Søk

6. Håndteringen av tiden etter angrepet

Komiteen viser til at dagene etter terrorangrepet var preget av et uoversiktlig trusselbilde som ledet til avlysninger av en rekke arrangement i Oslo og ellers i landet. Håndteringen fra politiet, PST og regjeringen har vært gjenstand for debatt.

6.1 Nærmere om avlysning av arrangementer

Komiteen viser til at politiet morgenen 25. juni 2022 anbefalte at pride-paraden ble avlyst. Politiet begrunnet dette i den uavklarte sikkerhetssituasjonen, og anbefalingen var understøttet av PSTs vurderinger.

Komiteen viser videre til at det ble planlagt en stor støttemarkering i Oslo 27. juni. Oslo politidistrikt ønsket i utgangspunktet ikke å fraråde gjennomføring av denne. I løpet av mandag 27. juni ringte politidirektør Benedicte Bjørnland til politimester i Oslo med budskap om at arrangementet må anbefales avlyst.

På side 11 i utvalgets rapport skrives følgende om hendelsesforløpet:

«Oslo politidistrikt får en oppdatert trusselvurdering fra PST og informerer PST om at en solidaritetsmarkering planlegges. PST gir ingen tilbakemelding om at dette ikke er tilrådelig.

Politiet har tatt høyde for at det kan bli et stort arrangement. De antar at det vil komme mange mennesker fordi behovet for å samles er stort. Politiet er bevisste på at trusselsituasjonen fortsatt er uavklart, og at PST mener man ikke kan utelukke nye angrep. Oppdraget til Oslo-politiet går derfor ut på at de skal sørge for at solidaritetsmarkeringen blir gjennomført på en sikker måte. Denne operasjonsordren formidles til Politidirektoratet på søndag kveld den 26. juni.

Mandag formiddag sender politimesteren i Oslo en kortfattet redegjørelse for sine vurderinger av solidaritetsmarkeringen til Politidirektoratet, etter anmodning fra Justis- og beredskapsdepartementet.

Etter at denne redegjørelsen er sendt til Politidirektoratet, ber Statsministerens kontor om et telefonmøte. Her deltar politidirektøren, beredskapsdirektøren i Politidirektoratet, politimesteren i Oslo og sjef PST, i tillegg til statsministeren. Politimesteren i Oslo redegjør for sine vurderinger knyttet til solidaritetsmarkeringen i Oslo samme kveld. Telefonmøtet pågår mens politidirektøren og beredskapsdirektøren er på vei til et møte i Regjeringens sikkerhetsutvalg (RSU). Hit kommer også fungerende sjef PST.

Utvalget har forstått at politidirektøren gikk inn i dette RSU-møtet med en anbefaling om å gjennomføre solidaritetsmarkeringen, og ut av møtet med en beslutning om å anbefale avlysning av solidarietsmarkeringen.

Politidirektøren gir politimesteren i Oslo beskjed om at solidaritetsmarkeringen skal anbefales avlyst. Det medfører at det blir politimesterens ansvar å bringe anbefalingen om avlysningen videre til Oslo Pride. Politidirektørens beskjed strider mot de vurderingene politimesteren og staben i Oslo politidistrikt hadde lagt til grunn. Politidirektørens beskjed blir likevel etterkommet. Stabssjef i Oslo politidistrikt ringer til styreleder i Oslo Pride, som er hos NRK for et intervju om kveldens arrangement, og informerer om at politiet anbefaler å avlyse solidaritetsmarkeringen.

Oslo politidistrikt er i ferd med å gjennomføre en allerede planlagt pressekonferanse da beskjeden om å anbefale å avlyse arrangementet samme kveld plutselig blir kjent.»

Komiteen viser til at 25. juni-utvalget er kritiske til at ansvaret for beslutningen og kommunikasjonen rundt avlysningene av store og viktige arrangementer ble overlatt til Oslo Pride. Oslo Pride ble nødt til å fatte, kommunisere og offentlig forsvare upopulære og krevende beslutninger som de selv ikke kjente grunnlaget for, eller kunne vurdere om de egentlig var enige i.

