2.1 Generelle merknader
Komiteen gjennomførte 21. mai
2019 åpen høring i sin behandling av Prop. 113 S (2018–2019). Komiteen viser
til at kommunene er bærebjelken i folkestyret og velferdssamfunnet.
Et sterkt lokalt folkestyre gir folk og lokalsamfunn frihet og mulighet
til å styre sin egen hverdag og samfunnsutviklingen.
Komiteen merker seg at regjeringen
jobber for å få videreført kommunereformen fordi regjeringen mener
at «sammenslåing av kommuner er en mer fremtidsrettet og demokratisk
løsning, og legger derfor fortsatt til rette for at kommuner som
ønsker å slå seg sammen gjennom gjensidige lokale vedtak vil få
ta del i gode og langsiktige økonomiske virkemidler». Komiteen viser
i denne sammenheng til Stortingets vedtak ved behandling av Innst.
52 S (2017–2018):
«Vedtak 93: ‘Stortinget
ber regjeringen legge til grunn at gode og frivillige prosesser
skal være utgangspunkt for endringer av kommunestrukturen. Eventuelle kommunesammenslåinger
i perioden 2017–2021 skal utelukkende bygge på frivillighet.’
Vedtak 94: ‘Stortinget
ber regjeringen legge til grunn at inntektssystemet for kommunene
skal sikre likeverdige muligheter til å utvikle velferdstjenester
til innbyggerne og ikke brukes som element i videreføring av kommunereformen.’»
Komiteen merker seg at regjeringen
vektlegger at eventuelle sammenslåinger skal baseres på frivillighet og
lokale vedtak, og mener det er positivt at innbyggerne i lokalvalget
høsten 2019 kan påvirke om kommunen skal sammenslås.
Komiteen viser til at regjeringen
legger opp til en realvekst i frie inntekter til kommunene på mellom
1 og 2 mrd. kroner. Til fylkene legges det opp til en realvekst i
frie inntekter på -0,2 til 0,1 mrd. kroner. For kommunesektoren
samlet tilsvarer det en vekst på mellom 0,3 og 0,5 pst. Dette sees
i sammenheng med at fylkeskommunene antas å få en nedgang i sine
demografiutgifter som følge av anslåtte endringer i befolkningens
sammensetning. Realveksten i kommunesektorens samlede inntekter
er anslått til mellom 0,2 og 1,5 mrd. kroner. Det tilsvarer en vekst
på mellom 0 og 0,3 pst. Komiteen merker seg Teknisk
beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) sine
beregninger som viser at kommunesektoren kan få merutgifter i 2020
på om lag 1,3 mrd. kroner knyttet til demografi. 0,9 mrd. kroner
av disse merutgiftene er til tjenester som finansieres av de frie
inntektene.
Komiteen merker seg at regjeringen
mener ytterligere effektivisering kan gi økt handlingsrom i de kommunale
budsjettene. I perioden 2008–2017 er samlet effektivisering innenfor
sektorene barnehage, grunnskole og pleie og omsorg økt med om lag
0,3 pst. per år. Det vises i kommuneproposisjonen til at regjeringen
mener 0,5 pst. er et realistisk mål, noe som ville kunne frigjøre 1,3
mrd. kroner til tjenesteproduksjon i kommunene.
Komiteen viser til at regjeringen
på vanlig måte legger opp til at de kommunale og fylkeskommunale skattørene
for 2020 fastsettes ved behandlingen av statsbudsjettet. Det legges
opp til at skattøret fastsettes ut fra målsettingen om at skatteinntektene
skal utgjøre 40 pst. av kommunenes samlede inntekter. Komiteen viser
til at regjeringen legger prinsippet om juridisk og økonomisk rammestyring
til grunn for styringen av kommunesektoren.
Komiteen viser til at fylkeskommunene
som er vedtatt slått sammen, nå er i en viktig og krevende fase
i sammenslåingsarbeidet. For de oppgavene som skal overføres fra
2020, vil departementene komme tilbake med budsjettforslag og overføringer
i statsbudsjettet for 2020.
Komiteen mener det er viktig
at det legges opp til forutsigbarhet for fylkeskommunene, både omkring
organisering og finansiering. Det legges til grunn at økningene
i rammeoverføringene til fylkeskommunene skal sette dem i stand
til å ivareta alle dagens og fremtidige oppgaver på en god måte. Komiteen viser
til at regjeringens målsetting med regionreformen er sterkere regioner
som kan gi bedre tjenester og være en viktig aktør i samfunnsutviklingen.
