Møtelederen: Jeg gir ordet til helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol.

Statsråd Ingvild Kjerkol: Takk for anledningen til å møte Stortingets europautvalg. Som helseminister har jeg en stor EU/EØS-portefølje. Blant annet kan vi registrere at EUs tobakksdirektiv endelig innlemmes i EØS-avtalen, med gode tilpasninger i tråd med norske interesser. Men det er ikke tobakk jeg først og fremst ønsker å snakke med dere om i dag. Denne pandemien slipper ikke taket så lett.

Hvis vi skal se litt tilbake, er det i dag to år siden Helse- og omsorgsdepartementet ga Helsedirektoratet i oppdrag å koordinere arbeidet med koronapandemien. WHO hadde dagen før erklært covid-19 som en internasjonal helsekrise. Etter to år lever vi fortsatt med restriksjoner, om enn færre og færre. Vi har kontroll. Regjeringen vurderer fortløpende tiltaksbyrden og har annonsert vesentlige lettelser denne uken. Vi kan med stor grad av sikkerhet nå fastslå at den siste virusmutasjonen, omikron, gir vesentlig lavere sykdomsbyrde enn tidligere utgaver av koronaviruset. Vi har vaksiner, vi har også legemidler, og sammenlignet med andre land har vi samlet sett lave dødstall. Det var ikke gitt da pandemien kom for to år siden.

I pandemiens tidlige fase sto Norge ved flere risikofylte korsveier. Den første var da markedet for smittevernutstyr brøt sammen. Over natten forsvant våre kjente forsyningslinjer, og store land som USA og India innførte eksportforbud. Politiske allianser forsvant, og Norge måtte iverksette nødprosedyrer, opprette en statlig innkjøpsorganisasjon og handle direkte med kinesiske produsenter. Det gikk bra, men risikoen for å mislykkes var også høy.

Den andre risikofylte korsveien var å sikre Norge tilgang til vaksiner. I et normalforløp er det om lag én av ti vaksinekandidater som når opp. Nå var over 200 vaksiner under utvikling. Det var uoversiktlig og usikkert hvilke vaksiner som ville lykkes, og når én vaksine lykkes, er produksjonskapasiteten fortsatt flaskehalsen. Det var for krevende for enkeltland som Norge å inngå forpliktende avtaler i et tilstrekkelig omfang til å sikre egen befolkning tilgang på vaksiner. EU hadde kapasitet til både å satse på flere vaksinekandidater samtidig og også sikre forrang i produksjonskøer. Enkeltland som USA eller Storbritannia ønsket ikke å inngå egne avtaler om innkjøp med Norge.

Vaksineproduksjon er komplekse produksjonskjeder som består av en lang rekke innsatsfaktorer. Videre visste man at produksjonskapasiteten i en lengre startfase ville være begrenset sammenlignet med etterspørselen. Norge alene er ikke attraktivt nok for å komme fram i køen for å sikre rask tilgang. For det trenger vi europeisk samarbeid. Det som sikret oss tilgang til vaksiner, var at EUs medlemsstater aksepterte å avgi en andel av sine vaksiner til Norge, og at EU inkluderte Norge i avtalene. WHO representerte ikke et realistisk alternativ.

Som utenforland var Norges posisjon mer risikofylt enn EU-landenes. Det var ikke opplagt at EU ville ta oss med. Juridisk sett hadde de heller ikke trengt å gjøre det. Uten tilknytning til det europeiske samarbeidet ville Norge hatt stor risiko for forsinkelse i vaksinasjonen av befolkningen. Vi ser at andre alenestående høyinntektsland som Canada, Australia, New Zealand, Japan og Sør-Korea har alle sammen hatt store problemer med å skaffe tidlig tilgang til vaksiner. De har i dag utjevnet mye av forskjellene fra de europeiske landene, men på et langt senere tidspunkt. Det er dyrt å stenge ned et samfunn i påvente av vaksiner. Det har vi sett.

Nå arbeides det med en tilpasset vaksine mot omikronvarianten. Den har EU – og dermed også vi – sikret oss opsjoner til. Jeg deltok nylig i et uformelt EU-helseministermøte i regi av det franske formannskapet. Der var tema nettopp håndteringen av omikron og behovene for en tilpasset vaksine.

Vi er fortsatt i januar. De første meldingene om omikron kom som kjent i slutten av november 2021, og det europeiske samarbeidet har vist at det har evne til å handle raskt. Det var tett dialog da vi stengte grensene for reisende fra det sørlige Afrika. Det var også tett dialog da vi innførte restriksjoner og satte opp tempoet på boostervaksineringen. Det var ikke EU som innførte tiltakene. Det var det regjeringen og våre nasjonale myndigheter som gjorde. Alle har gjort det på sin måte, tilpasset sitt lands situasjon, men retningen er den samme. Sammen hadde vi bedre kunnskap og situasjonsforståelse til å treffe nødvendige vedtak. Sammen virket tiltakene bedre. Sånn virker EUs helseberedskap og kriserespons i praksis.

