2.1 Innledning

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Trond Giske, Kari Henriksen og Anette Trettebergstuen, fra Høyre, lederen Kristin Ørmen Johnsen, Anne Karin Olli og Tage Pettersen, fra Fremskrittspartiet, Himanshu Gulati og Silje Hjemdal, fra Senterpartiet, Åslaug Sem-Jacobsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Freddy André Øvstegård, fra Venstre, Carl-Erik Grimstad, og fra Kristelig Folkeparti, Jorunn Gleditsch Lossius, merker seg at lovverket med de foreslåtte endringene blir en teknologinøytral særlov som tydeliggjør det journalistiske og redaksjonelle ansvaret, samtidig som den redaksjonelle friheten styrkes. Den digitale utviklingen har gjort at det er på høy tid med en oppdatering av lovverket. Komiteen merker seg at det redaksjonelle ansvaret for ytringer på nett også får en klar lovmessig forankring. I en tid der ytringer og deltagelse i raskt tempo demokratiseres, er det avgjørende at de redaktørstyrte mediene har et klart og tydelige lovverk å forholde seg til, og at tilliten til redaktørstyrte medier er høy.

Komiteen merker seg at blant de organisasjoner som deltok på komiteens åpne høring i Stortinget 6. februar, var det bred tilslutning til hovedinnretningen på medieansvarsloven. Organisasjonene som deltok, var Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening, Mediebedriftenes Landsforening og Norsk Presseforbund. Komiteen merker seg også at organisasjonene i hovedsak var enige i innspill til forbedringer i lovverket.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er glade for at regjeringen endelig har lagt fram en ny medieansvarslov, slik Stortinget ba regjeringen om for tre år siden. Disse medlemmer viser til at det var en enstemmig komité som stilte seg bak initiativet fra representanter fra Arbeiderpartiet i Dokument 8:102 S (2015–2016), og er kritiske til at regjeringen har brukt lang tid på å følge opp anmodningsvedtaket.

Arbeiderpartiet er opptatt av et sterkt redaktørinstitutt og godt kildevern. Bakgrunn for forslaget var at gjeldende lovverk hadde store mangler og ufullstendigheter, spesielt i en digital hverdag. Disse medlemmer mente det derfor var viktig å modernisere og tilpasse lovgivningen, spesielt siden stadig mer innhold publiseres på plattformer som faller utenfor redaktøransvaret. Den teknologiske utviklingen med publisering på nett døgnet rundt var også grunn til at det hastet med å bringe lovverket i tråd med dagens publiseringsteknologi.

Mediene gjennomgår betydelige utfordringer i overgangen til det digitale samfunn med endrede finansieringsmodeller og medievaner. Disse medlemmer er bekymret for at dette kan legge press på journalistikken og redusere mangfoldet. Høyt tempo og økte krav til lønnsomhet kan også utfordre den gode og grundige journalistikken, noe som i sin tur kan bidra til å svekke tilliten til mediene. Disse medlemmer mener det derfor er en viktig politisk oppgave å sørge for at mediepolitikken møter disse utfordringene.

En tydelig medieansvarslov er en viktig forutsetning for troverdige og gode medier. I en tid med stor informasjonsflyt, falske nyheter og større skepsis til institusjoner og medier er det viktig at leserne kan ha tillit til det som publiseres. Redaktørstyrte og ansvarlige medier møter også konkurranse fra plattformer som ikke følger de samme presseetiske reglene, og befolkningens tillit til informasjonen de får, blir mindre. Da er det viktig med klare regler for hvem som er ansvarlig for det publiserte innholdet.

2.2 Samling av særregler i ny medieansvarslov

Komiteen støtter å samle de ulike særreglene fra mediefridomslova, straffeloven og skadeserstatningsloven i én lov. Dette vil gjøre lovverket mer tydelig og oversiktlig for både bransjen og publikum. Det er også positivt at loven gjøres teknologinøytral.

