Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Even Eriksen, Kari Henriksen og Lubna Boby Jaffery, fra Høyre, lederen Peter
Frølich og Svein Harberg, fra Senterpartiet, Nils T. Bjørke, fra
Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, fra Sosialistisk Venstreparti,
Audun Lysbakken, fra Rødt, Seher Aydar, og fra Venstre, Sofie Høgestøl,
viser til Dokument 21 (2020–2021). Stortinget vedtok i behandlingen
av Innst. 241 S (2019–2020) å utvide utvalgets mandat til å vurdere
og komme med forslag til prosedyrer for å sikre Stortingets medvirkning
i og kontroll med norsk utenriks- og forsvarspolitikk.
Komiteen registrerer at utvalget
har fulgt opp mandatet på en grundig måte, med stor grad av tverrpolitisk
enighet. Komiteen viser
til at Stortingets medvirkning og kontroll i utenriks- og sikkerhetspolitikken omfatter
utenrikspolitikken og den delen av forsvarspolitikken som etter
gjeldende praksis er gjenstand for særlige konsultasjoner med Stortinget.
Kontrollen med utenriks- og sikkerhetspolitikken foregår innenfor
de alminnelige rammene som ellers gjelder for Stortingets kontroll
med regjeringen og forvaltningen, jf. Innst 143 S (2021–2022), tilpasset
utenriks- og forsvarsprerogativet og konsultasjonsordningen.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet
og Venstre, viser til at utenriks- og sikkerhetspolitikken
historisk sett har vært samarbeids- og konsensusorientert. Flertallet peker
på at det ikke alltid oppnås bred enighet, og at innenfor utenriks-
og forsvarsprerogativet er det regjeringen som formelt treffer de
endelige beslutningene.
Komiteen viser
til at regjeringens prerogativ etter Grunnloven §§ 25 og 26 regulerer
den formelle vedtaksmyndigheten og det påfølgende ansvaret. Ut over
dette legger prerogativet ikke begrensninger på Stortingets involvering
i og behandling av utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål. Komiteen understreker
at Grunnloven stiller krav om Stortingets samtykke på en rekke viktige
områder.
Komiteen støtter utvalgets
vurderinger om at Stortinget kan behandle saker som gjelder utenriks-
og sikkerhetspolitikken, av eget tiltak eller på grunnlag av redegjørelser,
meldinger og proposisjoner fra regjeringen. Stortinget kan også
treffe politisk forpliktende anmodningsvedtak som gjelder regjeringens
utøvelse av utenriks- og sikkerhetspolitikken. Hvis regjeringen
ikke følger opp slike vedtak, kan Stortinget vedta kritikk eller i
ytterste konsekvens mistillit. At utenriks- og sikkerhetspolitikken
er regjeringens prerogativ, medfører heller ikke begrensninger i
Stortingets kompetanse til å føre kontroll med regjeringen.
Komiteen påpeker at prerogativet
heller ikke går lenger enn at Grunnloven stiller krav om Stortingets samtykke
på viktige områder, så som tilslutning til traktater som krever
lovendring eller er av «særlig viktighet». For traktater som innebærer
at internasjonale organisasjoner Norge er medlem av, får gjøre vedtak
med direkte virkning i norsk rett, kreves det at Stortinget samtykker
med minst tre fjerdedels flertall. Grunnloven § 25 stiller krav
om Stortingets samtykke til økning eller reduksjon av forsvarsmakten
og bruk av «Landvernet og de øvrige tropper som ikke kan henregnes
til linjetroppene» utenfor landets grenser.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til Grunnlovsforslag 22
(2019–2020) fra stortingsrepresentantene Kari Elisabeth Kaski, Audun
Lysbakken, Petter Eide, Lars Haltbrekken, Arne Nævra, Karin Andersen
og Nicholas Wilkinson om endring i § 25 (om mer åpenhet om norsk
krigsdeltakelse i utlandet). Forslaget innebærer at annet ledd skal
lyde:
«Rikets forsvarsmakt
må heller ikke brukes utenfor rikets grenser uten Stortingets samtykke,
med mindre det er tvingende nødvendig for å forsvare landet.»
Dette medlem viser videre
til begrunnelsen for forslaget, der det blant annet står at
«(d)et er nødvendig
å slå fast at det er Stortinget i åpent plenum, og ikke regjeringen,
som skal gjøre vedtak om norsk krigsdeltakelse i utlandet – eller
ikke»
Dette medlem mener den foreslåtte
endringen i Grunnloven § 25 vil sikre en konstitusjonelt forankret konsultasjons-
og samtykkeplikt knyttet til bruk av militær makt, inkludert deltakelse
i internasjonale operasjoner. Samtidig vil dette
medlem understreke at krav om konsultasjon og Stortingets
samtykke er forenlig med Grunnloven. Dette medlem vil komme nærmere
tilbake til grunnlovsforslaget i forbindelse med stortingsbehandlingen.
