frode
Jacobsen (A): Så til Gangås: Hva ville det etter din vurdering
betydd om PST hadde delt sin egenproduserte etterretning om Matapour
med radikaliseringskontaktene i politiet, som hadde ansvar for å
følge ham opp? Ville det ha endret noe, tror du?
Beate
Gangås: Jeg skal være forsiktig med å spekulere og være altfor
hypotetisk. Oslo politidistrikt hadde informasjon om Matapour. Vi
hadde stanset ham i bil sammen med Bhatti en tid i forkant i forbindelse
med at det skulle være en demonstrasjon utenfor moskeen på Stovner.
Det er klart at vi ser det som ønskelig å få så mye informasjon
som mulig, at det deles så mye som mulig, mellom PST og radikaliseringskontaktene
for at de skal kunne gjøre de riktige grepene og handle på riktig
måte.
Frode
Jacobsen (A): Et siste spørsmål til Berg, og det går på omorganiseringene
som har vært i PST etter 22. juli og etter Al-Noor: Har det bidratt
til å endre noe av lederkulturen og ledelsestenkningen i PST, slik
at man kan lytte til og lære mer av dem som er i førstelinjen, og
at man er tydeligere på hvor styrker og svakheter befinner seg?
Roger
Berg: Jeg er vel ikke helt objektiv når jeg skal svare på
det. Jeg tenker at vi tok alle de funnene på alvor, det som skjedde,
og tok på alvor den utviklingen vi hadde forventning om. Det er
flinke folk i PST, som stiller krav til lederne sine. Det er mange
som søker jobb der, og ledelsen er under press for å levere god
ledelse. Men om det var godt nok, er det vanskelig for meg å være
tydelig på. Jeg opplevde i hvert fall at de evalueringene var nyttige.
De ga oss gode tilbakemeldinger, og vi hadde et godt utgangspunkt
for både å drive lederutvikling og å ha fokus på god ledelse – med
god hjelp av de ansatte.
Møtelederen: Da
går ordet videre til Senterpartiet og Nils T. Bjørke.
Nils
T. Bjørke (Sp): Det er veldig krevjande saker, dette.
Er det i forbindelse
med omorganiseringa gjennomført nye rutinar for korleis ein skal
følgja opp dersom sakshandsamar vert sjuk, er i permisjon eller
er fråverande? Det verkar her som det er folk som ikkje har vore tett
på denne saka, som har vore i møtet den fredagen, og som kanskje
er grunnlaget for at det som dukka opp, ikkje vart sett. Du seier
at det hadde ikkje dukka opp noko spesielt sjølv om det var pride,
men samtidig hadde ein denne infoen frå E-tenesta. Det er ganske
tydeleg at de hadde fått den informasjonen. Er utfordringa samhandling
internt i PST, eller er det mellom etatane som er den største utfordringa?
Roger
Berg: Jeg opplever at det både i samarbeidet med politiet
og i samarbeidet mellom etatene er god vilje, men det er en krevende
situasjon. Man har et enormt informasjonstilfang som grunnlag for
å ta ulike beslutninger. Men det er klart at det med samarbeid på tvers
med etater, er ofte en akilles, og det er noe man aldri kan få terpet
nok på. Man må bli bedre på det hele tiden – dele informasjon, ha
vilje til å dele, ha kultur for å dele, spille hverandre god. Det
er grunnlag for å forbedre seg på det området.
Nils
T. Bjørke (Sp): På kva måte meiner du at det er omfattande?
Har omorganiseringa av PST som har vore etter både 22. juli-rapporten
og Al-Noor-rapporten, bidrege til betre leiarskap? Har ein vorte
flinkare til å lytta til kvarandre og samhandla med fyrstelinjetenesta?
Roger
Berg: PST er omorganisert flere ganger, og PST har blitt
tilført mye ressurser og har til tider hatt voksesmerter ved at
man har fått store budsjetter, mange nye folk, utdannede folk, og
har integrert folk med ulik type bakgrunn inn i PST. Det har vært
utfordringer med det, men selve omorganiseringen har vært ønsket internt.
Og sånn sett, med et endret trusselbilde opp gjennom tiden, har
man måttet flytte ressurser fra det ene til det andre området.
