3. Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tuva Moflag, Runar Sjåstad, Trine Lise Sundnes og Torbjørn Vereide,
fra Høyre, Henrik Asheim, Anna Molberg og Aleksander Stokkebø, fra
Senterpartiet, Eivind Drivenes og Per Olaf Lundteigen, fra Fremskrittspartiet,
Dagfinn Henrik Olsen og Gisle Meininger Saudland, fra Sosialistisk
Venstreparti, lederen Kirsti Bergstø, og fra Rødt, Mímir Kristjánsson,
viser til at regjeringen i denne proposisjonen foreslår lovendringer
i arbeidsmiljøloven som gjeninnfører regler om at fagforeninger
som har medlemmer i en virksomhet som har leid inn arbeidstaker
fra bemanningsforetak, jf. arbeidsmiljøloven § 14-12, kan reise søksmål
i eget navn om lovligheten av slik innleie. Forslaget utvider fagforeningers
søksmålsadgang til domstolene og betegnes som kollektiv søksmålsrett. Komiteen viser
til at disse reglene ble innført i 2013 og opphevet i 2015.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
merker seg at Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet slutter seg
til regjeringens forslag og behovet for lovendringen. De understreker
at kollektiv søksmålsrett er relevant for å hindre ulovlig innleie
og styrker hovedregelen om faste direkte ansettelser. Flertallet mener
fagforeninger ofte har gode forutsetninger for å avdekke ulovlig
innleie, fordi fagforeningene besitter nødvendig kjennskap til forholdene
hos innleiers aktivitet, noe som er med på å styrke muligheten for
å avdekke ulovlig innleie.
Flertallet understreker at
det ikke er en privatsak i Norge om ufravikelige lovbestemmelser
er brutt eller ikke. Det er både ønskelig og nødvendig at fagforeninger er
med og tar ansvar for etterlevelse av materielle bestemmelser og
på den måten bidrar til lovgivers ønske om å styrke etterlevelsen
av regelverket. Ulovlig innleie har betydning ut over den/de innleides
interesser fordi ulovlig innleie har direkte betydning for virksomhetens egne
ansatte, deres arbeidsmiljø og deres fagforeningers medvirkning
på arbeidsplassen. Ulovlig innleie kan også ha samfunnsmessige konsekvenser
ettersom løsere tilknytning til arbeidsplassen gjør at enkeltpersoner kvier
seg for å ta opp kritikkverdige forhold i virksomheten i frykt for
ikke å få fornyet kontrakt.
Flertallet mener regjeringens
forslag representerer en forenkling av dagens kollektive søksmålsrett
i tvisteloven knyttet til hvem som kan ta ut søksmål, og støtter
regjeringens forslag til lovendring.
Flertallet viser til at Arbeiderpartiet
og Senterpartiet i samband med en rekke ulike lovinnstillinger over
flere år har votert for lovforslag om gjeninnføring av kollektiv
søkmålsrett, eksempelvis ved Stortingets behandling av Innst. 294
L (2019–2020), jf. Prop. 61 LS (2019–2020), Innst. 355 L (2017–2018),
jf. Prop. 73 L (2017–2018) og Innst. 132 L (2017–2018), jf. Representantforslag
60 L (2017–2018) og Representantforslag 94 L (2017–2018).
Flertallet viser videre til
at både Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti
i samband med plenumsbehandling av Innst. 294 L (2019–2020), jf. Prop.
61 LS (2019–2020), voterte for følgende lovforslag:
«I lov 17. juni 2005
nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven)
gjøres følgende endringer:
§ 18-5 nytt tredje
ledd skal lyde:
(3) Ved innleie av
arbeidstaker etter § 14-12 (1) og § 14-12 (2) plikter innleier å
utarbeide skriftlig dokumentasjon på virksomhetens vurdering av
innleiens lovlighet og at likebehandlingsreglene etter § 14-12 a
er oppfylt. Dokumentasjonen skal foreligge før innleien påbegynnes,
og deretter oppbevares i tre år. Departementet kan i forskrift gi
nærmere regler om kravet til dokumentasjon, tilgjengelighet og oppbevaring.»
I Innst.
