Stortingsrepresentantar og regjeringsmedlemer mfl.

Det er ulike grunnlag for fastsetjing av godtgjering til dei ulike gruppene av politikarar. For stortingsrepresentantar går det fram av Grunnlova at dei skal ha godtgjering for vervet. Før lønskommisjonen vart oppretta, var godtgjeringane deira kopla til løninga til underdirektørar i staten. Godtgjeringa til regjeringsmedlemene var fram til 1991 kopla til løninga av dommarar i Høgsterett.

Stortingets lønskommisjon vart oppretta av Stortinget 21. juni 1996 ved dette vedtaket (jf. også Innst. S. nr. 282 (1995–1996)):

«Stortingets lønnskommisjon fastsetter med Stortingets samtykke den årlige godtgjørelsen til stortingsrepresentantene og regjeringens medlemmer. Stortingets presidentskap oppnevner lønnskommisjonens leder og to andre medlemmer for fire år. Lederen innkaller til møter i kommisjonen. Kommisjonen er beslutningsdyktig når alle medlemmer er til stede. Presidentskapet kan fastsette utfyllende regler for kommisjonens virksomhet. …»

Utfyllande reglar for verksemda til kommisjonen vart gitt av Stortingets presidentskap 21. juni 1996 i medhald av stortingsvedtaket same dag og med ei tilføying gitt 24. november 2005. Der finn ein prinsippa for fastsetjing av den årlege godtgjeringa til stortingsrepresentantar og regjeringsmedlemer:

«Kommisjonens oppgave i henhold til Stortingets vedtak er – med Stortingets samtykke – å fastsette den årlige godtgjørelsen til stortingsrepresentantene og regjeringens medlemmer. Kommisjonen skal fastsette den samme godtgjørelsen til alle stortingsrepresentantene. Kommisjonen skal fastsette en høyere godtgjørelse til statsministeren enn til de øvrige regjeringsmedlemmene. Kommisjonens vurdering og fastsettelse skjer på fritt grunnlag. Godtgjørelsene fastsettes enten til bestemte kronebeløp eller i forhold til andre satser eller beløp. Kommisjonen skal en gang i året overveie om godtgjørelsene bør endres, og legge sine beslutninger fram for Presidentskapet. Kommisjonen skal begrunne sine beslutninger. Kommisjonen kan engasjere sekretær og sakkyndig bistand.»

Kommisjonen har sidan opprettinga bestått av ein leiar og to medlemer. Medlemene har bakgrunn frå akademia, næringsliv og som riksmeklarar. Stortingets administrasjon har bistått med sekretærarbeid.

Kommisjonen har normalt tre møte i løpet av våren før han fremjar innstilling til Stortingets presidentskap når lønsoppgjera er avslutta, vanlegvis i slutten av mai. Sidan opprettinga av lønskommisjonen i 1996 har kommisjonen avgitt årlege innstillingar om godtgjeringar for stortingsrepresentantar og regjeringsmedlemer. Det endelege vedtaket om regulering av godtgjeringa vert gjort av Stortinget, ettersom Grunnlova § 65 andre ledd er vurdert å vere til hinder for at denne avgjerda for stortingsrepresentantane sitt vedkomande vert delegert til andre enn Stortinget.

Politiske rådgivarar og statssekretærar får godtgjeringa administrativt fastsett av Statsministerens kontor.

Folkevalde i kommunar og fylkeskommunar

Grunnlova § 49 andre ledd fastset at innbyggjarane har rett til å styre lokale forhold gjennom lokale folkevalde organ.

For politikarar i kommunar og fylkeskommunar er det kommunelova § 8-4 som regulerer godtgjeringa. Der er det bestemt at den som har eit kommunalt eller fylkeskommunalt tillitsverv, har krav på godtgjering for arbeidet sitt. Kommunestyret eller fylkestinget gir sjølv forskrift om slik godtgjering.

Det følgjer av prinsippet om det kommunale sjølvstyret at kommunane skal kunne bestemme dette sjølve. Det kan dermed vere store variasjonar lokalt når det gjeld reglane om godtgjeringa og kva nivået skal vere.

Godtgjeringa til politikarar i kommunar og fylkeskommunar vert fastsett i forskrift vedteken av kommunestyret og fylkestinget i samsvar med kommunelova § 8-4.

KS arbeider med ein rettleiar for kva rettar dei folkevalde har etter kommunelova § 8.

Felles prinsipp for godtgjering

Utvalet har, i samsvar med mandatet, greidd ut felles prinsipp for godtgjering til politikarar på alle forvaltningsnivå. Dette omfattar folkevalde både på Stortinget, i regjeringa og i kommunane og fylkeskommunane og politiske verv og stillingar dei same stadene. I regjeringa er til dømes statsrådar, statssekretærar og politiske rådgivarar og andre som vert utnemnde på politisk grunnlag, omfatta.

Det er naturleg nok nokre ulikskapar mellom politikarar på høvesvis sentralt og lokalt nivå, til dømes om det er eit heiltids- eller deltidsverv, og om vervet/godtgjeringa kan føre til avkorting i ytingar frå Nav. Dette må det takast omsyn til. Vidare må sjølvråderetten til kommunane og fylkeskommunane leggjast til grunn ved vurderinga av prinsipp for godtgjering for lokalpolitikarar.

Utvalet har vurdert felles prinsipp for fastsetjing av «godtgjering» i seg sjølv, dvs. berre sjølve honoraret/«løna». Utvalet har ikkje vurdert felles prinsipp for andre typar ytingar eller former for utgiftsdekning eller liknande. Utvalet skulle heller ikkje sjå på felles prinsipp for økonomiske ordningar for fråtredde politikarar, slik som fråtredingsyting, etterløn og pensjon. Ved vurderinga av prinsipp for godtgjering på tvers av forvaltningsnivå må det likevel takast omsyn til forskjellar i utforminga av det samla godtgjeringssystemet, til dømes ulikskapar i pensjonsordningar og ytingar frå Nav.

Utvalet har vurdert om det bør vere større grad av koordinering eller samordning mellom ytingar for fleire politiske verv, oppnemningar osv. som ein person har samtidig. Utvalet har sett på det generelle nivået på andre ytingar eller former for utgiftsdekning ved vurderinga av nivået på godtgjeringa.

Utvalet har sett på korleis fastsetjinga av godtgjeringa vert gjord i grupper det er naturleg å samanlikne seg med, og korleis godtgjeringa til politikarar i andre nordiske land vert fastsett.

Ut over dei avgrensingane og presiseringane som er gjorde ovanfor, kunne utvalet gjere sine vurderingar på fritt grunnlag.

Evaluering av Stortingets lønskommisjon

Utvalet har som ein del av mandatet evaluert ordninga med Stortingets lønskommisjon. Evalueringa har omfatta vurderingar av mandatet og arbeidet til kommisjonen og kva kommisjonen har betydd for utviklinga av godtgjeringa til stortingsrepresentantar og regjeringsmedlemer. Utvalet har vidare vurdert korleis denne ordninga fungerer samanlikna med alternative måtar å organisere lønsfastsetjinga på, til dømes at godtgjeringa bør knytast til gitte satsar eller eit prosentvis tillegg. Utvalet har sett evalueringa av lønskommisjonen i samanheng med felles prinsipp for fastsetjing av godtgjeringa for politikarar på alle forvaltningsnivå. Utvalet har vidare vurdert om mandatet til lønskommisjonen skal utvidast til å omfatte andre grupper på statleg nivå enn stortingsrepresentantane og regjeringsmedlemene.

Openheit

Utvalet peiker på at openheit om godtgjeringane kanskje er det mest sentrale prinsippet. Diskusjon og openheit i Stortinget, i kommunar og fylkeskommunar og i samfunnet generelt bidreg ikkje berre til å avdekkje urimelege eller utilsikta sider ved eksisterande ordningar, men kan òg bidra til å skape forståing for dei prinsipielle forskjellane mellom rollene til dei folkevalde og rollene til arbeidstakarar.

Godtgjeringane er ei politisk avgjerd

Utvalet meiner det er nødvendig å gjere ei samla vurdering av ulike omsyn når nivåa for godtgjeringane til statsministeren, statsrådane og stortingsrepresentantane vert fastsette eller endra. Dette er i siste instans dermed ei politisk meir enn ei fagleg avgjerd.

Nivået

Fleirtalet i utvalet meiner at godtgjeringa til folkevalde må vere god nok. Det er eit viktig prinsipp at godtgjeringane sikrar at alle kan vere folkevalde, uavhengig av økonomisk bakgrunn. Samla sett meiner fleirtalet i utvalet at godtgjeringane difor må liggje på eit relativt høgt nivå og klart over gjennomsnittleg lønsinntekt i samfunnet, noko dei meiner er tilfellet i dag.

Mindretalet i utvalet, medlemen Steinar Nørstebø, meiner at dagens nivå på godtgjeringane både for stortingsrepresentantar og for regjeringsmedlemer er for høgt.

