Europautvalget - Møte i Europautvalget onsdag den 26. oktober 2016 kl. 8:30

Dato: 26.10.2016

Møte i Europautvalget onsdag den 26. oktober 2016

Formalia

Møtet ble ledet av utenriks- og forsvarskomiteens leder, Anniken Huitfeldt.

Energi- og miljøkomiteen, finanskomiteen, justiskomiteen, kommunal- og forvaltningskomiteen, transport- og kommunikasjonskomiteen og næringskomiteen var invitert til å delta.

Til stede var: Anniken Huitfeldt, Elin Rodum Agdestein, Sylvi Graham, Trine Skei Grande, Svein Roald Hansen, Liv Signe Navarsete, Kåre Simensen, Bård Vegar Solhjell, Kristian Støback Wilhelmsen, Marianne Aasen, Gunnar Gundersen og Irene Johansen.

Fra energi- og miljøkomiteen: Ola Elvestuen, Marit Arnstad, Rasmus Hansson, Odd Henriksen, Tone A. Damsleth og Per Rune Henriksen.

Fra finanskomiteen: Trygve Slagsvold Vedum. Fra justiskomiteen: Hårek Elvenes. Fra kommunal- og forvaltningskomiteen: Karin Andersen.

Fra regjeringen møtte EØS- og EU-minister Elisabeth Vik Aspaker og klima- og miljøminister Vidar Helgesen.

Følgende embets- og tjenestemenn fikk adgang til møtet:

Fra Utenriksdepartementet: ekspedisjonssjef Niels Engelschiøn, avdelingsdirektør Jørn Gloslie, seniorrådgiver Jan Ole Gudmundsen, seniorrådgiver Gro Dahle, seniorrådgiver Ingunn Jansen, statssekretær Elsbeth Tronstad og politisk rådgiver Ragnhild Berg Nilsen.

Fra Klima- og miljødepartementet: avdelingsdirektør Agnethe Dahl og rådgiver Benedicte Wiig Sørensen.

Videre var komiteens sekretær, Rune Skjerve, til stede.

Fra Stortingets administrasjon deltok Margrethe Saxegaard, Trine Jøranli Eskedal, Anne Beate Saga Hammerstad og Eric Christensen som observatører.

Lederen: Er det noen som har kommentarer til dagsordenen?

Svein Roald Hansen (A): Jeg har en sak under Eventuelt.

Lederen: – Om Schengen og notatdatabasen, under Eventuelt.

Så er det fra min side ønskelig at det sies noe om verftssaken under Eventuelt.

Da er det ikke varslet andre saker, og jeg gir ordet til vår gamle, gode venn, klima- og miljøminister Helgesen, som vil redegjøre for samarbeidet med EU på klimaområdet. Vær så god!

Sak nr. 1

1. Klima- og miljøminister Helgesen vil etter planen redegjøre for følgende:

– Status for Norges samarbeid med EU på klimaområdet

Statsråd Vidar Helgesen: Tusen takk, leder. Det er veldig hyggelig å være tilbake i Europautvalget.

Jeg tenkte jeg skulle si litt til å begynne med om bakteppet, før jeg går inn i samarbeidet med EU, for vi har et år bak oss med sterk dynamikk på klimaområdet, som også har betydning for diskusjonene i EU.

Som kjent var Paris-avtalen et vendepunkt i klimapolitikken. Det var likevel noen som lurte på hvor mye alvor verden mente med det. Det vi har sett i året som har gått, er en mye raskere ratifikasjonsprosess for Paris-avtalen. Den trer i kraft neste fredag. Vi har også sett et møte i FNs sivile luftfartsorganisasjon, ICAO, der man har blitt enig om et rammeverk for utslippsreduksjoner i luftfarten. Luftfarten er jo ikke i utgangspunktet generelt regulert av Paris-avtalen.

Så ble verdens nasjoner også enige om for et par uker siden i Kigali å fase ut de ekstremt klimaødeleggende HFK-gassene – en avtale som for verdens klima vil bety rundt en halv grad mindre global oppvarming mot slutten av århundret.

Dette er signifikante ting, ikke minst fordi det har vært betydelige interesser mot sistnevnte avtale. Det er også betydningsfullt fordi noe av den dynamikken vi så i Paris med at det gamle skillet mellom i-land og u-land ikke var så sterkt som før, ble repetert i Kigali – ikke bare ved at det var ulike konfigurasjoner av land som allierte seg med hverandre, men også ved at man i løsningen fikk en differensiering mellom u-land, der noen u-land fikk lengre overgangsperioder enn andre. De sto altså ikke sammen som blokk på samme måte som vi tidligere har vært vant til.

I alle disse prosessene er EU blant de fremste aktørene, blant dem som tar en lederrolle. Vi jobber tett sammen med våre EU-kolleger og har et utmerket samarbeid i disse ulike prosessene.

Så er det også slik at vi ser stadig mer at Paris-avtalen og oppfølgingen av den markerer starten på en tid der vi endrer oppmerksomhet fra å se klima som et spørsmål om byrdefordeling til å se mulighetene i ny teknologi og nye økonomiske modeller. Vi ser at økt finansiering, ikke minst mobilisering av privat kapital for investering i grønn infrastruktur, kommer til å være avgjørende. Det er mye oppmerksomhet om det å bygge kapasitet i utviklingsland for å muliggjøre grønnere utvikling i disse landene. Det betyr at lavutslippsteknologi må skaleres opp og spres. I disse prosessene er næringslivet en nøkkel. Det møtet vi går imot i Marrakech i november, COP22, kommer til å demonstrere at verden mener alvor, ved å løfte opp konkrete initiativer og satsinger innenfor transport, fornybar energi, skog og hav, som – interessant for Norge – også vil være gjenstand for en temadag under COP22.

I-landene har levert veikart for hvordan løftet om 100 mrd. dollar årlig i klimafinansiering til utviklingsland skal nås innen 2020. Og Marrakech kommer altså til å bli det første partsmøtet under Paris-avtalen. Det gir veldig positiv dynamikk, ikke minst til den regelverksutviklingen som er nødvendig for å gjennomføre avtalen i praksis, og for å skape rammene for tillit og forutsigbarhet for at landene faktisk leverer på sine løfter.

Gjennom Paris-avtalen har Norge påtatt seg en forpliktelse om minst 40 pst. utslippsreduksjon i 2030 sammenlignet med 1990 og ønsker å oppfylle forpliktelsen sammen med EU. Dere er kjent med at EU-landene ønsket dette velkommen på miljørådsmøtet i september 2015. Oppfølgingen av det er derfor en høyt prioritert EU-sak på klimaområdet for regjeringen. Og det er det jeg legger hovedvekten på i dag.

Klimarammeverket i EU består av tre pilarer. Det første er vi godt kjent med, det er det europeiske kvotesystemet. Det andre er innsatsfordelingsforordningen for ikke-kvotepliktig sektor, og det tredje er regelverket om bokføring av utslipp og opptak i skog og andre landarealer. Til sammen kommer disse tre elementene til å dekke utslippene som omfattes av våre klimaforpliktelser. Gjennom EØS-avtalen deltar vi allerede i kvotesystemet. Med en felles oppfyllelse av klimaforpliktelsen for 2030 vil vi også samarbeide med EU om utslippsreduksjoner i de ikke-kvotepliktige sektorene. Det betyr at innsatsfordelingsforordningen og regelverket for skog- og annen arealbruk vil bli relevant for Norge.

Vi står ved et tidsskille i klimapolitikken på denne bakgrunnen. En avtale med EU kommer til å innebære mer systematikk i klimapolitikken. Vi vil binde oss til et eget utslippsmål for ikke-kvotepliktig sektor. Vi kommer til å få et forpliktende system med strenge regler for etterlevelse og kontroll. Vi vil få et utslippsbudsjett for hvert år i hele perioden frem til 2030, og hvis vi overskrider utslippsbudsjettet, kan vi få påslag i forpliktelsen.

I sommer la Europakommisjonen frem forslag til innsatsfordeling i ikke-kvotepliktig sektor og regelverket for skog og annen arealbruk. Forslaget om kvotesystemet er allerede til behandling i parlamentet, og nå er det også diskusjon om hvordan man skal se disse tingene i sammenheng.

