Utenriksminister
Ine Eriksen Søreide: Selv om det fortsatt er grunnleggende
uenighet om viktige spørsmål som f.eks. regelverk for konkurransevilkår
og statsstøtte og fiskeriforvaltning, er signalene nå fra både Brussel
og London at det fortsatt er en vilje og et ønske fra begge parter
om å komme til en enighet. Det var samtaler i går mellom Michel
Barnier og Frost, som er forhandler på britisk side. Det har også
vært en etterfølgende utveksling på Twitter, som det jo ofte er
i disse tider.
Hvis partene skal
bli enige, må det skje relativt raskt. Statsminister Johnson hadde
tidligere satt 15. oktober som absolutt frist for å fullføre forhandlingene
med henvisning til møtet i Det europeiske råd, som var 15–16. oktober.
Partene ble ikke ferdige til toppmøtet og uttrykte i etterkant bekymring
for at det ikke er tilstrekkelig framgang på områder som er viktige
for dem. Johnson har bedt britene om å forholde seg til at det er
mulig med et «no deal»-utfall, men han lar også døra stå på gløtt
for videre forhandlinger. Det er altså grunn til å tro at forhandlingene
mellom EU og Storbritannia kommer til å fortsette, og da snakker
vi nok om et stykke inn i november.
Det er også fortsettelse
av forhandlingene våre med Storbritannia, og jeg ber om at denne
delen unntas offentlighet.
Næringsministeren
og jeg orienterte Europautvalget 23. september om status for de
forskjellige sporene og eventuelle midlertidige ordninger eller
reserveløsninger. Jeg går derfor ikke gjennom dem på nytt, men henviser
til referatet fra forrige gang. Jeg vil informere om to områder
der det har vært framgang siden sist, og til slutt gi en oppdatering
på noe av det viktigste akkurat nå, nemlig forhandlingene om frihandelsavtale.
På forrige europautvalgsmøte
informerte jeg om at vi hadde ferdigforhandlet en rammeavtale om
fiskeriforvaltning med Storbritannia. Avtalen ble undertegnet 30. september,
og det tilrettelegger for fiskerisamarbeid om kontroll, lisensiering
og forskning. Avtalen åpner også for at partene kan avtale å bytte
fiskekvoter, og at britiske og norske fiskere kan fiske i hverandres
soner. Avtalen kommer til å tre i kraft 1. januar 2021, forutsatt Stortingets
samtykke.
Samtidig som vi
skal ha nye ordninger på plass med Storbritannia på fiskeriområdet,
er vi også i dialog med EU om det samme. Fiskeri- og sjømatministeren
og EUs miljø-, hav- og fiskerikommissær gjennomførte i september
en brevveksling hvor de er enige om at Norge og EU skal starte forhandlinger
tidlig i 2021 om en oppdatert rammeavtale om fiskerisamarbeid som
skal erstatte rammeavtalen mellom Norge og EU av 1980, nå som Storbritannia
går ut. Vi ønsker å få på plass en mer oppdatert og moderne rammeavtale,
og målet er å ha på plass en ny rammeavtale innen 2023. Vår intensjon
er at en ny avtale skal fasilitere et fortsatt godt samarbeid med
EU på fiskeriområdet.
Den 13. oktober
signerte Norge og Storbritannia en avtale om sivilrettslig samarbeid.
Avtalen medfører at norske dommer i sivile saker fortsatt kan anerkjennes og
fullbyrdes i Storbritannia, og tilsvarende britiske dommer i Norge,
også dersom Storbritannia ikke skulle bli selvstendig part i Luganokonvensjonen
før 1. januar 2021. I dag er det EU som er part i Luganokonvensjonen og
ikke enkeltlandene, og hvis det er sånn at landene ikke ønsker å
være part, eller Storbritannia ikke ønsker å være part, har vi nå
en avtale som gjør at dette for vår del fortsetter bilateralt, som
tidligere.
Et eksempel som
er ganske praktisk, er dersom et norsk selskap har fått en dom på
erstatning mot en britisk bedrift i en norsk domstol. Da kan dommen
tvangsfullbyrdes i Storbritannia, sånn at erstatningen faktisk blir
utbetalt. Avtalen er derfor viktig for både næringslivet og enkeltpersoner
som kommer i en grensekryssende konflikt med Storbritannia.
