2.9 Øvrige merknader
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at flere av forslagene som fremmes, allerede er omfattet av
reguleringer, og at ytterligere forbud og regulering av avtaleforhold
kan ha negative konsekvenser.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne understreker
at rentene som tas for usikret gjeld, er høye og uten mulighet for
kontroll. Utlånere står fritt til å øke rentene avhengig av hvordan
de vurderer debitor. I praksis medfører dette at de med dårligst betalingsevne
får høyest renter. Dette gjør lånene uhåndterlige for mange. Disse medlemmer viser
til at et vanlig argument mot å sette rentetak handler om frykt
for oppblomstring av illegal utlånsvirksomhet. Disse medlemmer deler ikke
denne frykten og viser til den svenske modellen, der rentetak kombineres med
et kostnadstak og virkeområdet for reglene er smalt innrettet, slik
at takene bare gjelder kortsiktig, dyr kreditt. Disse medlemmer er kjent med
at regjeringen vil vurdere behovet for et rentetak i Norge når forbrukerkredittdirektivet
er vedtatt i EU, men ser ikke noen grunn til å vente på dette.
På denne bakgrunn
fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen legge frem et forslag om innføring av rentetak i
Norge senest i forbindelse med Finansmarkedsmeldingen 2023.»
Disse medlemmer mener
at det er nødvendig å gjøre det mindre fordelaktig å gi usikrede
lån for å begrense omfanget av usikret kreditt. Et alternativt og mindre
inngripende tiltak kan være å sette inkassosalærene så lavt at kredittyter
må være med og betale innkrevingskostnadene. Inkassosalærene fastsettes
administrativt, og settes disse tilstrekkelig lavt, vil det være mindre
attraktivt å innkreve usikret gjeld.
På denne bakgrunn
fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede muligheten for å begrense bruken av eksterne
inkassatorer ved innkreving av usikret gjeld.»
Disse medlemmer viser
til at rettsgebyret i dag utgjør en betydelig del av kostnadene
ved mislighold av betalingsforpliktelser. Ved begjæring om utlegg
er det skyldneren som må bære kostnadene. Ved å pålegge kreditor
å dekke gebyrene ved en utleggsforretning eller tvangssalg kan en
forebygge at det begjæres utlegg der det klart ikke vil føre frem.
Disse medlemmer peker på at
kreditorvernet i Norge er oppsiktsvekkende sterkt, og det er behov
for tiltak som kan bidra til å høyne kreditors ansvar ved egen uforsvarlig
utlånspraksis. Ved å sette ned rettsgebyrene, som vedtas administrativt,
vil iveren etter utleggsforretninger, tvangssalg og utleggsbegjæring
dempes. Skyldnere vil ha bedre forutsetninger for å kunne komme
frem til utenrettslige nedbetalingsløsninger, og det letter trykket
på namnsfogdene.
På denne bakgrunn
fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede muligheten for at kreditor må dekke rettsgebyr
ved inndrivning av usikret gjeld, effektene av å halvere rettsgebyret
ved utleggsforretninger og tvangssalg og muligheten for å begrense
anledningen til å kreve tidligere rettsgebyr ved ny utleggsbegjæring.»
Disse medlemmer viser
til at kommunen gjennom sosialhjelpsloven har plikt til å drive
veiledning, herunder økonomisk rådgivning. Fremveksten av private
gjeldsrådgivere tyder på at det er et stort underskudd på kvalifisert
og tilstrekkelig hjelp hos Nav for dem som trenger økonomisk hjelp.
Den kommunale gjeldsrådgivningen må ha tilstrekkelig kapasitet og kompetanse
til å kunne bistå folk i kampen mot profesjonelle kreditorer og
gi hjelp til å organisere den økonomiske situasjonen hos den enkelte.
Disse medlemmer peker på at
gjeldsrådgivernes kapasitet i dag bindes opp i tidkrevende kartleggingsarbeid,
som dessverre blir ufullstendig ved at kreditorer og innkrevere
ikke responderer på forespørsler. Noe av presset vil bli dempet
hvis forslaget til ny gjeldsordningslov vedtas. Gjeldsrådgivere
etterspør tilgjengelige registre som gir fullstendig oversikt over
gjeldssituasjonen, i nær sanntid, til den enkelte skyldneren. Utvidelse
av gjeldsregistrene kan dekke dette behovet. Det tilbys flere utdanninger
og videreutdanninger i økonomisk rådgivning ved universitetene,
men det er ikke et bredt nasjonalt tilbud.
Disse medlemmer peker på at
kompetansen og kapasiteten til gjeldsrådgivning i kommunene må økes, og
regjeringen må komme tilbake til Stortinget med en rapport om dekningsgraden
kommunene har på gjeldsrådgivning, hvor lang ventetid det er, og
hvilken kompetanse det er blant rådgiverne. Kvaliteten på private gjeldsrådgivere
bør også utredes i denne sammenheng, og et sertifiseringssystem
som skiller de useriøse fra de seriøse, bør vurderes.
På denne bakgrunn
fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at kommunal gjeldsrådgivning og frivillige
ordninger har tilstrekkelig kapasitet til å gi råd til dem som trenger
hjelp, innen rimelig tid, og at de har tilstrekkelig kompetanse
til å kunne bistå folk som har gjeldsproblemer, i møte med profesjonelle
kreditorer.»
Disse medlemmer viser
til at adgangen til fri overdragelse av fordringer bør begrenses
og kan reguleres ved lov eller avtale. Et eksempel er finansavtaleloven § 45,
som sier at lånefordringer kan overdras til finansinstitusjoner
og lignende institusjoner, og at fordringen også kan overdras til
andre dersom låntakeren samtykker i dette. Dette skaper et marked
for kjøp og salg av forbruksgjeld, hvor hensynet til utlånerens
profitt går foran hensynet til forbrukeren. Disse medlemmer mener at det
derfor bør utredes en mulighet for å begrense salg av fordringer
for usikret forbruksgjeld der låntaker er forbruker. Det bør også
utredes om salg av fordringer kan gjennomføres uten samtykke fra skyldner
og samtidig være i tråd med de gjeldende personvernbestemmelsene.
Det bør vurderes innført en forkjøpsrett for skyldner når gjeld
blir videresolgt med en signifikant lavere pålydendeverdi enn opprinnelig gjeld.
På denne bakgrunn
fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede muligheten for å begrense eller forby salg
av forfalte fordringer hvor forbruker er debitor. Utredningen skal
inkludere eventuell innføring av forkjøpsrett for skyldner når gjeld
blir videresolgt.»
Disse medlemmer mener
at salg av kreditt i butikker ikke er forenelig med utlånspraksis
hvor forbrukere settes i stand til å ta rasjonelle og veloverveide valg.
På denne bakgrunn
fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag om å
forby markedsføring av forbrukslån som ledd i en kjøpssituasjon.»
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
for øvrig til sine merknader i behandlingen av Meld. St. 12 (2021–2022)
Finansmarkedsmeldingen 2022.