Dette forutsetter naturligvis økonomisk handlingsrom til å løse
oppgavene.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, mener rammestyring av kommunesektoren
bidrar til effektiv bruk av offentlige ressurser og til at innbyggerne
får et best mulig tilbud innenfor de gitte økonomiske rammene. Flertallet viser
til regjeringens målsetting om å oppnå en reduksjon i antallet øremerkede
tilskuddsordninger, og er enig med regjeringen i at dette vil gi
en mer hensiktsmessig forvaltning.
Komiteen viser
til de særlige begrunnelsene for Nord-Norge-tilskuddet og at dette
er viktig for å sørge for et inntektsnivå for de nordnorske fylkene
som setter dem i stand til å ivareta de særlige utfordringer og
muligheter landsdelen har. Videre er skjønnstilskuddet et viktig
virkemiddel for å fange opp elementer som ikke inntektssystemet
fanger opp.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
er imot innlemming av tilskuddet til veterinærvakt i rammetilskuddet
til kommuner, videre vises det til merknader og forslag under kapittel
2.13.7.1 i innstillingen.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti registrerer
at det går godt i norsk økonomi. Flere kommer i jobb, og veksten
er høy. Investeringsviljen i fastlandsbedriftene har ikke vært sterkere
på ti år. Den positive utviklingen ser ut til å fortsette fremover.
Siden regjeringen Solberg tiltrådte i 2013, har kommunesektorens
frie inntekter økt med rundt 30 mrd. kroner. Oppdaterte, foreløpige
tall viser en gjennomsnittlig årlig vekst i kommunesektorens frie
inntekter per innbygger på 0,7 pst. i perioden 2013–2018, mot 0,6
pst. i perioden 2005–2013. I 2018 fikk kommunesektoren som helhet
et netto driftsresultat på 2,7 pst. av inntektene. Dette er høyere
enn TBUs anbefaling. De gode driftsresultatene de siste årene har
gjort at antall kommuner i ROBEK har gått kraftig ned. Ved inngangen
til mai 2019 var i alt 16 kommuner registrert i ROBEK, det laveste
antallet noensinne. Regnskapstallene for 2018 tilsier at antallet
kan gå ytterligere ned, til rundt 10 kommuner, så snart kommunestyrene
har vedtatt årsregnskapene for 2018. Veksten som foreslås i kommuneproposisjonen
for 2020, må sees i lys av at det antas å bli lav vekst i demografi-
og pensjonskostnadene i 2020.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil styrke kommuneøkonomien for å gi innbyggerne bedre kvalitet
på viktige velferdstjenester som barnehage, skole, eldreomsorg,
helsetjenester og andre sentrale tjenester kommunene og fylkeskommunene
har ansvaret for.
Flertallet viser til at sektoren
under regjeringen Stoltenberg II fikk et betydelig økonomisk løft,
og at de respektive partier har videreført satsingen på velferd
lokalt i sine alternative statsbudsjett i forrige periode og inneværende
periode.
Flertallet viser til at regjeringens
egne tall viser at gjennomsnittlig årlig realvekst i kommunesektorens frie
inntekter for årene 2014 til og med 2020, gitt regjeringens forslag
i kommuneproposisjonen, vil være 1,2 pst. Flertallet vil i den sammenheng
peke på at veksten i perioden med rød-grønn regjering var 1,8 pst.
Det er derfor ikke grunnlag for å hevde at veksten i kommuneøkonomien
er sterkere nå enn tidligere.
Flertallet vil også påpeke
at tall fra regjeringen viser at gjennomsnittlig årlig realvekst
i kommunesektorens frie inntekter for årene 2018, 2019 og 2020 er
0 pst. Regjeringen legger med dette opp til at sektoren ikke skal
ha noen reell vekst i sine frie inntekter i perioden 2018–2020.
Med et slikt økonomisk opplegg mener disse medlemmer at regjeringen
prioriterer ned skole, eldreomsorg og andre viktige velferdstjenester
i kommunene.
Flertallet viser til at sysselsettingsveksten
i kommunene har gått ned med denne regjeringen. Dette viser at regjeringen
ikke i tilstrekkelig grad har satt kommunene i stand til å ansette
flere lærere, sykepleiere og andre yrkesgrupper som er viktige for
tjenestetilbudet til innbyggerne. Tall fra nasjonalregnskapet viser
at i perioden 2006–2013 ble det i snitt årlig 8 500 flere ansatte i
kommunesektoren. I perioden 2014–2018 har dette sunket til et årlig
snitt på 5 400.
