Komiteens utkast til innstilling ble 4. juni 2019 oversendt finanskomiteen til uttalelse. Finanskomiteen uttaler følgende i brev av 7. juni 2019:

«Det vises til oversendt utkast til innstilling fra energi- og miljøkomiteen av 4. juni 2019 vedrørende Dok. 8:103 (2018-2019) Representantforslag fra stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes om en ny industriell revolusjon – rettferdig og miljøvennlig.

Finanskomiteen har følgende merknader til innstillingen:

‘Finanskomiteens medlemmer viser til sine respektive partiers merknader i energi- og miljøkomiteens utkast til innstilling til Dok. 8:103 (2018-2019) gjeldende forslagene 10 og 12 om endring av investeringsstrategien i Statens pensjonsfond utland, og slutter seg til disse. Komiteen viser for øvrig til sine respektive merknader i Innst. 344 (2018-2019), jf. Meld. St. 20 (2018-2019).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, viser til avtale mellom disse partiene vedrørende tredje energimarkedspakke, samt til de respektive merknader og forslag i Innst. 178 S (2017-2018) og Innst. 175 L (2017- 2018).

Komiteens medlem fra Rødt registrerer at næringsministeren i sin kommentar til representantforslaget 8. mai 2019 unngår å nevne mange av de momentene dette medlem har inkludert i representantforslaget. Det er vanskelig å forstå dette på annen måte enn at regjeringen ikke er interessert i å søke å forlenge de nasjonale produkt- og verdikjedene, ta vare på norske lønns- og arbeidsforhold, eller å sikre at partene i arbeidslivet er inkludert.

Dette medlem er sikker på at den nødvendige omstillingen ikke vil kunne lykkes hvis ikke fagforeninger og arbeidsfolk er inkludert og har innflytelse i prosessene. Vanlige arbeidsfolk sitter på erfaring og kunnskap som er helt nødvendig for å kunne omstille industrien og økonomien på en måte som er grønn, rettferdig og har folkelig oppslutning. Nettopp av den grunn, vil dette medlem påpeke at Rødt i prosessen fram mot å fremme disse forslagene har diskutert problemstillingene og fått innspill fra næringslivet selv, fagforeninger, miljøbevegelsen og andre organisasjoner i sivilsamfunnet. Også i etterkant har det kommet innspill som bidrar til at dette medlem vil fremme både forslag som skiller seg fra de opprinnelige og noen helt nye forslag.

Dette medlem registrerer at både næringsministeren og representantene fra regjeringspartiene i energi- og miljøkomiteen viser til etablert politikk og eksisterende virkemidler som tilstrekkelig for å løse dagens miljø- og klimautfordringer. Dette til tross for at dagens politikk bommer på dagens klimamål med flere millioner tonn klimagassutslipp, og at de norske klimagassutslippene økte i fjor.

Dette medlem viser til at samtidig som tall for 1. kvartal 2019 viser en nedgang i produksjonen i fastlandsindustrien, anslår SSB at oljeinvesteringene i 2019 skal øke med over 20 prosent. Norsk økonomi og arbeidsplasser blir igjen stadig mer avhengig av petroleumssektoren, noe som vil resultere i store klimagassutslipp mer enn 50 år frem i tid.

Hvis vi innen 2030 skal ha bidratt til en reduksjon av globale klimagassutslipp som gjør oss i stand til å unngå klimaendringer på mer enn 1,5 grader, trengs det etter dette medlems mening en stor omveltning i norsk industri og næringsliv. Uten en planmessig og rettferdig oppbygging av ny industri vil vi stå i fare for å miste både arbeidsplasser, kompetansemiljøer og kunnskap som fellesskapet er avhengig av. Alternativet er ikke å fortsette som før, men å vente på en markedsstyrt krasjlanding den dagen globale klimaavtaler og karbonavgifter virkelig får effekt. En slik kollaps tjener verket arbeidsfolk eller miljøet på, det så vi under oljenedturen i 2014 da aksjonærer og ledere fikk milliarder i utbytter og bonuser, mens folk mistet jobben i tusentalls. I en slik situasjon er det sterkt bekymringsverdig både for arbeidsfolk og miljøet at regjeringen og regjeringspartiene er tilfredse med tiltak som ikke bare er utilstrekkelige, men som også trekker oss i feil retning.

Dette medlem viser til Mariana Mazzucattos forskning som viser hvordan store teknologiske fremskritt og privat bedriftsutvikling har vært avhengig av aktiv statlig næringspolitikk. Teknologien bak iPhone ble stort sett utviklet av offentlige aktører, selv om Apple satte dem sammen til et produkt. Gjennomgående har statlige investeringer vært nødvendige for utviklingen av mange av de viktigste selskapene i USA i dag. Privat kapital vil stort sett gå dit avkastingen er høyest, noe som gjør at olje- og gassindustrien er mer attraktiv enn fornybar energi og mye annen teknologiutvikling. Staten har mulighet til å være en langsiktig og risikovillig investor, noe som er helt nødvendig i den omstillingen vi nå trenger. Kapitalbehovet til dette overstiger dramatisk de 500 millionene regjeringen har avsatt i Nysnø eller tilskuddene via Enova. Mens andre land vurderer å lånefinansiere sine ulike varianter av New Green Deal sitter Norge på verdens største kapitalfond under demokratisk styring. Dette medlem mener at det er på tide å se på hvordan dette fondet kan brukes til å sikre helt nødvendig omstilling.

