Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ronny Aukrust, Sverre Myrli, Kari Baadstrand Sandnes og Lise Selnes, fra Fremskrittspartiet, lederen Per-Willy Amundsen, Pål Morten Borgli, Lars Rem og Aina Stenersen, fra Høyre, Ove Trellevik, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Haltbrekken, fra Senterpartiet, Geir Pollestad, fra Rødt, Hege Bae Nyholt, fra Miljøpartiet De Grønne, Julie E. Stuestøl, og fra Kristelig Folkeparti, Jonas Andersen Sayed, viser til Dokument 3:5 (2025−2026) Riksrevisjonens undersøkelse av Navs innsats for å forhindre frafall i arbeidslivet.

Komiteen viser til at frafall fra arbeidslivet er en utfordring med store konsekvenser − både for enkeltmennesker og for samfunnet som helhet. Å delta i arbeidslivet gir ikke bare økonomisk trygghet, men kan også bidra til sosial tilhørighet, mestring og bedre helse. I tillegg er høy sysselsetting en forutsetning for å kunne opprettholde et høyt nivå på offentlige tjenester og overføringer.

Arbeidslinja er et grunnleggende prinsipp i norsk arbeids- og velferdspolitikk, der hovedmålet er at flest mulig skal kunne forsørge seg selv gjennom arbeid. For å oppnå dette skal det føres en økonomisk politikk som legger til rette for høy sysselsetting, og en aktiv inkluderingspolitikk som skal få flere inn i arbeidslivet. Arbeidslivet skal også organiseres slik at flest mulig kan stå i arbeid over tid. I tillegg er det et bærende prinsipp at det skal lønne seg å arbeide.

Inntektssikringsordningene skal gi økonomisk trygghet, samtidig som de stimulerer til arbeid.

I Norge har myndighetene over tid iverksatt en rekke tiltak for å redusere frafallet fra arbeidslivet. Innsatsen har vært særlig rettet mot forebygging, inkludering og oppfølging av sårbare grupper. Tiltakene har blant annet handlet om å styrke Navs rolle, tilrettelegge på arbeidsplassen og bruke arbeidsrettede tiltak og kompetanseheving.

Et sentralt virkemiddel i arbeidet med å redusere frafall er intensjonsavtalen mellom myndighetene og partene i arbeidslivet om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). Utgangspunktet for den første avtalen som ble inngått i 2001, var at sykefravær, uførepensjon og tidlig pensjon bidro til å svekke tilgangen på arbeidskraft til alle deler av samfunnet.

Innholdet i avtalen fra 2001 ble i all hovedsak videreført i avtalene som strakk seg ut 2018.

I avtalen fra 2019 ble målet om reduksjon i sykefraværet endret til 10 pst. reduksjon sammenlignet med årsgjennomsnittet for 2018. Det vil si at sykefraværet ikke skulle overstige 5,1 pst. Partene i IA-avtalen er enige om at ambisjonen fra forrige avtale bør opprettholdes i inneværende avtale. Målene i avtalene er ikke nådd.

Komiteen viser til at Riksrevisjonen har kommet fram til følgende konklusjoner:

• Målet om å redusere frafallet fra arbeidslivet er ikke nådd.

• Andelen som mottok helserelaterte ytelser, har økt siden 2019.

• Det kan stilles spørsmål ved om Arbeids- og velferdsetaten i tilstrekkelig grad kontrollerer folketrygdlovens vilkår for rett til sykepenger.

• Sykmeldte får for lite oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten.

• Behandlingen av AAP-søknader varierer mellom Nav-kontor og har blitt mindre streng siden 2018.

• Mange AAP-mottakere deltar ikke i arbeidsmarkedstiltak.

• Arbeids- og velferdsetaten har ikke alltid god nok informasjon om arbeidsevnen til søkere av uføretrygd.

• Rammene for jobben som fastlege gjør det krevende å ivareta portvokterrollen for folketrygden.

Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens konklusjoner.

Komiteen viser til at høy sysselsetting er avgjørende for å sikre tilgang til arbeidskraft og skatteinntekter som gjør det mulig å opprettholde velferdsordningene. I dag utgjør utgiftene til helserelaterte ytelser 12,5 pst. av statsbudsjettet.

I de senere årene har andelen av den yrkesaktive befolkningen som har falt ut av arbeidslivet, økt. Det har også vært en økning i andelen mottakere av helserelaterte ytelser. Målene om å redusere frafallet fra arbeidslivet og redusere sykefraværet er ikke nådd.