For et år siden orienterte min forgjenger Europautvalget om EUs forslag for å styrke EUs helseberedskap og kriserespons. Da var forslagene ferske svar på krisen – en krise som ble en vekker for Norge, for Europa og for hele verden. Nå – ett år etter – er det oppnådd enighet om nesten alle initiativene. EUs smittevernbyrå, ECDC, og EUs legemiddelbyrå, EMA, får utvidet mandat. Samarbeidet om alvorlige grensekryssende helsetrusler styrkes. En ny helseberedskaps- og krisehåndteringsmyndighet, HERA, er etablert. Den skal både operere i beredskapsmodus og være klar til å håndtere en krise. Ved neste krise er det HERA som har ansvaret for å utvikle, produsere, anskaffe og distribuere nødvendige medisinske mottiltak. Det kan være alt fra legemidler og vaksiner til medisinsk utstyr.

Med andre ord: Nå rigges Europa for å håndtere denne krisen i fortsettelsen og være klar for å møte andre helsekriser som måtte komme, for vi må forberede oss på at dette kan skje igjen. Når det skjer, har ikke jeg tenkt at Norge skal stå i like risikofylte situasjoner som under denne pandemiens start. Ved neste krise kan ikke Norge stå alene, og ved neste krise kan vi ikke lure på hvilke land som vil hjelpe oss. Etter mitt skjønn finnes det ikke et alternativ som er ansvarlig, til EUs styrkede helseberedskap. Samarbeidet med EU har vært avgjørende for håndteringen av pandemien i Norge. Derfor ønsker denne regjeringen å arbeide for å delta i EUs samarbeid om helseberedskap og kriserespons.

Uten en tilknytning nå kan vi ikke forvente at EU vil åpne opp for oss ved neste krise. Man kan sjelden skaffe seg forsikring når uhellet først er ute. Jeg har ikke tenkt å risikere at den norske befolkningen står uten medisinske mottiltak mens resten av Europa sikrer seg. I dag er vi tett knyttet til EUs helseberedskap og kriserespons, men tilknytningen vår er delvis basert på adhocløsninger for akkurat denne pandemien. Det er sårbart. Vi mener at Norge, på lik linje med våre europeiske naboer, må bli med på dette felles beredskapsløftet. Vi er en del av det indre markedet. Vår yttergrense er EUs yttergrense, og neste helsekrise vil ramme oss alle. Vi er allerede i dialog med EU og sentrale EU-land, og vi har foreløpig fått positive tilbakemeldinger. Det er vi glad for.

Våre nordiske naboer – Sverige, Danmark og Finland – bygger sin helseberedskap innen rammene av EU. Med norsk deltakelse i den europeiske helseberedskapen kan vi jobbe for nordiske bidrag inn mot EU. Dette framhever vi også når vi i år har formannskapet i Nordisk ministerråd.

Så vil jeg si lite grann om nærings- og industriperspektivet sett fra våre interesser. Hurdalsplattformen legger ambisiøse mål for utviklingen av en norsk helsenæring. Det samme høye ambisjonsnivået finner vi i EU og i EUs medlemsland. Derfor er helse en integrert del av EUs industristrategi. Og motsatt: Utviklingen av en konkurransedyktig europeisk helsenæring og legemiddelindustri er også en forutsetning for EUs styrkede helseberedskap. Deltakelse i HERA og et nært industrisamarbeid med EU er også nødvendig for at regjeringen skal lykkes med vår egen satsing på helsenæringen.

Regjeringen ser potensialet for næringsutvikling. Vi har gode kunnskapsmiljøer og ekspertise innenfor noen områder i Norge. Hovedandelen av alle vaksiner som settes i oppdrettsfisk verden over, produseres i Norge. De produseres på Kløfta og i Overhalla. Det skaper arbeidsplasser som vi kan leve av. Det er en prioritet for denne regjeringen å legge til rette for nasjonal produksjon av vaksiner og legemidler. Stortinget har gjort flere vedtak om akkurat det. Samtidig må vi erkjenne at alene er Norge og Norden for små markeder. Det finnes i dag elleve produsenter av legemidler i Norge. Globalt finnes det rundt 3 000 typer legemidler og virkestoff. Av disse selges 1 600 i Norge, og 250 er å anse som kritiske legemidler under pandemien. Norsk produksjon vil med andre ord aldri kunne stå for et sånt omfang av legemidler alene. Videre er produksjon av legemidler både kostnads- og ressurskrevende og forutsetter at norsk næring er konkurransedyktig i et internasjonalt marked for å være bærekraftig.

Legemiddelproduksjon er så komplisert at det ikke kan opprettes under en krise. Kapasiteten må være i drift også utenfor krise og være en del av en ordinær forsyningskjede. Samtidig setter regelverket om både statsstøtte og offentlige anskaffelser begrensninger. Etablering av nasjonal produksjon alene for drift under en krise vil ikke være tilstrekkelig. For å kunne øke legemiddelproduksjonen i Norge må norsk legemiddelindustri være en del av den europeiske industrisatsingen. En sånn satsing er i tråd med vår politikk om forsyningssikkerhet for medisinske mottiltak og utvikling av en norsk helsenæring.

