Sammendrag

Regjeringen legger hvert år frem en melding om finansmarkedene. Kapittel 2 omhandler utsiktene for finansiell stabilitet. Kapittel 3 omfatter konkurranse i bankmarkedet og andre finansielle markeder, samt kapitaltilgang for husholdninger og bedrifter. Kapittel 4 redegjør for digital sårbarhet og operasjonell risiko i den finansielle infrastrukturen. Kapittel 5 handler om bærekraftig finans og omstillingsrisiko. Det fremgår av sentralbankloven § 1-8 første ledd første punktum at departementet minst årlig skal gi melding til Stortinget om virksomheten til Norges Bank. I tråd med dette redegjøres det i kapittel 6 for virksomheten til Norges Bank i 2023. Norges Banks årsrapport følger som utrykt vedlegg til meldingen. En oversikt over virksomheten til Finanstilsynet, Folketrygdfondet og Det internasjonale valutafondet (IMF) i 2023 er gitt i kapitlene 7 til 9.

Det vises til meldingen for nærmere omtale.

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eigil Knutsen, lederen Tuva Moflag, Tellef Inge Mørland, Nils Kristen Sandtrøen, Maria Aasen-Svensrud og Rigmor Aasrud, fra Høyre, Tina Bru, Mahmoud Farahmand, Heidi Nordby Lunde og Helge Orten, fra Senterpartiet, Kjerstin Wøyen Funderud, Ole André Myhrvold og Per Martin Sandtrøen, fra Fremskrittspartiet, Hans Andreas Limi og Roy Steffensen, fra Sosialistisk Venstreparti, Kari Elisabeth Kaski, fra Rødt, Marie Sneve Martinussen, fra Venstre, Sveinung Rotevatn, fra Miljøpartiet De Grønne, Lan Marie Nguyen Berg, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, viser til at komiteen avholdt åpen høring 7. mai 2024, der sentralbanksjef Ida Wolden Bache var spesielt invitert for å redegjøre for gjennomføringen av pengepolitikken. Referatet er lagt ved denne innstillingen.

Komiteen viser til at velfungerende finansmarkeder er en forutsetning for økonomisk utvikling, og at det er viktig med en solid finansnæring som både bidrar med verdiskaping i egen sektor og skaffer finansiering til verdiskapingen i andre deler av næringslivet. En god tilgang til både egenkapital og fremmedkapital er en forutsetning for å kunne finansiere en bærekraftig omstilling av norsk økonomi og næringsliv.

Komiteen viser til at høy husholdningsgjeld og høye eiendomspriser fortsatt er sentrale sårbarheter i det norske finanssystemet. Den høye gjelden kan føre til at husholdningene må stramme kraftig inn på forbruket i møte med økte utgifter, noe som kan påvirke bedrifters inntjening og deres evne til å betjene gjeld. Det kan igjen føre til økte tap på bankenes lån til foretak og bidra til at bankene strammer inn sin kredittpraksis og dermed forsterke en nedgang. Solide og lønnsomme banker bidrar til å kunne håndtere et eventuelt tilbakeslag i norsk økonomi og opprettholde tilgang på finansiering av bedrifter og lønnsomme prosjekter i hele landet. Norske banker har styrket sin soliditet betydelig i takt med økte kapitalkrav. Gode resultater over mange år har satt norske banker i stand til å styrke sin soliditet med tilbakeholdt overskudd, og ikke ved å redusere utlånene.

Komiteen understreker viktigheten av en mangfoldig banksektor og at det finnes lokalbanker som bidrar til vekst, nyskaping og verdiskapende aktivitet over hele landet. God konkurranse i bankmarkedet gir bedre tjenester og lavere priser til kundene. Regelendringer gjennom innføringen av betalingstjenestedirektivet (PSD2) har også bidratt til at det er enklere å ha kundeforhold til flere banker samtidig. Ifølge Forbrukerrådets bytteundersøkelse svarte 27 pst. av de spurte med boliglån at de flyttet eller reforhandlet boliglånet sitt i 2023. Dette er en økning på 5 prosentpoeng fra 2022. Selv om konkurransen i det norske bankmarkedet er god, er det fortsatt rom for forbedringer.

Komiteen merker seg at Finanstilsynet vurderer tiltak som gjør at kundene kan betjene boliglån fra en annen bank enn der de har konto med lønnsinngang. Da lønnskonti inneholder oppdatert informasjon som kan være sentral i bankenes oppfølging av låntakernes kredittrisiko og betjeningsevne, er det viktig at eventuelle tiltak ikke fører til at økt risiko forplanter seg i økte kostnader til alle bankkunder.