Min erfaring gjennom
mange år er at PST stort sett har hatt en slakk på noen områder
når vi har møtt nye utfordringer, men nå for tiden står PST i utfordringer
på alle saksområder – om det er oppkjøp, etterretning, trussel mot
myndighetspersoner, terror, høyreekstremisme og ekstrem islamisme.
Man står i et krevende trusselbilde og må både organisere seg riktig,
ha rett kompetanse og samtidig forholde seg til det spennet som
er mellom personvern, inngripende metoder og forventning om sikkerhet
– forventning om at befolkningen skal ivaretas, men uten at man
bruker inngripende metoder.
Det var ikke lenge
forut for denne hendelsen at jeg ble avhørt av Spesialenheten for
politisaker for at vi hadde vært for offensive når det gjaldt flypassasjerdata.
I et terrorforebyggende øyemed hadde vi hentet ut flypassasjerdata
på en – konklusjon – ulovlig måte, som vi per i dag har fått mulighet
til å gjøre. Som et av få land i Europa, hadde vi ikke mulighet
til det. Der hadde PST tolket utvidende for å kunne drive terrorforebyggende
arbeid. Man står i et voldsomt spenn hele tiden, store utfordringer
for å kunne møte trusselbildet og balansere personvern, inngripende
metoder, mot forventning om sikkerhet.
Møtelederen: Da
går ordet videre til Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen.
Carl
I. Hagen (FrP): Først et spørsmål til Roger Berg. Oppfattet
jeg deg riktig når du sa at du etter det fredagsmøtet som du ikke
var på, med disse 16 menneskene, hadde snakket med dem som var der,
og konkludert at det ikke var juridisk grunnlag for å starte forebyggende sak?
Roger
Berg: Det stemmer. Jeg visste at det foregikk møter i PST
på fagnivå, og vi hadde et fredag ettermiddag. Jeg ba om et avsluttende
møte for å stille kontrollspørsmål. Har vi gått igjennom alt? Det
med Bhatti i Pakistan og flagget var vi kjent med. Men som sagt,
Bhatti fant den balansen gjennom veldig mange år om å ytre seg.
Vi hadde informasjon, og …
Carl
I. Hagen (FrP): Men ikke det juridiske grunnlaget for å åpne
sak?
Roger
Berg: Nei, vi hadde ikke noe konkret, objektiv informasjon
som tilsa at vi kunne starte en overvåking av en enkeltperson, eller
at vi kunne gå ut med et terrorvarsel, som ville bli helt uspesifikt.
Carl
I. Hagen (FrP): Kan du forklare hvorfor det ikke er nevnt
i rapporten at dere hadde den vurderingen etterpå? På side 52 og
53 er hele dette møtet gjennomgått ganske detaljert, men så vidt
jeg kan se, er det ikke ett ord om det du nå sier, altså et møte
hvor du selv var med, etterpå. Jeg går ut fra at det var din beslutning da
å ikke åpne sak?
Roger
Berg: Jeg lytter jo til lederne, dem som stiller på den type
møter, når man har oppsummeringsmøter, og lytter til anbefalinger
og konkluderer på det grunnlag. Men jeg har opplyst utvalget om
det møtet vi hadde fredag ettermiddag før vi gikk hjem. Det var
et oppsummerende møte, hvor jeg stilte en rekke kontrollspørsmål,
for jeg visste at vi gikk ut i ferie – folk har krav på ferie også
i PST. Vi er sårbare. De tidligere hendelsene vi har hatt…
Carl
I. Hagen (FrP): Ja, det har vi hørt. Men det var din avgjørelse
å ikke åpne sak?
Roger
Berg: Nei, det er ikke… Når du er sjef for PST, så er det
din avgjørelse uansett. Du kan ikke peke på noen andre, det er sjef
PSTs avgjørelse. Men du sitter ikke direkte inne der – vi har jurister,
vi har avdelinger. Hver forebyggende sak som skal opprettes, løftes
ikke til sjef PST, men ansvaret er der, utvilsomt.
Carl
I. Hagen (FrP): Da har jeg et siste spørsmål. Du har jo snakket
litt om organiseringen, og det har vært veldig mye snakk om forholdet
mellom PST og E-tjenesten. For oss som er utenfor alt dette: Hvorfor
er det to forskjellige tjenester, i stedet for at de ble slått sammen
til én tjeneste, slik at man slapp disse konkurranseelementene mellom
to tjenester? At det kan være ulike avdelinger i én tjeneste som
har litt divergerende oppfatninger, skjønner jeg, men hva er årsaken
til at vi har to tjenester i stedet for én?
