Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Trond Giske, Kari Henriksen og Anette Trettebergstuen, fra Høyre, Marianne Haukland, lederen Kristin Ørmen Johnsen og Tage Pettersen, fra Fremskrittspartiet, Himanshu Gulati og Silje Hjemdal, fra Senterpartiet, Åslaug Sem-Jacobsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Freddy André Øvstegård, og fra Kristelig Folkeparti, Jorunn Gleditsch Lossius, merker seg at intensjonen i representantforslaget er det samme som krisesenterlovens formålsparagraf, nemlig å gi et godt og helhetlig tilbud til kvinner, menn og barn som er utsatt for vold eller trusler om vold i nære relasjoner.

Komiteen er enig i at vold og trusler om vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem som påvirker dem som er utsatt for det i stor grad, og at det derfor er viktig for den enkelte og for samfunnet at krisesentertilbudet er godt nok for dem som trenger det.

Komiteen merker seg statsråd Kjell Ingolf Ropstads uttalelse til representantforslaget, datert 13. april 2021, samt høringsinnspillene som har kommet i komiteens høringsrunde.

Komiteen merker seg regjeringens pågående arbeid for å bedre kvaliteten på krisesentertilbudet og at det er varslet utredning av eventuelle lovendringer og tiltak. Det vises også til at arbeidet med lovendringene har blitt forsinket på grunn av koronapandemien.

Komiteen viser til at mye av forskjellene i krisesentertilbudet skyldes forskjeller i behovet i ulike deler av landet. Med et kommunalt organisert tilbud som skal dekke ulike behov ulike steder i landet, gir det seg selv at tilbudet ideelt sett bør skreddersys til behovet. Samtidig gir en slik organisering en risiko for at enkeltmennesker med et behov som er lite kjent i noen kommuner, kan risikere å få et annet eller dårligere tilbud der enn de kunne fått i en annen kommune. Det er også en risiko for at det i noen området oppstår et press på tjenestene, som følge av at for mange enkeltmennesker har behov for hjelp.

Komiteen merker seg at alle enkeltforslagene kan og bør vurderes i det arbeidet som regjeringen nå gjennomfører.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, er opptatt av at voldsutsatte må sikres trygghet og få den hjelpen de trenger. Flertallet viser til at overføringen av ansvaret for krisesentrene til kommunen skal evalueres, og at det skal vurderes hvilke tiltak som sikrer et godt krisesentertilbud. Flertallet er opptatt av kvalitet i krisesentertilbudet og at sentrene er et sentralt hjelpetilbud til kvinner, menn og barn som blir utsatt for vold i nære relasjoner.

Flertallet viser til Prop. 1 S (2020–2021), hvor det varsles at regjeringen vil utrede lovendringer og vurdere tiltak for å øke kvaliteten på tilbudet ved krisesentrene. Dette arbeidet bygger på et oppdatert kunnskapsgrunnlag: rapporten «Kommunenes krisesentertilbud – en kunnskapsoversikt», som er utarbeidet på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), og en vurdering fra Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig av måten krisesentrene håndterer personopplysninger på, utarbeidet på oppdrag fra departementet.

Komiteen er enig i prinsippet om at utgifter til mat ikke skal hindre voldsutsatte i å oppsøke krisesenter.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gå gjennom lov om kommunale krisesentertilbud og legge opp til at det ikke tas egenandel for mat fra den enkelte.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet merker seg at regjeringen nå har igangsatt det disse medlemmer etterlyste i Dokument 8:168 S (2018–2019), en samlet gjennomgang av krisesentervirksomheten. Det er ti år siden overføringen til kommunene og det er derfor på høy tid med en slik gjennomgang.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet registrerer de opplysningene som er fremkommet i rapporten «Kommunenes krisesentertilbud – en kunnskapsoversikt», og registrerer at den peker på flere utfordringer. Et godt krisesentertilbud handler ikke bare om beskyttelse fra den aktuelle krisen og volden, det handler også om et helhetlig tjenestetilbud som inkluderer nødvendig helsehjelp, ivaretakelse av barn og god, forebyggende traumebehandling. I tillegg må kommunene ha tilgang til alternativt bosted for dem som flykter fra vold og overgrep.