Komiteen er enig i denne kritikken.

Komiteen viser til at utvalget konkluderer med følgende sentrale funn:

«Politietatene overlot et for stort kommunikasjonsansvar til Oslo Pride.»

«Det var for lite samhandling mellom Oslo politidistrikt, PST og Politidirektoratet om hvordan de skulle kommunisere om angrepet.»

Komiteen viser til at avlysningen av solidaritetsmarkeringen 27. juni i Oslo ikke ble kommunisert av de som hadde kunnskapsgrunnlaget og beslutningen om anbefaling, og de som fikk ansvar for å informere om anbefalingen, hadde ikke noen begrunnelse. Avlysningen av solidaritetsmarkeringen ble kommunisert av Oslopolitiet uten at de selv var kjent med begrunnelsen for avlysningen de selv måtte anbefale. Behovet for nok en avlysning ble begrunnet av Oslo-politiet med at arrangementet ville få et uventet stort omfang, noe som ikke var årsaken til politidirektørens avlysning. Komiteen viser til at denne begrunnelsen var uforståelig for arrangørene, for kommunen og for de skeive miljøene, og at dette dermed ble en ekstra belastning for de som var involvert. Komiteen vil i denne sammenheng peke spesielt på arrangørene av markeringen, ved at det ble skapt et inntrykk av at arrangørene av solidaritetsmarkeringen hadde underkommunisert forventet antall deltagere på arrangementet til politiet, noe som ikke er riktig.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser videre til at Benedicte Bjørnland i høringen uttalte at

«Vi kan ikke stanse folk fra å bevege seg i byen, men det var viktig for oss at folk selv måtte kunne ta en informert beslutning med tanke på egen sikkerhet.»

Disse medlemmer peker på at hvis dette var intensjonen, feilet dette i kommunikasjonen, siden det som ble kommunisert ut, ikke var den reelle grunnen til avlysningen, og at folk dermed ikke kunne ta «informerte beslutninger». Disse medlemmer understreker at ansvaret for denne tabben helt og holdent ligger på Politidirektoratet og PST, som satte Oslo-politiet i en umulig situasjon.

6.2 Politidirektoratets vurderinger

Komiteen viser til at 25. juni-utvalget også kritiserer at politidirektøren overprøvde Oslo politidistrikts vurderinger av om solidaritetsmarkeringen den 27. juni kunne gjennomføres. Utvalget hevder politidirektøren ikke hadde tilstrekkelig grunnlag for å gjøre dette.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til politidirektør Benedicte Bjørnlands svar i høringen den 2. oktober 2023 på hvorfor hun overprøvde Oslo politidistrikts vurderinger av støttemarkeringen:

«Vi hadde senest på formiddagen vært i kontakt med Oslo politidistrikt, for vi skulle situasjonsrapportere til Justisdepartementet. Det vi noterte oss fra informasjonen fra Oslo politidistrikt, var at det i hvert fall ikke var opplysninger der om at de hadde det samme bildet som vi fikk i RSU. Jeg leser opp her: ‘Politiet har ingen informasjon om at noe skal skje, men situasjonen er fortsatt uavklart’.»

Disse medlemmer mener at politidirektørens oppfatning om at dette var ny informasjon, ble bekreftet av Beate Gangås, som på tidspunktet anbefalingen ble gitt, var politimester i Oslo. I høringen sa hun:

«jeg kan i hvert fall si at min absolutte bestemte oppfatning var at det kom løpende ny informasjon i RSU. Og ut i fra det jeg vet nå, kan det ikke være tvil om at både sjef PST og politidirektøren satt på ny informasjon som jeg ikke satt på på det tidspunktet.»

