Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tove Elise Madland, Cecilie Myrseth, Even A. Røed og Truls Vasvik,
fra Høyre, Sandra Bruflot, Erlend Svardal Bøe og lederen Tone Wilhelmsen
Trøen, fra Senterpartiet, Lisa Marie Ness Klungland og Hans Inge
Myrvold, fra Fremskrittspartiet, Bård Hoksrud og Morten Wold, fra Sosialistisk
Venstreparti, Marian Hussein, fra Rødt, Seher Aydar, fra Kristelig
Folkeparti, Olaug Vervik Bollestad, og fra Pasientfokus, Irene Ojala,
viser til representantforslag om en verdig eldreomsorg og et anstendig
tilbud til brukere av hjemmetjenester og til beboere i sykehjem.
Komiteen har mottatt ti skriftlige
høringsinnspill til saken. Fagforbundet, Den norske legeforening,
Norsk Sykepleierforbund, Pårørendealliansen, Delta og Aktivitørforbundet
i Delta, Nasjonalforeningen for folkehelsen, Norsk Ergoterapeutforbund
og Nasjonalt senter for aldring og helse, samt en privatperson,
har uttalt seg om forslagene. Høringsuttalelsene anerkjenner at
representantforslaget setter en viktig sak på dagsordenen, og deler
engasjementet for å bedre bemanningssituasjonen i eldreomsorgen.
Komiteen viser til at helse-
og omsorgsminister Ingvild Kjerkol har uttalt seg om forslaget i
brev 16. februar 2023. Statsrådens brev er vedlagt denne innstillingen.
Komiteen anerkjenner at tilgang
på personell er en av de største utfordringene i helse- og omsorgssektoren
i Norge, og at situasjonen frem mot 2040 blir enda strammere. Komiteen viser
til at dette er understreket av Helsepersonellkommisjonen, som nylig
har lagt frem sin utredning, NOU 2023:4 Tid for handling – personellet
i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste. Komiteen deler forslagsstillernes
syn på at tilstrekkelig bemanning og kompetent personell er avgjørende
for at kommuner skal yte en pleie- og omsorgstjeneste av god kvalitet,
og at det må tas grep for å gjøre det mer attraktivt å jobbe i tjenesten.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet, viser til
at Helsepersonellkommisjonens utredning, NOU 2023:4 Tid for handling
– personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste, er på
høring med høringsfrist 2. mai 2023. Flertallet mener at forslagene
må sees i sammenheng med Nasjonal helse- og samhandlingsplan, som
er varslet i løpet av høsten 2023, og det videre arbeidet med Helsepersonellkommisjonens
utredning.
Flertallet viser til at forslagsstillerne
foreslår at det skal innføres en bemanningsnorm i helse- og omsorgstjenesten. Flertallet viser
til følgende uttalelse fra Helsepersonellkommisjonen:
«Utviklingsbildet
viser at det ikke er mulig å bemanne seg ut av alle utfordringer
som helse- og omsorgstjenesten kommer til å stå overfor. Helt uavhengig
av det fremtidige økonomiske handlingsrommet, er det personelltilgangen
som begrenser tjenestene og hindrer dem i å utvikle seg videre med
dagens innretning.»
Flertallet erkjenner
at det er kvalitetsutfordringer i eldreomsorgen og store bemanningsutfordringer
– og at ikke alle har fått et verdig helse- og omsorgstilbud.
Komiteens medlemmer
fra Høyre er opptatt av å sikre en trygg og god eldreomsorg
og mener at kompetent helsepersonell er en viktig forutsetning for
å klare det.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at ett av regjeringen
høyest prioriterte mål er å sikre nok fagfolk i helse- og omsorgstjenesten
med riktig kompetanse. Dette er grunnleggende for å sørge for et
trygt offentlig tilbud for eldre pasienter i hele landet.