Frankrike har under sitt formannskap i EU store ambisjoner for den europeiske helsenæringen, og vi samarbeider tett med både Frankrike, Tyskland og de nordiske landene på dette området. På både nordisk og europeisk nivå er det nå ambisjoner om konkrete samarbeidsprosjekter der norsk deltakelse er viktig for å styrke helsenæringen. Store deler av satsingen skjer allerede nå, bl.a. gjennom EUs helseprogram EU4Health og Horizon Europe. Norske bedrifter og kunnskapsmiljøer kan søke på store utlysninger av anbud og tilskudd, og vi håper at de bruker sjansen til å hevde seg.

Alle vaksiner mot covid-19 satt i Norge er produsert i Europa. Framover vil omstillingsdyktige europeiske bedrifter, også norske, bli et bærende element for å sikre robuste forsyningskjeder av medisinske mottiltak ved krise. Alle vaksiner mot covid-19 satt i Norge er et tegn på solidaritet fra Europa til oss her til lands, og framover må også Norge bidra inn til vår felles beskyttelse.

Jeg vil takke for muligheten til å møte Europautvalget. Vi vil løpende konsultere Stortinget om denne saken. Det er en viktig sak for vår felles beredskap framover, og det er viktig å forstå hvilke reelle muligheter vi har. Jeg ser fram til spørsmål og dialog.

Møtelederen: Takk for det, statsråd Kjerkol.

Da er det åpent for dem som ønsker å stille spørsmål, først Erna Solberg.

Erna Solberg (H): Jeg lurte på om statsråden kunne gjenta, eller si litt tydeligere, hva som er tidsrammen når man ser på etableringen av HERA. Generelt sett er dette en videreføring av det forrige regjering jobbet med. Vi støtter denne satsingen. Vi mener det er helt nødvendig, både for å sørge for at vi står sikrere i en beredskapssituasjon, og også fordi vi må leve med og klare den differensieringen og diversifiseringen av risiko som pandemien har vist. Kunne statsråden sagt noe mer om tidsrammen for eventuelle beslutninger rundt disse spørsmålene?

Møtelederen: Da er det Alfred Bjørlo, vær så god.

Alfred Jens Bjørlo (V): Takk for ei god utgreiing.

Det var eit spørsmål om same tema, berre for å vere 100 pst. sikker på at eg forstod statsråden riktig. Statsråden la veldig sterkt vekt på kor avhengige vi er av eit tett samarbeid med EU og heile EØS-området, at vi må forsterke det vidare framover, og at vi må vere tettare på det samarbeidet. Eg oppfatta, sjølv om statsråden ikkje sa det heilt i klartekst, at det då er avklart at regjeringa arbeider for at Noreg skal bli ein fullverdig deltakar i HERA-samarbeidet og beredskapsmyndigheita – berre sånn at det er presisert. Så det ville vere fint om statsråden stadfesta det, i tillegg til å svare på det som Erna Solberg spurde om.

Møtelederen: Da har foreløpig ikke flere tegnet seg. Da anbefaler jeg at helse- og omsorgsministeren i hvert fall får begynne å svare, og så kan vi under hennes svar ta én runde til med dem som har lyst til å tegne seg. Statsråd Kjerkol, vær så god.

Statsråd Ingvild Kjerkol: Til framdriften her: Beslutningen som omfatter styring av HERA utenfor krise, er fra september. Den kjenner nok Erna Solberg til. Der er det sånn at regelverket er godkjent, organisasjonen er etablert, og direktør er også ansatt. Regjeringen vil fortsette å utforske muligheten for vår deltakelse. Det franske formannskapet har vært veldig vennligsinnet og ønsker å jobbe for at Norge kan delta. Det er der vi nå er i prosessen. Vi har dette som en høy prioritet og tror det har sine fordeler å være med i diskusjonene så tidlig som mulig. Så vi imøteser det vennligsinnede formannskapet og de invitasjonene vi har fått så langt – og også støtte fra våre naboland.

Til Alfred Bjørlo: Jeg er litt usikker på om jeg oppfattet spørsmålet riktig, men det er litt avhengig av de andre om vi blir akseptert som medlem. EØS-avtalen er ikke noen inngangsport til dette. Det må skje gjennom en annen framgangsmåte. Jeg vil sånn sett vise til svaret jeg ga til Erna Solberg. Jeg synes det er viktig også å fokusere på de mulighetene dette innebærer for norsk industri. Det vi så under pandemien, var hvilke land som beskyttet egne interesser, og hvem som ønsket å handle med oss, og det var ikke en betryggende erfaring. Så vi er veldig overbevist om at dette er et godt og fornuftig samarbeid i fortsettelsen, sett ut fra norske interesser.

Møtelederen: Da er det Ingrid Fiskaa, vær så god.

Ingrid Fiskaa (SV): Tusen takk for ei nyttig utgreiing.