Komiteen viser
til at kontrollfunksjonen på utenriksfeltet er forutsatt i Grunnloven
§ 75 bokstav g, som går tilbake til 1814. Det tilkommer Stortinget
«å la seg meddele de forbund og traktater som kongen på statens vegne
har inngått med fremmede makter». Slike meddelelser behandles ikke
av kontroll- og konstitusjonskomiteen, men av utenriks- og forsvarskomiteen. Komiteen viser
til at utenriks- og sikkerhetsområdet særpreges ved at regjeringen
konsulterer Stortinget før det treffes viktige avgjørelser. Komiteen viser
til at siden 1917 har det som fra 2009 har navnet den utvidete utenriks-
og forsvarskomité («DUUFK»), vært den sentrale arenaen for regjeringens
konsultasjoner med Stortinget i saker som gjelder utenriks- og sikkerhetspolitikken.
Komiteen understreker
at formålet med ordningen er å informere og skape grunnlag for felles
forståelse gjennom fortrolige drøftelser, noe som kan bidra til
å dempe konflikter og fremme konsensus.
Komiteen viser
til at selv om konsultasjonene i DUUFK normalt ikke leder til et
stortingsvedtak, gir likevel den konstitusjonelle opplysningsplikten
i § 82 andre ledd et særlig informasjonskrav.
Komiteen understreker at konsultasjonene
må foregå på en måte og på et tidspunkt i beslutningsprosessen som
ivaretar at konsultasjonene er egnet til å ha reell betydning for
regjeringens beslutning. Det betyr at konsultasjoner skal skje før
det er truffet beslutninger eller iverksatt prosesser som vil være
vanskelige å reversere.
Komiteen deler utvalgets påpekning
av at det ofte vil kreves flere møter i DUUFK om samme tema for å
sikre at komitémedlemmene får tid og anledning til å ta stilling
til de aktuelle sakene. Komiteen understreker at hensynet
til offentlig debatt og innsyn i utenriks- og sikkerhetspolitiske
saker tilsier at DUUFK kun må brukes slik formålet tilsier, og i
saker som på konsultasjonstidspunktet ikke kan legges frem for Stortinget
på annen måte. Regjeringens generelle plikt til å informere Stortinget
ivaretas ikke gjennom konsultasjoner i DUUFK. Regjeringen skal heller
ikke bruke DUUFK for å unndra seg offentlig debatt om viktige spørsmål
i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Komiteen deler utvalgets syn
på at dette må praktiseres strengt, og at regjeringen i alle tilfeller
har en parlamentarisk forpliktelse til å konsultere DUUFK i viktige
saker som nevnt i Stortingets forretningsorden § 16 andre ledd.
Komiteen støtter utvalgets
anbefaling av at konsultasjonskravet bør forankres sterkere konstitusjonelt, slik
det er i våre naboland, men viser til at Stortinget vil ta stilling
til grunnlovfesting av konsultasjonsplikten i viktige utenriks-
og sikkerhetspolitiske spørsmål ved behandlingen av Dokument 12:27
(2019–2020).
Komiteen stiller seg bak utvalgets
anbefaling av at konsultasjonsordningen i alle tilfeller bør sikres,
og at Stortingets rolle på dette området bør synliggjøres.
Komiteen støtter utvalgets
understreking av at taushetsplikten i DUUFK ikke kan være til hinder
for at komiteens medlemmer drøfter generelle problemstillinger i
sine partigrupper eller gjengir egne utsagn offentlig, såfremt disse
ikke avslører graderte opplysninger eller informasjon fra forhandlingene.
Komiteen viser til at regjeringens
samlede deltakelse over tid i internasjonale organisasjoner og samarbeid
kan være av stor betydning. Det må kontinuerlig vurderes om deltakelsen
er av slik viktighet at Stortinget skal konsulteres. For spørsmål
som gjelder EØS og tilgrensende temaer, er dette institusjonalisert
gjennom Europautvalget i Stortingets forretningsorden § 17.
Komiteen deler utvalgets oppfatning
om at det er uheldig at de konstitusjonelle kompetansereglene som gjelder
deltakelse i militære operasjoner i utlandet, fremstår som uklare
og lite anvendelige i dag.
Komiteen registrerer at det
i nordiske land det er naturlig å sammenligne seg med, kreves parlamentarisk samtykke
til militæroperasjoner i utlandet. At regjeringen innhenter slikt
samtykke, er historisk sett heller ikke fremmed i Norge. Utvalget
påpeker at det til 1945 var fast praksis at Stortinget ble bedt
om å samtykke i norsk deltakelse i militæroperasjoner i utlandet,
men uten at det ble ansett konstitusjonelt påkrevet.
Komiteen støtter utvalgets
vurdering om at for å sikre demokratisk legitimitet kan det være
tilrådelig at regjeringen, i tillegg til å konsultere, påser at
beslutninger om å delta i militæroperasjoner i utlandet har klar parlamentarisk
forankring. Komiteen viser
til at Stortinget vil ta stilling til grunnlovfesting av terskelen
for når stortingsvedtak om utenlandsoppdrag er nødvendig, ved behandlingen
av Dokument 12:27 (2019–2020).