Komiteen merker seg at det ikke er foreslått å overføre reglene om kildevern fra prosesslovene, med begrunnelse i at disse reglene kan gjelde også andre aktører enn de som jobber for redaktørstyrte journalistiske medier. Det foreslås imidlertid å utrede en lovfestet taushetsplikt i tilfeller der kilden er lovet anonymitet. Dette støtter komiteen, som merker seg at en slik plikt vil ivareta kravene i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10 om at kildevernet også gjelder overfor andre offentlige myndigheter enn domstolene, for eksempel forvaltningsmessige kontrollorganer. Komiteen merker seg at i Sverige gjelder taushetsplikten i tillegg overfor visse private virksomheter som helt eller delvis er offentlig finansiert (innenfor skolevesen, omsorgssektoren og kollektivtrafikken). Komiteen registrerer at Norsk Journalistlag og Norsk Presseforbund ønsker et sterkere kildevern.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at organisasjonene viser til at dersom man skal få et like godt kildevern som i Sverige, må det innføres et etterforskningsforbud. Etterforskningsforbudet innebærer som utgangspunkt at ingen kan etterforske hvem som er den anonyme kilden. Det hjelper lite at en kilde har tillit til at journalisten ikke vil røpe vedkommendes identitet, dersom man risikerer at myndighetene likevel kan avdekke den. Disse medlemmer støtter disse innspillene og mener det er behov for et styrket kildevern. Disse medlemmer ber derfor regjeringen utrede et forbud mot etterforskning av hvem den anonyme kilden er.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, slår fast at vi allerede har et sterkt kildevern i Norge. Å innføre et særskilt forbud mot å etterforske medienes kilder ble vurdert av Justis- og beredskapsdepartementet i høringsnotat 24. september 2018, og det ble konkludert med at det ikke er grunnlag for å innføre et slik etterforskningsforbud i norsk rett. Lignende forslag har også blitt avvist tidligere i flere proposisjoner og utredninger. Flertallet mener det ikke vil være hensiktsmessig å innføre et system for kildevern som det svenske, spesielt når det kommer til etterforskningsforbudet. Det er uklart både hvor godt de svenske reglene fungerer, og hvor langt de rekker. Flertallet viser også til at Justis- og beredskapsdepartementet mente det ville være en rekke utfordringer forbundet med å avgrense et eventuelt etterforskningsforbud i norsk rett på en slik måte at man unngår uklarheter og urimelige konsekvenser. Flertallet støtter derfor ikke en innføring av en svensk modell for kildevern med etterforskningsforbud.

2.3 Virkeområde

Komiteen merker seg at i lovforslaget er virkeområdet definert slik at det er mediets formål og funksjon som er avgjørende for om et medium faller innenfor loven. I forslaget er det definert som at mediet må drive med både «produksjon og publisering». Komiteen merker seg at en rekke av høringsinstansene mener at en formulering der for eksempel nyhetsbyråer ikke omfattes av loven fordi de ikke selv driver publisering, er uheldig. Blant annet viser Mediebedriftenes Landsforening til at nyhetsbyråer som for eksempel NTB blir behandlet som om innholdet de leverer, har gjennomgått en journalistisk kvalitetskontroll av nyhetsredaksjonen som skal publisere innholdet. De viser også til at det å falle utenfor medieansvarslovens virkeområde vil kunne få konsekvenser for tilgang til sentrale journalistiske informasjonskilder, som domstol.no, folkeregisteret og lignende.

Komiteen understreker at selv om medieansvarsloven vil gi redaktørene et insentiv til effektiv kontroll og ledelse av redaksjonen, følger den journalistiske kvalitetskontrollen ikke først og fremst av lovverket. I stedet benyttes bransjeregelverk som Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten. Når en redaktør stoler på at stoff fra nyhetsbyråer er kvalitetskontrollert, tar redaktøren en kalkulert risiko basert på erfaringen med den aktuelle tilbyderen. Det er ikke slik at en redaktør vil kunne fraskrive seg ansvar for innhold i mediet ved å vise til at det er kjøpt fra et nyhetsbyrå eller en uavhengig produsent. Dette vil gjelde enten nyhetsbyråer omfattes av loven eller ikke.