Eg har eit spørsmål knytt til dette med helsenæring og utviklinga av det tett knytt til europeisk industriutvikling, slik eg forstår det. Kan statsråden seia noko om dette påverkar norske standpunkt og synspunkt knytte til dette som føregår i Verdas handelsorganisasjon, nemleg synet på moglegheita for å dela vaksine- og medisinoppskrifter med fleire produsentar utanfor – stort sett – dei europeiske landa?

Møtelederen: Da er det ikke flere som har tegnet seg, så da overlater jeg til helseministeren å svare – vær så god.

Statsråd Ingvild Kjerkol: Nå er det en litt annen prosess som går gjennom WTO, der utenriksministeren så langt har forfektet regjeringens syn. Det å skulle gå videre med denne «waiver»-en i TRIPS-avtalen er også myntet på en konsensus. Der har vi sagt at vi ønsker å jobbe for det, men det er jo konsensus som er bakgrunnen for beslutninger og endringer der.

Til det som handler om norsk helsenæring: Norske aktører er også avhengig av markedsmuligheter. Gjennom et sånt beredskapssamarbeid vil det være økte markedsmuligheter og også en mer integrert satsing, sammenfallende med EUs industrisatsing. Land som Tyskland satser tungt på en helsenæring, både med bakgrunn i de erfaringene vi har fra pandemien, og også for å sikre en mer robust helseberedskap. Så her ser jeg mange muligheter for norsk industri. Det er fortsatt nasjonalstatene som må drive næringsutvikling og industriutvikling, men at det ligger muligheter i et europeisk beredskapssamarbeid også for norske industriaktører, mener jeg er ganske åpenbart. Vi har jo allerede et samarbeid, vi er tilsluttet EMA, godkjenningsordningen for legemidler og vaksiner, og det vil også kunne være mulighet for hele spekteret av utvikling knyttet til økt antall kliniske studier, også i sluttenden, som handler om produksjon.

Møtelederen: Da virker det som om spørrerlisten er uttømt, så da takker jeg helse- og omsorgsministeren for redegjørelsen og svar på spørsmål. Hvis helsekomiteen har andre planer nå, kan de få lov til å logge seg av, men det er selvfølgelig også mulighet til å være med videre hvis man ønsker det.

Da er vi ferdig med sak nr. 1 og går videre til sak nr. 2.

Møtelederen: Er det noen som har noe til rettsaktene? Ingrid Fiskaa, vær så god.

Ingrid Fiskaa (SV):. Eg har eit spørsmål, og det gjeld tobakksdirektivet. I den informasjonen me har fått, kan det sjå ut som om det norske forbodet mot nikotinhaldige e-sigarettar kan stå for fall, men eg veit ikkje om det er riktig lesing av direktivet. Kunne eg få ei forklaring på det?

Møtelederen: Det er jeg sikker på at utenriksministeren kan gi et godt svar på – vær så god.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt: Det elektroniske opplegget mitt har falt litt sammen, så jeg er på telefon. Jeg må vente lite grann før jeg svarer på det spørsmålet, så jeg får opp informasjon om den saken så fort som mulig.

Møtelederen: Da foreslår jeg at vi lar det spørsmålet bero til utenriksministeren svarer på spørsmål etter sin redegjørelse. Så kan vi ta punktet om rettsaktene helt til slutt, etter at Ingrid Fiskaa har fått svar på spørsmålet sitt.

Møtelederen: Da har jeg gleden av formelt å ønske utenriksminister Anniken Huitfeldt velkommen. Ikke minst er jeg glad for å se at det ser ut til at formen er bra. Det er vi glad for å se.

Det er redegjørelse om flere temaer i dag. Det er både styrking og reform av Schengen, det er norsk formannskap i N5, det er WTO-ministermøte, som jeg tror både utenriksministeren og jeg føler er en liten saga som ikke helt ender, ved at man aldri får avholdt disse ministermøtene, og så er det Polen og EØS-midlene. Da gir jeg ordet til utenriksministeren, vær så god.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt: Jeg vil begynne med å snakke lite grann om krisen rundt Ukraina, fordi vi samarbeider med EU når det gjelder å håndtere denne krisen. Selv om den saken ikke står på dagsordenen, vil jeg bare si noe kort. Dialogen med allierte i NATO vil forbli viktigst for Norge, men vi koordinerer også veldig nært med EU og europeiske partnere. De fleste av dem er også NATO-medlemmer. Norge er i veldig tett dialog med EU og enkelte EU-land om utviklingen. Det internasjonale samfunn gjør en stor innsats nå for å hindre eskalering. Da spiller EU en viktig rolle. EU har også sendt et tydelig budskap til Moskva om at en militær invasjon i Ukraina vil få store politiske og økonomiske konsekvenser. Viktige allierte som USA og Storbritannia har formidlet akkurat det samme budskapet. Alliert og europeisk samhold er viktig for Norge i håndteringen av konflikten, og det har vært veldig tydelig siden 2014. Det innebærer rent konkret at vi ved hver anledning har sluttet oss til EUs restriktive tiltak. Vi har også sluttet oss til EUs uttalelse om Ukraina fra 14. januar, som fordømte cyberangrepet mot landet. Norge er tjent med å stå sammen med EU i vår respons på russiske handlinger som er i strid med folkeretten.