Utslippene i ikke-kvotepliktig sektor i EU skal reduseres med 30 pst. fra 2005 til 2030. Innsatsen fordeles mellom landene ved at det fastsettes et eget utslippsmål for hvert land. Målet skal være i spennet 0 til 40 pst. Fordelingen gjøres ut fra BNP per innbygger. Det betyr at landene med høyest BNP får høyest mål. Dessuten skal målene til landene med høyt BNP justeres gjennom en innbyrdes omfordeling av hensyn til kostnadseffektivitet. I forslaget fra kommisjonen er målene til noen av landene med de høyeste reduksjonskostnadene dermed blitt nedjustert, mens andre har fått oppjustert sine.

Norge er omtalt i innledningen til innsatsfordelingsbeslutningen. Kommisjonen har foreløpig lagt til grunn at Norges mål for utslippskutt i ikke-kvotepliktig sektor kan bli 40 pst. i forhold til 2005-nivå. Vi er svært fornøyd med at Norge er omtalt i forslaget. Det er et sterkt signal om at Norge vil inngå i samarbeidet med samme rammevilkår som medlemslandene. Det foreløpige norske målet er beregnet ut fra Norges BNP per innbygger. EU-kommisjonen vil foreta nærmere beregninger av et norsk utslippsmål for ikke-kvotepliktig sektor i månedene som kommer, og vi er i løpende dialog med EU-kommisjonen om dette.

Så vil jeg gå over til det som flere av dere naturlig nok er veldig opptatt av: gjennomføringen av utslippsmålet. Vi har gjort beregninger av hvilke konsekvenser forslagene fra EU-kommisjonen vil ha for Norge. Med et utslippsmål på 40 pst. og basert på fremskrivningene i nasjonalbudsjettet for 2015 vil Norge måtte bidra med utslippsreduksjoner på til sammen opp mot 60 mill. tonn CO2-ekvivalenter over hele perioden. Det er riktignok et usikkert anslag og kan bli endret når vi får mer informasjon om utslippsutviklingen.

EU-kommisjonens forslag åpner for fleksibel gjennomføring. Det betyr at målet kan oppfylles både gjennom utslippsreduserende tiltak innenlands og gjennom tiltak i andre EU/EØS-land. Adgangen til handel med utslippsenheter mellom EU-landene videreføres. Det betyr at et land som overoppfyller sine mål, og som dermed har utslippsenheter til overs, kan selge disse til andre land.

I tillegg foreslår kommisjonen nye fleksibilitetsmekanismer. Det åpnes bl.a. for at noen land kan benytte en begrenset andel av kvotene fra EUs kvotesystem til å oppfylle utslippsmålet under innsatsfordelingsforordningen. Det åpnes også for en begrenset adgang til bruk av kreditter fra skog og annen arealbruk.

I forslaget til innsatsfordelingsforordning er det ikke gjort beregninger av om Norge vil kvalifisere til å bruke kvoter fra det europeiske kvotesystemet til å oppfylle målet, og i så fall hvor stor adgangen vil være. Men ut fra de kriteriene som ligger til grunn for denne formen for fleksibilitet i forslaget, er det grunn til å anta at også Norge vil kvalifisere. Norges adgang kan da bli i størrelsesorden 2–4 pst. av 2005-utslippene i ikke-kvotepliktig sektor. I så fall vil Norge over perioden 2021–2030 kunne konvertere i størrelsesorden 5–11 millioner kvoter, tilsvarende like mange tonn CO2 til utslippsenheter som kan brukes til å oppfylle utslippsmålet for ikke-kvotepliktig sektor. Det vil i så fall tilsvare ca. 10–15 pst. av samlet kuttbehov i Norge frem til 2030.

I kommisjonens forslag er det heller ikke gjort beregninger av i hvor stor grad Norge vil kunne benytte kreditter fra opptak av CO2 i skog og andre landarealer til å oppfylle forpliktelsene. Miljødirektoratet har gjort noen foreløpige beregninger som tilsier at Norge over perioden 2021–2030 i prinsippet vil kunne benytte til sammen ca. 3 millioner kreditter fra opptak i skog og andre landarealer. Det er imidlertid svært usikkert om Norge vil oppfylle vilkårene for bruk av den fleksibiliteten.

Adgangen til fleksibel gjennomføring og samarbeid mellom landene er positivt for en mest mulig effektiv klimapolitikk. Det er det bred enighet om blant de europeiske landene. Det er imidlertid heftet usikkerhet ved hvor stor denne fleksibiliteten vil bli i praksis. Da sikter jeg spesielt til spørsmålet om landene som reduserer sine utslipp mer enn utslippsmålene, vil ønske å selge sine utslippsenheter, og til hvilken pris. Regjeringen har et overordnet mål om at norske utslipp skal reduseres mot 2030, og hvilke tiltak som skal settes i verk nasjonalt, må også vurderes i lys av at Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050. Jeg kan snakke lenge om hvordan vi arbeider med den omstillingen nasjonalt, men det er ikke hovedtema i dette innlegget.

I forståelse med EØS- og EU-ministeren går jeg nå over til å snakke om de mer europarettslige problemstillingene ved en avtale med EU og spørsmålet knyttet til formen på en slik avtale.

Kvotesystemet er allerede innlemmet i EØS-avtalen. En avtale om felles oppfyllelse vil ikke endre på det. Gjeldende innsatsfordelingsbeslutning og regelverket om utslipp og opptak i skog og andre landarealer er ikke innlemmet i EØS-avtalen. Regelverket på dette området vurderes i utgangspunktet å falle utenfor EØS-avtalens saklige virkeområde.

En avtale med EU om felles oppfyllelse av klimamålet innebærer at innsatsfordelingen og regelverket om skog og andre landarealer blir relevant også for Norge. Et viktig spørsmål er da hvordan dette skal reguleres rent rettslig. I tråd med stortingsmeldingen om ny utslippsforpliktelse for 2030 har regjeringen gått inn for at samarbeidet med EU skal skje i form av en bilateral avtale utenfor EØS-avtalen. Europakommisjonen har imidlertid uformelt uttrykt en klar preferanse for en løsning innenfor rammen av EØS-avtalen fordi det vil være raskere og mindre ressurskrevende å bli enig om en slik avtale. Vi er også opptatt av en rask og smidig forhandlingsprosess, og regjeringen er åpen for å vurdere å benytte EØS-avtalens protokoll 31 om frivillig samarbeid utenfor de fire friheter. Vi er i dialog med kommisjonen om formen på avtalen med EU.

Et frivillig samarbeid innenfor rammen av protokoll 31 vil være avgrenset til det konkrete innholdet i samarbeidet og det tidsrommet som avtales. Samarbeid under protokoll 31 vil derfor også innebære at Norge ikke uten videre vil bli bundet av mål og regelverk på klima- og energiområdet utover det som følger av EØS-avtalens hoveddel og vedlegg, og av avtalen om samarbeid om klimamålet for 2030.

Avslutningsvis vil jeg si litt mer om videre prosess i arbeidet. Selve avtalen med EU kan ikke inngås formelt før EU har vedtatt sitt regelverk. Forslagene fra Europakommisjonen behandles nå av rådet og parlamentet og kan forventes endelig vedtatt sent i 2017. Norge følger diskusjonen om forhandlingene i EU tett. Vi fortsetter arbeidet med å påvirke regelarbeidet på de områdene som er viktige for Norge. Vi deltar aktivt i arbeidsgruppemøter og møter under Green Growth Group, en gruppe ambisiøse EU-land. I parentes bemerket: Der har britene hatt formannskapet, men på grunn av folkeavstemningen har de nå fratrådt formannskapet i Green Growth Group. I dette forumet har vi en særlig mulighet til å påvirke diskusjonene på linje med EU-landene. Vi har også et spesielt søkelys på regelverket for skog og annen arealbruk, hvor vi har en rekke felles interesser med andre skogland i Europa, ikke minst Sverige og Finland. Vi ser på mulighetene for felles posisjoner med dem i arbeidet med å påvirke regelverksutformingen. Etter at regelverket er vedtatt i EU, må det avklares hvordan det skal gis anvendelse for Norge, inkludert hvor stor Norges adgang til fleksibilitet blir.