Roger
Berg: E-tjenesten har et helt annet mandat. De tilhører Forsvaret,
og de ser på trusler som kommer utenfra mot Norge, mens PST har
et innenlandsansvar. Det er mye større restriksjoner på hva PST
kan behandle av informasjon, for det dreier seg om norske borgere, mens
når det gjelder å beskytte Norge, som E-tjenesten har et viktig
ansvar for, har de mye bredere fullmakter til å iverksette tiltak
og innhente informasjon. Det er per i dag, men om det er hensiktsmessig
å slå sammen styrker for framtiden … Det har jo vært foreslått.
Både forsvarskommisjonen og det arbeidet som pågår, vurderer jo
å ha Norge i de rette innretningene, og det kan hende at vi må gjøre
noe med.
Carl
I. Hagen (FrP): Er det ikke noen internasjonale regler eller
konvensjoner som hindrer oss i å gjøre det, hvis vi mener, til slutt,
at det kan være en god idé?
Roger
Berg: Men det er nok en god idé å ha å ha en etterretningstjeneste
innenfor Forsvaret, og så blir det å skille mellom innland og utland
og det som er PST som sikkerhetstjeneste og E-tjenesten som etterretningstjeneste.
Men å finne gode løsninger på det og ha et åpent sinn for hvordan
vi skal innrette oss, er jeg enig i, det bør diskuteres.
Møtelederen: Da
går vi videre til Audun Lysbakken i SV.
Audun
Lysbakken (SV): Først til Roger Berg: Jeg vil takke for at
du deler dilemmaer og beskrivelser av hvordan tjenesten er strukket.
Det er ikke slik at vi ikke forstår det, men det er nå likevel vår
plikt å komme til bunns i hvorfor det svikter når det svikter.
Da lurer jeg på
følgende: Du beskriver det manglende grunnlaget for å opprette en
sak den fredagen, og du sa i sted at du forsikret deg om at dere
hadde gått gjennom alt. Men det er jo likevel slik at det manglende grunnlaget
kunne vært gjort noe med av PST selv, for det utvalget peker på,
er at tipset om Bhattis planlegging ikke utløste et arbeid for å
finne ut hvem som kunne være en eventuell iverksetter av det angrepet
i Norge. Derfor lurer jeg på, og det er jo det grunnleggende spørsmålet:
Hvorfor kom ikke det arbeidet i gang?
Roger
Berg: Jeg tror det kan være flere svar på det. Kanskje er
man på et vis hektet på gammel tankegang. Det er flere i PST som
mener at man burde ha tenkt at når Bhatti er i utlandet, så kan
vi ikke senke skuldrene; vi bør kanskje se om det er alternativer.
Så jeg tror nok det er sammensatt, og der ligger det gode læringspunkter
om hvordan man skal tilnærme seg. Man kan opprette forebyggende
sak uten å bruke tvangsmidler. Man kan innrette seg annerledes for
framtiden, og man kan gå ut og være mer proaktiv overfor ulike miljøer,
bl.a. utsatte miljøer, som er beskrevet her. PST har et veldig fokus
på trusselutøver og ikke den trusselutsatte. Metodisk sett ligger
det her flere måter å jobbe på som gjør at man for framtiden kanskje
kan avverge, forebygge på en annen måte.
Audun
Lysbakken (SV): Apropos det: Ut fra det utvalget sier om
PSTs innsikt i nettopp hvem de trusselutsatte er, ser det i ettertid
underlig ut – med alle de islamistiske angrepene som var rettet
mot skeive miljøer internasjonalt i årene fram mot dette angrepet
– at det ikke ble like tydelig understreket fra PSTs side at islamister
utgjorde en trussel mot skeive, som de gjorde når det gjaldt høyreekstreme.
Vil du si at bevisstheten rundt islamister som trussel mot skeive
miljøer var for dårlig, rett og slett, i tjenesten i årene fram
mot angrepet?
Roger
Berg: Når vi nå skuer tilbake og ser det vi vet, skulle vi
jo i etterpåklokskapens lys ønske at vi hadde innrettet oss annerledes.