Vi har altså framgang
på noen områder, og jeg er glad for alt som bidrar til å skape forutsigbarhet
for både innbyggerne våre, næringslivet og myndighetene. Vi har konstruktive
samtaler med Storbritannia på andre områder, som transport, helse-
og trygdetjenester og energi. Samtidig er vi fortsatt ikke i mål
med det som er veldig viktig for Norge, nemlig en frihandelsavtale
med Storbritannia.
Som næringsministeren
og jeg orienterte om på forrige møte, har vi jobbet for å sluttføre
avtalen innen 9. oktober for at avtalen skulle kunne forelegges
Stortinget til godkjenning i tide til ikrafttredelse 1. januar.
Som vi antydet på forrige møte, har det vært vanskelig å komme i
havn innen de fristene, men vi forhandler fortsatt med mål om en
omfattende frihandelsavtale med Storbritannia, samtidig som vi jobber
med de reserveløsningene vi antydet på forrige møte. De er ment
å fungere som en bro fram til en endelig frihandelsavtale er på plass.
Etter vår oppfatning
kan den vareavtalen vi framforhandlet i tilfelle en «no deal»-situasjon,
også i tilfelle Storbritannia ville forlate EU uten en avtale 31. januar
i år, justeres og brukes til en frihandelsavtale trer i kraft. Vi
har hatt mye diskusjon med britene rundt disse tingene. Det er Departement
for International Trade, det britiske handelsdepartementet, som
holder i frihandelsavtalene på britisk side, på samme måte som Nærings-
og fiskeridepartementet gjør det hos oss, men jeg har allikevel
også hatt samtaler med min britiske kollega Dominic Raab om dette,
så sent som 15. oktober. Det er for å forsikre oss om at de signalene
som nå kommer tydelig fra begge sider, nemlig at vi ønsker å bruke
disse midlertidige avtalene som bro, er gjennomførbare.
I dag er det et
nytt møte på koordinatornivå mellom Storbritannia og Norge, Island
og Liechtenstein der man skal gjennomgå status på alle forhandlingsområder.
Jeg vil også minne
om at separasjonsavtalen vår, som ivaretar borgernes rettigheter,
vil tre i kraft 1. januar 2021, forutsatt Stortingets samtykke.
Proposisjonen ligger nå til behandling i justiskomiteen. Den er helt
uavhengig av den nye frihandelsavtalen som kommer, men det betyr
at norske borgere som oppholder seg i, eller har opparbeidet rettigheter
i Storbritannia før årsskiftet, i all hovedsak opprettholder de
samme rettighetene som i dag, og det samme da for britiske borgere
i Norge. Det samme gjelder også for familiemedlemmer. Men hvis man
ankommer Norge eller Storbritannia etter årsskiftet, er man ikke
omfattet av avtalen, og da vil man fra 1. januar bli behandlet som
en tredjelandsborger.
Det er nå ti måneder
siden Europakommisjonen la fram The European Green Deal, eller Europas
grønne giv, som vi har valgt å kalle den på norsk. Given er en oppfølging
av FNs bærekraftsmål om klimaforpliktelsene i Paris-avtalen. Det
er også en vekststrategi og EUs forsøk på å posisjonere Europa i
den økonomiske og strategiske konkurransen om internasjonalt lederskap
og som forsvarer av multilateralt samarbeid. Det er en grønn giv
som vi vurderer berører nær sagt alle samfunnsområder. Det er jeg
som koordinerer arbeidet i regjeringa, fordi den favner så bredt.
For oss er det viktig å utvikle tidlige og tydelige norske posisjoner.
Vi har deltatt i flere av kommisjonens høringer under den grønne
given, f.eks. om klimaloven og utslippsmålene, den kommende kjemikaliestrategien,
havenergi, mobilitetsstrategi osv., og vi møter EU-kommissærene
jevnlig.
Som dere er godt
kjent med, foreslo EU nylig å styrke klimamålet for 2030 fra 40 pst.
til minst 55 pst. reduksjon sammenlignet med 1990-nivå. Det er et
veldig positivt signal. Vi har allerede forsterket vårt mål under
Paris-avtalen fra 40 pst. til 50 pst. og opp mot 55 pst., og det ønsker
vi å samarbeide videre med EU om for at de også skal heve sitt mål.