Regjeringen vil i tråd med anmodningsvedtak fra Stortinget fremlegge en sak for Stortinget etter at innsatsfordelingen er klar. Saken vil beskrive hvordan regjeringen vil arbeide for å følge opp avtalen.

Lederen: Da er det Marit Arnstad. Vær så god!

Marit Arnstad (Sp): Takk for det, og takk for orienteringen. Det var i og for seg interessant.

Jeg har tre spørsmål. Jeg tror nok at spørsmålet om skog, og det med å ta i bruk kvoter fra skog, kommer til å bli vesentlig. Jeg forstår at det også har vært en vesentlig diskusjon innad i EU. Kunne statsråden si litt mer om hva som er Norges posisjon i akkurat den saken?

Så sa statsråden også, mener jeg, at det var tvilsomt om Norge ville oppfylle vilkårene for å være med på opptak i skog. Hva er det som gjør at det er tvilsomt om vi oppfyller vilkårene knyttet til det?

Så et tredje spørsmål: Når dette nå skal kontrolleres og overvåkes underveis, er det avklart hvem som skal kontrollere og overvåke Norges del av en avtale?

Ola Elvestuen (V): Først en kommentar, så et spørsmål.

Venstre mener at klimamålene bør inn i EØS-avtalen på ordinær måte, under vedlegg 20, og ikke bare under protokoll 31, men som en folkerettslig, bilateral avtale. Spørsmålet er: Hvis man jobber for protokoll 31, hvordan ser statsråden for seg rollen til ESA og EFTA-domstolen med hensyn til oppfølging av de forpliktelsene vi inngår?

Bård Vegar Solhjell (SV): Takk for ei grundig utgreiing.

Eg har eit spørsmål om noko eg har teke opp her før, og som andre òg har gjort, nemleg forholdet mellom den avtalen som ein no skal inngå om felles gjennomføring av klimamåla, og Nasjonal transportplan, som skal leggjast fram ein eller annan gong på nyåret. For i det systemet kjem jo transportsektoren til å vere absolutt avgjerande for vår evne til å oppnå våre eigne mål.

Eg vil gjerne høyre korleis regjeringa forsikrar seg om at det forslaget til Nasjonal transportplan som kjem, og som vil vere avgjerande for vår moglegheit til å nå måla saman med EU, faktisk tek inn over seg dei forpliktingane vi kan vente å få som ein del av ei felles gjennomføring med EU, og det vi har teke inn i Paris – og gjerne litt om korleis regjeringa jobbar for at det vert eit grunnlag for planarbeidet no og for forslaga som kjem.

Svein Roald Hansen (A): Takk for redegjørelsen.

For ordens skyld vil jeg bare si at jeg oppfatter dette som en løypemelding, jeg har ikke oppfattet at det er noe man ønsker avklaring på.

Det gjelder det som flere er opptatt av, hvis det skal forankres i protokoll 31 i EØS-avtalen. Statsråden sa at det blir strenge regler for etterlevelse og kontroll. Er det da tenkelig at det er andre enn ESA som skal passe på at vi etterlever det? Vil de i så fall da gå inn i det systemet vi kjenner fra EØS-avtalen, at det er ankemuligheter til domstolen?

Rasmus Hansson (MDG): Takk for en god redegjørelse.

Spørsmålet om bruk av fleksible mekanismer er forståelig nok uklart så lenge det er uklart i hvilken grad de vil være gjeldende for oss. Men det er likevel interessant hva slags ambisjoner og målsettinger regjeringen har for den typen mekanismer. Kan statsråden si noe om hvorvidt bruk av fleksible mekanismer er noe regjeringen ser for seg å utnytte i maksimal grad, eller om man har til hensikt å bruke dem så lite som mulig for å ta størst mulig kutt hjemme.

Lederen: Da gir jeg ordet til statsråden. Vær så god!

Statsråd Vidar Helgesen: Takk for det, leder.

La meg først ta spørsmålet rundt kontroll og overvåkning – spørsmålet om hvem som skal overvåke, og om det blir domstolsprøvning etter den avtalen vi inngår med EU.

Det er slik at protokoll 31, selv om den er en protokoll til EØS-avtalen, vil ikke gjøre en avtale til en del av EØS-avtalen. Det vil være en folkerettslig avtale, ikke en EØS-rettslig avtale det her er snakk om. Det betyr at vi står fritt til å forhandle løsninger også når det gjelder spørsmålet om rapportering, overvåkning og kontroll. Det er altfor tidlig nå å ha en oppfatning av hva som vil være den ønskelige løsningen, men i enhver folkerettslig forhandling er det opp til partene å finne løsninger som er tjenlige. Det akter vi å gjøre her. Men i første omgang må vi få en enighet om hvordan avtalen skal forankres.

Som Elvestuen impliserer, er det slik at hvis dette blir en del av EØS-avtalen, vil EØS-maskineriet være tilgjengelig automatisk. Det å inngå en folkerettslig avtale er heller ikke til hinder for å bruke hele eller deler av det institusjonelle maskineriet der, men også andre løsninger kan være tenkelige.

Så til spørsmålet om skog. Arnstad spurte om norske posisjoner. For det første er dette et uhyre komplisert forslag til regelverk. Vi er nå i ferd med å studere dette grundig og også konsultere med andre land. En av grunnene til at vi legger stor vekt på samspill med Sverige og Finland, er at vi har skog som vokser omtrent like raskt, eller langsomt, og det har betydning for hvordan man gjør disse beregningene.

Vi støtter muligheten til å benytte skog- og arealbrukskreditter til å oppfylle utslippsmålet under innsatsfordelingsforordningen. EU-kommisjonen foreslår strenge rammer av hensyn til ambisjonsnivå og miljøintegritet. Vi er også opptatt av å sikre ambisjonsnivå og miljøintegritet, men vi mener at man også bør gi insentiver til nye tiltak i eksisterende skog. Vi har derfor argumentert for en noe videre adgang til å benytte kreditter fra den eksisterende skogen enn det EU-kommisjonen foreslår.

Vi har et stort opptak av CO2 i norsk skog, men det som er et mulig dilemma for oss her, er at vi etter EU-kommisjonens regneregler likevel kan komme ut med netto utslipp fra vår skog. Dersom utslippet ikke dekkes opp nasjonalt eller gjennom kjøp av skogkreditter fra andre land, betyr det at det må kompenseres med tiltak i andre sektorer under innsatsfordelingsbeslutningen. Det er derfor det er usikkert om Norge vil oppfylle vilkårene for bruk av skogkreditter under innsatsfordelingsforordningen. Dette er altså med utgangspunkt i slik vi så langt leser forslaget som ligger på bordet. Dette vil det bli betydelig diskusjon om, og vi er svært opptatt av samspill med nærstående land for å påvirke det videre arbeidet. Men jeg må understreke at ettersom dette er veldig teknisk og faglig komplisert, arbeider vi nå videre med å kartlegge konsekvensene av forslaget og vurdere ytterligere norsk posisjon for påvirkning av regelverket, og da vil vi selvsagt involvere Stortinget på egnet måte.

Det var også to spørsmål til. Det ene var fra Solhjell knyttet til NTP. Det er helt riktig at transportsektoren er den sektoren som vil ha de største kravene til utslippsreduksjoner. Det gjenspeiles også i EU-kommisjonens tilnærming. De har lagt frem en strategi for bl.a. avkarbonisering av transportsektoren. Det skjer mye på dette feltet der. Vi har i arbeidet med NTP dette veldig langt fremme i pannebrasken. Klimastrategien til transportetaten og Miljødirektoratet peker på muligheter for solide utslippsreduksjoner i transportsektoren, særlig gjennom teknologiutvikling og mer effektivt og klimavennlig drivstoff. Jeg kan derfor svare bekreftende på at utformingen av og arbeidet med NTP definitivt påvirkes av EU-kommisjonens innsatsfordelingsforslag.