Komiteen peker også på at Domstoladministrasjonen i sin praksis i dag har avgrenset tilgangen til pressesidene til medier som er omfattet av mediefridomslova. Denne loven foreslås nå sammenslått med medieansvarsloven og vil falle bort. Kriteriene er basert på en fortolkning av regelverket om offentlighet i rettspleien. Tilsvarende definerer forskriftene til folkeregisterloven begrepet «pressen» ved en henvisning til mediefridomslovas virkeområde. Komiteen merker seg at dette ikke er en konsekvens som følger direkte av mediefridomslova eller utkastet til medieansvarslov. I stedet har andre myndigheter benyttet en henvisning til mediefridomslova som en hensiktsmessig avgrensning av begrepet «presse». Komiteen vil understreke at verken gjeldende mediefridomslov eller forslaget til medieansvarslov er ment som noen generell «presselov» som definerer hvem som tilhører «pressen», eller som produserer journalistikk. Målet med forslaget er i stedet å avklare de særlige ansvarsspørsmålene som oppstår ved publisering av nyheter, aktualitetsstoff og samfunnsdebatt til et publikum. Komiteen forutsetter derfor at heller ikke andre myndigheter uten videre kan henvise til denne lovens virkeområde for å avgrense regler og ordninger som skal gjelde for pressen.

Komiteen mener det kan være hensiktsmessig at nyhetsbyråer som leverer det mediene som omfattes av medieansvarsloven, oppfatter som «kvalitetskontrollert innhold», kan holdes ansvarlig for stoffet de produserer. Samtidig bør man unngå en uklar ansvarssituasjon.

Komiteen fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede om medieansvarslovens virkeområde kan utvides til å omfatte nyhetsbyråer som leverer kvalitetskontrollert innhold, og hvordan dette kan gjøres uten å motvirke målet om å sikre et klart ansvarspunkt i mediene, og komme tilbake til Stortinget med sak på egnet vis innen vårsesjonen 2021.»

2.4 Redaktørplikt og ansvarsmodell

Komiteen merker seg at det i forslaget til lov ligger inne en videreføring av en lovfestet plikt til å opplyse om hvem som er redaktør i mediet. Dette gir enkeltpersoner, politi og rettsvesen et klart ansvarspunkt og gir redaktøren et personlig ansvar for det som publiseres. Komiteen merker seg at det blant organisasjonene som deltok på høring, er et ønske om å innføre et eneansvar for redaktøren, lik det de har i Sverige.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at et slikt eneansvar vil sikre at redaktøren ikke bare har styringsrett over hva som publiseres, men også ansvaret for lovligheten til det som er publisert.

Dette medlem mener det er tungtveiende grunner til å innføre et slikt eneansvar, og ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak der det foreslås innført eneansvar for redaktørene. Det vil sikre at ansvaret for selve publiseringen ligger hos den som har beslutningsmyndigheten, altså redaktøren.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, mener ikke det er grunnlag for eller ønskelig å innføre et eneansvar for redaktøren slik de har i Sverige. Et slikt eneansvar bryter med utgangspunktet i norsk rett, som er at rettslig ansvar plasseres hos den som konkret har foretatt den klanderverdige handlingen. Flertallet viser til at formålene bak det strafferettslige redaktøransvaret kan oppnås uten å frata andre ansvaret for egne ytringer, og at et eneansvar for redaktøren ikke er noen forutsetning for et svært sterkt kildevern. Flertallet merker seg videre at det kun er Sverige blant de nordiske landene som har en modell med eneansvar. Eneansvarsmodellen innebærer også kompliserte avveiningsforhold rundt ansvarsavklaring i redaksjonene. Flertallet finner det ikke formålstjenlig å innføre eneansvar for redaktører.

