Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Rune Støstad, Siri Gåsemyr Staalesen, Terje Sørvik og lederen Lene Vågslid,
fra Høyre, Mudassar Kapur, Anne Kristine Linnestad og Mari Holm
Lønseth, fra Senterpartiet, Heidi Greni, Kathrine Kleveland og Kari
Mette Prestrud, fra Fremskrittspartiet, Helge André Njåstad og Erlend
Wiborg, fra Sosialistisk Venstreparti, Grete Wold, og fra Rødt,
Tobias Drevland Lund, viser til Prop. 132 L (2021–2022) Lov om
kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet. Komiteen viser til at trygge
og gode boforhold er viktig blant annet for å bekjempe fattigdom
og sikre gode oppvekstsvilkår for barn og unge. Det boligsosiale feltet
favner bredt og er tverrsektorielt, men lovforankringen av kommunens
oppgaver er svak. Komiteen viser
til at regjeringen mener at dagens regelverk ikke er egnet til å
realisere det nasjonale målet om at alle skal bo trygt og godt,
og at en ny lov vil bidra til et nødvendig løft på det boligsosiale
feltet. Komiteen har invitert til og mottatt skriftlige innspill
i saken. Komiteen viser til
at formålet med lovforslaget er å få et klarere og mer samlet regelverk
på det boligsosiale feltet, som igjen kan gi en høyere måloppnåelse
i det boligsosiale arbeidet. Et klarere regelverk på det boligsosiale
feltet vil kunne bidra til at flere vanskeligstilte får nødvendig
hjelp, og at nivået på den boligsosiale bistanden blir mer likeverdig mellom
kommuner. Komiteen viser
videre til at forslaget til ny lov i proposisjonen viderefører plikter kommunen
har i dag gjennom medvirkningsansvaret i sosialtjenesteloven § 15
og helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7, men presiserer og til dels
skjerper ansvaret. De skjerpede kravene gjelder plikten til å ta
boligsosiale hensyn i planleggingen samt innføring av noe strengere krav
til saksbehandlingen.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at forslaget til
ny lov om kommunenes boligsosiale ansvar har sin bakgrunn i Solberg-regjeringens
nasjonale strategi for sosial boligpolitikk, som ble lagt fram i
desember 2020. Dissemedlemmer viser
til at denne loven var et av tiltakene under mål 4 i strategien:
«Tydelige roller, og nødvendig kunnskap og kompetanse».
Disse medlemmer peker på at
det særlig er to utfordringer med dagens regelverk. Den første er
at det er uklart hvilke forpliktelser kommunene har på det boligsosiale
feltet, og den andre er at det er variasjoner i nivået på kommunenes
oppfølging av vanskeligstilte på boligmarkedet. Disse medlemmer støtter derfor behovet
for å tydeliggjøre regelverket for kommunens plikter og ansvar på
det boligsosiale området. Disse medlemmer påpeker likevel
at alle kommuner ikke nødvendigvis skal ha de samme tiltakene, men
at alle innbyggere skal få et godt boligsosialt tilbud uavhengig av
hvilken kommune man bor i. Disse medlemmer mener at kommunene
selv kjenner de lokale forhold og tilpasser konkrete tiltak til
dette.
Disse medlemmer viser til at
antallet bostedsløse nesten ble halvert i perioden 2012–2020. Det
betyr at Norge har svært få bostedsløse, men samtidig er det fortsatt
over 3 000 mennesker som er bostedsløse, og mange som sliter med
å komme inn på boligmarkedet. Disse medlemmer viser videre
til at det samtidig var nesten 150 barn uten et fast sted å bo. Disse medlemmer påpeker
at det er et politisk ansvar å hjelpe vanskeligstilte med å komme
seg inn på boligmarkedet. Disse medlemmer viser til at
det er viktig å få på plass hyppigere oversikter over bostedsløshet
for bedre å følge utviklingen av antall bostedsløse tett. Disse medlemmer viser
til at ustabile boforhold og stadig flytting går ut over barna,
som ikke får den tryggheten de trenger i livet. Disse medlemmer viser til at
Husbanken spiller en veldig viktig rolle for å hjelpe vanskeligstilte
på boligmarkedet. Disse
medlemmer viser videre til at under Solberg-regjeringen fikk
over 50 000 mennesker til sammen 50 mrd. kroner i startlån fra Husbanken,
noe som har bidratt til en mer stabil hverdag for mange personer
og familier.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser til
Husbankens statistikk over startlån. Den viser at nesten 4 000 færre
husstander fikk startlån i 2021 sammenlignet med 2013. Flertallet viser
videre til regjeringens løfter i Hurdalsplattformen om at Husbankens
samfunnsoppdrag, målgruppe og lånerammer skal utvides.