Så til de sakene som står på dagsordenen, og jeg skal begynne med Schengen-saken:

Europakommisjonen har foreslått endringer i Schengen-reglene om grenser, den såkalte grenseforordningen. Målet er å sikre en mer helhetlig innsats på ytre og indre grense i Schengen. Det er tre hovedelementer i forslaget.

For det første foreslår Kommisjonen at når folkehelse er truet, bør det være en felles prosedyre for å vedta innreiserestriksjoner over Schengens yttergrense. Det er basert på erfaringer fra pandemien. Jeg tror vi alle skjønner hva det handler om.

For det andre vil Kommisjonen tydeliggjøre de virkemidlene medlemslandene har i møte med statlig organisert migrasjonspress mot felles yttergrense. Det handler om virkemidler for grensekontroll og grenseovervåking.

For det tredje foreslår Kommisjonen å endre medlemsstatenes mulighet til å gjeninnføre og videreføre midlertidig personkontroll på indre grenser. Kommisjonen ønsker å nedfelle et prinsipp om at jo lenger indre grensekontroll varer, jo grundigere må begrunnelsen for tiltaket være. Økt bruk av alternative tiltak til indre grensekontroll vil bli drøftet. Alt dette har vært aktualisert under pandemien.

Pandemien, kombinert med vedvarende terrortrussel og også migrasjonsutfordringer, har vist at det er nødvendig med en større mulighet for å kontrollere personbevegelser innenfor Schengen-området, større enn grenseforordningen så langt har åpnet for. I dag har vi en ikke-bindende rådsanbefaling om innreiserestriksjoner over yttergrensen. Den er knyttet til pandemien. Forslaget om felles prosedyre for tiltak når folkehelse er truet, vil gi landene mer ensrettet praksis. Hver medlemsstat har ansvar for å ivareta folkehelsen på sitt territorium. Fellesreglene må derfor gi landene nødvendige verktøy og fleksibilitet til å ivareta det. I et folkehelseperspektiv kan forslaget føre til bedre kontroll over hvilke tredjelandsborgere som befinner seg innenfor området, og som dermed kan tenkes å reise inn til Norge.

Vi deltar fullt ut i forhandlingene om forslaget, og her hjemme ble forslaget sendt på alminnelig høring sist uke. En rekke medlemsland arbeider fortsatt med å gjennomgå forslaget, og det bærer forhandlingene også veldig preg av. Landenes posisjoner vil bli tydeligere etter hvert som forhandlingene skrider fram. Norge vil som vanlig søke samarbeid med Schengen-land som støtter vår endelige analyse av forslaget.

For indre grensekontroll vil grunnvilkårene være de samme som i dag, ifølge forslaget. Det som er nytt, er kravet om tydeligere begrunnelser når indre grensekontroll skal beholdes ut over seks måneder. Et slikt krav er i tråd med en uttalelse fra generaladvokaten i EU-domstolen. Den ble gitt i sakene om Østerrike, om betingelsen av vedvarende indre grensekontroll. De sakene verserer nå i EU-domstolen.

Kommisjonens forslag vil bli drøftet når EUs innenriksministre møtes i Lille i begynnelsen av februar. Norge vil da være til stede, og vi vil delta. Vi vil også delta i drøftelser i Brussel i begynnelsen av mars.

Norge støtter et Schengen-område uten hindringer for reise mellom landene. Samtidig har vi behov for nasjonalt handlingsrom når det er nødvendig for å ivareta samfunnssikkerhet og folkehelse. Men det må balanseres mot forpliktende felles tiltak i Schengen-området.

Det 12. ministermøtet i Verdens handelsorganisasjon, WTO, skulle, som lederen sier, funnet sted i månedsskiftet november/desember, men på grunn av omikron ble det utsatt i siste liten. Normalt møtes ministrene annethvert år, og det er nå mer enn fire år siden forrige ministermøte.

Det er fire saker som nå er viktig for oss i WTO.

Den ene, og den viktigste, er respons på pandemien. Pandemien har vist oss at en åpen og global handel basert på felles regelverk er avgjørende for å få til trygghet. Men det er også rom for læring og forbedringer. Hvordan har handelsregelverket fungert? Er det noe som kan og bør gjøres bedre og annerledes? Målet er å være forberedt på neste globale krise og utarbeide en tydelig erklæring for hvordan WTO skal håndtere handel og helse.

WTOs respons må også løse spørsmålet om den såkalte «TRIPS waiver»-en, altså det som har vært veldig mye oppe i diskusjonen. Da er det innenfor WTO sånn at det ikke er avstemning. Det har mange ganger blitt spurt om hva Norge skal stemme. Blir det ikke enighet, blir det ikke noen avtale. Derfor har vi vært opptatt av å få framdrift i arbeidet. Jo lenger uenigheten varer, jo lenger tar det før WTO kommer til en konklusjon. Vi har i arbeidet med å finne fram til en felles løsning signalisert at vi støtter et begrenset unntak fra TRIPS-avtalen for vaksiner. Spørsmålet diskuteres nå i en engere krets, av USA, EU, India og Sør-Afrika.