Videre viser komiteen til at undersøkelsen viser at Arbeids- og inkluderingsdepartementet ikke sikrer at Nav har god nok oppfølging av sykmeldte og mottakere av arbeidsavklaringspenger (AAP). Det er vesentlige mangler i Arbeids- og velferdsetatens saksbehandling ved innvilgelse av alle de helserelaterte ytelsene – både sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd.

Riksrevisjonen mener at dette er kritikkverdig. Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens vurdering.

Komiteen viser til at Riksrevisjonen anbefaler at Arbeids- og inkluderingsdepartementet

• forsterker arbeidet med å legge til rette for at Arbeids- og velferdsetaten kan identifisere hvilke brukere som har behov for sykefraværsoppfølging

• påser at Arbeids- og velferdsetaten systematisk fanger opp og håndterer svakheter knyttet til automatiseringen av saksbehandlingen for sykepenger

• sørger for bedre informasjonsutveksling og samarbeid mellom Arbeids- og velferdsetaten, arbeidsgivere og fastlegene i sykefraværsoppfølgingen

• i samarbeid med helsemyndighetene understreker lovens intensjon om bruk av gradert sykmelding

• sikrer at AAP i større grad blir en aktiv arbeidsrettet ytelse, slik at mottakernes arbeidsevne avklares

• forsterker arbeidet med å heve kvaliteten i søknadsbehandlingen for helserelaterte ytelser, for å bedre likebehandlingen av søknader og sikre at folk får riktig ytelse

• sørger for hensiktsmessig bruk av rådgivende leger i Arbeids- og velferdsetaten, slik at deres medisinske kompetanse styrker kvaliteten i vedtaksprosessene og oppfølgingen av mottakere av helserelaterte ytelser

• utreder fastlegenes portvokterrolle for folketrygden

Komiteen er enig i Riksrevisjonens anbefalinger.

Komiteen registrerer at statsråden i sitt svarbrev til Riksrevisjonen viser til at konklusjoner og anbefalinger i stor grad sammenfaller med kunnskapen og forståelsen hun har om sentrale utfordringer Arbeids- og velferdsetaten står overfor i sitt arbeid med å forhindre frafall fra arbeidslivet, og at en rekke tiltak som vil kunne bidra til å styrke innsatsen for at flere kommer i arbeid og færre går på stønad, er iverksatt. Videre viser statsråden til at Riksrevisjonens konklusjoner og anbefalinger peker på områder som statsråden vil ha oppmerksomhet på fremover og utvikle videre.

Komiteen viser til kollegiets medlem Arve Lønnums merknad.

Komiteen viser til at det har blitt flere blant de yngste som har vedtak om arbeidsavklaringspenger (AAP) og uføretrygd i Norge. Størst relativ økning blant unge på AAP ser man blant 18-åringer, fra 216 nye mottakere i 2018 til 515 nye mottakere i 2023, eller 130 prosent i perioden (SSB 2024).

Komiteen viser til at den største økningen av unge uføre ifølge Riksrevisjonens Dokument 3:5 (2025–2026) er i aldersgruppen 25−29 år. Det fremgår av kapittel 14.2.2, tabell 5 i dokumentet at de tre vanligste primærdiagnosene for unge uføre mellom 18 og 29 år i 2024 var: Aspergers syndrom – 10, 4 pst., lett psykisk utviklingshemming – 9,9 pst. og barneautisme – 5,6 pst. Det er videre også flere unge uføre med PTSD – 4,1 pst. og atypisk autisme – 4,1 pst.

Komiteen vil trekke frem at ved utgangen av 2023 var det 3 pst. av de unge uføre som hadde angst eller depresjon som hoveddiagnose. 2,4 prosent hadde angst, og 0,8 pst. hadde depresjon. Dette er diagnoser som Riksrevisjonen påpeker at ofte forbindes med psykisk uhelse i den brede befolkningen. Statistikken Riksrevisjonen henviser til, er hentet fra Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Komiteen viser til at det er for lang saksbehandlingstid hos Nav for ulike helserelaterte ytelser, og rapporten viser til at det å behandle en uføresak vanligvis tar fem måneder hos Nav. Sykmeldte og mottagere av AAP får for liten oppfølging, arbeidsmarkedstiltak må økes, og rammene for jobben som fastlege gjør det krevende å ivareta portvokterrollen for folketrygden.

Komiteen mener at det er viktig å følge utviklingen til disse helserelaterte ytelsene tettere fremover. Det er viktig å ha en mer aktiv oppfølging av alle unge som står utenfor utdanning og arbeid. Hele det offentlige apparatet bør strekke seg etter dette og ha et tettere samarbeid om tematikken. Dette gjelder for eksempel Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet.