Skjerfheimkollektivet 18.–20. september
2018
Skjerfheimkollektivet
er et bo- og behandlingskollektiv for ungdom med alvorlige rusproblemer
i alderen 15–18 år. Kollektivet er en avdeling under Buskerud, Vestfold
og Telemark behandling ungdom, som eies av Barne-, ungdoms- og familieetaten
(Bufetat).
Skjerfheimkollektivet
var velutstyrt, og de fysiske forholdene fremstod hyggelige med
tydelig omtanke for de som skulle være der. Unntakene var urinprøverommet
og sluserommet. Dette er rom som ble brukt til gjennomføring av
tvangstiltak, og det er derfor viktig at disse fremstår som trygge
og verdige.
Skjerfheimkollektivet
hadde de siste årene før besøket gjort en del endringer i måten
de jobbet med ungdommene på. Endringene innebar blant annet en mer individuell
tilnærming til ungdommene i behandlingen og i hverdagen, mindre
rigiditet og mer fokus på at ungdommene skulle på skole eller i
arbeid utenfor institusjonen. Samlet fremstod endringene som viktige
for å gi trygge rammer og god behandling for den enkelte ungdom.
Ved Skjerfheimkollektivet
ble det benyttet ulike tiltak omtalt som leir eller tur, typiske
tiltak som benyttes av ruskollektiver for mindreårige.
Turene ble beskrevet
og begrunnet med vedtak om begrensning i bevegelsesfriheten etter
rettighetsforskriften § 22. Et slikt vedtak kan ikke brukes til
å ta ungdom, mot deres vilje, med på tur som del av behandlingen.
For å kunne benytte terapeutisk tur, må institusjonen sikre medvirkning
og frivillighet fra ungdommens side.
Både Fylkesmannen
og Bufetat region sør har tidligere påpekt overfor Skjerfheimkollektivet
at bruk av motivasjonsturer forutsetter at ungdommen deltar frivillig.
Sivilombudsmannen kan ikke se at dette er annerledes når det gjelder
innkjøringsleir, som også var en del av behandlingen. I tillegg
ble innkjøringsleirene gjennomført rutinemessig. Tvang kan ikke
brukes rutinemessig som en ordinær del av institusjons- eller behandlingsopplegget.
Det kom frem under
besøket at manglende informasjon om, og mulighet til, medvirkning,
hadde ført til at innkjøringsleire ble preget av utrygghet, redsel
og bruk av tvang. Informasjon og medvirkning er avgjørende for å
forebygge tvang og for å kunne gi ungdommene riktig hjelp.
Videre kom det frem
at lengden på turer varierte, og ungdommene fikk ikke vite hvor
lenge de skulle være borte, eller hvor lenge tiltaket skulle vare.
Manglende mulighet til å medvirke og bli hørt, og mangelen på informasjon
om innhold, sted og lengde, forsterker turenes preg av tvang.
Det overordnede
ansvaret for tvangsvedtak og tvangsprotokoller, oppfølging av ungdommenes
klager og samarbeid med tilsynsmyndighetene ved Skjerfheim lå hos
avdelingsleder. Ledelsen hadde fokus på at bruk av tvang alltid
skulle diskuteres i ansattgruppen. Dette ble også ble bekreftet
av de ansatte.
Selv om det syntes
som om ledelsen og de ansatte på Skjerfheim reflekterte rundt, og
drøftet bruk av tvang, ble ikke dette like godt reflektert i alle
tvangsprotokollene enheten fikk fremlagt. Gjennomgang av protokoller viste
at tvangsvedtakene og protokollføringen hadde en del svakheter når
det gjaldt begrunnelser, utfylling og datering. Blant annet hadde
vedtakene knyttet til avrusning gjennomgående mangelfulle beskrivelser
og begrunnelser. Dette gjorde det vanskelig å se om vilkårene i
rettighetsforskriftens § 22 var oppfylt.