Disse medlemmer viser til forslaget
om en kvalitets- og kompetansebasert bemanningsnorm i heldøgns omsorgstilbud
som skal omfatte alle relevante yrkesgrupper. Disse medlemmer mener normering
ikke er et egnet virkemiddel for å imøtekomme et behov for planlegging
av ressurser, organisering og bemanning. Disse medlemmer mener normer
vanskelig kan ta høyde for lokale forhold og organisering, samtidig
som de kan oppfattes som en minstenorm og kunne gi mindre bemanning
enn personellbehovet tilsier. Disse medlemmer viser til at
flere av høringsinnspillene som kommenterer forslaget om en bemanningsnorm
– herunder Fagforbundet, Nasjonalt senter for aldring og helse og
Delta – er kritiske og peker på sentrale utfordringer knyttet til
dette forslaget.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen har lagt frem en egen Opptrappingsplan for heltid og
god bemanning i omsorgstjenesten, i Prop. 1 S (2022–2023), som har
fokus på å bistå kommunene i deres arbeid med å løse personellutfordringene
i tjenestene både på kort og lang sikt. Disse medlemmer viser også
til Helsepersonellkommisjonen, som foreslår konkrete tiltak for
å øke omfanget av heltid og bedre bruk av tilgjengelig helsepersonell. Disse medlemmer vil
understreke de dynamiske grepene for heltid og bemanning som gjøres
gjennom opptrappingsplanen, samt oppfølging av Helsepersonellkommisjonens
forslag gjennom hovedsakelig Nasjonal helse- og samhandlingsplan
og regjeringens kommende reform for eldre.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet er enig i at det må tas grep for å
sikre at kompetanse blir i omsorgssektoren. Det er også viktig å
sikre fremtidig rekruttering og at vi skal ha nok folk i helsevesenet
til å gjennomføre viktige oppgaver nå og i fremtiden. Derfor støtter disse medlemmer at
det må ses på tiltak for å rekruttere og beholde personell innenfor pleie-
og omsorgssektoren ved å bedre betingelsene de ansatte arbeider
under.
Disse medlemmer vil spesielt
peke på viktigheten av god ledelse i pleie- og omsorgssektoren.
Alle ansatte har rett på forsvarlig arbeidsliv etter arbeidsmiljøloven
enten det gjelder rett til medvirkning, oppfølging ved sykdom, medarbeidersamtale
med målsettinger eller tilrettelegging og oppfølging i ulike livsfaser
osv. Det er også kjent at det spesielt innen pleie- og omsorgssektoren
er et stort lederspenn. Det betyr at en leder gjerne alene har lederansvar
for veldig mange personer. Når det i tillegg er utbredt med deltidsstillinger,
betyr dette at dersom man har én leder på 30 årsverk, kan dette
i praksis bety én leder på ca. 55 personer. Dette gir åpenbart store
vanskeligheter med den oppfølgingen som er nødvendig for å ivareta
de ansatte på best mulig måte. Disse medlemmer mener derfor
at ledelse i pleie- og omsorgssektoren er et spesielt viktig område
å se på i en slik gjennomgang.
Disse medlemmer viser til at
det ofte rapporteres om brudd på arbeidsmiljøloven i kommunale pleie- og
omsorgstjenester. Ofte er dette små brudd, som for eksempel at ansatte
har byttet vakter seg imellom, noe som utgjør brudd på arbeidsmiljøloven.
Dette hindrer fleksibilitet og gjør det vanskeligere å tilpasse
arbeidsdagen etter den enkeltes behov.
Disse medlemmer er opptatt
av mer fleksibilitet for hver enkelt arbeidstaker. Det er viktig
at vi får inn flere heltidsstillinger i pleie- og omsorgssektoren,
men da er vi nødt til å se på arbeidsbetingelser. Ansatte innen pleie
og omsorg er ofte nødt til å jobbe ugunstige arbeidstider som kveld,
natt og helg. Det er en kjent problemstilling at flere velger å
jobbe deltid fordi rigide turnuser gjør det vanskelig å kombinere
jobb og familieliv. Dersom man ved å jobbe heltid må jobbe flere helger
og flere vakter på ugunstige tider, kan dette være vanskelig for
eksempel for småbarnsmødre. Derfor mener disse medlemmer at det må legges
til rette for mindre rigide turnuser og mer fleksibilitet for hver
enkelt arbeidstaker enn det man har i dag.
På bakgrunn av dette
fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen legge til rette for at arbeidsmiljøloven ikke skal
hindre fleksibilitet og individuell tilpasning i arbeidslivet.»
«Stortinget
ber regjeringen legge til rette for mer fleksible arbeidstidsordninger,
som for eksempel nordsjøturnus.»
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at arbeidsmiljøloven
er til for å sikre at arbeidstakere har trygge og gode arbeidsvilkår
og arbeidsforhold som ivaretar helsa. Å lempe på disse kravene vil
ikke være til arbeidstakernes fordel, men heller gjøre dem mer utsatt
for slitasje, sykdom og skade.