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener at den beste måten
å sikre demokratisk legitimitet på er at regjeringen legger fram
sin beslutning om å delta i militæroperasjoner i utlandet som en
sak for Stortinget med påfølgende debatt og votering i åpen sal.
Gir Stortinget sitt samtykke, vil beslutningen ha en klar parlamentarisk
forankring. Regjeringen må også legge fram sin begrunnelse for deltakelse
i militære operasjoner i utlandet, og denne må utformes på en måte
som gir Stortinget et konkret og klart grunnlag for å behandle saken. Disse medlemmer mener
at innholdet i denne begrunnelsen for det aller meste vil være det
samme som Stortinget må ha for etterfølgende kontroll, jf. utvalgets
omtale i Dokument 21 (2020–2021) side 69–70.
Disse medlemmer mener videre
at det er viktig med en åpen debatt om et så grunnleggende spørsmål som
deltakelse i militære operasjoner i utlandet. I Innst. 226 S (2018–2019)
om Redegjørelse av utenriksministeren og forsvarsministeren om Libya-utvalgets rapport
mente en enstemmig utenriks- og forsvarskomité at
«det vil være en
fordel om viktige beslutninger knyttet til bruk av norsk militærmakt
i utlandet debatteres mer i Stortingets sal».
Komiteen omtalte
også bruk av militærmakt i Libya og deltakelse i den internasjonale
koalisjonen mot ISIL i Syria og hadde «forståelse for at ikke alt
rundt disse operasjonene kan offentliggjøres, og at den utvidede utenriks-
og forsvarskomité i den forbindelse fyller en viktig funksjon»,
jf. Innst. 226 S (2018–2019) side 2. Disse medlemmer understreker
at dette også kan gjelde fremtidige operasjoner, og at en saksbehandling
og votering i Stortinget ikke er ment å erstatte konsultasjoner i
den utvidete utenriks- og forsvarskomité (DUUFK).
Disse medlemmer fremmer dermed
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag som
sikrer at beslutninger om norsk deltakelse i internasjonale operasjoner
har en klar parlamentarisk forankring ved at det legges fram en sak
til votering for Stortinget.»
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt støtter
utvalgets syn om at det kan oppstå konflikt mellom folkeretten og
militære operasjoner initiert av traktatorganisasjoner som Norge
har sluttet seg til. Stortingets samtykke til traktaten kan dermed
ikke nødvendigvis anses å gi samtykke til alle militæroperasjoner
initiert av traktaten.
Komiteen merker
seg at Sverige, som er medlem av FN, sidestiller Riksdagens samtykke
til traktat som samtykke til militæroperasjon, mens Danmark, som
i likhet med Norge er medlem av både FN og NATO, krever at Folketinget
samtykker i hver enkelt militæroperasjon.
Komiteen understreker at Stortingets
etterfølgende kontroll med regjeringens beslutninger og gjennomføring
av militæroperasjoner i utlandet er særlig viktig. Det er avgjørende
at regjeringen gir Stortinget utfyllende og tilstrekkelig informasjon
om faktiske forhold og vurderinger og treffer beslutninger med klare
og etterprøvbare rammer. Uten tilgang til skriftlige og begrunnede
vedtak fra regjeringen er det ikke mulig for Stortinget å ivareta
sin kontrollfunksjon.
Komiteen viser til at kravet
om statsrådsbehandling i Grunnloven § 28 blant annet skal sikre
Stortingets forutsetninger for å føre etterfølgende kontroll med
regjeringen. Komiteen viser
til at forslag til vedtak må begrunnes av den fagansvarlige statsråden
i form av et statsrådsforedrag. Disse foredragene må utformes på
en måte som gir Stortinget et konkret grunnlag for etterfølgende
kontroll.
I tråd med utvalgets
anbefaling mener komiteen at
slike foredrag må inneholde: en vurdering av det folkerettslige
grunnlaget for operasjonen, rammer for bruk av norsk militærmakt,
om operasjonen er å regne som krig, og i så fall hva som gjør den
til forsvar av landet, samt målsettinger og varighet. Komiteen viser
til at Stortinget i behandlingen av Libya-utvalgets rapport, jf.
Innst. 226 S (2018–2019), enstemmig har støttet opp om disse kravene
og forutsatt at regjeringen følger dem opp.
Komiteen støtter utvalgets
vurdering av at det ikke er avgjørende hensyn som taler mot at Riksrevisjonen
kan gis innsyn i møtereferatene fra DUUFK, forutsatt at det påhviler
Riksrevisjonen taushetsplikt om disse.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet støtter
også utvalgets påpekning av at det kan være grunn til å vurdere
om interparlamentariske delegasjoner bør reguleres nærmere i Stortingets
forretningsorden. Dette vil være en naturlig oppgave for Stortingets
reglementskomité.