Flertallet vil også vise til
at antall boligløse omtrent er halvert fra registeringen startet
i 1996, og fram til i dag. Denne utviklingen er gledelig. Flertallet viser til
at Norges fremste ekspert på området, sosiologen Evelyn Dyb, mener
Husbanken og de store bykommunenes særskilte satsing på gruppen
bostedsløse er hovedgrunnen til at tallet har gått kraftig ned de
siste 20 årene.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at målgruppen for startlån
og bostøtte ble snevret inn fra 1. april 2014 ved at unge førstegangsetablerere
med gode inntektsutsikter ble tatt ut. Disse medlemmer viser til at
Solberg-regjeringen valgte å rette startlånet mot familier og personer
i en vedvarende lavinntektssituasjon. Gjennom å prioritere denne
gruppen ble målgruppen mindre, og man kunne øke summen for det gjennomsnittlige
startlånet i 2021 sammenlignet med 2013. Disse medlemmer mener at startlånsordningen
dermed ble bedre og mer treffsikker under Solberg-regjeringen, og mener
videre at Husbankens startlån skal være et supplement til vanlige
lån i private banker, ikke en konkurrent.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener at å definere
kommunenes boligsosiale ansvar i en lov er riktig.
Samtidig
er komiteens medlem
fra Rødt bekymret for det dette medlem mener er en noe
usammenhengende politikk fra regjeringen på det boligsosiale feltet:
Samtidig som man befester kommunenes boligsosiale ansvar gjennom
lov, går man i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2023 til tilsynelatende
varige endringer i Husbankens tilskuddsordninger som i praksis er
å utvanne boligsosiale tiltak realisert gjennom kommunene. Dette medlem viser
her til vridningen i boligsosiale midler over på mer generelle tiltak
og avvikling av boligsosiale tilskuddsordninger for at de «skal
komme flere til gode». Denne politikken støtter ikke opp under det
svært tydelige boligsosiale behovet dette medlem ser i høringssvarene
til denne proposisjonen.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til høringsinnspill
fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) og understreker at
det er helt sentralt at kommunene plikter å gi nødvendig og hensiktsmessig
hjelp til å skaffe en egnet og passende bolig til personer som ikke
selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet. Herunder må kommunene
etterleve prinsippet fra FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker
med nedsatt funksjonsevne (CRPD) om at utviklingshemmede har rettslig
handleevne på lik linje med andre. Å gi beslutningsstøtte til utviklingshemmede
vil øke muligheten til selvbestemmelse knyttet til valg av bosted
og boform. Kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet må bidra
til å oppfylle Norges forpliktelser som følge av CRPD og oppfylle
rettighetene personer med funksjonsnedsettelse har knyttet til bolig,
boform og bosted.
Disse medlemmer vil peke på
at hvis loven skal være en reell styrking av utsatte gruppers rett
til et trygt hjem, må kommunens plikt til å bistå vanskeligstilte svares
opp av en rett til bolig for vanskeligstilte. Disse medlemmer viser til blant
annet FFO og Leieboerforeningens høringsuttalelser og fremmer følgende
forslag:
«Lov om kommunenes
ansvar på det boligsosiale feltet § 1 skal lyde:
§ 1 Lovens formål
Formålet med loven
er å forebygge boligsosiale utfordringer og å bidra til at vanskeligstilte
på boligmarkedet skal få bistand til å skaffe seg og beholde en
egnet bolig. Vanskeligstilte har med denne lov rett til bolig og kommunen
plikter å skaffe bolig til vanskeligstilte.»
«Lov om kommunenes
ansvar på det boligsosiale feltet §§ 5 og 10 skal lyde:
§ 5 Ansvar for organisering
og planlegging
Kommunen har plikt
til å skaffe bolig til vanskeligstilte på boligmarkedet.
Kommunen skal i sitt
arbeid på det boligsosiale feltet sørge for samarbeid på tvers av
sektorer og samordning av sine tjenester. For øvrig skal kommunen
samarbeide med andre offentlige aktører som kan bidra til arbeidet
for vanskeligstilte på boligmarkedet.