Disse medlemmer viser til at
de som jobber i kommunehelsetjenesten, allerede har et høyt arbeidspress
og belastende arbeidstidsordninger. Samlet sykefravær i pleie- og
omsorgstjenesten har ifølge Statistisk sentralbyrå ligget på rundt
11 pst. de siste 15 årene, mens det gjennomsnittlig for alle yrker
ligger på omkring 6 pst.
Disse medlemmer viser til at
det for helsearbeidere allerede gjøres unntak i arbeidsmiljøloven
for eksempel for hviletid, og at det hyppig avdekkes brudd på arbeidstidsbestemmelser
som følge av sviktende turnusplanlegging og mangel på folk. En pågående
studie ved Universitet i Bergen om konsekvenser av brudd på arbeidsmiljølovens
angitte hviletid viser en klar sammenheng mellom antallet sein-/tidligvakter
med brudd på hviletidsbestemmelsene og økt sykefravær. Disse medlemmer mener
at å legge til rette for flere unntak fra loven som er ment å beskytte
ansatte, er feil vei å gå om vi ønsker å beholde og rekruttere helsepersonell.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Pasientfokus merker seg
statsrådens henvisning til Helsepersonellkommisjonen:
«Kommisjonen har
gitt oss en alvorlig virkelighetsbeskrivelse. Deres hovedbudskap
er at personellveksten ikke kan fortsette som tidligere, og at vi
må belage oss på at det blir færre ansatte per pasient i årene som
kommer.»
Disse medlemmer er uenig i
dette premisset. Det finnes ingen naturgitt grense for hvor mange
som kan jobbe i helse- og omsorgstjenesten. Selvsagt kan vi skaffe
flere folk om vi vil. De aller fleste nordmenn setter helse og omsorg
først, og det må vi som politikere også gjøre.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti
lenge har påpekt at vi styrer mot en todeling av velferden hvis vi
ikke tar aktive grep for å styrke finansieringen i møte med aldring
av befolkningen. I henhold til beregningene i Perspektivmeldingen
er det nok med moderate skatteøkninger i årene som kommer, for å
sørge for tilstrekkelig finansiering til forbedring av helse- og
omsorgstjenestene, uten at folk får dårligere kjøpekraft etter skatt.
Dette medlem viser til at når
Stortinget skal behandle anbefalingene fra Skatteutvalget, må tilstrekkelig
finansiering av fremtidens velferd være en sentral målsetting.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet er enige i at finansieringen av helsetjenestene må
styrkes. Men disse
medlemmer vil peke på at den todelingen som Sosialistisk Venstreparti
og Rødt nevner i helsevesenet, kommer som en direkte konsekvens
av deres egen politikk.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at de beste tjenestene skapes
i samspill mellom offentlige, ideelle og private aktører. Det aller
viktigste er at pasienter får god og riktig behandling, ikke hvem
som driver tjenestene. Disse
medlemmer ønsker en politikk der de beste tjenestene kan tas
i bruk, men hvor det offentlige tar regninga. Dette står i sterk
kontrast til dagens situasjon, der private tilbud nedlegges og behandlingstilbud
fjernes, og det bare er dem med størst lommebok som kan benytte
seg av private tilbud. Det fører til en større todeling av helsevesenet
enn vi har sett på lenge.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Pasientfokus viser
til at det ofte snakkes om å rekruttere og beholde (som oftest i
den rekkefølgen) personell til pleie- og omsorgssektoren.
Disse medlemmer understreker
at omfattende rekrutteringskampanjer har begrenset verdi i en situasjon
hvor tre av fire førstelinjeledere i sykehjem vurderer å slutte
(Agenda Kaupang 2022). I en tidligere undersøkelse blant sykepleierne
i sykehjem og hjemmesykepleie fant man at halvparten av sykepleierne
ønsket å slutte i jobben (NOVA 2016). Frafall og gjennomtrekk er betydelig.
Disse medlemmer anser det
derfor helt nødvendig å prioritere tiltak som de ansatte selv har
påpekt har betydning for om arbeidsgiver får beholde dem, innen
områder som arbeidsmiljø, faglig ledelse, sykefravær, kompetanseutvikling,
turnus, lønns- og arbeidsbetingelser, og kanskje viktigst: styrket
bemanning. Hver femte sykepleier slutter i yrket før det er gått
ti år. Får man sykepleiere, fagarbeidere og andre yrkesgrupper til å
bli i jobben sin og utvide stillingsbrøken, er svært mye løst for
bemanningskrisen i norsk eldreomsorg.