Så til Hanssons spørsmål om fleksibilitet. Jeg la vekt på fleksibilitet her fordi det er en god mulighet til å beskrive hva kommisjonen legger opp til. Men det er usikkert hvorvidt Norge vil omfattes av fleksibiliteten, da særlig på skogområdet, men det er også usikkert om det i praksis vil være stor tilgjengelighet av fleksibilitet. Det er derfor jeg har sagt fra dette forslaget kom, at dette er et tidsskille i norsk klimapolitikk. Dette innbærer seriøse og alvorlige norske utslippskutt i det neste tiåret. Det må ingen være i tvil om. Selv om vi skulle maksimere adgangen til fleksibilitet, ville det fortsatt bety utslippskutt, etter min foreløpige vurdering, som er betydelig over det Norge har vært vant til. Det er virkeligheten, og det er innenfor et regime som er mye strammere enn det vi har hatt i Norge tidligere.

Når det så gjelder hvorvidt vi vil utnytte fleksibiliteten, mener jeg det er klokt å utnytte fleksibiliteten når den er tilgjengelig og det kan bidra til mer kostnadseffektive utslippsreduksjoner på europeisk nivå. Det vil være i vår interesse, og det vil være i andre EU-lands interesse. Men tilgangen på det er det fortsatt uklart hvor stor vil være.

Lederen: Da er statsråd Vidar Helgesen ferdig med sin redegjørelse. Vi sier tusen takk til statsråden og ønsker ham velkommen tilbake i Europautvalget.

Da kan vi gå over på neste sak og EØS/EU-minister Vik Aspaker.

Sak nr. 2

Aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen 28. oktober 2016. Se vedlagte brev fra Utenriksdepartementet, datert 19. oktober i d.å., samt liste med omtale av de enkelte rettsakter.

Lederen: Er det noen som har kommentarer til denne saken?

Svein Roald Hansen – vær så god.

Svein Roald Hansen (A): Jeg beklager å være litt pirkete, men det gjelder fartskriverforordningen, som vi jo hadde om i juni. Da etterlyste jeg personvernvurderingene. Statsråden ga noe svar da. I dag er det for så vidt omtalt at det gjelder personvern, og så er det henvist til: se under vurdering. Men vurderingsavsnittet er i hvert fall ikke jeg i stand til å finne.

Men vi kan vel si det sånn at det kommer en proposisjon til Stortinget, og da får vi håpe at vurderingene ikke er falt ut. Kan vi ikke si det sånn?

Lederen: Da vil jeg bare replisere til Hansen at det er mange som setter svært stor pris på at du i dette utvalget er svært pirkete. Så det oppfordrer vi deg til å fortsette med!

Da gir jeg ordet til Vik Aspaker – vær så god.

Statsråd Elisabeth Vik Aspaker: Det er bare å beklage at det både i juni og i dag refereres til noen vurderinger som ikke hører hjemme i akkurat denne tekniske forordningen som står på listen i dag. Men som representanten Hansen viste til, kommer det en lov- og samtykkeproposisjon til Stortinget til våren. Der vil disse personvernvurderingene bli gjort og redegjort for i sin fulle bredde. De hører hjemme i denne sammenhengen, og jeg kan love at da de blir viet sentral plass, fordi dette er selvsagt et viktig aspekt ved denne forordningen.

Lederen: Da er det ingen flere kommentarer til rettsaktene, og da anses Europautvalget som konsultert.

Sak nr. 3

EØS- og EU-minister Vik Aspaker vil etter planen redegjøre for følgende:

– Brexit

Inntrykk fra samtalene i Brussel 10. oktober og London 24.-25. oktober. Status for prosessen med britisk uttreden av EU og arbeidet med norsk oppfølging.

– EØS-midlene

Kort oppdatering etter den første undertegningsrunden.

– EUs toppmøte 20.-21 oktober

Kort orientering om utfallet av møtet, som bl.a. vil omfatte migrasjon.

– EUs finanstilsyn

Status for innlemmelse i EØS-avtalen av rettsaktene.

– Innlemmelse av EUs økologiregelverk i EØS-avtalen

Kort redegjørelse om saken.

Lederen: Da vil statsråd Vik Aspaker redegjøre for de punktene som er oppsatt – vær så god.

Statsråd Elisabeth Vik Aspaker: La meg starte med noen ord om brexit. Jeg var i London i går, og møtte sentrale aktører på britisk side både i og utenfor regjeringsapparatet.

Forberedelsene til de kommende forhandlingene er i full gang, men foreløpig gis det få indikasjoner på hva slags retning man ønsker å gå. Noe synes likevel å avtegne seg – britene ønsker seg god markedsadgang til det europeiske markedet, samtidig som de vil ha full kontroll på migrasjonen inn til Storbritannia.

Statsminister Theresa May annonserte nylig at hun i sin neste trontale til parlamentet i april/mai 2017 vil legge fram et lovforslag som vil omgjøre inntil da gjeldende EU-lovgivning til britisk lovgivning den dagen Storbritannia forlater EU. Samtidig vil lovforslaget gjøre det klart at EU-retten ikke lenger vil ha forrang over britisk rett.

Diskusjonene i Storbritannia om i hvilken grad regjeringen må forankre prosessen i parlamentet, har økt i det siste. Både Labour og deler av det konservative partiet har krevd at Theresa May klargjør sitt mål for artikkel 50-forhandlingene for parlamentet før hun utløser skilsmisseprosessen.

De aksepterer at folket har bestemt at Storbritannia skal ut av EU, men krever parlamentarisk prosess og involvering da ingen har spurt folket om hvordan den framtidige tilknytningsavtalen skal se ut. Statsminister Theresa May har nå åpnet for å involvere parlamentet i større grad enn tidligere annonsert.

Når det så gjelder konsekvensene for Norge, vil jeg gjenta mitt budskap fra forrige møte i dette utvalget: For regjeringen er det viktig å sikre et velfungerende EØS-samarbeid etter brexit, samtidig som vi har ambisjon om et minst like godt og bredt forhold og samarbeid med Storbritannia som det vi har i dag.

Norge er ikke part i de kommende utmeldingsforhandlingene mellom EU og Storbritannia. Lisboa-traktaten artikkel 50 slår fast at det skal forhandles mellom landet som vil melde seg ut og de øvrige medlemmene. Men jeg vil også understreke at vi blir direkte berørt gjennom EØS-samarbeidet som regulerer vårt handelsmessige forhold til Storbritannia i dag.

Vi legger nå stor vekt på å formidle til EU at vi ikke er et helt vanlig tredjeland, og at vi må bli konsultert underveis i prosessen, slik at overgangsordninger og framtidige rammer for forholdet Storbritannia og EU også passer inn i en bredere EØS-sammenheng. Dette budskapet fremmer vi overfor Storbritannia, overfor EUs institusjoner, overfor EUs medlemsland, og arbeidet er allerede i godt i gang og gis høy prioritet.

Statsministeren, utenriksministeren, næringsministeren og jeg har i de siste ukene hatt møter med både våre britiske kollegaer, andre europeiske land og representanter for EUs institusjoner der brexit har vært det sentrale temaet.

Prosessene knyttet til brexit følges også naturligvis nøye av våre stasjoner i Europa, og ambassaden i London vil få en viktig rolle i så måte. Det er derfor besluttet å styrke ambassaden og opprette en ny stilling som ambassaderåd ved ambassaden i London for å følge utviklingen enda tettere, ikke minst for å forstå betydningen av mulige endringer i de politiske og økonomiske rammebetingelsene – dette også for å kunne identifisere og følge opp samlede norske interesser i drøftingene mellom EU og Storbritannia på et tidligst mulig stadium.

La meg så redegjøre for arbeidet med brexit i EU. Det europeiske råd, stats- og regjeringssjefene i EU, setter de overordnede retningslinjene for forhandlingene om britisk uttreden av unionen. Rådet for Den europeiske union, som også representerer medlemsstatene, skal så i henhold til artikkel 50 vedta utmeldingsavtalen med Storbritannia med kvalifisert flertall etter at Europaparlamentet har gitt sitt samtykke med alminnelig flertall.