294 L (2019–2020) fremsatte også Arbeiderpartiet, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen
komme tilbake med forslag til ny bestemmelse i arbeidsmiljøloven
§ 18-5 om at det ved innleie av arbeidstakere skal forefinnes skriftlig dokumentasjon
på arbeidsstedet på at regelverket om innleie og likebehandling
er oppfylt.»
Flertallet mener fortsatt
det bør innføres en plikt i arbeidsmiljøloven til å utarbeide skriftlig
dokumentasjon på virksomhetens vurdering av innleiens lovlighet og
at likebehandlingsreglene er oppfylt. Denne plikten kan innføres
i arbeidsmiljøloven § 18-5, slik at det ved innleie av arbeidstakere
på arbeidsstedet skal foreligge skriftlig dokumentasjon på at regelverket
om innleie og likebehandling er oppfylt. En slik plikt skal være
oppfylt i forkant av innleieperiodens oppstart og er også i tråd med
bemanningsforetakets plikter etter arbeidsmiljøloven §§ 14-5 og
14-6.
Flertallet viser til at et
dokumentasjonskrav ikke vil medføre økte administrative byrder all
den tid innleier ifølge § 14-12 b (1) uansett må gi bemanningsforetaket
opplysninger som er nødvendige for at bemanningsforetaket skal kunne
ivareta kravet om likebehandling i § 14-12 a. Videre er innleier
i kraft av § 14-12 (1) og (2) i tillegg forpliktet til å ha vurdert
hva som er det rettslige grunnlaget for innleien.
Flertallet mener et slikt
dokumentasjonskrav er nødvendig for å legge til rette for at Arbeidstilsynets
og Petroleumstilsynets håndhevelse og kontroll av innleiens lovlighet
blir mer effektiv. Flertallet ber
derfor regjeringen vurdere å komme tilbake til Stortinget med et slikt
lovforslag.
Flertallet merker seg at departementet
trekker frem at det i Prop. 83 L (2012–2013) ble vurdert at forslaget
ikke ville være i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjons
artikkel 11 om organisasjonsfrihet, og at det ikke har skjedd en
rettsutvikling som tilsier en annen vurdering nå. Videre slår departementet
fast, hva gjelder EMK artikkel 6 om rettferdig rettergang, at lovforslaget
ikke innebærer en regel om utvidet rettskraft. Domstolens avgjørelse
i fagforeningens fastsettelsessøksmål vil formelt bare være bindende
for partene og vil derfor ikke få rettskraftvirkning for den enkelte
innleide. De innleide vil ikke være avskåret fra å gå til nytt søksmål
med krav om erstatning eller fast ansettelse, og forslaget vil etter flertallets syn
derfor ikke være i strid med EMK artikkel 6.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at forslaget om
å gjeninnføre kollektiv søksmålsrett for fagforeninger ved ulovlig
innleie har møtt mye kritikk både i departementets og Stortingets
høringsrunde. Næringslivets Hovedorganisasjon har fremholdt at forslaget
bryter med grunnleggende sivilprosessuelle prinsipper, KS viser
til at behovet for søksmålsretten ikke er der all den tid Arbeidstilsynet
har fått utvidet myndighet til å føre tilsyn med innleie, Virke
mener at behovet for kollektiv søksmålsrett ikke er tilstrekkelig
dokumentert, og at det bryter med personvernhensyn, og Advokatforeningen fastholder
at denne retten kan være i strid med menneskerettigheter som retten
til rettferdig rettergang og retten til ikke å organisere seg (negativ
organisasjonsfrihet).
Disse medlemmer mener i likhet
med disse høringsinstansene at det er svært betenkelig å gi norske fagforeninger
en enerett på direkte søksmålsadgang til domstolene på vegne av
tredjepersoner som ikke har samtykket til å være en del av et søksmål.
Alle andre som ønsker å gå til søksmål, må forholde seg til tvistelovens regler
om søksmålsadgang og strenge krav til blant annet partstilknytning
og aktualitet. Dette er vilkår som må være oppfylt for at saken
skal slippe inn i domstolen. Regjeringens forslag bryter med disse
alminnelige sivilprosessuelle prinsippene når det skal gi fagforeninger en
slik søksmålsrett. Disse
medlemmer mener det er spesielt betenkelig at innleide arbeidstakere
potensielt kan bli dratt inn i et søksmål mot sin arbeidsplass som
de ikke ønsker å være en del av, uansett om de er medlemmer eller
ikke av den aktuelle fagforeningen som går til søksmål. Dette har
også en side mot den enkeltes personvern, da retten nødvendigvis
må ha en rekke personlige opplysninger om den enkelte innleide arbeidstaker
i et søksmål.