Den andre saken er forhandlingene om fiskerisubsidier. En avtale i WTO om regulering av skadelige fiskerisubsidier vil være et positivt bidrag til det vi er opptatt av, som handler om bærekraftige fiskerier verden over. Det vil også være et stort gjennombrudd i WTO i arbeidet med miljøspørsmål.

Den tredje saken er forhandlingene om landbruk. Det inkluderer forhandlinger om landbruksstøtte. Her er forhandlingene krevende, og det er store forskjeller i ambisjonsnivået mellom landene. Flere land tar til orde for å redusere nasjonale støtteordninger til landbruket. Som følge av utsettelsen av ministerkonferansen er det usikkert hvordan den videre framdriften i forhandlingene vil bli. Det vil uansett kreve en betydelig innsats for å sikre at Norges særlige behov på området blir ivaretatt.

Den fjerde og siste saken jeg skal redegjøre for her, er arbeidet med reform av WTO. Hovedsaken er å gjenopprette det som heter et velfungerende tvisteløsningssystem. Utsettelsen av ministermøtet viser noe av den usikkerheten pandemien skaper for WTO. Det må vi ta høyde for også i fortsettelsen. Vi må finne fram til måter å gjøre framskritt på som ikke forutsetter fysiske møter, og det er noe av problemet. Når det ikke er fysiske møter, er det vanskelig å få til framgang. I mange av disse internasjonale forhandlingene er det veldig vanskelig å få gjennombrudd i vanskelige saker på elektroniske plattformer. Mange vanskelige saker løses i mer uformelle organer, som en del av et slikt møte, og når de ikke er til stede, er det vanskeligere å få til framgang. Det er beklagelig. For litt over en uke siden deltok jeg på et ministermøte med viktige WTO-medlemmer. Da ble vi enige om å se på kreative løsninger for å komme i mål på alle disse områdene.

I min EU- og EØS-redegjørelse i Stortinget i november varslet jeg en full gjennomgang av programsamarbeidet med Polen under EØS-midlene. Formålet med gjennomgangen er bl.a. å sikre økt overvåkning og kontroll av det som er norske bidrag. Det gjør vi for å forsikre oss om at norsk støtte ikke skal brukes til å undergrave de verdiene som avtalene om EØS-midlene bygger på. Når denne gjennomgangen er ferdig, vil vi sammen med Island og Liechtenstein vurdere om det er grunnlag for nye tiltak og reaksjoner overfor polske myndigheter. I dette arbeidet tar vi utgangspunkt i det avtaleverket som gjelder for EØS-midlene, og det er veldig viktig.

Dersom vi lander på å gjennomføre tiltak, må vi sørge for at vi har rettslig grunnlag for å kunne gjøre det. Det er veldig viktig at det er rettslig grunnlag for de tiltak vi treffer. Dersom vi ikke gjør det, kan vi bli kritisert for ikke å respektere rettsstatsprinsipper eller overholde mellomstatlige avtaler. Det vil ikke Norge være tjent med. Arbeidet med gjennomgang er igangsatt og vil ventelig være klart i løpet av februar. Jeg vil informere Stortinget på egnet vis om denne prosessen.

Vi er vitne til økt spenning og uro i Nordens nærområde. Det var jeg inne på innledningsvis. Det er viktig å understreke at dette påvirker hele Norden. Vi ser også at demokrati, menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper generelt er under økende press, både i Europa og globalt. Derfor har betydningen av det nordiske utenrikspolitiske samarbeidet blitt enda viktigere den siste tida. Vi har i Norden felles grunnleggende verdier og interesser, og vi har et felles ønske om å bidra til en verden hvor rett går foran makt, hvor løsninger finnes gjennom samarbeid og diplomatiske kanaler, og hvor økonomisk og politisk makt blir likere fordelt.

Vi har ulik tilknytning til NATO og EU i Norden, men gjennom det nordiske samarbeidet informerer, supplerer og ikke minst støtter vi hverandre. Ikke minst i krevende sikkerhetspolitiske situasjoner, som vi opplever nå, er det viktig å ha et åpent og tillitsfullt forhold og snakke med hverandre på tvers av hvilket land og hvilket politisk parti vi tilhører. Jeg var senest i Helsingfors i forrige uke for å diskutere med min finske kollega og den finske presidenten.

I år har Norge formannskapet i Nordisk utenrikspolitisk samarbeid, N5, og vi har tre hovedprioriteringer i vårt formannskap. Det er multilateralisme, det er rettsstat og demokrati i Europa, og det er grønt diplomati. Det første møtet skulle egentlig vært i morgen, men det har blitt utsatt på grunn av pandemi. Vi vil ta opp bl.a. europeisk sikkerhet, transatlantiske forbindelser, rettsstat og demokrati når vi møtes neste gang.