Rådets forhandlingsleder er Didier Seeuws. Den belgiske diplomaten har bl.a. vært stabssjef for tidligere president i Det europeiske råd, Herman Van Rompuy.

Jeg møtte Seeuws i Brussel for et par uker siden. Han understreket at budskapet om «no negotiation without notification» ligger fast. Jeg sa klart fra til ham at vi på norsk side vil bli berørt av det som skjer, og at vi har behov for tett dialog med de involverte partene, noe han sa seg enig i.

Europakommisjonen vil ha en sentral rolle i gjennomføringen av forhandlingene – dette i kraft av sin fagekspertise og kapasitet, men også gitt sine traktatfestede fullmakter. Kommisjonens forhandlingsleder er Michel Barnier. Han er tidligere fransk minister og har vært kommissær i to perioder, sist for indre marked og tjenester fra 2010–2014.

Europaparlamentet har ingen formell rolle i selve forhandlingene, men kan påvirke EUs forhandlingsmandat og posisjoner gitt at det både skal godkjenne utmeldingsavtalen og den fremtidige avtalen mellom Storbritannia og EU. Guy Verhofstadt, som leder den liberale gruppen, er utpekt som parlamentets leder for arbeidet med brexit. Han er tidligere belgisk statsminister.

Regjeringen legger vekt på å sikre norsk næringsliv stabile og forutsigbare rammebetingelser og så god markedsadgang som mulig i Storbritannia også etter brexit. Det har vi fått forsikringer om at britisk side også ønsker, og det ble bekreftet i ulike statsråders samtaler i London.

Statsminister Theresa May har gjort det klart at britene ønsker en skreddersydd avtale med EU, og at EØS-avtalen ikke vil være aktuell. Skulle dette endre seg, vil regjeringen innta en åpen holdning. Norske interesser er styrende for våre vurderinger.

Når Storbritannia trer ut av EU, trer landet også ut av EØS-avtalen. Prosedyren for utmelding er nedfelt i EØS-avtalens artikkel 127. Jeg minnet min britiske motpart om dette i London i går, men i motsetning til EU-traktatens bestemmelser forutsetter ikke artikkel 127 at det skal forhandles om en utmeldingsavtale med EFTA-statene og EU-medlemmene som blir igjen.

Dersom Storbritannia, mot formodning, skulle ønske å bli medlem av EØS på nytt etter uttredenen fra EU, må landet i utgangspunktet først bli en del av EFTA for gjennom det å bli part i EFTA-konvensjonen. Artikkel 56 i EFTA-konvensjonen slår fast at søknaden må godkjennes av EFTAs råd ved enstemmighet. Deretter vil Storbritannia kunne søke om å bli part av EØS-avtalen, og denne søknaden rettes da til EØS-rådet, dvs. EØS/EFTA-landene og EU.

Siden Storbritannia også vil tre ut av EØS samtidig som de trer ut av EU, er det viktig å få på plass eventuelle overgangsordninger på områder som i dag er dekket av EØS.

Forhandlingene med de 15 mottakerlandene om innretning av EØS-midlene pågår nå for fullt. Avtalene vil bli signert fortløpende. I forhandlingene med noen land kan det bli forsinkelser av grunner vi ikke har oversikt over i dag, men uansett bør vi senest innen utgangen av 2017 ha alle avtalene undertegnet.

Etter undertegning skal programmene utarbeides mer i detalj i hvert land, så vi antar at de første prosjektene vil kunne starte opp tidligst i 2018. Romania ble det aller første av de 15 landene som fikk avtale på plass. Den ble undertegnet den 13. oktober og er den mest omfattende samarbeidsavtalen med Romania som noensinne er signert. Det er satt av 502,5 mill. euro til samarbeidsprogrammer innenfor næringsutvikling, forskning, utdanning, energi og justissektoren. I tillegg vil vi ha en stor satsing på fattigdomsbekjempelse, som særlig skal rette seg mot tiltak for romfolk.

Mange norske fagetater, inkludert Norges forskningsråd, Innovasjon Norge, Kriminalomsorgsdirektoratet og Norges vassdrags- og energidirektorat, vil ta del i de rumenske programmene med sin kompetanse. Deres involvering vil spille en nøkkelrolle for å engasjere norske partnere til prosjektsamarbeid.

Forhandlingene med EU-formannskapslandet Slovakia er langt framskreden, og jeg planlegger å signere avtalen med dem i Bratislava den 28. november. Vi forventer i tillegg å signere avtaler med vårt største mottakerland, Polen, om kort tid. Jeg vil holde Stortinget informert om de kommende avtalene med de andre landene etter hvert som avtalene blir ferdig forhandlet og underskrevet.

La meg kort nevne noen av sakene på EU-toppmøtet sist uke. På dagsordenen sto viktige temaer som migrasjon, forholdet til Russland og handelsavtaler.

På migrasjonsområdet ble det fokusert på implementering av tidligere beslutninger og på de eksterne dimensjonene av migrasjonskrisen som f.eks. returavtaler med opprinnelsesland. Det ble ikke tatt noen beslutning om signering av handelsavtalen med Canada, altså CETA-avtalen, på grunn av motstanden mot denne i Vallonia. Forhandlingene mellom Canada, EU, Belgia og Vallonia fortsetter, men undertegning denne uken blir stadig mindre sannsynlig.

Når det så gjelder Russland, hadde man bl.a. en bred diskusjon rundt president Putins strategier for å svekke Europa. Som en del av rådskonklusjonene når det gjelder Syria, ble Russlands handlinger fordømt, og det ble fokusert på tilgang for humanitær bistand til Aleppo og betydningen av en politisk prosess i FN-regi.

Den britiske statsministeren Theresa May bekreftet for øvrig på toppmøtet at hun vil utløse artikkel 50-prosedyre innen ultimo mars 2017.

Jeg vil også kort orientere om utviklingen når det gjelder EUs finanstilsyn. Norge er tjent med å være en del av det europeiske indre markedet, som også omfatter finansielle tjenester. Både denne regjeringen og den forrige regjeringen har i lang tid arbeidet med å tilpasse norsk finansmarkedsregulering til europeisk regelverk. En forutsetning for å delta i det indre markedet er at Norge og de øvrige EFTA-landene etablerer en tilknytning til EUs finanstilsynssystem. Det betyr ikke at vi legger ned det norske Finanstilsynet, men at vi har et organ som sørger for at felles kjøreregler blir fulgt og som kan gripe inn i visse spesielle tilfeller.

Stortinget ga den 13. juni med stort flertall sitt samtykke til å innlemme finansmarkedsregelverk i EØS-avtalen. Liechtensteins parlament ga sitt samtykke den 12. Mai, og Alltinget på Island ga sitt samtykke den 23. september. EØS-komiteen vedtok fredag den 30. september å innlemme finansmarkedsregelverket i EØS-avtalen, og vi er dermed forpliktet av det.

Det er en forutsetning for EØS-avtalen at relevant EU-regelverk tas inn i EØS-avtalen og gjennomføres i nasjonal rett. Etter innlemmelsen av 31 rettsakter fredag den 30. september er det et etterslep på om lag 200 rettsakter på finansmarkedsområdet. Regjeringen arbeider kontinuerlig med å ta igjen etterslepet. På noen områder kan det være aktuelt å søke om å få materielle tilpasninger.

Fra i sommer har Norge, som kjent, hatt utfordringer med omsetningen av norsk økologisk laks til EU fordi Norge ennå ikke formelt har tatt inn EUs økologiregelverk fra 2009 i EØS-avtalen.

Det har fra norsk og islandsk side over lang tid vært arbeidet med å få tilpasninger på landbruksområdet, bl.a. om spaltegulv og merkekrav, til EUs økologiregelverk. Landbruks- og matministeren hadde i høst et møte om saken med EUs landbrukskommissær, der det viste seg umulig å få gjennomslag for kravet om norske tilpasninger.

Produksjonen av økologisk laks i Norge er på ca. 16 000 tonn, og om lag 80 pst. eksporteres til EU. Tapene anses å kunne bli store for de aktørene dette gjelder både på kort og lang sikt.