Flertallet viser til at de
siste årene har kommuneøkonomien blitt reddet av engangspenger fra
ekstra skatteinntekter og konsesjonsavgifter. I tillegg har kommunene
benyttet sine egne inntektsmuligheter gjennom eiendomsskatt. Flertallet mener
kommunenes inntekter må styrkes gjennom at Stortinget prioriterer
å øke veksten i sektorens inntekter betydelig sammenlignet med regjeringens
forslag.
Flertallet merker seg at
det i proposisjonen legges opp til at overføring av oppgavene til
fylkeskommunene i utgangspunktet vil medføre overføring av de ressursene
som staten i dag har med oppgavene, med unntak av forslaget knyttet
til sams vegadministrasjon. Flertallet mener prinsippet
om at finansieringen skal følge oppgaven, ikke personene, ikke er
fulgt opp. Forslaget går ut på at fylkene skal få overført budsjettmidler
til det antall ansatte som de faktisk får overført fra Statens vegvesen. Flertallet mener
fylkeskommunene må få tilført de ressursene som er tilknyttet antallet
stillinger Statens vegvesen har brukt til fylkesvegdelen av sams
vegadministrasjon.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet legger til grunn at rammefinansiering
gjennom særskilt fordeling skal gjelde for overføring av sams vegadministrasjon. Disse medlemmer ber
regjeringen sørge for at i de tilfeller kostnadene til overførte
stillinger overstiger rammefinansieringen, må regjeringen sørge
for en overgangsordning for de fylkeskommunene som eventuelt berøres
av dette, og komme tilbake i statsbudsjettet for 2020.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser
til at Stortinget har konkludert med at den delen av sams veiadministrasjon
som gjelder fylkesveiene, i sin helhet overføres til fylkeskommunene.
Dette gjelder administreringen og utføringen av oppgaver knyttet
til utredning, planlegging, bygging, forvaltning, drift og vedlikehold
av fylkesvei. For løpende driftskontrakter vil det måtte etableres
overgangsordninger. Det pågår forhandlinger mellom Statens vegvesen
og den enkelte fylkeskommune. Disse medlemmer legger til grunn
at forhandlingene fører frem til en løsning som ivaretar både fylkeskommunenes
og Statens vegvesens behov. Oppgaver knyttet til sikkerhet og beredskap
og ansvaret for Nasjonal vegdatabank og veitrafikksentralene skal
videreføres som nasjonale oppgaver i Statens vegvesen.
Totalt brukte Statens
vegvesen om lag 1 850 stillinger til fylkesveioppgaver i 2018, fordelt
på over 4 000 ansatte. Finansieringen av sams veiadministrasjon
er innrettet slik at fylkeskommunene faktureres for arbeid til planlegging
og investering. Staten bekoster den øvrige ressursbruken, som ble
kalkulert til 1 053 stillinger i 2018. Disse medlemmer registrerer
at regjeringen legger til grunn at arbeidsmiljølovens bestemmelser
om virksomhetsoverdragelse vil gjelde direkte for ansatte i Statens
vegvesen som er organisert i enheter for fylkesvei som beholder
sin identitet etter overføringen. Den store andelen av de ansatte
i Statens vegvesen som også har utført riksveioppgaver, vil ikke
være organisert i enheter som beholder sin identitet iht. arbeidsmiljølovens
bestemmelser. Spørsmålet om overføring skal her søkes løst gjennom
dialog og avtale mellom staten og fylkeskommunene, med utgangspunkt
i fylkeskommunenes behov og hensynet til de ansatte det gjelder.
Fylkeskommunene vil få overført budsjettmidler til lønnskostnader
til ansatte som de overtar fra Statens vegvesen, der staten dekker
slike kostnader i dag.
Disse medlemmer støtter regjeringen
i at fylkeskommunene vil få overført budsjettmidler til lønnskostnader
til ansatte som de overtar fra Statens vegvesen, der staten dekker
slike kostnader i dag, og at dette ligger til grunn i avtaledialogen
som pågår mellom Statens vegvesen og fylkeskommunene. Det er fra
regjeringens side lagt opp til at den vil komme tilbake til budsjettoverføringen
i statsbudsjettet for 2020, jf. omtale i kommuneproposisjonen for
2020.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener fylkene må få dekket
engangskostnader til IKT som følge av overføring av sams vegadministrasjon.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti mener at også midler til IKT,
en del av utstyrsparken og utgifter til administrasjon må overføres fra
staten til fylkeskommunene. Dette medlem viser for øvrig
til egne merknader ellers i denne innstillingen.