Disse medlemmer viser til
at Advokatforeningen i høringen på Stortinget var tydelig på at
Norge kan risikere å bli dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen
dersom en sak om kollektiv søksmålsrett skulle komme på spissen. Disse medlemmer deler
denne bekymringen.
Disse medlemmer deler regjeringens
ønske om å slå ned på ulovlig innleie og useriøsitet i arbeidslivet. Det
ble i 2019 strammet kraftig inn på regler for innleie, og Arbeidstilsynet
fikk utvidet myndighet til å føre tilsyn med bedrifter som benytter
innleie. Regjeringens forslag gir fagforeningene en myndighet som
vanligvis ligger hos Arbeidstilsynet. Det bør ikke være slik at
fagforeninger skal opptre som tilsynsmyndighet all den tid vi har
egne tilsyn til dette. Flere fagforeninger har også tatt til orde
for at regjeringen bør utvide denne søksmålsadgangen ytterligere
til å gjelde flere områder enn bare innleie. Det er positivt at
arbeidstakere er organisert, og at de kan få rettslig og annen bistand
gjennom sin fagforening dersom det skulle oppstå behov for det.
At fagforeningen kan gå til søksmål på vegne av deg uten ditt samtykke,
er derimot betenkelig.
Disse medlemmer mener primært
at forslaget i sin helhet bør forkastes, subsidiært at den kollektive søksmålsretten
for fagforeninger bør begrenses til å omfatte kun de innleide arbeidstakere
som er medlemmer av den aktuelle fagforeningen.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen innskrenke adgangen til kollektiv søksmålsrett for
fagforeninger mot ulovlig innleie til kun å omfatte medlemmer av
den aktuelle fagforeningen som går til søksmål.»
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt støtter regjeringens
forslag om å gjeninnføre kollektiv søksmålsrett, men mener at søksmålsretten
må gjelde ikke bare for klubber og tillitsvalgte (fagforeninger)
som har medlemmer i en virksomhet som har leid inn arbeidstakere
fra bemanningsforetak, men også for fagforeninger og forbund med
innstillingsrett som har medlemmer i innleie- eller utleiebedriften. Disse medlemmer frykter
at dersom den kollektive søksmålsretten ikke vil gjelde for foreninger
og forbund som har medlemmer i utleiebedriften, men bare for lokale klubber
som leier inn arbeidstakere, så vil det i praksis være veldig få
som benytter seg av søksmålsretten, blant annet fordi mange lokale
tillitsvalgte blir utsatt for press for å godta innleie og av den
grunn har en høyere terskel for å gå til sak om ulovlig innleie
enn et forbund med innstillingsrett.
Disse medlemmer viser til
LOs høringssvar, der de skriver følgende:
«Forslagets krav
om at rettslig interesse skal foreligge frem til domstidspunktet,
er problematisk. Mange innleieforhold er av kort varighet. LO viser
i den sammenheng til departementets uttalelse i Prop. 83 L (2012–2013)
punkt 3.2.3.2 om at ’dersom det er ønskelig med en klar hjemmel
for at fagforeninger skal kunne reise fastsettelsessøksmål om at
konkrete innleiesituasjoner var lovstridige, bør det presiseres
at kravet til aktualitet skal vurderes på søksmålstidspunktet’. Departementet
begrunner ikke hvorfor ikke søksmålstidspunktet skal legges til
grunn. LO mener at det er situasjonen på søksmålstidspunktet som
må vurderes. En slik regel vil i større grad hindre innleievirksomhetens adgang
til å tilpasse situasjonen i perioden mellom stevning og dom (hovedforhandling)
for å unngå søksmål. Det en fagforening skal kunne reagere på, er
ulovlig innleie, dvs. innleie som er ulovlig på søksmålstidspunktet. Gitt
at navngitte arbeidstakere krever fast ansettelse og/eller erstatning,
vil rettslig interesse foreligge selv om innleieforholdet er avsluttet.