Vi hadde faktisk like før et terrornivå på medium, på det som heter
«mulig», men innenfor ekstrem islamisme hadde vi faktisk gått ned til
nivået under, til «lite sannsynlig». Og det var ikke bare… Det var
trender i Europa som viste – etter all innsatsen som var gjort overfor
fremmedkrigere og ISIL – at trusselen fra ekstreme islamister faktisk
hadde gått ned. Hendelsen i Oslo ble lagt merke til internasjonalt
og førte til at man faktisk måtte styrke nivået igjen. Det var en
ny opplevelse, og vi fikk mange henvendelser utenfra om at dette
var en ny erfaring. Men ut fra det vi hadde da, ut fra det som var
vårt ståsted… Men så sier utvalget at her burde vi ha rettet mer
fokus mot sårbare trusselutsatte grupper, og det tenker jeg er god
læring for PST framover. Det som skjedde, får vi ikke gjort noe med,
men det er mulig å innrette seg annerledes framover.
Audun
Lysbakken (SV) [16:37:03 ] : Et siste spørsmål til Gangås,
for jeg synes vi må innom avlysningen av solidaritetsmarkeringen
i denne bolken også. Jeg vil høre ditt syn, sett fra Oslo politidistrikt,
på den prosessen. Utvalgets konklusjon er at politidirektøren ikke hadde
tilstrekkelig grunnlag for anbefalingen – eller egentlig beslutningen
– om en avlysning. Er du enig i den konklusjonen?
Beate
Gangås: På det tidspunktet satt jeg og var ennå ikke sikker
på hvilken informasjon som framkom i det møtet, på den mandagen.
Det jeg kan si, var at jeg hadde spørsmålet rundt avlysning med
meg helt fra lørdagen. På lørdag morgen var det besluttet at prideparaden
ble anbefalt avlyst. Den skulle gå på lørdag, samme dag, få timer
etter angrepet, og det var også da reaksjoner på at avlysning ble
anbefalt. Det var en av grunnene til at jeg ba om å få nummeret
til lederen av pride og tok kontakt med lederen av pride, tok kontakt med
byrådslederen i Oslo, dro bort til rådhuset og spurte om vi skulle
ha en felles pressekonferanse. Jeg fikk informasjon om at PST skulle
ha en pressekonferanse kl. 14, og jeg ba om at vi kunne bli igjen
i byrådets rom for å få med oss den pressekonferansen, for å høre
om det handlet om trusselnivået. Det ga en økt forståelse for hvorfor
det ble avlysning, men det var allikevel noen som gikk, og politiet
var jo der, og da ble det reaksjoner på det – hvorfor er dere der
når dere har anbefalt en avlysning?
Så dette hadde
jeg godt med meg når jeg gikk inn i mandagen, etter på søndag morgen
å ha vært i kontakt med pride, som sa at «vi ønsker å ha en markering
i morgen». Jeg sa at det skal vi gjøre alt vi kan for å trygge,
etter beste evne. Det var vår inngang til det spørsmålet. Det ble
satt i gang planlegging, det ble satt på en egen innsatsleder, og
jeg tok raskt kontakt med stabssjef, så vi fikk startet det arbeidet.
Den intensjonen hadde vi helt til jeg fikk en telefon, etter at
vi hadde hatt et telefonmøte hvor jeg begrunnet hvordan vi tenkte,
at vi ønsket å gjøre det vi kunne for å sikre det, at vi mente det
var tryggere med et statisk arrangement der det var en seriøs fasilitator
som sto bak, og at vi hadde veldig god kontakt med pride.
Så kom det en
telefon til meg etter en stund, og da var min oppfatning at de satt
på et helt annet informasjonsgrunnlag enn det jeg satt på. Jeg prøvde
å si at vi fremdeles mente at det riktige var å gjennomføre det, men
fikk da beskjed om at det går ikke på grunn av den informasjonen
vi har fått nå. Så det forholdt jeg meg til.
Audun
Lysbakken (SV): Hvem var det du var i kontakt med da? Var
det politidirektøren, eller var det PST?
Beate
Gangås: Da fikk jeg en telefon – og det tror jeg også er
beskrevet i rapporten – fra beredskapssjefen i Politidirektoratet
som, så vidt jeg forsto det, gikk ut fra møtet i RSU.