Kommisjonens forslag
til forsterket klimamål bygger på en konsekvensanalyse med mulige
tiltak for å nå 55 pst.-målet. Her skisseres bl.a. en dobling i
fornybarproduksjon og en renoveringsbølge av bygg for energieffektivisering.
Den siste delen er en viktig del av den grønne given, og kommisjonen
har som ambisjon at den type renovering av bygg skal skape 160 000
nye arbeidsplasser fram mot 2030.
Kommisjonen vil
også foreslå en videreutvikling av kvotesystemet og skjerpede utslippskrav
til bilindustrien. En annen viktig satsing vil være å gjøre den
digitale sektoren grønnere og øke karbonopptaket gjennom tiltak
i skog- og arealbrukssektoren.
Jeg kommer til
å komme mer inn på dette spørsmålet i forbindelse med redegjørelsen
i Stortinget 17. november, men jeg kan si at vi ser et stort potensial når
gjenoppbyggingspakken nå rulles ut i EU-landene. Det gir store muligheter
for europeiske bedrifter, leverandørindustrien og næringslivet i
bredt, og der mener vi også det ligger store muligheter for norske
aktører til å være en del av dette. Vi ligger veldig langt framme
og har sterke miljøer knyttet til teknologi og innovasjon, og i
utenrikstjenesten og ved hjelp av alle våre utenriksstasjoner jobber
vi nå med å kartlegge disse mulighetene.
Så vil jeg si
litt om forhandlinger med EU om nye EØS-finansieringsordninger og
fisk. Dagens to EØS-finansieringsordninger, både EØS-ordningen og
den bilaterale norske ordningen, utløper 30. april 2021. Det samme
gjør de tidsbegrensede tollfrie kvotene vi har for fisk og sjømatprodukter
i EU. Under den eksisterende sjuårsperioden bidrar EØS- og EFTA-landene
med totalt 2,8 mrd. euro. Norges andel er på litt over 97 pst. Det
finnes ikke noen fastlagt metode for utforming av EØS-midlene og
både omfang og innhold er resultat av forhandlinger mellom giverlandene
og EU. For Norge har det vært avgjørende at størrelsen på våre bidrag
står i forhold til innsatsen EU selv gjør overfor mottakerlandene.
Når det gjelder
valg av sektorer og innsatsområder, har det vært lagt vekt på felles
europeiske mål og mottakerlandenes nasjonale målsettinger samt løsninger
som sikrer ivaretakelse av bilaterale norske interesser. EØS-midlene
gir en lang rekke positive resultater, er en viktig del av regjeringas
europapolitikk, f.eks. når det gjelder næringsfremme og innovasjon,
justissamarbeid, inkludert migrasjon, og klimapolitikk og støtte
til det sivile samfunn.
Norge er ikke
rettslig forpliktet til å etablere nye ordninger, men det er fastsatt
i EØS-avtalen at man ved ordningens utløp skal vurdere behovet for
fortsatt sosial og økonomisk utjevning i EØS. Det er en klar politisk forventning
i EU om at vi vil fortsette med EØS-midler, og EU har uttrykt ønske
om å starte forhandlinger om en ny periode med EØS-midler. Fra norsk
side har ordningene blitt sett på som et solidaritetsbidrag. Regjeringas grunnholdning
er at ordningene tjener norske interesser og bidrar til økt samarbeid
med mottakerlandene, særlig gjennom involvering av norske fagetater
som strategiske rådgivere på programnivå, og også fokus på bilaterale
partnerskap. De senere årene har vi lagt økende vekt på at ordningene
også skal være et utenrikspolitisk verktøy som brukes både strategisk
og aktivt. Ordningene har dessuten bidratt til mer bevissthet og
større kunnskap om EØS-samarbeidet.
EU har startet
arbeidet med et forhandlingsmandat, og mandatet vil ikke formelt
vedtas før nærmere jul. Jeg forventer at EU i ganske nær framtid
vil framlegge dokumentasjon på at det er fortsatt behov for å redusere
sosiale og økonomiske forskjeller. Det betyr at vi kan se for oss
en forhandlingsoppstart i begynnelsen av neste år. Vi har derfor
besluttet å starte forberedelsene til nye forhandlinger.
