Bakgrunn

I dokumentet fremmes følgende forslag:

1. Stortinget ber regjeringen på egnet måte fremme forslag som fjerner statsforvalterens og fylkeskommunens innsigelsesrett i kommunale plan- og arealvedtak.

2. Stortinget ber regjeringen fremme forslag som begrenser fagmyndighetenes rett til å fremme innsigelser i plan- og bygningssaker, herunder begrense hvilke myndigheter som har rett til å fremme innsigelser og heve terskelen for at innsigelser kan fremsettes.

3. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at forvaltningstilsyn for å behandle klager etter kommunale planvedtak legges under Kommunal- og distriktsdepartementet.

4. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at det kun kan fremmes innsigelse i arealsaker i spørsmål av vesentlig nasjonal betydning, og videre at den som innsigelsen går ut over, skal kunne bringe dette spørsmålet, dersom det er tale om vesentlig nasjonal betydning, inn for Kommunal- og distriktsdepartementet med frist for avgjørelse innen seks uker.

5. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at det ikke skal være mulig å fremme innsigelse mot plan som ligger innenfor gjeldende planformål i overordnet plan.

6. Stortinget ber regjeringen avbyråkratisere og forenkle byggesaksbehandlingen og gjennomgå fordyrende tekniske krav med tanke på at slike ikke skal bidra til unødig høye kostnader. Innenfor godkjente reguleringsplaner bør prinsippet om forenklet byggesak gjelde.

7. Stortinget ber regjeringen fremme forslag til endringer i plan- og bygningsloven som sikrer at alle søknader omfattes av en frist for offentlig saksbehandling før eventuell politisk behandling, herunder også dispensasjonssøknader, hvor oversittet frist medfører at tillatelse ansees som gitt. Samtidig må det legges til grunn at eventuelle feil og/eller mangler i søknaden må dokumenteres av offentlige myndigheter innen tre virkeuker etter at søknaden er mottatt.

8. Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en kartlegging av Norges mange vernebestemmelser og med forslag til en kritisk gjennomgang av hvilke vernebestemmelser som skal kunne hindre bygging, og hvilken instans som skal kunne råde over hvilke bestemmelser.

9. Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et konkret forslag til hvilken offentlig instans som skal betale for påkrevde arkeologiske utgravninger på privat eiendom, hvor det også utredes hvilke private eiendommer som berøres av slike kulturminner.

10. Stortinget ber regjeringen fremme forslag til endringer av plan- og bygningsloven § 19-2 for å sikre at kommunene skal kunne avgjøre dispensasjonssøknader ut fra faglig og politisk skjønn.»

Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse for forslagene.

Komiteens behandling

Komiteen har i brev av 11. april 2025 til Kommunal- og distriktsdepartementet ved statsråd Kjersti Stenseng bedt om en vurdering av forslaget. Statsrådens uttalelse følger av vedlagte brev av 2. mai 2025. Sakens dokumenter er tilgjengelige på sakssiden på stortinget.no.

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, lederen Sverre Myrli, Siri Gåsemyr Staalesen og Terje Sørvik, fra Høyre, Mudassar Kapur og Anne Kristine Linnestad, fra Senterpartiet, Heidi Greni og Kathrine Kleveland, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen og Erlend Wiborg, fra Sosialistisk Venstreparti, Birgit Oline Kjerstad, og fra Rødt, Tobias Drevland Lund, viser til Dokument 8:185 S (2024–2025) representantforslag fra stortingsrepresentantene Per-Willy Amundsen og Erlend Wiborg om dispensasjoner, innsigelser og forenklinger i plan- og bygningsloven for å skape vekst.

Komiteen viser til statsrådens svarbrev datert 2. mai 2025.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til at arbeidet med å digitalisere byggesaksprosessene har pågått i flere år, og gitt store kostnadsbesparelser for utbyggere og kommuner. Gjennom den digitale regelverksplattformen Fellestjenester BYGG blir byggesøknader kontrollert og sendt til riktig kommune gjennom Altinn. Halvparten av alle byggesøknader blir nå sendt digitalt, og nærmere 300 kommuner har skaffet eByggesak som saksbehandlingssystem. Over 4,5 millioner naboer har mottatt digitalt nabovarsel, og løsningen har spart søkere for mer enn én mrd. kroner bare i porto. Direktoratet for byggkvalitet utarbeider stadig nye digitale veiledere om regelverket. Digital samhandling mellom sektorstyresmakt, kommunen og søker forenkler saksbehandlingen. En løsning for automatisk saksbehandling av byggesøknader som gjelder arbeidslokaler gjør at Arbeidstilsynet mottar sin del av søknaden digitalt i 90 pst. av sakene, og saksbehandlingstiden er redusert fra åtte uker til tre minutter. Videre er det utarbeidet en digital tjeneste som gjør det raskere for de ansvarlige i en byggesak å signere for ansvarsrett i byggesaken. Digitalisering av byggesaksprosessen er et viktig satsingsområde, og i statsbudsjettet for 2025 fikk Direktoratet for byggkvalitet en varig styrking av sine driftsbudsjett, for å sette mer fart og kraft i dette arbeidet.

