Investeringstilskudd for omsorgsboliger og sykehjem

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sitt alternative statsbudsjett for 2026, hvor det ble foreslått å styrke investeringstilskuddet til omsorgsboliger og sykehjem ved at 60 pst. av kostnaden skulle dekkes gjennom tilskuddsordningen.

Disse medlemmer mener at investeringstilskuddet for omsorgsboliger og sykehjem er et viktig verktøy for å sikre at det tilbys forsvarlige tjenester ute i kommunene, samtidig som det er viktig at kvaliteten på tjenesten er så god som mulig. Disse medlemmer mener at dette tilskuddet bidrar til å sette kommunene i en posisjon hvor de i større grad kan prioritere tjenestetilbudet fremfor kostnadene ved å bygge nye omsorgsboliger og sykehjem. En god eldreomsorg får en når de ansatte har ressurser og kapasitet nok til å faktisk ta vare på de eldre. Derfor mener disse medlemmer at staten burde overta finansieringsansvaret for eldreomsorgen, slik at man sikrer et likeverdig tilbud over hele landet, uavhengig av kommuneøkonomien.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at investeringstilskuddet skal hjelpe kommunene med å bygge opp kapasiteten i omsorgstjenestene i tråd med økende antall eldre og pleietrengende. Disse medlemmer mener derfor at ordningen skal gjelde nye plasser. Mange kommuner rapporterer at kravene som stilles i ordningen, gjør byggene unødvendige dyre og hindrer nytenking mht. hvordan byggene skal utformes. Dersom kommunen bygger en omsorgsbolig uten investeringstilskudd, stiller staten ingen særskilte krav. Det bør derfor være tilstrekkelig at investeringstilskuddet kun krever at det er reelt nye plasser som bygges.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen forenkle regelverket for investeringstilskudd til omsorgsboliger og sykehjem.»

Søknadsbaserte ordninger og rapporteringskrav

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti Senterpartiet og Rødt, merker seg at siden representantforslaget ble fremmet, har flere elementer i dette blitt helt eller delvis gjennomført.

Flertallet viser til at forslag nr. 3 i representantforslaget, om å redusere antall øremerkede og søknadsbaserte ordninger kraftig, allerede er realisert gjennom budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne. Som følge av forliket avvikles syv tilskuddsordninger for å heller fordele midlene, over 1,3 mrd. kroner årlig, gjennom rammefinansieringen til kommunene og fylkeskommunene. I tillegg kommer tilskuddet til fylkeskommunene for å finansiere fullføringsretten i videregående opplæring på 320 mill. kroner, som regjeringen foreslo å innlemme i sitt budsjettforslag.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt utelukker ikke at det kan være flere øremerkerede tilskuddsordninger som bør avvikles til fordel for direktefinansiering over kommunerammen, men mener det må vurderes enkeltvis for de ulike tilskuddsordningene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Rødt, mener forslag nr. 4 i representantforslaget, om å heve terskelen for rapporteringskrav for søknadsbaserte midler til 1 mill. kroner og vurdere å fjerne kravet helt, må anses ivaretatt av endringene regjeringen gjennomførte i reglement for økonomistyring i staten i desember 2025. Grensen for rapporteringskrav ble da hevet fra 100 000 kroner til 1 000 000 kroner. Eventuelle konsekvenser av endringen skal evalueres.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener forslaget om å vurdere å avvikle rapporteringskrav slår ben under rasjonalet for søknadsbaserte ordninger, da man ikke kan sikre at midler brukes til det Stortinget har øremerket til, uten et slikt krav. Man legger da opp til finansieringsmodeller som i praksis er like fleksible som frie midler til kommunene, men som fortsatt krever at byråkrater bruker tid på søknadsskriving. Dersom man vil gi kommunene mer fleksibilitet, bør man heller flytte penger fra søknadsbaserte ordninger over til rammefinansieringen.

Disse medlemmer viser til at økt bruk av «stikkprøver» i praksis allerede er mulig for beløp under 1 000 000 kroner, jf. Reglement for økonomistyring i staten kapittel 6.4.1 andre avsnitt. En eventuell vridning mot stikkprøver og bort fra tydelige rapporteringskrav vil derfor bedre ivaretas ved å heve beløpsgrensen ytterligere, men det bør i så fall ikke vurderes før man ser konsekvensene av økningen til 1 mill. kroner som allerede er gjennomført.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at alle innbyggere skal ha tilgang til gode tjenester, og at alle kommuner må være i stand til å levere tilpassede tjenester av god kvalitet. Disse medlemmer viser til at når kommuner ikke er i stand til å prioritere sine primæroppgaver, er det nødvendig å ta i bruk øremerkede tilskudd. Dette gjelder blant annet innenfor eldreomsorg, hvor det er behov for mer øremerkede tilskudd for at de eldre skal få et godt tilbud som bidrar til mer valgfrihet og omsorg.