Helt siden EU-utvidelsen
i 2004 har EØS-midler om markedsadgang for fisk og sjømat vært knyttet
sammen. De tollfrie kvotene vi fikk i kompensasjonsforhandlingene
i 2004, ble gjort tidsbegrenset og knyttet til periodene for EØS-midler.
Fra norsk side vil det være en forutsetning for nye EØS-finansieringsordninger
at det parallelt skal forhandles om markedsadgang og andre forbedringer
i handelsregimet for fisk og sjømat. Stortinget vil selvfølgelig
bli holdt informert om den videre prosessen.
Så til EUs mobilitetspakke
på veiområdet. I løpet av 2017 og 2018 la EU-kommisjonen fram en
tredelt regelverkspakke på samferdselsområdet, omtalt som mobilitetspakka.
Den 15. juli 2020 ble den sosiale delen – som den heter – av mobilitetspakka
som gjelder veitransport, vedtatt. Den medfører endringer i reglene
om kjøre- og hviletid, kontroll, adgang til kabotasje i godstransport
og regler for utsending av arbeidstakere til et annet land enn der
de kommer fra.
Dette er en sak
som den norske veitransportnæringen er veldig opptatt av. Formålet
med denne delen av pakka har vært å forbedre arbeids- og næringsvilkårene i
veitransportsektoren, fremme lik konkurranse, hindre sjåførtretthet
og sikre mer effektiv håndheving gjennom klarere regler og utvidet
bruk av fartsskrivere som kontrollinstrument. Den sosiale delen
har vært omstridt siden den ble lansert i 2017, og det har lenge
vært usikkert om regelverket kom til å bli vedtatt.
Kabotasje er transport
utført mellom to steder i et annet land enn der transportører hører
hjemme. Det har vært steile fronter mellom østeuropeiske land, som bl.a.
ønsker at adgangen til å utføre kabotasje utvides og liberaliseres,
og vesteuropeiske land, som har vist til at før veitransportmarkedet
kan liberaliseres mer, må lønns- og arbeidsvilkår utjevnes for å
sikre likere konkurransevilkår.
Samferdselsdepartementet
har deltatt i Road Alliance, som er en sammenslutning av europeiske
land som er opptatt av å fremme sosiale rettigheter for sjåfører,
trafikksikkerhet og like konkurransevilkår i veitranportsektoren.
Road Alliance har jobbet aktivt med å påvirke utviklingen av det
nye EU-regelverket. Reglene som nå er vedtatt, innebærer at sjåfører
skal vende hjem til etableringslandet hver fjerde uke, at kjøretøyet
skal vende hjem hver åttende uke, virksomheten skal betale for sjåførens
innkvartering når sjåføren skal gjennomføre normal ukehvil hjemmefra
og reglene for postkasseselskaper strammes inn. Og når det gjelder
kabotasje, har i dag en EØS-transportør som kjører godstransport fra
utlandet inn i Norge, rett til å utføre tre kabotasjeoppdrag i løpet
av sju dager i forbindelse med den internasjonale transporten. Dette
systemet videreføres samtidig som det innføres karantenetid, der
kjøretøyet etter de gjennomførte oppdragene må ut av landet i minst fire
dager før de igjen kan kjøre kabotasje i Norge. Myndighetenes håndhevingsmuligheter
blir utvidet etter de nye reglene.
Regelendringene
er relativt omfattende og må ses i sammenheng med hverandre. De
vurderes samlet sett som et skritt i retning av likere konkurransevilkår,
bedre arbeidsforhold og ivaretakelse av trafikksikkerhet. Selv om
regelverkspakka er basert på et kompromiss, har synspunktene til
Road Alliance, norske myndigheter og veitransportnæringen fått betydelig
gjennomslag. Samferdselsdepartementet har i samarbeid med de andre EFTA-
og EØS-landene startet arbeidet med å innlemme de nye reglene i
EØS-avtalen.
Helt til slutt:
På forrige møte i utvalget tok jeg opp situasjonen i Hviterussland.
Som dere vet, utvikler situasjonen seg i feil ...
