Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Kari Henriksen, Frode Jacobsen og Kirsti Leirtrø,
fra Høyre, lederen Peter Frølich og Svein Harberg, fra Senterpartiet,
Nils T. Bjørke, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, fra Sosialistisk
Venstreparti, Audun Lysbakken, fra Rødt, Seher Aydar, fra Venstre,
Grunde Almeland, og fra Miljøpartiet De Grønne, Lan Marie Nguyen Berg,
viser til at forslagsstillerne skriver at de vil legge til et nytt
ledd i Grunnloven § 89. Forslaget innebærer at Høyesterett på eget
initiativ eller basert på henvendelser fra en statsborger behandler
og tar stilling til om et lovvedtak er i strid med en grunnlovsbestemmelse. Forslagsstillerne
skriver at de vil la det være opp til Høyesterett selv å vurdere
på fritt grunnlag om det er grunnlag for å ta opp en slik sak, og
hvordan den i så fall skal behandles.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, viser
til at man allerede har en godt etablert prøvingsrett som pålegger
alle domstoler, ikke bare Høyesterett, en rett og plikt til å prøve saker
mot Grunnloven. Denne prøvingsretten finnes nå nylig kodifisert
i Grunnloven § 89. Forslaget innebærer å utelukkende gi Høyesterett
en initiativrett. En slik løsning vil etter flertallets syn
bryte med prinsippet om at alle domstolene, ikke bare Høyesterett,
har en rett og plikt til å prøve saker mot Grunnloven.
Flertallet viser
til at domstolene i Norge først tar en sak til behandling når en
part velger å bringe en sak inn for domstolene. Å gi Høyesterett
en egen initiativrett vil bryte også med dette prinsipielle utgangspunktet.
Flertallet viser
til at Domstolkommisjonen i NOU 2020:11 s. 221 har sagt følgende
om prøvingsretten:
«Kommisjonen har ikke vurdert å foreslå
ytterligere endringer i den nylig reviderte bestemmelsen om domstolenes
prøvingsrett i Grunnloven § 89. Dette vil etter kommisjonens syn
kreve en større utredning, der det blant annet tas stilling til
behovet for en rendyrket forfatningsdomstol og hvilken rolle en
slik domstol skal ha i vårt rettssystem.»
Ut over de prinsipielle innvendingene stiller flertallet seg også noe spørrende til
hvilket konkret behov det er for en slik initiativrett. Flertallet tilrår derfor at forslaget
ikke bifalles.
Komiteens medlem
fra Fremskrittspartietviser til omtalen av statens tyveri
fra aksjonærene i Kreditkassen under bankkrisen på 90-tallet. Dette skjedde
ved at regjeringen og Stortinget ikke behandlet bankkrisen etter
daværende gjeldende lovgivning, men laget en ny lov som ga myndighetene
rett til å skrive aksjeverdien ned til null. Hadde gjeldende lovgivning
vært fulgt, ville Kreditkassen kommet seg gjennom krisen. Med alle
utlån som var erklært som av null verdi, men som noen år senere
ble erklært meget verdifulle og etter hvert tilbakebetalt med renter,
hadde Kreditkassen i realiteten betydelige midler. Dette
medlem viser til at mange mente den nye loven var i strid
med Grunnloven § 97, som forbød lover med tilbakevirkende kraft.
Høyesterett kunne ikke avgjøre dette spørsmål fordi ingen påtok
seg de store omkostningene ved å reise sak først i tingretten, deretter
i lagmannsretten ved eventuelt tap og så videre anke til Høyesterett
hvis nytt tap. Domstolene fikk derfor ingen mulighet til å prøve
spørsmålet om den nye bankloven med fullmakt for myndighetene til
å erklære at aksjene var verdiløse, for så selv å beslaglegge bankens
reelle betydelige verdier.
Det fremsatte forslaget om et nytt annet ledd
i Grunnloven § 89 ville medført en mulighet for Høyesterett til
på selvstendig grunnlag å prøve og avgjøre grunnlovsspørsmålet.
En slik bestemmelse vil styrke rettssikkerheten og styrke borgernes
beskyttelse mot overgrep fra en stat som etter hvert har fått en
enorm makt. Særlig folk flest har ikke noen mulighet til å saksøke
staten på grunn av de store saksomkostninger det medfører. Folk flest
vet også at staten ikke har noen problemer med å anke saker helt
til Høyesterett fordi de personer i statsapparatet som bestemmer,
selv ikke risikerer noe som helst ved tap, i og med at omkostninger
sendes som regning til skattebetalerne. Derfor bør det også innføres
et silingssystem for spørsmålet om hvorvidt staten skal anke saker
til Høyesterett etter tap i tingretten og lagmannsretten. Dette
kan gjøres ved å flytte spørsmålet om å anke til Høyesterett til
en særskilt nemnd oppnevnt av Kongen i statsråd eller oppnevnt av
Advokatforeningen, Juristforeningen og Universitetet i Oslo eller på
annen måte. En slik nemnd må da vurdere om saken bør ankes, basert
på en vurdering av mulighetene for å vinne frem og hvilken allmennyttig
hensikt man søker å oppnå, balansert mot belastningen på motparten
samt andre grunner. Dette medlem anbefaler
på denne bakgrunn at forslaget bifalles:
Ǥ 89 nytt annet ledd skal lyde:
Høyesterett kan på eget initiativ eller basert
på en henvendelse fra en norsk borger prøve om en lov strider mot
denne grunnlov.
–
Høgsterett kan på eige initiativ eller basert
på ein førespurnad frå ein norsk borgar prøve om ei lov strir imot denne
grunnlova.»