Dette medlem viser til egne
merknader i innstillingen om regionreformen om at overføringen av
sams vegadministrasjon var altfor dårlig utredet, og blant annet
var ikke slike spørsmål avklart. Det er sterkt kritikkverdig av
regjeringen å foreslå å gjennomføre denne oppgaveoverføringen på
en slik måte.
Dette medlem viser for øvrig
til egne merknader og forslag i Innst. 312 L (2018–2019).
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener regjeringens oppgaveoverføring til fylkeskommunene i forbindelse med
regionreformen ikke forsvarer ressursbruken eller tvangen overfor
fylkeskommunene. Oppgavene som ble vedtatt i forbindelse med Stortingets
behandling av Meld. St. 6 (2018–2019) høsten 2018, innebærer ikke
en oppgaveoverføring som forutsetter en ny fylkesstruktur. Oppgaveoverføringen
forutsetter overføring av midler til å løse oppgavene.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet mener det er uheldig at mange av oppgavene
i stortingsmeldingen bare skal utredes eller vurderes, noe som sammen
med uavklart finansiering ikke gir forutsigbarhet for fylkeskommunenes
arbeid. Det er en forutsetning at det legges opp til forutsigbarhet
for fylkeskommunene, både omkring organisering og finansiering.
Nivået på rammeoverføringene til fylkeskommunene må kunne sette
dem i stand til å ivareta både dagens og fremtidige oppgaver.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser
til proposisjonen, der det varsles at det i statsbudsjettet til
høsten vil bli foreslått å innlemme en rekke øremerkede tilskudd
i rammetilskuddet til kommuner og fylkeskommuner. Tolv tilskudd
skal innlemmes i 2020. I tillegg kommer oppgaveoverføringer som
finansieres gjennom frie inntekter. Det varsles at flere tilskudd
skal innlemmes i årene fremover. Dette er tilskudd til både kommuner
og fylkeskommuner. Arbeidet med å innlemme tilskudd har bakgrunn
i blant annet områdegjennomgangen som ble levert i desember 2017,
og regionreformen.
Disse medlemmer mener frie
inntekter styrker det lokale selvstyret og gir mindre byråkrati.
Noen av tilskuddene er varslet at vil bli fordelt særskilt, og at
regjeringen vil komme tilbake til dette i budsjettet. Disse medlemmer mener
at særskilte øremerkede midler som for eksempel midler til vaktgodtgjøring
for klinisk veterinærvakt utenom arbeidstid må fordeles etter landbruksnøkkelen
eller en tilsvarende løsning. Tilsvarende fordelingsmekanismer bør
også vurderes for andre tilskuddsordninger som for eksempel fiskerihavner.
Disse medlemmer viser til
at fylkeskommunene har ansvaret for litt over 100 ferjesamband og
omtrent like mange båtruter. Reduksjon av klimagassutslipp fra ferjer
og hurtigbåt er viktige og gode tiltak. Derfor har regjeringen foreslått
økte midler til ferjer og hurtigbåter for å bidra til modernisering
av flåten og mindre utslipp. Sektoren er i rask endring, og rundt
70–80 ferjer vil ha installert batterier i løpet av 2022. Fylkene har
gjennom anskaffelser av båt- og ferjetjenester betydelig innkjøpsmakt
som kan brukes til å få innovative, grønne og effektive anskaffelser.
Fylkene kan ha behov for å styrke kompetansen og samle ressursene
for å få til gode anskaffelser. Disse medlemmer viser til
at det kan være gevinster å hente ved samarbeid og samordning av
anskaffelser, og vil oppfordre fylkene til å vurdere dette.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet vil ha et samfunn som bygger på sterke
fellesskap og små forskjeller. Disse medlemmer mener kommunene
er avgjørende for å sikre gode velferdstjenester i hele landet.
God eldreomsorg og en god skole er bare mulig om kommunene holder
høy kvalitet på sine tjenester og sikres en sterk og forutsigbar
økonomi. Disse
medlemmer mener det krever en politikk som utjevner forskjeller
mellom kommunene, blant annet på grunn av ulikheter i skatteinntekter,
flyttestrømmer og demografiske endringer.