Komiteen viser til at betalingslandskapet har endret seg og preges av internasjonalisering, nye aktører og nye betalingsmåter. Utsalgssteder har i dag mulighet til å velge standard betalingsnettverk som transaksjonene skal gå over, og mange har valgt BankAxept som standardnettverk, ettersom det er billigere enn internasjonale kortnettverk. Men Visa har fremsatt et krav om at dersom kombinerte kort skal brukes i digitale lommebøker, må kunden selv kunne velge hvilket kortnettverk som skal benyttes.

Komiteen mener at ettersom det er utsalgstedene som betaler kostnadene knyttet til betaling, bør det være utsalgstedene som velger hvilket betalingsnettverk de er tilknyttet.

Komiteen viser til at likeverdige konkurransevilkår mellom banker som opererer i Norge, er en forutsetning for mangfold, god konkurranse og finansiell stabilitet. Når norske myndigheter skjerper kapitalkravene for banker, må de samtidig sørge for at utenlandske bankers tilsynsmyndigheter anerkjenner de norske kravene for disse bankenes norske virksomhet. Målet må være likest mulig konkurransevilkår mellom norske og utenlandske banker, men også små og store norske banker. I den sammenheng vil gjennomføring av «bankpakken 2021» kunne gi likere kapitalkrav mellom bankene som benytter standardmetode og interne risikomodeller (IRB). Det er viktig at dette regelverket innføres uten forsinkelse, og at det ikke gjøres nasjonale tilpasninger som motvirker effekten av en mer risikosensitiv standardmetode.

Komiteen mener at i en tid med et vedvarende høyt rentenivå og høy gjeldsbelastning blant norske husholdninger er det viktig med tiltak for å forenkle bankbytter og reforhandling av boliglån, samt lik regulering av lik risiko, med den hensikt å styrke forbrukernes rettigheter og konkurransen i bankmarkedet.

Komiteen viser til at finansnæringen har betydelig utviklingspotensial for nye produkter og tjenester. Det forutsetter fremoverlente myndigheter som sørger for gode og stabile rammebetingelser for vekst og utvikling av en næring som er mer enn bare infrastruktur.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at med nye digitale betalingstjenester har nummerportabilitet blitt mindre viktig. Derimot er det slik at dersom kunden avslutter sitt forhold til banken som har utstedt deres BankID, vil BankID-avtalen opphøre. Dersom BankID ble utstedt av en sentral enhet, og ikke av enkeltbanker, ville det ikke være nødvendig å bytte BankID ved bytte av bank, noe som kan senke terskelen for å bankbytte.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at finanssektoren spiller en nøkkelrolle i omstillingen til et nullutslippssamfunn gjennom å kanalisere privat kapital til bærekraftige prosjekter og løsninger. Men forutsetningen for en velfungerende markedsøkonomi er at informasjon er korrekt og tilgjengelig, at innsatsfaktorer og ressurser er riktig priset, og at vi opererer etter felles standarder. Politiske klimareguleringer må selvsagt være resultatorienterte og effektive, og faktisk fremme bærekraftig omstilling og utvikling. Dette er også grunnleggende for å redusere finansiell risiko knyttet til klimaendringer. Samarbeidet med EU er helt sentralt for å realisere målene i Paris-avtalen, samt sikre like konkurransevilkår og muligheter for finanssektoren. Likeledes vil den nye bærekraftsrapporteringen kunne gi grunnlag for bedre vurderinger av naturrisiko, der negativt tap av natur kan føre til økt kreditt- og markedsrisiko for finansforetak. Myndighetene bør integrere naturrisiko i sitt arbeid og delta aktivt i det internasjonale arbeidet med naturrisiko i finanssektoren.

Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Norge de siste årene har blitt utfordret av internasjonale kriser og uro – med pandemi, krig i Europa, prisvekst, energikrise og klimaendringer. Uroen har slått inn i folks hverdagsliv og privatøkonomi, og skapt usikkerhet i næringslivet og arbeidslivet. Dette flertallet påpeker at norsk økonomi likevel har klart seg godt gjennom en usikker periode. Dette gjelder også bankene og finansmarkedet, som har tålt uroen godt. Dette flertallet peker på at etter en sterk gjeninnhenting i årene etter pandemien har veksten i økonomien dempet seg den siste tiden. Den registrerte arbeidsledigheten er fortsatt lav, og sysselsettingen og aktiviteten i næringslivet er høy. Selv om prisveksten fortsatt ligger over inflasjonsmålet til Norges Bank, er den på vei ned, og det er utsikter til at husholdningene får reallønnsvekst i år.