Videre svarte Gangås følgende på spørsmål om informasjonsgrunnlaget ikke var så forskjellig, slik utvalget hevder i sin rapport:

«Jeg har lest utvalgets rapport, og jeg stiller spørsmål ved hvordan de kan si det når de ikke vet hva som har kommet frem i RSU. Men min oppfatning er at det kom løpende ny informasjon, som altså var ny både for sjef PST og for politidirektøren.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at utvalget kommenterer disse sitatene i den lukkede høringen. Disse medlemmer viser til det avgraderte referatet, der Pia Therese Jansen uttaler at

«Utvalgets undersøkelser av situasjonsforståelsen i PST viser at PST ikke hadde mottatt vesentlig ny eller konkret trusselinformasjon mellom klokken 13 og klokken 14 den 27. juni, og at den trusselsituasjonen som Berg beskriver i RSU, ikke stemte overens den informasjonen og de vurderingene som PST faktisk satt på frem til møtet»

og videre at

«La meg utdype dette med to sitater som illustrerer dette. Det første sitatet er hentet fra Bergs forklaring i lukket høring, som vi fikk lov til å lese. Det andre sitatet er hentet fra den siste etterretningsrapporten som ble skrevet av PST før RSU-møtet, og som ble godkjent klokken 13.30 mens RSU-møtet pågikk. Dette er et etterretningsprodukt som oppsummerer all – og da mener jeg all – informasjon som PST satt på i det aktuelle øyeblikket både fra e-tjenesten og eventuelt andre informasjonskilder. Berg sier på side 1 i komiteens referat, som dere har foran dere:

’hadde vi indikasjoner på at det kunne være fare for følgeangrep.’

Så til første setning i PSTs etterretningsoppsummering:

‘Per mandag 27.06.2022 kl. ett er det ikke avdekket informasjon som indikerer påfølgende planlagte angrep.’»

Hun avslutter innledningen i høringen med følgende uttalelse:

«Det som skjedde den 27. juni, var at det, i strid med PSTs eget informasjonsgrunnlag og PSTs egne vurderinger, ble truffet en beslutning i RSU som begrenset mange menneskers mulighet til å søke støtte hos hverandre på et offentlig sted i en svært sårbar situasjon. Denne beslutningen ble truffet av politidirektøren som sjef for et direktorat som ikke er rigget for å ha kontinuerlig oppdatert oversikt over hva som skjer i politidistriktene, uten å ha hørt med politidistriktet hvilket informasjonsgrunnlag de hadde bygget sine risikovurderinger på. Det som lå til grunn for beslutningen, ser ut til å ha vært en muntlig presentasjon og en anbefaling av Berg som ikke bygget på PSTs egne faglige vurderinger, og, i følge referatene fra våre intervjuer, uten at Berg vurderte hva som ville gå tapt ved at solidaritetsmarkeringen ikke ble gjennomført.»

Komiteen viser til at PST ut fra dette uansett bør vurdere å skriftliggjøre slike redegjørelser, slik at det i etterkant er mulig å ettergå informasjonsgrunnlaget som ble gitt i selve innlegget, og slik rydde opp i uklarheter og ikke minst legge et grunnlag for læring for tilsvarende hendelser i fremtiden.

6.3 Nærmere om påståtte brudd på Grunnloven og EMK

Komiteen viser til at 25. juni-utvalget konkluderer med at beslutningen om å anbefale avlysning av solidaritetsmarkeringen var i strid med forsamlingsfriheten etter Grunnloven § 101 og EMK artikkel 11. Regjeringen har uttrykt uenighet med vurderingen, og en vurdering innhentet av Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) er i all hovedsak enig med regjeringens vurdering.