Disse medlemmer mener den
viktigste demografiske utfordringen kommunene står overfor, er den kraftige
økningen i antall eldre. Det krever at kommunene stimuleres til
å bygge ut tilbudet med tilstrekkelige dekningsgrader, og at kommunenes
økonomi styrkes.
Etter disse medlemmers syn
er kommunenes viktigste ressurs menneskene som jobber der. Kommunene
må organisere sine tjenester på en måte som gjør dem attraktive
som arbeidsplasser, med flere heltidsstillinger og faste ansettelser.
Kommunene som anerkjenner de ansattes kompetanse, investerer i videreutvikling av
de ansattes kompetanse.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet vil bygge samfunnet
nedenfra og derfor vil spre makt, bosetting, arbeidsplasser, kapital
og kompetanse. Målet er at alle skal ha mulighet til å bosette seg
der de ønsker. Utviklingen av kommunesektoren er viktig for å nå
målene om å opprettholde spredt bosetting og et variert næringsliv
i hele landet.
Disse medlemmer mener det
lokale selvstyret og folkestyret må styrkes slik at flere får ta
del i utviklingen av sine lokalsamfunn. Det er derfor behov for
å opprettholde en variert kommune- og fylkesstruktur. Kommunesektoren
skal gis en finansiering som gjør dette mulig.
Disse medlemmer viser til
at Senterpartiet er imot regjeringens kommune- og regionreform fordi
vi mener kommune- og fylkessammenslåinger skal være basert på frivillighet
og på lokale initiativ hvor innbyggerne får si sin mening gjennom
lokale folkeavstemninger.
Disse medlemmer deler ikke
regjeringens oppfatning av at større regioner vil føre til bedre
tjenester til innbyggerne. Det er ingenting som tyder på at sammenslåing
vil gi muligheter for bedre tjenester, det vil derimot gi mer tungdrevne
og byråkratiske tjenester. Disse medlemmer er bekymret
for om de nye regionene vil klare å levere like gode tjenester etter
fylkessammenslåinger, da store geografiske enheter kan bety svekket
lokalkunnskap.
Disse medlemmer er uenig
med regjeringen som sier at kommuner med under 5 000 innbyggere
er for små til å tilby gode tjenester til sine innbyggere og derfor
må sammenslås. Geografi og spredt bosetting tilsier at en variert
kommunestruktur er best tilpasset hvordan folk bor og arbeider i
Norge. Regjeringens idé om at et gitt innbyggertall skal svare ut
de utfordringene og forskjellene man finner i Kommune-Norge, harmonerer
ikke med kartet. Disse
medlemmer er opptatt av å utvikle et godt offentlig tjenestetilbud
i hele Norge. Helse, skole og velferd skal være utbygd i alle deler
av landet og sikre folk et likeverdig tjenestetilbud, uavhengig
av hvor man bor. Skal man videreutvikle hele landet og sørge for
verdiskaping og bosetting i både by og distrikt, er man avhengig
av lokalt tilpassede løsninger, sosial og geografisk utjevning og
et sterkt lokaldemokrati.
Disse medlemmer mener regjeringens
opplegg for kommunesektoren tyder på at regjeringen ikke ønsker
å opprettholde levende lokalsamfunn med spredt bosetting og aktivitet
i hele landet. Hva vi skal leve av i Norge i framtiden, er en større
debatt som Senterpartiet ønsker velkommen. Norges rikdom er bygget
på naturressursene våre. Spredt bosetting har vært avgjørende for
den velferdsutviklingen Norge har hatt. Det er ikke noe som tyder
på at behovet for å ta i bruk naturressursene vil reduseres i fremtiden.
Næringsressurser er spredt i hele landet, da mener disse medlemmer at Norge
er avhengig av at folk bor i hele landet, folk som ser muligheter
og tar disse i bruk for verdiskaping.
Ved å innføre begrep
som «frivillig og ufrivillig små» kommuner og knytte dette til at
områder med lavt folketall og store avstander får lavere inntekter
dersom de sier nei til sammenslåing, bruker man inntektssystemet til
kommunesammenslåing heller enn å være opptatt av å ivareta tjenestetilbudet
også i distriktene. Fordelingsvirkningene av omleggingen for fylkeskommunene
i 2015 ga Oslo en vekst på 950 kroner per innbygger over fem år,
mens Sogn og Fjordane og Nordland taper henholdsvis 2 427 og 1 043
kroner per innbygger. Endringene som ble gjennomført i inntektssystemet
for kommunene i 2017, førte til at blant kommuner med mellom 2 000
og 25 000 innbyggere tapte 239 kommuner på omleggingen, mens 51
kom i pluss. Alle kommuner over 25 000 innbyggere kom i pluss.