Disse medlemmer vil ha større likebehandling av innbyggerne. Derfor vil disse medlemmer at flere av det offentliges kjerneoppgaver skal finansieres av staten, som helse, omsorg og undervisning.

Disse medlemmer viser til at kommunesektoren i hovedsak finansieres gjennom rammetilskuddet, som skal gi kommunene tilstrekkelige inntekter til å organisere og drifte kommunen på en forsvarlig måte. Hovedmålet er at alle innbyggere skal kunne finne de samme tilbudene uavhengig av hvilken kommune de bor i. Disse medlemmer mener likevel at det i en del områder mangler lokal vilje til å prioritere tiltak som er viktige i et nasjonalt perspektiv. Som f.eks. øremerking av tilskudd til eldreomsorg i kommunene, slik som Fremskrittspartiet har foreslått i sitt alternative statsbudsjett for 2026.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at i 2017 gjennomførte regjeringen Solberg en områdegjennomgang av øremerkede tilskudd til kommunesektoren. Den viste at det var nærmere 250 tilskuddsordninger, og at det ble gitt 44,4 mrd. kroner til kommuner og fylkeskommuner utenom de frie inntektene. En tilsvarende undersøkelse fra Menon Economics på oppdrag fra KS i 2022 fant 182 ulike tilskuddsordninger, der 70 av disse var på under 10 mill. kroner. Tilskuddsordninger medfører at administrasjonen må bruke mye ressurser på å både søke og rapportere på hvordan de omsøkte midlene er brukt. I mange tilfeller kan det derfor være bedre for kommunene at de får bevilgninger over rammetilskuddet ved tilpassede utgiftsnøkler.

Terskelen for rapportering på tilskudd har stått stille på 100 000 kroner siden 2003. Det fører til at det skrives rapporter for praktisk talt alt, på toppen av en detaljert søknad.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Senterpartiet viser til at omfanget av søknadsbaserte ordninger øker behovet for byråkrati hos både tildeler og mottaker. Det totale antallet ordninger må ned, slik at kommunene og staten bruker færre ressurser på dette. Disse medlemmer mener staten må ha tillit til at kommunene bruker midlene i tråd med søknadsformålet. Rapporteringskravene må bli færre, og det må vurderes om stikkprøvekontroller i stedet er bedre.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen redusere antall øremerkede og søknadsbaserte ordninger i kommunesektoren kraftig.»

Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen heve terskelen for når kommuner må rapportere på søknadsbaserte midler, til minst én mill. kroner og vurdere å erstatte allmenne rapporteringskrav fra kommuner med stikkprøver eller fjerne kravene helt.»

Bemanningsnormer

Komiteens medlemmer fra Høyre og Senterpartiet viser til at innføringen av bemanningsnormer i skole og barnehage har vært viktig for å øke bemanningen. Samtidig er de rigid innrettet, slik at ett ekstra barn over normens grense utløser krav om et helt ekstra årsverk. Det gir kommuner svært liten fleksibilitet til å prioritere ressursene der behovene er størst. Normene bør gjøres mer fleksible.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjøre bemanningsnormene i kommunesektoren mer fleksible.»

Statlig detaljstyring, tilsyn og veiledning

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne mener både tilsyn og veiledning er viktig for å ivareta rettssikkerhet og likeverdige tjenester til innbyggerne i hele landet. Disse medlemmer mener at Stortinget ikke skal legge opp til at statsforvalterne skal bruke mindre tid på tilsyn. Det er viktig at statsforvalteren kan gjøre begge deler, både veilede og føre tilsyn. Et av formålene med tilsyn er nettopp å øke kvaliteten på tjenestene og sørge for at like saker behandles likt. I forbindelse med tilsyn skal statsforvalteren gi råd, veiledning og opplysninger til kommunene. Disse medlemmer støtter derfor ikke forslag 5.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Senterpartiet viser til at kommunene får tildelt sine oppgaver gjennom en lang rekke lover og forskrifter. I tillegg har ulike myndigheter og fagorgan etablert retningslinjer og veiledere som detaljerer hvordan oppgaver bør gjennomføres. Mange kommuner opplever at når statsforvalteren gjennomfører tilsyn, legger statsforvalteren til grunn tjenestestandarden som er gitt i ulike veiledere, selv om dette ikke er lovfestet. Faglige veiledere kan være til stor nytte, men når statusen på dokumentene er uklar og omfanget totalt sett er svært stort, går vinningen opp i spinningen.