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide: Da skal jeg prøve å
ta det sånn noenlunde i riktig rekkefølge her.
Når det gjelder
spørsmålene – det gjelder egentlig delvis både Sigbjørn Gjelsviks
og Geir Pollestads spørsmål – om landbruk og fisk og sjømat, er
det et område, som også næringsministeren var inne på i forrige
møte, som det nå forhandles om. Det er ikke naturlig å legge fram
noe nå om en mulig landingssone, dette forhandles det om og det
diskuteres på begge sider.
Så er det spørsmålet
om mindre omfattende samarbeid versus dypere samarbeid på andre
områder. Utgangspunktet vårt er at vi ønsker et så tett, nært og
dypt samarbeid med Storbritannia som overhodet mulig. Det er det
mange grunner til, og det trenger jeg ikke å forklare Stortingets
europautvalg, for det kjenner alle veldig godt til allerede. Men
realiteten er at når vi får en situasjon der britene går ut av EU
og EØS, forsvinner mange av de samarbeidsmekanismene og plattformene vi
har hatt, som gjør at ting går veldig sømløst. Da må vi for det
første forsøke å finne andre løsninger som ivaretar norske interesser
og britiske interesser på en god måte, men samtidig har vi sagt
at vi kan ikke kompensere fullt ut for at de går ut av det indre
marked. Det klarer verken vi eller noen andre å gjøre. Storbritannia
er også vår viktigste handelspartner. Hvis man ser bort fra EU som
blokk, er Storbritannia vår viktigste handelspartner. Det preger
også de løsningene vi ser etter, og der vi også ser etter mulige
områder for fordypning. Men utgangspunktet er at det får noen konsekvenser
både for norsk næringsliv og for norske borgere når Storbritannia
går ut av EØS og EU.
Til spørsmålet
om EØS-finansieringsordningene og balansen der. Vi har til vurdering
nå på norsk side hva som blir våre posisjoner. Vi har som sagt startet
det arbeidet. En del av de vurderingene er, som Sigbjørn Gjelsvik
er inne på, om det skal være en egen norsk finansieringsordning
ved siden av den felles ordningen. Fordelingen mellom landene er
basert på landenes størrelse og folketall, og vi er i denne sammenheng
et riktig storebrorland sammenliknet med de to andre. Det er også derfor
fordelingen er som den er. Men dette er blant de tingene vi nå går
inn i. Det er vurderinger som selvfølgelig også må gjøres sammen
med de to andre landene, og dette jobber vi med.
Til spørsmålet
om koplinger osv.: Som sagt, dette var noe som næringsministeren
var inne på i forrige møte, og det er ikke naturlig å gå mer i detalj
om de tingene nå. I den grad det skal gjøres, anbefaler jeg egentlig
at det stilles til næringsministeren som er ansvarlig for frihandelsforhandlingene.
De kommende avtalene
med EU knyttet til disse spørsmålene er for så vidt uavhengig av
hvor mange EU-land det er, men dette er ting som man kommer tilbake til.
Til spørsmålet
om kabotasje: Sånn som jeg har forstått det, men med forbehold,
for dette ligger under samferdselsministerens område, må sjåføren
tilbake til hjemlandet, altså ikke bare til Strømstad, men tilbake
til hjemlandet, hver fjerde uke, men det står ikke at sjåføren må
til hjemlandet etter sjudagersperioden. Det er hver fjerde uke som
ser ut til å være poenget her. Da ser det ut til at han kan dra
til Strømstad i denne firedagersperioden, men må hjem til sitt hjemland
i fireukersperioden, sånn som jeg har forstått det. Dette er, som
Toskedal var inne på, litt teknisk komplisert, så jeg tar forbehold
om at det er riktig forstått, men dette kommer jeg gjerne tilbake
til og utdyper hvis det er ønske om det.
Utenriksminister
Ine Eriksen Søreide: Jeg vil avslutte med den situasjonen
som jeg var inne på at ikke utvikler seg i positiv retning. Det
er dessverre heller ikke store utsikter til at dette skal endre
seg på kort sikt. Nå har sikkerhetsstyrkene igjen trappet opp voldsbruken
mot demonstranter. Det foretas flere arrestasjoner, og veldig mye
tyder på at Lukasjenko og hans nærmeste krets er innstilt på å slå
ned all opposisjon i et forsøk på å klamre seg til makta.