Kommunen skal ha
en oversikt over behovet for både ordinære og tilpassede boliger
for vanskeligstilte på boligmarkedet. Oversikten skal inngå som
grunnlag for arbeidet med kommunens planstrategi etter plan- og
bygningsloven § 10-1. En drøfting av kommunens boligsosiale arbeid
bør inngå i strategien. Kommunen skal i sitt arbeid med kommuneplanen
etter plan- og bygningsloven kapittel 11 fastsette overordnede mål
og strategier for det boligsosiale arbeidet. Målene og strategiene
skal være egnet til å møte de utfordringene kommunen står overfor
med utgangspunkt i oversikten nevnt i første punktum.
§ 10 Overgangsbestemmelse
Kravene til planstrategi
og kommuneplan etter § 5 tredje ledd skal være oppfylt senest fire
år etter at loven trer i kraft.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser til
at å gi «rett til bolig» vil være en betydelig utvidelse av gjeldende
rett. Endringen er verken utredet eller kostnadsberegnet. Flertallet viser
til at problemstillingen er vurdert i Prop. 132 L (2021–2022) i
pkt. 11.3.2 (s. 55–56):
«Flere høringsinstanser
mener at forslaget ikke går langt nok. Disse skriver at en nærmere
definert gruppe burde få en lovfestet rett til bolig, og at det
ikke er tilstrekkelig at kommunen får en plikt til å bistå vanskeligstilte
i boligmarkedet med å skaffe eller beholde en egnet bolig.
Å lovfeste en rettighet som gir enkeltpersoner
krav på varig bolig, vil innebære en klar utvidelse av kommunenes
ansvar på det boligsosiale feltet.
Departementet mener at det å skaffe seg en bolig
er – og fortsatt bør være – et ansvar som først og fremst ligger
på den enkelte. Departementet vil derfor ikke foreslå å gi enkeltpersoner
rettskrav på bolig. Etter departementets vurdering vil likevel det
å klargjøre og utdype den enkeltes rett til å få bistand fra kommunen,
kunne føre til mer oppmerksomhet på det boligsosiale arbeidet i
den enkelte kommune. Tilsvarende må gjelde for kommunens utvidede
plikt til å ta boligsosiale hensyn i planstrategien og kommuneplanen,
se punkt 10.3. Til sammen mener departementet at loven vil gjøre
det mer forutsigbart for den enkelte hva han eller hun kan forvente
av bistand fra kommunen. Det vil også kunne påvirke kommunens prioriteringer
av det boligsosiale arbeidet.»
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet støtter
proposisjonens forslag til ordlyd under § 2 Virkeområde og hvilke
personer som ikke omfattes av loven. Disse medlemmer viser til
at jo lenger en person har oppholdt seg i Norge, jo større er sannsynligheten
for at tilknytningen er sterk nok til å omfattes av lovens virkeområde. Disse medlemmer vil
likevel påpeke at personer uten lovlig opphold i riket ikke skal
kunne opparbeide seg slike rettigheter.
Disse medlemmer viser til
at definisjonen av vanskeligstilte i proposisjonen og i høringen
er ulik. I høringen ble følgende definisjon brukt:
«(...)økonomiske,
sosiale, eller helse- og omsorgsmessige årsaker ikke kan ivareta
sine interesser på boligmarkedet, og derfor trenger bistand til
å skaffe eller beholde egnet bolig (...)»,
og disse medlemmer viser videre
til at det i proposisjonen brukes følgende definisjon:
«personer som ikke
kan ivareta sine interesser på boligmarkedet, og derfor trenger
bistand til å skaffe eller beholde en egnet bolig.»
Disse medlemmer merker seg
at ordlyden har blitt endret, men har en forståelse av at innholdet
er det samme, og viser til proposisjonens henvisning til presiseringen
i rundskrivet til sosialtjenesteloven (R35-00) punkt 3.15.1, der
det er presisert at
«[k]ommunen har
et ansvar for å sikre en forsvarlig bolig for personer som av økonomiske,
sosiale, helsemessige eller mer sammensatte forhold ikke kan ivareta sine
interesser på boligmarkedet».