Disse medlemmer viser til
at regjeringens forslag til rammer for frie inntekter i 2020 skaper
usikkerhet i kommunesektoren. Ifølge KS vil
«En inntektsvekst
på rundt to mrd. kroner […] gi kommunene noe større handlingsrom
for å levere gode velferdstjenester til innbyggerne. En inntektsøkning ned
mot én milliard vil være brukt opp før vi begynner, fordi endringer
i befolkningssammensetningen påfører kommunene en automatisk utgiftsøkning
på nesten det samme beløpet.»
Disse medlemmer viser til
at for fylkeskommunene er det i regjeringens opplegg forutsatt en
rammejustering på minus 200 mill. kroner til pluss 100 mill. kroner.
Fylker og kommuner har stort ansvar på transportområdet, men de
statlige overføringene står ikke i forhold til oppgavene som skal
løses. Disse
medlemmer viser til at Senterpartiet går inn for å styrke disse
bevilgningene kraftig, slik at særlig fylkesveinettet kan få et
økt vedlikehold. Disse
medlemmer er kritiske til den rammen regjeringen foreslår
for fylkeskommunen, innsparingsmulighetene i videregående skole er
begrensede, og utgiftsbehovet til særlig samferdselsområdet er enormt.
Regjeringens forslag gir ingen mulighet til satsing innenfor kollektivtrafikk,
vedlikehold av fylkesveiene, gang- og sykkelveier eller andre områder
som fylkeskommunen har ansvar for. Det vises til at et samlet storting
er enig om at det er behov for en særskilt innsats for å redusere
vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti vil styrke kommunenes og fylkenes
økonomi. Dette er et verdivalg der fellesskapet for de mange settes
foran skattelette til de få og rikeste. God offentlig velferd og
service er en bærebjelke for et godt samfunn, for trygghet i hverdagen
til folk og er en helt nødvendig infrastruktur for næringslivet.
For at kommunesektoren skal fylle denne rollen, må kommuneøkonomien
gi rom for denne store oppgaven. Dette medlem viser til at
Sosialistisk Venstrepartis kommunesektorsatsing og budsjettopplegg
vil bidra til å stabilisere økonomien, gi god velferd og skole,
gi mindre økonomisk ulikhet og flere hele stillinger, redusere arbeidsløshet
og gjøre kommunesektoren til en bedre samarbeidsaktør for næringslivet.
Dette medlem viser til at
forskjellen mellom partiene handler om hvor høyt man vil prioritere
velferd. Det er ikke skoleeleven, hjelpepleieren eller bestemor
som er for dyr. Det som mangler, er vilje og evne til å prioritere
det som er viktigst, til å fordele goder og byrder mer rettferdig
og til å sette inn en storoffensiv mot økonomisk kriminalitet, noe
som tapper fellesskapet for milliarder av kroner hvert år.
Dette medlem mener både skole
og barnehage trenger flere faglærte ansatte. I omsorg og pleie mangler det
i dag 6 000 sykepleiere. Behovene for kvalifiserte ansatte framover
vil øke. Det er behov for opptrapping på rehabilitering, psykisk
helse og bedre barnevern og skolehelsetjeneste. I tillegg må kommuner
og fylker kunne håndtere sitt ansvar for reduserte klimagassutslipp
og tiltak for å redusere skader fra klimaendringene. Gjør vi i Norge
disse oppgavene godt, vil det gi arbeid til mange, og et tryggere
og bedre liv for store og små.
Dette medlem vil framheve
at en styrking av kommunesektorens inntekter vil øke sysselsettingen samtidig
som det vil øke arbeidstilbudet. Mange jobber i offentlig sektor
er attraktive for kvinner og gjør at de melder seg på arbeidsmarkedet.
Økt sysselsetting gir økt verdiskaping.
Dette medlem vil peke på
at en sterk kommuneøkonomi er en bærebjelke i distriktspolitikken.
Dette medlem mener dagens
regjering fører Norge i feil retning. Skattelette for de rikeste
prioriteres foran velferd og fellesskap, uten at det gir vekst og
utvikling i næringslivet. Kutt i velferd, mange tusen færre som får
bostøtte, og kutt til arbeidsledige og flyktninger gjør at forskjellene
og fattigdommen øker, og det gir seg utslag også på kommunenes utgifter
til sosialhjelp, som har økt kraftig.