Vi kommer fortsatt
til å være tydelig i vår holdning til det som nå skjer i Hviterussland,
både gjennom nasjonale uttalelser, felles uttalelser som vi er en
del av, og i resolusjoner både i FN, OSSE og andre internasjonale fora.
Vi har vært veldig
klare til hviterussiske myndigheter om tre ting. Det ene er at volden
må stoppe. Det andre er at alle opposisjonelle og alle politiske
fanger må løslates, og det må være en reell dialog med opposisjonen.
Vi ser dessverre ikke noen vilje til dette fra myndighetenes side.
Alle sentrale medlemmer av opposisjonens koordineringsråd er nå
enten arrestert eller sendt i eksil. Jeg tror også dere så dette
møtet som Lukasjenko hadde med opposisjonelle i fengselet, der han
skulle diskutere sine forslag til grunnlovsreform. Det er selvfølgelig
ingen invitasjon til en reell politisk dialog.
Vi kommer til
å fortsette å arbeide for at myndighetene innleder en sånn dialog
med opposisjonen, siden det er en forutsetning for å få til en fredelig
løsning. Som jeg nevnte i forrige møte, mener vi at OSSE er den
organisasjonen som har best muligheter til å spille en rolle som
tilrettelegger. Foreløpig er det initiativet, som vi støtter varmt,
fra det albanske formannskapet og det påtroppende svenske formannskapet
blitt avvist av hviterussiske myndigheter.
I lys av den fortsatte
voldsbruken fra sikkerhetstyrkene og den manglende viljen til dialog
fra myndighetene har det vært nødvendig med konkrete tiltak. Som
jeg nevnte på forrige møte, tok Norge sammen med andre land initiativ
til at OSSE skulle gjennomføre en gransking av MR-situasjonen i
Hviterussland innenfor rammen av den såkalte Moskva-mekanismen.
Vi var sammen med 17 andre land om å gjøre det, og det er et veldig
sterkt og viktig signal. Trolig vil denne rapporten være klar i
slutten av denne måneden.
I tillegg var
det i Menneskerettighetsrådet i Genève i går en hastedebatt om Hviterussland.
Jeg nevner det her fordi den ble initiert av EU. Den hadde en bred
og god deltakelse, og vi ønsket i den uttalelsen, i den resolusjonen
som ble vedtatt, å styrke noen områder. Det ene var henvisninger
til sivilt samfunn, og det andre var henvisninger til menneskerettighetsforsvaret.
Det fikk vi gjennomslag for, så det er nå en resolusjon som er sterkere
enn den var.
Så har vi sluttet
oss til EUs restriktive tiltak mot 40 hviterussiske tjenestemenn
som kan holdes ansvarlige for valggjennomføring og ikke minst sikkerhetsstyrkenes
angrep mot demonstranter.
EU har nå tatt
en beslutning om – og de vurderer hvordan det skal gjennomføres
– å inkludere Lukasjenko på den lista. Det var ikke med i den første
runden, og det var fordi man ønsket å holde rommet for dialog åpent.
Vi kommer i så fall til å slutte oss til det når det blir klart
fra EUs side.
Vi er også i tett
kontakt med menneskerettighetsorganisasjoner om hvordan vi kan innrette
vår innsats. Dette er et område vi har hatt relativt lav offentlig
profil rundt, og det har to hovedårsaker. Det ene er at det er forbudt
å ta imot midler fra utlandet til menneskerettighetsorganisasjoner
i Hviterussland, og det andre er at vi må gjøre dette arbeidet i
nær dialog med organisasjonene for å forutsette at vi ikke utsetter
MR-forsvarerne for større fare.
I morgen kommer
jeg til å ha et digitalt møte med flere av organisasjonene på norsk
side for å få innspill fra dem til hvordan vi kan jobbe videre.
Det er ingen av dem som har bedt om mer penger, og det er bl.a.
fordi det er vanskelig å omsette de midlene nå, men jeg vil gjerne høre
fra dem hvordan de ser for seg at man både politisk og på andre
måter kan jobbe for å styrke dette arbeidet.