Når det ikke er aktuelt med slike tilleggskrav, vil kravet om rettslig
interesse skape usikkerhet. For å skape avklaring på dette punkt, foreslår
LO at det tas inn i lovteksten en bestemmelse som uttrykkelig sier
at det kollektive søksmål også kan reises etter at de omstridte
innleie-avtaler er avviklet, eventuelt at kravet til aktualitet
må være oppfylt på søksmålstidspunktet.»
Videre skriver LO:
«Ettersom formålet
med reglene er flest mulig faste ansettelser, mener LO at § 17-4
nytt tredje ledd må omfatte retten til fast ansettelse. Dersom det
først blir konstatert at innleieforholdet er eller var ulovlig,
må ikke innleid arbeidstaker være avskåret fra å fremme et slikt
krav.»
Disse medlemmer mener at LOs
innspill er veldig viktig, og at en presisering av at aktualitet
skal vurderes på søksmålstidspunktet, er helt avgjørende for at den
kollektive søksmålsretten skal være et effektivt verktøy for fagforeningene
og fungere etter hensikten, nemlig å styrke etterlevelse av reglene
om innleie og å styrke arbeidstakeres rett til faste ansettelser.
Disse medlemmer viser også
til høringssvaret fra Fellesforbundet, der de blant annet skriver:
«Fellesforbundet
mener det må vurderes om søksmålsretten også bør omfatte ulovlige
midlertidige ansettelser og misbruk av selvstendig næringsdrivende som
i realiteten er arbeidstakere.»
Disse medlemmer støtter Fellesforbundets innspill.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om at kollektiv søksmålsrett må gjelde
ikke bare for klubber og tillitsvalgte (fagforeninger) som har medlemmer
i en virksomhet som har leid inn arbeidstaker fra bemanningsforetak,
men også for fagforeninger og forbund med innstillingsrett som har
medlemmer i innleie- eller utleiebedriften.»
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag som presiserer at kravet til aktualitet
ved søksmålsrett ved ulovlig innleie skal vurderes på søksmålstidspunktet.»
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om at arbeidsmiljøloven § 17-4 nytt
tredje ledd må omfatte retten til fast ansettelse. Dersom det først
blir konstatert at innleieforholdet er eller var ulovlig, må ikke
innleid arbeidstaker være avskåret fra å fremme et slikt krav.»
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om at søksmålsretten også bør omfatte
ulovlige midlertidige ansettelser og misbruk av selvstendig næringsdrivende som
i realiteten er arbeidstakere.»
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet viser til at det er bred enighet om
at fast ansettelse skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv.
Disse medlemmer mener innleie
i mange tilfeller vil være fornuftig bruk av arbeidskraft og være
med på å skape nødvendig fleksibilitet i arbeidsstyrken. Det bør
også vektlegges at mange arbeidstakere ønsker å arbeide for et bemanningsforetak,
med de muligheter det gir for å få en sammensatt og bred arbeidserfaring.
Disse medlemmer mener et viktig
prosessprinsipp i arbeidslivet er retten til selv å bestemme om
man vil saksøke sin arbeidsgiver eller, i dette tilfellet, innleiebedriften.
Videre vil disse
medlemmer peke på at det allerede foreligger prosessuelle
virkemidler, blant annet gjennom tvistelovens kapittel 35 om gruppesøksmål, som
gir adgang til å løfte frem tvister om ulovlig innleie, sikrer den
enkelte innleide herredømme over egen sak og gjør belastningen med
sak og terskelen for domstolsbehandling lavere for den enkelte arbeidstaker.
Disse medlemmer viser til
at Norge allerede har svært restriktive regler for innleie sammenlignet med
andre europeiske land. Innleieregelverket har siden 2013 vært gjenstand
for flere innstramninger.
Disse medlemmer viser til
at Arbeidstilsynet fra 1. juli 2020 har fått myndighet til å føre
tilsyn med at vilkårene for innleie fra bemanningsforetak og kravet om
likebehandling ved utleie av arbeidstakere er oppfylt. De har også
kompetanse til å gi pålegg og reaksjoner ved brudd på disse reglene.
Det foreligger ingen evaluering av Arbeidstilsynets utvidede kompetanse.
De siste års innstramninger og utvidelse av Arbeidstilsynets tilsynskompetanse
må gis tid til å virke og evalueres før det vurderes om det er behov
for å innføre et så omstridt forslag som kollektiv søksmålsrett.