Møtelederen: Da
går ordet videre til Rødt – Seher Aydar.
Seher
Aydar (R): Takk skal du ha.
Bare for å ta
en liten oppfølger på akkurat dette først: Har du noen oppfatning
av eller informasjon om hvem det var som til syvende og sist tok
avgjørelsen om at det var klokt å anbefale en avlysning av solidaritetsmarkeringen?
Beate
Gangås: Det kom informasjon til meg. Det var jeg som politimester
som sa til mine at vi var nødt til å anbefale en avlysning, på grunnlag
av en telefon jeg hadde fått fra Politidirektoratet som sa at sånn
må det bli. Det betydde jo egentlig at jeg ble instruert til å anbefale
en avlysning.
Seher
Aydar (R): Jeg prøvde egentlig å høre om det var en avgjørelse
som kom fra politisk hold, eller om det var faglige vurderinger
i Politidirektoratet som lå bak anbefalingen. Har du noen informasjon
om det?
Beate
Gangås: Mitt tydelige inntrykk var at her var det i et møte
gitt informasjon fra PST som var av en sånn karakter at de som hadde
fått beskjed, altså Politidirektoratet og politidirektøren, som
hadde fått meldinger fra oss om hvorfor vi mente at vi kunne gjennomføre
det, de sa at det går ikke – det er for farlig.
Seher
Aydar (R): Takk for svar. Jeg har bare et siste lite spørsmål
som egentlig handler om dine ulike roller. Du var politimester da
angrepet fant sted, og er nå sjef for PST. Har du kommet over informasjon
som PST satt med, som du som politimester skulle ønske at du hadde før,
under eller umiddelbart etter angrepet?
Beate
Gangås: Jeg tror jeg har sagt tidligere om planlegging av
et så stort arrangement i Oslo at Oslo politidistrikt helt objektivt
sett er det beste politidistriktet når det gjelder store arrangementer
og har veldig god trening i det, men vi ønsker selvfølgelig å ha
så mye informasjon som mulig. Så når det gjelder å få tilgang på informasjon,
synes jeg utvalget beskriver det ganske godt: Det kunne ha vært
mer dialog mellom PST og Oslo-politiet på et tidligere tidspunkt.
Møtelederen: Venstre
og Grunde Almeland.
Grunde
Almeland (V): Jeg har et par spørsmål.
For å følge opp
dette sporet konkret, altså til Roger Berg: Ga du eller PST noe
informasjon til regjeringen som var vesentlig annerledes enn det
som Oslo-politiet hadde operert med tidligere?
Roger
Berg: Det stemmer. Jeg var i et møte med regjeringen hvor
også politidirektøren var, og etter at dette angrepet skjedde, fikk
vi kontinuerlig ny og veldig bekymringsfull informasjon. I møtet
med regjeringen – nå skal ikke jeg referere fra regjeringens indre
liv, men jeg kan referere til hva jeg sa – anbefalte jeg en utsettelse
fordi vi ikke hadde oversikt. Vi visste at det kunne komme følgeangrep,
vi visste at liv kunne gå tapt, ut fra den etterretningen vi hadde,
og min anbefaling til politidirektøren – senere også til politimesteren
i Oslo og til regjeringen – var å utsette, på grunnlag av veldig
farlig informasjon vi hadde. Hvis jeg eventuelt blir utfordret på
det, kan jeg ikke si mer om det. Da må vi ta det i en lukket setting,
for det er veldig konkret informasjon om den etterretningen som
jeg hadde på det tidspunkt, som innebar en veldig farlig situasjon.
Jeg sa at hvis
norske myndigheter vet det vi vet nå, og norske myndigheter godkjenner
og legitimerer at dette arrangementet går av stabelen, var mitt
råd at man burde utsette det; det var for farlig, liv kunne gå tapt,
og da med myndighetene vel vitende om at vi sto i en så farlig situasjon.
Jeg bestemte ikke – det var mitt råd.
Jeg har vært politidirektørens
NK i syv år, hun kjenner meg godt, og jeg var også kjent i de miljøene.
Det var alvorlig informasjon vi sto overfor. Liv kunne gå tapt.