Komiteen viser til at 25. juni-utvalget skriver følgende i sin begrunnelse på side 27–28 i rapporten:

«Politidirektørens beslutning om å anbefale avlysning av solidaritetsmarkeringen den 27. juni hadde rettslige og faktiske virkninger for arrangørene. I sum gjorde disse virkningene det helt nødvendig for arrangørene å avlyse arrangementet. På den bakgrunn er det utvalgets vurdering at anbefalingen var et inngrep i mange menneskers rett til å utøve sin ytringsfrihet som deltakere i en fredelig forsamling, beskyttet av Grunnloven § 101 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 11. Utvalgets undersøkelser viser at formålet med anbefalingen var å ivareta sikkerheten i en uavklart situasjon med risiko for følgeangrep. Selv om hensynet til sikkerhet er et legitimt formål, som kan begrunne inngrep i forsamlingsfriheten, skal inngrep uansett ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta formålet. Utvalgets syn er at anbefalingen om å avlyse solidaritetsmarkeringen den 27. juni var et inngrep som gikk lenger enn det som var nødvendig, av flere årsaker.

For det første vil det undergrave forsamlingsfriheten dersom myndigheten har for lav terskel for å anbefale avlysning av markeringer på bakgrunn av potensielle trusler mot markeringene. Da vil det bli for enkelt for meningsmotstandere å hindre gjennomføring av markeringer de er imot. For det andre ble det i forbindelse med solidaritetsmarkeringen den 27. juni besluttet å anbefale avlysning, uten at sikkerhetstrusselen hadde blitt vurdert i lys av politidistriktets kunnskap om planlagte og mulige sikkerhetstiltak på stedet. Det var derfor vesentlige svakheter i vurderingen av om risikoen var tilstrekkelig alvorlig til å begrunne et inngrep i forsamlingsfriheten. For det tredje ble konsekvensen av avlysningen at de skeive miljøene, som en utsatt gruppe, ble fratatt en mulighet til å samles i en særlig sårbar situasjon, hvor det var et stort behov for å samles. I tillegg mistet de skeive miljøene også mulighet til å ytre seg og å opptre i fellesskap overfor den norske befolkningen, i og med at solidaritetsmarkeringen skulle sendes direkte i NRK. For det fjerde hadde politiet etter angrepet, men før solidaritetsmarkeringen den 27. juni, sørget for at det i Oslo ble gjennomført store statiske arrangementer som landskamp i fotball og en større utendørs konsert med flere titalls tusen tilskuere, og arrangementer med en rekke representanter for det offisielle Norge, uten å anbefale avlysning. Utvalgets vurdering er på den bakgrunn at inngrepet i de skeive miljøenes forsamlingsfrihet ikke kunne rettferdiggjøres. Utvalget mener derfor at det var i strid med statens menneskerettslige forpliktelser å anbefale avlysning av solidaritetsmarkeringen den 27. juni.»

Komiteen viser til at NIM kommer til et annen konklusjon enn utvalget, og skriver følgende oppsummering i notatet «Vurdering av forsamlingsfrihet i tilknytning til 25. juni-utvalgets rapport», side 9–10:

«På bakgrunn av en gjennomgang av relevante momenter fra EMDs praksis, mener NIM at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for utvalgets konklusjon om at anbefalingen om utsettelse utgjorde et uforholdsmessig inngrep i forsamlingsfriheten og dermed et menneskerettighetsbrudd. NIM tar ikke stilling til utvalgets kritikk av prosessen, herunder prinsipper for krisehåndtering og krisekommunikasjonen. Vår vurdering gjelder kun om dette rettslig sett er å anse som et menneskerettighetsbrudd. Sentralt i vår vurdering er det risikobildet som etter NIMs syn innebar at staten gjennom anbefalingen om å utsette arrangementet ivaretok en menneskerettslig sikringsplikt. Anbefalingen ble gitt i en uoversiktlig situasjon hvor det måtte fattes raske avgjørelser på usikkert faktagrunnlag, og hvor det var ulike vurderinger av hva som var det beste handlingsalternativet for å møte den alvorlige risikoen som forelå. At risikoen rent faktisk ikke materialiserte seg i enda et angrep, er ikke avgjørende. Vurderingen må basere seg på trusselbildet slik det fremstod for beslutningstakere som måtte foreta vanskelige avveininger under tidspress. I slike tilfeller følger det av praksis fra EMD at myndighetene har et betydelig handlingsrom, og at kunnskap i ettertid om eventuelle feilvurderinger ikke uten videre innebærer at det er begått et menneskerettighetsbrudd. Vi ser det som viktig å tilkjennegi vår vurdering på grunn av den risikoen som fraværet av å se den menneskerettslige sikringsplikten i sammenheng med forsamlingsfriheten kan innebære: Dersom spørsmålet om inngrep i forsamlingsfriheten sees isolert, uten å trekke inn sikringsplikten, kan dette i fremtiden bidra til at myndighetene blir for tilbakeholdne med å gi informasjon, råd og anbefalinger basert på den kunnskapen de har om terrorfare. Skytingen den 25. juni 2022 viser at en slik terrorfare også kan utgjøre en særdeles alvorlig trussel mot skeives rettigheter og liv. Ved slike vurderinger er det viktig at alle relevante faktorer vurderes, også mulig risiko for de deltakerne som er berørt. NIMs rettslige konklusjonen vedkommer uansett ikke den kritikken som er fremmet i rapporten generelt, ei heller kritikken av saksbehandlingen knyttet til anbefalingen om utsettelse.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne vil understreke at avlysningen av arrangementet 27. juni i seg selv ikke nødvendigvis var kritikkverdig, men mener det er avgjørende å se på om man oppfylte lovens bokstav og intensjon i måten man kom frem til beslutningen.

Disse medlemmer viser til at politiets adgang til å treffe tiltak i forbindelse med demonstrasjoner og andre politiske ytringer etter politiloven § 11 vil kunne representere inngrep i vernede rettigheter som ytringsfriheten, forsamlingsfriheten og bevegelsesfriheten. Ettersom Grunnloven § 101 annet ledd og EMK artikkel 11, jf. menneskerettsloven § 3, har forrang, må politiloven § 11 tolkes i lys av disse bestemmelsene.

Disse medlemmer viser til at Oslo politidistrikt i utgangspunktet ikke ønsket å fraråde gjennomføring av støttemarkeringen 27. juni. Bakgrunnen for dette er beskrevet i politimesteren i Oslo sitt brev til Politidirektoratet mandag 27. juni klokken 11.36, som oppsummeres slik på side 198 i 25. juni-rapporten:

«Politidistriktets redegjørelse inneholdt følgende punkter: (1) Politiet er tydelig på at å sikre arrangement sett opp mot trusselvurderingen er svært krevende; (2) samtidig forstår politiet at det er et tydelig behov og engasjement i befolkningen for å ta avstand fra terror, samt å vise støtte til utsatte grupper; (3) Oslo politidistrikt har vurdert at det er mulig å sikre et planlagt statisk arrangement ved rådhuset i Oslo gjennom omfattende sikkerhetstiltak; (4) politiet mener det fortsatt vil være en restrisiko ved et slikt arrangement sett opp mot gjeldende trusselvurdering. Ett eller flere spontane uorganiserte arrangement i bevegelse er likevel mer krevende å sikre; (5) for at det ikke skal bli ytterligere komplisert å sikre arrangementet, anbefales det at det offisielle Norge holder en lav profil.»

Disse medlemmer viser til at dette inneholder en vurdering av risiko opp mot andre relevante forhold, og konkluderer på bakgrunn av en slik vurdering.

Disse medlemmer viser videre til at 25. juni-rapporten beskriver beslutningsprosessen i Politidirektoratet slik på side 199:

«De har pekt på at det var den informasjonen de mottok fra PST, som gjorde at de endret oppfatning, og har for utvalget forklart at de gjennom blikkontakt fikk bekreftet at de hadde en felles forståelse av solidaritetsmarkeringen som skulle være senere samme dag på Rådhusplassen i Oslo.»