Disse medlemmer viser til at kommuner rapporterer at de opplever økende mengder tilsyn fra statsforvalter og andre statlige myndigheter, og at det krever store ressurser å følge opp dette. Samtidig rapporterer også flere at tilsyn kan ha positive sider ved at kvaliteten i tilbudet blir vurdert. Hovedinntrykket til disse medlemmer er likevel at tilsynsmengden og -metodikken medfører at kommuner bygger opp unødvendig mye dokumentasjonskrav, for å være klare dersom det kommer tilsyn.

Disse medlemmer mener den totale mengden statlige retningslinjer bør reduseres, og statusen til ulike dokumenter bør tydeliggjøres. Videre mener disse medlemmer at veiledning fra myndighetene i mange tilfeller vil være mer hensiktsmessig enn tilsyn, og at ressursene bør vris i den retningen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at statsforvalteren og andre statlige myndigheter bruker mer tid på veiledning og mindre på tilsyn, for å øke kvaliteten på tjenestene.»

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå statlige føringer for hvordan de kommunale tjenestene skal leveres, med mål om mindre statlig detaljstyring og større handlingsrom til å tilpasse tjenestene til det innbyggerne i den enkelte kommunen eller det enkelte fylket har behov for.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen redusere antall rapporteringskrav kommunal sektor må forholde seg til, og etablere et prinsipp om at for hver nye rapportering skal to eksisterende fjernes.»

Forsøksordninger

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det allerede er adgang for kommuner til å søke om forsøk med nye måter å løse sine oppgaver på og mener ikke det er grunnlag for å anmode regjeringen om dette. Disse medlemmer forstår for øvrig ikke at forslagsstillerne, gitt at deres intensjon er å redusere styringstrykket mot kommunene, mener at staten skal iverksette nye forsøk for hvordan kommunene skal jobbe heller enn at slike initiativ skal komme fra kommunene selv.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Rødt viser til at forsøksloven er en viktig lov som skal sørge for at kommunene får frihet til å finne gode lokale løsninger. For at kommunene skal få best mulig grunnlag for forsøkene, mener disse medlemmer at man må åpne for at kommunene også skal få unntak fra EØS-regelverk, noe de ikke har i dag.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at forsøksloven blir endret slik at man får unntak fra EØS-regelverk.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Senterpartiet viser til at frikommuneforsøket som Stortinget ba om, ikke har kommet godt nok i gang. En av årsakene ser ut til å være at forsøksloven ikke åpner for tilstrekkelig omfattende forsøk, som er det kommunene ønsker. En annen ser ut til å være at staten ikke er delaktig i forsøkene. Disse medlemmer mener at flere ideer bør prøves ut, og at regelverket bør mykes opp.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for at flere kommuner kan gjennomføre forsøk med nye måter å løse sine oppgaver på etter forsøks-/frikommuneprinsippet.»

«Stortinget ber regjeringen iverksette flere og mer innovative forsøk med nye måter å løse velferdstjenester i kommunene på og sørge for at også staten kan delta i forsøkene.»

Plan- og bygningsregler – Innsigelser

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til statsrådens vurdering av forslaget der det påpekes at regjeringen har tatt grep for å bedre praktiseringen av innsigelsesordningen og at man vil se nærmere på hvordan ordningen praktiseres på tvers av fylkesgrensene og om det er overlappende innsigelseskompetanse mellom ulike statlige sektormyndigheter.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at statsforvalteren kan fremme innsigelser kun i saker der nasjonale eller vesentlige regionale interesser står på spill, eller der rettslige krav ikke er oppfylt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til statsrådens svarbrev der det påpekes at regjeringen allerede har satt i gang en rekke forenklingstiltak for å få fart på boligbyggingen for å nå målet om 130 000 nye boliger innen 2030.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at både kommunene og utbyggere opplever store utfordringer knyttet til et overbyråkratisert regelverk som i praksis bidrar til å forhindre utvikling i kommunene. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i mange år har tatt til orde for store forenklinger i plan- og byggereglene for å stimulere til økt vekst og utvikling.