Antall fattige
barn øker, og reduksjon i statlig bostøtte og kutt i AAP-ordningen
skyver stadig flere mennesker over på sosialhjelp. Kommuneøkonomien
og statsbudsjettet for 2020 må i større grad sette kommuner og fylkeskommuner
i stand til å møte disse menneskelige og nasjonale utfordringene.
Dette medlem viser til at
med regjeringens forslag vil det i realiteten ikke bli rom verken
for den kvaliteten eller det volumet som er nødvendig for å dekke innbyggernes
behov eller kvalitetskrav som stilles i lovverk og andre styringsdokumenter.
Dette medlem mener en større
andel av samfunnets ressurser må brukes på trygg oppvekst og god utdanning.
Investeringer i oppvekst og utdanning er de mest lønnsomme investeringer
et samfunn kan gjøre, og mye mer langsiktige og trygge investeringer
enn skattekutt.
Dette medlem viser til at
det ikke er forskningsmessig belegg for at de urettferdige og skeivfordelte skattekuttene
regjeringen og støttepartiene har gjennomført, skaper flere arbeidsplasser.
Det er derimot godt belegg for å si at det skaper økende sosiale
forskjeller. Dette er også dokumentert i regjeringens egen melding
til Stortinget, Meld. St. 13 (2018–2019).
Dette medlem mener det er
behov for sterkere inntektsutjamning og økte inntekter dersom kommunene
skal ha like muligheter til å oppfylle sine forpliktelser og utvikle
gode og trygge lokalsamfunn og fellesskap.
Dette medlem viser til at
ulike statlige tilskudd som innlemmes, eksempelvis Husbankens boligsosiale tilskudd,
er så små at de gir umerkelige økninger i enkeltkommuner. Virkningen
er også at kommuner mister muligheten til å søke om prosjektmidler
som gjør det mulig å gjennomføre endringer som monner, og at de
mister tilgangen på et sterkt fagmiljø i Husbanken. Dette er ikke
en styrking, men en svekking boligsosialt. Dette er alvorlig, og
regjeringen bør ta erfaringene fra praksis inn over seg.
Dette medlem går mot innlemming
av tilskudd og har fremmet en rekke forslag om å styrke det boligsosiale
arbeidet gjennom Husbankens ordninger.
Dette medlem vil desentralisere
makt og delegere mer ansvar til dem som jobber i førstelinjetjenesten,
for å sikre at ressursene brukes mest mulig effektivt. Dette medlem vil
arbeide for en tillitsreform basert på å fremme ansvarlighet og
tillit framfor kontroll og byråkrati, og mener dette vil gi en bedre
og mer effektiv offentlig forvaltning.
Dette medlem viser til at
det allerede har vært satt i gang forsøk med slike tillitsreformer
også i Norge. I Oslo ble det i 2015 satt i gang et forsøksprosjekt
med en tillitsreform i hjemmetjenesten. Ansatte skal gis større ansvar
og myndighet til å ta selvstendige beslutninger. Målet er at reformen
skal gi økt arbeidslyst hos dem som jobber i tjenesten, og skal
sørge for at brukerne får færre personer på besøk og en bedre tjeneste.
Kommunene bør samtidig få økte midler til å ansette flere og ha
en tilstrekkelig bemanning.
Dette medlem viser til at
mange kommuner ønsker å ta imot flere flyktninger, og at det må
legges større vekt på at flyktninger bosettes over hele landet.
Mange mindre kommuner i distriktene har vist stor evne til å inkludere
bosatte flyktninger i lokalsamfunnet og til å skaffe dem plass i
arbeidslivet. Spredt bosetting motvirker faren for utvikling av
parallellsamfunn, og kommuner med aldrende befolkning trenger nye
innbyggere.
Dette medlem er imot å legge
til rette for at omsorg eller annen velferd skal bli satt ut på
anbud. Dette medlem er
sterkt uenig i utviklingen mot at skole og omsorg ses på som resultatenheter
for produksjon. Velferdsoppgaver som opplæring og omsorg er vesensforskjellige
fra forretningsvirksomhet og har sin begrunnelse i verdigrunnlaget
solidaritet, fellesskap og rettferdighet. Jakten på forretningsmessige
resultater skal ikke være et mål i velferdstjenestene. Dette medlem mener
penger avsatt til velferd i sin helhet skal gå til å sikre kvaliteten
og omfanget på velferd og omsorg. Ved å sette omsorg, velferd og
offentlige oppgaver ut på anbud, vil det være svært vanskelig å
sikre at pengene går til formålet, i stedet for å gå til profitt
i selskapene.
