Komiteen, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, lederen Sverre Myrli, Siri
Gåsemyr Staalesen og Terje Sørvik, fra Høyre, Mudassar Kapur og
Anne Kristine Linnestad, fra Senterpartiet, Heidi Greni og Kathrine
Kleveland, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen og Erlend
Wiborg, fra Sosialistisk Venstreparti, Birgit Oline Kjerstad, og
fra Rødt, Tobias Drevland Lund, viser til Prop. 150 S (2024–2025)
Endringar i statsbudsjettet 2025 under Finansdepartementet og Digitaliserings-
og forvaltningsdepartementet (lønsregulering for arbeidstakarar
i det statlege tariffområdet 2025 m.m.).
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet påpeker at organisasjons-
og forhandlingsfrihet er grunnleggende i det norske samfunnet, og
det er arbeidsgivers ansvar å ta vare på de uorganiserte. Disse medlemmer påpeker også at staten
forhandler med flere parter, og at det derfor er grunnlag for flere
tariffavtaler og at staten har rettslig adgang til å ha flere tariffavtaler. Disse medlemmer bemerker at det å pålegge
staten å inngå likelydende hovedtariffavtaler vil være å gripe inn
i den enkelte organisasjons selvstendige forhandlingsrett og partenes avtalefrihet. Disse medlemmer støtter proposisjonen
slik den foreligger.
Medlemene i
komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Raudt respekterer
fagorganiserte sin forhandlingsrett og dei inngåtte avtalane presentert i
Prop. 150 S (2024–2025), men merkar seg at regjeringa enno ikkje
har fylgt opp dei to fleirtalsvedtaka frå Stortinget om å setje
ned eit lønsutval med mål om å kome fram til likelydande hovudtariffavtalar
i staten. I tillegg er den mellombelse praksisen med at dei uorganiserte fylgjer
det største tariffområdet i den enkelte verksemda, vidareført –
utan den gjennomgangen Stortinget har bede om. Desse
medlemene meiner det er fleire problematiske sider ved dette.
For det første er det sterkt kritikkverdig at regjeringa ikkje fylgjer
opp Stortinget sine vedtak innan fristen, og for det andre kan noverande
praksis føre til ei dramatisk forverring av aukande forskjellar
og ulikebehandling av tilsette som elles står i like eller tilsvarande
stillingar. Det siste fylgjer som ein konsekvens av den ujamne fordelinga
av lønsmasse i dei ulike hovudsamanslutningane og det store lokale
handlingsrommet for ulikebehandling som fylgjer av store lokale
avsetjingar av lønsmidlar. Desse medlemene viser
til at oppmodinga i Prop. 128 S (2021–2022) og i Prop. 119 S (2022–2023)
Kommunal- og distriktsdepartementet (no Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet),
om «å fylgje med på praktiseringa og utslaga av ein slik modell»,
i liten grad er blitt fylgt opp av regjeringa. I Rikslønsnemnda
i november 2024 gjekk staten langt i å stadfeste at splittinga slik
ho har vore praktisert, spesielt dei siste to åra, har ført til ulikebehandling
og urimelege lønsforskjellar mellom tilsette med elles like oppgåver
– dette berre på grunn av ulike tariffvilkår. Desse
medlemene meiner difor staten ikkje utan vidare bør vidareføre
den mellombelse ordninga for dei uorganiserte, men aktivt søkje
å hindre teknisk skapte lønsforskjellar for personar som eigentleg
er tilsette i like eller tilsvarande like stillingar i staten.