Flertallet viser til at regjeringen har sendt på høring forslag til lov- og forskriftsendringer som skal bidra til færre byggesøknader med mangler og mer forutsigbar tidsfristberegning.

Flertallet viser videre til at Kommunal- og distriktsdepartementet nylig har opprettet en arbeidsgruppe der byggenæringen, kommunene og departementet sammen skal foreslå ytterligere tiltak for raskere plan- og byggesaksprosesser som kan få fart på boligbyggingen. De skal levere sine forslag før sommeren.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til at kommunene har stor frihet i arealplanleggingen, men må holde seg innenfor rammer gitt i nasjonale og regionale styringsdokumenter. Innsigelsesinstituttet er et viktig verktøy for å sikre nasjonale og vesentlige regionale interesser i planleggingen, og det er en forutsetning for at kommunene kan vedta planer med juridisk bindende virkning.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet viser til at det er viktig å legge til rette for lokalt selvstyre, det er de lokale som kjenner de lokale forholdene best. Disse medlemmer mener at for mange og detaljerte krav går ut over kommunenes mulighet til å tilpasse velferdstilbudet til sine innbyggeres behov. For mye statlig og fylkeskommunal detaljstyring, innsigelser i planprosesser og nasjonale og regionale føringer bidrar til mer byråkrati og svekker det lokale selvstyret. Disse medlemmer viser videre til at det er viktig med god balanse mellom fortetting og utvikling av nye områder etter kommunenes ønsker og lokalt vedtatte arealplaner.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at det likevel er viktig med noen overordnende planer for å se helheten i et større område eller innenfor en bo- og arbeidsmarkedsregion. Disse medlemmer viser til at god arealplanlegging i byer og tettsteder kan hindre unødvendig bruk av bil og samtidig tilrettelegge bedre for kollektivtransport, gang- og sykkelveier og mer effektiv varetransport. Disse medlemmer mener derfor at det vil være behov for å gjennomgå og forenkle hjemlene for innsigelse, med tydelig mål om å heve terskelen for når innsigelse kan fremmes, og sikre mer lokal selvråderett.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er viktig at Norge som samfunn tilrettelegger for utvikling og verdiskaping. Disse medlemmer mener at eiendomsretten bør vektlegges mer i tiden fremover, og næringslivet må kunne etablere seg og utvikles uten for mange uforutsigbare byggereguleringer. Disse medlemmer er opptatt av forenklinger i plan- og bygningsloven og av lokaldemokratiet og ønsker med forslaget å rette oppmerksomhet mot viktigheten av å bygge ned byråkratiske hindringer for verdiskapere og for befolkningen. Disse medlemmer viser til Representantforslag 185 S (2024–2025) for nærmere redegjørelse for forslagene.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen avbyråkratisere og forenkle byggesaksbehandlingen og gjennomgå fordyrende tekniske krav med tanke på at slike ikke skal bidra til unødig høye kostnader. Innenfor godkjente reguleringsplaner bør prinsippet om forenklet byggesak gjelde.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til endringer i plan- og bygningsloven som sikrer at alle søknader omfattes av en frist for offentlig saksbehandling før eventuell politisk behandling, herunder også dispensasjonssøknader, hvor oversittet frist medfører at tillatelse ansees som gitt. Samtidig må det legges til grunn at eventuelle feil og/eller mangler i søknaden må dokumenteres av offentlige myndigheter innen tre virkeuker etter at søknaden er mottatt.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag som begrenser fagmyndighetenes rett til å fremme innsigelser i plan- og bygningssaker, herunder begrense hvilke myndigheter som har rett til å fremme innsigelser og heve terskelen for at innsigelser kan fremsettes.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at forvaltningstilsyn for å behandle klager etter kommunale planvedtak legges under Kommunal- og distriktsdepartementet.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at det kun kan fremmes innsigelse i arealsaker i spørsmål av vesentlig nasjonal betydning, og videre at den som innsigelsen går ut over, skal kunne bringe dette spørsmålet, dersom det er tale om vesentlig nasjonal betydning, inn for Kommunal- og distriktsdepartementet med frist for avgjørelse innen seks uker.»