Disse medlemmer understreker videre at komiteen i etterkant av rapporten gjennom høringen har bragt på det rene i svar fra tidligere sjef for PST Roger Berg at PST i sin tilrådning ikke gjennomførte en forholdsmessighetsanalyse, fordi det ifølge han ikke er PSTs ansvar. Dette fremkommer i den avgraderte delen av den lukkede høringen, der han sier at:

«Nei, jeg må si at jeg ikke gjorde den type vurdering. Vi leverer informasjon til politiet, i form av en trusselvurdering, og så er det politiet som tar stilling til hvilke tiltak som er relevante, opp mot det PST gir. Så jeg gjorde ikke den type vurderinger, i hvert fall.»

Disse medlemmer er enige i at dette ikke er PSTs ansvar, men at det i dette tilfellet ligger til Politidirektoratet og politidirektøren å foreta en slik vurdering på bakgrunn av opplysningene fra PST.

Så langt disse medlemmer har klart å bringe på det rene, ble det tatt en beslutning om avlysning av arrangementet 27. juni på bakgrunn av et råd fra PST, uten at det på noe tidspunkt ble gjennomført en forholdsmessighetsvurdering eller en vurdering av fordeler og ulemper av en avlysning. Disse medlemmer mener dette er svært uheldig. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til EMK artikkel 11 om forsamlingsfrihet, beskrevet av utvalget på side 242 på følgende måte:

«Forutsatt at myndighetenes anbefalinger om at arrangementer skal avlyses eller utsettes, blir ansett som inngrep i EMK artikkel 11 om forsamlingsfrihet, eventuelt ytringsfriheten etter EMK artikkel 10, kan anbefalingene likevel rettferdiggjøres. En slik rettferdiggjøring krever at anbefalingene, som andre inngrep, har grunnlag i lov, et legitimt formål og at de anses for å være nødvendige i et demokratisk samfunn. EMD har tolket det siste elementet som et krav om forholdsmessighet.»

Dette underbygges av at utvalget på side 27 i rapporten skriver følgende:

«Politidirektøren hadde ikke tilstrekkelig grunnlag for å overprøve Oslo politidistrikts operative vurderinger av om solidaritetsmarkeringen den 27. juni kunne gjennomføres.»

og videre at

«Beslutningen bygget på en misforståelse av Oslo politidistrikts kjennskap til trusselbildet, og ble truffet uten at sikkerhetstrusselen hadde blitt vurdert i lys av politidistriktets kunnskap om planlagte og mulige sikkerhetstiltak på stedet. Politidirektøren traff likevel en beslutning som i realiteten instruerte Oslo politidistrikt om å anbefale avlysning, og overprøvde derved Oslo politidistrikts operative vurderinger. Politidirektøren anmodet ikke politimesteren i Oslo om å revurdere hvorvidt solidaritetsmarkeringen skulle gjennomføres, som planlagt, men slik utvalget vurderer det, ble det i stedet gitt et pålegg om at politimesteren i Oslo måtte anbefale avlysning av arrangementet.»

Disse medlemmer viser videre til Norges Høyesterett sin dom HR-2022-718-A om regler om innreisekarantene fra Sverige var lovlige, avsagt 6. april 2022, hvor førstvoterende i avsnitt 90 sier følgende:

«Det er likevel ikke foretatt noen uttrykkelig vurdering av om bestemmelser i Grunnloven eller EMK kunne bli krenket. Dette kan imidlertid ikke i seg selv være avgjørende for gyldigheten av vedtakene. Den prøvingen som foretas av EMD, gjelder om nasjonale myndigheter har oppfylt de kravene som følger av EMK. Nasjonale domstoler inngår i denne sammenheng som en del av myndighetene. Dersom forholdet til EMK er vurdert på riktig måte av nasjonale domstoler, vil EMD ikke konstatere krenkelse bygd på at forholdet til EMK ikke er uttrykkelig vurdert før et tiltak er iverksatt.»