Disse medlemmer vil også minne
om at helse- og omsorgstjenesten både kvalitativt og kvantitativt
ville blitt tilført en betydelig arbeidskraftressurs med en rausere
og mer human flyktninge- og asylpolitikk.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen
i samarbeid med de ansattes organisasjoner gjennomføre et nasjonalt
flerårig program for å rekruttere og beholde personell innenfor pleie-
og omsorgssektoren ved å bedre betingelsene de ansatte arbeider
under. Blant områdene det må ses på, er arbeidsmiljø, faglig ledelse,
sykefravær, kompetanseutvikling, utdanningsbehov i både fylkeskommunale og
høyere utdanninger, kollegial veiledning, lønns- og arbeidsbetingelser
og vurdering av ulike turnusordninger.»
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at det har
vært en viss positiv utvikling i retning av flere heltidsstillinger, men
dette går altfor sakte.
Disse medlemmer viser til
at en høy andel fulltidsansatte betyr økt kontinuitet og økt samlet
kompetanse. Pasientene vil oppleve å få færre ansatte å forholde
seg til og ha fagpersoner som er godt kjent med dem, og som fanger
opp små endringer i helsetilstanden deres, rett og slett fordi de
mer jevnlig har ansvaret for dem. Disse medlemmer merker seg
med interesse sykehjemsprosjekter i Bergen og Oslo hvor alle ansatte har
heltidsstillinger.
Disse medlemmer merker seg
Norsk Sykepleierforbunds påpekning om at det er vanskelig for deltidsansatte
å igangsette eller delta aktivt i fagutviklingsprosjekter, eller
få med seg det som tilbys av intern undervisning. Flere heltidsansatte
vil muliggjøre større grad av forsknings- og utviklingsarbeid i
kommunene, noe som er nødvendig i en tjeneste i stadig omorganisering
og fornying. På den måten kan vi kvalitetssikre faglig utvikling
av tjenestene, slik at ressursene brukes på den mest hensiktsmessige
måten for våre pasienter. Det er det god samfunnsøkonomi i.
Disse medlemmer merker seg
Delta sin påvisning av at man i kommunale helse- og omsorgstjenester bare
lyser ut om lag 20 pst. av stillingene for helsefagarbeidere som
fulltidsstillinger. Det påvirker rekrutteringen fordi signaleffekten
til unge som søker seg til helsefagarbeideryrket, er at dette er
en jobb det ikke er mulig å leve av. Det skaper utfordringer for
den enkeltes levekår og livskvalitet, og ikke minst er det en utfordring
for kvaliteten i tjenestene.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen i samarbeid med de ansattes organisasjoner og KS
initiere et forpliktende opptrappingsprogram for hele og faste stillinger
i pleie- og omsorgssektoren.»
Disse medlemmer understreker
at god eldreomsorg er avhengig av bred kompetanse og mange yrkesgrupper.
Disse medlemmer merker seg
at Stavanger kommune har vist en retning: I år har kommunen økt driftsbudsjettene
med 21 mill. kroner på husassistenter på sykehjemmene, en økning
med omkring tre husassistenter per sykehjem. Og neste år øker de
driftsbudsjettet ytterligere. Husassistentene tar seg av aktiviteter som
ikke handler om direkte pleie, som matservering, hjelp til å reise
seg, vask, tøy og ikke minst: være sammen med beboerne i dagligstua.
Dette gjør at fagutdannet helsepersonell kan bruke tida til det
de er utdannet til.
Disse medlemmer understreker
at sykehjemsansatte gjør en formidabel innsats, med alt for knappe ressurser.
Ansatte forteller at de gruer seg for å gå på jobb fordi de ser
at de ikke strekker til, og at de ikke kan gi en god nok omsorg
til beboerne. I denne situasjonen er det ikke nok å snakke om å
utdanne og rekruttere flere, eller gi applaus. God bemanning er
selve grunnpilaren.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti understreker at en bemanningsnorm
viser hvilken kostnad det har dersom sykehjemsbeboere – som oss
alle – selv skal bestemme når de skal legge seg om kvelden, og dersom
det skal være god faglig beredskap både helg og natt og dersom sykehjem
skal være mer enn oppbevaring; et hjem.
Dette medlem merker seg at
Norsk Sykepleierforbunds leder under overskriften «Et kinderegg
for eldreomsorgen» i en artikkel i Kommunal Rapport 23. mars 2023
blant annet skriver:
«Vi mener det nå
er på høy tid med tiltak som faktisk har en effekt, og som kan snu
denne utviklingen. En nasjonalt fastsatt norm for bemanning i sykehjem
og hjemmetjenester vil være et kinderegg i så måte.