Rolla som folkevald i forhold til situasjonen for arbeidstakarar

Utvalet peiker på at det er ein prinsipiell forskjell mellom rolla til ein arbeidstakar og rolla til ein folkevald, og dermed også mellom løna og godtgjeringa til dei to gruppene. Nivået på godtgjeringane må samla sett stå i eit rimeleg forhold til den eksponeringa og det ansvaret som følgjer med rolla som folkevald på ulike nivå.

Forholdet til andre spesielle grupper i Noreg

Utvalet meiner det vil vere uheldig om godtgjeringa til folkevalde vert kopla til leiarar i staten, ei gruppe som har hatt ei sterkare lønsutvikling enn befolkninga elles. Gitt Stortingets konstitusjonelle status meiner utvalet det vil vere uheldig at godtgjeringa til representantane vert styrt av korleis regjeringa løner statlege leiarar og embetsmenn.

Forholdet til den generelle lønsutviklinga

Både nivået på godtgjeringane og endringar i dei må oppfattast som rimelege i forhold til det generelle lønsnivået og den generelle lønsutviklinga. Den generelle lønsutviklinga bør difor liggje til grunn for endringar i godtgjeringane. Fleirtalet i utvalet rår til at lønskommisjonen i forslaga sine vert bedd om å rapportere om den relative utviklinga i godtgjeringane i forhold til det generelle lønsnivået, slik at dette kan vere ein del av avgjerdsgrunnlaget i Stortinget.

Mindretalet i utvalet, medlemen Steinar Nørstebø, sluttar seg til vurderinga av at nivået på godtgjeringa skal vere godt og klart over gjennomsnittet, men meiner dagens nivå, der stortingsrepresentantane er av dei 5 prosent høgast lønte og statsrådane blant de 1 prosent høgast lønte, er for høgt. Etter hans meining er det viktig at stortingsrepresentantane ligg under dei 10 prosent høgast lønte, både med tanke på legitimitet i befolkninga og på grunn av signaleffekten lågare politikarløningar vil ha for leiarlønsutviklinga, særleg i offentleg sektor, der lønsutviklinga har vore sterkt stigande dei seinare åra.

Ansiennitet

Eit samla utval har kome til at eit ansiennitetsprinsipp er i strid med det generelle prinsippet om at alle (ordinære) folkevalde er likestilte. Utvalet meiner også at eit verv som folkevald ikkje skal vere ein karriereveg i seg sjølv. Utvalet meiner det ikkje er aktuelt å differensiere godtgjeringa basert på ansiennitet.

Særskilde samfunnsmessige forhold

Utvalet meiner at reguleringa av godtgjeringa i enkeltår bør ta omsyn til særlege samfunnsmessige utfordringar når det er påkravd. Utvalet meiner at lønskommisjonen, i år det er relevant, bør rapportere om særskilde samfunnsmessige forhold som det bør takast omsyn til i reguleringa når det gjeld profil eller ramme.

Forholdet til folkevalde i andre land

Utvalet meiner at det ikkje bør innførast noko prinsipp om at norske godtgjeringar skal koplast direkte til utviklinga i andre nordiske land. Utvalet meiner samtidig det er relevant at nivået og ordningane i dei nordiske landa inngår som eitt av fleire moment i ei samla vurdering av om nivået i Noreg er riktig. Dei tilrår difor at lønskommisjonen med visse mellomrom også rapporterer om dette.

Godtgjeringane til statsminister og regjeringsmedlemer i forhold til stortingsrepresentantar

Eit samla utval meiner systemet med ulike nivå i godtgjeringane for statsminister, statsrådar og stortingsrepresentantar bør vidareførast.

Fleirtalet i utvalet meiner det er rimeleg at godtgjeringane vert endra med same prosentsats for statsminister, statsrådar og stortingsrepresentantar.

Mindretalet i utvalet, medlemen Steinar Nørstebø, meiner med utgangspunkt i at godtgjeringsnivået er for høgt, at politikarane ligg for høgt i inntektsfordelinga, og at eventuelle aukar i godtgjeringane for alle kategoriar folkevalde bør tilsvare det kronebeløpet gjennomsnittslønene i samfunnet aukar med.

Stortinget, kommunar og fylkeskommunar vert tilrådde å samordne godtgjeringane for ulike folkevalde verv

Eit samla utval rår til at godtgjeringar til folkevalde som har verv på fleire nivå, bør samordnast slik at det samla nivået ikkje vert oppfatta som urimeleg høgt. Utvalet er vidare kjent med at mange kommunar og fylkeskommunar regulerer sine godtgjeringar med godtgjeringa til stortingsrepresentantane som referanseramme, og utvalet tilrår at dette vert gjort. Med politiske verv i denne samanhengen meiner utvalet folkevalde verv som stortingsrepresentant og verv etter føresegnene i kommunelova.