Internasjonalt samarbeid
er avgjørende for Norges sikkerhet, økonomi og velferd. Inntil nylig
har det vært lett å ta slikt samarbeid for gitt. Nå ser vi en tendens
til at multilaterale organisasjoner i mindre grad brukes til å løse
felles utfordringer gjennom kompromisser og samarbeid. Samtidig
står verden overfor store globale utfordringer som ingen stat kan
løse alene. Et sentralt mål for norsk utenrikspolitikk de neste
årene er derfor å støtte opp om forpliktende internasjonalt samarbeid
og det multilaterale systemet, slik at vi kan styrke vår evne til
å håndtere felles utfordringer og ivareta norske og globale interesser.
Det multilaterale
systemet er et nettverk av avtaler og organisasjoner satt opp av
verdens stater. Systemet slik vi kjenner det i dag, ble i hovedsak
utviklet etter andre verdenskrig, med organisasjoner som De forente nasjoner
(FN), North Atlantic Treaty Organization (NATO), Verdensbanken,
Det internasjonale valutafondet (IMF) og Den europeiske union (EU).
Ordet multilateral betyr flersidig og har tradisjonelt vært brukt
for å omtale samarbeid mellom tre eller flere stater.
Det multilaterale
systemet har flere funksjoner. Det er en arena der statene kan fremme
sine interesser og søke fredelige løsninger når disse er i konflikt.
Det er en møteplass som gjør det mulig å samarbeide om felles utfordringer.
Det er opphav til nye normer og spilleregler for internasjonalt
samarbeid og avtaler som er viktige for verden, som Parisavtalen
om klima og 2030-agendaen med de 17 bærekraftsmålene. I tillegg
samler og deler de multilaterale organisasjonene fakta og analyser
som statene kan bruke til å løse nasjonale og internasjonale problemer.
Den liberale verdensordenen
har vært avgjørende for utviklingen av det multilaterale systemet.
Den hviler blant annet på et sett med felles regler og verdier,
som individuelle rettigheter og friheter, rettssikkerhet og demokrati.
I dag er denne verdensordenen under stadig sterkere press. Samtidig
legger enkelte toneangivende land mindre vekt på multilateralt samarbeid
enn tidligere. Fremvoksende makter tar større plass enn før og fyller
internasjonalt samarbeid med nytt innhold, som ikke nødvendigvis
samsvarer med de verdiene den liberale verdensordenen bygger på.
Slik endres det multilaterale systemet og innholdet i det.
Det multilaterale
systemet, med den formen og det innholdet som har tjent Norge vel,
står overfor seks hovedutfordringer i dag. For det første er maktforholdene i
verden i endring. Betingelsene for internasjonalt samarbeid endres
når amerikansk og europeisk makt svekkes relativt sett og det økonomiske
tyngdepunktet i verden flyttes østover. Det er grunn til å anta
at den strategiske rivaliseringen mellom verdens stormakter, i første rekke
mellom USA og Kina, vil prege internasjonalt samarbeid i årene fremover
og ha konsekvenser for det multilaterale systemet.
For det andre utfordres
multilateralt samarbeid når store land velger å løse felles problemer
bilateralt, altså direkte mellom to land, eller i verste fall unilateralt,
i stedet for i et større fellesskap. Dette kan føre til større fragmentering
og mer uforutsigbarhet i forholdet mellom stater, og tjener i hovedsak
de statene som har makt og kapasitet til å presse gjennom sine synspunkter.
For land på Norges størrelse blir det vanskeligere å forsvare sine
interesser.
For det tredje er
de liberale verdiene samt normer og rettigheter under press, både
globalt og i vårt eget nabolag. Et økende antall land arbeider aktivt
for å forhindre videre fremgang i arbeidet for menneskers sivile
og politiske rettigheter. Samlet utfordres det multilaterale systemets
evne til å påvirke stater til å respektere individers grunnleggende
menneskerettigheter.
For det fjerde forsterker
økt ulikhet innad i land misnøyen med og mistilliten til globalisering
og de institusjonene som har lagt til rette for den. Mange globaliseringsmotstandere
omtaler det multilaterale systemet som en trussel mot nasjonal selvråderett,
mer enn som en arena hvor nasjonale myndigheter kan løse problemer
sammen. Dette kan svekke legitimiteten og øke det politiske presset
mot deltakelse i og finansiering av det multilaterale systemet.
For det femte utfordres
det multilaterale systemet av manglende effektivitet og representativitet.
Tiltro og tillit til internasjonalt samarbeid avhenger av at det
er relevant, legitimt og gir resultater. Tilliten svekkes når internasjonale
organisasjoner fremstår som handlingslammede, ineffektive eller
lite representative. Reformer som sørger for økt legitimitet og
bedre resultater er derfor avgjørende for organisasjonenes relevans,
og i noen tilfeller deres overlevelse. Løsningen på utfordringene er
ikke å forkaste det systemet statene møysommelig har bygd opp, men
å reformere det fra innsiden.
Og for det sjette
står verden overfor en rekke nye problemer som det haster å løse
i fellesskap, men som det multilaterale systemet ikke er satt opp
for å håndtere i dag. Grenseoverskridende sikkerhetsutfordringer som
terrorisme og digitale angrep truer enkeltindivider, samfunn og
stater. Klimaendringene og grensekryssende helsetrusler kan bare
håndteres gjennom sterkere internasjonalt engasjement. Nye utfordringer
står i kø og tilsier at vi trenger mer, ikke mindre, samarbeid over landegrensene.