Vi hadde informasjon om at det man hadde oppnådd i dette angrepet,
ikke var fullført. Det hadde stort potensial. Vi var overrasket
over det potensialet det hadde, og nye liv kunne gå tapt. Det var
vilje til å slå til igjen.
Grunde
Almeland (V): Til Beate Gangås: Har det kommet informasjon
i etterkant som gjør at din oppfatning om hvorvidt arrangementet
burde gjennomføres eller ikke, har endret seg nå, kontra hvordan
det var den gang da?
Beate
Gangås: Jeg fikk ytterligere og mer utfyllende informasjon,
som også Roger Berg var inne på, senere på mandagen. Jeg hadde også
tillit til at de vurderingene som ble gjort av PST og av politidirektøren,
var riktige, og at de hadde kloke betraktninger rundt hvor farlig det
var. Så jeg må bare si at ja, det kom ny informasjon. Det var fortløpende
utvikling i løpet av dagen. Så er det litt vanskelig å være veldig
etterpåklok, og det er ikke nødvendigvis noen fasitsvar på det spørsmålet
heller, men det var krevende for Oslo politidistrikt å stå i det spennet
vi gjorde den mandagen.
Grunde
Almeland (V): Et spørsmål bare for å klargjøre det som gjelder
opprettelse av forebyggende sak: I sin rapport beskriver utvalget
ganske tydelig at terskelen for å opprette forebyggende sak i PST
ikke er spesielt høy, og de nevner konkret et bilstopp i april 2022
og en hendelse der de mener det er juridisk grunnlag for å opprette
sak. Så da spør jeg Roger Berg: Er du uenig med utvalget? Du har
tidligere sagt at du mener det 24. juni ikke var juridisk grunnlag
for å opprette sak. Er du uenig med utvalget når de sier at det
var juridisk grunnlag for å opprette sak?
Du nevnte også
konkret – hvis jeg forsto deg riktig, og dette kan du oppklare –
at det at ressurssituasjonen var krevende, gjorde at det også var
problematisk å opprette forebyggende sak. Er det også riktig?
Roger
Berg: At man kunne opprette forebyggende sak mot Matapour
etter stoppen, er riktig. Det kunne man gjøre. Det var ikke noe
juridisk i veien for det, men det må man vekte opp mot andre saker
man står i, og opp mot annen informasjon man har. Det var hele tiden
prioriteringer. Det er jo – til spørsmål 2 – slik at PST må gjøre
prioriteringer. Det er et stort antall ekstremister i Norge som
mener at det er legitimt å bruke vold for å oppnå sine religiøse
eller politiske mål, og man har ikke kapasitet til å overvåke alle
dem og følge dem så tett som man gjerne skulle gjøre. Det er det
jo heller ikke lagt opp til at Norge som nasjon skal gjøre.
Grunde
Almeland (V): Så det var et juridisk grunnlag?
Roger
Berg: Det var et juridisk grunnlag for å følge med på Matapour.
Det kunne man ha gjort, men man hadde snakket med Matapour, og man
hadde gjort gode vurderinger. Jeg har selv lest rapporten fra dem som
var og snakket med Matapour og mente at han ikke var så farlig.
Han hadde et voldspotensial, han støttet ISIL, han mente at de vantro
ikke fortjente livets rett, men han var innenfor ytringsfriheten,
og det er legitimt å mene det. Men veien fra å gå fra ord til handling
er alltid veldig krevende å finne ut av, og der står PST med en rekke
saker hver eneste dag hvor man ikke bare har en guffen følelse,
men også klump i magen.
Møtelederen: Jeg
har et kort spørsmål, bare til oppklaring. Vi har tidligere fått
høre utvalget si at anbefalingene om å kansellere bygger på en misforståelse. Hvis
jeg leser deg riktig, presenterer du nå tvert imot en versjon som
tilsier at det er helt konkrete opplysninger som gjør at det er
en riktig beslutning, og at det ikke er kommet til informasjon i
etterkant som gjør at det viser seg at alt var feil. Er det riktig
forstått at du den dag i dag fortsatt sier at det forelå informasjon
som gjør at det var en helt riktig anbefaling å gi?
Roger
Berg: Jeg mener fortsatt at det var en helt riktig anbefaling.
Oslo, med de operative mannskapene som jeg kjenner godt, hadde ikke
det bildet jeg hadde. Det var en liten håndfull som hadde det alvorlige
bildet som vi sto i, og som var grunnlaget for mine anbefalinger.