Disse medlemmer mener også at ulike innsigelsesmyndigheter som statsforvalteren og fylkeskommunene må få fjernet sin mulighet til å fremme innsigelser i kommunale plan- og arealsaker. Det er etter disse medlemmers syn en altfor stor andel av kommunale plan- og arealsaker som blir møtt med innsigelser, noe som bidrar til å skape større uforutsigbarhet, lange saksbehandlingstider, og mindre fleksibilitet for alle berørte aktører. Dagens ordning fungerer ikke, dersom man ønsker mer effektivitet i plan- og arealsaker.

Disse medlemmer viser også til at den gjennomsnittlige tiden det går fra et privat planforslag er fremmet i et oppstartsmøte til et endelig vedtak i kommunestyret, er økt med nærmere 300 dager siden 2021. Disse medlemmer mener at det må innføres ordninger som belønner kommuner som er i stand til å gjennomføre saksbehandling på så forsvarlig og kort tid som mulig. Dette kan for eksempel være makstak på byggesaksgebyrer o.l.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Senterpartiet viser til at kommunene opplever å bruke mye tid og ressurser på plan- og arealsaker. Det skyldes både et komplisert regelverk og at statsforvalteren i for stor grad fremmer eller varsler innsigelse. Disse medlemmer mener dette regelverket må forenkles, og at statsforvalteren må vektlegge lokale vedtak og lokalt skjønn i større grad. I den grad det trengs nasjonale vedtak, bør regjeringen foreslå det.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen redusere statsforvalterens mulighet til å fremme innsigelse på lokale planer som ikke har nasjonal betydning, og vektlegge lokale vedtak i innsigelsesbehandlingen.»

«Stortinget ber regjeringen forenkle byggtekniske krav, reguleringsbestemmelser og planprosesser i plan- og bygningsloven og komme tilbake til Stortinget med nødvendige forslag.»

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne viser til at kommunene gjennom plan- og bygningsloven har et stort ansvar for arealplanarbeidet i Norge. Det store flertallet av arealsaker avgjøres i kommunestyrene. I noen saker fremmer statsforvalteren innsigelse fordi planene strider med fastsatte mål eller retningslinjer. Statsforvalteren spiller en avgjørende rolle for å ivareta nasjonale og regionale hensyn i en desentralisert beslutningsprosess. Dette medlem har merket seg at statsforvalteren i flere omganger de siste årene har fått instrukser om å være tilbakeholden med å fremme innsigelser i arealsaker. Dette har gitt statsforvalteren et svakere mandat til å beskytte viktige verdier som verdifull natur og matjord. Dette medlem mener at statsforvalterens rolle i arealsaker heller bør styrkes enn svekkes.

Dette medlem mener alle aktører er tjent med en effektiv planprosess. Plan- og bygningsloven er i hovedsak en prosesslov, noe som betyr at den bestemmer hvordan saker skal behandles. Tydeligere rammer som regulerer kommunenes arealplanlegging, i form av kriterier som hindrer og begrenser inngrep i bestemte arealtyper som for eksempel myr, særlig karbonrike områder, naturskog, villreinområder og INON-områder, vil skape større forutsigbarhet for alle samfunnsaktører. Videre bør det være tydeligere koblinger mellom sterkt og kritisk truete arter og naturtyper i henhold til de norske rødlistene og de prioriterte artene og naturtypene. Dette medlem mener derfor det er behov for å endre plan- og bygningsloven for å tydeliggjøre hvilke typer arealer inngrep ikke skal tillates i eller hvor det skal være svært høy terskel for at inngrep skal kunne aksepteres, samtidig som sterkt og kritisk truete arter og naturtyper gis et strengere juridisk vern. I sum vil dette styrke vernet av sårbar og verdifull natur uten å skape uforutsigbare og ineffektive planprosesser.