Disse medlemmer viser til
at regjeringen har endret ordlyden for hvilke typer av bistand som
skal ytes under paragraf § 6 Plikt til å gi individuelt tilpasset
bistand til vanskeligstilte på boligmarkedet. Disse medlemmer merker seg
at regjeringen ikke lenger trekker fram «sosiale behov» som en del
av en tilpasset bolig. Disse
medlemmer mener at sosiale behov, muligheter til privat- og
familieliv, behovet for å beholde eller skaffe arbeid og den enkeltes
muligheter for å delta i aktiviteter er eksempler på hva kommunen
skal ta hensyn til.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser videre til Barneombudets
høringssvar og sier seg enig i at barns beste og barnefamiliers
boligbehov bør ha en særlig plass i lovforslaget.
På denne bakgrunn
fremmes følgende forslag:
«Lov om kommunenes
ansvar på det boligsosiale feltet § 6 annet ledd skal lyde:
Kommunen vurderer
hvilken bistand som skal gis. Bistandens art og omfang skal tilpasses
den enkeltes behov. Ved bistand til barnefamilier skal barnets behov vurderes
særskilt.»
«Lov om kommunenes
ansvar på det boligsosiale feltet § 7 tredje ledd skal lyde:
Kommunen skal så
langt som mulig samarbeide med den som skal motta bistanden, og
ta hensyn til dennes ønsker. Ved bistand til barnefamilier skal
barns beste og barns rett til å bli hørt sikres.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, mener barnets beste
er et viktig hensyn, og dette er omtalt flere ganger i proposisjonen.
Samtidig har det vært et bevisst valg i forslaget å ikke løfte frem
særskilte grupper (som barn, personer med funksjonsnedsettelse,
osv.). Flertallet viser
videre til at det i Prop. 132 L (2021–2022) punkt 11.3.3 står følgende:
«At bistanden skal
være individuelt tilpasset, innebærer videre at kommunen må ta hensyn
til særlige behov, slik som behov for tilpasset bolig på grunn av funksjonsnedsettelse.
Hvis den vanskeligstilte har barn, er hensynet til barnets beste
sentralt.»
Flertallet viser også til
punkt 11.3.4 (side 58):
«Departementet fremhever
at loven skal bidra til at blant annet utsatte barn og unge og deres
familier skal få god boligsosial bistand fra kommunen. Departementet er
likevel ikke enig med Barneombudet i at loven bør ha et punkt som
tar barneperspektivet inn i plikten til å gi individuelt tilpasset
bistand, eller at det må presiseres at brukermedvirkning på individnivå
også omfatter barnets behov og barnets rett til medvirkning. Hensynet
til barnets beste er en grunnleggende forutsetning, som er fastsatt
blant annet i FNs barnekonvensjon, Grunnloven og barneloven. Departementet
viser også til vurderingen om at bestemmelsen bør omtale vanskeligstilte på
boligmarkedet på generelt grunnlag og ikke fremheve enkeltgrupper
særskilt.»
Flertallet viser også til
Punkt 12.3.5, som omhandler hensynet til barnets beste og barnets
medvirkning. Her står blant annet:
«Departementet presiserer
at kommunene allerede er forpliktet til å ivareta barnets beste
og barns rett til uttalelse. Dette følger av Grunnloven § 104 og
barnekonvensjonens artikkel 3 og 12. Både Grunnloven og barnekonvensjonen
er nærmere omtalt i punkt 4.2.3 i denne proposisjonen. Plikten til
å sørge for at barn blir hørt, er også inkorporert i forvaltningsloven
§ 17 første ledd annet og tredje punktum. Departementet mener at det
sentrale poenget er at kommunen må vurdere om avgjørelsen den treffer
kan få betydning for barn, og ivareta barnets rettigheter i så tilfelle.»
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til KS sitt skriftlige
innspill, hvor KS mener det kan være behov for evaluering av loven
etter to år for å kartlegge de økonomiske og administrative konsekvensene
ute i kommunene.
På denne bakgrunn
fremmes følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen gjennomføre en evaluering av økonomiske og administrative
konsekvenser to år etter innføring av ny boligsosial lov i samarbeid
med kommunal sektor ved KS.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser til
at det i Prop. 132 L (2021–2022) side 32 allerede står at departementet
vil evaluere loven:
«Departementet vil
evaluere loven, slik flere høringsinstanser har påpekt behovet for.
Særlig relevant vil det være å følge med på om loven har ønsket effekt,
og om de vanskeligstilte får den bistanden de har krav på. Det er
også behov for å evaluere om kommunenes planarbeid styrkes i tråd
med kravene i loven.»
Flertallet vurderer derfor
at det ikke er nødvendig med et anmodningsvedtak om evaluering,
siden regjeringen allerede i proposisjonen har forpliktet seg til
å evaluere.