Normen vil definere
et minimum av kompetansenivå og antall ansatte som skal være på
jobb. Kommunene kan dermed ikke skyve eldreomsorgen nedover prioriteringslista
og kutte i tilbudene. Og med en styrket bemanning vil de oppleve
en rekke gevinster. (…)
Det er allerede
bemanningsnormer i barnehager, skoler og barnevern. For å sikre
kvalitet i tjenestene. Fordi barna våre er dyrebare. Hva er det
som tilsier at eldre – som det etter hvert blir flest av – ikke
skal ha den samme beskyttelsen?»
Dette medlem merker
seg at vi har bemanningsnorm i så vel barnehager som skoler, og
at Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen i Hurdalsplattformen endog
vil skjerpe bemanningsnormen for barnehagesektoren. Hvorfor skal
ikke fellesskapet sørge for samme sikkerhetsnett og trygg omsorg
for våre eldre?
Dette medlem viser til at
en bemanningsnorm kan ha forskjellige former. Den kan være absolutt
eller veiledende, eller det kan være en kombinasjon: veiledende
nasjonal norm, men med krav om at hver kommune vedtar en absolutt
bemanning basert på de lokale forholdene.
Dette medlem understreker
at som politiske beslutningstakere må stortings- og kommunepolitikere tørre
å få vite hvilken kostnad dette har, og ta regningen. I dag er det
dessverre den enkelte ansatte som tar regningen i form av belastninger,
stress, sykefravær og i verste fall redusert arbeidsevne.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen, i samarbeid med de ansattes organisasjoner, utrede
og foreslå en kvalitets- og kompetansebasert bemanningsnorm i heldøgns
omsorgstilbud. Normen skal omfatte alle relevante yrkesgrupper.»
Komiteens medlem
fra Rødt deler forslagsstillernes bekymring over bemanningssituasjonen
i kommunehelsetjenesten. Eldreomsorgen og de kommunale helsetjenestene
har endret seg dramatisk som en følge av innføringen av samhandlingsreformen
og styring og prioriteringer i helseforetakene/spesialisthelsetjenesten.
De kommunale helsetjenestene har ikke fått økt sin kapasitet og
kompetanse i tråd med utviklingen. Mange steder er tjenestene preget
av underfinansiering, underbemanning og udekkede kompetansebehov
knyttet til at pasienter skrives ut tidligere fra sykehus enn før,
uten at sykehusene er forpliktet til å sikre at kompetansen til
å møte de medisinske problemstillingene finnes i kommunen.
Dette medlem avviser ikke
at en bemanningsnorm for kommunehelsetjenesten kan være hensiktsmessig,
men mener at det er mange problemer i kommunehelsetjenesten som
det er prekært å løse før det er aktuelt å innføre dette. En bemanningsnorm
vil ikke sikre økt finansiering til kommunene eller bedre tilgangen
på helsepersonell, men kan føre til at kommunene og enhetene mister
fleksibiliteten de trenger for å sikre forsvarlige tjenester til
pasientene på tross av mangel på helsepersonell.
Dette medlem deler bekymringen
Nasjonalt senter for aldring og helse fremmer i sitt høringsinnspill,
om at en bemanningsnorm kan føre til økt vikarbruk fordi stillingstittel
og antall folk på jobb blir viktigere enn om det er kjente ansatte
på jobb.
Dette medlem viser til høringsinnspill
fra Delta og Fagforbundet, som begge sier seg enig i at bemanningen
i mange tilfeller er for lav, men er kritiske til en bemanningsnorm
som løsning da de mener det vil frata kommunene og enhetene handlingsrommet
og fleksibilitet som gjør at de kan sikre forsvarlig og hensiktsmessig
oppgavedeling.
Dette medlem peker også på
at det er varslet at det vil komme kutt og strengere prioriteringer
i sykehusene i årene som kommer. Det vil påvirke både omfanget og
kompleksiteten i helsetjenestene i kommunene og kan føre til at
kravene til bemanning og kompetanse kan endre seg mye på kort tid.
Dette medlem mener at det
må sikres en betydelig bedre finansiering av kommunehelsetjenesten om
den skal settes i stand til å møte de økende utfordringene. Det
må også gjøres tiltak for å bedre arbeidsvilkårene til helsearbeidere
i kommunehelsetjenesten ved å øke grunnbemanningen, bygge opp kommunale
vikarpooler og sikre en mer fornuftig bruk av helsepersonell ved
å satse mer på yrkesgrupper som kjøkkenpersonale, renhold, aktivitører
og helsesekretærer.