Dette flertallet viser til at norsk finansmarkedsregulering i stor grad er basert på EØS-regler, som igjen ofte bygger på internasjonale anbefalinger. Selv om det er et mål å implementere regelverk for å sikre lik konkurranse, er det betydelig nasjonalt handlingsrom i mye av EU/EØS-reglene, som dette flertallet mener bør benyttes der dette er i tråd med norske interesser.

For å sikre at nasjonale interesser blir ivaretatt best mulig i saker som kan få store konsekvenser for norske banker og finansinstitusjoner, ser dette flertallet det som avgjørende at norske myndigheter jobber systematisk med tidlig påvirkning i EUs lovprosesser.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til at en velfungerende EØS-avtale er svært viktig for norsk finansnæring. I EØS-utredningen (NOU 2024:7 Norge og EØS: Utvikling og erfaringer) fremkommer det at handlingsrommet i hovedsak består i tidlig påvirkning for å ivareta norske interesser. Etterslep og manglende innlemming av relevant regelverk gir ikke bare en konkurranseulempe for norsk næringsliv og finansnæring, men reduserer også mulighetene til å få gjennomslag for norske interesser. Disse medlemmer mener at norske myndigheter må jobbe systematisk med tidlig påvirkning i lovprosessene og inkludere nasjonale interessegrupper i arbeidet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti viser til at veksten i norsk økonomi har dempet seg den siste tiden, med økende arbeidsledighet, flere konkurser og fall i investeringene, men at den registrerte arbeidsledigheten fortsatt er lav og sysselsettingen høy. Selv om prisveksten fortsatt er på vei ned, ligger den fortsatt over inflasjonsmålet til Norges Bank.

Disse medlemmer viser til at selv om pengepolitikken er førstelinjeforsvaret i konjunkturstyringen, må finanspolitikken dra i samme retning for å unngå at renten økes mer og raskere enn nødvendig for å få prisveksten under kontroll. Økt offentlig pengebruk bidrar til å holde etterspørsel og aktiviteten i økonomien oppe, og Norges Bank har måttet oppjustere anslagene for offentlig forbruk og hevet rentebanen. Styringsrenta er hevet 14 ganger siden høsten 2021 for dempe presset i norsk økonomi og få prisveksten under kontroll, og holdes nå på 4,5 pst. Den er forventet å bli holdt på det nivået en god tid fremover.

Disse medlemmer viser for øvrig til at finansnæringen allerede har en finansskatt innrettet som en ekstra arbeidsgiveravgift, hvilket betyr at den ekstra, midlertidig forhøyet arbeidsgiveravgiften rammer særlig mindre banker som har en høyere andel av sine kostnader i form av lønn.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at en av finansmarkedenes viktigste roller, ved siden av å sørge for effektive betalinger og låne- og sparemuligheter til publikum, er å sørge for at kapital er tilgjengelig og investeres i realøkonomien, fortrinnsvis i ny produksjon. Finanssektoren må være underordnet og støtte opp under realøkonomien.

Disse medlemmer mener at selv om vi har en relativt velfungerende finanssektor i Norge, er den ikke i tilstrekkelig grad innrettet for å bidra til å oppnå samfunnets økonomiske mål. For eksempel kan det som kaster mest av seg i pekuniær forstand, ikke nødvendigvis være det som kaster mest av seg i realøkonomisk forstand, eller er i tråd med det som vil kaste av seg dersom vi for eksempel lykkes med klimapolitikken. En mangelfull forståelse av dette kan tilrettelegge for forurensende produksjon i tillegg til uproduktiv spekulasjon.

Disse medlemmer vil understreke at markedet ikke er i stand til å løse opp i «eksternaliteter» alene ved hjelp av prising av risiko. Når vi fremover skal leve av klimavennlige varer og tjenester, må også finanssektoren legges om slik at kapitalen finner veien dit samfunnet trenger den.

Disse medlemmer vil understreke at finanssektoren i betydelig grad omfordeler verdier fra realøkonomien, og at det derfor er et mål at finanssektoren ikke er større enn det som trengs for at den skal løse sine grunnleggende oppgaver effektivt. Disse medlemmer merker seg at finansialisering ikke er nevnt en eneste gang i meldingen, selv om vi lever i en tid der finanssektoren har fått større strukturell makt og dominerer produksjonslivet, ikke minst globalt, samtidig som gjelden har vokst dramatisk, særlig nasjonalt.