Videre sier førstvoterende i avsnitt 140 at:

«Som jeg har fremhevet, kan det likevel ikke oppstilles noe krav om at myndighetene har foretatt en uttrykkelig vurdering av forholdet til Grunnloven og EMK, dersom det ved en etterfølgende domstolsprøving blir klarlagt at vilkårene for inngrep var oppfylt.»

Disse medlemmer konkluderer på denne bakgrunn, slik det fremgår, at det ikke må gjennomføres en forholdsmessighetsvurdering for at vedtaket er gyldig, så lenge vilkårene for forholdsmessighet er reelt oppfylt. Men disse medlemmer vil understreke at det ikke er det samme som at det ikke er ønskelig eller fordelaktig med en slik vurdering. I denne sammenheng vil også disse medlemmer trekke frem en annen del av samme dom, hvor førstvoterende i avsnitt 139 sier at:

«Jeg har allerede pekt på at helsemyndighetene ikke foretok noen uttrykkelig vurdering av om bestemmelser i Grunnloven eller EMK kunne bli krenket. Det hadde utvilsomt vært ønskelig om myndighetene ved sin vurdering av situasjonen for hytteeierne i Sverige hadde redegjort for og vurdert de menneskerettslige kravene og spørsmålet om disse ble overholdt. Da FHI, med tilslutning fra Helsedirektoratet, i begynnelsen av november 2020 bygde sin anbefaling på at det ikke var ’gunstig’ å lempe på kravene om innreisekarantene, var det egnet til å skape tvil om konklusjonen bygde på en tilstrekkelig bred vurdering.»

Disse medlemmer mener dette bygger opp under at det er hensiktsmessig med forholdsmessighetsvurdering, spesielt i tilfeller der det er stor risiko for at det vil bli satt spørsmålstegn ved avgjørelsen i etterkant.

Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at avgjørelsen som ble tatt av Politidirektoratet om avlysning av arrangementet 27. juni, utvilsomt burde vært gjort på bakgrunn av en forholdsmessighetsvurdering, selv om Høyesterett har slått fast at dette ikke er nødvendig for at vedtaket skal anses gyldig i ettertid. I en situasjon der svært mange ønsket å markere sine standpunkter og sine meninger, skal man kunne forvente at dette gjennomføres, noe politimesteren i Oslo viste at var fullt mulig selv i en presset situasjon. Disse medlemmer viser til at selv om arrangementet ble avlyst, ble det allikevel gjennomført en rekke spontane markeringer rundt om i Oslo. Disse medlemmer registrerer at dette var helt i tråd med Oslo-politiets vurdering, der de mente at:

«Ett eller flere spontane uorganiserte arrangement i bevegelse er likevel mer krevende å sikre.»

Komiteen viser til følgende sitat fra daværende politimester i Oslo, Beate Gangås, i det avgraderte referatet fra den lukkende høringen 2. oktober 2023:

«Da jeg ble spurt om hvordan vi tenkte rundt arrangementet, og da forklarte jeg det. Jeg forklarte, slik som jeg har sagt her tidligere i dag, at vi betraktet det som sikrere og ha et vel planlagt statisk arrangement enn muligheten for pop-ups, uroligheter, ting vi ikke hadde like god kontroll på.»

Komiteen støtter derfor utvalgets anbefaling:

«Politidirektøren bør ikke overprøve politidistriktenes operative arbeid uten detaljert kunnskap om politidistriktets situasjonsforståelse, ressurssituasjon og politifaglige vurderinger.»

Komiteen vil presisere at dette ikke betyr at komiteen mener at adgangen til å kunne gjøre dette skal fjernes, men at det må brukes svært unntaksvis og på et bedre grunnlag enn i dette tilfellet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, slår fast at det er uenighet om avlysning av støttemarkeringen etter terrorangrepet 25. juni er et brudd på menneskerettighetene eller ikke. Flertallet forstår det dithen at utvalgets medlemmer mener NIM har lagt feil faktum til grunn når det gjelder risikovurdering, mens NIMs direktør Adele Matheson Mestad svarte følgende på spørsmål om uenighet om avlysningen var et menneskerettighetsbrudd i komitehøringen den 16. november 2023:

«Vi opplever at inngangen til utvalget hele tiden er: Hva var forskjellen på hva som skjedde i RSU, og hva politiet visste? Mens vi mener at spørsmålet må være: Er det forholdsmessig ut fra alle de samlede risikofaktorene som foreligger, å gi denne typen anbefaling? Det er to ganske ulike tilnærminger til det spørsmålet.