2.5 Redaksjonell uavhengighet

Komiteen merker seg at det foreslås å videreføre reglene om redaksjonell uavhengighet i den nye medieansvarsloven. Det medfører at mediefridomslova kan oppheves i sin helhet.

2.6 Foretaksstraff

Komiteen merker seg organisasjonene på høring tok opp spørsmålet om foretaksstraff. I proposisjonen slås det fast at tungtveiende prinsipielle hensyn taler mot foretaksstraff. Det vises videre til at terskelen for å bruke dette bør være svært høy. Komiteen merker seg at organisasjonenes ønske om unntak fra foretaksstraff er begrunnet i hensyn til medienes rolle og med tanke på redaktørens uavhengighet.

Komiteen støtter prinsippet om at terskelen for å ilegge medievirksomheter foretaksstraff bør være svært høy. Dersom praksis for dette utvikler seg i motsatt retning, bør regjeringen se på regelverket på nytt og vurdere om slike virksomheter bør unntas fra straffeloven § 27.

2.7 Ansvar for brukergenerert innhold

Komiteen merker seg at proposisjonen følger Medieansvarsutvalget og foreslår ikke å pålegge redaktøren et strengere ansvar for brukergenerert innhold enn det som følger av gjeldene rett, men at rettstilstanden klargjøres. Komiteen viser til at en slik klargjøring gjøres gjennom å ta inn en ansvarsfrihetsregel etter modell av ehandelsloven. Det vil bidra til en bevisstgjøring av aktsomhetsplikten til redaktøren og de redaksjonelle medarbeidere som handler på redaktørens vegne når det gjelder håndtering av debattfora på redaktørstyrte plattformer. Komiteen merker seg at det fastsettes enkelte forpliktelser for redaktøren, og at disse er i samsvar med anbefalingene fra Europarådet. Dette innebærer blant annet å skille brukerskapt innhold fra redaksjonelt, plikt til å opplyse om regler for det brukergenererte innholdet og en plikt til å sikre brukere mulighet til å varsle om uheldig innhold.

2.8 Adgang til arenaer av offentlig interesse

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at lovforslaget skiller mellom redaktørstyrte journalistiske medier og andre medier. Disse medlemmer viser til at Norge de siste årene har fått en rekke nye redaktørstyrte journalistiske medier, ofte omtalt som alternative medier, som f.eks. Resett er et eksempel på, og som har vært med på å øke mediemangfoldet.

Disse medlemmer er kjent med at de såkalte alternative mediene, selv om de er redaktørstyrte journalistiske medier, ved flere anledninger har opplevd å bli behandlet annerledes enn andre redaktørstyrte journalistiske medier hva gjelder tilgang til pressekonferanser og andre aktuelle arrangement av offentlig interesse i regi av offentlige organer.

Ettersom loven ikke skiller mellom ulike typer redaktørstyrte journalistiske medier, eller hvorvidt medieredaksjoner er medlem av bransjeforeninger, mener komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, at staten og offentlige organer plikter å i størst mulig grad likebehandle alle redaktørstyrte journalistiske medier. Flertallet mener imidlertid at ikke alle redaktørstyrte journalistiske medier kan forvente tilgang til samtlige arenaer av offentlige interesser dersom plassbegrensninger eller andre praktiske hensyn setter begrensninger, og at en likebehandling ikke begrenser offentlige organers mulighet til å gå ut med informasjon av offentlig interesse i enkeltsituasjoner gjennom kontakt med et spesifikt valgt eller spesifikke valgte medier.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er på denne bakgrunn medforslagsstillere til forslaget nedenfor og viser til at eventuelle disputter om mediers tilgang til offentlige arenaer eksempelvis kan håndteres ved at medier ved avvisninger kan sende en sak til Sivilombudsmannen for vurdering av fremtidig tilgang. Disse medlemmer vil vise til at det i dag er Sivilombudsmannen som mottar klager ved nektelse av innsyn.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at staten og offentlige organer likebehandler redaktørstyrte journalistiske mediers adgang til arenaer som er av offentlig interesse.»