Disse medlemmer viser til meldingas omtale av at norske banker delvis har brukt de siste års rekordoverskudd til å styrke sin soliditet, men at de store overskuddene den siste tiden i stadig større grad blir betalt rett videre ut til aksjonærene. Eksempelvis viser disse medlemmer til at Norges største bank, DNB, betalte ut rekordhøye 91 pst. av overskuddet i 2023 til aksjonærene som utbytte og gjennom tilbakekjøp av egne aksjer. Dette vitner etter disse medlemmers mening om at de store bankene nå har så mye penger at de knapt vet hva de skal gjøre med dem, og at det er et stort potensial for å kreve inn en større del av disse overskuddene til fellesskapet.

Disse medlemmer viser til at finansnæringa siden 2017 har betalt en ekstra finansskatt på overskudd og lønn som en erstatning for at finansielle tjenester er unntatt merverdiavgift.

Disse medlemmer viser til Prop. 1 LS (2023–2024), der skatteutgiften – den beregnede skattefordelen for finansnæringa som følger av dette unntaket – anslås til 11 mrd. kroner i 2023. Tapet motvirkes bare delvis av finansskatten på overskudd og lønn, og Finansdepartementet anslår at næringa i 2023 i praksis fikk en skattefordel på inntil 5,8 mrd. kroner.

Disse medlemmer mener derfor det framstår åpenbart at det er grunnlag for å skjerpe skatten, når inntektene fra finansskatten samtlige år siden innføringa har utgjort mindre enn halvparten av den anslåtte skatteutgiften. Disse medlemmer viser til at Finansdepartementet i svar på spørsmål 88 fra Rødts fraksjon til statsbudsjettet 2024 anslår at en økning av finansskatten på overskudd med seks prosentenheter, fra dagens tre prosent til ni prosent, om lag ville tilsvare at hele skattesubsidien ble fjernet.

Disse medlemmer viser videre til at regjeringspartiene i Hurdalsplattformen skriver at de vil «ha en provenynøytral omlegging av finansskatten og fjerne forhøyet arbeidsgiveravgift.» Nevnte beregning fra Finansdepartementet viser også at dersom man inkluderte en provenynøytal omlegging av skatten, der forhøyet arbeidsgiveravgift blir erstattet med økt skatt på overskudd, så kunne skattesatsen på overskudd vært økt med inntil ni prosentpoeng før man nullet ut dagens skattefordel for bransjen.

Disse medlemmer viser videre til at det finnes flere måter å justere finansskatten. Da finansskatten ble innført i Prop. 1 LS (2016–2017), ble det samtidig innført unntak fra skatteplikt for enkelte typer virksomheter. Disse medlemmer vil peke på at det den gang ikke ble gitt noe anslag på provenytapet, og ingen anslag på hvor mange eller hvilken type virksomheter som ville få unntak fra skatten på grunn av disse unntakene.

Disse medlemmer viser til Dokument nr. 15:1594 (2023–2024), der finansministeren bekrefter at departementet ikke har oversikt over konsekvensene av disse unntakene:

«Departementet har ikke anledning til å anslå hvor mange flere foretak som ville ha blitt omfattet av finansskatten uten de tre avgrensningene i skattens virkeområde angitt i Stortingets skattevedtak om finansskatt på lønn § 2, samt provenyvirkningene av disse avgrensningene. Slike anslag vil være krevende på grunn av mangel på egnet datagrunnlag. Departementet har ikke vurdert nærmere de ovenfor nevnte avgrensningene av finansskatten.»

Disse medlemmer er forundret over at det tilsynelatende ikke har blitt gjort vurderinger av avgrensningene i finansskatten, eller at man syv år etter innføringen av skatten ikke har sørget for å utarbeide et egnet datagrunnlag som muliggjør vurderinger av mulige justeringer.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede om omfanget av de gjeldende avgrensningene i finansskattens virkeområde er hensiktsmessige, og komme tilbake til Stortinget med forslag til mulige justeringer.»

Komiteens medlem fra Rødt viser videre til egne merknader i Innst. 167 S (2023–2024), samt forslag om å vurdere nivået på finansskatten, som bare ble støttet av Rødt og Miljøpartiet De Grønne:

«Stortinget ber regjeringen gjøre en vurdering av om nivået på finansskatten er tilstrekkelig høyt for å oppfylle hensikten om å være en erstatning for manglende merverdiavgift på finansielle tjenester, og komme tilbake til Stortinget med forslag som sikrer at næringen betaler like mye skatt som annet næringsliv senest i revidert nasjonalbudsjett for 2024.»