I proposisjonen ber
regjeringen om samtykke til ratifikasjon av tilleggsprotokoll 20. februar
2008 om elektroniske fraktbrev (eCMR) til Genève-konvensjonen 19. mai
1956 om fraktavtaler ved internasjonal godsbefordring på veg (CMR).
Det fremmes også forslag om endringer i vegfraktloven for å gjennomføre
eCMR i norsk rett og for å gjøre loven mer teknologinøytral.
I denne innstillingen
behandles samtykke til ratifikasjon av tilleggsprotokollen. Det
vises til egen innstilling om de nødvendige lovendringene som følge
av ratifikasjonen.
Ved grensekryssende
frakt av gods bidrar like regler om fraktbrev mellom statene til
å lette den internasjonale handelen, forbedre kontrollmulighetene
med næringen og ivareta hensynet til rettferdig konkurranse. Bruk
av papirbaserte fraktbrev er utbredt ved internasjonal godsbefordring
på vei. Dette skyldes hovedsakelig at CMR-konvensjonen krever at
fraktbrev skal utstedes ved slik godsbefordring. Konvensjonsteksten
fra 1956 tar naturlig nok ikke høyde for den eksplosive teknologiske
samfunnsutviklingen de siste tiårene. Selv om digitaliseringen har
muliggjort fraktbrev i elektronisk format, forutsetter CMR-konvensjonen
at fraktbrevene skal utferdiges på papir og i flere eksemplarer.
Vegfraktloven gjennomfører CMR-konvensjonen i norsk rett og forutsetter
også at det benyttes papirbaserte fraktbrev ved internasjonal godsbefordring.
Ved innenriks godsbefordring
er stillingen noe annerledes. Vegfraktlovens hovedregel er at det
skal benyttes papirbaserte fraktbrev, men ettersom CMR-konvensjonen
ikke gjelder ved innenriks godsbefordring, har lovgiver åpnet for
forholdsvis omfattende unntak. Blant annet kan bruk av fraktbrev
unnlates dersom partene er enige om det. Etter det departementet
erfarer, benytter flere næringsdrivende i dag elektroniske fraktbrev.
Det antas at slike fraktbrev ikke kan anses som fraktbrev i vegfraktlovens
forstand, og lovens regler om virkninger av fraktbrev får dermed
ikke anvendelse i disse tilfellene.
Transportnæringens
ønske om at elektroniske fraktbrev skal bli likestilt med papirbaserte
fraktbrev, er en vesentlig del av bakgrunnen for at CMR-konvensjonen
20. februar 2008 ble utvidet med en tilleggsprotokoll om elektroniske
fraktbrev (eCMR). Tilleggsprotokollen åpner for at elektroniske
fraktbrev og digital signatur kan tre i stedet for den tradisjonelle
papirbaserte fremgangsmåten ved avvikling av transportavtaler. Norge
undertegnet tilleggsprotokollen 27. mai 2008 med forbehold om ratifikasjon.
Siden vedtakelsen
av tilleggsprotokollen har antallet stater som har tiltrådt eller
ratifisert den, økt kontinuerlig. Videre har Europakommisjonen i
2015 oppfordret medlemsstatene til å ratifisere eCMR. At det stadig
åpnes for bruk av elektroniske fraktbrev i andre stater som driver
internasjonal handel, taler for å gjøre det samme i Norge for å
unngå unødige ulemper for den norske næringen.
Departementet antar
at bruk av elektroniske fraktbrev vil gi positive økonomiske og
administrative effekter både i og utenfor veitransportnæringen.
Det er vanskelig å se nevneverdige ulemper for private aktører ved at
det tilrettelegges for elektroniske fraktbrev, ettersom forslaget
bygger på frivillighet. Departementet legger til grunn at partene
i en fraktavtale kun vil benytte elektroniske fraktbrev dersom de
anser at slike fraktbrev gir en positiv merverdi. Det antas at fordelene
vil være størst ved internasjonal godsbefordring, da elektroniske
løsninger allerede til en viss grad er i bruk ved innenriks befordring.
For det offentlige
antar departementet at elektroniske fraktbrev ikke vil medføre økte
kostnader eller administrative byrder.