Disse medlemmer peker på behovet for lavterskeltilbud som er lett tilgjengelige for å få råd og veiledning og informasjon om kommunenes tilbud på området. At tiltakene er tilpasset kjønn, omsorgsansvar den enkelte måtte ha for barn, og etniske og norske minoriteter, er viktig å få plass. Disse medlemmer slår fast at tilbudet skal være gratis, uten egenandel, og at et likeverdig tilbud skal gis over hele landet, slik at ikke bosted avgjør hvilken kvalitet det er på tilbudet.

Disse medlemmer viser til den varslede gjennomgangen av behov for lovendringer og forventer at gjennomgangen tar opp i seg disse forholdene og ikke avgrenses til kun å gjelde det enkelte tilbudet på det enkelte krisesenter. Gjennomgangen må være helhetlig og inkludere hele tiltakskjeden i forvaltningen internt i kommunene og mellom forskjellige etater og forvaltningsnivåer. Også boligspørsmålet må adresseres.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vi fremheve nødvendigheten av at Krisesentersekretariatet styrkes. De har en vesentlig oppgave med å koordinere, samle utfordringer og være en sentral aktør som kan være en sterk politisk stemme opp mot sentrale myndigheter og KS. Det er nødvendig når selve strukturen er så desentralisert som den er.

Disse medlemmer viser til at vold mot kvinner og vold i nære relasjoner er et omfattende og strukturelt samfunnsproblem. Fra 1992 til 2017 har over 100 000 personer oppholdt seg på et av landets krisesentre, og det anslås at volden koster det norske samfunn 4,5–6 mrd. kroner årlig. Om lag 1 av 20 barn og unge vokser opp under forhold preget av vold (barnemishandling) (FHI 2019). Kvinner blir i større grad enn menn utsatt for grov vold, omfattende kontroll, trusler, seksuell vold og partnerdrap. I tillegg til de personlige konsekvensene dette innebærer for den enkelte kvinne og hennes nærmeste familie, handler vold mot kvinner om manglende likestilling, om maktujevnhet mellom kvinner og menn og om alvorlig begrensning av kvinners frihet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at kommunene har ansvar for å sørge for et krisesentertilbud, og anerkjenner at ideelle aktører er viktige samarbeidspartnere for mange kommuner. Flertallet mener spørsmålet om offentlig eller ideell drift er et spørsmål det bør tas stilling til lokalt, og at den statlige politikken ikke må favorisere en av driftsformene. Flertallet understreker i denne sammenheng betydningen av å sikre kommunene verktøy til å velge foretrukken driftsform og av å ha et system for merverdiavgiftskompensasjon som likebehandler offentlig og privat drift av krisesentre.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at krisesenterlova ble vedtatt i 2009. Kommunene har siden 2011 hatt hele ansvaret for å finansiere krisesentertilbudet gjennom kommunenes rammetilskudd. Tidligere finansierte staten 80 pst. Dette medlem viser til at erfaringene fra omleggingen av finansieringsmodell ikke er gode. De økonomiske rammene for de ulike krisesentrene kan variere fra 1,4 mill. kroner til nærmere 23 mill. kroner. Budsjettvariasjonen skyldes delvis at krisesentrene dekker geografiske områder med ulikt antall innbyggere, men variasjonene i inntekter til drift gjør også at krisesentrene har ulik standard, ulikt tjenestetilbud og ulike personalressurser, ifølge evalueringen av omleggingen. Dette medlem viser til at norske myndigheter etter Istanbul-konvensjonen art. 23 skal sørge for en bedring av krisesentrenes økonomiske rammer. For at krisesentrene skal kunne gi et likeverdig tilbud til alle brukere, må de sikres forutsigbar finansiering og like betingelser. Krisesentrene skal ikke være avhengige av stort nok handlingsrom i kommuneøkonomien for å drifte tilbudet til en så sårbar gruppe. Derfor er det på tide å lære av erfaringene og gjeninnføre 80 pst. statlig øremerket finansiering av krisesentrene.