Dagens situasjon
er utfordrende for Norge, fordi vi har bygd vår velferd og mye av
vår internasjonale innflytelse på det multilaterale systemet. Norges
multilaterale arbeid er forlengelsen av våre nasjonale prioriteringer, og
internasjonalt samarbeid er avgjørende for norske interesser på
mange områder. Multilaterale institusjoner som FN har vært sentrale
i utviklingen av folkeretten, som er rettssystemet som gjelder mellom
stater. Mindre land som Norge er særlig avhengige av at det finnes
regelverk som alle land må forholde seg til.
Norges sikkerhet
er avhengig av internasjonalt samarbeid innenfor organisasjoner
som NATO og FN, og med EU. Vårt medlemskap i NATO er avgjørende
for å utligne asymmetrien i forholdet til Russland og skape forutsigbarhet
samt underbygge et naboskap i nord som også er preget av dialog
og samarbeid. Kollektivt forsvar er også mer kostnadseffektivt enn
nasjonale eller bilaterale løsninger, selv om det ikke kan erstatte
behovet for et sterkt nasjonalt forsvar. Videre ivaretas norske
interesser i internasjonal terror- og kriminalitetsbekjempelse best
innenfor multilaterale rammer.
Som en åpen og relativt
liten økonomi er Norge avhengig av åpne, frie og velfungerende markeder.
Vi er tjent med en handelspolitikk med få barrierer for handel og
utenlandske bedriftsetableringer. Særlig EØS-avtalen og Norges medlemskap
i Verdens handelsorganisasjon (WTO) er av sentral betydning for
norsk økonomi. Det er også multilaterale avtaler og rammeverk som sikrer
at vi har rettigheter til naturressursene på vår kontinentalsokkel
og i våre havområder. For forvaltningen av våre felles sparepenger
i Statens pensjonsfond utland (SPU) er det viktig at det eksisterer
regelverk som sikrer åpne markeder, fri kapitalflyt og mulighet
til å investere i andre land.
Det multilaterale
systemet er også avgjørende for å nå bærekraftsmålene. Vi klarer
ikke å løse klima- og miljøproblemene vi står overfor, uten verdensomspennende
samarbeid. Internasjonale organisasjoner er viktige for å bekjempe
fattigdom og gi humanitær assistanse og beskyttelse til mennesker
i nød. Multilaterale finansieringsinstitusjoner som Verdensbanken
er viktige kanaler for resultatorientert norsk bistand. Å redde
liv og forbedre andre menneskers levekår er både i Norges interesse
og i tråd med våre verdier.
I sum viser gjennomgangen
av det multilaterale systemets betydning for norske interesser at
multilaterale avtaler og regelverk samt folkeretten er avgjørende for
å ivareta det norske samfunnets behov. Mange av våre viktigste bilaterale
relasjoner bygger også på samarbeid og avtaler som er fremforhandlet
i multilaterale fora. Å forhindre svekkelse av internasjonal rettsorden og
multilaterale styringssystemer er derfor Norges fremste utenrikspolitiske
interesse.
Norge har en rekke
verktøy for å fremme norske og felles interesser i det multilaterale
systemet. Internasjonale politiske innsatser, partnerskap, økonomiske
bidrag, bidrag fra Forsvaret og politiet, kandidaturer, styreplasser
og rekruttering av nordmenn til internasjonale organisasjoner er
blant disse. I et stadig skiftende landskap må representanter for
norske myndigheter vurdere fra sak til sak hvilke virkemidler og
arbeidsformer som fungerer best.
Utfordringene i det
multilaterale systemet krever at vi tilpasser vår innsats og prioriterer
tydeligere enn før hvor og hvordan vi engasjerer oss. De neste årene
må Norge prioritere å forsvare sitt utenrikspolitiske handlingsrom,
være en pådriver for reformer som gjør institusjonene mer effektive
og representative, søke enda tettere samarbeid med likesinnede land
i Europa, samarbeide mer om felles saker også med land som er forskjellige
fra oss, styrke norsk offentlig forvaltningsarbeid med multilaterale
spørsmål og sikre tilstrekkelige ressurser og riktig kompetanse
til multilateralt arbeid.
Organisasjoner som
FN, NATO, Verdensbanken, IMF og WTO er ikke bare eksempler på organisasjoner vi
er medlem av. Det er også organisasjoner Norge var med på å grunnlegge.
Norge har ikke vært en passiv tilskuer til fremveksten av den regelbaserte
verdensordenen, men en aktiv deltaker i å bygge den. Nå må vi forsvare
og videreutvikle det vi har vært med på å skape.
Formålet med denne
meldingen er å klargjøre norske interesser i multilateralt samarbeid
og fremme forslag til hvordan Norge best kan bruke sine ressurser. Endringene
i det multilaterale systemet er betydelige og skjer raskt. Det maner
til varsomhet i omtale av hvordan internasjonalt samarbeid vil utvikle
seg over tid. Denne meldingen legger derfor et femårsperspektiv
til grunn.
Meldingens innhold
er blitt diskutert i en serie åpne møter rundt om i landet. Fagmiljøer
i inn- og utland, næringsliv og sivilt samfunn har gitt innspill,
og det har vært avholdt konsultasjoner med myndigheter i flere land.
Del 1 av meldingen beskriver hva det multilaterale systemet er og
hvilke utfordringer det står overfor. Del 2 synliggjør norske interesser
i multilateralt samarbeid, hva endringene i systemet betyr for oss
og hva Norge bør prioritere de nærmeste årene.
Meldingen bygger
på regjeringens vedtatte politikk, herunder tidligere meldinger
til Stortinget om globale sikkerhetsutfordringer i utenrikspolitikken,
næringsutvikling innenfor utviklingssamarbeidet, globalisering og
handel, utdanning for utvikling, menneskerettigheter, hav, utviklingspolitikk
i lys av bærekraftsmålene, veivalg i utenriks- og sikkerhetspolitikken,
samt strategier for samarbeidet med EU og for norsk humanitær politikk.