For å sikre fortsatt eksport av norsk økologisk laks til EU, har regjeringen derfor besluttet å innlemme EUs økologiregelverk i EØS-avtalen. Norge er også avhengig av at Island gir sitt samtykke til innlemmelse av økologiregelverket i EØS-avtalen, og Island er i dialog med EU-kommisjonen om tilpasninger – primært med tanke på bruk av fiskemel i fôrproduksjonen.

Jeg vil også nevne her at det foregår en revisjon av økologiregelverket i EU. Dette er en egen prosess og er således ikke koblet til innlemmelse i EØS-avtalen og regelverket som vi har sagt ja til etter landbruks- og matministerens møte med kommissæren i høst.

Denne uken har vi det såkalte ESA-pakkemøtet, torsdag og fredag. ESA kommer til Oslo for å diskutere saker på embetsnivå med alle departementer, og jeg skal i den forbindelse også møte ledelsen i ESA.

Ettersom framdriften i forhandlingene om en tredje artikkel 19-avtale med EU var tema på sist møte, er jeg nå glad for å kunne informere utvalget om at nytt forhandlingsmøte vil finne sted i Oslo den 22. november. Vi forventer da å få en tilbakemelding på det tilbudet Norge la fram i møtet i april. Av forhandlingsgrunner kan jeg ikke gå inn på flere detaljer eller substansen i forhandlingene, og det er fortsatt for tidlig å si når en avtale vil kunne sluttføres. En ferdig avtale vil naturligvis bli forelagt Stortinget. Stortingets organer vil bli holdt underrettet underveis i den videre forhandlingsprosessen.

Lederen: Takk for orienteringen.

Da er det flere som har tegnet seg på talerlisten – Navarsete først.

Liv Signe Navarsete (Sp): Takk for god informasjon. Eg beklagar at eg har litt dårleg stemme i dag.

Det vart sagt frå ministeren at EU-retten ikkje lenger har forrang framfor britisk rett, og det er sjølvsagt korrekt. I går fekk me nyheiter om at ESA går mot Høgsterett sin dom i den såkalla verftssaka, og at dei vil gå til sak på traktatbrot. Kan statsråden seie noe meir utfyllande om den saka? Det er ei veldig viktig sak, når det gjeld både lønsnivå og arbeidstakarrettar i Noreg. – Det var det eine spørsmålet.

Det andre er at i det utmerkte underlagsmaterialet som me får før desse møta, står det at den irske EU-ministeren, Dara Murphy, har sagt at Noreg bør vere med i samtalar og møte når brexit-forhandlingane startar. Eg oppfattar at statsråden og regjeringa er på ein offensiv for å få med seg andre til å meine det same. Har statsråden hatt møte med den irske EU-ministeren? Kven allierer ein seg med, korleis posisjonerer ein seg for å kunne vere ein part i forhandlingane som absolutt også vedkjem Noreg og korleis me skal ha eit godt og viktig forhold til ein av våre aller største handelspartnarar?

Lederen: Jeg kan slutte meg til Navarsetes beskrivelse av de dokumentene vi får i forkant av disse møtene. Vi har besluttet å legge dem ut på nett og regner med at det blir et «klikkorama» på Stortingets hjemmesider etter at disse blir lagt ut.

– Da er det Hansen, vær så god.

Svein Roald Hansen (A): Takk for redegjørelsen.

Det er bra at regjeringen nå har tatt kontakt med EU for å bli konsultert under forhandlingene. Jeg mener man bør gå lenger, at EØS-landene sammen bør ta kontakt for i det minste å være observatør i disse forhandlingene. Jeg viser som Navarsete til den irske europaministeren. Det er tydeligvis flere som tenker på samme måte.

Nå er det riktig, som statsråden sier, at i artikkel 127 i EØS-avtalen står det ikke noe om forhandlinger, men det står at straks «etter varselet om at en avtalepart akter å trekke seg fra avtalen, skal de andre avtalepartene sammenkalle en diplomatisk konferanse». Så kan man legge hva man vil i den diplomatiske konferansen, men så snart brevet fra May kommer, får vi lage et stevne her i Oslo. Jeg mener det er viktig at man i realiteten skal være med i de forhandlingene, og så kan man kalle det posisjon eller observatør eller hva man vil. Hvis ikke vil vi sitte der og bare ta en blåkopi. Det er vanskelig å se for seg at utmeldelsen av 27/30-deler av det indre markedet skal være forskjellig fra 3/30-deler. Jeg ønsker regjeringen lykke til med å barske seg overfor EU-systemet.

Irene Johansen (A): Takk for redegjørelsen.

I forlengelsen av det både Navarsete og Hansen har tatt opp, lurer jeg på om statsråden kan utdype hva regjeringen formelt sett har gjort. Jeg la merke til at ministeren sa at hun har tatt opp med, når hun har møtt, osv. Hva har regjeringen formelt sett gjort overfor Storbritannia og EU når det gjelder EØS-avtalen og brexit? Har EØS-landene en felles posisjon her? Hva er diskusjonene og eventuelt samkjøringen mellom EØS-landene når det gjelder brexit?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp): Jeg har flere spørsmål – det er jo her den reelle spørretimen i Stortinget er i dag, ikke i salen.

Da skal jeg begynne og skal prøve å være kjapp. Punkt 1 gjelder EUs toppmøte og migrasjon. I forrige møte utfordret vi statsråden på om hun hadde en holdning til om man fortsatt skulle ha mulighet til grensekontroll i Europa. Regjeringen uttrykte ikke en holdning i det møtet. Har man nå en holdning, at man mener det er klokt å videreføre muligheten for grensekontroll? Det har vært litt ulike signaler fra ulike statsråder. Hva er det offisielle synet til regjeringen?

Punkt 2 gjelder brexit, som vi også er litt opptatt av om dagen. I Sverige har regjeringen, som det kommer fram i materialet her, bestilt tre eksterne utredninger. I Norge har man bare en intern arbeidsgruppe. Hvorfor vurderer den norske regjeringen det annerledes enn den svenske? Hvorfor vil man ikke ha et bredere kunnskapsgrunnlag og eksterne vurderinger av det? Frykter man debatten? Jeg vil gjerne ha en kommentar til det.

Punkt 3: I Norge har vi en diskusjon om økologiregelverket. På bakgrunn av norsk forskning mener man at det blir dårligere dyrevelferd dersom man gjør det man nå skal gjøre. Det blir framstilt som om det blir bedre, men det blir dårligere, ifølge norsk virkelighet, fordi vi har et annet klima enn det man har i EU. Men det er noe jeg lurer på: Det står her at regjeringen har hatt et ønske om at man skal merke norsk mat som om det er «EU-landbruk», at det har vært den norske regjeringens krav, at man har krevd overfor EU at norsk økologisk mat skal merkes «EU-landbruk». Så har EU, ifølge dette dokumentet, sagt at vi ikke skal merke det som EU-landbruk. Da er vi for en gangs skyld enig med Brussel, og det er jo hyggelig. Men er det riktig at den norske regjeringen har sett det som et viktig krav at norsk mat skal merkes som EU-landbruk? I så fall: Hvorfor?

– Så har jeg flere spørsmål, men jeg og Svein Roald Hansen har omtrent like mange spørsmål hver gang, så jeg skal slutte nå.

Marianne Aasen (A): Jeg har et spørsmål om migrasjon. Det handler om at Norge har bestemt at vi skal være med i EUs program for relokalisering av flyktninger. Denne uka kommer det, så vidt jeg har skjønt, 20 stykker, og de er de første. Dette vedtok vi i fjor, og vi skal ta imot 1 500. Det er vel bare en liten del av det antallet som ble tatt om bord i båter denne uka. Da lurer jeg på hvorfor det går så sakte, og hvorfor vi ikke har hørt noe om akkurat det punktet, som jeg mener er ganske viktig for å stå solidarisk med EU-landene. Det er derfor vi er med på dette prosjektet, og da bør vi også se resultater av det. Det er mange mottak som ikke har noen flyktninger, og som skal legges ned, så jeg skjønner ikke hvorfor dette ikke skjer.

