2.1 Innledning

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Åse Kristin Ask Bakke, Ragnhild Male Hartviksen og Torstein Tvedt Solberg, fra Høyre, Turid Kristensen og Tage Pettersen, fra Senterpartiet, Margrethe Haarr og Åslaug Sem-Jacobsen, fra Fremskrittspartiet, Silje Hjemdal, fra Sosialistisk Venstreparti, Kathy Lie, og fra Venstre, lederen Grunde Almeland, viser til Prop. 65 L (2021–2022) Endringar i gravplassloven (teieplikt og arkiv m.m.).

Komiteen viser til at Stortinget i 2020, i forbindelse med at trossamfunnsloven ble vedtatt, stadfestet at Den norske kirke lokalt skal være gravplassmyndighet. De foreslåtte endringene i gravplassloven ivaretar viktige hensyn og innebærer at visse offentligrettslige regler fortsatt skal gjelde for de kirkelige fellesrådene i deres rolle som gravplassmyndighet.

2.2 Arkivloven

Komiteen viser til at lovforslaget om at arkivloven skal gjelde for gravplassmyndigheten og krematoriene, viderefører det som gjaldt under kirkeloven.

Komiteen understreker at lovforslaget blant annet skal sikre at kart over gravplasser samt register over graver og kremasjoner ivaretas, uavhengig av hvilket organ som utfører oppgaven.

Komiteen støtter lovforslaget.

2.3 Taushetsplikt

Komiteen viser til proposisjonens forslag om at de ansatte som løser oppgaver etter gravplassloven, skal ha lovfestet taushetsplikt. Tidligere var dette ivaretatt i og med at forvaltningsloven gjaldt for de kirkelige fellesrådene.

Komiteen merker seg at Kirkemøtet allerede har ivaretatt intensjonen i dette ved at de har vedtatt en kirkeordning som har saksbehandlingsregler om at taushetsplikten i forvaltningsloven skal gjelde.

Komiteen støtter lovforslaget.

2.4 Oppheving av unntaket fra kravet til medlemskap i Den norske kirke

Komiteen viser til at kravet om medlemskap i Den norske kirke for kirkelig ansatte ikke er videreført i trossamfunnsloven. Derfor er det etter departementets vurdering heller ikke behov for unntaket fra dette kravet i gravplassloven § 22 for ansatte med arbeidsoppgaver i tilknytning til gravplasser, gravkapell og krematorier. Komiteen støtter at denne bestemmelsen i gravplassloven oppheves.

Komiteen viser til at departementet legger til grunn at arbeid på gravplasser, gravkapell og krematorier ikke virker inn på gjennomføringen av det religiøse formålet til Den norske kirke.

Komiteen vil påpeke at praktiseringen av gravplassloven § 22 i de kirkelige fellesrådene har vært i samsvar med likestillings- og diskrimineringsloven § 30 om forbud mot innhenting av opplysninger i ansettelsesprosesser, og at lovendringen således ikke vil medføre en endring av praksis.

2.5 Hjemmel til forsøk

Komiteen viser til at gjeldende gravplasslov ikke åpner for andre gravferdsformer enn kistegravlegging og kremasjon med urnenedsettelse og askespredning, og det finnes heller ikke hjemmel i loven for forsøk med alternative gravferdsformer. Loven må derfor endres hvis ny teknologi for å bryte ned kister og kisteinnhold skal kunne prøves ut. Departementet foreslår derfor en forskriftshjemmel om tillatelse til tidsbegrenset forsøk med teknologisk utprøving som innebærer avvik fra loven eller gravplassforskriften.

Komiteen viser videre til beregninger gjort av Statistisk sentralbyrå om at dødstallene er forventet å stige de neste tiårene, samt internasjonale erfaringer der en i større grad har tatt i bruk ulik teknologi for å bryte ned levninger.

Komiteen merker seg at forslaget om å åpne for forsøk fikk tilslutning i departementets høringsrunde. Komiteen understreker at det kun er den utpekte gravplassmyndigheten som kan søke om å utprøve ny teknologi, og at terskelen for å gi tillatelse må være høy.

Komiteen slutter seg til at departementet kan sette vilkår og rammer for forsøket.

Komiteen støtter lovforslaget.

2.6 Feste av grav

Komiteen viser til at SSB i sine befolkningsfremskrivinger forventer at antallet dødsfall vil stige med over 40 pst. de neste tredve årene. Dette vil føre til en økning i press på gravplasskapasiteten. Det vil også være lokale og regionale forskjeller i presset, som følge av flyttemønstre.

Komiteen merker seg at mange etterlatte har sterke følelser knyttet til gravsted for sine avdøde. For noen etterlatte er det viktig å kunne beholde gravsted. I noen tilfeller vil etterlatte kunne overleve de avdøde med mange år. Det kan for eksempel være de som mister sine foreldre i ung alder, eller unge voksne som mister et barn, men som selv lever til de blir gamle. For mange av disse vil det være følelsesmessig viktig å kunne beholde gravsted for sine avdøde.

I gravplassloven § 14 gis gravplassmyndigheten mulighet til å nekte fornyelse av feste for en grav ut over 20 år. Lite tyder på at bestemmelsen i dag brukes mye i tilfeller der det kan føles vanskelig for etterlatte. Men med et sterkt økende antall døde i årene som kommer, og med økende press på gravplasskapasiteten, kan det dessverre bli flere etterlatte som opplever at de ikke får fornyet festetiden. Komiteen mener at bestemmelsen bør benyttes så lite som overhodet mulig, i respekt for dem som har følelser knyttet til gravsted for sine avdøde. Dersom det ikke er mulig å fornye festet ut over 20 år, bør gravplassmyndigheten forsøke å finne løsninger som er gode for de etterlatte, for eksempel flytting av gravsted.