Møtelederen: Så
for å være helt tydelig: Utvalget sier at dette bygger på en misforståelse,
men det er etter din oppfatning feil?
Roger
Berg: Det mener jeg er feil – absolutt. Det var feil.
Møtelederen: Det
blir et siste, kort spørsmål fra Kari Henriksen.
Kari
Henriksen (A): Bare et oppklaringsspørsmål om noe vi har
fått vite tidligere i dag, og det er at PST skal ha en egen oppfølgingsplan
etter det som skjedde i Al-Noor-hendelsen, og at PST ikke er enig
i alle anbefalingene som kom i den rapporten. Kan den tidligere PST-sjefen
Berg si noe om hvilke punkter dere var eller fremdeles er uenig
i?
Roger
Berg: Jeg var også inne i den evalueringen som skjedde etter
Al-Noor. Det var en rekke anbefalinger som fremkom, og det ble en
diskusjon innad i PST om hva man skal prioritere, hva man er enig
i, og hva som er viktig og ikke viktig, men jeg klarer ikke å huske detaljene
i hva man sånn sett var uenig i. Man måtte også der gjøre en prioritering
av hva man skulle implementere. Det tar tid å implementere anbefalinger
og gjøre endringer og justeringer. Noe mente man i PST var mer relevant
enn annet, og PST må jo ha muligheten til å gjøre egne vurderinger
også av hva som er relevant, hva man skal gå videre med, og hva
man skal innføre. Men jeg husker ikke detaljene i det man mente man
ikke burde følge opp.
Møtelederen: Vi
har faktisk ett og et halvt minutt igjen, så jeg drister meg til
å ta det når vi først er samlet. Det jeg ikke helt har fått svar
på, er hvor oppsiktsvekkende og uvanlig det er at tolv personer
fra Etterretningstjenesten møter i et møte mellom fagpersoner fra PST.
Hvor unikt er det?
Roger
Berg: Det er ikke unikt at Forsvaret og E-tjenesten har et
helt annet ressurstilfang enn det PST har. Så tolv til fire gjenspeiler
det ganske godt. E-tjenesten har en helt annen bemanning. De er
en del av Forsvaret. De har helt andre ressurser enn PST har. Det
er ikke i nærheten når man sammenligner det. Det kan det være gode
grunner til når vi ser hva som skjer i dag, og de store truslene
som finnes, men at E-tjenesten ofte mobiliserer, og at E-tjenesten
har bra med ressurser og bra med folk, er det ikke noe særlig tvil
om. Det er der jeg mener man må ha en informasjonsflyt. At antall
hoder i et møte teller – det må være rene ord for pengene. Hva er
det vi står i, hva har vi av informasjon, hvor trykker skoen? PST
har en helt annen terskel, for det er inngripende metoder man bruker
overfor Norges befolkning når PST må vite at det faktisk er objektive
funn som gjør at vi skal starte en avlytting av en telefon, avlytte
internett og at man skal gå på norske borgere med tvangsmiddelbruk
og gå i tingretten for å få den muligheten. Der er det veldig ulike
mandater mellom PST og E-tjenesten.
Møtelederen: Det
siste, veldig enkle spørsmålet er: Har terskelen nå flyttet seg
etter de erfaringene PST har gjort? Er terskelen for å opprette
en forebyggende sak lavere nå enn før dette?
Roger
Berg: Nå har jeg gått av med pensjon og er ikke i inngrep
med det, men jeg tenker at utvalget er inne på noe. Det er flere
måter man kan følge opp saker på – kanskje utvide porteføljen, tiltakspakken
for når man arbeider med en forebyggende sak. Men det blir Beate
Gangås og teamet som fremover må se på hvordan man skal modernisere,
se på metodene man bruker, og utvikle seg videre.
Møtelederen: Vi
må sette strek. Vi sier tusen takk for at dere dukket opp. Dere
får muligheten til å si noen avsluttende ord hvis dere har forberedt
det, men utspørringen fra komiteen er i alle fall over. Dere har
mulighet til å si noen avsluttende ord hvis dere ønsker det.
– Da gjenstår
det bare å si tusen takk for at dere stilte opp. Så ønsker jeg alle
en god fredagskveld og en god helg.