Hver for seg er de nordiske landene relativt små, men sammen har vi en stadig sterkere og viktigere stemme i verden, og den stemmen skal vi bruke. Tusen takk.

Møtelederen: Da er det åpent for spørsmål og kommentarer. Både justiskomiteen og næringskomiteen er også her, med tanke på det utenriksministeren har redegjort for, så det er selvfølgelig fritt fram for alle til å kaste seg på.

Mens vi venter på at noen skal tegne seg, har jeg et lite spørsmål. Det er knyttet til WTOs ministermøte – eller mangel på WTOs ministermøte. Det er helt riktig, som utenriksministeren sier, at spørsmålet om f.eks. «TRIPS waiver» er helt avhengig av å få konsensus, og der har også regjeringa videreført det arbeidet vi gjorde for å få til en konsensus. Det har vist seg vanskelig, bl.a. fordi de forslagene som ligger på bordet, er for vidtgående til at det kan skape enighet. Det gjelder langt mer enn vaksiner, og det har ikke tidsbegrensning, som har vært to veldig vesentlige temaer i det vi har forsøkt å finne konsensus om.

Utenriksministeren sa at det nå foregår samtaler mellom USA, EU, India og Sør-Afrika. Jeg spurte så vidt litt på forrige europautvalgsmøte om det var noen nye signaler, kanskje særlig fra India og Sør-Afrika, knyttet til hvor et mulig kompromiss kan ligge. Det ville vært veldig interessant å høre om utenriksministeren kan si noe mer om de samtalene som nå foregår mellom de fire. Gir de grunnlag for optimisme? Er det tema der Norge på ulike måter kan bidra til å skape den konsensusen som vil være nødvendig, eller er posisjonene fortsatt så langt fra hverandre at det ikke er trolig eller sannsynlig at det vil komme en konsensus i nær framtid, for å si det sånn?

Jeg ser ikke at noen har tegnet seg nå, så da kan utenriksministeren begynne med å svare på det, og så er det fritt fram for å tegne seg mens hun svarer.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt: Ja, det var jo et ministermøte med en del ministre for nærmest å bidra til større trykk på aktørene for å få til en løsning i dette spørsmålet. Jeg har ikke innsikt i hva som sies fra de landene hvor uenigheten har vært størst. Det har vært størst uenighet mellom EU på den ene siden og India og Sør-Afrika på den andre siden, og så har vel USA vært mer på den norske linja, om å gi et begrenset unntak for å få framgang i forhandlingene.

Vi har ønsket å skyve uenigheten til dem det handler om, for at de skal få til enighet. Jeg er sikker på at resten av landene i WTO vil kunne være enig i et begrenset unntak dersom disse fire landene blir enige – nå er ikke EU et land, men dersom EU blir enig med de andre. Hvor diskusjonen ligger akkurat nå, har jeg ikke helt oversikt over, men vi gjør vårt for å presse på utenfra. Det var også det som var tema i mitt innlegg til kretsen av flere WTO-ministre da vi møttes sist; hvor viktig det er å få fram enighet.

Møtelederen: Da har jeg ikke registrert flere spørsmål, men jeg har fått en liten beskjed om at helseministeren er tilbake for å svare på spørsmålet til Ingrid Fiskaa om e-sigaretter, så da foreslår jeg at helseministeren kan gjøre det nå.

Statsråd Ingvild Kjerkol: Nå hørte ikke jeg spørsmålet til Ingrid Fiskaa, men jeg har fått det gjengitt som at det var et spørsmål om det forbudet vi har i dag mot å selge e-sigaretter med nikotininnhold, vil oppheves med tobakksdirektivet. Var det riktig spørsmål? I så fall er svaret at ja, det vil oppheves med direktivet, men det blir rammet inn med grenser, aldersgrenser. Det er jo rammet inn, men et forbud mot nikotininnhold i e-sigaretter, akkurat sånn det er i dag, vil det ikke være med direktivet.

Møtelederen: Var det svar på spørsmålet til Fiskaa?

Ingrid Fiskaa (SV): Ja, eg trur me forstår kvarandre. Det er vel sånn at det er forbode i Noreg i dag, så då endrast det som følgje av EØS.

Møtelederen: Da ser jeg at Alfred Bjørlo har tegnet seg. Det var kanskje et spørsmål til utenriksministeren? Det var det – da får du stille det.

Alfred Jens Bjørlo (V): Då hiv eg meg på, sidan ingen andre tek ordet og nyttar høvet. Eg har eit par spørsmål knytt til WTO, som utanriksministeren var inne på som tema. Det er jo uendelege mengder ting ein kan gå inn på og spørje om, men eg har to konkrete ting. Det eine er eit aktuelt tema, nemleg den WTO-reforma som ministeren var inne på, som har rulla og gått, og ein har prøvd å kome vidare i lang tid. Eg forstår det sånn at USA der har kome med eit rimeleg ferskt initiativ for å kome vidare knytt til tvisteløysingssystemet. Er det noko det er dialog mellom USA og Noreg om? Har USA vore i kontakt med norske myndigheiter om tvisteløysingssystemet? Kva syn har den norske regjeringa på det initiativet?