Komiteens medlem
fra Kristelig Folkeparti deler Sosialistisk Venstrepartis
oppfatning av at det er viktig med god bemanning og attraktive arbeidsplasser
i helse- og omsorgstjenestene. Dette medlem viser til Kristelig
Folkepartis forslag i Dokument 8:101 (2022–2023) Representantforslag
om en plan for en styrket helseberedskap, om å styrke utdanningskapasiteten,
forbedre arbeidshverdagen og å sikre ledere i helse- og omsorgstjenesten
en reell mulighet til å lede, jf. Innst. 281 S (2022–2023). Dette medlem mener
en bemanningsnorm vil ha store konsekvenser for kommunenes handlingsrom,
og støtter ikke en bemanningsnorm for alle relevante yrkesgrupper.
Dette medlem mener det er
viktig å bekjempe uønsket deltid, men samtidig vil det være perioder
der det er behov for noen for en redusert stillingsprosent i en
periode. Det mener dette
medlem det er viktig å beholde anledningen til. Dette medlem mener
et viktigere tiltak for å redusere uønsket deltid er å sikre hver
enkelt leder mandat og ansvar til å ta beslutninger om sin ansattgruppe.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Rødt og Pasientfokus viser til at
de kommunale pleie- og omsorgstjenestene skal legge til rette for
en eldreomsorg som sikrer den enkelte tjenestemottaker et verdig
og så langt som mulig meningsfylt liv i samsvar med sine individuelle
behov. Eldreomsorgen skal tilrettelegges på en slik måte at dette
bidrar til en verdig, trygg og meningsfull alderdom.
Disse medlemmer understreker
at dette er plikter som gjelder alle norske kommuner, og rettigheter
som alle eldre i Norge har, uavhengig av bakgrunn.
Komiteens medlemmer
fra Rødt og Pasientfokus vil påpeke at noen eldre møter særlige
utfordringer, blant dem er eldre med samisk, kvensk og annen minoritetsbakgrunn.
Mange kommuner har en flerkulturell befolkning, og eldreomsorgen
må tilrettelegges på en måte som tar hensyn til dette.
Disse medlemmer mener det
er viktig å heve kompetansen blant personell som gir helse- og omsorgstjenester
i kommuner med samiske, kvenske, norske og eldre med ulik flerkulturell
bakgrunn. Disse medlemmer viser
til at en samlet helse- og omsorgskomité har understreket at det
å ta vare på samiske eldre i Norge forutsetter særskilt kompetanse
i samiske forhold, språk og kultur. Blant annet viste helse- og
omsorgskomiteen i Innst. 326 L (2019–2020) til brev fra Sametinget
til komiteen som påpekte at samiske eldre møter språklige og kulturelle
utfordringer. Sametinget beskrev at kompetansen om samiske forhold
i storsamfunnet generelt er liten, noe som medfører at samiske eldre
ikke alltid får lik behandling, fordi språk- og kulturforståelse
mangler. Sametinget påpekte både at det ofte er begrensede muligheter
for samiske pasienter til å bruke samisk, og at det også er liten
tilgang til bruk av tolk.
Disse medlemmer vil understreke
at kunnskap om språk og kulturforståelse om den eldres bakgrunn og
livshistorie stiller krav til en tilpasset kompetansemestring over
tid. Flere må trekke i samme retning for at kunnskap om flerkulturelle
bygder, byer og fylker blir en del av kompetansen til de som jobber
i områder med flerkulturell befolkning.
Disse medlemmer viser også
til at lokalisering av tjenestene i en kommune er viktig. Å flytte
fra et samisk eller kvensk hjem til en omsorgsbolig eller et sykehjem
som kun er tilrettelagt for et norsk lokalmiljø, kan være utfordrende.
Det gir ekstra utfordringer både for den som må flytte, for familien,
og for de ansatte som skal sørge for å gi et godt tilbud.
Disse medlemmer understreker
at det er et sentralt helsepolitisk mål å redusere ulikheter i tilgang til
og bruk av tjenester. En verdig eldreomsorg og et anstendig tilbud
til brukere av hjemmetjenester og til beboere i sykehjem forutsetter
blant annet tilgang på nok ansatte med riktig kompetanse og at kommunene
har mulighet til å organisere og utforme gode tjenester som tar
hensyn til det flerkulturelle samfunnet som kommunene er en del
av.