Lederen: Da har jeg selv et spørsmål knyttet til det Navarsete tok opp. Det er den saken som jeg meldte under Eventuelt, men hvis vi kan ta det nå, tar vi det i denne bolken. Det gjelder verftssaken, hvor det har vært stor uenighet mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene i Norge. Saken er vunnet i tre norske rettsinstanser. Mitt spørsmål er om det er noen nye elementer som gjør at denne saken blir tatt opp i ESA, eller om det er de samme elementene, og vil regjeringen følge opp sin linje i denne saken, eller vil den endre den?

– Da gir jeg ordet til statsråd Vik Aspaker.

Statsråd Elisabeth Vik Aspaker: Først til representanten Navarsete: Jeg redegjorde for hva statsminister Theresa May tenker å gjøre når det gjelder lovgivningen, at man konverterer EU-lovgivning til britisk lovgivning, og at man dermed slår fast at fra det tidspunktet Storbritannia er ute, er de på egen kjøl når det gjelder å vedta sine lover, og EU-lovgivningen vil ikke lenger ha noen implikasjoner for Storbritannia.

Når det så gjelder verftssaken, har vi denne uken mottatt åpningsbrevet fra ESA. Arbeids- og sosialdepartementet og regjeringen vil gå i gang med å vurdere denne saken nøye før vi svarer ESA innen den to månedersfristen som er satt. Vi har dette pakkemøtet med ESA på fredag, og det er vel ingen hemmelighet at dette er en av de sakene som kommer til å bli drøftet på det møtet. Jeg har ikke noe grunnlag for å kommentere denne saken ytterligere annet enn å si at vi erkjenner at dette er en viktig sak, og at vi må jobbe for å finne en tilfredsstillende løsning på den. Men som sagt kom åpningsbrevet denne uken, og Arbeids- og sosialdepartementet har nå satt i gang et arbeid med saken.

Både representanten Navarsete og Svein Roald Hansen har vært inne på hva slags type kontakt vi har med EU. Irene Johansen var vel også inne på det, hva som formelt sett er gjort. I alle sammenhenger hvor vi møter representanter for kommisjonen, om vi har bilaterale møter med medlemslandene, eller vi har andre typer møter, er dette et helt sentralt punkt på dagsordenen, nemlig å redegjøre for at vi ikke er medlem av EU, som er 28 land, men vi er faktisk medlem av EØS, som består av 31 medlemsland. Det er helt sentralt for oss, for vi kommer til å bli berørt av resultatet av forhandlingene mellom EU og Storbritannia. Derfor er det helt sentralt for oss at vi blir konsultert, at hensynet til EØS-landene også ligger på bordet og blir tatt hensyn til når man driver disse ut-forhandlingene, og når man samtidig skal tenke på hva slags framtidig rammeverk, hva slags framtidig avtalestruktur EU skal ha med Storbritannia. Uansett hvem vi har snakket med, får vi en positiv respons på det. Ja, man erkjenner at EØS-området består av 31 land, og man erkjenner at det er behov for, og at begge parter er tjent med, at det er dialog, og at det er konsultasjoner om det som da bringes på bordet, det som diskuteres, og som er relevant for EØS-landene. Vi har tett kontakt med London og med de miljøene der som er sentrale i disse forhandlingene. Vi har også en stor og viktig delegasjon i Brussel, samtidig som vi selvfølgelig følger opp på politisk nivå i alle sammenhenger der det er naturlig.

Så vil jeg påpeke at de formelle forhandlingene ikke kommer i gang før artikkel 50 faktisk er utløst. Theresa May har sagt at det skjer ikke før i mars neste år. Det er en realitet at da Theresa May fikk sine 5 minutter og redegjorde for stoda i Storbritannia på toppmøtet sist uke, var det ingen som kommenterte det etterpå. Det er nettopp fordi EUs artikkel 127 er veldig tydelig på at det er ingen forhandlings- eller vurderingstema før man faktisk har utløst artikkel 50. Vi må bare akseptere at det er spillereglene i henhold til traktaten, og det er spilleregler som EU-siden tydeligvis er veldig nøye på å følge opp.

Så spurte Irene Johansen om EØS-landene har samrådd seg på noe vis når det gjelder disse forhandlingene. Den dialogen vi har hatt, viser i hvert fall at vi vet at alle jobber på samme måten, at alle EØS-landene nå driver på med kartlegging av hvordan dette landskapet ser ut, hva slags type avtaler hadde vi, hva slags type behov har vi som skal ivaretas framover. Vi har kommet så langt her hjemme at vi snart vil være ferdig med en første foreløpig rapport om norske interesser og handelspolitiske forhold knyttet til Storbritannia. Men det er jo bare en foreløpig rapport hvor vi har kartlagt, og så er det deretter man må begynne å gå ned i detaljene, når vi får et bilde av hva slags type avtale, hva slags scenarioer som kommer til å avtegne seg med tanke på den framtidige avtalen mellom EU og Storbritannia, hva slags behov Norge da har, og hva slags behov vi skal dekke bilateralt med britene.

Så viser Slagsvold Vedum til at Sverige har satt i gang tre eksterne vurderinger. Jeg utelukker ikke at vi også skal i gang med eksterne vurderinger, men foreløpig er vi i initialfasen. I og med at artikkel 50 ikke kommer til å bli utløst før i mars, har vi tid til å jobbe oss skikkelig gjennom dette og forberede oss så godt som vi kan. Vi skal være klar til å sette oss ned ved forhandlingsbordet når tida er inne for det.

Slagsvold Vedum spurte om grensekontroll og hva som er regjeringens offisielle syn. Regjeringen har ikke noe annet syn enn det ene, at vi løpende har vurdert hva situasjonen er og hvilke behov vi har. Så har vi sammen med fire andre land – Tyskland, Østerrike, Sverige og Danmark – tatt et initiativ, og vi fikk ryggdekning på toppmøtet sist uke for at man kan videreføre grensekontroll fordi man fortsatt mener den grensekontrollen som er på yttergrensen, ikke er tilstrekkelig. Det betyr at vi mest sannsynlig nå kommer til å videreføre den grensekontrollen som er, fordi Frontex ennå ikke er – og heller ikke enkeltland – i stand til å utføre den ytre grensekontrollen på en tilfredsstillende måte, og fordi det kom mange inn i fjor og vi ikke har helt oversikten over situasjonen.

Jeg kan for øvrig legge til at jeg var og besøkte hovedkvarteret til Frontex i Warszawa sist uke. De skal nå med sine nye funksjoner bygges opp og bli et betydelig større antall mennesker og formelt sett bli et byrå fram til 2020. De er nå i gang med å klargjøre seg for å kunne påta seg de oppgavene som vil være. Når land ber om det, skal de kunne gå inn og bistå for å sikre at den ytre grensekontrollen blir ivaretatt på en god måte.

Så gjaldt det økologiregelverket. Det spørres om vi tidligere har krevd at vår produksjon skal merkes med EU-opprinnelse. Nei, vi ville ha felles logo, men med landreferanse EØS. Det har vært det springende punkt. Vi har ikke sagt at vi skal ha en EU-merking, men har ment at EØS-landene burde kunne ha sitt eget merke.

Så til spørsmålet fra Marianne Aasen knyttet til relokalisering av flyktninger. Ja, jeg tror vi bare må erkjenne at dette har gått forferdelig sent, og at systemet i EU som skal bidra til at denne prosessen skulle gå sin gang, har gått mye senere enn vi skulle ønske. De første kommer nå, men vi står fast ved det antallet vi har sagt, og vi må fra norsk side bidra der vi kan i de sammenhengene hvor vi deltar når det gjelder både Schengen og Dublin og gjøre det vi kan for at disse relokaliseringsmekanismene skal fungere sånn som det har vært forutsatt.

Karin Andersen (SV): Dette er til det siste svaret vi fikk nå. Vi har spurt regjeringen om grunnen til dette og fått til svar at det er de norske undersøkelsene som har tatt tid, ikke EUs system. Jeg må be om en klargjøring på om problemet ligger i EU-systemet for utvelgelse og klargjøring av disse flyktningene, eller om det har ligget i manglende prioritering eller usikre vurderinger som blir gjort her i landet.

Svein Roald Hansen (A): Jeg har to ting.