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en kartlegging av Norges mange vernebestemmelser og med forslag til en kritisk gjennomgang av hvilke vernebestemmelser som skal kunne hindre bygging, og hvilken instans som skal kunne råde over hvilke bestemmelser.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen på egnet måte fremme forslag som fjerner statsforvalterens og fylkeskommunens innsigelsesrett i kommunale plan- og arealvedtak.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at det ikke skal være mulig å fremme innsigelse mot plan som ligger innenfor gjeldende planformål i overordnet plan.»

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et konkret forslag til hvilken offentlig instans som skal betale for påkrevde arkeologiske utgravninger på privat eiendom, hvor det også utredes hvilke private eiendommer som berøres av slike kulturminner.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til endringer av plan- og bygningsloven § 19-2 for å sikre at kommunene skal kunne avgjøre dispensasjonssøknader ut fra faglig og politisk skjønn.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at legitime og reelle behov ligger bak innsigelsesinstituttet. Spesielt i byområdene er det fornuftig å se boligbygging, næringsutvikling, kollektivtransport og infrastrukturbehov i sammenheng på tvers av kommunegrenser. Men også i mer rurale strøk kan slike behov være til stede. Disse medlemmer viser til at statsforvalter og fylkeskommunen skal ivareta nasjonale og regionale hensyn, blant annet innenfor områdene klima, miljø, natur og landbruk. Disse medlemmer viser til at natur og matjord mange steder i landet er under press, og at innsigelser mange steder handler om nettopp dette, og frykter en situasjon hvor hensynet til disse ofres for næringsutvikling og boligbygging, enten ved at innsigelsesinstituttet svekkes, eller ved at bruken av verneplaner svekkes. Disse medlemmer viser til regjeringens svarbrev til komiteen med statsrådens vurdering av forslaget og vil særlig fremheve følgende poeng:

«Hvis vi fratar statsforvalteren og fylkeskommunen innsigelsesmyndigheten risikerer vi at disse sektorinteressene ikke blir tilstrekkelig ivaretatt i kommunale planer.»

Disse medlemmer er ikke kjent med at kommuner eller statsforvaltere misbruker innsigelsesinstituttet, og merker seg at forslagsstillerne inntar et prinsipielt standpunkt, uten at det underbygges med eksempler.

Disse medlemmer viser til at fagmyndighetenes innsigelsesmuligheter ivaretar reelle sektorhensyn, for eksempel knyttet til vei- og jernbaneutbygging. Disse medlemmer mener samtidig at det er fornuftig å gjennomgå innsigelsesbruken til Statens Vegvesen og jernbanemyndighetene, da nyere eksempler kan tyde på at praksisen i senere år er blitt endret. Disse medlemmer viser til uenighetene og innsigelsene rundt den store områdereguleringen for Skøyen som ett eksempel på dette, hvor innsigelsene tilsynelatende sto i konflikt med ønsket byutvikling for området.

Disse medlemmer viser til at Grunnloven § 112 og forvaltningsloven § 17 stiller krav om at før en gjør vedtak, skal en sak være utredet slik at beslutninger kan gjøres på et godt grunnlag. Disse medlemmer viser til FNs naturpanel og klimapanel som peker på at de største truslene for menneskelig sivilisasjon og økonomi er klimaendringer og naturtap, og at dette henger tett sammen med drivkreftene bak økonomisk vekst, og hvordan en endrer naturen gjennom arealbruksendring, overhøsting, forurensning og nedbygging. Forskerne har dokumentert at 85 pst. av årsaken til tap av biologisk mangfold er knyttet til arealbruksendring.