Dette medlem viser til at regjeringen i Prop. 97 L (2018–2019) Lov om Norges Bank og pengevesenet mv. (sentralbankloven) har skrevet følgende:

«Dersom det ble åpnet for at deler av SPU skulle investeres innenlands, ville investeringsnivået i økonomien, alt annet likt, kunne bli for høyt.»

Dette medlem viser til at en slik omstilling nettopp krever at alt annet ikke er likt. For det første vil investeringene i petroleumssektoren reduseres kraftig, parallelt med økte investeringer i fornybare næringer. For det andre kan det være nødvendig å bruke skattepolitikken for å flytte samfunnets ressurser fra privat forbruk til for eksempel grønne investeringer. Skattelegging av de rike er, i motsetning til såkalte vekstfremmende skattelettelser som bidrar til det motsatte, et viktig tiltak for å sikre at investeringene kanaliseres dit de trengs.

Dagens statlige eierskap er i hovedsak passivt, og også for statlige eide bedrifter er rene bedriftsøkonomiske hensyn den primære driveren. Det gjør at flere av de statlige bedriftene driver en politikk som aktivt motarbeider for eksempel klimamål. Equinors fornybarandel ligger fortsatt under 5 prosent, noe som tydelig viser at de bedriftsøkonomiske hensyn står i motstrid til det grønne skiftet. En aktiv statlig næringspolitikk bør bidra til det motsatte.

Dette medlem registrerer at flere partier tar til orde for storstilt utbygging av havvind der formålet er eksport av kraft som skal sikre fornybar energi i Europa. Dette medlem vil vise til at norsk elektrisitetsforsyning i dag er på tre promille av energiforsyningen i Europa. Selv med en dobling gjennom utbygging av ny fornybar energi vil den norske energiproduksjonen i liten grad sikre fornybarsatsingen i disse landene. Dette medlem mener norsk kraftproduksjon må sikre utfasing av fossil energibruk i Norge, samt sikre at norsk kraftforedlende industri fortsatt har ren og billig energi som et konkurransefortrinn.

Dette medlem mener at Norge framfor å eksportere kraft som råvare heller bør eksportere industriprodukter og teknologi som gjør andre land i stand til å bygge ren energi der de er. Dette krever teknologiutvikling nasjonalt, blant annet gjennom å bygge opp noen anlegg for dyp geotermisk energi og havvind i Norge. Videre bør man heller eksportere komponenter og teknologi slik at andre land kan bygge slike anlegg selv. Det vil også redusere tapet av energi i overføringsleddet.

Det er ikke behov for å bygge nye kraftkabler. Når Statnett sine to nye kabler til Tyskland og Storbritannia er ferdig utbygd og i drift om 2-3 år, vil Norge ha en overføringskapasitet på 78 TWh, noe som tilsvarer mer enn halvparten av årlig kraftproduksjon som de siste årene har ligget på omtrent 140 TWh. Dette mer enn dekker behovet for kraftutveksling med naboland.

Dette medlem registrerer at de øvrige partiene ikke synes å se behovet for en egen utvikling av dyp geotermisk energi. Det er i dag mye kunnskap om og effektiv bruk av grunn geotermisk energi til oppvarming. Dyp geotermisk energi vil til det fulle kunne utnytte geologisk kunnskap og boreteknologi fra petroleumsindustrien. Det er i tillegg sterke fagmiljøer på geotermisk energi i Norge. Det vil også kunne gi fornybar energi ved å bore brønner i områder der det allerede er infrastruktur og bebyggelse, noe som gjør dette til utvikling av fornybar energi som tar mer hensyn til uberørt natur enn for eksempel vindkraft. Når det gjelder utbygging av fornybar energi, er det etter dette medlems mening nødvendig å finne løsninger som ikke bidrar til ytterligere tap av biologisk mangfold.

Dette medlem mener en forutsetning for utvikling av hydrogen som drivstoff må være at denne utvinnes fra fornybare og ikke fossile kilder. Så lenge det ikke er velfungerende teknologi som sikrer karbonfangst og –lagring kan vi ikke basere hydrogenutvinning på fossil gass.

Selv om norsk industri i dag har lave utslipp knyttet til energibruk er det fortsatt store utslipp fra prosessindustrien. Dette skyldes blant annet bruk av fossile kilder som innsatsfaktor i disse prosessene. Derfor er det nødvendig å arbeide for ytterligere reduksjon av utslippene i industrien, blant annet gjennom å erstatte dette med andre innsatsfaktorer. Smelteverket Tizir i Tyssedal utvikler i dag teknologi for å erstatte kull med hydrogen og dermed erstatte utslippene fra produksjonen med 90 prosent. Det er behov for en ytterligere satsing på hydrogen i prosessindustrien.

Dette medlem har tatt til orde for økte statlige investeringer og eierskap. Samtidig ser dette medlem at det er grunn til å sikre et mer variert eierskap til en del av den fremtidsrettede industrien, både gjennom regionalt offentlig eierskap, og ulike modeller med arbeiderstyrte bedrifter.

Komiteen har for øvrig ingen merknader.’»