Det andre spørsmålet knytt til WTO gjeld status på TISA-forhandlingane om ein ny tenestehandelsavtale. Det er jo prosessar som har vart svært lenge, men er det noko nytt som kan seiast knytt til det?

Møtelederen: Da gir jeg ordet til Ingrid Fiskaa, vær så god.

Ingrid Fiskaa (SV): Eg vil tilbake til denne «TRIPS waiver»-en, som det heiter på fint, eit unntak for patentar og andre immaterielle rettar for då i utgangspunktet ikkje berre vaksiner, men anna medisinsk utstyr, medisinar osv. Eg forstår at Noreg er oppteken av å få framdrift i forhandlingane, og at ein er oppteken av at det må bli konsensus. Det eg lurar på, er kva Noreg gjer for å gjera den norske posisjonen kjend i WTO. Eg høyrer at det blir etterlyst eit tydeleg standpunkt, og utanriksministeren seier jo her tydeleg at ein har eit ønske om å få eit unntak for patentar på vaksinar. Me skulle ønskje ein gjekk breiare enn det, men eg lurar på kva ein gjer for å gjera det standpunktet betre kjend i WTO.

Møtelederen: Da har jeg ikke registrert flere, så da kan utenriksministeren få svare på det – vær så god.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt: Når det gjelder TISA, har det ligget helt stille siden Trump, så der er det dessverre intet nytt å melde.

Når det gjelder tvisteløsningsorgan, har USA fått en meget kompetent ny handelsminister. Dette var noe av det vi snakket om da jeg møtte henne før jul, så vi har jo dialog med USA. Det er ikke sikkert at vi kommer til å bli enige, men jeg opplever at de har et ønske om å få til forandringer som også ivaretar de amerikanske bekymringene.

Når det gjelder «TRIPS waiver»-en, snakket jeg om det på ministermøtet jeg deltok på. Selv om det ikke var et formelt ministermøte, så redegjorde jeg for det. Jeg tror ikke det viktige nå er at Norge er for et kompromiss i motsetning til å stå på sitt. Vi står på vårt, men dessverre kommer vi ikke videre uten at det blir et kompromiss. Det er fordi det er den eneste måten vi får fattet beslutninger på.

Jeg tror det skal være kjent at Norge har tatt et annet standpunkt i EU, men vi har jo ledet det utvalget hvor forhandlingene har vært til nå, og da har vi vært opptatt av å opptre ganske samlende i den prosessen. Jeg har i hvert fall appellert til å finne fram til et unntak fordi det handler om pandemihåndtering, og fordi det ikke bare handler om framtidig pandemihåndtering, men om hvordan vi håndterer denne vi står midt i. Det var i hvert fall det som var mitt utgangspunkt og det mitt innlegg i det uformelle ministermøtet i WTO handlet om da jeg hadde ordet der for et par uker siden.

Møtelederen: Da har jeg ikke registrert flere som har bedt om ordet, så da foreslår jeg at vi går formelt tilbake til sak nr. 2 og tar rettsaktene. Jeg regner med at Ingrid Fiskaa nå har fått svar på sitt spørsmål, så da spør jeg bare igjen om det er andre spørsmål eller innsigelser til rettsaktene. Det er det ikke. Da er de også behandlet.

Møtelederen: Da ser vi at Bjørlo ber om ordet igjen – vær så god.

Alfred Jens Bjørlo (V): Beklagar – eg blir jo reine møteplagaren her no også, men eg skal prøve å stille eit kort og konkret spørsmål, iallfall.

Taksonomiforordninga: Det eg har prøvd å lese meg opp på i info frå Stortinget, er at det enno ikkje er avklart når og korleis ho kjem opp vidare i formell behandling. Går det an å seie noko meir om vidare framdrift på taksonomiforordninga?

Møtelederen: Da skal utenriksministeren få svare, men da setter vi også helt strek for nye spørsmål, sånn at vi får rundet av møtet hvis det ikke er flere spørsmål.

Vær så god, utenriksminister.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt: Den er til behandling, men fristen for innspill var 20. januar i EU – jeg skal bare se. Tenker du på den norske behandlingen av det, eller hva tenker du på?

Alfred Jens Bjørlo (V): Ja, det gjer eg.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt: Kan ikke jeg bare sende det til deg gjennom et brev til Stortinget, for da kan du få datoene? Jeg har ikke akkurat tentative datoer liggende. Jeg har innholdet, men ikke datoplanen.

Møtelederen: Fint, da gjør vi det sånn, og da er vi gjennom dagsordenen.

Jeg takker alle komiteer, helseministeren og utenriksministeren for oppmøtet. Alle som har ønsket å stille spørsmål, håper jeg nå har fått stilt spørsmål. Hvis det ikke er andre ting under Eventuelt, foreslår jeg at vi avslutter møtet og sier takk for i dag.