Dette medlem viser til merknader
og forslag om nødvendig innsyn også i regnskaper og pengestrømmer ved
anbudsutsettelse, framsatt under behandlingen av Prop. 46 L (2017–2018)
om ny kommunelov.
Dette medlem mener det er
viktig å tilstrebe bedre bruk av skattebetalernes penger, og at
det er feil bruk av skattebetalernes penger og fellesskapets midler når
økt bruk av anbud også innen kommunenes kjerneoppgaver har som konsekvens
at mer av disse pengene skal bli forretningsmessig utbytte i private
bedrifter.
Dette medlem viser til at
anbud i tillegg ofte fører til kutt i pensjon for mange ansatte.
Det er totalt urimelig at noen skal tjene penger på å kutte hjelpepleieres og
renholderes pensjon, og dette medlem viser til egne
forslag i Dokument 8:101 S (2017–2018) – Representantforslag fra
stortingsrepresentantene Solfrid Lerbrekk, Gina Barstad og Kari
Elisabeth Kaski om å lovfeste retten til trygge pensjonsvilkår ved
konkurranseutsetting av offentlige virksomheter – om å sikre likeverdige pensjonsordninger
uavhengig av driftsform, jf. sykepleierordningen, slik at ansatte
beholder minst like gode pensjonsytelser som før ved anbudsutsetting
av virksomhet i offentlig sektor.
Dette medlem mener det er
manglende full statlig finansiering av satsinger og systematisk
underfinansiering av kommunesektoren som gjør at det ikke blir nødvendig
lokalt økonomisk handlingsrom. Dette er et hovedproblem, ikke øremerking
av satsinger fra statens side. Dette medlem viser til at
det er viktig for tilliten til fellesskapet at dersom det loves
et løft for barnevern eller rusomsorgen, skal det også merkes ute
i hverdagen i kommunene. Da kan øremerking være nødvendig. På samme
måte er det viktig at øremerking synliggjør statens faktiske bidrag
til ønskede eller pålagte satsinger, noe som ikke er mulig ved rene
rammebevilgninger.
Dette medlem mener eiendomsskatten
er en viktigere inntektskilde for kommunene nå, og flere kommuner
tar inn slik skatt enn før. Det er reist kritikk mot ordningen fordi
det er for lite rom til å ta sosiale hensyn, og fordi administrasjonskostnadene,
særlig knyttet til taksering, er høye.
Dette medlem viser til at
kommunene trenger disse inntektene til eldreomsorg og bedre veier,
men det trengs en enklere ordning som gir kommunene sikre inntekter,
med mindre byråkrati og med obligatoriske skjermingsfradrag slik
at skatten blir mer rettferdig.
Dette medlem mener det er
grunn til å få utredet en ny modell for kommunal eiendomsskatt med bruk
av ligningstakst for verdifastsettelse. Da slipper kommunene mye
arbeid med taksering for alle, og ulikheter når det gjelder hva
som er grunnlaget fra kommune til kommune, blir borte. Det er også
behov for et obligatorisk skjermingsfradrag i bunnen slik at skatten
blir mer rettferdig. Det må også innføres obligatoriske ordninger
med for eksempel utsatt skatt til eierskifte, der for eksempel en
eldre minstepensjonist med stor bolig kan slippe å betale nå, og
at skatten utsettes til arveoppgjøret. Ut fra en slik modell kunne
en sette skattesatser som gjør at kommunene kan få inntekter omtrent
tilsvarende dagens modell.
Dette medlem fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede en ny modell for kommunal eiendomsskatt basert
på eiendommens ligningsverdi, med obligatoriske bunnfradrag og skjermingsordninger
som eksempelvis utsatt skatt til eierskifte.»
Dette medlem viser
til KS’ landsstyres uttalelse fra 2017, der de tar til orde for
å vurdere om og hvordan fylkene kan få en friere beskatningsrett
enn i dag. En ordning med fri beskatningsrett som er mer i tråd
med andre nordiske land, vil sikre en helt annen grad av legitimitet
for folkevalgte i den rollen regionene skal ivareta som ledende
samfunnsutviklere. Dette
medlem mener en slik utredning bør gjennomføres.