Disse medlemmer viser til dokumentarserien i NRK «Norge i rødt, hvitt og grått», som dokumenterer at Norge taper natur i et forrykende tempo som følge av bit-for-bit-utbygging. Disse medlemmer viser til at å få dispensasjon fra landbruks-, natur- og friluftsområder (LNF-områder) og tillatelse til å omregulere til utbyggingsformål ofte er svært lønnsomt for den enkelte grunneier og utbygger på kort sikt, men de langsiktige samfunnsmessige kostnadene med tap av natur og medfølgende økte klimagassutslipp fra jord og tapt fotosyntese ikke blir kostnadsført. Disse medlemmer viser til denne godt dokumenterte kunnskapen, og er derfor sterkt uenige i premissene for dette representantforlaget om at det blir stilt for strenge krav i forbindelse med omdisponeringssaker, og at det er disse kravene som er problemet når boliger har blitt så dyre. Disse medlemmer mener det er et problem med fordyrende konsekvensutredninger, men at dette burde løses med mer offentlig kartlegging av natur og dokumentasjon av biologisk mangfold i lett tilgjengelige økologiske grunnkart. Dette ville gi raskere og rimeligere planleggingsarbeid via gode felles karttjenester der naturverdiene som skal hensyntas, er godt dokumentert, slik at en raskere kan gi tillatelse der det er mindre konflikt.

Disse medlemmer viser til at et deregulert boligmarked har gitt en sterk gjeldsfinansiert prisstigning i boligmarkedet som er svært uheldig, særlig for de unge som skal kjøpe eller leie bolig. Å fjerne utlånsforskriften og eiendomsskatten endrer ikke på tilbudet av boliger, kun etterspørselen, og vil gjøre det mer lønnsomt å investere i eiendom for de med mye kapital. Strategiske oppkjøpere og fond med mye kapital ville komme inn og presse prisene høyere opp. Disse medlemmer viser til venstresidens politikk med en sterkere regulering, bedre helhetlig planlegging og oppbygging av et ikke-kommersielt leiemarked, samt flere boligmodeller med leie-til-eie og finansiering gjennom Husbanken, som en bedre og mer realistisk vei for å skaffe alle en trygg bolig de har råd til. Disse medlemmer mener det er nyliberalismens frislipp, slik Fremskrittspartiet tar til orde for, som har ført oss inn i en prisspiral i de store byene. Dette har ført til at de som skal arbeide i byene, snart ikke lenger har råd til å bo der, noe som er en utvikling som må stoppes.

Disse medlemmer viser til rapporten «Kartlegging av praksis i motsegnssaker» (NORCE, desember 2024), som gjør en kvantitativ gjennomgang av innsigelsesbruken. Disse medlemmer etterlyser mer kvalitativ kunnskap om problemstillingen og forventer at regjeringen i det videre arbeidet også kartlegger hvorfor det kommer innsigelser, hva de konkret handler om, og hvordan de til slutt blir løst. Disse medlemmer etterlyser også mer kunnskap om innsigelser med utgangspunkt i regionale planer for areal og transport og hvorvidt det er ulik forvaltningspraksis mellom ulike fylkeskommuner og ulike statsforvaltere på området.

Disse medlemmer advarer mot å fjerne statsforvalternes rolle i klagebehandling i reguleringssaker og viser til at denne rollen er svært viktig for å sikre innbyggeres rett til å bli hørt og få sin klage vurdert. Å sentralisere klagebehandlingen til departementet vil gi en vesentlig økt arbeidsmengde for departementet, samtidig som det flytter klagebehandlingen lenger unna folk.

Disse medlemmer viser til at saksbehandlingen i både byggesaker og reguleringssaker i enkeltkommuner, spesielt de største, kan ta svært lang tid. Disse medlemmer mener det er fornuftig å se på hvordan dette kan effektiviseres, men på en måte som ikke går ut over innbyggernes og de lokale folkevalgtes mulighet til å påvirke sakene, og som ideelt styrker heller enn svekker innbyggeres mulighet til medvirkning. Disse medlemmer viser til at de beste løsningene gjerne kommer til i samarbeid med innbyggere, ikke i konflikt med dem, og vurderer at økt medvirkning i sum vil kunne gi raskere prosesser i mange tilfeller. Disse medlemmer mener samtidig det trengs mer informasjon om hvorfor det kan ta lang tid, og viser til at søknader om dispensasjoner fra vedtatt reguleringsplan ofte er en slik årsak. Omkamper fra utbyggere som ikke aksepterer politisk vedtatte planer, gir i enkeltsaker vesentlige forsinkelser. Disse medlemmer mener at utviklingen i og omfanget av dispensasjonssøknader bør kartlegges, inkludert om disse i større grad enn før innvilges. Disse medlemmer viser til at vedtatte reguleringsplaner gir innbyggere og naboer en trygghet og forutsigbarhet rundt hva som vil bli bygget, og at utstrakt bruk av dispensasjoner kan rokke ved denne tryggheten og forutsigbarheten.