Spørsmålet er: Er det tilstrekkelig risiko til at man menneskerettslig forholdsmessig kan gi den anbefalingen? Det mener vi det er, basert på det faktumgrunnlaget de har lagt til grunn.»

Videre sa hun:

«Det er sånn vi leser hele faktumet. Situasjonen er uavklart, og risikoen er høy.»

Flertallet er enig med NIM i at i en situasjon hvor det faktisk har funnet sted et terrorangrep to dager tidligere, og hvor det kommer frem at terroren ble utført av en person som var del av et samband av ekstreme islamister som hadde skeive som mål, må det kunne sies å være en uavklart situasjon. Slik flertallet ser det, var myndighetene i en situasjon der det var et reelt behov for å advare en befolkning som var klare til å markere sin solidaritet med den skeive befolkningen og stå opp for de norske verdiene. Samtidig vil flertallet understreke sin sympati med den skeive befolkningen som i all sin sorg og fortvilelse trengte en slik solidaritetsmarkering, og som følte det som et svik at den ikke kunne gjennomføres.

Flertallet viser til NIMs uttalelse i høringen:

«Etter vår vurdering utløste antakelig dette samlede trusselbildet en menneskerettslig plikt for myndighetene til å treffe tiltak for å verne liv. Hvilke tiltak dette burde være, har vi ikke tatt stilling til. Det vil bero på politifaglige vurderinger, hvor myndighetene har et stort menneskerettslig handlingsrom.»

Videre uttalte NIM:

«Så er det også det med at man må gjøre den motsatte tankeoperasjonen: Hvis faren hadde materialisert seg, at myndighetene hadde sittet på denne informasjonen og ikke formidlet den, da mener jeg at man hadde hatt en større menneskerettighetsutfordring når det gjelder dette spørsmålet om hvorvidt man ivaretok sikringsplikten eller ikke.»

Flertallet mener at forsamlingsfriheten er en bærebjelke i demokratiet, og at man skal være på vakt for at myndighetene bruker fare for sikkerheten som et påskudd til å hindre arrangementer eller meninger man ikke liker. NIM slår imidlertid fast at dette ikke er tilfelle i denne saken. Og NIM fortsetter:

«For skal vi passe på dette vernet forsamlingsfriheten gir nettopp utsatte minoriteter som skeive, må vi passe på at vi ikke bruker det i andre tilfeller enn akkurat der hvor det faktisk har skjedd menneskerettighetsbrudd.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at det i etterkant av terrorangrepet 25. juni har vært flere tilfeller hvor arrangementer for skeive har blitt avlyst av sikkerhetsårsaker, som for eksempel Skeiv Ungdom sin sommerleir i 2022 og Redd Barna sin Pridefestival for barn i Bergen i mai 2023. Disse medlemmer påpeker at det sannsynligvis er ytterligere flere arrangementer som ikke har blitt arrangert fordi det ikke har opplevdes som trygt. Disse medlemmer mener at det er grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt skeive og andre utsatte gruppers forsamlingsfrihet blir tilstrekkelig nok ivaretatt, når det ofte vil være disse gruppene som må vike for den menneskerettslige sikringsplikten. Disse medlemmer mener myndighetene har et klart ansvar for å stille opp med tilstrekkelige sikkerhetstiltak, slik at utsatte grupper kan samles også når sikkerhetssituasjonen er uklar. Alternativet er at de som ønsker å true disse gruppene til taushet, vinner.