Dette medlem viser til at regjeringen, som fastslått i Meld. St. 35 (2023–2024) Bærekraftig bruk og bevaring av natur – Norsk handlingsplan for naturmangfold, vil jobbe for at statsforvaltere, fylkeskommuner og statlige etater tilbyr tidlig, helhetlig og samordnet veiledning om miljøtema og andre nasjonale mål innen areal og plan til kommunene. Dette medlem viser til at lokale myndigheter er avhengig av god tilgang på juridisk og miljøfaglig kompetanse for å fatte gode beslutninger, inkludert for å avvise utbyggingsplaner og lokaliteter i en tidlig fase dersom utbygging på den aktuelle lokaliteten uansett vil bli stanset senere i prosessen. Både utbyggere, innbyggere og forvaltning vil unngå unødvendige kostnader, tidsbruk og uforutsigbarhet dersom den relevante kunnskapen etableres tidlig i prosessen. Dette medlem mener derfor det bør etableres et organ som kan bistå kommuner som ønsker dette. Det må presiseres i lov eller forskrift at dette bør være faglig uavhengig og ikke binde statsforvalteren. Tjenesten kan for eksempel legges til fylkeskommunen eller statsforvalteren.

Dette medlem merker seg også at Økokrim har sett at det offentlige selv har vært ansvarlig for ulovlig nedbygging av natur. De siste årene har også flere kommuner blitt anmeldt for ulovlige inngrep i naturen eller gitt tilskudd til slike. Dette medlem mener det er viktig at miljøkriminalitet blir tatt på alvor, og det er naturlig at statsforvalteren styrkes for å kunne be politiet vurdere behov for etterforskning, også når det er det offentlige som står bak.

Dette medlem vil understreke at et strengt vern av matjord er nødvendig for å sikre tilstrekkelig matproduksjon, og dette er ekstra viktig i en urolig verden der beredskapshensyn må veie tungt. Dette medlem merker seg at statsforvalteren utfører et viktig arbeid for å beskytte matjorda i Norge og mener at terskelen for å omdisponere dyrka og dyrkbar jord må heves.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med konkrete forslag til endringer i plan- og bygningsloven som definerer hvilke typer arealer der inngrep ikke skal tillates eller ha svært høy terskel for å kunne aksepteres, samtidig som sterkt og kritisk truede arter og naturtyper gis et strengere juridisk vern.»

«Stortinget ber regjeringen sikre at statsforvalteren har tydelig mandat til å fremme innsigelse i saker der natur og matjord er truet.»

«Stortinget ber regjeringen utgreie en faglig uavhengig tjeneste som tilbyr veiledning om statsforvalterens kompetanseområde i plansaker.»

Digitale fellesløsninger

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Rødt er enige med forslagsstiller i at det nok ikke er hensiktsmessig om alle 357 kommuner skal måtte utarbeide sine egne digitale løsninger og at man derfor bør etterstrebe fellesløsninger der det er hensiktsmessig. Det betyr ikke nødvendigvis at det er et stort behov for flere digitale fellesløsninger generelt. Beslutninger om utvikling av digitale fellesløsninger må baseres på reelle vurderinger av konkrete behov kommunene opplever. Det krever at regjeringen har tett dialog med kommunene om hvilke tjenester som krever nasjonale fellestjenester. Disse medlemmer viser til at nettopp slik kontakt om utvikling av digitale fellesløsninger i kommunesektoren allerede eksisterer og viser til statsrådens vurdering av representantforslaget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for flere digitale fellesløsninger for kommunesektoren som reduserer behovet for at hver kommune finner sin egen løsning.»

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Norge er et lite land, selv om det har 357 kommuner. Der det er hensiktsmessig, bør man etterstrebe digitale fellesløsninger, slik at ikke alle må lage sine egne. Det er fortsatt et stort behov for slike løsninger som kan forenkle mye for kommunene.

Større kommuner

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener at sammenslåing av kommuner skal baseres på frivillighet og understreker at større kommuner ikke nødvendigvis betyr bedre tjenester for innbyggerne. Disse medlemmer viser videre til at det allerede eksisterer ordninger for kommuner som ønsker å slå seg sammen. Eventuelle endringer bør basere seg på grundige vurderinger av de konkrete ordningene.

Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen forsterke incentivene til å legge til rette for større og mer robuste kommuner.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Rødt understreker at det er viktig at insentiver til sammenslåing ikke utformes på en måte som oppleves som straff for kommuner som ikke ønsker å slå seg sammen. Disse medlemmer viser til at en foreløpig erfaring med forrige runde kommunesammenslåinger i kommunereformen, ser ut til å være at tilbud og tjenester til innbyggerne blir sentralisert innad i nye storkommuner, og mener en slik utvikling står i motstrid til å ville opprettholde et spredt bosettingsmønster.