Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kari Henriksen, Lubna Boby Jaffery og Bente Irene Aaland, fra Høyre, lederen
Peter Frølich og Svein Harberg, fra Senterpartiet, Nils T. Bjørke,
fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, fra Sosialistisk Venstreparti,
Audun Lysbakken, fra Rødt, Seher Aydar, og fra Venstre, Grunde Almeland,
viser til at forslaget gjelder en grunnlovfesting av retten til
tilfredsstillende levestandard og helse gjennom å innføre en ny
§ 110 a.
Komiteen viser til at tilsvarende
forslag som det som nå er til behandling, tidligere har blitt behandlet
av Stortinget, uten å bli vedtatt, jf. Innst. 187 S (2013–2014) og
Innst. 127 S (2018–2019). Stortinget besluttet i 2009 å nedsette
et utvalg som skulle utrede og komme med forslag til å styrke menneskerettighetenes
stilling i nasjonal rett gjennom å gi menneskerettigheter grunnlovs rang
(Menneskerettighetsutvalget). Dokument 16 (2011–2012) side 234 flg.
inneholder utvalgets vurdering og begrunnelse for at de foreslo
en ny § 111 om rett til tilfredsstillende levestandard og helse.
Forslagsstillerne
viser til Menneskerettighetsutvalget og deres begrunnelse for å
foreslå en rett til en tilfredsstillende levestandard og helse.
Utvalget vektla at det er essensielt å dekke de mest elementære
og grunnleggende menneskelige behov for å kunne leve et liv i verdighet
og samtidig benytte seg av den frihet som alle mennesker er født
med. En grunnlovfesting ville etter utvalgets syn sikre at statens
myndigheter også i fremtiden prioriterer det offentliges ressurser
på en slik måte at mennesker i Norge kan leve et menneskeverdig
liv.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet,
viser til at vi har en omfattende lovgivning i Norge som er ment
å ivareta behovet for sosial trygghet, tilfredsstillende levestandard
og best mulig helse. I første rekke gjelder dette folketrygdloven, som
skal sikre økonomisk trygghet ved arbeidsledighet, sykdom, uførhet
og alderdom. Folketrygdloven dekker imidlertid ikke alle forhold
og suppleres av en rekke velferdslover, som sosialtjenesteloven,
pasient- og brukerrettighetsloven, folkehelseloven og husleieloven.
Flertallet mener dagens lovverk
ivaretar den nødvendige lovreguleringen for å sikre borgerne en
tilfredsstillende levestandard og helse. Selv om det er viktig at
det offentliges ressurser benyttes på disse formålene også i fremtiden,
er det etter flertallets syn
viktig at de folkevalgte gjør de nødvendige prioriteringene. En grunnlovfesting
av denne typen rettigheter vil kunne forsterke rettsliggjøringen
på bekostning av folkestyret, særlig siden Høyesterett da får ansvaret
for å tolke rekkevidden av retten til tilfredsstillende levestandard
og helse.
Flertallet anbefaler at Grunnlovsforslag
35 (2019–2020) ikke bifalles.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre viser til at
menneskerettighetene skal ivareta den enkeltes frihet, likhet og
menneskeverd, jf. fortalen til Verdenserklæringen om menneskerettigheter
fra 1948. For at enkeltindivider skal kunne leve et liv i verdighet
og samtidig benytte seg av den frihet som alle mennesker er født
med, er det essensielt at de mest elementære og grunnleggende menneskelige
behov er dekket. Dette er tilgang til mat, vann, klær, bolig og
helsehjelp. I dag er det den ordinære lovgivningen som sikrer både
sosial trygghet, tilfredsstillende levestandard og best mulig helse.
Disse medlemmer viser imidlertid
til at Stortingets presidentskap den 18. juni 2009 besluttet å nedsette
et utvalg for å utrede og fremme forslag til en begrenset revisjon
av Grunnloven med det formål å styrke menneskerettighetenes stilling
i nasjonal rett ved å gi sentrale menneskerettigheter grunnlovs
rang. Menneskerettighetsutvalgets rapport ble avgitt 19. desember 2011.
I rapporten ble det foreslått en ny § 111 om rett til en tilfredsstillende
levestandard og helse. Etter utvalgets syn ville en grunnlovfesting
sikre at statens myndigheter også i fremtiden prioriterer det offentliges
ressurser på en slik måte at mennesker i Norge kan leve et menneskeverdig
liv. Grunnlovfesting ville etter utvalgets syn også kunne være retningsgivende
ved utforming av regelverk samt ved iverksettelse av tiltak som kan
fremme helse og levestandard i befolkningen.
Disse medlemmer anbefaler at
Grunnlovsforslag 35 (2019–2020) bifalles, slik at ny § 110 a skal
lyde:
«Statens
myndigheter skal respektere og sikre retten til en tilfredsstillende
levestandard, herunder den enkeltes grunnleggende behov for mat,
vann, klær og bolig. Likeledes skal statens myndigheter fremme befolkningens
helse og sikre retten til nødvendig helsehjelp.
–
Dei statlege styresmaktene
skal respektere og tryggje retten til ein tilfredsstillande levestandard, medrekna
den einskildes behov for mat, vatn, klede og husvære. Like eins
skal dei statlege styresmaktene fremje folkehelsa og tryggje retten
til naudsynt helsehjelp.»
Komiteens medlem
fra Fremskrittspartiet viser til Dokument 16 (2011–2012) Rapport
til Stortingets presidentskap fra Menneskerettighetsutvalget om
menneskerettigheter i Grunnloven («Lønning-utvalget») kapittel 11.4.2,
der spørsmålet om hvilke menneskerettigheter som er de sentrale,
og hvilke implikasjoner inkludering i egne grunnlovsparagrafer kan medføre,
drøftes. Drøftingen går spesielt inn på de rettigheter som ikke
kan kalles sentrale, men som har mer preg av å være idealistiske
mål eller programerklæringer som de fleste anser for å være urealistiske
drømmer uten rettsvirkning. Hvis slike inkluderes i Grunnloven, vil
det svekke de sentrale rettigheter både i omdømme og reell rettsvirkning.
Det vil blant annet kunne oppstå vanskelige avveininger da sentrale
og mindre sentrale rettigheter gis samme vekt ved å bli inkludert
i Grunnloven.
Dette medlem vil videre påpeke
det grunnleggende problematiske ved noen rettigheter som av sin natur
innebærer at samfunnet pålegges kostnader. Det er en grunnleggende
forskjell mellom rettigheter som i hovedsak pålegger stater å la
være eller å unnlate å gripe inn overfor mennesker, og det å aktivt
bli pålagt kostnader for å innfri en rettighet. Ytringsfrihet og
rett til bolig er to slike rettigheter som er klart i hver sin gruppe. Dette medlem viser
til at forslaget om å grunnlovfeste rett til tilfredsstillende levestandard
og helse klart vil pålegge staten potensielt ubegrensede utgifter,
spesielt siden definisjonen av tilfredsstillende levestandard og helse
ikke kan sies å være avgrenset, og andelen av befolkningen eller
hvor mange som staten kan pålegges å dekke utgifter for, ikke på
noen som helst måte er avgrenset. I sin ytterste konsekvens kan
staten pålegges alle tenkelige kostnader for i praksis hele befolkningens levestandard
og helse. Dette
medlem mener derfor at en slik rettighet er mer en programerklæring,
og at det kan sees som et ideelt mål at alle innbyggere har tilfredsstillende
levestandard og helse, men at det ikke hører hjemme som en sentral
rettighet med egen grunnlovsbestemmelse.