Det ene gjelder brexit. Det er veldig bra at man tar det opp overalt man møter noen som er med på dette, men jeg vil understreke at det er forskjell på dét og det å få en formell plass ved bordet, eventuelt som observatør. Jeg vil oppfordre regjeringen til å ha det som siktemål. Som statsråden sier, blir det ikke noen utløsing av dette før i slutten av mars, slik at her har man noe tid til å bearbeide de andre.

Det andre er verftsaken. Der brukte statsråden en formulering som jeg synes var foruroligende. Hun sa at man tar sikte på å finne en løsning. Hva legger hun i det? Vi forutsetter at det man må gjøre, er å overbevise ESA om at de ikke har noen sak, for jeg går ut fra at regjeringen ikke har tenkt å lete etter en løsning som Høyesterett har sagt er grei – finne en løsning som bryter med høyesterettsdom.

Liv Signe Navarsete (Sp): Eg har to ting.

Det fyrste er at eg vart òg – eg trur eg må seie – sjokkert over svaret frå statsråden knytt til ESA-saka. Noregs Høgsterett har avsagt sin dom. Det kan ikkje vere slik at ESA kan kome inn og setje seg imot norsk høgsterett. I tilfelle har me eit system i Noreg der Høgsterett ikkje er dei som tek avgjerder i viktige saker, viss ein kjem inn og overprøvar det. Eg vil gjerne – som Hansen – få eit klarare svar på det. Svaret var ikkje til å verte roa av.

Det andre er eit lite spørsmål. Det vart sagt frå statsråden at ein snart er ferdig med ein fyrste rapport om kva som er Noregs interesse i handelspolitikk og anna i brexit. Vil rapporten verte offentleg?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp): Dagens Næringsliv hadde noen oppslag for to ukers tid siden med bakgrunn i en forespørsel fra britiske myndigheter om å lage en felles arbeidsgruppe om en handelsavtale mellom Norge og Storbritannia ved en brexit. Så skjønte jeg at det ble litt panikk i regjeringssystemet etter oppslaget – det var ingen tvil om at det var en avvisende holdning til en sånn type felles arbeidsgruppe. Hvorfor det?

Statsråd Elisabeth Vik Aspaker: Det var absolutt ikke min hensikt når det gjelder måten jeg formulerte meg på knyttet til verftsaken, at Norge er på vikende front. Vi skal lese brevet, vi skal besvare brevet, vi har møte med ESA på fredag, og vi skal som sagt gå gjennom saken. Så må vi håpe at vi kan lande den på en måte som vi er tilfreds med.

Så er det spørsmål om en felles arbeidsgruppe, oppslaget i Dagens Næringsliv. Hvis man leser svarbrevet som gikk fra statsråd Monica Mæland til Liam Fox, og ikke leser Dagens Næringsliv, vil man se at vi er positiv til både å etablere arbeidsgruppe og å ha dialog. Vi kan ikke forhandle – Storbritannia kan ikke sitte på begge sider av bordet og forhandle. Den tiden de er medlem av EU, kan de ikke samtidig sitte på den andre siden av bordet og forhandle med tredjeland om avtaler. Det må vi bare akseptere. Det har britene selv i etterkant korrigert seg selv på, at det kan de faktisk ikke gjøre i henhold til traktaten.

Så spørres det fra Navarsete om disse foreløpige rapportene om handelspolitiske hensyn og interesser som Norge har, og om de vil bli offentlige. Vi har sagt fra regjeringens side at vi skal kjøre denne prosessen så offentlig som overhodet mulig. Vi mener det er viktig å engasjere vidt og bredt i alle sektorer som dette berører. Og så vil man sikkert senere eventuelt komme til en fase hvor man setter seg ned og skal begynne å forhandle, men det er noe annet. Nå tenker jeg at det er viktig at vi kommuniserer, og at vi blir enige om hva slags utgangspunkt vi har for det som helt sikkert kommer til å bli ganske krevende forhandlinger, og kanskje også omfattende forhandlinger, når vi kommer så langt.

Så til Svein Roald Hansen: Jeg glemte å svare på det i stad, dette med diplomatisk konferanse. Ja, vi er klar over det og Norge vil sammen med sine EFTA- og EØS-partnere ta et sånt initiativ. Det er helt klart at vi må benytte alle de mulighetene vi har, de instrumentene vi har, til å være til stede og for å klargjøre og tydeliggjøre hva slags interesser vi har i dette for å sikre oss et best mulig utgangspunkt med tanke på fortsettelsen. Det er også sånn at det fra EUs side snakkes høyt og tydelig om at man sannsynligvis vil trenge overgangsordninger mellom brexit på den ene siden og før man er over i et sånt framtidig avtaleforhold med Storbritannia. Det er klart at de overgangsordningene er det også helt legitimt at vi både må kunne være med å ha meninger om og mest sannsynlig også vil være interessert i å være omfattet av.

Og videre til Svein Roald Hansen: Ja, jeg skjønner det og vi er også interessert i å ha en plass ved bordet. Men EU-traktaten er veldig tydelige i artikkel 50 på at det er forhandlinger mellom det landet som skal ut og de øvrige medlemslandene. Så det er ikke noen plass for oss ved det forhandlingsbordet, men vi må bruke alle de kanalene vi har til faktisk å gjøre vårt syn gjeldende, og vi må selvfølgelig også gjøre det sammen med de andre EFTA- og EØS-landene.

Så til Karin Andersen når det gjelder hvor forsinkelsene ligger: Jeg tror vi må ta på alvor at med den tilstrømningen som var i fjor, kom det inn svært mange hvor identiteten ikke har vært avklart. Vi må forsikre oss om at vi faktisk vet hvem de er, de som skal relokaliseres og komme til Norge. Det identitetsarbeidet har tatt mer tid enn vi skulle ønske. Det er nok en kombinasjon av at grensekontrollen svikter og at man i ettertid må bruke relativt mer tid og krefter på å finne ut hvem disse personene som er tilbudt å bli relokalisert til Norge, faktisk er.

Lederen: Da forutsetter jeg at statsråden i møte med ESA i slutten av denne uken står på det som er norsk syn, og står på det som er dommen i tre norske rettsinstanser, inkludert Høyesterett. Å lete etter løsninger betyr å komme den andre part i møte. Da forutsetter jeg at vi konsulteres. Vi er ikke konsultert om noe annet enn at man står på det som har vært norsk syn i denne saken til nå. I veldig mange av disse sosial dumping-sakene har det vært slik at Norge har tatt saken videre og vunnet fram. Jeg forutsetter at statsråden også gjør det i det videre.

Sak nr. 4

Eventuelt

Lederen: Svein Roald Hansen har meldt inn en sak.

Svein Roald Hansen (A): Det gjelder en Schengen-database. Regjeringen har i mange år hatt en veldig god EØS-notatdatabase og i februar tok jeg opp spørsmålet om en tilsvarende database for Schengen-saker. Det har i løpet av det siste året blitt mer aktuelt, som vi også har hørt om her. Det er mulig vi ikke har lett godt nok, men jeg er ikke i stand til å finne Schengen-databasen.

Statsråd Elisabeth Vik Aspaker: Dette har vært et lite smertens barn. Jeg vet ikke om man kan sitte her i Europautvalget og love en julegave, men jeg antyder at det kan ligge an til en julegave på dette området. Det vil si at denne Schengen-notatdatabasen skal være klar før jul. Det har altså tatt mye lengre tid enn vi skulle ønske. Det må jeg bare beklage.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp): På det forrige møtet hadde dere ikke tatt opp nye posisjoner i artikkel 19 etter brexit. Har dere gjort det nå?

Statsråd Elisabeth Vik Aspaker: Vi skal nå ha dette neste forhandlingsmøtet om artikkel 19. Artikkel 19 forhandles med ca. toårige mellomrom. Storbritannia kommer til å være medlem i hele den forhandlingsperioden vi nå snakker om. Vi har foreløpig ikke trukket noen andre konklusjoner enn at vi fullfører de forhandlingene vi nå er inne i.

Lederen: Det er ikke inntegnet flere spørsmål, og vi kan heve møtet.

Møtet hevet kl. 09.43.