Dette medlem mener det er avgjørende at krisesentertilbudet er et lavterskeltilbud som når som helst står klart til å ta imot voldsofre. Likevel viser en gjennomgang fra Krisesentersekretariatet at seks krisesentre ikke var døgnbemannet i 2018. Fem av disse var tidvis bemannet med bakvakt, og ett var uten bemanning. I et brev fra Barne- og likestillingsdepartementet til Krisesentersekretariatet datert 9. september 2015, med tittelen «Døgnbemannet krisesenter. Presisering fra departementet» skriver departementet: «Loven stiller ikke direkte krav til et døgnbemannet krisesentertilbud.» Derfor er det behov for å tydeliggjøre i loven § 2 et krav om døgnbemanning, slik at ingen møter stengte dører når de oppsøker et krisesenter.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser videre til at nærhet er en viktig forutsetning for at krisesenteret skal være et lavterskeltilbud. Likevel finnes det eksempler på gode krisesentre som dekker et større geografisk område, for eksempel Krisesenter i Sogn og Fjordane. Loven må sikre god følgetjeneste for å sikre at krisesentrene er et reelt lavterskeltilbud.

Disse medlemmer viser til at dagens lov kun gir hjemmel for at departementet kan gi forskrift om «krav til kompetanse hos dei tilsette og krav til fysisk sikring av lokale». Disse medlemmer mener derfor at loven bør endres, og at det bør innføres en generell forskriftshjemmel slik at innhold og kvalitet i krisesentertilbudet kan reguleres nærmere.

Disse medlemmer viser til at forslaget om å evaluere krisesentertilbudet til menn også støttes av Likestilling- og diskrimineringsombudet (LDO). LDO anbefaler at en slik gjennomgang bør utrede alternative modeller for krisetilbud til menn, basert på erfaringer. I den anledning er det særlig behov for mer kunnskap om innvandrergutters utsatthet. Det samme gjelder også for andre grupper brukere med etnisk minoritetsbakgrunn, LHBT-personer og personer med nedsatt funksjonsevne.

Disse medlemmer viser til at samer opplever mer overgrep og vold enn majoritetsbefolkningen. Nå har også fire forskjellige komiteer i FN-systemet anbefalt Norge å gjøre en bedre jobb i slike saker. Derfor mener dette medlem at regjeringen har et særlig ansvar for å bedre samenes krisesentertilbud.

Disse medlemmer viser til at det kan være vanskelig å be om hjelp, og at det derfor er det viktig å fjerne hindringer som bl.a. pris. Krisesentre skal være gratis, men i dagens regelverk er det en mulighet for kommuner å bruke et unntak for utgifter til mat til kostpris. Forskjellige krisesentre og kommuner har forskjellige regler om egenandel for tjenesten. Alle slike hindre bidrar til å minske tilgjengeligheten. Ikke alle kvinner med dårlig økonomi vet om denne muligheten, og det har skjedd at kvinner ikke har fått den hjelpen de trengte, på grunn av det. For at krisesentrene skal være tilgjengelige for alle som trenger denne hjelpen, må egenandelen fjernes.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en evaluering av krisesentertilbudet til menn og komme tilbake til Stortinget på egnet vis.»

«Stortinget ber regjeringen særlig se til at krisesentertilbudet til den samiske urbefolkningen bedres, og orientere Stortinget på egnet vis.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at krisesentrene ikke kan kreve egenandel for tjenesten. Det skal ikke være et unntak for eventuelle utgifter til mat til kostpris.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen senest innen fremleggelsen av statsbudsjettet for 2022 foreslå 80 pst. statlig finansiering av krisesentertilbudet gjennom øremerkede midler.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å endre § 2 i krisesenterloven for å innføre krav om tilstrekkelig nærhet til nærmeste krisesentertilbud, slik at geografisk dekning er i tråd med at krisesentertilbudet skal være et lavterskeltilbud, og regulere dette nærmere i forskrift.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å endre § 2 i krisesenterloven for å innføre krav om heldøgnsbemanning.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å innføre en generell forskriftshjemmel i krisesenterloven og forskriftsfeste en kvalitetsnorm for å regulere nærmere

1. gjennomføring av kravet til fysisk adskilthet

2. krav til kompetanse, herunder barnefaglig kompetanse

3. at lengden på oppholdet ved krisesentrene må tilpasses den tiden det tar å gi den voldsutsatte støtte og nødvendig hjelp til reetablering

4. innholdet i oppfølgingen i reetableringsfasen.»